Yousef Nardarkhani skulle vært henrettet i dag - utsatt på ubestemt tid

I følge israelske kilder skulle Yousef Nardarkhani (bildet) vært henrettet i dag, men henrettelsen skal være utsatt på grunn av massivt internasjonalt press. Hvor lenge det er snakk om at henrettelsen utsettes, er det ikke sagt noe om.

Det er på det nåværende tidspunkt umulig å få bekreftet disse opplysningene, men det arbeides med det.

La oss glede oss over at den 33 år gamle iranske pastoren fremdeles er i live og la oss fortsette å be om at hans liv blir spart og at han settes fri.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 18

Jeg tar herved opp igjen serien om min troshistorie. Siste del ble publisert 4. februar. Har du ikke lest de forgående er det bare å klikke på navnet mitt under etiketter:

Bildet viser tre menn som på ulike måter har betydd mye for meg. Til høyre sees DeVern Fromke, i midten T.Austin Sparks og sist, men ikke minst, Stephan Kaung. Etter hvert som årene går forstår jeg mer og mer hvilken stor betydning de har hatt i mitt liv.

Jeg stiftet tidlig bekjentskap med undervisningen deres. DeVern F. Fromke gjennom boken 'Guds evige hensikt', oversatt av misjonær Andreas Haga og Jan Kr. Viumdal i 1975 og utgitt i Sarons dal. Den boken ble helt avgjørende for meg, og gjennom årenes løp er det denne boken og 'Det normale kristenliv' av Watchman Nee, jeg stadig finner frem igjen og leser på nytt og på nytt. Mens Guds hensikt som oftest blir presentert som å gjenopprette syndefallet, går DeVern F. Fromke mye lenger. Han beveger seg forbi skapelsen, og rett inn i Guds farshjerte! 'Gud skapte ikke menneskene fordi Han ville frelse dem,' skriver Fromke og legger til: 'Han skapte fordi Han ville det fordi det oppkom i Hans hjerte at Sønnen skulle bli den førstefødte i en familie av mange sønner og døtre'.

Noe slikt hadde jeg aldri hørt før. Og så skrev Fromke noe annet som har stått for meg som noe av det mest revolusjonære som er blitt skrevet, noe som er stikk motsatt av veldig mye av den teologi som presenteres i dag:

'Like lite som jorden er setrum i universet, er vi sentrum for Guds budskap! Det er Gud selv og Hans evige hensikt, som er det sentrale, og bare i den utstrekning vi forstår det, og lever for å oppfylle denne hensikt, kan våre liv være slik Gud vil ha dem'.

Tenk det! Vi er ikke sentrum! Det skulle man tro om man analyserer mange av dagens prekener, eller ser nærmere på hvordan vi feirer våre gudstjenester.

'Når vi skuer alt ut fra Hans evige synsvinkel, forsvinner vår nærsynthet', skriver Fromke, og legger til: 'Vi begynner å sette pris på hvordan alt Gud gjør er fullomment innebefattet i Hans helhetsplan. I stedet for bare å ha en samling fakta angående tingenes helhet, ser vi nå alt i rette forhold til hverandre. Vi oppdager en ny mening og en evig hensikt i alle ting, fordi at har et bestemt forhold til det ene, evige tema'.

Fromkes bok er i dag bare en lefse av en bok. De aller fleste sidene har løsnet fra permen. Den er en skatt, og den kommer alltid til å følge meg:

'Å betrakte er som å ta på seg et par briller,' skriver Fromke.. 'De farher, klargjør eller begrenser det du ser. Vi må passe oss for ikke å betrakte denne boken med den vanlige forventningen om å finne ut hva som er Guds plan med mennesket. Vi må se den under den evige synsvinkel - hva Gud har planlagt for seg selv, for sin elskede Sønn og for Den Hellige Ånd, Bare da kan alle midlertidige hensikter på rett måte bli integrert og forbundet med Guds evige hensikt. Å betrakte er en bibelsk sannhet fra et menneske-sentrert utgangspunkt. Det er som å ville si: Hva kan den gi meg? Det fører bare til humanistiske fortolkninger. En slik presentasjon av evangeliet begynner alltid med mennesket og dets behov, og ser seg om etter hvordan Gud skal sørge for dette. Men Bibelen viser oss hvordan Gud søker etter mennesket for å utfri det fra alt som er av selvet. Skriftens evangelium setter alltid Gud først og menneskets utfrielse i annen rekke'.

Ser du hvor annerledes og revolusjonerende denne undervisningen er?

(fortsettes)

Nye anslag mot iranske husmenigheter

Natten til 8. februar var omlag 20 iranske kristne samlet i et hjem tilhørende en kristen familie i Shiraz, som ligger omlag 700 kilometer sør for Tehran. Plutselig stormet sikkerhetspolitiet inn i huset. På samme tidspunkt ble også et annet kristent hjem raidet av sikkerhetspolitiet, og familiefaren ble ført bort.

Ulike versjoner av hendelsen er blitt offentliggjort i et forsøk fra myndighetenes side på å desinformere offentligheten. Det første hjemmet tilhører Herr og fru Shokoohi, pg deres hjem er ofte blitt brukt til kristne samlinger. Natten da sikkerhetspolitiet stormet dette huset var omlag 20 personer samlet der til gudstjeneste og bønn. Alle ble arrestert, og ble tvunget til å fylle ut et spørreskjema. De måtte også gi fra seg sine mobiltelefoner, og oppgi sine adresser. Deretter ble hjemmet til familien Shokoohi gjennomsøkt og det ble gjort beslag i en bærbar PC, CD'er og stasjonære datamaskiner, samt alt som kunne forbindes med noe kristent.

Syv personer ble påsatt håndjern, og ført bort til det beryktede etterforskningssentert i Shiraz, kjent som 'Pelak 100'.

De syv er:

Mrs. Fariba Nazemian (Mor)

Mr. Homayoon Shokoohi-Gholamzadeh (Far)

Mr. Nima Shokoohi (Sønn)

Mrs. Sharifeh Dokh.

Mr. Vahid Hakkani.

Mr. Masood Golrooyan

Mr. Mojtab Seyed Ala’din Hossein

La oss huske dem i våre bønner. De er anklaget for forbrytelser mot den iranske staten.

Bønn- og faste retreat

Solåsen pilegrimsgård i Son inviterer til fasteretreat. Retreaten holdes 2.-3.mars, og ledes av Joachim Grün. Det gis rom for stillhet, åndelig veiledning og undervisning. Mer om dette på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Inspirert av ungdom som vil nå ut til avsidesliggende landsbyer

Yuri Sipko (bildet), var i seks år leder for sammenslutningen av Evangelisk kristne/Baptistene i Omsk og Tyumen regionen, før han flyttet til Moskva, og ble leder av den ene av to baptistunioner i Russland. Men Sipko klarer ikke å glemme Omsk, og vender stadig tilbake dit.

En av årsakene er at det i denne regionen finnes mange ungdommer med misjonskall. De føler kall til å nå ut til de mange avsidesliggende landsbyene med evangeliet. Det finnes troende her som på grunn av de store avstandene ikke har særlig mye kontakt med andre troende, og de trenger oppmuntring. Ungdommene som reiser ut i team samler gjerne disse troende til et møte, noe som de vet å sette stor pris på. Gjennom disse sammenkomstene kommer det også ikke-kristne, som på denne måten får høre Guds ord forkynt.

Blant baptistene i Omsk regionen finnes det en evangeliseringsiver, som Sipko takker Gud for. De siste årene har man også sett et større samarbeide mellom de ulike menighetene.

Politiet i Hvite-Russland slår til mot pinsemenigheter

Menigheter ulike steder i Hvite-Russland har den siste tiden opplevd trusler og advarsler fra myndighetene fordi de har holdt gudstjenester, som myndighetene mener er ulovlige.

I januar slo politiet til mot tre pinsemenigheter samme søndag, i Brest-regionen (kartet). Pastor Vasilij Raptsevitsj - som ledet gudstjenesten i et lokale eid av menigheten i en landsby i Brest-regionen, for omlag 10 handikapede, ble innbrakt til politistasjonen. På grunn av sin funksjonshemming klarte de ikke å delta i gudstjenesten hvor resten av menigheten var samlet. Pastor Raptsevitsj ble fortalt at han hadde forbrudt seg mot hvite-russisk lov. Politiet har nå truet med å frata pinsemenigheten sin tillatelse til å holde møter, fordi de holdt gudstjeneste for de 10 funksjonshemmede uten myndighetenes godkjennelse. Og det enda det skjedde i et hus eid av pinsemenigheten!

Nå i februar slo maskert opprørspoliti til mot en gudstjeneste i hovedstaden Minsk. Gudstjenesten ble holdt hjemme hos pastoren. 34 medlemmer av denne pinsemenigheten ble innbrakt til politistasjonen. De ble først løslatt to timer senere. Det eneste de hadde gjort var å delta på en gudstjeneste!

Italia: Naboene forsøkte å hindre menigheten fra å holde dåp

Jeg har ved en anledning skrevet en artikkel på bloggen om den evangeliske menigheten i Pozzuoli i Italia. Nylig fikk jeg en ny rapport derfra, for de forteller begeistret om at flere er blitt døpt og lagt til menigheten. Men de har problemer med de som bor rundt møtelokalet de benytter. Forrige gang de hadde dåpsgudstjeneste, ringte naboene til politiet for å forsøke å få dem til å stanse dåpshandlingen! Derfor bestemte menigheten seg for å holde neste dåpshøytidelighet hjemme hos et av medlemmene, som har et lite svømmebasseng for barn hjemme hos seg! Mange ikke-kristne hadde samlet seg der, og dermed ble dåpshandlingen en mulighet til å forkynne evangeliet for dem.

Pozzuoli (bildet) er en by i provinsen Napoli i regionen Campania, og har omlag 80.000 innbyggere. Den ble grunnlagt som en gresk koloni i år 194 f.Kr.

Søndags kveldene bruker menigheten å holde møter utendørs. De holder dem gjerne ved stranda, hvor mange stanser opp - både voksne og barn - og de blir gjerne stående å lytte til møtet er over.

Nå er menigheten tilbudt et dobbelt så stort lokale som den har i dag. Dette lokalet er beliggende i en annen del av Pozzuoli enn det nåværende møtestedet, hvor menigheten har hatt tilholdssted de siste 14 årene. Dette er en stor utfordring for vennene der, som nå søker Gud om Hans ledelse.

Deir Mar Musa angrepet av soldater askeonsdag

På kvelden Askeonsdag ble Deir Mar Musa klosteret i Syria angrepet av en gruppe på 30 bevæpnede menn. De trengte seg inn i klosteret. Deir Mar Musa kommuniteten tar imot en strøm av flyktninger og skadede fra den pågående konflikten i Syria.

Noen av de bevæpnede soldatene gikk inn i kirken der kommuniteten var samlet til kveldsbønn. Brødrene og søstre minnet soldatene om at de befant seg i et rom som var helliget for bønn og ba dem respektere dette. Mens gudstjenestedeltagerne ble holdt igjen av noen av soldatene gikk resten av dem rundt i klosteret for å søke etter penger og eventuelle våpen. Noen våpen fant de selvsagt ikke. De lot så gudstjenesten fortsette, men ble der i over en time før de forlot klosteret.

Fader Paulo, klosterets prior, var på dette tidspunktet i Damaskus og om ikke tilbake før ved morgengry. Identiteten til angriperne er ukjent. Men hvorfor de søkte etter våpen i et kloster som er viden kjent for sin ikke-volds linje reiser naturligvis mange spørsmål.

- Vi takker Gud, sier fader Paulo, for englenes beskyttelse og når vi feiret gudstjenesten ba vi for angriperne og deres familier. Den smertefulle opplevelsen har ikke klart å frarøve oss den indre freden og viljen til å stå i forsoningens tjeneste.

La oss huske våre trossøsken i Syria i våre bønner.

Ta tid med Guds ord i fastetiden - og styrk ditt trosliv

Verdens Evangeliske Allianse oppfordrer til daglig interaksjon med Bibelen i forbindelse med fastetiden. Ambassadør for Verdens Evangelske Allianse, Brian Stiller, oppmuntrer oss til å vende oss til Guds ord for "ernæring som gir føde til ens indre liv".

Går man inn i en bokhandel i dag finnes det en hel mengde med bøker om sunt kosthold og riktig ernæring - og de selges i store opplag. Folk flest er opptatt av hva de putter i seg og hvilke konsekvenser det får. Og de er villig til å betale mye penger hver eneste måned for å trene på treningssenter. Så gir det også positive resulater - og bra er det. For kroppen. Og sjelen.

Men mennesket består av mer enn kropp og sjel. Vi er også ånd. Og - sier Jesus - mennesket lever av hvert ord som går ut av Guds munn.

Kanskje en faste fra TV og aviser kan gi deg ekstra tid med din Bibel?

Kanskje du får muligheten til å studere en bibelbok før påske? Eller kanskje følge et spesielt bibelstudium. En har sagt det slik: Tid brukt på det indre livet er ikke bortkastet. Guds ord sier det slik:

"For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer". (1-Tim 4,8)

Tenk om vi var like ivrige til å ta vare på ånden, som kroppen!
Tenk om vi var villig til å bruke like mye penger på ånden som kroppen!
Tenk om vi var like disiplinerte med hensyn til bibellesningen, som til treningsstudioet?

Hva ville skje da? Ville vårt kristenliv se annerledes ut?

Yousef Nardarkhani har fått mer enn 5.000 brev

Yousef Nardarkhani (bildet) har mottatt mer enn 5.000 personlige brev fra mennesker over hele verden. Om han får lese dem, vet vi ikke, men iranske myndigheter gjør det! Og de kan ikke være uberørt av at så mange mennesker bryr seg. Er det slik at Nardarkhani ikke får lese brevene og postkortene er han informert om at han har fått så mange, og det i seg selv er nok en stor oppmuntring for 34 åringen som hver dag lever med presset om at den kan bli hans aller siste - og at han når som helst kan bli hengt. Iranske myndigheter har forsøkt ved flere anledninger å få ham til å frasi seg sin kristne tro, men Yousef Nardarkhani har vært like tydelig hver gang: Han tilhører Jesus og ingen annen!

De siste 10 årene har Yousef Nardarkhani vært pastor og leder av et nettverk av husmenigheter. Da han ble arrestert i 2009 var han pastor for en menighet i Gilan provinsen med mer enn 400 medlemmer.

Når vi ber, la oss også huske hans kone, og sønnene Daniel (9) og Yoel (7). Det var da faren fikk vite at barna hans skulle få opplæring i Islam på skolen, og faren bestemte seg for å protestere, at han ble arrestert.

Baptistmenighet har fått ny kirke i Hvite-Russlands eldste by

Baptistkirken i Polotsk (bildet) i Hvite-Russland satser friskt for fremtiden. En ny kirkebygning er reist ved siden av den gamle, og pastoren for menigheten, Boris Valshonsk, har de 17 årene han har vært menighetens hyrde, vært vitne til mange Guds under.

Byen Polotsk ble grunnlagt allerede i år 862 og er den eldste byen i Hvite-Russland. Den ligger i Vitebsk regionen, og har 80.000 innbyggere. Polotsk blir betraktet som opphavet til den hvite-russiske staten, og det var her den hvite-russiske boktrykkeren Francisk Skorina trykket den første Bibelen på på hvite-russisk, eller øst-slavisk var født.

Baptistmenigheten i Polotsk teller 85 døpte medlemmer, og er i vekst.

Gen.sek i Svenska Evangeliska Alliansen enig i deler av kritikken av frikirkeligheten

Ved ulike anledninger har jeg refereret til Sigfrid Demingers brannfakkel om situasjonen til frikirkeligheten i Sverige. En situasjon som i mange henseender er lik vår egen. Nå har generalsekretæren i Svenska Evangeliska Alliansen, Stefan Gustavsson (bildet), kastet seg inn i debatten og gir dr.tehol Deminger rett på flere punkter, blant annet når det gjelder:

* Den tafattige forkynnelsen
* Mangelen på hellighet

Gustavsson gir også Deminger rett i hans anliggende når det gjelder gudstjenesten:

"Han diskuterar en aspekt av församlingen liv, nämligen kulten: hur vi firar gudstjänst tillsammans, hur vi gemensamt uttrycker den kristna tron. Det är en avgörande aspekt och jag instämmer med Deminger på flera punkter..."

Men så uttrykker generalsekretæren i Svenska Evangeliska Alliansen at Deminger kan komme til å gå fra asken til ilden når han så melder seg inn i Den svenska kyrkan, med all den liberal teologi som den representerer. Debattinnlegget til Gustavsson kan du lese her:

http://www.sea.nu/viewNavMenu.do?menuID=55&oid=64524

Stadig færre kristne i Aleppo i Syria - hvem bryr seg om det?

Som tidligere nevnt på bloggen er situasjonen til de kristne i Syria særdeles presset og vanskelig. Lite - om noe - gjøres fra verdenssamfunnet for å hjelpe de landets kristne befolkning, som for eksempel i Homs, bokstavelig talt er midt i ildlinjen mellom de stridende parter. Heller ikke mange kristne er synlig opptatt av det som skjer med sine trosfeller i Syria, som drepes, fordrives fra sine hjem og utsettes for forfølgelse og trakassering. Mange av dem sulter på grunn av mangel på mat.

Det er vanskelig å si hvor mange kristne som befinner seg i Syria. Det sies ofte at antallet kristne utgjør ni til 12 prosent av befolkningen. Nå viser det seg at det er grunn til å tro at antallet er lavere enn tidligere antatt. Det er flere årsaker til dette: synkende fødselstall, lovgivning som diskriminerer kristne, trussler fremsatt av muslimske ekstremister, som gjør at kristne velger å flykte. Kilder vår bønnetjeneste har kontakt med har besøkt byen Aleppo nylig. Kristen ungdom forlater nå denne byen i stort antall, og dette har pågått i flere år. En av årsakene er ar det finnes få muligheter for å skaffe seg jobber for dem, lønningene er lave, og boligene dårlige.

Hvor mange kristne finnes det så i Aleppo i dag? Den assyrisk ortodokse kirke opplyser at de har 1300 familier knyttet til deres kirke. Tallet fremkommer ved at hver prest har ansvar for omlag 300 familier hver. Fødsler, vigsler og dødsfall registreres også via kirkebøkene. Det er 11 kristne kirkesamfunn registrert i Aleppo. Tilsammen har disse 19.000 familier som medlemmer. Hvis man antar at hver familie gjennomsnitlig består av fem medlemmer, og da tar vi hardt i så lever det i underkant av 100.000 kristne i denne byen. Om dette stemmer så betyr det at de kristne i Aleppo utgjør kun 3,5 prosent av byens befolkning som består av tre millioner innbyggere.

Den siste offisielle folketellingen som er gjort er fra 1944! Da var antallet kristne 112.110. Dette betyr at de representerte nærmere 38 prosent av byens befolkning på den tiden, som da var på noe over 300.000. Av byrådets 12 medlemmer var fem kristne.

De neste 20 årene minket antallet kristne drastisk etter at Abdul Nasser kom til makten. I forbindelse med 2. verdenskrig flyttet en god del av armenerne til USA. Og på 1950 tallet emigrerte en god del kristne til Venezuela, og andre deler av Latin-Amerika. Dette dreide seg i all hovedsak om fattige familier. De med bedre inntekt emigrerte til Libanon, Canada og vestlige land. På 1960-tallet utgjorde den kristne befolkningen bare 20 prosent av befolkningen. Da Hafez Assad kom til makten i 1970 var tallet nede i 10 prosent.

Og nå er den kristne befolkningen i Aleppo under nytt og økende press. Har du dem på bønnelista di?

Bildet viser inngangen til det kristne kvartalet i Aleppo.

Bønnebyrde for Shetland og et fornyet bønneengasjement for nasjonene

Som jeg har skrevet på bloggen ved en tidligere anledning har jeg ikke klart å slippe tak i Shetland, etter at jeg var der og talte på Fire from the North konferansen i 2005. Jeg har hatt det store privilegiet å få besøke mange land i forbindelse med vårt internasjonale bønneengasjement. Å være vitne til hva Gud gjør i Russland, Frankrike, Spania, Storbritannia, Israel, Tyskland, Estland, Latvia - for å nevne noen av de landene vi har besøkt, har vært trosstyrkende og har gitt oss del i mange sterke opplevelser. Men det er likevel ikke noe sted jeg heller vil tilbake til enn Shetland! Det skjedde noe med meg der ute i havgapet, og Gud gav meg en bønnebyrde for øya og folket.

I går ringte jeg Andrew Harmsworth (bildet), lederen for Shetland Intercessors' Team. Jeg hørte stormen ule i bakgrunnen. Det blåser alltid på Shetland! Det var godt å høre hans stemme igjen, og den gode latteren! Jeg glemmer ikke besøket hjemme hos Sarah og Andrew, og jeg fortalte ham om Shetlands-genseren jeg kjøpte, og som jeg bruker hjemme for å holde varmen i vinterkulden. Den minner meg om å be for Shetland hver gang jeg tar den på meg! Men jeg trenger ikke en genser for å bli minnet om det. Det går ikke en uke uten at Shetland ligger tungt på meg. Og Andrew forteller at det skjer mye spennende der for tiden. Ting som ikke skaper overskrifter i avisene, men som gjør at Guds rike vokser. Jeg skal komme tilbake til det senere.

Nå ber May Sissel og jeg over om vi skal tilbake til Shetland i år? Siden denne bønnebyrden ikke vil slippe taket, er det fordi vi er kalt til å reise tilbake for å be på stedet, eller skal vi fortsette her hjemme? Hvorfor ligger denne bønnebyrden så tungt på meg? Jeg kjener på et fornyet kall til internasjonal bønnetjeneste, men jeg kjenner begrensningene. Vi har ikke de økonomiske midlene som skal til, og helseproblemene er hver dag en utfordring. Men jeg er sikker på at Gud har en plan. Og når man er i Guds vilje, så er man aldri på et tryggere sted, selv på det mest urolige sted i verden!

70 årig pinsevenn bygget livskraftig menighet i Burjat

I dag ble jeg så velsignet av å se et bilde! Det er et bilde av biskop Ivan Martjuk, som den 3. januar i år fylte 70 år. Martjuk er tilsynsmann for pinsevennenes arbeid i delrepublikken Burjat i Russland. 70 års dagen ble feiret med 300 gjester i pinsekirken i Ulan Ude.

Historien om Ivan Martjuk fascinerer meg. For 20 år siden forlot Ivan Martjuk sitt kjære Hvite-Russland, knapt 50 år gammel, for å flytte til Burjat som misjonær. Her ble han, til tross for hjerteproblemer og en stor hjerteoperasjon for noen år siden. Trofast har han arbeidet for Guds rike disse årene, og sett menigheter grunnlagt og i vekst. Mange av hans medarbeidere er hvite-russere som arbeider i denne avsidesliggende delen av det veldige russiske riket.

Burjat er en delvis selvstyrt republikk i Sibir, og ligger ved verdens djupeste sjø, Baikalsjøen. Burjatene er et buddhistisk folkeslag, men de er i minoritet i sin egen republikk siden mange russerne ble tvunget til å flytte hit under sovettiden.

Det er gripende å tenke på hvordan Ivan Martjuk brøt over tvert, og flyttet til en helt annen livsform enn den han var vant med. Her har han bygget opp pinsemenigheten Troens Vei. Når Ivan Martjuk kom hit fantes det nesten ikke noen evangelisk virksomhet. I dag har Pinseunionen et 40 talls forsamlinger med omlag 1000 medlemmer tilsammen, men her finnes også baptister, lutheranere, presbyterianere, og ulike trosmenigheter, som alle har det til felles at de har opplevd sterk vekst.

Det er mye å glede seg over i Burjat.

På bildet ser du Ivan Martjuk sammen med en representant for misjonsorganisasjonen Ljus i Öster.

Denne måned er det 200 år siden de første amerikanske misjonærene ble sendt ut på misjonsmarken

Denne måned kan våre amerikanske trosfeller feire at det er 200 år siden den første gruppen av amerikanske misjonærer ble sendt ut av landet på sitt første misjonsoppdrag. Og akkurat det kan vi alle glede oss over, for dette var starten på en ny misjonsbølge som skulle få positiv smitteffekt overfor mange andre.

Den amerikanske misjonstradisjonen begynner i en kirke i New England. Fire unge menn blir ordinert som misjonærer i denne kongregasjonalistiske menigheten, og seilte med skip til India. Den som legger fundamentet er baptistpastoren Adoniram Judson (bildet) og hans kone Ann Hasseltine Judson. De to ankommer Burma i 1812.

Jeg kommer tilbake med flere artikler om dette jubileet de kommende dagene. I dag kan vi benytte anledningen til å takke Gud for det som begynte for nøyaktig 200 år siden, og for alle de tusener av misjonærer som er blitt sendt ut på feltet siden. USA er fremdeles det landet som sender ut flest misjonærer. Hva skulle vi gjort uten dem?

Forbereder seg på en humanitær krise i Midt-Østen

Mennonitenes Sentralkomite forbereder seg på en humanitær krise i Midt-Østen. Bakgrunnen er den særdeles spente situasjonen i Syria, og rapporter som viser at uroen vil kunne spre seg til nabolandene.

Frem til i går hadde omlag 20.000 syrere flyktet til Tyrkia, Libanon og Jordan, og flyktningestrømmen er økende. Det opplyser Rick Janzen, som er ansvarlig leder for det anabaptistiske hjelpearbeidet i Midt-Østen, drevet av Mennonitenes Sentralkomite.

Mennonitenes Sentralkomite vil samle inn en halv million dollar for å hjelpe ulike humanitære organisasjoner som driver hjelpe- og fredsarbeid. Dette inkluderer hjelp til mat og medisiner. Mange syrere trenger helt grunnleggende nødhjelp. Man ser også behovet for å styrke de gruppene som driver med freds- og forsoningsarbeid på gratrotplan.

Rick Janzen, som ofte besøker Midt-Østen, og som i januar besøkte land som Libanon, Jordan, Irak og de palestinske områdene, forteller om en spent og forverret situasjon for mange mennesker. Over alt hvor han kom møtte han mennesker som mer eller mindre hadde gitt opp, og som bare så for seg en ødelagt framtid.

- Nå er tiden der for å sette fredsteologien ut i praksis, sier Janzen.

Mennonitenes sentralkomite har arbeidet i Midt-Østen i mer enn 60 år. De arbeider med fredsarbeid i Egypt, Libanon, Jordan, Irak, Iran, Syria, Israel og de palestinske områdene.

Brasil er det landet i verden som sender ut flest misjonærer etter USA

Det er forunderlig å se hvordan Guds nådes evangelium fikk slå rot i Brasil etter at de svenske misjonærene begynte sitt pionerarbeid i landet. I dag er Brasil blitt verdens fremste sendenasjon av misjonærer, etter USA. Av de 400.000 misjonærene som ble sendt ut i 2010, sendte Brasil ut 34.000, mens USA sendte ut 127.000 misjonærer.

Det var i 1910 at Gunnar Vingren aksepterte en tjeneste som pastor for en svensk baptistmenighet i South Bend, og det var her han sammen med sin venn Daniel Berg, hørte et profetisk budskap i tunger hvor ordet 'Para' ble gjentatt en rekke ganger. En tydning ble gitt hvor Vingren og Berg fikk et kall om å reise til et sted som het 'Para'. Ingen av de som var tilstede i dette møtet visste hvor 'Para' kunne være. Vingren og Berg oppsøkte folkebiblioteket i Chicago hvor de så fant ut at 'Para' var en provins i det nordøstlige Brasil, som lå langs Paraelven. De to svenskene la planer for umiddelbart å reise til Brasil. Alt deretter er del av en fantastisk kirke- og vekkelseshistorie.

De nye statistiske opplysningene ble presentert i går av Todd Johnson, direktør for Center for the Study of Global Christianity ved Gordon-Conwell Theological Seminary i Massachusetts.

Et annet interessant trekk ved den nye statistikken er at selv om USA sender flest misjoærer, er det også USA som mottar flest misjonærer - 32.400 i 2010 - og majoriteten av disse kommer fra Brasil!

Bare slått av USA har Brasil den største prostestantiske populasjon i verden. Brasil har også et stort antall misjonsorganisasjoner. Youth with a Mission har alene 16.000 misjonærer som sørger for misjonærer til 150 land.

Veien fremover går ikke bakover - men til en ny fylde

Med tillatelse fra artikkelforfatteren gjengir jeg her den særdeles interessante og aktuelle artikkelen til Anders Gerdmar (bildet), docent i Nya testamentets exegetik ved Uppsala universitet og ansvarlig for teologistudiet ved Livets ords teologiska seminarium. Denne artikkelen burde leses av alle nordmenn som er interessert i hva som skjer i dagens kirke, og hvor veien går herfra:

Vägen framåt går nog inte tillbaka till de punkter i historien där kyrkorna skildes från varandra - utan till en ny fullhet. Det skriver Anders Gerdmar i debatten om frikyrkligheten.

Grundläggande för kristet liv är mötet med det heliga. Det som förvandlar Petrus, Paulus, Maria från Magdala och Tomas. Att en man säger "Följ mig!" och att sådana entreprenörer som Petrus och Andreas lyder är makalöst. Den Helige intervenerar och förvandlar.

Det är detta som är essensen i det vi ofta kallar väckelse, ett personligt möte med Jesus Kristus. Och det är essensen inte bara i frikyrklig väckelsetradition utan i den heliga historien. Martyrernas i tidig kristendom, Franciskus möte med Herren, Luthers, Wesleys eller Finneys är samma sak.

Men mötet med det heliga har i bred kristen tradition blivit mötet med Jesus i nattvarden. En grupp katolska studenter som var samlade till retreat 1967, för jämnt 45 år sedan, blev början till den karismatiska rörelse som i dag har flera hundra miljoner anhängare. Andens dop drabbade dem medan de sökte Gud för en djupare omvändelse, inom de former för tillbedjan som fanns i deras tradition.

Kanske är det förlusten av mötet med det heliga i nattvarden, men också annan övernaturlig gudsnärvaro som i dag skapar en andlig svält. Varje väckelse är en frukt av sin tid och dess syn på sakramenten likaså. De svenska frikyrkliga väckelserna hade inte sällan en polemisk sida och ville frigöra sig från den ofta förhatliga så kallade Statskyrkan.

Men samtidigt som man tog ställning mot saker som var obibliska och kanske i alla fall verkade livlösa kastade man också ut många barn med badvattnet. Ofta tyckte man att det kyrkliga dogmat var för tungt och ville bara läsa Bibeln som det står - vilket varken är lätt eller med nödvändighet leder rätt.

Nattvardsseden var ofta allt annat än levande och i stället för dessa gudstjänster blev nattvarden ofta hänvisad till några få tillfällen på året. Det en gång heliga uppfattades som det stela, och väckelsefolket betackade sig för sådant. Dess förvaltare prästen hade blivit kollega med länsman och båda var ute efter att se till så ingen bedrev otillåten religiös verksamhet. Kyrkans ordning med präster och biskopar hänfördes alltså till historiens skräphög. Så gick de historiska kyrkorna och frikyrkorna var och en vidare på sina vägar, odlade sina starka sidor, men underbetonade andra saker, med bristfenomen som följd.

Men när Jesus sa: "Jag ska bygga min församling" så lade han samtidigt in sitt apostoliska DNA i kroppen! Jesus predikade ett starkt omvändelsebudskap och kallades "den som döper i helige Ande och eld", han och den tidiga församlingen gick till templet för att delta i lovsången och tempelkulten, men tog också hand om sina änkor. Men strax före Jesus eget Getsemane instiftar han Mötesplatsen, nattvarden - det är också då han ber att de alla inte ska var och en åt sitt eget håll utan vara ett. Vid denna helt ritualenliga judiska måltid säger Jesus plötsligt: Detta bröd är min kropp! Detta vin är det nya förbundet i mitt blod! Märkligt hur central nattvarden blev i skärningspunkten mellan liv och död, strax innan Jesus utgöt det blod som han sa skulle vara närvarande i vinet!

Just därför blir kristendom utan ett starkt sakramentalt liv - och Andens liv, som han också talar om i sitt testamente - blodfattig. Men nattvarden är ett sådant möte, alltid tillgängligt för en hungrig troende. Som en småbarnsmamma sa på tal om att hon kommer till vår nattvardsgudstjänst varje tisdagsmorgon i församlingen Livets ord: När allting snurrar och det är svårt att stilla sig behöver jag bara öppna munnen och ta emot!

Kristendomens framtid i Sverige handlar om hur mötet med den Helige kan ske. Det är alltid attraktivt. För mig själv har vägen gått från kyrka med rikt sakramentalt liv till frikyrka och härlig karismatik - men också en slags fasta från till exempel nattvardslivet - och sedan till ett spännande "både och", något som till mångas förvåning sker inom Livets ord. Också i Oasrörelsen ser man en sådan underbar kombination och väckelse, bikt, lovsång och gudstjänstens glädje och helighet.

Vägen framåt går nog inte tillbaka till de punkter i historien där vi skildes från varandra utan till en ny fullhet som vi kan upptäcka tillsammans med alla de heliga. Det handlar inte om kyrka eller frikyrka, utan om en Kristi kropp som är uppfylld av hela Guds fullhet. Där kan de specialiteter vi var och en på sitt håll har utvecklat bli bidrag till hela kroppen. Vi behöver inte leva i ett "antingen eller" utan upptäcka hela det apostoliska DNA som en gång för alla lades ner i församlingen. Det är bara den fullheten som trovärdigt kan visa världen till Den Helige själv.

Gråt ikke over meg - livets krone venter!

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om biskop Polykarp av Smyrna, som var en av disiplene til apostelen Johannes. 86 år gammel ble han brent på bålet for sin tro på Jesus. Det er underlig å lese om Polykarp på en dag hvor vi får vite at pastor Yousef Nardarkhani kanskje er henrettet av iranske myndigheter.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Er Yousef Nardarkhani allerede henrettet?

Det kommer svært dårlige nyheter fra en av de gruppene som sitter inne med best informasjon om Yousef Nardarkhani og hans situasjon, nemlig The American Center for Law and Justice (ACLJ)

"Vi har ingen informasjon som kan bekrefte at Yousef Nardarkhani fremdeles er i live," sier Jordan Sekulow, Executive Director for ACLJ.

Det kan innebære at iranske myndigheter har iversatt dødsdommen, og at Yousef Nardarkhani er hengt.

Men inntil vi vet noe helt sikkert - la oss fortsette å be! Både for pastor Yousef og hans kone (som ses sammen med ham på bildet), og for hans barn.

Som jeg skrev i går er det mye som tyder på at iransk myndigheter har skrevet under på at dødsdommen skal iverksettes. Det er uklart på det nåværende tidspunkt om Nadarkhani vil ha en klagerett på henrettelsesordren. Leder for landets domstoler, Ayatollah Sadegh Larijani, må godkjenne offentlige henrettelser. Imidlertid blir bare en liten prosentandel av henrettelsene utført offentlig. De aller fleste henrettelser i Iran blir gjennomført i hemmelighet.

Martyrkirkenes venner følger saken nøye via våre kilder.

Pinsemenighet saster på de over 50

De fleste som snakker om fremtidsrettet menighetsarbeid setter barne- og ungdomsarbeidet i første rekke. Få om noen snakker om menigheter, som skal nå den store eldrebølgen som vi nå begynner å begynner å ane konturene av.

Pinsevenner i McKinney, en forstad til Dallas i Texas er en av de få som gjør det - og gjør noe med det! Heritage Church - en menighet innen Assemblies of God - er en menighet som består av 'seniorer over 50'. Menigheten ble plantet av pastor Len McLaughlin (59) for tre år siden, har ikke noen ungdomsgruppe og heller ikke noe barnearbeid. Men den har allerede rukket få over 100 medlemmer.

Menigheten har Salme 92,15 som sitt motto:

"Ennå i høy alder skal de bære frukt. De skal være krafige og frodige".

SISTE: Pastor Yousef Nardarkhani kan bli henrettet de neste 24 timene

Det er flere ting som tyder på at henrettelsen av Yousef Nardarkhani (bildet) kan være nært forestående. Retten i Gilan provinsen skal i følge pålitelige kilder ha gitt ordre om at pastor Nardakhani skal henrettes. Man tror at henrettelsen skal finne sted innen de nærmeste 24 timene.

Flere iranske fanger skal ha blitt henrettet de siste dagene i Lakan fengslet, hvor Nardarkhani, sitter fengslet. Lakan fengslet ligger i byen Rasht i det nordlige Iran.

Nå må vi intensivere bønnekampen for pastor Yousef! Det står om intet mindre enn hans liv!

Askeonsdagsliturgi

Fastetiden innledes i dag med Askeonsdag. I kveld feires dagen i Toten Frikirke på Raufoss kl.1900. Liturgien for dagen finnes gjengitt på bloggen Monastisk som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Dødstrusler og vandalisme mot baptistkirke i Jerusalem

Dødstrusler og anti-kristne slagord er malt på veggene til baptistkirken i Narkis Street i Jerusalem. Politiet mistenker jødiske nasjonalister for å stå bak. Baptistkirken i Narkis Street har tidligere vært utsatt for vandalisme. Den er blitt brent ned en gang, og forsøkt påtent også ved et annet tilfelle. Da hadde noen samlet sammen stoler, sangbøker og Bibler og på den måten forsøkt å brenne ned kirken. Brannbomber er også blitt kastet mot den, og vinduer knust. På veggene nå er det sprayet på hebraisk: 'Dere skal korsfestes', 'død over kristendommen' og andre slagord. Tre biler som sto på parkeringsplassen har fått dekkene skåret i stykker.

Charles Koop (bildet), som har vært pastor for Baptistkirken i Narkis Street i mer enn 20 år, sier at ekstremistene nå må stanses.

For to uker siden var det det gresk ortodokse Korsets kloster i den vestre delen av Jerusalem som ble utsatt for vandalisme. Også moskeer, palestinske hus og israelske militærbaser er utsatt for hærverket.

Nærmeste nabo til Baptistkirken i Narkis Street er en synagoge. Rabbineren, kantoren og forvaltningssjefen kom med blomster til pastor Koop, for å uttrykke sin støtte og for å si fra hvor avskyelig disse handlingene er.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=298825

Gjestfrihet - en nøkkel til å formidle Guds rike, del 3

Man skal ikke lese lenge i Det nye testamente før en støter på tekster som handler om gjestfrihet, før en oppdager at gjestfriheten det er snakk om handler om de som vanligvis ikke inviteres inn i det gode selskap! Før jeg gir eksempler på slike tekster, hvis innhold er særdeles utfordrende, så la meg si noen ord om vår tids dyrkelse av det effektive, fremgangsrike mennesket. Eller de som lykkes i andres øyne, de som har noe å bidra med i samfunnet. Slike mennesker vil man gjerne omgås. I visse sammenhenger gir det status, og man øker sin egen anseelse ved å omgås de 'riktige' menneskene.

Jesu omgangskrets var derimot ganske annerledes. Han var sammen med syndere og datidens mest uglesette mennesker, tollerne. De som tjente okkupasjonsmakten. Her fant man de marginaliserte som de spedalske og de prostituerte. Selv snakket Han om de fattige, de fremmede, de sultne, og kalte dem til og med salige. Han så noe i dem som representerte andre verdier - Guds rikes verdier. Barna ble satt frem som eksempler for de voksne, og det var ikke de forstandige som forstod seg på himmelrikets mysterier.

Jean Vanier er et forbilde på en radikal etterfølger av Jesus, spør du meg. Han er marineoffiseren og filosofen, som bryter over tvert, henter ut to som er feilplasserte på et psykiatrisk sykehus, og bosetter seg sammen med dem. Det er opptakten til et av de mest radikale bofellesskap vi har sett: Arken, hvor funksjonsfriske og funksjonshemmede bor sammen under samme tak, og hvor verdien av et menneske ikke måles i dets produktivitet, men i dette at alle er skapt i Guds bilde!

Og da menes alle.

Om felleslivet i bofellesskapene som går under navnet Arken - l'Arche - skriver Jean Vanier:

'Vi lærer alle av smerten og gleden ved fellesskapet, hvor det svakeste medlem åpner hjertene til medlidenhet og leder oss alle inn i den djupere enhet med Jesus... Vi vokser sammen i det vi forsøker å leve ut Jesu budskap... Vi trenger alle å fordjupe vår kjærlighet til Jesus, som er skjult i de som ofte er uønsket'.

Det siste Jean Vanier sier her er jo uhyre radikalt: Om vi vil fordjupe vår kjærlighet til Jesus - og det vil vi jo! - (vi vil alle elske Jesus mer) så gjør vi det ved å bli kjent med og lære av de som er de uønskede i vårt samfunn.

Stans litt denne onsdagen og spør deg selv hva det konkret vil si for ditt liv! Har du tid til å bli kjent med noen av de som er marginalisert i vårt samfunn? De psykisk syke, de med Downs syndrome, de psykisk utviklingshemmede? Eller tror du ikke det er her Jesus er å finne?

En gripende historie om ekte giverglede

Jeg ble så grepet av denne historien fra Moldova, et av Europas fattigste land.

I byen Bendery, begynte kirkebygget til stedets baptistmenighet (bildet), å slå sprekker. Både utvending og innvending hadde forfallet startet. Særlig innvending var sprekkene i muren så store at noe måtte gjøres. Menighetens pastor oppfordret menighetens medlemmer til å gi spesielt til dette formålet. Men med få midler og store kostnader var det virkelig et trosprosjekt. Nesten 4000 norske kroner skulle til. Hvert medlem ble utfordret til å gi 50 norske kroner, hvilket er lite i vår pengeverdi, men mye for en fra Moldova. Men menighetens medlemmer gav.

En dag kom en kvinne til pastoren før gudstjenesten skulle begynne og sa at hun var så fattig at det var nærmest umulig for henne å kunne avse så mye penger til dette formålet. Hun hadde knapt nok penger til å livberge seg. Pastoren forsikret kvinnen om at Herren så til hennes hjerte, og så hennes villighet til å gi selv om hun ikke eide noe. Han velsignet henne. Han nevnte ikke noe om dette.

Men en kvinne som var til stede i forsamlingen gikk til menighetens kasserer rett etter at gudstjenesten var over, og gav 50 kroner ekstra til menigheten. Hun ville at de pengene skulle være fra den fattige kvinnen som ikke hadde penger til å gi selv, og at gaven skulle være anonym.

Fantastisk! Jeg blir minnet om ordene fra 2.Kor 8,2-5:

"De hadde vært hardt prøvd i trengsler, men likevel er det av deres overveldende glede og deres dype fattigdom strømmet fram en rikdom på oppriktig godhet. For de ga etter evne, det kan jeg bevitne, ja, over evne, av egen drift. De ba oss inntrengende om den nåde å få være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige. Og de ga ikke bare slik vi hadde håpet, men de ga seg selv, først til Herren og så til oss, ved Guds vilje'.

Hva en velbrukt slitt Bibel forteller om deg

Inntil i går hadde jeg ikke hørt om pastor Herbert E. Hull (1936-2011). Men på nettet fant jeg dette bildet av hans velbrukte Bibel, og det bildet ble en slik velsignelse for meg! Det sier ikke så rent lite om en person, når man ser hans eller hennes Bibel. En slik velbrukt Bibel som denne - det finnes andre bilder av den som viser hvor slitt den er - forteller sin egen historie. Om en pastor som elsker Guds ord, som ikke bare bruker Bibelen sin i prekenforberedelser, men som lever av den! Jesus sier:

'Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Herrens munn'. (Matt 4,3)

Hvem var så pastor Herbert E. Hull? Det er sekundært i denne sammenhengen, men han var pastor for flere pinsemenigheter knyttet til Assemblies of God i USA. Han var kjent for en ting: at han elsket mennesker! Både de gode og de vrange. Når han ble pensjonist, la han ikke ned tjenesten. Han ble pastor for eldre og døende på et aldershjem i nærheten av der han og familien hans bodde. Mange av de han møtte her hjalp han til en levende tro på Jesus. Dessuten var han også pastor for den lokale motorsykkelklubben! Mange tøffe motorsykkelgutter fikk åndelig hjelp av den snille pastoren med sin velbrukte Bibel.

Det var Charles Haddon Spurgeon som sa:

'Støv på din Bibel, er rust på din sjel'.

Hvor velbrukt er Bibelen din?

Menigheter nektes å holde gudstjenester på farsi i Tehran

De to siste protestantiske kirkene i Tehran som har holdt gudstjenester på farsi har nå fått ordre fra Sikkerhetstjenesten om at disse gudstjenestene må opphøre øyeblikkelig.

Det dreier seg om Emmanuel Protestant Church og St. Peter's Evangelical Church. Disse to menighetene har holdt gudstjenester på farsi hver fredag. Begge disse menighetene er presbyterianske. Central Church, som er en pinsemenighet tilhørende Assemblies of God, beliggende i Tehran, fikk ordre om å slutte å holde gudstjenester på farsi allerede i 2009. Dette betyr at det ikke lenger finnes en eneste registrert menighet i Irans hovedstad hvor gudstjenesten holdes på hovedspråket i landet.

Fredager har vært en god dag å holde gudstjenester på siden det er fridag. Den eneste muligheten for disse registrerte menighetene til å holde gudstjenester på nå er å tjene landets armenske og assyriske befolkning. Menigheter som er grunnlagt av armenere og assyrere for å tjene sine befolknigsgrupper er ikke blitt stengt. Disse menighetene holder også vanligvis sine gudstjenester på søndager.

En av årsakene til at de iranske myndighetene vil stanse gudstjenester på farsi, er den pågående og sterke vekkelsen blant farsitalende iranere. Disse søker seg til de uregistrerte og dermed ulovlige husmenighetene. Mange av de som er medlemmer av de to presbyterianske menighetene har mistet jobbene sine, som en følge av at de er medlemmer av disse menighetene.

8. februar ble 10 kristne tilhørende en pinsemenighet som kom sammen i et hus i den sørlige byen Shiraz arrestert. De fikk også sine bibler konfiskert.

SISTE: Pastor Nurliev løslatt fra arbeidsleir i Turkmenistan

Dagens gladmelding: Pastor Ilmurad Nurliev (bildet) fra Turkmenistan skal være blant 250 fanger som fikk innvilget amnesti 18. februar. Det er Åpne Dører som opplyser dette.

Pastor Nurliev, som er omtalt på bloggen her tidligere, ble arrestert i august 2010. Han har sittet i en arbeidsleir under svært vanskelige kår. Blant annet ble han fratatt sin personlige Bibel, og han ble en periode tvangsmedisinert. Han er pastor for menigheten Verdens lys i den turkmenske byen Mary.

La oss takke Herren for dette under, og la oss huske Nurliev, hans famlie og hans menighet, fortsatt i våre forbønner.

Situasjonen for de kristne i Turkmenistan fortsetter å være svært vanskelig og farlig.

'Sannhetskonferanse' arrangeres i Sverige

I prosessen rundt Gemensam Framtid er det mange svenske baptistmenigheter som ikke ønsker å gå med i det nye kirkesamfunnet - som består av Svenska Baptistsamfundet, Missionskyrkan og Metodistkyrkan - som nå samtaler om veien videre.

Nettverket for bibelsk baptisme og kristen tro, tar nå initiativet til en såkalt 'Sanningskonferanse' lørdag 28. april i Göteborg. Konferansen vil enten bli holdt i Göteborgs baptistförsamling, Tabernaklet, eller i Stenungsögården, som ligger 4,5 mil nord for Göteborg. I invitasjonen henvender man seg ganske bredt:

"Tankarna utgår främst från de församlingar som inte går med i Gemensam Framtid, men kan även vara öppet och viktigt för andra församlingar som är intresserade. Det finns idag många fria församlingar med liknande grundsyn och i de flesta samfund finns idag spänningar där församlingar upplever att självklara kristna sanningar dimmas till och vägen går bort från kristet lärjungaskap och nära gemenskap med Gud. Utifrån de allt mer tydliga beskeden om vad Gemensam Framtid blir ser jag ett alltmer trängande behov av ett tydligt alternativ. Dessutom att de utbrytande församlingarna också behöver en större gemenskap att anknyta till utöver sig själva. För många blir EFK naturligt att vända sig till men för några är det av olika anledningar inte så aktuellt".

I forbindelse med dagskonferansen ønsker man også å samtale om hva man leger i begrepet frie- og selvstendige forsamlinger. I invitasjonen heter det:

"Betoning på fria och suveräna församlingar som endast lätt länkar sig till varandra genom en enklare organisationsbildning. Det är församlingarna och deras liv som skall glänsa, inte kyrkobildningen. En strävan och längtan efter sanning och Guds tilltal. Denna längtan efter sanning leder till att vi närmar oss en starkare gemenskap med Herren själv, gemensamma ståndpunkter och värderingar med Jesus i centrum. En uttalad tydlighet om vad den kristna tron innebär vilket leder till att den kristna tro definieras på en rad områden. Anledningen att länka sig ihop är bland annat att man vill lyfta vissa värderingar tillsammans".

Temaer som man ønsker å ta for seg er:

• Bibeln som Guds sanna ord(på riktigt)
• Jesus är enda vägen till Gud, kristendomen är den enda sanna religionen
• Bibelns undervisning är relevant och förståelig i vår tid
• Omvändelse- och lärjungaperspektivet
• Äktenskapet till för man och kvinna
• Baptistisk dopsyn
• Kreationistisk grundsyn(Gud har skapat världen)
• Gud är en levande Gud som gör under och tecken idag.
• Äkta kristen tro leder till engagemang för svaga och utsatta människor
• förankring i Lausannedeklarationen.

Bare Bibelen er ufeilbarlig og autoritativ

Som bloggens lesere vet er jeg mer enn gjennomsnittlig interessert i kirkehistorie! Jeg synes det er fascinerende og spennende å lese om Helligåndens gjerning gjennom århundrene, og at det alltid har vært til stede en menighet som dødsrikets porter ikke har fått makt over. Verken keiser eller paver eller staten har klart å ødelegge den. Det har alltid vært en rest som har hørt Herren til, som aldri gikk kompromissets vei, men betalte sin radikale overbevisning med sine egne liv. Når man studerer kirkehistorien vil man av og til komme til valg hvor man enten må tro det som samtiden oppfattet som rett lære, eller man må holde for sant det som Bibelen sier. I utgangspunktet burde ikke det være et vanskelig valg, men så kan det være av og til. For det er jo et faktum at man har kommet frem til ulike syn på bibelske spørsmål. Men i tilfeller hvor den rådende kirke sier en ting, og Bibelen klart og tydelig sier noe annet, er det i hvert fall for meg slik at det er Bibelens ord som gjelder. Punktum. For det finnes jo bare èn guddommelig inspirert og ufeilbarlig tekst, ikke flere.

Om Guds ord heter det:

"Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet". (2.Tim 3,16)

Noe slikt kan ikke sies om noe annet. Menneskelige ord er feilbarlige, selv om den personen som uttaler det betraktes som hellig. Vedkommendes ord kommer aldri opp mot Skriftens verken i kvalitet eller innhold. Deres ord vil alltid være sekundære. Og kommer man i en situasjon hvor Kirkens menn uttaler at Bibelens forfattere tok feil, eller misforstod, og at det er Kirkens tolkning som er rett, så er det ingen tvil om at det er Kirkens menn som tar feil og Bibelen som har rett! Hvorfor? Fordi det bare er Bibelen som er Guds evige, autoritative, ufeilbarlige ord. Om Bibelen kan man med rette si: Ingenting over, ingenting ved siden.

Nytt sensasjonelt funn av fragmenter av Markus-evangeliet

Professor ved Dallas Theological Seminary, Daniel B. Wallence, kunne nylig fortelle at man har funnet fragmenter av Markus-evangeliet, og at disse godt kan være den eldste gjenstand noensinne funnet fra det første århundre etter Kristus.

Det skal være snakk om syv fragmenter skrevet på papyrus, hvor seks av dem er fra det 2. århundre, men at ett av dem mest sannsynlig er fra det 1.århundre.

Professoren i nytestamentlige studier identifiserte det eldste fragmentet som en del av Markus evangeliet, og anså dette som det mest interessante funnet.

Professor Wallence opplyste at fragmentet var blitt datert av en av verdens fremste paleografer. Det eldste manuskriptet av Markus-evangeliet vi kjenner til så langt er Papyrus 45 fra det tidlige tredje århundre (200-250 e.Kr). Det nye funnet er med stor sannsynlighet fra det første århundre. Det andre eldste manuskiptet vi har av noe nytestamentlig skrift er Papyrus 52, som er et lite fragment av Johannes-evangeliet. Dette ble oppdaget i 1962 og er fra første halvdel av det andre århundre.

Hvordan det nye funnet ble gjort er ennå ikke kjent. Først neste år vil ekspertene som arbeider med dette legge frem sin rapport.

Bildet viser en kopi av Markus evangeliet på gresk fra 1300-tallet

Anna Shaets tjener Gud ved kreftsykehuset i Gomel - og ser mange komme til tro

I byen Gomel i Hvite-Russland har Anna Shaets (bildet) blitt gitt en unik mulighet. Daglig er hun i stand til å tjene Herren ved kreftavdelingen ved et stort sykehus. Hun har muligheten til å besøke pasientene både før og etter operasjoner.

Fordi hun har medlidenhetens- og barmhjertighetens gave, såvel som enkelte små gaver til bruk for personlig hygiene, har sykehuset gitt henne et eget rom. Her har hun innredet et lite bibliotek med kristne kvalitetsbøker. Når pasientene kommer for å besøke henne, så inviterer hun dem til å sette seg rundt bordet, og så spanderer hun litt frukt og varmt drikke. Så forteller hun frimodig om frelsen i Jesus og sørger for at de får kristen litteratur med seg, slik at de kan lære mer om Jesus.

Enkelte ganger er Anna innom de som får strålebehandling. Mange av de som får denne behandlingen ber om hennes forbønn. Særlig de som får mange kroppslige besvær av den tøffe behandlingen de får. Anna får ofte anledning til å snakke med noen av de som har kort tid igjen å leve.

Enkelte av pasientene er blitt helbredet gjennom hennes forbønn. De inviterer Anna hjem til seg, slik at de kan fortsette samtalene. Dette gir Anna muligheten til å hjelpe dem både materielt og ikke minst åndelig.

Anna Shaets har tjent Herren på denne måten i Gomel, som er Hvite-Russlands, andre største by, siden 1991. Hun tilhører en av byens baptistmenigheter. Det er hovedstaden Minsk, som er størst. Mange uttrykker stor takknemlighet for hennes tjeneste. Ta henne med i dine forbønner. Hun er en viktig evangelist i Hvite-Russland.

Kristne kidnappes, drepes og hele familer fordrives fra sine hjem i Syria

Den syriske oppstanden mot president Bashir al-Assad, som startet for drøyt to år siden, har ført til at kristne har kommet bokstavelig talt i kryssilden mellom de stridende, og er i desperat behov for øyeblikkelig hjelp.

384 barn er ofre for kryssilden mellom opprørere og regjerinssoldater så langt. FN's generalsekretær Ban Ki-Moon kalte deler av det som skjer i Syria for en forbrytelse mot menneskeheten, da han talte i Wien på torsdag.

Kristne familier, som utgjør omlag to millioner, eller 10 prosent av befolkningen, er fanget i små landsbyer med liten tilgang på mat, og trenger nå desperat hjelp utenfra. 100.000 kristne befinner seg i dette øyeblikk midt i frontlinjen, mange av dem er fanget inne i byen Homs, som de siste dagene har vært utsatt for hard artilleribeskytning.

Hele familier forsøkes evakuert. Matmangelen er desperat. Prisene har skutt i været, det er liten tilgang på basismatvarer, og det er for farlig å bevege seg utendørs for å skaffe den til veie.

Ubekreftede meldinger går ut på at den bevæpnede muslimske militsen skal ha drept 200 kristne i Homs, inkludert hele familier med små barn. Flere muslimske gjenger driver også å kidnapper kristne barn, og forlanger løsepenger. I to tilfeller hvor løsepenger er blitt betalt, er de kidnappede likevel blitt drept etterpå. Kristne blir også drevet vekk fra deres hjem av muslimer som står klare for å ta over dem. Også flere prester er blitt drept.

Bildet viser en kristen familie i Syria.

En tid med kolossal kirkevekst

På bloggen Monastisk finner du i dag en artikkel om Jakob Baradeus, som på 600-tallet reddet den syrisk ortodokse kirken under en vanskelig tid. Men vanskelighetene til tross: det var også en tid for en kolossal kirkevekst. I sin tid som biskop innsatte Jakob Baredeus over 80.000 prester!

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Må vi elske Deg over alt

Ved middagstid på lørdager ber vi:

'Himmelske Far! Du har beredt for dem som elsker Deg, de goder som overgår all forstand. Utøs i våre hjerter en slik kjærlighet til Deg at vi elsker Deg over alle ting og så får oppnå det du har lovet! Ved Jesus Kristus, Din Sønn, vår Herre! Amen'. (Norsk Tidebønn, side 111-112)

Det er Teresa av Avila som har sagt:

'Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven'.

Døperen Johannes sa det slik: 'Han skal vokse, jeg skal avta'. (Joh 3,30)

Erik Gunnes oversatte dette verset slik: 'Han skal vokse, jeg skal svinne bort'.

Det er så lett å be om ting, mens Gud vil gi oss mer av Jesus. Hadde vi forstått det, hadde bønnelivet vårt sett annerledes ut.

Peter Halldorf utskrevet fra hjerteintensivavdelingen

Peter Halldorf, prior for den Ekumeniska kommuniteten i Bjäka Säby, er nettopp utskrevet fra hjerteintensivavdelingen ved et sykehus i Sverige, hvor han har tilbrakt seks dager.

Halldorf har fått en hjertemuskelbetennelse og har fått streng beskjed om å holde seg i ro i minst en måned fremover. Det betyr ingen reiser, foredrag eller seminarer. En retreat i Danmark med tema: 'Guds rike her og nå - og i forventning, er avlyst. Retreaten skulle vært holdt lørdag 3. mars.

Jeg vil be bloggens lesere om å ta Peter med i deres forbønn. Be om at han må få den ro og hvile som han så sårt trenger, og at han raskt må komme til krefter og bli bra igjen.

Bildet av oss to er tatt i forbindelse med at jeg ble opptatt som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby i fjor.

Måltidsfellesskapets velsignelser

Mange er for tiden på vinterferie. Det er tid for avkobling, lek, stillhet og måltidsfellesskap!

I en av sine meditasjoner skriver Henri Nouwen:

'Det som skjer i forbindelse med våre måltider former en stor del av våre minner. Etter hvert som vi blir eldre er det mange ting vi glemmer, men vi husker Thanksgiving og julemiddagene. Vi husker dem med glede og takknemlighet, eller med tristhet og sinne. De minner oss om den fred som eksistrerte i våre hjem, eller om konfliktene som det synes som aldri fant noen løsning. Disse spesielle minnene rundt bordet står der som levende minner om den kvalitetstid vi hadde sammen.

Dagens hurtigmat og TV måltider har gjort hverdagsmåltidet mindre og mindre betydingsfullt. Men hva vil vi minnes når vi ikke lenger kommer sammen for å nyte måltidsfellesskapet? Kanskje vi vil ha færre smertefulle minner, men vil vi ha noen gledesfylte minner? Kan vi gjøre bordet til et gjestfritt sted, i det vi inviterer til godhet, mildhet, glede, fred og skaper de gode minnene?'

Om de første kristne heter det:

'I hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse'. (Apg 2,46b-47)

Politiet i Usbekistan slår oftest til mot baptister

Selv om usbekiske myndigheter sier noe annet, så er det ingen de slår så hardt ned på som baptister.

Den tidligere sovjetrepublikken i Sentral-Asia, med 28 millioner innbyggere, hører med blant de landene som har flest religiøse restriksjoner. All religiøs aktivitet som ikke er registrert hos myndighetene er forbudt, det være seg også møter i egne hjem. Holder man slike møter ansees det av myndighetene som en kriminell handling. Baptister har hele tiden vært en forfulgt minoritet, og de senere årene og månedene har forfølgelsen av disse blitt intensivert.

Søndag 5. februar brøt 10 politimenn seg inn i et hus hvor en koreansk uregistrert baptistmenighet har holdt til. Lydutstyr, bøker, kassetter og DVD'er ble konfiskert. Myndighetene har gitt beskjed om at menighetens pastor, Vyacheslav Kim, vil bli stilt for retten for å ha ledet gudstjenesten hvor 10 personer deltok.

I den siste tiden har også baptister blitt instruert av myndighetene til å ta del i gudstjenestene i den russisk-ortodokse kirken.

21. november i fjor fikk Sergeij Kozin en bot i størrelsesorden 800 ganger månedslønn, etter at myndighetene grep ham og en gruppe baptister for å ha lest på en muslimsk helligdag!! 19. november ble også en leilighet tilhørende Latifzhon Mamazhanov, som er medlem av en uregistrert baptistmenighet. Her konfiskerte politiet Bibler og kristen litteratur.

Kommet til solnedgangen skuer vi aftenlyset

Phos Hilaron er den eldste kristne hymnen vi kjenner utenfor Bibelen, som fremdeles er i bruk i dag. Hymnen er først skrevet ned av ukjent forfatter og gjengitt i De apostoliske konstiusjoner, skrevet så tidlig som i det tredje eller fjerde århundre.

Kirkens liturgiske døgn preges særlig av tre gudstjenester: aften (vesper), morgen (matutin) og middag (liturgien). I forbindelse med Det store fredslitaniet synges det er Lite litani, og der hører en del av Phos Hilaron til. Jeg vil gjerne dele det med bloggens lesere. I går kveld fikk det en spesiell betydning for meg, uten at jeg skal berette hva det var. Det hører med til det private. Men her er linjene jeg tenker på fra Phos Hilaron:

'Milde lys fra den hellige, salige, udødelige og himmelske Faderens herlighet:
Jesus Kristus.
Kommet til solnedgangen skuer vi aftenlyset
og lovpriser vår Gud:
Fader, Sønn og Hellig Ånd.
Deg tilkommer alltid fromme røsters lovsang,
o Guds Sønn som gir oss liv,
derfor ærer også verden Deg!'

For meg blir det bare større og større at vi kan leve med i en kontinuitet med den første kristne tid, som f.eks Phos Hilaron, representerer.

Bildet er tatt i Taize.

Gjestfrihet - en nøkkel til å formidle Guds rike, del 2

Kathryn Spink forteller noe om gjestfrihet i sin biografi om bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize (bildet).

Dette var før Roger Louis Schutz-Marsauche hadde funnet det stedet som skulle bli til begrepet Taize. På sin leting etter et sted hvor han kunne slå seg ned og grunnlegge kommuniteten, hadde han nettopp kommet til den lille franske landsbyen. Han hadde gjort seg ferdig med å bese eiendommen, og spurte så den gamle damen som viste ham rundt, om det fantes et spisested i nærheten. Da så hun på ham, innbød ham til å spise med seg, og sa: 'Bli her, vi er så alene. Her i landsbyen bor ingen lenger, og vintrene er så lange og kalde'.

Ordene fra den fattige og aldrende kvinnen skulle vise seg å bli veldig betydningsfulle. Den Kristus som Matteus beskriver identifiserer seg jo spesielt med dem som er fattige, sultne, tørste og ensomme. Han som skulle bli kjent som bror Roger, så Kristus i denne ensomme kvinnen som talte.

Da han kom hjem til Sveits ville faren vite hvordan reisen hadde gått. Roger fortalte hva han hadde opplevd, og fortalte om den gamle, gjestfrie kvinnen. Da sa faren:

'Gud taler gjennom de fattigste av de fattige. Du må lytte til ydmykheten til denne kvinnen'.

Og slik ble det. Bror Roger slo seg ned i den lille franske landsbyen oppe på åskammen, blant fattige, ensomme mennesker, som bød på gjestfrihet. I dag besøkes stedet av hundretusener hvert eneste år, og her har mange funnet Kristus som en levende, oppstanden Frelser og Herre.

Gjestfrihet kan være en døråpner som åpner opp for at Guds vilje kan skje.

(fortsettes)

Kirkens fornyelse kommer når vi våger å leve i pakt med de fattige

Jeg ble utfordret av disse ordene i går:

'Kirken spør deg om å være oppmerksom på de svake og sårbare, dem som Kristus fryder seg over fordi de ser det som er skjult for de vise og forstandige (jfr Matt 11,25).

Glem aldri dette kriterium, det er det mest verdifulle, det mest sikre, det mest konkrete kriterium som vil hjelpe deg til å gjenkjenne det Kristus forventer av deg ... Retningen er klar: lev fattig slik Kristus gjorde, lev sammen med de fattige for å være i stand til å leve med Kristus.

Fornyelsen av Kirken vil alltid komme når vi våger å leve i pakt med de fattige'.

(Cardinal Etchegary, gjengitt i boken: Befriending the Stranger av Jean Vanier).

På bildet ser vi mor Teresa gi mat til en fattig gutt.

Grunnlaget for kirken er brødet som brytes

Biskop emeritus Biörn Fjärstedt (bildet), løfter i et innlegg i svenske Dagen i dag, frem at grunnlaget for kirken er "eukaristin, nattvardsmässan. Kyrkan blev till i övre salen i Marias hus i Jerusalem, när Jesus åt påskalammet med lärjungarna och uttydde brödet och vinet på sin egen kropp och sitt blod. På pingstdagen bekräftades det med Andens insegel".

Bakgrunnen for Fjärstedts artikkel er den pågående debatten i Sverige på bakgrunn av Sigfrid Demingers brannfakkel med hensyn til frikirkeligheten, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen.

"Svenska kyrkan liksom en grupp frikyrkor är djupt engagerade i strukturfrågor. De måste anpassa sig till nya förutsättningar, främst den tilltagande sekulariseringen och vikande medlemssiffror," skriver Fjärstedt, som mener at svaret på denne utfordringen er å vende tilbake til det som er selve grunnlaget for Kirken.

Jeg tror den godeste pensjonerte svenske biskopen har aldeles rett. De første kristnes gudstjenester var Ordets og Brødets gudstjeneste.

Biskop Fjärstedt konkluderer slik:

"Det blir inget av struktur-arbetet och sammanslagningsmodellerna, om inte det sekulärt inlånade, som redan visat sig förbrukat, byts ut mot ett bildspråk som har sitt rotfäste i den ursprungliga apostoliska traditionen, den som grundaren, mannen från Nasaret, gav de sina och som Anden bekräftade på första pingstdagen. Ett språk som stämmer med grundvisionen".

Hele den svært lesverdige artikkelen kan du lese her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=297962

"Den troende minoritet sikrer majoritetens behov for ritualer i krisesituasjoner"

Jeg vet ikke hvem Åse Brandvold er, men jeg antar at hun er journalist i Klassekampen. I dag gjengir avisen en meget interessant kommentarartikkel med tittelen: Ingen høvdinger, og med undertittel: Biskopene er blitt ressursleverandører av tradisjon og høytid.

Utgangspunktet for artikkelen er en kommentar fra en typograf i Klassekampen, som etter den grusomme tragedien på Utøya spurte Brandvand om hun ikke kunne spørre biskopene om massemorderen ikke kom til helvete. Journalist Brandvand tok spørsmålet med seg til pressekonferansen biskopene i Den norske kirke inviterte til 21. oktober i fjor. Journalisten i Klassekampen ville vite om hvilke teologiske refleksjoner biskopene hadde gjort seg etter 22. juli. Hadde kirka også avskaffet helvete?

Preses Helga Byfuglien svarte: 'Det var ikke biskopenes oppgave å vurdere andre mennesker, men selv leve i nåden'.

Refleksjonene Klassekampen-journalisten gjør seg etter dette svaret synes jeg er uhyre interessante. Brandvand skriver:

'Dermed fraskrev hun også biskopene deres religiøse autoritet. Mest sannsynlig hadde heller ikke biskopene diskutert de teologiske implikasjonene av hendelsene 22. juli under dette bispemøtet. Det de hadde snakket om, ifølge protokollen, var hvordan kirkebygg, kirkerom og kirkelige tjenester, inkludert riter og seremonier, ble brukt og oppsøkt av befolkningen etter 22.juli'.

Journalist Åse Brandvand bemerker også:

'Kirkeledere har beveget seg vekk fra å være autoritative leverandører av moralsk lære til å bli ressursleverandør av tradisjon og høytid'.

Journalisten i Klassekampen bruker dette som utgangspunkt til å snakke om den endringen som har skjedd i Den norske kirke de siste 20-30 årene. Hun henviser til at i underkant av 80 prosent av den norske befolkningen er medlemmer av Den norske kirke, men undersøkelser viser også at en like stor andel av befolkningen er skeptiske til religion. Brandvand skriver:

'Vi vil ikke være religiøse, men vi vil at de tradisjonelle kirkene skal være der for oss når vi trenger dem'.

Det er en svært interessant observasjon. Brandvand siterer så religionssosiologen Grace Davie som snakker om 'vikarierende religion', som hun mener er typisk for situasjonen i dagens Vest-Europa. Hun siterer også teologiprofessor Jan-Olav Henriksen som sier:

'En troende og aktiv minoritet opprettholder kirkene, slik at majoritetens behov for ritualer og tilfluktssteder i krisesituasjoner sikres'.

Hvordan stiller vi oss til denne utfordringen? Heldigvis finnes det mange flotte norske prester som forkynner Guds ord, og som trofast tjener sin kirke og kirkens Herre.

(Foto: Den norske kirke)

Pamfilios - kristen bibliotekar og martyr på 300-tallet

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Pamfilios av Cæsarea. Han hadde det største biblioteket etter det berømte biblioteket i Aleksandria. Her fantes uvurderlige skatter, Bibeldeler og tidlig kristen litteratur. 16 februar 309 ble han halshugget, sammen med flere andre kristne. Når muslimene invaderte Cæsarea på 600-tallet, ble biblioteket til Pamfilios ødelagt.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Gjestfrihet - en nøkkel til å formidle Guds rike, del 1

Når apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom, oppforder han den til å 'legge vinn på gjestfrihet' (Rom 12,13). Vanligvis når vi tenker på gjestfrihet så tenker vi vel som oftest på, at vi inviterer venner eller bekjente hjem til oss. Men i Jesu radikale undervisning blir vi utfordret til å være gjestfri mot fremmede. Jeg skal komme tilbake til konkrete eksempler fra evangeliene når det gjelder dette.

Men la oss først se på hva ordet gjestfri betyr. Ordet kommer fra det latinske ordet 'hospes' som betyr 'fremmed' eller 'gjest'. I visse sammenhenger kan det også bety 'vert'. Det greske ordet for gjestfrihet er 'philoxenos', og er det ordet vi støter på i Det nye testamente. Det er sammensatt av to ord: 'philo' som betyr 'erfart kjærlighet' og 'xenos' som betyr 'fremmed'. Men også dette ordet kan bety 'vert'.

Philoxenos betyr altså:

1. Kjærlighet til en fremmed
2. En fremmed som erfarer kjærlighet
3. Kjærlighet uttrykt fra en vert

I denne nye artikkelserien skal vi se nærmere på betydningen av gjestfrihet i tjenesten med å nå mennesker med evangeliet, og som et uttrykk for noe av det mest essensielle i Guds rike. I en tid med så mye fremmedgjøring og ensomhet som vår, kan det å være gjestfri bety at 'fremmede erfarer kjærlighet' og at denne erfarte kjærligheten åpner opp evangeliet for dem. Tro om ikke gjestfrihet er en integrert del av selve evangeliet?

Hjemmet vårt kan bli en base for at mennesker skal omsluttes av Guds kjærlighet.

(fortsettes)