tirsdag, november 30, 2010

Vekkelsens Nord-Korea, del 1

Det er nok mange verden over som i disse dager ber for den særdeles spente situasjonen mellom Nord- og Sør-Korea. Underlig å tenke på at for 100 år siden pågikk det en så stor vekkelse i dette landet, at hovedstaden Pyongyang, var kjent som Asias Jerusalem. I dag eksisterer det en martyrkirke i landet, som lever under de mest grusomme kår en kan tenke seg.

Den første protestantiske misjonæren som kom til Nord-Korea, var fra Wales: pastor Robert Jermain Thomas. Han kom i 1866 og var bibelselger. Bibelen han solgte var den klassiske kinesiske Bibelen, som også kunne leses av koreanere, japanere og kinesere. En slik oppgave som denne waliseren hadde påtatt seg, var også på den tiden forbundet med stor fare. Nord-Korea var kjent som "munkenes kongedømme". Pastor Jermain Thomas hadde ikke vært her mange dagene før han ble oppdaget av noen som slett ikke ville ham vel. 8. september 1866 ble Robert Jermain Thomas myrdet på elvebredden utenfor en fabrikk i Pyongyang. På nøyaktig samme sted skulle den store vekkelsen i 1907 bryte løs!

Det skulle gå 20 år fra Jermain Thomas led martyrdøden til de første ble døpt i Nord-Korea. I 1886 ble den første nord-koreaneren døpt, året etter var det syv stykker. Arbeidet med å nå disse ble utført av presbyterianske misjonærer.

Den første vekkelsen brøt løs i 1903. Den er kjent som Wonsan-vekkelsen, og skjedde blant metodister og presbyterianere. I 1904 var det 10.000 som hadde overgitt sine liv til Jesus. Vekkelsen fortsatte inntil 1906. Det året alene kom 30.000 mennesker til tro. Men så døde denne vekkelsen hen.

Året etter skulle Pyongyang rystes av en kolossal vekkelse. Og den begynte med bibelstudier.

Pyongyang var kjent som byen for kvinner, vin og sang. Det var en by preget av et sterkt åndelig mørke. Så begynte noen å be!

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 8

Som jeg skrev i forrige artikkel ble kirkemøtet i Khalkedon av enkelte kirkehistorikere sett på som "et mesterstykke i økumeniske kompromiss". Noen enhet ble derimot ikke resultatet. Tvert i mot opplever man nå de første virkelig store skismaene i Kirken. Og ringvirkningene av disse merkes fremdeles i kristenheten. Vi vet også at det hadde vært grupper før dette som forsøkte å leve i henhold til urkirkens idealer. Det er mulig jeg omtaler disse i en senere arikkelserie.

En stor gruppe kristne i Det nære Østen - det som er dagens Syria, Iran og Irak - valgte å bryte ut av den offisielle kirke. De kunne nemlig ikke godta vedtakene fra kirkemøtet i Efesos, det kirkemøtet som fordømte Nestorius og andre av de antiokenske teologene og opprettholdt tittelen Theotokos for jomfru Maria.

Denne kirken - Den Assyriske kirke i Øst - eksisterer fremdeles, og den er fortsatt uten fellesskap med de khalkedonsk ortodokse kirkene. Enkelte kaller denne kirken for den nestorianske kirke, men det er ikke en benevnelse som denne kirken vil bruke om seg selv.

Men skismaene - eller splittelsene - stanset ikke etter dette. Et annet skisma inntraff etter kirkemøtet i Khalkedon. Tilhengerne av en viss Dioscorus, som var en av støttespillerne til biskop Kyrillos, følte seg sveket av de definisjonene som ble gjort på dette kirkemøtet. De såkalte "monofysittiske kirkene, som fremdeles den dag i dag utgjør majoriteten av kirker i land som Egypt, Vest-Syria, Armenia og Etiopia, er også uten fellesskap med den vestlig katolske kirke og den østlig ortodokse kirken. Disse to kirkene godtok vedtakene som ble fattet i Khalkedon.

Bildet viser en prest i Den assyriske kirken.

(fortsettes)

mandag, november 29, 2010

Kampen for den overleverte troen, del 7

Etter at keiser Theodosius døde i 450, innkalte etterfølgeren Marcian (bildet) til et nytt økumenisk kirkemøte, det fjerde, som ble holdt i Khalkedon i 451. Keiser Marcian, eller Marcianus, det østlige romerske riket fra 450-457 e.Kr.

Mange historikere mener at vedtakene fra dette hva kirkemøtet er et av kirkehistoriens mesterstykker i hva vi kan kalle økumenisk kompromiss.

Det er den khalkedonske definisjonen av det kristologiske dogmet som til slutt lyktes med å forene de forskjellige teologene fra Antiokia, Alexandria og Rom. Og mye av æren har pave Leo som som kom med de forløsende ordene:

"... bekjenner til alle samstemmig: den ène og samme Sønn, vår Herre Jesus Kristus, fullkommen i guddom, fullkommen i menneskelighet, sann Gud og sant menneske med en fornuftig sjel og ett legeme, etter sin guddom vesensett (homousios) med Faderen, etter sin menneskelighet vesensett (homousios) med oss, lik oss i alt uten synden ... født av jomfru Maria, Guds mor ... som erkjennes i to naturer, uten sammenblading og uforvandlet, uoppdelt og uten atskillelse. Naturenes forskjell blir ikke opphevet ved foreningen, men hver natur bevares i sin egenart, og begge går sammen til en prosôpon (person) og èn hypostase ..."

Denne uttalelsen kommer kommer altså som en frukt av det fjerde økumeniske kirkemøtet.

Men kirkemøtene ble likevel ikke så samlende som man skulle ha ønsket. Vi snakker om Det store skisma i 1054, men før den tid skjer det også en del andre splittelser i Kirken. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Til minne om Michail - en trofast evangelist og venn fra Ukraina

Dette bildet betyr mye for meg. Historien bak det er både kjær og vemodig på samme tidspunkt.

Da jeg arbeidet som redaktør for Ropet fra Øst, organ for Norsk Misjon i Øst (tidligere Misjon bak Jernteppet), var jeg så heldig at jeg traff Michail Mitsuk. Det er han som forkynner Guds ord på bildet.

Michail Mitsuk var evangelist i en liten baptistmenighet i Nord-Ukraina, hvor hans far var pastor. Faren sitter ved siden av sin sønn på bildet. Da jeg traff Michail var han i Norge for å opereres. Han hadde en nyrelidelse, og var så heldig å få utført en nyretransplantasjon her i Norge. Jeg mener å huske at det var hans bror som var donor. Operasjonen var vellykket, og Michail dro tilbake til Ukraina. Før det rakk han en tur hjem til oss hvor han overnattet et par netter. Historiene han fortalte fra hjemlandet var gripende historier om vekkelser i den delen av Ukraina. Michail var utdannet jagerflyger. Michail var så takknemlig for alle de som hadde hjulpet ham med å finansiere operasjonen i Norge. Han dro tilbake med fornyet håp om å få stå i Herrens tjeneste.

Alt gikk bra en stund. Så fikk vi høre at Michail var blitt syk. Det vi ikke visste var at han hadde gått tom for medisin. Han synes at han hadde fått så mye hjelp at han ikke kunne spørre om mer. Selv hadde han ikke råd til å kjøpe medisinen som var livsviktig. Han prøvde å klare seg uten. Men det gikk ikke lenge, Michail ble dødssyk, og ikke lenge etter døde han. Før det skjedde var gode venner av meg her i Norge på besøk hos Michail på sykehuset der han lå før han gikk hjem til Herren.

Mens jeg arbeidet som pastor i Raufoss Baptistmenighet hadde vi en mannsgruppe der. Et år hadde vi et vedprosjekt gående. Noen lørdager møttes vi i skogen for å hugge ved, for så å selge den til menighetens medlemmer som hadde behov for ved til vinteren. Alt i alt klarte vi å skaffe til veie 15.000 kroner. Disse pengene sendte vi med fire stykker som dro fra menigheten for å besøke den lille baptistmenigheten som Michails far var pastor for. De trengte et menighetslokale. Tomt hadde de, men penger til menighetsbygget hadde de ikke. For de 15.000 kronene kunne de kjøpe et gammelt hus som lå i utkanten av landsbyen, og flytte det inn til tomten deres i sentrum av landsbyen. Takket være mannsgruppa i Raufoss Baptistmenighet fikk denne baptistmenigheten i Ukraina sitt eget menighetslokale. I årene etter holdt vi kontakt med menigheten, og har litt kontakt fremdeles.

Jeg fant igjen bildet her om dagen, og kjente på en djup takknemlighet for det sterke vitnesbyrdet Michail etterlot seg. Jeg skulle ønske han hadde fortalt at han ikke hadde penger til å betale medisinen han trengte, så vi kunne ha hjulpet ham. Da hadde han sansynligvis levd i dag. Men mens han levde var han et sterkt og levende vitnesbyrd om Frelseren, og mange er de som ble vunnet for himmelen gjennom hans tjeneste som evangelist. Jeg vil alltid minnes Michail. Nå legger jeg bildet i Bibelen min, så det kan minne meg om mennesker som ham, som ofrer alt for evangeliet.

Bildet viser litt av de enkle forholdene som er ute på landsbygda i Ukraina, og iveren som finnes etter å samles for å høre Herrens ord.

søndag, november 28, 2010

Kampen for den overleverte troen, del 6

Det var keiser Theodosius II som innkalte til det tredje økumeniske kirkemøtet. Dette ble holdt i Efesos i 431. Man var enda ikke ferdig med striden rundt Nestorius. Biskop Kyrillos og fraksjonen fra Alexandrua dominerte dette kirkemøtet. Nestorius ble avsatt og kirkemøtet bestemte også at de opprettholdt den nye tittelen til jomfru Maria: Theotohos, eller gudføderske.

Kirkemøtet i Efesos betydde ikke slutten på den kristologiske striden, ettersom keiseren og biskopene hans kjempet for å forlike de antiokenske og alexandrinske fløyene. Ikke lenge etter at kirkemøtet var avsluttet ble biskop Kyrillos tvunget til å undertegne det vi kan kalle en "gjenforeningsformulering". Denne var faktisk utarbeidet av den antiokenske teologen Theodoret av Cyrrhus. Dette dokumentet, som inneholdt uttrykket "en forening av to naturer" ved beskrivelsen av Kristus, virket på tilhengerne til biskop Kyrillos som et fullstendig nederlag for den alexandrinske teologi. Og striden fortsatte.

I årene etter dette drev innflytelsesrike prester i både Alexandria og Konstantinopel teologien som biskop Kyrillos stod for enda lenger og erklærte til slutt at det kun er èn, guddommelig natur i Kristus.

Et nytt kirkemøte ble holdt i Efesos i 449. Det avsatte pave Leo 1, som hadde forfattet et læreskrift, kalt "Tome". I dette uttrykte han sin tilslutning til en definisjon av Kristus med to naturer.

(fortsettes)

På maleriet ses biskop Ambrosius og keiser Theodosios.

1700 nye baptistmenigheter i Ukraina på 20 år

På 20 år er det plantet 1700 nye baptistmenigheter i Ukraina. Og da snakker vi bare om de menighetene som er tilknytet Den ukrainske baptistunionen. I tillegg kommer alle de uregistrerte baptistmenighetene. Ukraina opplever flere steder store vekkelser, og mange kommer til tro. Vekkelsen i Ukraina er en av de største som Europa har opplevd siden reformasjonen.

Victor Kulbich (mannen som preker på bildet), som er generalsekretær for landets baptistunion som har 2700 menigheter knyttet til sitt nettverk, er selv pastor. Menigheten han har ansvaret for heter Betania Baptistkirke. Menighetslokalet finnes i Busha, en drabantby til landets hovedstad, Kiev. Denne menigheten alene har plantet åtte nye menigheter!

Ukrainske baptister har satt seg som mål at de skal doble medlemstallet i løpet av de neste 10 årene. Det skal skje gjennom evangelisering og disippeltrening.

lørdag, november 27, 2010

Ukrainsk baptistleder nektes innreisetillatelse til Usbekistan

Generalsekretæren for Den ukrainske baptistunionen, Victor Kulbich (bildet) er nektet innreisetillatelse til Usbekistan.

Situasjonen for landets baptister er svært vanskelig. Bare for noen få dager siden ble en gruppe baptistungdommer som hadde vært på besøk i Kasakhstan, stanset da de passerte en usbekisk grensestasjon. Ungdommene hadde med seg en del kristen litteratur. Alle bøkene ble konfiskert.

Tre av landets registrerte menigheter er også for kort tid siden blitt raidet av politiet. Dette skjer stadig vekk. Både sikkerhetspolitiet og uniformert politi dukker opp under gudstjenestene, for å registrere og sjikanere de som deltar. Mange blir fratatt sine personlige Bibler og sangbøker, og flere har den siste tiden fått store bøter som straff for å ha deltatt på bønnemøter eller gudstjenester. Bøtene er ofte så høye - vi snakker om flere månedslønninger - at de som blir bøtelagt ikke har mulighet til å betale dem. Dermed er fengselsstraff ikke til å unngå. De som har sittet fengslet får vanligvis store problemer med å skaffe seg arbeid etterpå.

Den ukrainske generalsekretæren skulle besøke Usbekistan for å oppmuntre de troende i landet, men får altså ikke innreisetillatelse.

La oss huske våre hardt prøvede trossøsken i forbønn.

Iraks eneste baptistmenighet ber om forbønn

Situasjonen for Iraks eneste baptistmenighet er blitt verre enn den noensinne har vært. Etter masakren i den syrisk-katolske kirken, har baptistene nå fått bevæpnede vakter når de feirer gudstjeneste. Likevel er det mange som ikke våger å komme til kirken. Menigheten har 250-300 medlemmer.

Pastor Nabil Sara, som vi ser kledd i svart og som står utenfor menighetslokalet, sier at trusselen fra islamistene har hardnet til, og mange kristne forlater nå Irak. Det gjelder også baptistene.

Pastor Sara har snakket med noen av de som overlevde masakren i den syrisk-katolske kirken. De forteller at terroristene oppfordret ofrene til å konvertere til Islam før de ble skutt slik at de skulle sikre seg å komme til himmelen!

"Men det er bare en liten del av muslimene som er terrorister, de fleste er våre venner. Mange muslimer har tatt kontakt med oss og sagt at de støtter oss," sier pastor Nabil Sara.

Han kommer med en sterk oppfordring om å be for Iraks kristne.

fredag, november 26, 2010

Menighetsmedlemmer gav 90 prosent og levde på de resterende 10



Medlemmene av Forest Hights Baptist Church i Oxon Hill i Maryland, USA, er en menighet som virkelig har tatt et stort trossteg! I februar i år utfordet menighetens pastor, Waymond Duke, menighetens medlemmer om å gi 90 prosent aven en ukes inntekt til Guds rike sak, og beholde kun 10 prosent til å leve av selv.

Forest Hights Baptist Church er ingen stor menighet. Den består av 50 medlemmer. Mange av dem er pensjonister med lav pensjon. 22. august var uken da 90/10, som aksjonen ble kalt, skulle gjennomføres. Og menigheten tok steget i tro. På en vanlig gudstjeneste ligger kollekten på 3.500 USD. Denne søndagen var den på 16.672.96 USD.

"Dette handlet ikke om hvor mye penger vi kunne samle inn til menigheten," sier pastor Duke i en kommentar. "Dette handlet om hvor mye vi elsker Gud og hvor mye vi er villig til å la Ham bestemme over livene våre. Ja, selv pengene våre. Dette skulle oppmuntre oss til å gi mer til Guds rikes sak."

Forest Hights Baptist Church tilhører American Baptist Churches, et av flere amerikanske baptistsamfunn.

Er det noen norsk menighet som tar samme utfordringen?

Stor interesse for dannelse av kommunitet i Oslo

Det er stor interesse for samlingen i Uranienborg kirke (bildet) onsdag. Et 50-talls personer har meldt seg på det som er blitt kalt "Kommunitetstreff-Oslo". En gruppe med base i Uranienborg går nemlig med tanker om å starte en kommunitet. Jeg synes dette er så spennende at jeg tar turen til Oslo denne dagen for å være med.

Samlingen starter med middag, så vil et ektepar knyttet til kommuniteten på Bjärka Säby innlede. Det blir også en panelsamtale hvor Korsveiprest Knut Grønvik deltar, sammen med flere andre.

Det skal bli veldig spennende å se hva som kommer ut av dette tiltaket. I vårt naboland Sverige er det flere kommuniteter som har fungert i flere år. Vi ligger litt etter i utviklingen, som med så mange andre ting. Både i USA og Europa finnes det en rekke kommuniteter, både økumeniske og de som er knyttet til lokale menigheter eller kirkesamfunn. Arrangementet i Uranienborg er nå så langt jeg vet fulltegnet.

Mennoniter hjelper indianere som har vært utsatt for naturkatastrofer

Ni mennoniter som tilhører en gruppe redningsarbeidere som settes inn ved katastofer, dro til reservat for Sioux-indianerne i Sør-Dakota, for å bygge opp igjen hus tilhørende mennesker med lav inntekt etter at de var ødelagt i en storm nylig.

Noen av indianerne i Cheyenne River Sioux Tribe reservation, i Eagle Buttle, var mistenksomme og reserverte og spurte om hva som var motivet for en slik innsats. Men når de fikk lov til å hjelpe dem praktisk, uten at det var noen hake ved det hele, var indianerne full av lovord for den gode hjelpen de fikk.

Indianerne i dette reservatet har hatt det svært vanskelig dette året. De har vært utsatt for både flom og flere stormer. Mange av husene har fått store skader, særlig i forbindelse med den siste stormen. Mennonitene skiftet ut det som var skadet på husene, og sørget også for å legge opp nye vannrør.

Slik kan kristen nestekjærlighet virke i praksis!

Kampen for baptistisk tro og overbevisning fortsetter i Sverige


Som kjent skal Det svenske Baptistsamfunnet, Metodistkirken og Missionskyrkan (Misjonsforbundet), slå seg sammen og bli èn kirke. Ikke alle er like begeistret for dette. For spørsmålene om konsekvensene dette får for de som har en klassisk baptistisk overbevisning er mange, og høyst berettigede. Hvordan skal et slikt trossamfunn finne frem til en felles forståelse av f.eks dåpen? Som en reaksjon på utviklingen i Sverige ble "Nätverket for klassisk baptisme og kristen tro" stiftet. I dag publiseres et innlegg i debatten fra dette nettverket i avisen for Det svenska baptistsamfunnet. Med spesiell tillatelse fra nettverkets leder publiseres innlegget også her på bloggen, da jeg tror mange er interessert i det som nå skjer i vårt kjære naboland:

De baptistiska pionjärerna fick kämpa modigt för sina otillåtna idéer. De stred för den enskildes rätt att välja sin tro och församlingens frihet från mänsklig makt och överhöghet. Församlingen skulle vara direkt ledd av Jesus genom bönen och bibelordet. Det finns ett enormt värde även för moderna baptister att stå fast vid församlingens suveränitet.

I teologiska frågor har baptister ibland velat stå upp för gemensamma förhållningssätt för att visa sin trohet mot Bibeln, t.ex. som Europeiska Baptistfederationen nyligen gjorde om äktenskapet vilket vi gläds åt. Men ifråga om församlingens styrning har baptister med kraft alltid hävdat den suveräna församlingen, fri i sina vägval och endast underställd Herren själv.

I brev till församlingarna meddelar Baptistsamfundet att vid majoritetsbeslut i årskonferensen kommer alla församlingar att kollektivanslutas till GF-kyrkan, även de som röstar Nej. De som ”inte längre” vill höra till(den nya kyrkan) får begära utträde. På återkommande frågor om de stadgar som anger samfundets makt över utträdande församlingars egendom ges inget besked utom att ”det kommer att finnas beredskap för detta”.

Ingen motsätter sig att GF-Kyrkan bildas genom majoritetsbeslut. Enskilda församlingars tillhörighet är dock en annan sak. Enligt baptistiskt synsätt sker aldrig anslutning trots Nej eller genom icke-svar. Och varför skulle man vilja det? Baptistiska kärnvärden handlar nämligen både om den enskildes fria bekännelse till tro och församling och fria församlingars gemenskap i samfund. Varje påbud om kollektivanslutning uppifrån är baptistiskt ogiltigt och blir omöjligt för våra församlingar att följa.

Nu planeras för en ny kyrka som inte byggs på baptism utan en mer allmänkyrklig grund. Vi hoppas att den blir riktigt bra. Men det måste också finnas en stor generositet gentemot de församlingar som önskar stå kvar i ett tydligare baptistiskt sammanhang och väljer att inte bli en del av GF-kyrkan.

Det finns två krav som vi helt naturligt ställer på Svenska Baptistsamfundets ledning i detta läge:

1. Stå upp för det baptistiska synsättet att den nya Kyrkan enbart skall bestå av de församlingar som uttryckligen säger sitt Ja och bekänner sig till den.

2. Uttryck det självklara i att baptistförsamlingar som önskar kvarstå som baptistiska får behålla sina kyrkobyggnader oavsett om de följer med in i GF-Kyrkan eller inte.


Bengt-Arne Albinsson

David Axelsson

Kjell Fors

Thomas Forslin

Michael G Helders

Carl Lindahl

Sune Lindström

Kenneth Pehrsson

Kampen for den overleverte troen, del 5

Kirkemøtet i Konstantinopel (bildet) bygde videre på det arbeidet som var nedlagt i Nikea hva organisering av Kirken innebar. Det ble innført en ny rangordning for de såkalte patriarkatene: kristenhetens fem administrative og åndelige sentre.

For første gang siden Konstantin grunna Konstantinopel som "det nye Roma" i 330, ble byen erklært å være nr 2 i betydning etter Roma, fulgt av de eldre bispesetene i Alexsandria, Antiokia og Jerusalem. Det er ikke urimelig å tro at dette var for å tekkes keiseren. Maktkampen mellom patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria og Antiokia fortsatte og skulle komme til å spille en viktig rolle i hendelsene som ledet frem til den neste store striden i kristenheten, en strid som dominerte hele 400-tallet.

Det handlet om debatten om Kristi to naturer. Den ble i all hovedsak utkjempet mellom talsmenn for de teologiske skolene i Antiokia og Alexandria.

En munk fra Antiokia ved navn Nestorius, ble utnevnt til biskop av Konstantinopel i 428. Han begynte å preke mot bruken av et begrep som allerede nå var tatt i bruk i Kirken, nemlig begrepet Thotokos: gudføderske. Ordet ble brukt om jomfru Maria, hun som fødte Gud Ordet.

Nestrorius argumenterte at Maria fødte den inkarnerte Kristus, ikke Gud selv.

Denne Nestrorius tilhørte den teologiske skolen i Antiokia. Den antiokenske teologiske skole tolket Skriften fra en liberal synsvinkel og fremhevet Kristi menneskelige natur og at hans historiske eksistens var reell.

Da den myndige biskopen av Alexandria, Kyrillos, fikk høre oppfatningene til Nestorius, skrev han brev til viktige personer i Konstantinopel, i tillegg til Nestorius selv. Biskop Kyrillos var preget av den alexandrinske teologiske skolen, som la vekt på en mer allegorisk tolkning av Bibelen. Denne skolen betonte også Kristi guddommelige natur, som Guds Ord, eller Logos. Mens Nestorius ønsket å opprettholde forskjellen på de to naturene i Kristus, og dermed sikre Hans sanne menneskelige natur, tok biskop Kyrillos utgangspunktet i enheten, og argumenterte med at den guddommelige og den menneskelige natur er uatskillelige i Guds Sønn.

Skriftsteder som "Og Ordet ble menneske" (Joh 1,14) og "Jeg og Faderen er ett" (Joh 10,30), berettiget ideen om at jomfru Maria, eller Theotokos, faktisk fødte Gud.

(fortsettes)

torsdag, november 25, 2010

Kampen for den overleverte troen, del 4

Kirken har skapt mange vakre ord. Et av dem er inkarnasjonen. Et annet er homoousios.

Det var ved kirkemøtet i Nikea at biskopene utarbeidet denne formuleringen for å uttrykke Kristi guddommelighet og Hans enhet med Gud. Det kan oversettes med "samme vesen som Gud."

I den trosbekjennelsen som vi fikk fra Nikea,som understreker at Kristus Ordet er uskapt, og har eksistert fra evig tid slik som Faderen, er dette uttrykt slik:

"Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født ikke skapt, homoousios som Faderen."

Men striden med Arius og arianismen var ikke lagt død med dette. Den fortsatte i nesten 100 år. Den ble først løst ved det andre økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381, da beslutningene fra Nikea ble bekreftet og betegnelsen homoousios ble opprettholdt.

Det er tre navn som vi skal merke oss i læreutviklingen i kristenheten på 300-tallet:

Biskop Athanasios og de man kaller de tre kappadokiske fedre: Basilios av Cæsarea, Gregor av Nyssa og Gregor av Nazianz.

Athanasios, biskopen av Aleksandria, var mesteparten av sin tid som biskop forvist fra sitt embete, av serie med keisere som støttet arianismen. Athanasios forsvarte det bibelske synet på Kristi guddommelige natur i flere verker, blant annet i "De incarnatione verbi" (Om inkarnasjonen av Guds ord).

I tillegg til deres betydelige bidrag til treenighetslæren, hjalp de kappadokiske fedre til å forsvare Den Hellige Ånds guddommelige natur mot en ny vranglære som stilte spørsmål ved Hans likeverdige status med Faderen og Sønnen i treenigheten. Basilios av Cæsarea skrev så et verk om Den Hellige Ånd der han brukte både Skriften og tradisjonens autoritet for å argumentere for at treenighetens tre personer, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, var likeverdige.

I Konstantinopel føyes det til en lengre definisjon av Den Hellige Ånd i den bekjennelsen som ble vedtatt i Nikea. Her heter det:

"(Vi tror) ... på Den Hellige Ånd, som er herre og gjør levende, som utgår fra Faderen, som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen ..."

(fortsettes)

82 årige Broder Andreas er min helt

82 år gamle broder Andreas (bildet) er min helt! Maken til radikal Jesus-etterfølger skal man lete lenge etter. Siden 1970-tallet har han vært en stor inspirasjonskilde for meg. Det gjelder både det han har skrevet opp gjennom årene, men kanskje aller mest hans tro og overgivelse har vært en stadig utfordring for meg. Baptisten, Broder Andreas, bedre kjent som "Guds smugler", har gjennom eget liv vist at hans liv står til troende!

For noen få uker siden utfordret han 5000 tilhørere i Nederland til å leve radikalt for Jesus!

"Vi må være radikale! Jeg skulle ønske at jeg var enda mer radikale," sa broder Andreas, blant annet i sin tale.

82 åringen har fremdeles drømmer. Til de som lyttet til ham på samlingen for Åpne dører i Nederland sa han:

"Den ene drømmen er at Gud må gi meg nøkler til å forklare for menighetene at vi alle er brødre og søstre. Kristne flyktninger fra Kurdistan, Irak og Syria trenger oss. Reis til dem, send folk til dem! Be for dem og tal deres sak! Den andre drømmen er at kristne over alt skal lære å tyde Islam slik: I sincerely love all muslims! (Jeg elsker oppriktig alle muslimer!) Hvis vi ikke elsker dem, vil vi aldri nå dem. Se ikke på dem som fiender. Hver eneste terrorist er en potensiell Jesus-disippel! Elsker du dem?"

Legen spurte broder Andreas for en tid tilbake: “Ønsker du å dø mens du arbeider? Du arbeider for mye. Tenk på alderen din!” Men Broder Andreas har allerede for lenge siden lagt sitt liv ned for Herren. Han vil alltid være klar for tjeneste. Etter samlingen i Nederland satte han seg på flyet for å reise til et muslimsk land.

David Platt - radikal etterfølger av Jesus som vil lære andre om radikalitet

Jeg har sans for radikalere! Her om dagen gjorde en god venn av meg oppmerksom på en ny - og slikt setter jeg stor pris på. Vi trenger desperat mennesker som tar Jesu ord på ramme alvor - og ikke bare hører, meg gjør etter dem. En slik person er David Platt (bildet). Bare 31 år gammel har han en stor lidenskap: å gjøre disipler! Han vil lære andre hva han selv har lært, og få dem til å dele sin tro med andre. Slik blir det vekst av.

David Platt er velutdannet. Han har en bachelor i kunst, en i journalistikk, en i teologi og en doktorgrad i filosofi. Han er baptist, og har vært studentprest ved New Orleans Baptist Theological Seminary samtidig som han var assisterende professor i apologetikk og prekenlære samme sted. Platt har også vært evangelist i Edgewater Baptist Church i New Orleans.

I dag er han pastor for The Church at Brook Hills. Dette er en menighet som legger sterk vekt på å gjøre disipler, slik Jesus befalte oss i Matt 28,19: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler ..."

The Church at Brook Hills gjør dette ved:

* Dele Ordet
* Vise Ordet
* Lære Ordet
* Tjene ved Ordet

David Platt har skrevet en bok om hva det vil si å følge Jesus i dag. Den heter ganske enkelt "Radical". Du finner mer om boken her:

http://www.radicalthebook.com/

Om menigheten finner du opplysninger her:

http://www.brookhills.org/

Her finnes også mye interessant undervisningsstoff.

onsdag, november 24, 2010

Neville Callam feiret 130 års jubileet til baptistene i Bulgaria - med oppsiktsvekkende tallmateriale

7.-9 oktober kunne generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse, Neville Callam, feire 130 års jubileet for den første baptistforsamlingen i Bulgaria, nærmere bestemt i byen Russe i den nordøstlige delen av landet. Den 10. oktober talte han i Baptistkirken i Bulgarias hovedstad, Sofia.

I sin tale i forbindelse med jubileet kommenterte Callam, "den oppsiktsvekkende historien til baptistene i Bulgaria." Han minnet forsamlingen om pionerer som V.A Pashkov, Martin Heringer og Georgij Chemonev. "Vi takker Gud for deres trofaste vitnesbyrd, til tross for de enorme utfordringene de stod overfor," sa Callem i sin tale. Han kunne også fortelle litt om situasjonen til baptistene verden over:

"Mellom 1985-2009 har antallet medlemskirker tilsluttet Baptistenes Verdensallianse vokst bemerkelsesverdig. Afrikanske baptister har i denne perioden vokst fra 1,3 millioner til 7,6 millioner. Asia har opplevd en vekst i antall baptister fra 1,8 til 5,4 millioner, og i Sør-Amerika teller nå baptistene 1,7 millioner. I 1985 var tallet 677.000."

Neville Callam understreket at denne veksten ikke har skjedd tilfeldig:

"Mange baptister har forlatt sine hjem og reist til fremmede land for å forkynne evangeliet. Foreksepel er det 650 koreanske baptistmisjonærer som har sin tjeneste i 47 land, og det finnes 563 baptistmisjonærer fra Brasil som har sin tjeneste i 65 land. Baptister fra Sør-Afrika tjener som misjonærer i Zambia, Zimbabwe, Moambique, Botswana, Swaziland og Malawi", kunne Callam fortelle og la til:

"Flere av disse lever under krevende kår hvor de opplever forfølgelse, men deres kostelige tjeneste tjener menneskeheten til Guds ære."

Neville Callam besøkte også Østerrike og Spania i oktober.

Billedtekst: Teodor Oprenov, Neville Callam, og Tony Peck står utenfor Baptistkirken i Russe i Bulgaria. I årene 1973-1991 var denne bygningen konfiskert av de bulgarske kommunistmyndighetene som brukte lokalet til en klubb for ateister. Nå forkynnes Guds ord klart og rent i dette huset!

Kampen for den overleverte troen, del 3

Det er på 300-tallet at striden om forholdet mellom Kristus Sønnen og Gud Fader, som innleder den lange perioden med diskusjon om treenigheten, utvikler seg. Frem til da hadde stridigheter om lærespørsmål blitt avklart i forbindelse med mindre lokale synoder. Med keiser Konstantin innledes en ny epoke, hvor man innkaller til det første store økumeniske kirkemøtet i Nikea i år 325.

Foranledningen til dette er reaksjonene på en lære som sprer om seg, og som har utgangspunkt i en prest fra Aleksandria ved navn Arius. Denne Arius lærte at Kristus Sønnen er underordnet Gud Fader.

Det finnes ikke mye dokumentasjon bevart fra denne Arius. Vi vet at han kom fra Libya, og man mener at han var elev av teologen og filosofen Lucian av Antiokia. Denne hadde sin påvirkning fra blant annet filosofen Platon. Han ble sansynligvis ordinert til presbyter av biskop Achillas. Arius fikk godt skussmål hva personlig moral angår. Han var en populær prest, og hadde god støtte fra havnearbeiderne på kaia i Aleksandria. Til disse skrev han visstnok en rekke sjømannsviser for, med kristelig innhold!

I et av de få bevarte brevene vi har etter Arius skrev han at "Sønnen, født av Faderen, skapt og grunnfestet før tidenes begynnelse, var ikke før han ble skapt."

Med andre ord: Selv om Kristus Sønnen var skapt av Faderen selv før tidenes begynnelse, hadde Kristus ikke eksistert fra evig tid slik som Gud, det var en tid da han ikke var til.

Biskop Aleksander av Aleksandria synes å ha vært den første kirkelederen som tok avstand fra denne læren til Arius. Biskop Aleksander brukte blant annet Johannes evangeliet for å gjendrive dette. Ved å henvise til Johannes evangeliet viste han at Faderen og Sønnen er uatskillelige og av ett vesen. Han hevdet at ved å foreslå et skille mellom Gud Fader og Kristus antydet Arius at Kristus kun var en skapning. Og dette får jo særdeles store følger for oss alle!

For om Arius hadde rett, er jo ikke Kristus lenger noe bindeledd mellom den menneskelige og den guddommelige natur. Følgene av det er at det ikke lenger er mulig for oss å bli frelst gjennom Kristus.

(fortsettes)

L'Abri fortsetter virksomheten med å nå ungdom med evangeliet

3. november fylte Edith Schaeffer (bildet) 96 år, og er fremdeles ved relativ god helse. Edith Schaffer er kona til filosofen og apologeten Francis Schaffer. Sammen grunnla de L'Abri i Sveits, som har vært et senter for søkende mennesker siden grunnleggelsen i 1955.

Edith er født i Wentzhou i Kina, som fjerde barn av George og Jessie Seville, som har pionermisjonærer for China Inland Mission. Det var mens hun gikk på Beaver College i Glenside i Pennsylvania, at hun traff Francis. De ble gift i 1935. I 1948 dro de til Sveits som utsendinger for Independant Board for Presbyterian Foreign Mission. Her startet de L'Abri syv år senere. Og hit har hundrevis av studenter kommet alle år senere for å snakke om den kristne tro.

Ekteparet Schaeffer klarte å skape et miljø for intelektuelle samtaler og diskusjoner, og utfordret de besøkende med grundige bibelstudier basert på overbevisningen om Bibelens autoritet. Slik har det fortsatt også etter at Francis Schaeffer døde i 1984.

Det finnes en egen nettside for L'Abri som absolutt er verd å kikke innom:

http://www.labri.org/

Spennende nettside om kirkehistorie med solid bibelundervisning


Av en venn er jeg blitt gjort oppmerksom på en spennende nettside som tar for seg ulike faser av kirkehistorien. Nå vil sikkert ikke alle dele synspunktene som fremkommer i denne serien, men jeg tror likevel de aller fleste vil ha stor nytte av å ta seg tid til å gå igjennom serien. Den omhandler perioden fra den apostoliske tiden og frem til den walisiske vekkelsen tidlig i det 20 århundre. Det er egentlig snakk om to serier, hvor serie nr 2 ser ut til å gå litt dypere inn i de ulike periodene som omhandles.

På nettsiden finnes det også mye godt bibelstudiemateriell, blant annet tekstgjennomgåelser både fra Det gamle- og Det nye testamente. Alt er på engelsk.

Bak undervisningsserien står David Guzik, som frem til januar i år var pastor for Calvary Chapel Bible College i Tyskland. Fra og med januar i år er Guzik hovedpastor for Calvary Chapel i Santa Barbara, USA. Pastorene i Calvary Chapel bevegelsen - som ble grunnlagt av Chuck Smith (kjent som Jesusvekkelsens far) - står midt i den evangelikale bevegelsen, og er kjent for sin bibeltroskap.

Du finner nettsiden her:

http://www.enduringword.com/history_audio.htm

Nettsiden til Calvary Chapel i Santa Barbara finner du her:

http://www.calvarychapelsb.com/

tirsdag, november 23, 2010

Et kall til alle forbedere om å be for Nord- og Sør-Korea

To sørkoreanske soldater er drept, et 10-talls såret og flere hus satt i brann i dag tidlig, etter at Nord-Korea gikk til angrep på Sør-Korea natt til i dag.

Situasjonen kan utvikle seg til full krig mellom de to landene.

Vi oppfordrer nå forbedere i Norge om å be for den særdeles spente situasjonen. Vi står sammen med våre trossøsken i både Sør- og Nord-Korea. Det despotiske regimet i nord er truende til det meste, og er desperate ut fra sin svært vanskelige livssituasjon.

Følg med på nyhetene og be konkret inn i situasjonen!

Du kan lese mer her:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10011605

Ny bibeloversettelse vekker debatt i USA

Det står strid om den nye oversettelsen av The New International Version av Bibelen. Denne bibelutgaven er en av de mest solgte og leste i verden. Den originale utgaven som første gang kom i 1984 er nå i ferd med å bli faset ut, og skal ikke lenger trykkes og vil bare bli å finne online. En ny utgave som presenteres neste år er blitt enda mer kjønnsnøytral i teksten enn de siste reviderte utgavene.

Nå sier en av de store evangeliske bevegelsene stopp, og vil ikke lenger anbefale bruk av denne bibelutgaven. Det dreier seg om en så stor organisasjon som The Council of Biblical Manhood and Womanhood.

De mener at selv om det er gjort endringer til det positive i den nye oversettelsen som lanseres neste år, så peker de på over 3,600 skriftsteder som er relatert til kjønn, hvor den nye oversettelsen er problematisk.

Spørsmålene om mer kjønnsnøytale Bibler har ikke vært særlig debattert her i Norge. Men den nye reviderte oversettelsen av Det nye testamente, som Det Norske Bibelselskap gav ut i 2005, bruker ordet søsken i stedet for brødre flere steder.

Det er flott at en så toneangivende organisasjon som The Council of Biblical Manhood and Womanhood engasjerer seg i dette. De har da også flere av USA's mest anerkjente teologer med seg som medlemmer av organisasjonen.

Kampen for den overleverte troen, del 2

Hvem var Jesus? Det er det store spørsmålet i den tidlige kirkens historie. Så er det også kristologien det skulle stå strid om.

I løpet av Kirkens første 500 år oppstod det spilttelser på grunn av ulik forståelse av forholdet mellom Kristus Sønnen og Gud Fader, av Den Hellige Ånd i forhold til både Faderen og Sønnen, og av hvordan den menneskelige og den guddommelige natur møtes i Kristus. Disse stridighetene førte til at Kirkens biskoper kom sammen for å drøfte disse spørsmålene, og det første av disse syv såkalte økumeniske kirkemøtene fant sted i Nikea i 325. Før vi går inn på innholdet i dette første kirkemøtet, skal vi se litt nærmere på hvilke autoritetskilder Kirken påberopte seg for å møte uenighetene og finne frem til et svar som Kirken kunne stå for.

Biskopene som skulle løse disse tvistene om Treenighetens natur eller Kristi menneskelige og guddommelige natur, støttet seg til ulike autoritetskilder for å kunne underbygge sine avgjørelser.

Først og fremst dreide dette seg om de nytestamentlige bøkene som var blitt godtatt som kanoniske skrifter. Dette skjedde før slutten av 100-tallet.

For det andre er det tydelig at helt fra 100-tallet så Kirkens biskoper og lærere på den skrevne og uskrevne tradisjonen som autoriteter i Kikrken. Vi vet for eksempel at de tidligste kristne trosbekjennelsene trolig er basert på lokale bekjennelse som ble brukt ved dåpsopplæringen. Det er viktig å huske dette fordi enkelte hevder at vi ikke kan feste noen lit til noen tradisjon. Da må vi huske at Kirken kom først, ikke samlingen av de skriftene som utgjør vår kanon - altså de skriftene som utgjør vårt nytestamente. Før denne samlingen levde Kirken sitt liturgiske liv, og vi ser spor etter dette liturgiske livet allerede i de nytestamentlige brevene. Det gjelder f.eks 1.Kor 10,16-17 som ganske sikkert er en del av de første menighetenes nattverdliturgi. Eller den såkalte Kristus-hymnen fra Fil 2,6-11.

(fortsettes)

Interessant video om en radikal etterfølgelse av Jesus

Jeg har skrevet om en av de mest kjente asketene på Athos i moderne tid, Elder Paisios (bildet), en gang tidligere her på bloggen. Og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen.

Anledningen nå skyldes at jeg kom over en svært interessant video om ham i går. Dessverre skjemmes den av dårlig lyd, men den er såpass unik at en bør klare å se bort fra lydkvaliteten og forsøke å få med seg innholdet. Det burde være interessant for alle som ønsker å lære mer om hva en radikal etterfølgelse av Kristus vil si.

Du finner videoen her:

http://apantaortodoxias.blogspot.com/2010/11/way-to-elder-paisio.html

Dette er en video jeg nok vil ta frem igjen og se flere ganger, fordi den inneholder så mange åndelige sannheter som en trenger god tid på å ta til seg og fordjupe seg i.

Elder Paisios kom til Athos i 1950, og døde 12. juli 1994.

mandag, november 22, 2010

Bønnefestival på Grimerud februar 2011

Sett av siste helgen i februar neste år til bønnefestivalen på Grimerud!

Det er Nasjonalt Bønneråd og UIO/Grimerud gård som samarbeider om planleggingen av denne. Det vil bli en dynamisk kombinasjon av lovsang, bønn, forbønn, samtaler, seminarer, fellesmøter. Besøk av spennende forkynnere. Viktig skriftsted blir Malakia 4,6: "Han skal vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til fedrene..." Brosjyre er i ferd med å komme ut. Vi søker å hente inn representanter og grupper fra bønnemiljøer i hele Norge. Det blir en konferanse for nasjonen.

Ioan Peia, tidligere gen.sek for Den evangeliske allianse i Romania, og en av lederne for European Prayer Link blir en av talerne, sammen med Broder Youssef, som står midt oppe i den store vekkelsen i Algerie.

Vi kommer tilbake med flere opplysninger etter hvert, blant annet om de ulike seminarene, men sett av denne helgen nå. Jeg er blitt forespurt om å holde et seminar om Jesusbønnen og det kontemplative bønnelivet, og har takket ja til dette. Denne bønnefestibalen er noe for alle generasjoner.


Bønnebok selger i 90.000 eks på en måned

Den oppdaterte utgaven av det internasjonale bønneatlaset Operation World har solgt i 90.000 eksemplarer den første måneden!

Dette er syvende gangen Operation World utgis. Samlet har den solgt 2,5 millioner eksemplarer. Dessverre er det ikke noe norsk forlag som har påtatt seg oppgaven med å oversette, og utgi den.

Operation World er unik. Det finnes ikke noe tilsvarende dette bønneatlaset. Her finnes informasjon om alle verdens land, både de politiske og religiøse forholdene, og så får man konkrete bønneemner for hvert eneste land. Informasjonen er innhentet av teamet bak boken, og det er et grundig arbeid som er gjort.

Bønneatlaset har jeg brukt i mange år, og det anbefales på det aller varmeste. Dette er en bok som burde finnes i alle kristne hjem, ikke bare som en interessant oppslagsbok, men også som en bok som brukes daglig i forbønn for verden. Boken er nemlig inndelt slik at man kan be for ett land om dagen, eller for regioner eller kontinenter.

Bok og Media kan sikkert skaffe den for deg. På bloggen finner du også en link til de som står bak utgivelsen, under Interessante linker: Verdens bønneatlas.

Når livene våre preker om hvem Jesus er

Gabriel Dionysiatis (bildet) var i 40 år åndelig veileder og abbed for The Holy Monastery of Dionysiou på Athos. Fader Dionysiatis, som levde i årene 1886-1983), er blitt kalt "abbedenes abbed i det 20 århundre". I en artikkel skrevet av Constantine Cavarnos som omhandler presten som åndelig far (The Priest as Spiritual Father. Belmont. Massachusetts: Institute for Byzantine and Modern Greek Studies), siteres fader Dionysiatis på noe som har opptatt meg veldig lenge. Han sier:

"Hellighet vist i livet er den beste måte å forkynne på!"

Det minner om et uttrykk av Johannes Chrysostomos:

"Et godt eksempel er bedre enn tusen prekener."

Jeg er av den overbevisning at vi mer enn noensinne trenger hellige menn og kvinner! Med det mener jeg levende eksempler på sann tro levd ut i hverdagslig liv. Et liv som ikke leves i tråd med det som en forkynner ødelegger budskapet, uansett hvor velformulert det er. Jeg blir kvalm av disse amerikanske forkynnerne som strør om seg med penger, flotte biler og hus. Og som mener det skal være slik fordi det er et eksempel på at Gud velsigner dem.

Gi meg heller et menneske som har levd i kamp med sitt eget kjød, som lever i forsakelse og tro, som har gjort det til sitt kall å bli Kristus lik! Det mennesket vil jeg gjerne lære av.

Skal vi bli mennesker som blir lik Kristus, må vi tilbringe mye tid sammen med Kristus.

Da kan det hende vi ikke har tid til annet.

Kampen for den overleverte troen, del 1

Det er forrykende spennende å lese om kampen for den overleverte troen! Judas skriver jo i sitt brev: "Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert." (Jud v.3) Og det er tydelig at de kristne i de første århundrene var svært opptatt av å finne fram til sannheten i alle teologiske spørsmål.

I dag hvor relativismen er fremtredende er det jo så mange slags sannheter, og det aller meste synes å bli godtatt - men for den unge kirken var det kun èn sannhet. Sannheten måtte være èn, ganske enkelt fordi sannheten var en person, Jesus Kristus. "Jeg er sannheten ...", erklærer Han i Joh 14,6.

Den tidlige kirken følte seg forpliktet på å være sannhetssøkende. Derfor la de Guds ord til grunn og den innsikt de hadde fått gjennom lesningen av Den Hellige Skrift, og den tradisjonen som vokste fram, til å formulere troen slik at den ble bindende for dem alle.

De syv økumeniske kirkemøtene - eller konsiliene - drøftet tidens brennende spørsmål og satte ord på det som er en felles plattform for Den udelte kirkes lære.

I dag er det helt andre holdninger som kommer til syne enn den enhet som fantes i den tidlige kirken. Nå gjelder det visst å godta det meste, og da vesentlig på et følelsesmessig grunnlag. Det er spesielt å høre mennesker si: "Dette er ikke den kirke jeg vil ha!", for det viser hvor langt unna originalen vi er kommet. Spørsmålet om sannhet settes til side - i toleransens navn. Man følger private ønsker og tidens trender, og det kristne fellesskapet brukes mest når en har behov for det.

For meg personlig har det betydd mye å lande i den overleverte tro, slik vi kjenner den fra apostlene. Den har vist seg å tåle tidens herjinger og er blitt stående klippefast. Takket være at noen våget å ta et oppgjør med den første tidens forsøk på å fjerne seg fra det som en gang for alle er blitt overgitt oss, og satt originalen ned på papiret. Så vi ikke behøver å være i tvil.

I noen artikler fremover skal vi se litt nærmere på hva de syv økumeniske kirkemøtene kom frem til.

(fortsettes)

søndag, november 21, 2010

Behovet for den langsomme, daglige lesningen av Guds ord

I dag møter disse ordene fra profeten Jeremia og den hellige Gregorios av Nazianz (ikonet) meg:

"Jeg fant Dine ord, og jeg åt dem. Dine ord ble til fryd og glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved Ditt navn, Herre, hærskarenes Gud." (Jer 15,16)

"For meg er Guds ord blitt som honning; jeg roper ut for kunnskapens skyld, jeg hever stemmen for visdommens skyld."

For egen del legger jeg til dette:

Vi trenger den daglige, langsomme lesningen av Skriftene. Fra den næres troen, gjennom den blir vi kjent med Gud, og under Åndens veiledning avdekkes mysteriet, som er Kristus - Gud kommet i kjød.

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 8

Her følger et nytt godt råd for hvordan du tar kloke avgjørelser som samstemmer med Guds vilje:

8. Ikke ta avgjørelser når du er sliten og mismodig.

Når vi er slitne, mismodige og går gjennom store prøvelser, så er ikke dette tiden for å ta viktige avgjørelser, eller å forandre på ting som har vært. Guds ord forteller oss at "alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen." (Fork 3,1) I disse fasene er det best å forholde seg i ro og hvile. Det er lett å ta feil av veien og ta forhastede beslutninger. Guds ord sier oss at den som tror, haster ikke, jfr Jes 28,16. Av og til synes det som om Gud har allverdens av tid, og vi tror vi har svaret, og ønsker gjerne å fortelle Gud dette! Men Gud eier all visdom og all forstand. Hans tidsbegrep er annerledes enn vår.

Når vi har fått hvilt og funnet kreftene igjen, kan vi be Gud om visdom. Den har Han nemlig gitt løfter om å gi oss:

"Men hvis noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud. Han som gir alle, rikelig og uten anklage, og den skal bli gitt ham." (Jak 1,5)

(fortsettes)

Kristus og den menneskelige frihet

Jeg holder på å lese Fjodor Dostojevskij igjen, og kom til å tenke på noe den russiske religionsfilosofen Nikolaj Berjajev (bildet) skrev om Dostojevskij og dennes forståelse av begrepet frihet. For de av dere som er interessert så finnes det en svært god bok av Berdjajev (1874-1948) på svensk som heter "Om Dostojevskij", utgitt på Artos bokförlag i 1992. Nikolaj Berdjajev var en av de store skikkelsene blant de russiske religionsfilosofene, men ble i 1922 utvist av Russland på grunn av tanker om frihet. I nyere tid har Berdjajev fått en ny rensessanse, og spesielt etter kommunismens fall. Hans bok "Historiens menig" er absolutt verd å lese. Men her er det jeg tenkte på:

"Den ateistiske har alltid bebreidet kristendommen for at den ikke har gjort menneskene lykkelige, for at den ikke har gitt dem fred og mat. Men når kristendommen ikke har gjort menneskene lykkelige, ikke har gitt dem fred eller mat, er det fordi den ikke har ønsket å øve vold mot menneskeåndens frihet, fordi den henvender seg til menneskets frihet og derfra venter oppfyllelse av Kristi ord. Det er ikke kristendommen som er skyld i at menneskeheten ikke har villet oppfylle dette ord og har sviktet det: Skylden ligger hos mennesket, ikke gudmennesket."

lørdag, november 20, 2010

Kontinuitet og døgnfluer

Se nøye på dette bildet! Det sier noe om kontinuitet. Den hellige Makarios den store's kloster er et av Egypts eldste. Det er grunnlagt i år 360 etter Kristus i Wadi Natrun, omlag 100 kilometer fra Kairo. Her har det vært feiret gudstjeneste, bedt bønner og sunget lovsanger kontinuerlig siden! Munken på bildet hører med blant noen av munkene som er der i dag.

Jeg kom til å tenke på dette i dag, etter at jeg hørte om noen som sa at vi i dag, har sett så mye mer, enn de som levde i århundrene etter Kristus, og at vi forstår mer, og har djupere innsikt enn dem. Jeg tenker at de som tenker slik har en overdreven tro, på det moderne menneskets innsikt, og at noe av det vi driver med er for døgnfluer å regne. Noen ser også ut til å tro at den moderne menigheten de er en del av er den eneste som har sett noe av verdi, og av Åndens gaver.

For meg finnes det en djup trøst og tilfredshet i dette at man kan stå i en kontinuerlig strøm av liv tilbake til den Kirke som Ånden ble utøst over på pinsefestens dag. Hvilken velsignelse som finnes i dette! Det har levd mennesker før oss som har tenkt, skrevet, bedt og arbeidet og kommet frem til erkjennelser vi bare skraper på overflaten av.

Min tro og mitt ståsted

For noen dager siden skrev jeg en artikkel på bloggen om Den romersk-katolske kirke og min tro. Det førte til noen interessante samtaler på Facebook. I forbindelse med disse samtalene har jeg følt et behov for å komme med noen presiseringer, for kanskje å klargjøre mer hvor jeg befinner meg i det kirkelige landskapet. Det er visst stadig noen som lurer. :D

Mitt utgangspunkt er Jesu inderlige bønn, slik den er gjengitt hos Johannes: "Jeg ber om at de alle må være ett, slik som Du, Far, er i Meg og Jeg i Deg, at de alle må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg." (Joh 17,21)

Dette er et kjerneord i min tro og overbevisning. Derfor gleder jeg meg over å få være sammen med trossøsken fra ulike konfesjoner. Jeg har lært mye, og har fremdeles mye å lære i møte med andre kristne, både av deres erfaringsliv med Kristus, og av deres teologiske refleksjoner over det troens mysterium som apostelen Paulus skriver om i sine brev. Derfor deler jeg fellesskap med kristne fra mange sammenhenger: ortodokse, katolikker, metodister, lutheranere, pinsevenner, baptister, anglikanere, koptere. Jeg har ingen problemer med å respektere at vi har ulike syn på en del ting, og når jeg besøker sammenhenger som har et annet syn enn meg, så taler jeg kun om det som forener oss i troen på Jesus Kristus.

Mange års studier har skapt en djup lengsel hos meg etter Kirken, slik den fremstod mens den ennå var udelt, og før det store skisma i 1054. Det er slik denne Kirken har uttrykt sin tro, gjennom sitt credo: Bekjennelsen fra Nikea 325 og Konstantinopel 381 og de syv økumeniske kirkemøtene, som utgjør min tro.

I Trosbekjennelsen uttrykker vi at vi tror på èn Gud, som er èn av vesen, men er tre personer: Gud Fader, Gud Sønn og Gud Hellig Ånd. Derfor kalles Han også Den Hellige Treenighet. Videre bekjenner vi oss som medlemmer av Den apostoliske kirken, som vi er blitt forenet med gjennom dåpen. Kirken er èn, fordi den har som eneste grunnvoll og eneste hode, Jesus Kristus, og den er hellig, for den er Kristi hellige kropp og fordi Helligånden bor i den. Den er allmenn - eller katolsk - fordi den strekker seg over hele verden. Jeg tror også at den både er jordisk og himmelsk. De som har vandret bort fra det jordiske livet, har flyttet over fra kirkens synlige og jordiske del, til dens usynlige og himmelske del.

Som en konsekvens av at jeg tror på kirken som fantes før det store skisma, betyr det at mitt syn på eukaristin er på linje med den ortodokse kirkes. I nattverden får den kristne del i Kristi legeme og blod, forenes legemlig og sjelelig med Ham, og får derigjennom del i det evige liv.

Så spør noen stadig vekk om mitt syn på ikoner. Til dette kan jeg svare: Ikonene er synlige bilder av Guds usynlige nåde og vedvarende, usynlige nærvær. Det er en utbredt misforståelse at noen tilber ikoner. Det er mulig at noen gjør det, men det er ikke Kirkens lære. Man ærer dem fordi de er uttrykk for de som er fremstilt på ikonene. Det er en vesentlig forskjell. Jeg vil senere utdype dette i en egen artikkel, siden mange har spørsmål rundt dette.

Så spør noen hvorfor jeg er baptist. Til dette kan jeg svare: Det er i denne sammenhengen vi - min kone og jeg - kom etter å ha vært en del av et husmenighetsfellesskap i 10 år. Jeg ble senere ordinert til pastor i Det norske baptistsamfunn, og har betjent to av dette kirkesamfunnets menigheter. De senere årene har min tjeneste som forkynner vært mer knyttet til det økumeniske arbeidet, enn til den kirkelige sammenhengen jeg er blitt stående i. Jeg taler oftere i andre sammenhenger enn vår egen. Vi feirer også ofte gudstjenestefellesskap med lutheranere i den lokale lutherske frikirken, og fellesskap med noen ortodokse munker. Om jeg hører hjemme blant baptistene er en annen sak.

De siste årene har jeg vært novise ved den økumeniske kommunuiteten i Bjärka Säby, men har ikke trådt inn som fast medlem av kommuniteten. For meg har denne kommunitetens tidebønnliv betydd mye for meg. Den nære fremtid vil vise om jeg også blir en del av denne kommuniteten, eller jeg blir en del av noe annet, som siden det er uavklart, ikke offentliggjøres her ennå. Vi er i ferd med å bygge opp en lokal kommunitet, hvor vi gjennom Kristi himmelfartskapellet vil gi et tilbud til mennesker som vil leve i tråd med de klassisk åndelige disipliner.

Den oppstandne Jesus - nærværets mysterium

I dag møter disse ordene meg fra bror Roger av Taize:

"Lovet være Kristus, den oppstandne. Han som elsker oss alltid, selv når vi ikke fornemmer noe - eller nesten ikke fornemmer noe - av Hans uopphørlige nærvær."

Med ordene til bror Roger ber jeg:

"Oppstandne Jesus,
nærværets mysterium,
Du vil aldri at vi skal være plaget.
Du kler oss i Din fred.
Og når Guds glede kommer,
er den i stand til å røre ved sjelens djup."

Et alvorlig profetisk budskap til Russland om landets fremtid og om Israel, del 2

Her følger andre del av profetien som Ioan Peia bar fram på den nasjonale bønnekonferansen for Russland, som pågår i Tartarstan i dag og som varer frem til søndag. Innholdet er rystende og av en slik alvorlig karakter, at jeg ber forbederne legge dette frem for Herren i bønn. Har du ikke lest første del - les den først! Den ble publisert i går:

"Derfor - armeens generaler vil legge planer, og det vil skje en kupp. De vil fremtvinge et diktatur og det vil frembringe et jernåk over hver eneste innbygger i landet. Det vil bli den aller mørkeste periode i hele din historie. Så vil du reise deg opp (fordi du er blitt manipulert) mot Mitt folk, og du vil gjøre dem ett med jorden i Mitt hellige land. Ødeleggelse vil gå foran deg, og dine sønner og døtre vil bli forført, blindet og entusiastisk i å ødelegge i den hensikt å komme seg unna "ondskapens kilde": Israel.

Dette vil hende med deg etter som tiden går om du ikke omvender deg og vender deg til Gud, din Skaper, med hele ditt hjerte. Himmelen legger merke til deg og øynene til Den aller Høyeste er fokusert på alt du gjør. Han formaner deg, rådgir deg, drar deg mot livets veier og Han ønsker det beste for deg. Men Han vil ikke gjøre noe for å stanse deg om du velger å gjøre opprør.

Som en forbeder spurte jeg: Hvor mange rettferdige vil forsinke Dine dommer, Herre?

Over alt vil Jeg se Mine barn totalt hengitt, hellige, i hvem Jeg har Min glede, og finner Min tilfredstillelse. Jeg gav dem alt de trengte for å kjenne Min vilje og følge Mine veier. De kan ikke unnskylde seg med å si at det ikke er deres feil.

Det er ikke mer tid til å leve halvhjertet, for å erfare halvparten av åpenbaringen, og det å blande kjødelige og åndelige ting sammen til samme tid.

NÅ ønsker Jeg å se mennesker fullstendig gitt til Meg. Jeg vil ikke motta noe annet. De som tjener to herrer vil være de som vil måtte lide mest, for de kjenner Min nåde og de vil vite hva som kunne ha kommet over landet (nemlig livets velsignelse i sin overflod), hvis deres hjerte hadde vært Mitt. Derfor er deres skyld større.

Det vil bli sorg og gråt i hvert eneste hjem og det vil bli sagt: Hvem vil være i stand til å få en slutt på sorgen som oversvømmer landet?

En verden som fjerner seg fra Meg skal ikke se og leve uten ødeleggelse, bitterhet og sorg."

Ioan Peia avslutter med å oppfordre oss alle til å be for våre trossøsken i Russland, og for hele landet. Det som vil skje der vil influere oss alle.

fredag, november 19, 2010

Carter svikter nok en gang Israel

Jeg har tidligere gitt ex-president Jimmy Carter kreditt for hans engasjement for å få frigitt en kristen amerikaner som satt fengslet i Nord-Korea, og for hans engasjemet for å bygge hus for fattige. Det siste har han brukt sommerferiene til i mange år.

Men det er en annen side ved Jimmy Carter's engasjement som det slett ikke er noen grunn til å være glad for. Det er heller tragisk at en baptist som burde kjenne sin Bibel, ikke ser Israels plass i det profetiske ord og deres suverene rett til Israels land. Nylig møtte Carter Syrias diktator Bashar Assad (bildet). Og som om ikke det var nok møtte han også politisjefen til Hamas. Khaled Meshal. Møtet fant sted i Syrias hovedstad Damaskus.

Under møtet sa Carter, i følge Karmel Israel-Nytt, at Israel må oppheve alle former for blokader av Gaza og at blokaden er en av de mest alvorligste overgrepene mot menneskerettighetene. Han kritiserte derimot ikke terrorgruppen Hamas, som også har støtte fra Syria og Hizballah.

Jimmy Carter var også i Sheik Jarrah i Jerusalem 22. oktober. Da talte han palestina-arabernes sak under en demonstrasjon.

Vel, dette burde også komme frem, når jeg tidligere har sagt noe positivt om Carter. Dette som skjer her er ikke bare beklagelig, det er trist, leit og tragisk.

Et alvorlig profetisk budskap til Russland om landets fremtid og om Israel, del 1


Det hører med til sjeldenhetene at jeg gjengir profetiske ord på denne bloggen. Jeg gjør et unntak, av to grunner. For det første kjenner jeg den som har gitt det. Ioan Peia er en av lederne for European Prayer Link, som jeg har vært koordinator for og samarbeidet med i mange år. Peia har tidligere vært generalsekretær for Den evangeliske alliansen, og er en svært respektert leder av mange jeg kjenner. For det andre: Jeg opplever innholdet både rystende, utfordrende og så alvorlig at det må prøves innfor Gud. Derfor ber jeg alle bedende venner om å ta det på ramme alvor og løfte det innfor Herrens trone. Profetien er såpass lang at jeg må dele den opp, jeg rekker heller ikke å oversette alt på en gang. For ordens skyld: Jeg gjengir ikke profetiske ord fra mennesker jeg ikke kjenner. Enkelte har sendt slikt til meg, men det blir ikke publisert, med mindre jeg kjenner identiteten til den som har gitt det profetiske budskapet.

Om du skulle ønske å legge ut dette budskapet på en nettside, trykke det eller distribuere det på en eller annen måte, må du først innhente min skriftlige tillatelse til å gjøre det! Oversettelsen er min copyright. Send en epost til: bolahans@online.no med spørsmål om dette.


Ioan Peia deltar som en av talerne på den nasjonale bønnekonferansen for Russland i Tartarstan som startet i dag. Han fikk dette budskapet ombord på flyet til Moskva:

"De (USA, EU og Russland) forener seg mot Mitt folk (Israel) og de ønsker å slå henne ned til marken, ydmyke henne og få henne til å trygle om deres nåde. Det er mot de tre myndighetene (i det himmelske) at Jeg vil proklamere Min dom:

Om du ikke opphører med å gjøre ondt og vender om fra den onde vei du nå går på, så vil Jeg ta fra deg ditt styrende septer og Jeg vil gjøre deg kraftløs og det vil ikke være noen der for å hjelpe deg. Du skal ikke komme for Mitt åsyn og stå i Mitt lys og se Min vrede. Bøy ditt hode og tre tilbake.

Til det russiske folk:

Du ønsket ikke friheten, dine barn vil forlate deg fra verdens fire hjørner og du vil sørge i ditt overgitte hus. Jeg gav dere friheten, og dere valgte åket. Du vil bli en slave og du vil få en herre som verken er snill eller god. Jeg vil beholde for Meg selv en rest iblant dere slik at dere kan se Mitt vitnesbyrd og lengte etter Mitt rike. Du er blitt innbilsk og gjort ditt hjerte hardt, og du har ikke sett lenkene som er blitt bundet opp om deg. Du har fetet deg opp mer og mer med hver handling du har gjort, ut fra din egen stolthet og styrke.

Fra nord og fra sør, fra øst og til vest, vil jeg dømme dine barn som du aldri har sett før. Ditt hjerte vil bli hardere, og du vil reise deg mot Meg og Min utvalgte. Du vil fordømme de Jeg sender til deg og du vil ikke ta imot deres vitnesbyrd. Din kjærlighet vil bli kald, og antall skilsmisser vil øke som aldri har vært sett før. Det vil bli oppstander og krig i sør i landet, og i Sibir som vil bli lik en ild i det tørre land; ranere vil plage og pine folket og dine døtre vil utsettes for plyndring. De som vil bli værende hos deg vil være i umiddelbar fare. Det vil bli sagt: La oss komme oss vekk fra Russland for vi kan ikke leve her lenger. Og: hvem vil reise dit?"

(forsettes)

Russiske baptister trener sykesøstre

Russiske baptister har nylig åpnet et helt nytt treningssenter i Yekaterinburg, og det første kurset som ble holdt var et treningskurs for sykesøstre. Disse sykesøstrene tilhører ulike baptistmenigheter, og kurset gir dem en unik mulighet til å bli kjent med hverandre og få inspirasjon til å være vitner i deres hverdag. Kurset ble holdt 5.-6. november, og deltagerne kom fra ulike deler av regionen rundt Yekaterinburg.

Kurset ble så vellykket at det planlegges flere slike. Vær med på å be for dette viktige arbeidet som de russiske baptistene har tatt initiativet til.

Hvor skal de kristne som blir forfulgt gjøre av seg?

Hvor skal kristne som med fare for sitt eget liv i hjemlandet gjøre av seg, når landene de flykter til vil sende dem tilbake? Det er det store spørsmålet mange kristne som kommer fra land hvor forfølgelsen av de kristne er påtagelig. Slik Seti Zaki Shenouda (bildet) gjør. Sverige vil nå sende den kristne legen tilbake til Egypt. Journalist Anders Gustafsson i Dagen i Sverige skriver om saken på deres nettside i dag.

Seti Zaki Shenouda frykter for sitt eget liv. De kristne i Egypt er under hardt press. Hans navn står på en islamistisk dødsliste. Shenouda har arbeidet for organisasjonenene "Egyptere mot tortur" og "Egyptere mot religiøs diskriminering". Han har skrevet artikler om dette i egyptisk presse. I tillegg er han kristen. Det holder ikke for svenske myndigheter.

Det er nå snart på tide at europeiske myndigheter kommer sammen for å drøfte situasjonen til kristne som blir forfulgt, trakassert og drept i land hvor Islam er herskende styresett. For hva skal kristne gjøre, hvor skal de flyktne når mennesker står dem etter livet? Situasjonen blir mer og mer prekær for tusenvis av mennesker. Den er alvorlig og svært alarmerende allerede, men det ser ut til at europeiske myndigheter - og både Sveriges og Norges regjeringer er tause om dette. Da anabaptistene ble forfulgt måtte de flykte fra land til land. Er dette fremtiden for verdens kristne? Verden - ja Europa - er blitt ett utrygt sted for kristne. Snart blir vi forfulgt alle steder.

La oss huske Shenouda i våre bønner.

Foto: Anders Gustafsson

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=235340

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 7

Her følger flere gode råd for å ta kloke avgjørelser som samstemmer med Guds vilje:

7. Bøy deg for autoriteter

I dag er mange sin egen autoritet. En moderne læresetning er at det som kjennes godt ut, er rett. Ingen ting av dette er bibelsk. For en kristen finnes det kun en autoritet, og det er Guds ord. Ingenting finnes som står over dette, ingenting ved siden av. Alt står og faller med Guds ord. Om Guds ord heter det i 2.Tim 3,16-17:

"Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning."

Guds ord beskriver også delegert myndighet:

1. Øvrigheten:

"Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter. For det er ingen øvrighet uten at den er fra Gud, og de myndigheter som finnes, er innsatt av Gud. Hver den som setter seg opp mot øvrigheten, gjør motstand mot Guds ordning." (Rom 13,1-2)

Det finnes en eneste grunn for å motsette seg øvrigheten, og det er når den innfører lover som strider i mot Guds ord, og en dermed må lyde Gud mer enn mennesker.

2. Guds ordning for mennesket

"Men jeg vil dere skal vite at hver manns hode er Kristus, kvinnens hode er mannen, og Kristi hode er Gud." (1.Kor 11,3)

3. Guds ordning for ekteskapet

"Dere koner, underordne dere deres egne menn, som under Herren. For mannen er kvinnens hode, slik også Kristus er menighetens hode." (Ef 5,22-23)

"Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet. Og dere fedre, egg ikke barna deres til vrede, men oppdra dem i Herrens tukt og formaning." (Ef 6,1-4)

4. Underordne deg menighetens ledelse

"De eldste som er gode ledere, skal regnes verdige til dobbel ære, særlig de som arbeider med Ordet og læren." (1.Tim 5,17)

"Dere skal lyde deres veiledere og rette dere etter dem, for de våker over deres sjeler, som de som skal avlegge regnskap. La dem gjøre det med glede og ikke med sorg, for det ville ikke være til noen nytte for dere." (Hebr 13,17)

torsdag, november 18, 2010

Fra martyrhistorien, del 9

Her følger en ny del av historien om Andreas Wurtz og forfølgelsen av anabaptistene i Romania:

"Fra flere av de som var med har vi øyenvitneskildringer til det som skjedde:

Vi stilte ikke spørsmål. Slikt var det ikke tid til. De gamle kvinnene og en blind broder satte vi på hesteryggen. De små barna bandt vi til ryggen, og vadet ut i og krysset elven Olt (bildet), noen kom seg over med en flåte, andre svømte. Gjennomvåte hva både sko og klær angikk begynte vi å klatre. Opp stupbratte raviner, høyere og høyere, så vi ned ble vi svimle, vi klatret i mørket, og vi falt. Losen gjentok for oss hele tiden at vi ikke måtte snakke eller lage lyd. Med reip hadde vi bundet rundt snutene til hundene våre så de ikke skulle bjeffe, og babyene ble holdt inn til brystet slik at de ikke skulle gi lyd fra seg. Der hvor vi krysset en sti gikk losen etter og slettet ut alle sporene våre.

Hele natten snublet vi av gårde i mørket oppover og oppover inntil vi nådde en hule hvor vi kunne gjemme oss på dagtid. Der kunne vi gjøre opp ild og tørke de våte klærne våre. Hele neste natt klatret vi videre helt til vi neste morgen sto på toppen av fjellmassivet. Det synes, i morgenlyset, at vi stod på toppen av verden!

På denne siden av fjellene kunne vi også gå om dagen. Men her var det enda brattere. En av hestene våre falt utenfor en fjellskrent. Vi fulgte en sti og gikk i sikk-sakk nedover, av og til ble vi paralysert av frykt fordi det var så bratt. Noen steder hadde vi bare greiner å holde oss i, andre steder måtte vi sette oss på rompa og bare gli nedover.

Nå hadde vi nesten ikke noe mat igjen. Bare litt hardt brød igjen for de gamle og mødrene som gav die, og litt saus. Vi dro barken av trærne, og spiste ville planter. Etter tre dager på denne måten hadde vi nådd det fruktbare lavlandet under tyrkisk styre. Nå sa losen: Løs bikkjene så de kan bjeffe og barna skrike så mye de vil!"

(fortsettes)