tirsdag, januar 31, 2012

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 14

Her fortsetter serien om min troshistorie. De 13 andre artiklene finner du ved å klikke på navnet mitt under Etiketter:

For noen år siden ringte telefonen. Det var midt på natten. I den andre enden presenterte mannen som snakket, seg som Peter Hoover. Han hadde nok ikke tenkt på tidsforskjellen mellom Tasmania i Australia og Norge. Men jeg ble med ett lys våken. Det mannen fortalte handlet om det jeg holdt med på for tiden, nemlig boken om anabaptistenes teologi og historie.

Peter Hoover, som er leder for den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Fellowship, fortalte om en reise han og en del av hans venner hadde hatt i Norge for en tid tilbake. Han fortalte at de hadde vært på besøk i Bergendistriktet, og så spurte han om jeg kjente til et sted som het Brumunddal! Vel, sa jeg, det er et sted en snau halv times kjøring fra her hvor jeg bor. Så viste det seg at denne gruppen med anabaptister hadde vært så nært mitt hjemsted, uten at jeg visste om det, på let etter et mulig sted å slå seg ned for å grunnlegge en kommunitet her.

Slik startet et vennskap mellom Peter Hoover og meg som jeg har satt svært stor pris på. Dessverre har vi aldri møtt hverandre. Det er langt til Australia, veldig langt, og jeg kommer nok aldri til å reise dit. Men vi har holdt kontakt med hverandre gjennom årenes løp via telefon og brev.

Peter Hoovers første telefon denne natten førte til at jeg ble kjent med flere av de konservative mennonitene. Ikke minst brødrene Torkelson, og i sær en av dem, Nelson Torkelson, men røtter fra Norge. Dette bekjentskapet har betydd mye for meg. Det er blitt timer sammen rundt Guds ord, i samtaler og bønn, og jeg har lært å kjenne mennesker som lever radikale liv i tråd med Bergprekenen. Det har vært en levende link tilbake til 1600-tallets anabaptister, men de representerer også linjene tilbake til urkristendommen. Siden midten av 1970-tallet hadde jeg hatt kontakt med andre anabaptister: Bruderhof-kommuniteten i England. Bøker derfra hadde inspirert meg, og utfordret meg. Ikke minst til oppbrudd fra materialisme, sammenblanding av stat og kirke, til å innta et klart pasifistisk standpunkt og med en lengsel etter å se Guds rike og en nytestamentlig menighet vokse frem. Peter Hoover og Nelson Torkelson utfordret meg, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det er mulig å leve motstrøms. Spørsmålet er bare om man er villig til å bryte opp og gjøre det.

I neste artikkel skal jeg se nærmere på hva kontakten med disse anabaptistiske gruppene har betydd for meg, og hvordan de har påvirket min måte å tenke på.

(fortsettes)

På bildet sees Peter Hoover i midten, sammen med sin kone, og en venn av kommunuiteten.

120 år siden Predikantenes fyrste døde

I dag er det på dagen nøyaktig 120 år siden C. H. Spurgeon døde. Charles Haddon Spurgeon, eller Predikantenes fyrste, som han også ble kalt, er en av kirkehistoriens mest innflytelsesrike personer. I sin levetid, han var født 19.juni 1834 og døde 31. januar 1892, preket Spurgeon til omlag 10.000.000 mennesker, ofte opp til 10 ganger i uken, på ulike steder. Talene hans ble oversatt til mange språk, ofte umiddelbart etter at de ble holdt, trykket og spredt omkring i verden.

Spurgeon tilhørte den reformerte baptist tradisjonen, og bekjente seg til London Baptist Confession of Faith fra 1689. Han var kjent for sin Bibeltroskap, og bekjempet datidens liberale teologer. Han var pastor for New Park Street Chapel, senere Metropolitan Tabernacle i London, i 38 år. Menigheten er fremdeles svært aktiv, og under nåværende pastor, Peter Masters (siden 1971), er den i vekst. I sin levetid hadde Spurgeon en rekke kontroverser med den engelske baptistunionen, blant annet på grunn av deres liberale syn på Guds ord. Han kom derfor til å bryte med den, og Metropolitan Tabernacle ble en fribaptist menighet.

Charles Haddon Spurgeon hadde en enorm kapasitet til å skrive. Hans prekener ble håndskrevet, og er utgitt i mange bind. Han skrev også en kommentar til alle salmene i Salmenes Bok (The Treasury of David), som ble utgitt i tre tykke bind. Selv hadde han et bibliotek på over 5000 bøker. En av hans store inspirasjonskilder var en annen baptist, John Bunyan. Hans bok: 'En pilegrims vandring' leste Spurgeon en gang i året. Han hentet også mye inspirasjon hos puritanerne. Og selvsagt var Bibelen hans aller kjæreste inspirasjonskilde.

Både Spurgeon selv og hans kone var mye plaget av sykdom. Spurgeon var mot slutten av sitt liv en giftbrudden mann. Nylig ble en bok med hans brev skrevet i disse sykdomsperiodene utgitt, hvor han skriver svært åpent om sin lidelse. Det er likevel en oppbyggelig bok full av trøst og oppmuntring for den som er syk.

For meg personlig var det en stor opplevelse å tilbringe to dager i Metropolitan Tabernacle i 2007, hvor jeg blant annet fikk en hel dag sammen med nåværende pastor, Peter Masters.

Det profetiske oppdraget, del 4

Her er fjerde og nest siste del av artikkelen til Art Katz om den profetiske tjenesten i menigheten:

Värdet och exaktheten i förutsägelser

Jag misstänker att den som kallar sig profet och talar i termer av statistik – si eller så stor procent vad gäller träffsäkerhet i förutsägelser – inte håller måttet, inte återspeglar vad en profetisk människa egentligen är. Att bestämma huruvida en profet är sann eller inte avgörs inte i förstone av deras förutsägelsers träffsäkerhet. Det är ett felaktigt kriterium, en ohållbar utgångspunkt därför att äkthet, vad som är sant eller falskt, är och har alltid varit en fråga om själva ordet, det profetiska ordet. Att ge sig till att tänka i termer av statistik är att skapa en felaktig bas för bedömningen av vad som är sant och falskt bland profeterna. Det är att föra oss bort från bedömandet av hjärtats allvar och renhet till att avgöra frågan med hjälp av matematisk känsla för vad som verkar vara rimligt.

Det är inte detta att dessa män inte skulle förmedla ett bibliskt budskap, men det framförs rutinmässigt och hör till det alldagliga, det är inget annat än vad vem som helst kan säga. Man finner kanske inga läromässiga felaktigheter, men det innehåller heller ingen stringens, ingen verklig börda. Det är inte ett budskap som bär profetisk tyngd eller intensitet, allvar eller krav. De profetiska utsagorna och Guds talesmän kan särskiljas genom att de för med sig ett sätt att se saker som inte existerade innan ordet gavs. Det banar väg för Guds synsätt, vilket inte är likt det sätt vi ser. Detta är en profetisk funktion.

Om vi tillåter att ordet ”profet” används för någon som sysslar med förutsägelser eller någon form av kunskapens ord eller sådant som i verkligheten är spådom och kallar detta för profetism, då har vi låtit villfarelsen slå rot! Dessa män har budskap och predikar, men endast som ett förspel som man måste vänta sig igenom för att få höra oraklens förutsägelser som kittlar och hetsar upp lyssnarskaran. Den verkliga frågan är inte om dessa profeter är mer eller mindre exakta i sina förutsägelser men huruvida de är profeter överhuvudtaget!

Att ge bekräftelse och bifall till församlingen i dess nuvarande ytlighet är ett och detsamma som de falska profeterna gjorde i gammaltestamentlig tid när de biföll och stod med Israel mitt i deras synd. Man måste när allt kommer omkring fråga sig vari deras uppenbarelse består. Vari består det profetiska? Deras särmärke är inte något mer än det sensationsmakeri och den förtjusning som omger deras begåvning eller den förväntan som skapats av den hjältestatus de tillvitar varandra.

Den profetiska funktionen

Kärnan i definitionen av den profetiska uppgiften ges till Jeremia vid begynnelsen av hans tjänst: Herren räckte ut sin hand, rörde vid min mun och sade till mig: ”Se, jag lägger mina ord i din mun. Jag sätter dig idag över folk och riken, för att du ska rycka upp och bryta ner, förgöra och fördärva, bygga upp och plantera.” Jer 1:9-10.

Det främsta uttrycket för den profetiska uppgiften är dom. Om vi inte vill kännas vid det, kommer vi inte att tillåtas privilegiet att höra ord som bygger och planterar. Lägg märke till uttryckens ordning; det värsta först. Allt som vållar köttet smärta och skaffar oss människors missnöje måste först hanteras. Profeten har till uppgift att slå sönder det som människor håller kärt, särskilt det som hör till den religiösa traditionen, det de firat och hållit sig till i generationer, det som de håller fast därför att det skaffar dem identitet och värde och som de speglar sig själva i. Människor är till och med redo att döda för sådant, men profeten måste knäcka och bryta ner det. Man kommer att kämpa intensivt för att skydda allt detta falska. Profeten måste göras till en fördärvare som bringar smärta. Hans ord måste bringa sönderfall innan de kan göra väl.

Om vi inte är villiga och redo att tala ord som smular sönder det onda, kommer vi inte att bli använda för att bringa gott. Det var bara de profeter som troget förmedlade bortförandets och fångenskapens ord som sedan hade ord om återvändande och upprättelse. De gavs glädjen och privilegiet att tala om upprättelsen. Uppdraget vore mycket enklare om man kunde plantera ett gott ord i jungfruliga samveten. När man är tvungen att försöka tränga igenom ett brett register av åsikter och traditioner som har rotats och helgats så blir man ironiskt nog beskylld för att stå emot Gud.

(fortsettes)

mandag, januar 30, 2012

Når man hyller en glassbeholder med en paves blod


Romerkirken har mye underlig for seg. Som kjent har den tatt vare på en del av den tidligere pavens blod, og nå er dette blodet - som oppbevares i en spesiell beholder - på en rundreise rundt om i verden. Denne måneden har glassbeholderen nådd Columbia i Sør-Amerika hvor den gjøres til gjenstand for en hyllest av både folket og prestestanden. Den bæres av representanter for en æresgarde i ført militære uniformer, og i kirkene berøkes den med røkelse.

Jeg synes det er vanskelig å se for meg at apostlene Peter og Paulus ville vært med på noe lignende. Faktisk finnes det en beretning i Apostlenes gjerninger hvor folkemengden i Lystra forsøker å hylle Paulus og Barnabas som guder etter at de hadde bedt for en vanfør mann, og denne var blitt helbredet. Reaksjonen hos de to disiplene til Jesus er tydelig:

'Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de klærne sine, og sprang ut i folkemengden og ropte: Hva er det dere gjør, menn? Også vi er mennesker under de samme kår som dere. Og vi forkynner dere evangeliet, at dere skal vende dere bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet of alt som er i dem'. (Apgj 14,14-15)

Jeg er vel vitende om at Romerkirken ikke ser på den tidligere paven som Gud, men en slik handling som dette, skygger for evangeliet, og gir ære til et menneske, den ære som ene og alene tilkommer den hellige Gud. Å se den nåværende paven kysse glassbeholderen med den tidligere pavens blod, er ikke bare spesielt, men bryter med Guds ord hva dyrkelse av et menneske angår. Når Peter, som Romerkirken mener er den første paven, ankommer huset til den romerske høvedsmannen Kornelius, bøyer Kornelius seg for Peter for å tilbe ham. Legg merke til Peters kraftige reaksjon:

'Men Peter reiste ham opp og sa: Stå opp! Også jeg er et menneske'. (Apg 10,26)

For Peters etterfølger (les paven), bøyer folk sine knær. Noe slikt tilkommer ikke noe menneske. Kun for Kristus skal vi bøye våre knær.

Viktig forbønnsaksjon for Bulgaria

I går startet en seks dagers bønnekampanje for Bulgaria. Landet strever med å reetablere seg etter kommunismens fall i 1989. 50 prosent av landets befolkning lever under fattigdomsgrensen.

Befolkningen på 7,5 millioner inkluderer 85 prosent bulgarere, og en tyrisktalende minoritet på 10 prosent, inkludert Millet-folket, en gruppe som er en blanding av både tyrisk og sigøyner kultur. 78 prosent av befolkningen er ortodokse kristne, mens 12 prosent er muslimer - kun to prosent av Bulgarias befolkning er evangeliske kristne. Et gjennombrudd for evangeliet kom på 1990-tallet da omlag 10.000 muslimske milletere kom til tro på Jesus, hovedsakelig som et resultat av en Helligånds vekkelse med helbredelser og utfrielser og hvor mange kunne fortelle om drømmer de hadde hatt om Jesus.

En av de som driver misjon i landet er World Evangelism Crusade (WEC), som også har tatt initiativ til bønnekampanjen. De begynte sin virksomhet i Bulgaria i 1992, hvor de tok et ansvar for å disippelgjøre milleterne som var kommet til tro. De neste 10 årene har de drevet ulike opplæringskurs, blant annet Theological Education by Extention.

WEC-teamet tror at Gud har satt dem i Bulgaria for å være et brohode til den tyrkiske verden. Deres lengsel er å se en vekkelse bryte ut i Bulgaria og Tyrkia, og de drømmer om tyrkisk-talende husfellesskap som sprer seg som en skogbrann gjennom landene. Bønn er en svært vital del av arbeidet til WEC-teamet.

Her finner du bønneemner du kan bruke om du vil stå med oss og be for Bulgaria i tiden frem til 4. februar:

* Be om at Kristus i alle folkegruppene som finnes i Bulgaria og i alle språkgruppene som finnes der, må få den ære som tilkommer Hans navn.

* Be om at Kristus må bli æret i nasjonen Bulgaria. 'For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn'. (Hab 2,14)

* Be om at Høstens herre skal sende arbeidere ut til sin høst i Bulgaria.

* At Jesus skal bli kjent for rom-folket, milletene og tyrkerne. At menigheter skal bli plantet og ledere trent, som kan påvirke en hel verden.

Forførelsens mulighet gjelder alle kristne

Her om dagen møtte jeg en mann som med stor overbevisning hevdet læren om 'en gang frelst, alltid frelst'. For å hevde dette må en se helt bort fra muligheten for å bli forført. Det i seg selv er en forførelse. En rekke steder blir vi - både av Jesus og apostlene - advart nettopp mot å bli forført.

Dette er faktisk det aller første Jesus tar opp i sin eskatologiske tale, som er gjengitt hos Matteus:

'Jesus svarte og sa til dem: Se til at ingen fører dere vill! For det skal komme mange i mitt navn og si: Jeg er Messias! Og de skal føre mange vill'. (Matt 24,4-5)

Av alle de ting Jesus nevner i sin tale om de siste tider, så er det muligheten for å bli forført Han setter som nr 1. Det i seg selv burde få oss alle til å stanse opp. 'Det skjer ikke meg,' sier vi kanskje, og dermed er vi allerede forført. For det er mulig å begynne godt, og likevel ikke fullføre løpet. Eksemplene på det er mange.

Om vi ser litt nærmere på Det nye testamente vil vi se at vi en rekke steder advares mot å bli forført, og falle fra:

'Så må da dere, mine kjære, som forut vet dette, ta dere i vare så dere ikke skal bli revet med av de lovløses villfarelse slik at dere faller ut av deres egen faste stand'. (2.Pet 3,17)

Når apostelen Paulus møter de eldste i Efesos og instruerer dem for deres viktige tjeneste etter hans bortgang, sier han:

'Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg'. (Apgj 20,29-30)

Legg merke til hvor forførelsen kommer fra!

Det nye testamente nevner flere årsaker til at vi kan bli forført:

1) Mangelfull innsikt i Guds ord, eller sløvhet overfor hva Guds ord sier. (Hebr 5,12)

2) Prøvelser og bekymringer (Luk 8,13)

3) Overfladiske fornøyelser og kjødelig begjær (Luk 8,14)

4) Pengekjærhet (Matt 26,15 og 1.Tim 6,9-10)

5) Vantro (Hebr 3,12)

Guds ord forteller oss at vi kan verne oss mot å bli forført:

1) Ved å ta oss i vare (2.Pet 3,17)

2) Ved å vokse i nåde og kjennskap til Jesus (2.Pet 3,18)

3) Ved å prøve åndene (1.Joh 4,1)

4) Ved åpenhet for Ordet og lydighet mot Guds stemme (Hebr 3,7-8)

5) Ved å vandre i Ånden (Gal 5,16)

6) Ved de troendes samfunn og ved å la seg formane (Hebr 10,24-25)

7) Ved straks å gjøre opp med Gud og - om nødvendig - med menneser, når en faller i synd (1.Joh 1,9 og Luk 19,8)

Kan en være sikker på om man er frelst? Ja! "Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal VITE at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn'. (1.Joh 5,13).

Men: vi målet når vi først når vi når målet, og underveis er det mye som kan skje. Blant annet muigheten for å bli forført.

Det profetiske oppdraget, del 3

Her følger tredje del av artikkelen om den profetiske tjenesten i menigheten, av Art Katz:

Jesu vittnesbörd är profetians Ande, Upp 19:10.

Det existerar en kraftfull och orubblig samhörighet och identitet mellan Herren, hans egen person, och det profetiska. Jag kan bara låta antyda att det finns en sorts intim och oupplöslig förbundenhet mellan det profetiska och Jesus, det som tillhör det profetiska ärendet hör till Jesus, och det som rör Jesus hör till det profetiska; det som hör Jesus till hör det profetiska till. Att bomma meningen med det profetiska är att missa Honom. Att missbruka det profetiska eller att förkasta det är att stöta bort Honom. Profetens ankomst är beslutens tillfälle. Mottagandet av honom, eller förkastandet, är ett ställningstagande inför Gud.

Detta är alltid ett ödestyngt beslut som kommer att bestämma framtiden för den församlingen eller gemenskapen. De flesta kristna, också karismatiska kristna, är så naiva och okunniga att de inte inser allvaret i en sådan situation då Gud leder en profet till dem. Det låter förfärande förmätet, som om det skulle ha med personen att göra – ”Ni har tagit emot mig”, men det hela handlar om Herren i hans egen profetiska status.

Jesus var profet, han var det mer än han var något annat. Detta som Jesus är med hela sin varelse är vad det profetiska är. Så sammansatt, så sammansmält och ändå vågar så många leka och låtsas. Profetkallet hör inte ihop med utnämningar och certifikat så att om du tar en kurs eller uppfyller vissa akademiska eller andra krav och får diplom så har du position och rätt. Profetens formande och fostran tar andra vägar, och allt som har med sådant formande att göra är länkat till smärta och lidande som vi ska se senare.

Profeten kommunicerar förnimmelsen av Gud sådan han verkligen är – detta är en klassisk beskrivning. På detta fundament vilar församlingen. Den är byggd på ”apostlarnas och profeternas grund, där hörnstenen är Kristus Jesus själv”, Ef 2:20. Detta innefattar inte bara den undervisning eller den omsorg som apostlarna eller profeterna förmedlar, men det primära är den förnimmelse av Gud sådan han verkligen är. De förmedlar tillsammans med ordet något av vad de själva är i sitt innersta.

Det finns en anledning till att folk är rädda för profeter. Man hör ofta sägas: ”Det finns något hos dig som skrämmer mig”. Det har inte att göra med någon medveten hållning från profetens sida för att hålla folk på avstånd. Snarare är det något av Guds eget väsen som anger ton i dessa kallelsens män. Förmedlandet av denna förnimmelse och uppenbarelse av Gud sådan han verkligen är är församlingens verkliga uppgift. Brister hon i detta faller hon själv offer för sitt gudsbegrepps ytlighet. Profeter har till uppgift att korrigera församlingen i hennes förmåga att se Gud. Jag våndas och ropar: ”Herre, förnimmelsen av dig och fruktan för dig har gått förlorad. Vi ber att du leder oss tillbaka till dig, till att kunna känna dig.” Av detta förstår vi att mannen, profeten, måste bära och vara det profetiska.

Det finns ett intimt samband mellan Gud själv och det profetiska, Att röra vid det profetiska är att komma i kontakt men honom själv och att missbruka det profetiska är att ge sig på honom. Det kan mycket väl vara så att fiendskapen mellan världen och Gud koncentreras över profeten just för att ett angrepp på profeten samtidigt blir ett angrepp på Gud.

Världen ligger i strid med Gud, men profeten är den synliga, förkroppsligade utgestaltningen av de element som är centrala i Guds eget väsen och därför får den i mötet med profeten tillfälle att identifiera, hata, förakta och angripa. Profetens vittnesbörd är Guds egen utsaga, inte bara när han talar men också när han håller tyst. Hans närvaro är en styggelse och till anstöt för en värld som försmår Gud.

Den profetiska människan är i sig till anstöt, såväl som hans budskap. Om han inte är sitt budskap gör vi väl i att misstänka att det vi ser inte är en äkta profet utan en falsk. Detta är anledningen till att vi måste bevaka varje företeelse som föreger sig vara profetisk utan att vara det, därför att den förstör äktheten i och giltigheten av en sådan kallelse i församlingen och ställer fram en falsk modell, ett falskt mönster för den.

Det vilar ett mycket stort ansvar över var och en inför Gud i fråga om hur vi handskas med det profetiska. Om det missbrukas, om man inte bryr sig, om det skjuts åt sidan och förkastas blir resultatet dom. Vi betalar ett högt pris när vi inte bryr oss eller rent av förkastar den som Gud sänt med profetisk mantel, därför att det handlar i precisa termer om sammanfattningen av vad Gud själv är. Israel stenade gång efter annan de profeter som sänts till henne, och genom att göra så inbjöd och nödvändiggjorde hon de förödande domar som följde.

søndag, januar 29, 2012

Pastor fra Honduras brutalt overfalt og slått ihjel

Rafael Erasmo Arevalo, pastor for en anabaptistisk menighet i Veracruz, i Honduras, ble angrepet og drept etter kveldsgudstjenesten 22. januar.

Arevalo, som var fra Santa Rosa de Copán, kjørte de drøye 12 engelske milene til Veracruz, for å holde gudstjeneste er. Det har han gjort de siste 10 årene.

I følge avisen La Prensa, en avis som utgis i Honduras, parkerte pastor Arevalo bilen sin hos en venn, og spaserte til kirken. Etter gudstjenesten gikk han samme veien tilbake, og ble da angrepet av ukjente attentatmenn. Hans forslåtte kropp ble først funnet morgenen etter, omlag tre mil fra stedet hvor han ble angrepet.

Pastor Rafael Erasmo Arevalo ble begravet ut fra hjemmemenigheten i Santa Rosa de Copán den 24. januar. Politiet har fremdeles ingen spor i saken. Menigheten hvor Erasmo var pastor er i sjokk. Arevalo var kjent for en mann med et stort hjerte for andre, som var godt likt i lokalsamfunnet og som hjalp mange. Han var en kjærlig ektemann og far til seks barn.

Bildet er fra drapsstedet. (Foto: La Prensa)

Det profetiske oppdraget, del 2

Her er andre del av artikkelen til Art Katz om den profetiske tjenesten i menigheten:

Profetiskt ämbete och profetians gåva

En viktig distinktion som ofta går förlorad är skillnaden mellan profetians gåva och profetens tjänst. Det är ett av de grövsta misstag som görs just nu, detta att kalla en person ”profet” som endast används för profetians gåva men som inte har kallelse till tjänsten. Jag kan inte visa på något exempel i Nya Testamentet som verkligen visar upp den profetiska tjänsten, men för mig utgör inte detta något egentligt problem. Felet ligger hos oss i det att vi menar att nytestamentlig tid och hushållning kräver en annan definition av profeten som företeelse. Om det endast finns en definition som gäller och har funnits hela tiden och vi inte har sett dess uttryck så innebär inte det att vi måste söka reda på en ny definition.

Skillnaden mellan profetians gåva och profetens roll är en mycket viktig skillnad. Vi hamnar alldeles fel om vi säger att en som profeterar är profet. Guds Ande har en rad gåvor att dela, vilka Gud kan använda när helst han vill. Detta brukande varken åtskiljer, utmärker eller är av förblivande art. Guds Ande kan använda oss alla till att profetera.

Vi verkar i profetians gåva genom Anden. Gåvan är något som Anden använder, och det kan ske med män och kvinnor. Det har inget att göra med deras kallelse, deras skolning, deras förberedelse eller kvalifikation. Den kommer till användning för att förmedla information, instruktion eller ett ord till uppmuntran. Men profetens tjänst är något fullständigt annorlunda.

Profetens tjänst skiljer sig från profetians gåva i det att den är permanent. Den ges med mannen. Uppgiften är ett kall med distinkt kallelsepunkt, och det kan mycket väl vara så att män som bär den kallelsen kan verka en hel livstid i sin uppgift utan att en enda gång tala utifrån profetians gåva och ändå vara fullt ut verksamma i sin uppgift som profet. Församlingen far illa av denna okunniga sammanblandning av två separata kategorier. Vi kallar sådana män profeter som inte står i tjänst, men som verkar med profetians gåva – och i många fall inte ens med den gåvan, men med kunskapens ord eller någon bedräglig variant av spiritistisk klärvoajans. Vi måste göra klart för oss vad vi pratar om.

Profetens uppgift hör till det slutgiltigas område och därför vilar det ett oerhört ansvar över honom. En profet förmedlar Guds utsagor. Hans ståndpunkt är Guds och han talar å Guds vägnar med Guds auktoritet till en plågad sista generation. Hans uttalanden är Guds hjärtas tal till sitt folk rörande hans syften, med insikt om tiden i ljuset av det kommande och eviga. Profeten får veta och höra. Han tolkar det han hört och låter sedan församlingen höra, vilken skulle ha missat allt utan hans hjälp. Detta är hans funktion och kallelse, i vilken han inte nödvändigtvis blir förstådd eller ens hörd. Hans ord kommer oftast att förkastas och hans liv står under hot.

lørdag, januar 28, 2012

Velkommen til gudstjeneste søndag

Om du befinner deg i Oslo eller Sandvika i morgen, inviterer jeg deg til Den internasjonale baptistkirken, hvor jeg skal tale på formiddagen. Dette er en engelsktalende menighet. Talen simultantolkes også til russisk.

Morgendagens tekst er hentet fra 1.Mos 9,1-17 og tema er 'Skapt i Guds bilde'.

Gudstjenesten begynner kl.11.00

Om du følger linken under finner du en grei forklaring med kart for å finne frem til kirkebygget (bildet). Jeg har hatt gleden av å tale i denne flotte menigheten ved flere anledninger gjennom årenes løp, og jeg ser frem til å møte vennene der hver eneste gang.

Her er linken til kirkens adresse:

http://www.ibch.no/cmsimple/?Contact

Hold deg unna bøker som betoner forskjellen mellom ulike kristne!

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Isak Syreren, den av ørkenfedrene som har fulgt meg lengst. Hans undervisning om bønn og det indre livet med Gud, har betydd mye for så mange. Han skriver blant annet at vi burde holde oss unna bøker som betoner forskjellen mellom de ulike kristne.

Selv om han levde på 600-tallet har han mye å si dagens mennesker om dagsaktuelle spørsmål for den som vil følge Jesus.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

To retreater om Jesusbønnen i 2012

Solåsen pilegrimsgård i Son inviterer til to retreater om Jesusbønnen, som jeg skal lede:

24.-26. februar

5.-7. oktober

Ingen bønn har brakt meg inn i Guds nærvær som nettopp Jesusbønnen. Den er blitt definert på denne måten: Jesusbønnen er en indre, uavlatelige påkallelsen av Jesu Kristi guddommelige navn med leppene, sinnet og hjertet, samtidig som en forestiller seg Hans åndelige nærvær. Det er påkallelsen av Hans miskunn, under enhver beskjeftigelse, på alle steder og til alle tider, selv når vi sover. Dens ordlyd er denne:

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'

Det vil bli mulighet for personlige samtaler.

Solåsen Pilegrimsgård ligger på en åskam i Son med vakker utsikt over Oslofjorden omtrent 40 min fra Oslo og kun 15 min fra Rygge flyplass.

For detaljer om retreatene, ta kontakt direkte med arrangøren:

Peterstiftelsen, Falkeveien 19, 1555 Son

Tlf: 47 48 30 32

post@peterstiftelsen.no

Det er begrenset med plass.

Det profetiske oppdraget, del 1

Her følger en ny serie av den internasjonalt anerkjente bibellæreren Art Katz, om den profetiske tjenesten. Den tar oppgjør med vår tids lettvinte omgang med denne tjenesten, som er gitt til Kristi forsamling:

Profeten – historia och nutid

Vad lyfter du fram i dina tankar och i ditt hjärta när begreppet ”profet” kommer på tal? Vilka bilder och stämningar dyker upp i ditt sinne? Kom ihåg att de falska profeterna bar grova, luggslitna mantlar för att kunna bedra, att den enda anledningen till att de verkligen kunde lyckas med det var att det folk som de bedrog hade en förväntan, en förutbestämd bild av hur en profet skulle se ut och bete sig.

Måste en profet vara en långhårig vildmarksmänniska klädd i grova kläder, som agerar konstigt och främmande och som har en stingande intensitet i sin blick? Hur beskriver du en profet? På vad sätt skiljer han sig från en apostel, en lärare eller en evangelist? Existerar profeten fortfarande, eller var han bara ett gammaltestamentligt fenomen? Finns det något sådant som en nytestamentlig profet, som är olik dem som fanns förr?

Meningarna går vitt isär och tvistefrågorna är många när detta ämne förs fram. Församlingen har allvarligt skadats av den klyfta som har skapats mellan det Gamla testamentet och det Nya, som om det Nya har tagit över och det Gamla helt tappat sitt värde. Så ser inte Gud det. Detta hör till den terminologi som människor tillämpar, men är inget som Gud använder sig av och ur detta springer en rad problem. Judarna råkar också i svårigheter därför att de lämnas att sitta trygga inom sitt ramverk och i sin strikt judiska förståelse: ”Ni har er Gud, och vi har vår.”

Detta ger ett intryck och får en verkan som Gud aldrig avsåg, och som vi tillåter Judendomen att hänge sig åt och finna trygghet i. Vi behöver därför kämpa för den ena tron, den ena obrutna, sammanhängande tron given från begynnelsen och som når sin sammanfattning, sitt klimax och sin fulländning vid slutet genom den samme Gud som förmedlade den i begynnelsen. Han är den samme i går, i dag och i evighet.

Om detta är det sätt vi betraktar tron på, behöver vi då och kan vi då förvänta att få se profetiska män av gammaltestamentlig sort i vår generation, och speciellt vid änden? Finns det samstämmighet mellan begynnelse och ände? Som det var i begynnelsen, så ock vid änden? De ting som är av betydelse vid begynnelsen står kvar och förs fram med skärpt betydelse och i intensivt fokus vid änden men allt detta är inte något annat eller annorlunda än det var vid begynnelsen.

Jag förvånas över det nyhetens behag och den fascination som det profetiska väcker hos vår karismatiska generation. Vilka märkliga vägar vi tar för att skaffa fram en profet som passar nuet utan att alls visa upp likvärdigt intresse för Bokens profeter. Jag kan inte alls förstå denna kluvenhet. Vi fängslas av dagens ‘profeter’ som är så outhärdligt ytliga och som själva helt och hållet har hoppat över studiet av de märkliga gamla hebreiska profeter genom vilka Gud verkligen talade, inte bara för att säga något till deras Israel men också till det Israel som finns där i framtiden.

Vi behöver bli påminda om och om igen att profeterna är Israels profeter. De är Guds talesmän sända till den nationen. Det är inte orättvist att säga att inget uppenbarar Gud som Gud bättre än det som kan ses i hans handlande med och i hans dömande av Israel. Att tillåta oss att placeras åtskilda från Israel och dess profeter är att föras utom hörhåll för Guds profeter, vilket påverkar hela vår granskning av vad som menas med det profetiska. Detta dömer oss till ett ytligt betraktelsesätt i förhållande till de ting som vi redan fallit offer för.

Vi borde ställa frågor om vad som utgör skillnaden mellan till exempel Jeremias eller Hesekiels budskap och den moderne profetens. Om vi lyckas skaffa sådan förståelse kommer vi att omedelbart röra vid det som är sant rörande den profetiska kallelsen. Handlar det om ett tröstande utan grund, om välvillighet utan norm vilket är vad folk i allmänhet vill ha? Deras inre skriker ju efter sådant, särskilt i tider av betryck och förfäran.

En verklig profet gnider salt i såren. Han förstärker dilemmat och förtydligar de smärtsamma motsägelserna som präglar tiden och han säger: ”Det finns ingen frid”, ”det står inte väl till”. Han fokuserar dilemmat ytterligare genom att säga: ”Ni kommer inte att finna ro om inte domen får utrymme”. Han kommer med ett ovälkommet budskap som köttet värjer sig för, och det vanligaste sättet att omintetgöra budskapet är att skaffa undan den man som förmedlat hälsningen.

Detta utgör anledningen till vårt sökande efter de klassiska, tidlösa elementen som konstituerat det profetiska i alla tider uttryckt genom en Elia, en Jesaja eller en Jeremia. Finns det alls något som skiljer Samuel, Jesaja, Jeremia eller någon av de mindre profeterna åt? Hur olika de må vara som människor, finns det något centralt som de alla bär på, något som är särskiljande för det profetiska? Oavsett skillnader i det yttre, vad är det gemensamma? Vad är hjärtat i, vad är kärnan i det sant profetiska? Det strikt personliga i dessa profeters karaktär är inte det som först möter oss i det de säger eller skriver, de bär alla etiketten ‘profet’.

Vi försöker nå hjärtat i och definitionen av det profetiska. Om vi inte ännu har fått se den uttryckt i nytestamentlig tid, har vi alls rätt att förvänta att få se den? Jag kan inte tänka mig att tidsåldern kommer att avslutas med omfattande tumult och konflikt i de sista tidernas kollision mellan mörkrets och ljusets riken i en avslutande strid som utmynnar i nederlag för det ena och seger för det andra utan att män av den här sorten har trätt upp för att tala. Vad innebär upprättelsen, åtminstone den delvisa, den förebildande, om den inte innefattar dessa tjänster som vi inte har sett i vår moderna tid?

Vi känner av behovet av återupprättandet, men vi har så bråttom att gripa fatt i allt som bär sken av det profetiska utan att kritiskt bedöma det som erbjuds. Häri ligger kanske ett av våra största misstag. Detta är en återupprättelsens tid, men det är ett tidsavsnitt som kräver vår noggrannaste vaksamhet och svartsjuka.

Jag kände en pastor i Nya Zeeland som såg som sin främsta uppgift att lära församlingen att kunna identifiera och känna igen den profetiska tjänsten och att visa den tillbörlig respekt när den visar sig. Jag tyckte verkligen om den mannen. Jag tror att jag vågar säga att när man talar till en församling blir välsignelsen av det så mycket större när en pastor eller ledare för sammanhanget lämnar bifall till mannen med profetisk kallelse. När man inte låter tjänsten komma till uttryck kommer man ändå att få tag på något men man missar merparten. Det följer en välsignelse med att ta emot den man som Herren sänder.

Om vi skulle företa oss att syna alla profeternas kallelseupplevelser skulle vi genast upptäcka hur många av dem som reagerade med ett ”Jag är bara barnet, kan inte tala”. Efter allt granskande skulle vi ha ett porträtt, en sammanställning som visar fram det som utmärker en profetisk läggning. Hur mycket som än skiljer dessa män åt i kallelse och personlighet så finns det något särskilt och centralt hos dem alla som tillskrivs det profetiska draget och det är detta som vi önskar identifiera därför att ropet efter detta särskilda följer oss i denna sista generation och i dessa sista dagar. Vi kan inte ens tänka oss en församling oberoende av profetrollens återupprättelse.

Till synes oöverlagt och helt plötsligt har detta ärende gjort en inbrytning i församlingens medvetande och ivern rinner på och man far i alla riktningar för att för att få höra på profeter. Dessa profeter tycks ha nått ögonblicklig popularitet. De fanns inte och helt plötsligt är de här. De lyfts fram med vidlyftig annonsering, inte bara som profeter men som det orakel som alla väntat på och behöver just nu. Detta är därför ett fenomen som vi måste granska för att mäta dess legitimitet och för att se om det är av Herren eller om det hela är en efterapning.

De som varit med Herren ett tag vet att när något äkta är på väg, föregås det ofta av en kopia, en efterapning. Jag vill ha sagt att jag har iakttagit detta profetiska fenomen mycket noga och bär på en kraftig varningssignal i min ande – om inte för annat så för dess plötsliga uppdykande och popularitet, vilket inte stämmer överens med min erfarenhet. Profetuppdragets framväxt bär inget av ögonblickskaraktär, det profetiska är i alla avseenden en fråga om mognad. Här finns inget som väcker popularitet, dess motsats, klander och vanära, överflödar.

(fortsettes)

fredag, januar 27, 2012

Det er saligere å gi enn å ta imot

Amerikaneren og antropologen Mark Gruber tilbrakte for noen år siden en tid i Bishoi-klosteret i Egypt. En dag fikk han oppleve noe, som lignet på en av historiene man kan lese om de første ørkenfedrene.

Noen pilegrimer gav en dag abbeden i klosteret en bolle med store, fine druer, fra Nildalen. Anba Serabamon var svært glad for gaven, og takket gjestene. Når de var reist gav han druene til Mark Gruber, siden han var gjest ved klosteret. Etter at abbeden hadde gått, bestemte Mark Gruber seg for å gi druene til Abuna Sidrak, som var verten for klosterets gjester, fordi han hadde tatt så godt vare på Gruber. Abuna Sidrak takket for druene, og gav de videre til sin åndelige veileder i klosteret, i takknemlighet for all den hjelp han hadde fått fra ham.

Den åndelige veilederen takket så hjertelig, og gav de videre til klosterets eldste munk i ærbødighet og respekt for hans høye alder. Han gav på sin side druene til den yngste munken i gave, for å oppmuntre ham som nylig hadde forlatt sitt hjem for å bli en del av klosterets familie.

Og slik vandret druene rundt om i hele klosteret.

En dag åpnet Mark Gruber døren til sin klostercelle. Utenfor var det en bolle rosiner. Fra en anonym giver. Gruber undret seg på om ikke rosinene var druene som pilegrimene hadde gitt til klosteret i utgangspunktet.

På en eller annen måte hadde alle i klosteret hatt gleden av å få og gi videre. De hadde lært det Jesus sa: 'Det er saligere å gi enn å ta imot'. (Apg 20,35)

Axios! Axios! Axios!

Det var sterkt å lese om den 30 år gamle syrisk-ortodokse presten, fader Basilios Nassar (bildet), som på en brutal måte ble skutt ned og drept onsdag denne uken. Fader Basilios var i ferd med å hjelpe en annen syrier som var skutt av terrorister, da de samme personene gjentatte ganger skjøt presten. Han ble liggende igjen på gaten i en halv time, og blødde ihjel.

Fader Basilios viste seg å være en sann hyrde, som ofret sitt eget liv i forsøket på å redde et annet menneske som var skadet. Han viste i praksis det Jesus underviser om den gode hyrden i Johannes 10:

'Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårend'. (v.11)

Litt senere i det samme evangeliet, sier Jesus:

'Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for fårene'. (15,13)

Når en prest blir vigslet til tjeneste i Den ortodokse kirke, og presenteres for menigheten roper menigheten tre ganger:

Axios! Axios! Axios!

Det betyr: Han er verdig!

Det samme kan sies om fader Basileios! Han er verdig til å kalles en sann hyrde. Han stakk ikke av får faren truet flokken han var kalt til å tjene, men forble på sin post. De som skjøt han kunne ikke unngå å se at han var prest. Han var iført sine presteklær. Likevel drepte de han med kalt blod i det han forsøkte å redde et annet menneske.

Under den gripende begravelsen i går var kirken Hama i Kfar Bahm fullsatt av sørgende mennesker. De sørget over en prest de var så glade i og som etterlot seg et så sterkt og levende vitnesbyrd om Jesus.

Axios! Axios! Axios!

Fader Basilios er nå hjemme hos Herren, og vil motta seierskransen for fullført løp her på jorden.

Det står om tjenesten fader Basilios hadde i 1.Pet 5,2-4:

'Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden. Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få ærens uvisnelige krans'.

Disse ordene kan sannelig sies om denne modige presten. Nå tilhører han den utallige martyrskaren hjemme hos Gud.

torsdag, januar 26, 2012

Syrisk prest drept i det han hjalp såret mann

OPPDATERT KLOKKEN 11.50. Se oppdatering nederst på artikkelen:

Den syriske kirken har fått en ny martyr.

Fader Basilios (bildet), født i landsbyen Kafrabhoum, og prest i Hama i Kfar Bahm, ble skutt ned og drept i går av en terroristgruppe. Fader Basilios var i ferd med å hjelpe en såret mann i al-Jarajmeh, som er et av nabolagene til Hama, da han på en så brutal måte ble drept.

Fader Basilios (Mazen Nassar), var en høyt elsket prest, svært hjelpsom og et levende vitne om Jesus. Han ble bare 30 år gammel.

Fader Basilios ble liggende en halv time før noen kom han til unnsetning. Han ble skutt mange ganger, og døde av skadene.

Han studerte teologi ved universitetet i Balamand, og var uteksaminert i 2004. Fra det året var han prest i Hama.

Evig ihukommelse!

Et liv i Guds nærvær - ikke svevende åndelighet

I dag vil jeg gjerne få dele med bloggens lesere noe som bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize har sagt, og noe som sies om denne kommuniteten. Jeg tror mange vil finne det nyttig:

'Vi skal leve våre liv som mennesker i Guds nærvær, ikke søke åndelighet som svever oppe i skyene'. (Bror Roger av Taize)

'Vi håper at vi skaper rom her så folk kan finne Kristus, der alle elementene i evangeliet er tilstede, uten at vi legger press på noen - det er opp til folk å finne veien på egen hånd. Vi forsøker å ligne den udelte kirken slik den var i kristenhetens begynnelse: åpen, men rotfestet i den sanne tro. Vi fremmer ingen bestemt konfesjonel eller teologisk linje'. (Bror Jean Marie, Taize)

Svenske kristne tar initiativ til å kjempe mot våpenhandel

'Salige er de som skaper fred,' sa Jesus, og la til: 'For de skal kalles Guds barn'.

I dag starter en viktig to dagers konferanse i Thailand. Det er den såkalte Göteborgprosessen som står bak, sammen med Christian Conference of Asia. Deltagerne kommer fra flere land og trossamfunn i Asia, og hensikten er å få satt søkelys på våpenhandelen i regionen og få den stanset. En av drivkreftene bak konferansen er den tidligere svenske erkebiskopen, KG Hammer.

Han synes verden er absurd. Jo rikere et land blir desto mer legger man vekt på å ruste opp sitt forsvar, uansett om det finnes et trusselbilde eller ikke. Og for å kjenne trygghet vil man gjerne ha større våpenarsenal enn naboen, når man egentlig burde tenke motsatt. Til svenske Dagen sier Hammer:

"För att du ska känna dig trygg borde du försöka få din granne att känna sig trygg och det kommer grannen inte att göra om du har en massa vapen".

Han er ordfører for konferansen. Spørsmål om våpenhandel er svært aktuelle i denne regionen. Gøteborgprosjektet beskrives på følgende måte:


Ekumeniskt initiativ som startade 2001 och som samlar kristna kyrkor och kyrkliga organisationer runt frågan om vapenhandel.
Tar sin utgångspunkt i den etiska dimensionen av produktion, handel och spridning av militär utrustning. Arbetar för att öka kunskapen om de etiska utmaningarna inom vapenhandel runt om i världen.

Du kan lese mer om konferansen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=295244

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk finner du nå en artikkel om Gregorios av Nazianz, en av de såkalte 'kapadokiske fedre'. Han er en av de fremste teologer som Kirken har fostret. Det gjelder ikke minst hans bidrag til å kle Treenighetslæren med ord.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

onsdag, januar 25, 2012

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 4

Jon Amos Comenius (bildet) er uløselig knyttet til De bøhmiske brødre og moravianerne. Han ble født inn i den moravianske vekkelsen i 1592, og der ble han tidlig berørt av kjærligheten til Jesus som kjennetegnet denne vekkelsen.

Nå hatet Jon Amos Comenius skolen, han led under onde og hensynsløse lærere. Han kom senere i livet til å kalle disse skoleårene for 'sinnets slaktehus'. Men dette til tross klarte han å holde ut til han var i stand til å komme inn på det Calvinistiske i Herborn.

Som en slags skjebnens ironi utdanner Comenius seg til lærer! Og i 1614 begynte han som lærer på en moraviansk skole i Prerau. Det var her han skulle introdusere de nye undervisningsmetodene som han er kjent for, og som skulle forandre en hel verdens måte å tenke skole og undervisning på. Drivkraften bak det hele var troen på at fordi alle ting ble skapt gjennom Kristus og for Ham, kunne Kristus bli sett i alt. Comenius hevdet at all sann kunnskap ville åpenbare Kristi herlighet, og han erklærte at 'naturen er Guds andre bok'. Et kjerneord for Jon Amos Comenius var Kol 1,16:

'For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham'.

I 1618 ble Comenius pastor fo en moraviansk forsamling i Fulneck, en stilling som også innebar at han fikk ansvaret for skolen der. Snart ble denne skolen kjent over hele Moravia. Det var også på denne tiden han begynte å skrive.

Men mørke skyer begynte å samle seg over Europa, og disse kom radikalt til å forandre retningen på livet til Jon Amos Comenius. I 1620 seiret katolikkene ved slaget om Hvitfjellene og Moravia ble offisielt romersk-katolsk. Comenius fikk beskjed om at han fortsatt kunne beholde skolen. Men det var knyttet en betingelse til dette som Comenius ikke kunne godta. Han måtte forlate sine moravianske overbevisninger. Dermed ble han nektet adgang til skolen, og mistet ikke bare sin stilling, men også sitt svært dyrebare bibliotek og alle sine arbeider.

Mord, vold og sult reduserte befolkningen i Moravia fra tre millioner til en million. Comenius mistet sin kone og deres eneste barn.

Den store tragedien drev Comenius i Frelserens favn. Han forstod mer hvilket enormt offer Faderen hadde vist ved å gi sin Sønn for verdens synd. Og Comenius visste at var det noe verden trengte, så var det å få del i åpenbaringen om Guds kjærlighet til menneskeheten. Han bestemte seg for å bruke resten av sitt liv til å åpenbare Ham.

(fortsettes)

Å gjøre Guds kjærlighet for verden praktisk

Den europeiske baptistføderasjonen ønsker å oppmuntre sine mer enn 13.000 medlemsmenigheter i 58 nasjonale baptistunioner, til å ta et større samfunnsansvar.

28 representanter fra 20 av de nasjonale baptistunionene som er medlem av Den europeiske baptistføderasjonen, møttes 11.14. januar, for å drøfte dette temaet. Det var International Baptist Seminary i Praha (bildet) som innbød til konferansen: 'Kirken og sosialt ansvar'. En av de som underviste var presidenten for Den rumenske baptistunionen, Otniel Bunaciu. I sine bibelstudier understreket Bunaciu behovet for en holistisk tilnærmelse til samfunnet:

- Å bygge Guds rike handler ikke bare om å adlyde misjonsbefalingen som er gitt oss av Jesus Kristus, men også om å adlyde det store budet om å elske sin neste.

Han utfordret de menighetene som har valgt å forkynne evangeliet alene, og utelatt den delen som består i praktisk nestekjærlighet. Bibelen er krystallklar når det gjelder begge deler.

- Men kristne må ikke handle ut av en form for forpliktelse, men heller drevet av kjærlighet til sin neste, sa Buniaciu.

Otniel Buniaciu var også tydelig på at slike praktiske omsorgshandlinger ikke skulle bli sett på som et middel for å få nye medlemmer. De skal gjøres fordi de har en egenverdi:

- Å bygge Guds rike handler om en pågående teologisk refleksjon for menigheten i hvordan den skal forkynne de gode nyhetene, så vel som hvordan den kan finne frem til praktiske handlinger for å elske sin neste.

Representanter for Den spanske baptistunionen gav eksempler på hvordan selv små menigheter kan drive suppekjøkken. Dette er blitt svært aktualisert i forbindelse med den økonomiske krisen landet opplever.

Presten havnet på sykehus - fikk lede politisjef til tro

I siste nr av Ljus i Öster fant jeg denne gripende historien:

Alekseij Aljoskin (bildet) er prest i Den ingermanlandske kirken i Saransk i den russiske delrepublikken Mordvinia. For noen år siden ble han akutt syk og måtte innlegges på sykehus.

- Jeg hadde store smerter i ryggen og klarte ikke å komme meg ut av senga. Jeg ringte etter sykebil, men så viste det seg at jeg hadde låst døren fra innsiden, og jeg bodde i femte etasje. De måtte derfor ringe etter brannvesenet, som firte ned en brannmann og som tok seg inn i rommet gjennom vinduet. Med hjelp av ambullansen kom jeg meg til sykehuset, hvor jeg ble satt i en rullestol, forteller Aljoskin.

Han synes selv det så nokså håpløst ut det hele, og var svært nedfor. Han gråt og spurte Gud: hvorfor?

- Da kom jeg til å tenke på noe som står i Johannes evangeliet: ' ... og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil'. (Joh 21,18)

Noe senere kommer det inn en bevisstløs mann til sykehuset. Han må dele rom med Aljoskin. Når han kom til seg selv begynte han å fortelle om sitt liv. Han holdt på nesten hele natten:

- Han fortalte at han var en pensjonert politisjef som hadde trakassert kristne på ulike måter, forteller Aljoskin, som oppdaget at mannen var svært ulykkelig.

- Jeg spurte om han noen gang hadde lest Bibelen? Det hadde han ikke, så jeg gav ham en Bibel. Han leste og gråt. Etter en stund spurte han:

- Kan Gud elske meg også? Jeg har brutt alle Hans bud.

Alekseij Aljoskin kunne fortelle den pensjonerte politisjefen om syndernes forlatelse, og siden kunne de to be sammen. Politisjefen gav sitt liv til Jesus. Etter at han var frisk nok til å kunne forlate sykehuset begynte han å gå regelmessig i kirken hvor Aljoskin er prest. Han var alltid så beveget over å ha blitt frelst og kunne få komme til kirken at han ba sine venner om å bli med. Dessverre døde politisjefen en tid etter dette.

- Men det var herlig å se hans liv mot slutten, forteller Aljoskin.

tirsdag, januar 24, 2012

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 3

I 1467 bestemte De bøhmiske brødrene seg for å etablere en apostolisk styringsmodell. De opplevde vekst, til tross for forfølgelse. Gjennom loddtrekning valgte de tre pastorer. De tre som ble prester var Matěj sønn av en bonde, Eliáš en møller og Tůma Přeloučský en skredder som kunne latin. Matěj, som kun var 24 år ble på grunn av sin gode moralske vandel valgt til biskop. Etter valget av ledere, som skjedde i Lhotka, ble sannsynligvis alle medlemmene av De bøhmiske brødrene døpt. Årsaken til dette var at de ikke aksepterte at romersk-katolske prester skulle forvalte sakramentene.

Etter hvert skulle det bli brytninger blant brødrene. Lukáš Pražský sluttet seg til Brødrene, og ble involvert i organiseringen av dem. I 1494 overtok en gruppe under ledelse av Lukáš Pražský mer eller mindre ledelsen av De bøhmiske brødrene. Han var født i 1460 og ble etter hvert kjent for sine skrifter - om blant annet nattverden, og forsvar av Den Hellige Skrift. Lukáš Pražský eller Lukas fra Praha på norsk, ble en viktig person for utviklingen av De bøhmiske brødrene. Det regnes også som Lukáš' fortjeneste at De bøhmiske brødre oppgav sin negative holdning til verdslig utdannelse, noe som førte til at flere høyt utdannede personer ble medlem av broderskapet.

Brytningene førte til Lukas fra Praha ble valgt til biskop i år 1500, og 18 år senere ble han leder av presbyterne (eldste) i brødreskapet. Han døde 11.desember i 1528 i Mlada Boleslav (bildet) i Tsjekkia.

Martin Luther

Til tross for mange forsøk på å få lokket De bøhmiske brødrene tilbake til Den romersk-katolske kirken, lykkes ikke dette. Martin Luther forsøkte også å få dem over på sin side, men heller ikke han lykkes med det. Men etter at Lukáš Pražský døde mistet De bøhmiske brødrene sin særegne karakter, og nærmet seg mer og mer lutheranerne. Martin Luther skrev faktisk et forord til De bøhmiske brødrenes bekjennelse fra 1535.

På grunn av nye forfølgelser måtte de emigrere til Polen og til Hertungdømmet Preussen. Under trevdeårskrigen ble de nesten fullstendig utslettet, og måtte møtes i djupeste hemmelighet.

I neste artikkel skal vi se nærmere på Jon Amos Comenius, som ble en viktig skikkelse i det vi kan kalle den moravianske vekkelsen.

(fortsettes)

Fremdeles uvisst hva som har skjedd med fire iranske kristne

En måned etter at sikkerhetspolitiet stormet en pinsemenighet i Ahwaz i det vestlige Iran - to dager før jul - og arresterte hele forsamlingen, barna inkludert, er det fremdeles usikkert hva som har skjedd med menighetens pastor og tre av medlemmene. De andre er blitt løslatt fra fengselet.

De fire som fremdeles holdes fengslet er pastor Farhad Sabokroh, hans kone Shahnaz og Naser Zamen-Dezfuli og Davoud Alijaniare. Vi oppfordrer bloggens lesere til spesielt å huske disse i deres bønner i tiden fremover.

Det var på lille-julaften at sikkerhetspolitiet i en vel organisert aksjon slo til mot pinsemenigheten. Samtlige som deltok på gudstjenesten ble transportert vekk fra menighetens lokale til ukjent sted. Sikkerhetspolitiet bar masker, og det rapporteres at de oppførte seg svært dårlig overfor barna som ble arrestert. De ble svært skremt av dette.

Både pastoren og hans kone lider av en blodåresykdom som gir store smerter. De skal ellers være ved god helse. De fire ble holdt i samme fengsel frem til 28. desember. Etter det holdes de adskilt på hemmelige adresser.

Stadig flere ønsker å følge Jesus i Nasaret

Hjemmet til Jesus - Kongen, baptistmenigheten i Nasaret, som jeg har skrevet om ved flere anledninger, fortsetter å vokse.

Fem nyfrelste ble tatt opp som medlemmer sist søndag, og under gudstjenesten bestemte også en kvinne som var tilstede at hun ville følge Jesus, hun også!

I dag teller den nystartede menigheten over 40 medlemmer. I forbindelse med julehøytiden besøkte menigheten flere fattige familier med pakker. Også sykehus fikk besøk. Mange arabere er blitt svært grepet av den omsorg og kjærlighet, som menigheten har vist dem gjennom disse julegaveaksjonene. Julegaveaksjonene har vært mulig å gjennomføre takket være økonomisk støtte gjennom den humanitære organisasjonen 'Ny start i Øst', med tilholdssted på Gjøvik.

Bildet er fra gudstjenesten sist søndag.

Svensk baptistpastor med i sivil ulydighets aksjon

Den svenske baptistpastoren Stefan Swärd (bildet) er med i gruppe kristne, som sammen med andre demonstranter, er villig til å ta ibruk sivil ulydighet når svenske myndigheter i dag planlegger å utvise en gruppe irakere. De vil, med hjelp av ikke-voldelige midler, forsøkte å stanse utvisningene.

- Jag kommer att vara med i Märsta. Vårt kristna engagemang för utsatta människor behöver ta sig olika konkreta uttryck, sier pastor Stefan Swärd til Dagen.

Stefan Sward har vært med på tidligere demonstrasjoner mot utvisninger, men det er første gang han deltar aktivt i sivil ulydighet ved å forsøke å forhindre at utvisningene finner sted. Menigheten han er pastor for, Elimkyrkan i Stockholm, har engasjert seg i saken ved å samle inn mat til flyktningene. Men Stefan Swärd mener at det ikke er nok:

- Som kristna behöver vi göra mer för att hjälpa människor som har det svårt. Detta är ett konkret sätt att visa vad vi tycker, sier han.

Det skal være opptil 60 irakiske flyktninger som skal utvises fra Sverige.

Personlig synes jeg det er flott at kristne engasjerer seg på denne måten. Vi burde være flere som gjør som pastor Swärd. Jesus sier i Matt 25,35: 'Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.' Og: 'Alt det dere gjorde mot èn av disse mine minstre brødre, det gjorde dere mot meg'. (v.40)

Du kan lese mer om saken her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=294855

mandag, januar 23, 2012

Vil du være med på å be for Guinea-Bissau - et av verdens fattigste land?

I går startet en bønneaksjon for Guinea Bissau, som varer frem til 28. januar.

Republikken Guinea Bissau, som grenser til Senegal i nord og Guinea i sør, er en av de fattigste landene i verden. Landets befolkning sliter med sykdom, analfabetisme og arbeidsløshet. Flesteparten av landets innbyggere - 1,5 millioner - lever på eksistensnivå.

Det finnes over 27 etniske grupper i Guinea Bissau. I 1860 ble Mandinka-folket tvunget til å konvertere til Islam. Siden da har Islam blitt blandet sammen med tradisjonell folketro, hvilket også innebærer tilbedelse av ånder. I dag er det ikke uvanlig å se folk gå til moskeen for å be, for så å ofre en kylling til landsbyens ånder. Mange mennesker søker råd hos muslimske 'hellige' menn for helbredelse, beskyttende amuletter, eller for å bli spådd om deres fremtid. Dessverre er det få av dem som kan lese.

Misjonsorganisasjonen World Evangelism Crusade (WEC), grunnlagt av legendariske C.T Studd, ble startet opp i 1940, av en kvinne. Denne pionermisjonen var i de neste 50 årene den eneste protestantiske misjonsorganisasjonen som var tillatt i landet! Etter 1990 har flere startet opp et arbeid her.

The Evangelical Church of Guinea Bissau, som ble grunnlagt av WEC, har nå omlag 120 menigheter med ca 20.000 medlemmer, og over 60 aktive pastorer. Den nasjonale kirken inkluderer folkegrupper som Mankanha, Bijago, Felupe og Bayote. Visjonen til WEC er å starte opp arbeid blant Fula-folket, og folkegruppene Mandinka, Nalu og Sasu. De arbeider allerede blant disse folkegruppene, men mangler flere misjonærer. Bærer du på et misjonskall?

Utadrettet arbeid skjer gjennom kristne radiosendinger. Disse programmene går hver uke. Nytestamentet på kreolsk er tilgjengelig på kassetter, og det finnes opptak på 26 språk og dialekter. Jesusfilmen finnes også tilgjengelig på 14 språk, og brukes ofte i evangeliseringsarbeidet.

Vil du være med på å be for Guinea Bissau? Her har du konkrete bønne- og takkemner:

* Takk Gud for utviklingen av DVD program som inkluderer stammespråk, kreolsk og portugisisk.

* Be om at disse programmene skal bli lettere tilgjengelige, og at de skal føre til menighetsvekst.

* Be for det nasjonale bibel instituttet som tilbyr fire års trening for pastorer og evangelister.

* Be Herren sende ut arbeidere til Guinea-Bissau.

* Be om at Herren reiser opp bønneteam som vil være med på å åpne opp for evangeliet gjennom lovprisning og forbønn.

* Be om at Jesusfilmen vil få stort gjennomslag blant Mandinka-folket.

* Be om at Jesus åpenbarer seg gjennom drømmer og visjoner for Mandinka-folket.

* Be om at Herren reiser opp en seirende menighet blant Mandinka-folket, til sitt navns ære.

Spennende misjonsreise til mitt elskede Pskov

Siden jeg har reist en del i Pskov-distriktet i Russland, og besøkt menigheter ute på landsbygda, så er det spennende å lese denne rapporten, som jeg har forsøkt å oversette:

15. januar startet to misjonsekspedisjoner til nordvest-regionen av Russland. Misjonsteamet består av åtte personer fra ulike baptistmenigheter i St.Petersburg.

Pskov-distriktet er stort, med et areal på hele 55.300 kvadratkilometer. Mange av byene, tettstedene og landsbyene her har ingen evangelisk menighet i det hele tatt. Pskov-distriktet har grenser til både Estland, Latvia og Hvite-Russland. Det grenser også til St.Petersburg fylke, Novgorod, Tver og Smolensk. Den er den vestligste av alle Russlands føderale enheter. Byen Pskov, med sine 202.780 innbyggere, er administrativt senter for hele fylket. Den ligger ved eleven Velikaja, rundt 20 kilometer øst for grensen til Estland. Byen dekker et areal på 95,5 kvadratkilometer.

Misjonsteamet delte seg i to grupper når de ankom Pskov. Det første teamet besøkte steder som Pskov, Zaplyuse Plyussa, Struga, Velikie Luki før de vendte tilbake til Pskov. De besøkte også et sted som kalles Røde øya, som ligger helt på grensen til Hvite-Russland. Her har jeg selv vært. Dette var en av de såkalte 'hemmelige byene' under kommunist-tiden. De stod ikke på kartet. Dette var militære byer, som ofte skjulte store troppeansamlinger. Da vi besøkte stedet var vi inne på det militære området, og i et tjern der ble de første kristne på dette stedet døpt. Det var en sterk opplevelse å være vitne til. Teamet besøkte også et sted jeg ikke har vært, nemlig Pavlovsk, hvor det finnes en baptistmenighet.

Mirakelhuset i Lopatova

Det andre teamet dro til landsbyen Lopatova. For tre måneder siden ble det opprettet et rehabiliteringssenter her med åtte plasser. Historien bak dette stedet er nokså spesiell. Huset hvor rehabiliteringssenteret holder til er et vanlig bolighus. Eieren bor i den ene delen, den andre har han gitt bort til å kunne brukes 'til Guds ære'. Lokalbefolkningen likte ikke dette stedet. For tre år siden brant det ned. Og folk sa til eieren: 'Ja, nå kan du se, det skyldes nok at du gav det til baptistene!'

Men så bygget baptistene huset opp igjen, og i byggeprosessen endret folk oppfatning av både baptistene og eieren. I dag er de stolte av å ha et rehabiliteringssenter i landsbyen sin. De er vitne til de under som skjer med forkomne alkoholikere der. Og de er det mange av i Russland. Nå kaller de det Mirakelhuset.

I byen Porkhov finnes det et bedehus langs elva Shelon. Her er det så vakkert. Nesten hele byens befolkning kom hit når teamet kom på besøk. Men menigheten her har det vanskelig. Den står for tiden uten pastor, og medlemmer av baptistmenighetene i Pskov reiser hit for å hjelpe til med gudstjenestene. Kanskje du vil være med på å be om at Gud vil kalle noen til å bli pastor for menigheten her? Høsten er sannelig stor, arbeiderne få. Jeg ber om at Gud skal gi meg helse til å reise tilbake til Pskov for å hjelpe menighetene her. Jeg har lagt igjen mye av mitt hjerte i denne delen av Russland.

Bildet er fra møtet i Lovpatova.

Historiker sammeligner kampen for ekteskapet med kampen mot nazismen

Baptist-historikeren, Timothy George (bildet), sammenligner dagens kamp for livets hellighet, det tradisjonelle ekteskapet og religionsfrihet med den heroiske motstandskampen mot nazistene i Tyskland.

Timothy George, som er dekan ved Samford University’s Beeson Divinity School, sa i forbindelse med et pastorseminar 17. januar, at den såkalte Manhatten deklarasjonen, som han skrev i 2009 sammen med Charles Colson of Prison Fellowship og Robert George of Princeton University, var inspirert av Barmen deklarasjonen fra 1934. Barmen deklarasjonen var ført i pennen av Karl Barth og Bekjennelseskirken som en respons på Hitler's nasjonale kirke. Hovedbudskapet i Barmen-deklarasjonen er Jesus som Herre. Du finner en link til denne deklarasjonen nederst i denne artikkelen.

I forbindelse med seminaret, som ble sponset av Judson College and the Alabama Baptist State Board of Missions, delte Timothy George ut kopier av Manhatten deklarasjonen, som blant annet innholder en oppfordring til sivil ulydighet mot fosterdrap og samkjønnede 'ekteskap'.

'Denne deklarasjonen handler ikke om politikk, men om moral', sa Timothy George og la til: 'Den er et eksempel på hvordan kirken tar et standpunkt i viktige anliggender på tvers av skillelinjer for å søke støtte fra mennesker fra ulike politiske og religiøse overbevisninger. Jeg tror at det er dette kirken både kan og skal gjøre.

Manhatten-deklarasjonen, som er undertegnet av nesten en halv million mennesker, ble skrevet i forbindelse med 70 års jubileet til Barmen-deklarasjonen. Barmen-deklarasjonen var en respons på den sterke nasjonalistiske og antisemittiske 'Tysk-kristne'-bevegelsen som støttet Hitler.

Timothy George sa i forbindelse med seminaret at begge disse to deklarasjonene 'appellerer til Bibelens autoritet'. Han la til: 'Begge erkjenner at den kristne tro kan bli, og ofte er blitt fordreid av tilpassningen til de nåværende ideologiske og politiske overbevisinger i dag'.

I sin tale kom Timothy George også inn på de som mener at kristne ikke bør blande seg inn i disse problemstillingene:

'Enkelte hevder at kirken skulle ta et friår fra å tale til samfunnet. Hitler var lykkelig, i det minste for en tid, for å la de kristne være for seg selv, så lenge de holdt seg innenfor kirkeveggene, og avsto fra å blande seg inn i spørsmål relatert til den offentlige politikk og det ordninære livet til det tyske folk. Men både Barmen- og Manhatten deklarasjonene avviser påstanden om at det finnes områder som ikke angår Jesu herrevelde. Begge disse deklarasjonene viser til at det koster å etterfølge Jesus'.

Her er Barmen-deklarasjonen:

http://www.sacred-texts.com/chr/barmen.htm

Her er Manhattan-deklarasjonen:

http://www.manhattandeclaration.org/the-movement/leaders-list.aspx

Et apostolisk manifest, del 5

Her er femte og siste del av artikkelen til Art Katz (her sammen med sin danske kone Inger):

Om vår överlåtelse endast är ytlig och tillfällig, om vi har ställt oss utanför dess verkan, om det finns områden vilka vi inte vill placera under Guds hand, då uteblir den apostoliska karaktären, den församlingens styrka som fordrar respekt och erkännande bland fiendens härsmakt. Vi måste låta riskera en överlåtelse till varandra, till varandras liv, sådana vi nu är i all svaghet och till den auktoritet som Herren vill låta uttrycka mitt i denna svaghet. Ett ledarskap kommer alltid att uppvisa svaghet, men gemenskapen förser med aspekter av verkligheten vilka kompenserar denna svaghet hos får såväl som hos herdar. Vi kommer inte att kunna finna några ursäkter för att undandra oss överlåtelsen till gemenskapen och till den auktoritet som Gud har lagt ner i den genom de människor han samlat i den.

Det verkliga provet, viket visar om vi har omfattat den verklighet till vilken Gud har kallat oss består i den attityd som våra barn intar till den. Känner barnen att det vi representerar är värt deras uppmärksamhet och deras deltagande? Eller håller de fast i våra kjolar och bälten bara för att vi kräver det? Har vi nått en ställning där den verklighet vi hävdar verkligen gör intryck som något som är värt deras deltagande, istället för att vara en vuxenkultur som vi åtnjuter på deras bekostnad?

I avsaknad av denna verklighet har det blivit alltför enkelt att skapa barn- och ungdomsprogram med dess mångfaldiga uttryck i hopp om att hålla kvar dem in någon slags relation därför att den verklighet som innefattas i Guds syften och som skulle ha fört dem till verklig gemenskap undanhålles dem. Vi har inte varit villiga till den helöverlåtelse som en sådan gemenskap fordrar. Våra barn visar oss genom sitt missnöje och sin irritation att vi inte har nått fram till Guds mått och att vi inte har någon ambition att göra så. De erkänner, respekterar och reflekterar den verklighet och den närhet familjen har bestämt och gett sig till.

Om vi fattar beslut i den riktning och av den sort som angivits kommer vi att få uppleva avklädanden av det ena eller andra slaget. Vi förs in i en himmelsk verklighet som känner till ett belönande vilket gör våra förluster lätta att bära – ’vår bedrövelse, som varar ett ögonblick och väger föga, bereder åt oss, i översvinnligen rikt mått, en härlighet som väger översvinnligen tungt och varar i evighet’, 2 Kor 4:17. Gud kommer att låta oss bli prövade i vårt yrke, vad gäller vårt rykte och på många andra områden.

Församlingen befinner sig i ett upprättelsens skede, in i sådant som hörde till dess första tid. Vårt studerande av Bibeln håller på att förändras från att ha varit ett förnöjande och mentalt stimulerande intresse av uppenbarelsen. Bibelläsandet och studerandet finner ett allt rikare mått av omedelbarhet, brev och texter skrivna direkt för oss, därför att vi finner oss leva i den knivskarpa ytterligheten i den yttersta tiden på samma sätt som den första församlingen kände den.

Bibelstudier som en harmlös sysselsättning en kväll mitt i veckan – om vi nu ens uppehåller en sådan rutin – är ett mått på hur långt bort från det apostoliska sammanhanget vi förts, hän mot något av betydligt vekare karaktär. När vi återvänder till den verklighet som den första församlingen kände, då kommer gudsordet att äga övertygande styrka, förmåga att tränga igenom och ha en omedelbarhet vilket det för närvarnade inte har i våra liv. Vi kommer att föras från de traditionella bibelstudierna till att bli instruerade för ett vandrande på Herrens vägar och i ett handlande styrt av hans syften. Allt detta grundas i och utformas enligt våra val.

Den gemenskap som jag beskriver är en samfällighet som strävar efter det evigas lön och krona, som inte anser martyrskapet värt att frukta, som tvärtom ser det som ett privilegium. Om inte denna tidsålder får sitt slut i ett martyrium, tillhör vi de mest bedragna av alla. Att vänta detta springer inte upp ur ett romantiskt drömmande men utgör en realistisk beredskap inför de konsekvenser vilka följer den överlåtelse som hör ändtiden till. Den livsstil en sådan gemenskap väljer, följer ur ett realistiskt bearbetande av dessa tankar.

En gemenskap av denna sort måste i verklig mening ha skiljt sig från världens sätt och uppehålla detta avskiljande i dagligt liv. Den måste vara en medveten kontinuitet av gångna tiders apostoliskhet. Den måste bära med sig en medvetenhet om den sky av vittnen, dessa som uthärdade under allt motstånd, till och med till döds, dessa som inte fann någon lön under sin livstid, dessa som inte når fram till fullheten oss förutan. Detta är apostoliskt tänkesätt, apostolisk förståelse, apostolisk tro och apostolisk förväntan.

søndag, januar 22, 2012

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 2

Petr Chelčický var fascinert av eiendomsfellesskapet som ble praktisert i urkirken. Han lærte at det måtte være absolutt likhet i menigheten. Der skulle det ikke være noen fattige eller rike, og årsaken til det lå i at man oppgav all eiendom og status. Dette var svært radikale toner den gang - som nå. Men Petr Chelčický holdt fast ved at denne var vanlig praksis i urkirken. Han gikk så langt at han mente kun fattige kunne være kristne.

Petr Chelčický var også tilhenger av en streng menighetstukt. Han mente at onde mennesker skulle støtes ut av menigheten. Det var gjennom å elske mennesker og se på dem som sin neste, at man ville vinne dem for Guds rike. Han fastholdt at alle typer av tvang var av det onde, og at kristne ikke skulle delta i politiske maktkamper. I boken: Om det tredelte samfunn kritiserer Chelčický adelskapet, presteskapet og middelklassen. I den beskriver ham hvordan de undertrykker vanlige folk og behandler dem "som om de var dyr". Han mest omfattende verk, skrevet i 1443 og et av hans siste, var "Troens nett". I det viser han hvordan den første menighet behandlet alle mennesker som likeverdige, og betraktet Kristus som det eneste hode for menigheten. Det var i denne boken han argumenterte med at keiseren og paven var to store hvaler som ødela troens nett, som jeg skrev om i forrige artikkel.

Chelčický la vekt på at Det nye testamente var den endelige autoritet for å få rede på hva som var Guds vilje. I motsetning til hva den offisielle kirken lærte, mente Chelčický at det fantes bare to sakramenter: dåp og nattverd. Han oppfordret alle til å lese Bibelen på egenhånd, og tolke den selv.

De bøhmiske brødrene, som først ble kalt Chelčický-brødrene skulle senere ta avstand fra Petr Chelčický' sterke understrekning av fattigdomsidealet. Kong Georg av Podiebrad (1420-1471), som var tsjekkernes eneste husittiske konge, gav Chelčický og hans trosfeller eiendommen Kunvald (bildet) som fast tilholdssted. Og det er her at De bøhmiske brødre blir stiftet i 1457. Blant stifterne var broder Řehoř og den husittiske biskopen Jan Rocycana.

(fortsettes)

Ørkenens lampe

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Makarios av Egypt, eller Makarios den store.

'Jeg leste homiliene til Makarios og sang,' skrev John Wesley.

Han er ikke en eneste som er blitt velsignet og inspirert av å lese Makarios.

Du kan lese mer om ham på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 13

Det begynner å bli tid for å trekke noen konklusjoner av denne artikkelserien. Den har vært et forsøk på å beskrive noe av den trosvandring jeg selv har gått de siste årene.

Ganske tidlig opplevde jeg et kall til bønn. I første omgang handlet dette om mitt eget personlige bønneliv. Så ble dette utvidet til et bønneengasjement for Norge, og så for Europa. Jeg ble etter hvert knyttet til European Prayer Link, et nettverk av ulike nasjonale bønneorganisasjoner rundt om i Europa. En bønnekonferanse i Praha kom til å få stor betydning for mitt liv og tjeneste. Her møttes nasjonale bønneledere til dager i strategisk og målrettet forbønn for de ulike landene som var representert. Et møte med den internasjonale bønnelederen Brian Mills, kom også til å få avgjørende betydning for meg. Han ble som en åndelig far for meg. Sammen med Arne Borgersen, grunnleggeren av Bønnetjenesten for Norge, tok vi initiativet til de første nasjonale bønnekonferansene i Norge. Den første ble holdt i Østre Frikirke i Oslo. Både kontakten med det europeiske bønnearbeidet og det nasjonale bønnearbeidet her i Norge, gjorde at kontakten mellom de ulike kirkene og kirkesamfunnene vokste frem. Jeg fikk gode venner for livet i flere av disse sammenhengene. Etter hvert ble de nasjonale bønnekonferansene lagt til Grimerud, og jeg ble en del av innbydergruppen for disse konferansene. Jeg har også gjennom årenes løp talt på ulike nasjonale bønnekonferanser i flere europeiske land. Det har vært gode opplevelser gjennom møte med mange bedere, som har betydd mye for meg.

Både kontakten med europeiske og nasjonale bønneledere har betydd veldig mye for meg. Dette har vært et strategisk arbeid, hvor man også er blitt kjent med den åndelige situasjonen i de ulike landene. Gjennom dette åndelige kartleggingsarbeidet, har det vært lettere å kunne arrangere bønnekonferanser og ta del i ulike bønneinitiativ på både europeisk og nasjonalt plan. Jeg holder fortsatt god kontakt med disse bønnelederne, og vi møtes også jevnlig.

Det skjer noe med deg når du ber sammen med et menneske! På mange plan. Og murer bygget mellom oss brytes ned. På tvers av kirkesamfunnene kjenner vi på et djupt åndelig fellesskap. Vi bærer på mange av de samme lengslene, ser de samme nedbrytende tendensene i samfunnet og i kirkelivet, og ønsker det samme: vekkelse og nytt liv!

Gjennom vårt bønnearbeid bringer vi også forsoning mellom ulike grupper i Kristi kropp. Vi lærer å lytte til hverandre, se hverandre og høre på hverandre. Dermed oppdager man brødre og søstre fra ulike konfesjoner. Jeg undrer jeg ofte på de som går så hardt ut mot sine trossøsken i andre kirker og kirkesamfunn, om de noensinne har satt seg ned for å snakke med noen fra denne sammenhengen? Har de noensinne bedt sammen med dem? Eller har de kun hørt på hva deres motstandere sier om dem?

Med meg har det skjedd noe i møte med andre kristne fra en annen sammenheng enn min egen. Jeg er gang på gang blitt overrasket over Gud! At Han virker i sammenhenger hvor jeg har trodd at Han ikke gjør det - ja, hvor det har vært helt utenkelig at Gud skulle kunne velsigne! Det har vært ydmykende opplevelser hvor jeg har sett mitt eget åndelige hovmod.

På grunn av dette bønnearbeidet har vi i de siste årene opplevd at Gud har utvidet denne tjenesten, til å gjelde relasjonsbygging med ledere fra ulike kirkesamfunn. Dette kallet handler om å være støttespillere for ledere som står alene i tjenesten, som medvandrere og forbedere. På forunderlig vis har Gud åpnet dører som vi ved Guds nåde har gått inn i.

(fortsettes)