torsdag, oktober 31, 2013

Hurra for Reformasjonsdagen og Norsk Luthersk Nettverk

Det har skjedd spennende ting og ikke minst svært betydningsfulle ting i Oslo de siste dagene, og i dag - på Reformasjonsdagen - er det mange gode grunner til å glede oss sammen med våre lutherske trossøsken!

Det jeg sikter til er konferansen 'Vær frimodig og sterk' med særdeles dagsaktuelle tema: 'Verdensvid bibeltillit 2013'.

Jeg innrømmer det gjerne: jeg er misunnelig på våre lutherske venner som med en slik tydelighet og fasthet flagger en bibeltroskap vi nå så desperat trenger. Dette skjer i reformatorisk ånd. Det er nesten så jeg blir lutheraner på grunn av dette!

Bak konferansen i Oslo sto det nystartede Evangelisk luthersk nettverk. Nettverkets medlemmer er Den evangelisk lutherske frikirke, Det evangelisk lutherske Kirkesamfunn, Normisjon, Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet. For ikke så mange dagene kom nettveket med en tydelig avstandstagen til til bispemøtet i spørsmålet om kirkelig vielse av samkjønnede par. Nettverkets medlemmer viste med denne uttalelsen det motet som sviktet når det gjaldt hos Den norske kirkes biskoper.

Men dette nettverket er ikke kun en gruppe som sender ut resolusjonstekster. Dette er åndelige veiledere som viser vei for bibeltroskap og sannhet. Det er vel ingen som helst tvil om at det trengs i dag! Jeg vil kalle dem: hyrder etter Guds hjerte, som vokter den hjord den Herre Jesus vant med sitt dyrebare blod.

Reformasjonen var påkrevet! I dag trengs de som forsvarer den, og som hjelper andre til å se verdiene som blant annet kom med Martin Luther, når det gjelder troskap mot Skriften.

I dag skal vi feire Reformasjonsdagen i forbindelse med vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Da kommer vi til å be for Evangelisk luthersk nettverk.

Ikke be for forfulgte kristne - be sammen med dem!

Til tross for at de lever i den mørkeste nasjonen på jord og møter livstidsfengel, ja til og med dødsstraff for sin tro og overbevisning, rapporteres det om nord-koreanske kristne som jevnlig ber for kristne i Vesten.

Pastor Eric Foley (bildet), som kjenner godt til forholdene til forfulgte kristne i Nord-Korea, sier at i stedet for å be for undergrunnskirken i dette landet, skulle vi be sammen med den!  Han legger til: 'Ikke be Gud om å fri dem fra forfølgelsen, de ber nemlig om at de skal forbli trofaste og holde ut gjennom forfølgelsene'.

Eric Foley er av den overbevisning at nord-koreanske kristne har mye å lære oss, om hvordan vi kan forberede oss på den kommende forfølgelsen av kristne i våre egne hjemland.

Nylig kunne Foley dele følgende kommentar fra en nordkoreansk kristen: 'Amerikanske og sør-koreanske kristne har en sterk følelse for at de fleste problemer kan løses med en kombinasjon av penger, frihet og innsats. De har store problemer med å akseptere at mange situasjoner bare kan løses ved at Gud griper inn. Og Gud venter ofte på å gripe inn til de går tom for penger, mister friheten sin og styrken de har, og så vender seg til Ham, for det er bare da vi virkelig kan se hvem Gud er'.

onsdag, oktober 30, 2013

Dåpen, medlemskap og egenart

Vi lever i en tid med større kontakt mellom kristne. Det dreier seg både om relasjoner mellom kirkesamfunn og enkeltpersoner. Lokalt skjer det mye spennende. For noen oppleves dette som truende, for andre som berikende. Midt oppe i dette er det viktig å huske at man selv kommer fra en kirkelig tradisjon, som har sin egenart. Og ta vare på den!

Det, samtidig som man har en djup respekt for kirker og enkeltpersoner som representerer en annen tradisjon enn ens egen.

I Sverige pågår en dåpsdebatt. Toneangivende pinsemenigheter som Filadelfia Stockholm og Smyrna Göteborg vurderer å åpne for at barnedøpte kan bli medlemmer av forsamlingen. Det vekker sterke følelser hos mange. Noen ser på det som et svik mot selve kjernen i den trosoverbevisning man har.

Jeg har djup respekt for mennesker med et annet syn på dåpen enn jeg selv har. Ofte taler jeg i sammenhenger med en dåpspraksis annerledes enn min. For meg er det ikke noe problem. Jeg ville aldri benyttet anledningen til å tilkjennegi mitt dåpssyn i en slik sammenheng, med mindre noen ba meg om å redegjøre for det. Dette handler om helt grunnleggende respekt for den menighet som inviterer meg som taler.

Men i en menighet som har det samme dåpssyn som meg selv, ville jeg løfte frem det som er min og disse menighetens ståsted vedrørende dåpen. Uten å skamme meg over det. Jeg verdsetter og ønsker å ta vare på den egenart som disse menighetene representerer.

I den svenske dåpsdebatten gleder representanter for barnedøpende menigheter seg over at menigheter som praktiserer troende dåp, nå åpner for barnedøpte medlemmer. De ser på dette som et gledelig økumenisk tegn. Det kan jeg forstå.

Men det er en hake ved dette. Flere av disse sammenhengene - særlig ortodokse og romersk-katolske  - krever at en som er troende døpt må fornekte sin trosoverbevisning, om man skal bli medlemmer i deres sammenhenger. På den ene siden gleder de seg over det som nå skjer i enkelte troendedøpte forsamlinger, men de er tause med det faktum at troendedøpte må gjennomgå en bestemt liturgi hvor de ikke lenger kan ha det dåpssynet de selv har om de skal bli medlem av en ortodoks eller romersk-katolsk, eller for den saks skyld luthersk menighet.

Dette synes jeg er problematisk. For også i disse sammenhengene vil det være ektepar hvor den ene er opptatt som medlem av Den romersk-katolske kirke eller Den ortodokse, og den andre ikke. Da vil den som ikke er medlem ikke kunne ta del i nattverden, for eksempel, heller ikke velges til ulike tjenesteoppdrag.

Jeg synes de som nå er over seg av begeistring over at enkelte troendedøpende forsamlinger åpner for de som er døpt som spedbarn, bør tenke seg litt om. De vet også at ingen ting kommer til å endres når det gjelder dette i Den ortodokse eller Den romersk-katolske kirke.

For en del år siden deltok jeg på et møte i en sammenheng hvor mange ulike kirkesamfunn var representert. Det var et økumenisk forum. En statskirkeprest gikk på talerstolen og utfordret baptistene. Han sa: Ikke glemt egenarten deres. Vær frimodig! Så kan dere berike oss andre!'

Det var kloke ord. Jeg er absolutt for økt kontakt mellom bibeltroende mennesker. Men det betyr ikke at man skal oppgi sin overbevisning av den grunn. Den kan man ta med seg. Da forstår man også bedre at om man skal bli medlem av en forsamling av troende døpte, så må man respektere denne egenrarten og la seg døpe. På samme måte, som om man skulle bli opptatt som medlem av Den ortodokse kirke eller Den romersk-katolske, må man gå inn på de premissene som kreves i disse sammenhengene.

- Et kristent menneske kan aldri være antisemitt

Pave Frans I slutter ikke å overraske. Han tar nå et kraftig oppgjør med antisemittismen: 'Det er uforenelig å være kristen og antisemitt!'

Paven sier det slik:

'Et kristent menneske kan aldri være antisemitt. Det er en motsigelse, ettersom hennes røtter delvis er hebraiske. Må jødehatet være bannlyst fra hver manns og hver kvinnes hjerte'.

Dette var pavens tydelige budskap til en jødisk delegasjon, ledet av Romas overrabbiner, Riccardo Segni (bildet).

16.oktober var det ganske nøyaktig 70 år siden 1000 jøder ble tvangssendt fra Roma til Auschwitz - bare 16 av dem kom levende tilbake. Pave Frans understreket betydningen av erindringen:

'Jeg håper minnet om denne grusomheten skal inspirere kommende generasjoner til aldri å la seg fange av ideologier og aldri skjenke terskelen for antisemittisme og rasisme, uansett hvorfra de oppstår'.

Disse ordene er ikke minst betydningsfulle med tanke på jødehatet som nå brer om seg i Europa, ikke minst gjennom sterke nasjonalistiske bevegelser i Hellas og Ungarn.

Hellighet og skjønnhet, del 3

Her følger tredje del av en artikkel skrevet av Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Hellighet er den skjønnhet som utfordrer oss når vi er bundet opp i oss selv, den utfordrer vår selvopptatthet, egosentrisitet og vår egen-kjærlighet - vår philautia. Det er gleden som trosser bedrøvelsen når noen ikke vil ta imot kjærligheten, akkurat som den unge mannen som gikk 'bedrøvet bort' (Matt 19,22)

Leon Bloy har skrevet: 'Det finnes bare en sorg og det er ikke å være hellig'. Helligheten og skjønnheten er både en gave og et ansvar for oss kristne. I en verden er mye er 'svært godt', som 1.Mosebok sier i skapelsesberetningen, skaper Gud mennesket til å stå i en innbyrdes relasjon som mann og kvinne. Tilsammen utgjør de en egnet samarbeidspartner til Gud og eier evnen til å ta imot Guds kjærlighet. Et skaperverk som blir lovprist, noe noe 'overmåte godt' (1.Mos 1,31)

I en verden som er kalt til skjønnhet, er vi som er utsett til å ta ansvar for skapelsen også ansvarlig for skjønnheten i verden, såvel i vårt eget som i andres liv.

Om skjønnheten er 'et løfte om glede' (Stendhal), innebærer det at hver gest, ord og handling som inspireres av skjønnhet er en forsmak på den gjenløste verden, av den nye himmel og den nye jord. Den gir en forsmak av menneskeheten samlet i det himmelske Jerusalem i et fellesskap uten ende.

Skjønnheten er en profeti om frelsen.
'Det er skjønnheten,' skriver Dostojevskij, 'som kommer til å frelse verden'.
(fortsettes)

Den jordanske kongen vertskap for kristen-muslimsk dialogkonferanse

Kongen av Jordan, Abdullah II ibn Al-Hussein mottok nylig en kopi av David M. Shenk's bok 'En muslimsk og kristen dialog' i forbindelse med en konferanse i Amman, 3.-4. september. Boken er oversatt til arabisk.

Det var den jordanske kongen som var vertskap for konferansen, hvis hensikt var å sette fokus på de utfordringer arabiske kristne står overfor i dagens Midt-Østen.

David M. Shenk, som har skrevet boken sammen med en muslimsk forsker og forfatter, Bardu D. Kateregga, er anabaptist og global konsulent for Eastern Mennonite Missions.

Al-Azhar Universitetet i Egypt begynte straks forhandlinger om å få boken utgitt på arabisk, etter at Schenk deltok på en konferanse ved Yale universitetet, hvor 180 muslimske og kristne ledere deltok.

'Konferanse-deltagere samtalte om et 40-sider langt brev signert prominente muslimske ledere fra ulike steder i verden,' forteller Shenk og legger til: 'I brevet kaller de kristne og muslimer til å arbeide sammen for å utvikle tillitsfulle vennskap, samtidig som de er trofaste mot sin trosoverbevisning'.

At det anerkjente Al-Azhar universitetet utgir boken er en ren gavepakke. Det vil kunne føre til at svært mange muslimer vil lese den.

På bildet ser vi erkebiskop, Mouneer Hanna Anis, overrekke boken til den jordanske kongen.

Begivenhetsrik dag på Hans Nielsens Hauges minde

Gårsdagen ble en begivenhetsrik dag, sammen med Saleem Shalash og min gode venn Odd Elvesveen. På bildet ser du oss tre utenfor Hans Nielsen Hauges minde, på Rolvsøy.

Saleem Shalash er pastor for 'Hjemmet til Jesus Kongen' i Nasaret, en baptistmenighet i Nasaret. Den ble grunnlagt for fire år siden med syv medlemmer. Nå teller den 104 døpte medlemmer. Saleem er disse dagene på besøk i Norge, og har talt på møter i baptistmenighetene i Raufoss, Trondheim og Oppdal, i kveld står pinsemenigheten Filadelfia, Gjøvik for tur, før han reiser hjem til Israel torsdag. Etter bare to dager hjemme, reiser han til Kypros for å lede noen studiedager der for pastorer fra Midt-Østen.

I går besøkte vi pastor Robert Burns i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika, med tanke på et videre samarbeide og på kvelden deltok vi på et husmøte i Sarpsborg.

Takket være Erik Wold fikk vi komme inn og se Hans Nielsen Hauges barndomshjem, og ble guidet gjennom interessant vekkelseshistorie om mannen som forandret vår nasjon. Det er første gang jeg er på Hans Nielsens Hauges minde, og det var en veldig spesiell opplevelse å få være der Hauge vokste opp. Det ble også anledning til å se sentrale plasser i Gamlebyen i Fredrikstad knyttet til Hauge. Dette gjorde også inntrykk på vår arabiske venn fra Nasaret.

Kvelden ble avsluttet med en bønne- og lovprisningsmøte hjemme hos en familie i Sarpsborg, hvor Saleem delte sitt vitnesbyrd og talte om Dobbeltbekken fra Esekiel.

tirsdag, oktober 29, 2013

Når vekkelsen kom til Canada, del 2

Her fortsetter del to av Bill McLeod (bildet) om vekkelsen i Canada:

På den tiden pleide jeg å si til forsamlingen: 'Gå glipp av søndagens gudstjeneste, hvis du må, men gå aldri glipp av bønnemøtet, med mindre du er død!'

Bønnemøtet skulle bli det mest spennende og fruktbare av alle ukens møter. Oppslutningen økte fra 25 til 50 til 75 og steg ytterligere. Vi startet opp med bønnemøter for barn, samtidig som bønnemøtene for voksne pågikk. Til tider hadde vi opp til 40 barn på disse samlingene. Vi måtte dele dem opp i to grupper. Hver gruppe hadde sin egen voksenleder, som hadde som oppgave å lære barna til å lede deres egne bønnemøter. Barna elsket det. Å ha bønnemøter for barn gjorde at oppslutningen om bønnemøtene økte enda mer. Vi hadde opptil 150 på bønnemøtene, ja jeg minnes bønnemøter med 170 deltagere.

Vi laget også en bønneklokke som vi festet på oppslagstavlen. Der kunne folk skrive på hvilket klokkeslett de avsette til å be om vekkelse ut over bønnemøtene de deltok på. Etter en stund hadde vi dekket opp alle døgnets timer. Vi foreslo også at folk skulle be Gud om å vekke dem om natten, slik at de kunne be om vekkelse. Det var mange som grep denne utfordringen. Personlig har jeg holdt på med dette i mange år. Vi kom endelig til det punkt at uansett tid på døgnet var det noen som knelte ned i bønn for vekkelse.

Finney, vekkelsesforkynneren, sa at om vi mistet bønnens ånd så kunne vi ikke samtale med mennesker privat eller offentlig med noen effekt. Han baserte dette på Sak 12,10 hvor Gud taler om at Han vil 'utøse nådens og bønnens ånd'. I en oversettelse leser vi dette: 'nåden til å be'.

Når Gud så at vi mente alvor med å be, så begynte Han å gi oss bønnens ånd. Noen fortalte meg hvordan de pleide å be i omlag fem minutter, men nå kunne de be en time uten at det bød på problemer. Flere og flere kunne fortelle om at de hadde vidunderlige bønnestunder.

(fortsettes)

mandag, oktober 28, 2013

Sterke reaksjoner på endring av dåpspraksis i Filadelfia Stockholm

I følge avisen 'Världen idag', er det sterke reaksjoner blant mange medlemmer i Filadeflia, Stockholm på forslaget om å endre medlemskriteriene.

Som jeg skrev fredag vil menighetens ledelse åpne for barnedøpte. En av de som reagerer er den profilerte pinsenestoren, Olof Djurfeldt.

Han er ingen hvem-som-helst i svensk eller nordisk pinsebevegelse. Olof Djurfeldt var den andre redaktøren for svenske Dagen, og den nærmeste medarbeideren til Lewi Pethrus. Han er medlem av Filadelfia Stockholm.

Til Världen idag sier det slik: 'Risikoen er at det leder til mindre frimodig dåpsforkynnelse'!

Han legger til: 'Det er jo fremfor alt forsamlinger som samarbeider med forsamlinger fra andre bevegelser som har endret linje og unntaksvis tar inn barnedøpte som medlemmer. Men det gjelder også noen andre, ganske så store forsamlinger. Det her kan jo lede til at en barnedøpt pinsevenns overflyttingsbevis ikke aksepteres av en annen pinsemenighet'.

Forslaget til endring av medlemskritieriene skal behandles i et menighetsmøte som ennå ikke er berammet.

Ble stukket med kniv - fortsatte å be for drapsmannen mens livet ebbet ut

En eldstebror i De troendes menighet i Phattepur i Nepal, ble myrdet søndag 20.oktober.

Det grusomme drapet virker helt uforståelig.

Drapsmannen, 29 år gamle Kumar, bodde like i nærheten av Debalal, 36 (bildet), som var eldste i denne evangeliske menigheten. Han besøkte ofte Kumar, som hadde vært syk noen måneders tid. Da ba han for ham, og Kumar, ble gradvis mye bedre på grunn av denne forbønnen.

Søndag var han på besøk hos Kumar nok en gang. Plutselig angriper Kumar Debalal med en kniv. Debalal levde en halv times tid etter angrepet. Den tiden brukte han til å be for Kumar, og han ba for ham helt til han døde. Han etterlater seg kone, og to sønner, en på 9 og 15 år.

La oss huske dem i våre forbønner.

Gløden er en ild som brenner, del 2

Her er andre del av artikkelen jeg har oversatt som pave Shenouda III har skrevet om pinsens betydning:

Hvor vakre er ikke salmistens ord: 'Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere'.(Salme 104,4 og Hebr 1,7).

Om du er en brennende ild blir du en brukbar tjener for Gud, for Bibelen sier til de som tjener: 'vær brennende i ånden, tjen Herren'. (Rom 12,11). Vår Herre Gud kalles jo selv 'en fortærende ild' (5.Mos 4,24)

Guds ord fantes i hjertet til Jeremia 'som en ild' (Jer 29,9), og han kunne ikke være stille eller være taus til tross for alle vanskelighetene som ble han til del. Herren sa til Jeremia: 'gjør jeg mine ord i din munn til en ild' (Jer 5,14). Og Jeremia utbrøt:

'Mitt indre, mitt indre! Jeg skjelver av angst! Å, mitt hjertes vegger! Mitt hjerte bruser i meg, jeg kan ikke tie! For hornets klang, krigsskrik har du hørt, min sjel'. (Jer 4,19)

Og så har vi profeten David som sa: 'For nidkjærhet for ditt hus har fortært meg, og hån fra dem som håner deg, er falt på meg'. (Salme 69,10)

'Herre, der er som om syndernes forulempninger mot Deg eller Din kirke eller Ditt folk treffer meg personlig', mener David. Når Goliat forulemper den levende Guds hær (1.Sam 17,26), kunne David kjenne dette påtagelig, og han ga seg ingen ro før enn han hadde fjernet denne vanæren.

Hellig glød er når et hjerte gløder, tent av kjærlighet til Gud og vil at Guds kjærlighet skal nå hvert hjerte. Den som har ett slik hjerte elsker Gud og vil at andre skal elske Ham også.

(fortsettes)

Når vekkelsen kom til Canada, del 1

Jeg har oversatt en preken som Bill McLeod (bildet), prekte på 'Heart-Cry for Revival' konferansen i Lancaster i Pennsylvania i 1998, da han var 80 år gammel. Bill McLeod var en baptistpastor som ved Guds nåde fikk være redskapet i en stor vekkelse som rystet hans hjemland Canada. Helt frem til hans død i 2012, 94 år gammel, reiste han og underviste om prinsippene for en Gudsendt vekkelse. Han var det jeg vil kalle: en beder. Artikkelen har stått på trykk i vekkelsesbladet: Herold of His Coming, som jeg har abonnert på i mange år:

I 1962 ble jeg pastor for en baptistmenighet med 175 medlemmer i Saskatoon, Saskatchewan, Canada. I Canada vil dette være en gjennomsnittlig menighet siden landet bare har rundt syv prosent evangelikale menigheter, sammenlignet med USA's 30 prosent. Jeg synes det var en god menighet. Vi hadde noen medlemmer som studerte på universitetet, og andre studenter og ganske mange som var uteksaminert fra bibelskole. Flesteparten av våre medlemmer var unge mennesker. Jeg hadde mange vielser, og få begravelser.

Etter at jeg hadde vært i menigheten lenge nok til å begynne å kjenne den, delte jeg den opp i fem sjelevinnergrupper. Hver femte uke var det forventet at disse gruppene skulle gå på husbesøk eller annet evangeliseringsarbeid. Jeg visste at noen av dem ikke følte seg i stand til å gjøre et slikt arbeid, så jeg foreslo for dem at hvis de følte seg ikke skikket til dette arbeidet, kunne de bli værende hjem og be for de som var ute. Det førte til at alle holdt seg hjemme og ba. Ingen av dem dukket opp, og jeg tror egentlig at de ikke ba hjemme heller. Jeg tenkte at det er fordi de ikke vet hvordan de skal vinne noen for Kristus, så jeg annonserte et kurs i sjelevinning. Dette kurset varte i åtte uker og det var riktig mange som deltok.

Igjen lot jeg døra stå åpen og sa at de som ikke følte seg i stand til å drive med evangelisering, kunne holde seg hjemme og be. Det samme skjedde igjen. Bare to dukket opp og de skalv fra topp til tå. Da gikk det opp for meg at det virkelige problemet var folket. De hadde ikke hjerte for å gjøre denne type arbeid, og det var da jeg virkelig begynte å be om vekkelse.

Om å rydde vei for vekkelsen
Fire år før vekkelsen kom begynte jeg med bønnesamlinger for diakonene lørdag kveld klokka ni. Hensikten med disse bønnesamlingene var at vi skulle be om vekkelse i forsamlingen og i våre egne hjerter. Vi hadde 10 diakoner, og syv av dem møtte til disse bønnesamlingene. Gud satte virkelig pris på denne første bønnesamlingen, for når søndagen kom beveget Den Hellige Ånd seg kraftig i forsamlingen. I løpet av gudstjenesten forlot flere møtesalen for å gå ned i kjelleren for å finne seg et sted for å be. Det var som om Gud sa til oss: Dere er på rett spor, bli der!

Ved en anledning sa jeg følgende på en samling for diakonene: Det er nytteløst å be om det er ubekjent synd i ditt hjerte. Gud begynte umiddelbart å bevege hjertene og mennene begynte å ordne opp med hverandre. En etter en tok disse diakonene med seg en annen diakon og gikk til et annet rom for å be om tilgivelse. En diakon kom til meg, og gråtende på skuldra mi ba han om tilgivelse fordi han hadde vært så kritisk.

(fortsettes)

søndag, oktober 27, 2013

Adolf Eichmann 'var en god kristen, som gikk til messe hver søndag'

Han var hovedarkitekten bak Holocaust - masseutryddelsen av jødene under krigen. Etter krigen slo han seg ned i Argentina. I Tucumàn. I lørdagsutgaven av VG kunne vi lese om den nye boka til Anne Kristin Furuseth, som har oppsporet gjenlevende av de norske nazistene som flyttet til samme sted, og som ble naboer med massedrapsmannen, Adolf Eichmann (bildet).

De visste ikke hvem han var til å begynne med, men en av dem beskrev ham på følgende måte:

'Han var en god kristen, gikk til messe i den lokale katolske San Josè Obrero-kirken hver søndag og stilte ofte opp i menighetsarbeidet'.

Tenk at det var mulig! En mann med blodet av millioner av jøder på sine hender, gikk stillferdig til messe hver søndag, og hjalp til i menighetsarbeidet! Det går kaldt nedover ryggen på meg, og jeg kjenner på smerten over en slik blasfemi mot den levende Gud - Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, vår Herre Jesu Kristi far.

Men det er altså mulig. Slik er synden på det mest grelle. Man kan skjule seg for mennesker, men ikke for Gud.

Bots- og bededagen - forlengst historie?

I følge kalenderen er det i dag 'Bots- og bededagen'.

Det var en gang denne dagen samlet nasjonen i bønn til den levende Gud. I dag er det vel knapt nok noen som merker seg den. Heller ikke i menighetene. Den er som dager flest, og som søndager flest.

Hva hadde skjedd om vi virkelig tok den på alvor? Ville vi etter hvert se en nasjon på kne? I hver kirke, i hvert bedehus, i hvert forsamlingslokale. Mennesker på kne i bønn til Gud!

Om det skal skje kreves det omvendelse! Fra lunkenhet og apati. Fra strid og ufred. Fra bitterhet og sjalusi. Fra ukjærlighet og baktalelse. Fra konkurransementalitet og stolthet. Fra mangel på bibellesning og bønn. Fra manglende innvielse.

Men vil vi? På samme alvor?

Vil vi ta opp vårt kors, fornekte oss selv og følge Jesus?

Hva ville skjedd om hvert bedehus levde opp til sitt navn, og ikke var prekehus? Hva ville skjedd om menigheten virkelig ble 'et bønnens hus for alle folk'?
'... og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land' (2.Krøn 7,14)

Økt innsats for å nå flyktninger og asylsøkere i Wien

Baptistene i Østerrike har økt fokus på å nå de mange flyktningene og asylsøkerne i landet.

En av metodene de bruker er å invitere dem til en kafè i utkanten av Wien. Her kan de spille spill, se kristne filmer og få seg en god prat. Frivillige fra forskjellige menigheter stiller opp. Vanligvis kommer det 30-40 flyktninger hit hver dag. 5-10 frivillige er til stede hver gang.

Den nye strategien er utviklet og blir fostret av Walter Klimt, som er generalsekretær for baptistunionen i Østerrike, sammen med Andrea Klimt, som er pastor for Krummgasse baptistmenighet i Wien. Men selve nøkkelpersonen i det hele er Cesar, en meksikaner som er gift med Simone (bildet), fra Tyskland. Begge arbeider som misjonærer blant farsi-talende flyktninger i Wien. De har drevet misjonsarbeid blant flyktninger de siste 10 årene.

Visjonen som bærer dette arbeidet er samlet rundt tre ord: redde, restaurere og re-integrere.

'Redde' handler om å finne flyktningene der de befinner seg, om det er i flyktningemottak eller på gata i Wien. De har egne team som kommuniserer med disse. Disse tilbyr sosial hjelp og bygger vennskap. 'Restaurere' handler om de som er åpne for evangeliet. Disse inviteres til bibelstudiegrupper, tilbys sjelesorg og forbønn. 'Re-integrere' handler om å lære dem språk og hjelpe dem til å kunne tilpasse seg hverdagslivet i Østerrike.

De arbeider også med å hjelpe kristne i Østerrike til å åpne sine hjem for flyktninger og assylsøkere og vise dem gjestfrihet.

For tiden arbeides det med å grunnlegge en afghansk menighet i Wien, siden mange flyktninger kommer derfra.

Gløden er en ild som brenner, del 1

La meg introdusere en skikkelig pinsevenn for deg! En som brant med en hellig ild, og ilden fikk andre til å brenne!

Hør bare:

'Hellig glød er en ild som brenner i den troendes hjerte og som driver ham til energisk å anstrenge seg til det ytterste for å frelse mennesker og bygge Guds rike. Det er blitt sagt om vår Herre og Mester at Han vil at 'alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne' (1.Tim 2,4), og på samme måte vil den som brenner av hellig glød at alle skal bli frelst. Han ikke bare vil det, han arbeider også for det av all sin kraft og med hele sitt følelsesregister uten å gi opp, slik som profeten David sa:

'Jeg skal ikke gå inn i mitt hus, ikke legge meg i sengen, ikke unne meg blund på øynene, og ikke la øyelokkene hvile før jeg har funnet et sted for Herren, en bolig for Jakobs Mektige'. (Salme 132,3-5)

På samme måte kan den som tennes av hellig glød ikke gi opp eller hvile før han har funnet en plass til Herren i alle menneskers hjerter 'for på alle mulige måter å frelse noen' (1.Kor 9,22)

Denne glød er den ild som brenner i hjertet hos den som er fylt med Den Hellige Ånd, i et hjerte som gløder av kjærlighet til Gud, til mennesker og til Guds rike. På denne måten arbeider han fullt av iver og glød og for å følge opp sin hellige lengsel etter å redde andre og utbre Guds rike.

Hvor vidunderlig er det ikke når Gud vil sende sine disipler for å forkynne og Ånden kommer ned som ildtunger over dem. Det var slik Han gjorde dem brennende for tjeneste, slik at deres ord når de forkynte evangeliet ble flammende, som brennende piler som satte hjerter i brann og vekket samvittigheten og ikke vendte forgjeves tilbake (Jes 55,11)

Apostelen Peters tale på pinsedagen førte 3000 mennesker til tro (Apg 2,4). Gjennom denne brennende Ånd og hellige glød kom Guds rike med kraft.

Det var om denne ild som vår Herre Jesus sa: 'Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent! (Luk 13,49)

Dette var den fakkel som ble tent på pinsedagen og som fortsatte å brenne sterkt ved at de de hellige apostlene stod fast gjennom de angrep som kom fra både jøder og romere, og vitnet om sin tro 'uhindret og med stor frimodighet' (Apg 28,31) og 'stor nåde var over dem alle' (Apg 4,31-33)

Ordene tilhører pave Shenouda III, den 117 paven over Alexandria og patriark over Markus stift, som døde 17. mars i fjor. Jeg har oversatt dette fra hans bok: 'Hellig glød'.

Du kan lese mer i morgen.

(fortsettes)

lørdag, oktober 26, 2013

Kristne barn trosser myndighetene med lovsangsdans!

Dette er et farlig bilde! Det viser barn som trosser statsmakten!

De danser til tross for at myndighetene i dette sentral-asiatiske landet, har truet med å kutte strømmen fordi de er kristne!

Barn er barn uansett hvilket land de kommer fra. Det sier ikke rent lite om myndighetene i et land, når de vil true barns livsutfoldelse til taushet. Og i dette tilfellet, ene og alene fordi de er kristne.

Disse barna danser til lovsanger! Ordene fra Salme 8,3 passer veldig godt i denne forbindelse:

'Fra småbarns og spedbarns munn har du reist et vern mot den som står deg imot, for å gjøre ende på fienden og hevneren'.

Moren - med det betegnende navnet Frihet - bor sammen med resten av familien i en landsby i Sentral-Asia. På grunn av deres sikkerhet oppgir jeg ikke hvor.

Du kan se en video her av de uredde barna:

http://www.youtube.com/watch?v=etgDvARdTlA&feature=c4-overview&list=UU3NfRiV0bLuX7L5N7SiiufA

Ta dem med i dine bønner!

Hellighet og skjønnhet, del 2

Her følger andre del av en artikkel skrevet av Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Allerede i Det nye testamente gis følgende parallelle formaninger: 'Slik skal også dere være hellige i all deres ferd'. (1.Pet 1,15-16) 'Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer'. (1.Pet 2,12)

Når vi betrakter hellighet som skjønnhet er det ikke noe privatanliggende eller resultat av en personlig og kanskje heroisk kamp. Nei, det er en anledning til fellesskap. Et fellesskap som gjengis symbolsk av Moses og Elia: 'De viste seg i herlighet ...' (Luk 9,31) og hos disiplene Peter, Jakob og Johannes, når de sto samlet rundt Kristus der Han strålte i lys på Forklaringsfjellet. Der ble et hellig fellesskap kroppsliggjort, et fellesskap mellom alle hellige og de som tar del av det guddommelige livet. De har fellesskap med Ham som er kilden til all hellighet (jfr Hebr 2,11)

Hvordan skal man kunne glemme katedralen i Chartres der statuer av hellige fra både Det gamle og Nye testamente står samlet omkring Gud, likesom solstråler som strømmer ut fra den eneste solen? Herligheten hos Ham som skaper all skjønnhet preger Jesu ansikt (2.Kor 4,6) Messias besynges i en av salmene i Salmenes Bok som 'Du er den fagreste blant mennesker' (Salme 45,3), og fra djupet av de kristnes hjerter strømmer takknemlighet for Åndens helliggjørende gjerning.

Takket være den formes deres sinnelag til Kristi avbilde og likhet. De individuelle, biologiske egenskapene blir til en forutsetning for deres relasjon og fellesskap. Det er altså mulig for oss kristne, å erfare noe av den skjønnhet som finnes i den guddommelige Treenighetens liv - et liv som er fellesskap og en forening i kjærlighet.

(fortsettes)

Billy Graham utskrevet etter sykehusopphold

Den snart 95 år gamle Billy Graham ble utskrevet fra Mission Hospital i Asheville i Tennessee i torsdag etter å ha gjennomgått undersøkelser av lungene.

En talsmann for sykehuset sier at Graham var våken ved undersøkelsene, og hadde ingen problemer med å gjennomføre den. Billy Grahams eldste sønn, Franklin, forteller at faren får pleie og omsorg 24 timer i døgnet, og fremdeles både tenker og taler han klart og tydelig. Billy Graham er på manges bønneliste, og familien og Billy Graham selv setter stor pris på forbønnsstøtten.

Billy Graham fyller 95 år den 7.november.

fredag, oktober 25, 2013

Filadelfia Stockholm åpner for barnedøpte medlemmer

Jeg undrer meg over hva Lewi Pethrus (bildet) ville ha sagt om han hadde fått forelagt vedtaket fra menighetens nye lederskap: Barnedøpte skal nå få muligheten til å bli medlemmer av forsamlingen, uten å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Om ledelsen får det som den vil. Saken er ennå ikke behandlet i menighetsmøtet.

Filadelfia Stockholm er ikke alene om dette. Det samme synet er i ferd med å gjennomsyre mange pinse- og baptistmenigheter. Det er legitime årsaker til dette: I dag er familiene ofte delt: Den ene er barnedøpt, den andre ikke. Når de så blir en del av en menighet som praktiserer troende dåp, føler den som er barnedøpt seg tilsidesatt. I mange menigheter har man tatt hensyn til dette, ved at den som er barnedøpt får ta del i menighetsfellesskapet og de ulike virkegrenene, men har ikke stemmerett på menighetsmøtet.

En annen utfordring i en sak som denne er av teologisk karakter.

Det må være mulig å respektere at det finnes ulike syn på dåpen, uten at man skal oppgi den overbevisning man selv har i følge Skriften, for å tilpasse seg en utvikling i samfunnet. Både baptister og pinsevenner har betalt en høy pris for å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Det er tilfelle både i Sverige og i Norge. Noen av dem mistet jobben sin, mange opplevde å bli sjikanert, noen til og med jaget fra stedet hvor de bodde. Andre oppleve yrkesforbud.

Mange av dagens pinse- og baptistmenigheter har også en mye lavere bevissthet om lærespørsmål. Det er flere årsaker til dette: individualismen spiller en stor rolle. Man blir medlemmer av menigheter ut fra andre kriterier enn før. Man ser etter hva slags tilbud den enkelte menighet har som passer ens egen eller familiens situasjon, og er ikke så opptatt lenger av hva menighetens læregrunnlag er. For det andre er det også slik at det undervises lite i troslære. Går man i en baptist- eller pinsemenighet er det sjeldent man hører undervisning om dåpen.

Dermed endres mye underveis.

Så gjenstår det å se om 'flaggskipet' til svenske pinsevenner følger lederskapets syn i saken, eller holder fast ved den gamle linjen.

Carl Ivar Hagen vil fjerne støtten til norske frimenigheter

Mange norske frimenigheter vil få store økonomiske utfordringer om Carl Ivar Hagen får gjennomslag for sitt forslag om å frata trossamfunn med mindre enn 300 medlemmer den såkalte 'statsstøtten'. For det er jo egentlig ikke snakk om noen statlig støtte. Vi snakker om tilbakebetaling av den delen av kirkeskatten, som ikke går til Den norske kirke.

Det var i et møte i Oslo bystyre onsdag denne uken at Carl I Hagen tok til orde for at det innføres en nedre grense for hvor mange medlemmer trossamfunn må ha for å være kvalifisert offentlig støtte.

Hagen vil ha grensen satt til 300 medlemmer, og får støtte av Fremskrittspartiet. Han avviser at dette er et angrep på trosfriheten. Jeg vil tro Hagen har de mange muslimske samfunnene i bakhodet, når han fremmer dette forslaget, men ser da samtidig bort fra at han rammer norsk frikirkelighet hardt. For en menighet med 100 medlemmer så kan dette bety at de får 100.000 kroner mindre å rutte med. Det er dramatisk for en liten menighet.

Det er ikke første gang det reises et slikt forslag. Det såkalte Stålsett-utvalget har foreslått å kutte kommunale- og statlige overføringer til forsamlinger under 100 medlemmer. Dette utvalget viser til at 351 forsamlinger dermed vil miste denne årlige overføringen. Hardest rammet vil Pinsebevegelsen bli der over halvparten av forsamlingene , 160 av 300, vil miste støtten.

Hagen får støtte av stortingsrepresentant Bente Thorsen, som sitter i Kirke- Utdannelses- og forskningskomiteen. Hun sier til Vårt Land:

- Det er helt relevant det Hagen tar opp.

Men Hagen og hans støttespillere ser bort fra det faktum at dette ikke er en statlig støtte. Dette er penger vi alle betaler inn til staten i skatt. En andel av skatten vår går til å finansiere Den norske kirke. Fordi vi ikke er medlemmer av denne kirken, så går vår skatteandel til de menighetene vi tilhører. Det er derfor en stor urett som begås mot oss når vår skatt dermed går til å finansiere en kirke vi ikke tilhører.

Men dette vil nok komme. Ikke bare på grunn av Hagens forslag, men også på grunn av det press myndighetene vil legge på norske menigheter om å følge lover som ikke er forenelige med kristen tro. Riset bak speilet for ikke å følge disse lovene, vil da bli at vi mister denne årlige overføringen av kirkeskatten. Vi må dermed forberede oss på å bli helt uavhengige av staten, om vi skal ha troverdighet overfor Guds ord.

Så gjenstår det å se om Solberg-regjeringen følger dette opp, men det er grunn til å tro at dette får de gjennomslag for. Dette er i første omgang et forslag som gjelder for Oslo.

Foto: Wikipedia

Hellighet og skjønnhet, del 1

Enzo Bianchi's gode åndelige veiledning er til velsignelse for mange. Jeg har derfor valgt å oversette en ny artikkel av hva med et særs aktuelt tema. Her er første del:

Den vestlige kirkens tradisjon har for det meste tolket begrepet hellig som noe moralsk. Hellighet er imidlertid ikke et spørsmål om aldri å begå en synd, men betyr snarere å ha tillit til Guds barmhjertighet - som er mye større enn våre synder og som kan gi gjenopprettelse til den troende som har falt. Den hellige er som en sang som stiger opp til Guds barmhjertighet og som trefoldig vitner om Guds seier - tre ganger hellig og tre ganger barmhjertig.

Hellighet er en gave av nåde og forutsetter av oss en grunnleggende åpenhet, slik at vi kan la oss fylle av den guddommelige gaven. Hellighet vitner fremfor alt om at den kristne eksistensen i sin natur handler om å høre til, en egenskap som mer sier hvem vi er enn hva vi gjør, vår frihet mer enn vår bundethet.

Den kristne formen for hellighet, også i sin etiske dimensjon, er verken legal eller juridisk, men eukaristisk. Den er et svar på Guds nåde, charis, som er åpenbart i Jesus Kristus og kjennetegnes av frihet og glede - den hellige er den som sier: 'ikke jeg, men du'. Utifra synspunktet at vi fritt får del i Guds nåde kan vi gi et annet navn på helligheten og det er skjønnhet. Ut fra en kristen synsvinkel er hellighet skjønnhet.

(fortsettes)

torsdag, oktober 24, 2013

Vietnamesisk pastor utsettes for grov vold i fengselet

En ny rapport publisert for bare noen dager siden, bekrefter det mange har sagt tidligere: Nguyen Cong Ching (bildet), en vietnamesisk mennonitepastor, som soner en dom på 11 år, utsettes for grov vold i fengslet han sitter.

Det er flere grunner til å frykte for 44 åringens liv. Det bekrefter også hans kone, Nguyen Thi Hong, som har besøkt ham i An Phuoc fengslet. Den anabaptistiske pastoren utsettes stadig for slag og spark og annen grov vold., som vi blant annet kan se av dette bildet. Hans kone er forferdet over å se hvilken tilstand han befinner seg i. Det er liten oppmerksomhet fra verdenssamfunnet når det gjelder denne vietnamesiske pastorens situasjon.

Jeg oppfordrer derfor mine lesere til å be for ham, hans familie og hans menighet. Vietnamesiske myndigheter anser den fredelige pastoren som en trussel mot nasjonal sikkerhet!

Høstgave til Kristi himmelfartskapellet?

Det økumeniske Kristi himmelfartskapellet har nå vært i virksomhet et drøyt år. Hver uke samles vi til vår nattverdgudstjeneste, hvis liturgi er hentet fra den første kristne tiden. Stedet har også vært brukt til samlinger for menighetsråd, og vi har hatt gjester som har benyttet både kapellet og overnattingsmulighet som Øvre Strømstad bønnetun gir mulighet til.

Selv om ingen av de som står ansvarlige for stedet og virksomheten mottar noen form for lønn, er vi likevel avhengig av litt økonomisk støtte i ny og ne. Dette gjelder strøm og vedlikeholdsutgifter, og til de ukentlige gudstjenestene. Om noen av de som leser dette, vil støtte bønnetjenesten som skjer ut fra dette lille skogskapellet, så er små og store bidrag svært velkomne. Vi benytter samtidig anledningen til å takke for alle som har støttet oss. Må Herren lønne dere tilbake.

Til våren planlegger vi noen kursdager hvor det vil bli gitt veiledning i Jesusbønnen og i kontemplativt bønneliv.

Eventuelle gaver kan gis til: 1604.14.64406. Kontoens navn er Poustinia.

Åndelig liv, del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen til Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Ut over dette må vi også være ærlige og trofaste i forhold til virkeligheten, det vil si at vi må gi vårt samtykke til den - for det er i historien og i hverdagen, når vi er sammen med andre mennesker og ikke uten dem, at vi lærer Gud å kjenne og vår relasjon til Ham vokser.

Det er i slike tilfeller at vårt åndelige liv kan skape harmoni i lydigheten mot Gud og trofastheten mot jorden i et liv av tro, håp og kjærlighet. Det er da vi kan gi vårt 'ja' til Gud som kaller oss med de gaver og de begrensninger som karakteriserer oss som skapte vesener. Det er å gi seg på en trosvandring i Kristi etterfølgelse for å erfare at Kristus bor i oss. Paulus skriver til de kristne i Korint:

'Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Kristus bor i dere?' (2.Kor 13,5)

Vår åndelighet utvikles i 'hjertet', i vårt aller innerste, der ønsker, beslutninger og viljen tar form. Det er der ektheten i vår kristne tro kommer til uttrykk. Det kristne livet består ikke i å gå videre i en stadig leting etter noe nytt, men snarere om å 'gå på djupet'. En nedstigning i vårt indre for å oppdage at det aller helligste i Guds tempel befinner seg i vår kropp. Det handler altså om å 'holde Kristus hellig i våre hjerter' (jfr 1.Pet 3,15). Det er i våre hjerter vi blir helliget, det er der vi tar imot den guddommelige Treenigheten: 'Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham'. (Joh 14,23) Målet med vårt åndelige liv er å bli delaktig i det guddommelige livet, det som kirkefedrene kalte for guddommeliggjørelse.

'Gud er blitt menneske for at menneske skulle bli Gud', skriver Gregorios av Nazianos og Maximos Bekjenneren sammenfatter så godt: ' Guddommeliggjørelsen virkeliggjøres når den guddommelige kjærligheten, som podes inn i oss, får oss til å tilgi slik Kristus tilgav på korset. Når blir du som Gud? Når du, som Kristus på korset, kan si: 'Far, forlat dem' eller 'Far, jeg gir mitt liv for dem'.

Dette er meningen med vårt åndelige liv, et liv befestet i troen på Gud Faderen og Skaperen. Å være berørt og styrt av den helliggjørende Ånden, innpodet i Sønnen, vår Frelser, som lar oss elske slik Han elsket oss. Det er i relasjonen til Kristus at vi får mat slik at vi vokser.

onsdag, oktober 23, 2013

Her er listen over land med flest unådde folkeslag

Misjonsbladet 'Message', som utgis av Association of Baptists for World Evanglism (ABWE) offentliggjør i sitt siste nr som utkom i dag, en liste over land med flest unådde folkegrupper.

Bruk gjerne listen når du ber:

1. India: 2.222
2. Pakistan: 448
3. Kina: 427
4. Bangladesh: 372
5. Nepal: 355
6. Indonesia: 200
7. Sudan: 138
8. Laos: 134
9: Iran: 93
10: Russland/Thailand: 76 hver

To pastorer myrdet i Kenya

Morning StarNews melder at medlemmene av Vikwantani Redeemed Church i Mombasa i Kenya som kom sammen for å feire gudstjeneste søndag, ble sjokkerte vitner til at deres pastor lå død inne i kirkebygget. Det skulle vise seg at han var blitt skutt dagen før.

Pastor Charles Matole satt på en stol, med Bibelen i hånden, med store skader i ansiktet. En nabo hadde hørt skudd inne i kirken kvelden før. Pastor Matole hadde ved flere anledninger fortalt at han hadde mottatt truende tekstmeldinger på telefonen sin.

Søndag kveld ble også en annen pastor drept. Det skjedde i Kilifi, drøyt 50 kilometer nord for Mombasa. Pastor Ebrahim Kidata fra East African Pentecostal Church ble funnet hengt i et tre utenfor kirkebygget.

Politiet setter drapene i sammenheng med muslimske opptøyer i Kenya den siste tiden.

Bildet viser bevæpnede vakter utenfor Frelsesarmeens lokaler i Mombasa.

Åndelig liv, del 2

Her følger andre del av artikkelen til Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Åndelig erfaring er fremfor alt vissheten om at Gud søker deg! Han søker oss, og kaller og går foran oss. Det er ikke vi som oppfinner Gud for å stå i en relasjon med Ham - Han er allerde der! Gudserfaringen oppstår bare gjennom Kristus: 'Ingen kommer til Far uten ved meg'. (Joh 14,6)

Åndelig erfaring er samtidig en erfaring av å være Guds barn. Den Hellige Ånd er det lys som Gud gir oss og gjennom hvilken Han leder oss under vår vandring mot hellighet, en vandring som er i Kristi etterfølgelse. Den åndelige erfaringen er altså ikke noe annet enn et svar på troen, håpet og kjærligheten til Gud vår Far, som i dåpen vender seg til oss med de avgjørende ordene: 'Du er min sønn' eller 'Du er min datter'. Ja, sønner og døtre i Sønnen - Jesus Kristus.  Dette er det løfte og den vei som dåpen fører med seg.

Akkurat som Irenaeus av Lyon uttrykte det: 'Den Hellige Ånd og Sønnen er de hender med hvilke Gud former våre liv i lydighetens frihet, i fellesskap med Ham og med hverandre'.

Det finnes ulike faser i den åndelige utviklingen som er avgjørende for at vår åndelighet skal bli ekte og sann. Fremfor alt handler det om den krise som handler om vårt selvbilde. Dette er en smertefull, men nødvendig begynnelse på vår omvendelse. Det er det øyeblikk da vi er tvunget til å bryte med det idylliserte bildet av vårt 'jeg' som ikke stemmer overens med virkeligheten. Et 'jeg' som vi har skapt for vår egen skyld og som vi tror vi behøver å utvikle for å virkeliggjøre oss selv.

Uten denne krisen får vi ikke tre inn i det sanne liv i Ånden, for om vi ikke dør fra oss selv kan vi ikke oppstå til det nye livet som tilbys oss i dåpen:

'Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv'.

(fortsettes)

tirsdag, oktober 22, 2013

Åndelig liv, del 1

I dag starter en ny artikkelserie på bloggen. Jeg har oversatt en artikkel skrevet av Enzo Bianchi, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i byen Bose i det nordlige Italia. Det har jeg gjort fordi jeg tror mange flere enn meg vil ha både glede, nytte og velsignelse av den!

Det finnes ikke noe kristent liv uten åndelig liv. I møtet med de troende er kirkens grunnleggende oppdrag å tilby en erfaring av Gud, et liv i samklang med Gud. Det er i dag av stor betydning å innprente disse elementære sannheter, for vi lever i en tid da kirken - preget som den er av pastorale bekymringer - har annammet ideen om at vår troserfaring stemmer overens med det sosiale engasjement i samfunnet snarere enn at den grunner seg på en personlig relasjon til Gud. En personlig relasjon som leves i et sosialt fellesskap med andre, får sine røtter i en oppmerksom lytting til Guds ord i Skriften, formes av eukaristien og kommer til uttrykk i et liv i tro, håp og kjærlighet.

Å redusere den kristne erfaringen til å være en moralsk, etisk dimensjon er den raskeste veien til å uthule troen. Troen derimot leder til en virkelig erfaring av Gud. Den fører oss inn i det åndelige livet, som er et liv under Den Hellige Ånds ledelse. Den som tror på Gud må få en erfaring av Gud - et holder ikke bare å ha en korrekt oppfatning om Gud.

Erfaringen, som alltid gjøres i tro, og ikke gjennom visjoner (jfr 2.Kor 5,7: 'For vi vandrer i tro, uten å se'), er noe som overrumpler oss og får oss til å gjenta ordene til Jakob: 'Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke'. (1.Mos 28,16), og som forfatteren av salmen i Salmenes bok skriver: 'Bakfra og forfra omgir du meg ...Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg med i dødsriket, er du der ...' (Salme 139,5 flg)

Ved andre tilfeller kjennetegnes vår åndelige erfaring av tomhet, av Guds taushet, og av en tørke som får oss til å gjenta Jobs ord: 'Går jeg mot øst, er han ikke der, går jeg mot vest, merker jeg ham ikke. Arbeider han i nord, vet jeg det ikke, og snur han mot sør, ser jeg det ikke'. Job 23,8-9)

Likevel kan Gud tale til oss gjennom hverdagens taushet. I selve verket handler Gud i våre liv gjennom de erfaringer som livet gir oss, gjennom 'kriser', tider av mørke som kan oppstå under vår livstid.

(fortsettes)

Om å gå veien

'Å velge Kristus betyr å gå en vei, ikke flere på en gang. Dersom vi vil følge Kristus, og oss selv, jager vi da ikke bare etter vår egen skygge?'

Ordene tilhører bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Vi gjør vel i å stanse og tenke igjennom dem.

Hvem følger vi egentlig?

Jesus sier: 'Jeg er veien'. (Joh 14,6)

Hva betyr det egentlig for meg? Når alt kommer til alt? Hvilke praktiske konsekvenser får det for livet mitt - i dag? Er det bare ord, eller er det virkelighet? At Han er veien? Det kan bli bare noe vi sier og slutter oss til, fordi det er noe vi leser i Bibelen, men etterfølgelse er praktisk liv. Hverdagsliv.

I dag ber jeg med ordene til bror Roger:

Oppstandne Jesus,
Du puster Den Hellige Ånd over oss.
Og vi ønsker å si til Deg:
Du har det ord som gir liv til vår sjel:
hvem andre enn Deg kan vi gå til?

mandag, oktober 21, 2013

Bolivianske myndigheter tvinger evangelikale menigheter til å re-registrere seg

Lederne for de evangelikale menighetene i Bolivia står foran store utfordringer. De trosser nå et lov bolivianske myndigheter som krever at alle evangelikale menigheter skal re-registrere sine statutter.

Denne prosessen innebærer at myndighetene skal ha innsyn i hvem som er medlemmer, all økonomisk aktivitet og hvem som er menighetens ledere.

De menighetene som nekter å fremlegge slik dokumentasjon, vil miste sin legale rett til å eksistere. Bolivianske myndigheter har gitt de evangelikale menighetene i landet to år på seg til å fremlegge en slik dokumentasjon. Lederne for de evangelikale menighetene mener myndighetene med dette nye loven vil ha full kontroll over dem, og dermed vil de fratas sin selvstendighet.

For bare et århundre siden var protestantisk kristentro forbudt i Bolivia, men representerer 16 prosent av en befolkning på 10 millioner.

Den nasjonale sammenslutningen av evangelikale menigheter i Bolivia planlegger nå å gå til sak mot bolivianske myndigheter.

Et fullstendig misforstått evangelium

Jeg er redd denne historien jeg nå skal fortelle er nokså beskrivende for hvordan kristne kan reagere:

I fjor satt en høygravid kvinne utenfor en amerikansk megakirke. Hun var hjemløs. Flere hadde lagt merke til denne, der hun satt dag etter dag.

En person tilknyttet et senter som hjelper enslige kvinner med å bære frem barna sine, kom i kontakt med henne. Hun kunne tilby et sted å bo, mat og hjelp når barnet skulle føde. Dette takket den høygravide kvinnen ja til. Kvinnen tilknyttet senteret spurte om ikke noen fra megakirken hadde tilbudt henne hjelp der hun satt utenfor kirken deres, dag etter dag. Den høygravide kvinnen kunne fortelle at en av dem, en kvinne, hadde invitert henne inn i kirken på en kopp kaffe for å presentere evangeliet for henne.

- Spurte hun ikke om du trengte noe hjelp?
- Nei, kunne kvinnen svare, hun ville bare snakke om Jesus.

Dette må vel være et misforstått evangelium! Kvinnen fra megakirken var kun opptatt av å se at denne kvinnen skulle bli frelst, men hun var ikke opptatt av hvilken tilstand kvinnen befant seg i og hvilken hjelp hun trengte. Hun var som de som Jesus forteller om i sin lignelse som gikk forbi mannen som lå skadet etter å ha blitt overfalt av røvere.

Kvinnen fra magakirken må ha glemt hva Jesus sa, slik det er gjengitt i Matt 25:

'34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ 37 Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’40 Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
    41 Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ 44 Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ 45 Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Den Hellige Skrift og Den Hellige Ånd

Om man vil vokse og modnes i sitt kristenliv, kommer man ikke utenom den daglige bibellesningen. Hvilken skatt er ikke Guds skrevne ord. Ingenting kan måle seg med det. Bibelen er annerledes enn alt annet vi leser. Årsaken til det er jo at Bibelen er 'innblåst av Gud' (2.Tim 3,16)

Peter Halldorf (bildet) har sagt om Bibelen; som er blitt til hjelp for meg når det gjelder min egen bibellesning:

'Uten Den Hellige Ånd er Gud fjern, Jesus fra Nasaret en gåtefull figur og Bibelen en håpløst motsetningsfylt tekst. Men med Den Hellige Ånd er alt mulig'.

'Hvert studium av Skriften må brytes mot menneskenes liv. Først da blir det mulig for Ånden å gi bokstavene liv'.

Enzo Bianchi, prior for det økumeniske klosteret, Monastero di Bose, ved foten av Alpene, har også sagt noe om Bibelen som jeg har streket under:

'Bibelen er Guds ord. I det åndelige livet kan Skriften aldri forstås som en ideologisk utlegning eller reduseres til en bok som kun gir inspirasjon til teologien og katekesen. Den hellige skrift er et budskap fra Gud til menneskeheten, til hver enkelt person'. (Enzo Bianchi: Att be med Guds ord. Artos 2011, side 25)

Foto: Hönö konferansen.

søndag, oktober 20, 2013

Gud gjorde et stille forunderlig arbeid blant fattige i Spania

I provinsen Huelva, i det sørlige Spania gjør Gud et forunderlig verk. Det fremgår av denne rapporten, skrevet av Pierre fra Italia, som har arbeidet som frivillig medarbeider i den økumeniske kommuniteten i Taize, sammen med italienske Andrea:

'Vi hadde en forunderlig opplevelse en hel måned i Isla Christina, en liten by med 20.000 innbyggere. Huelva er den provinsen i Spania som har den laveste levestandarden, den største arbeidsledigheten og det høyeste antallet skoleelver som dropper ut av skolen.

Og vi - en italiensk og en fransk frivillig - sammen med en spansk Taize-bror, hva skulle vi gjøre der? Vi ønsket simpelthen å gi en kort periode av våre liv for å dele kår med de som lever lengst sør i Europa, hvor du finner både sol og den ytterste nød, og latent engstelse. Vi dro dit tomhendte, bare med et enkelt nærvær av bedende solidaritet med de som har det vanskelig, vel vitende om at det var lite vi kunne gjøre.

Ved et hjelpesenter, drevet av en katolsk veldedighetsorganisasjon, fylte vi bæreposer med mat, vi trillet trillebår, åpnet døra  ... svært basale ting, vi var gjestfrie, lyttet, viste interesse. Fattigdommen var ikke synlig i gatene, men på hjelpesenteret, så vi mennesker som trengte materiell hjelp (mat, noen som kunne betale strømregninga), men som over alt dette trengte å få verdigheten tilbake. Vi glemmer ikke så lett inntrykkene vi sitter igjen med av tårene og de bøyde hodene i skam over å måtte be om hjelp.

De frivillige som arbeidet der var helt normale ordinære mennesker, som ønsket å hjelpe der hvor hjelpen trengtes, på mange ulike måter. Vi fikk også høre om andre håpets steder: Naim - et rehabiliteringssenter for unge narkomane, eller Puertas Abiertas (Åpne dører), som hjelper de bostedsløse med en kopp kaffe, en varm dusj, og litt menneskelig vennlighet.

De dagene vi ikke arbeidet ved hjelpesenteret dro vi til skoler som hadde invitert oss. Der møtte vi ungdom fra sognet. Vi lyttet, delte, vitnet, og inviterte dem til å ta del i vår bønn.

Hver dag kom vi sammen til bønn tre ganger. Om morgenen skjedde det i den leiligheten vi hadde leid. Inne i et hjørne av stua hadde gjort det koselig, med bokser vi hadde pakket inn i gavepapir, og hvor vi satte noen ikoner, vi hadde tent lys og plukket vakre skjell fra stranden. De to andre bønnestundene ble holdt i ulike kirker inne i byen. Vi forsøkte å tilpasse oss en gammelmodig katolsk tradisjon. Det er ganske strengt her nede i Andalusia, så hva dekorasjon angår holdt det med noen få lys!

Vi var forberedt på å be alene, men vi ble overrasket over å se flere og flere fra ulike aldersgrupper slo seg sammen med oss for å be foran påskeuke-ikonene, de sang våre meditative Taize-sanger, og de satt i stillhet  - alt dette fremmed for deres egen feiring - og i livet generelt. En djup bønn brakte oss i sammen i enhet fra ulike fraterniteter, ungdomsgrupper og andre grupper fra sognet. For dem var denne fastetiden annerledes. Hver dag kom noen nye, invitert med av andre.

Vi levde et veldig enkelt liv sammen, delte hver dag noen sanger, det var forberedelser som skulle gjøres for den daglige bønnetiden, vi måtte handle, lage mat, vaske. Alt dette mellom møter, arbeid, bønn. Det ble også tid for litt frisk luft, å vandre litt i sola eller være på stranda.

Generelt kan det sies at gjestfriheten var veldig varm og utrolig sjenerøs. Det fikk oss virkelig til å føle oss hjemme, som om vi virkelig hadde kjent hverandre'.

Hennes mann henrettet fem Amish-barn

Hennes mann drepte fem Amish-jenter i alderen 6-13 år. Det kom som lyn fra klar himmel. Marie Monville forstod ikke at noe forferdelig var like rundt hjørnet. Både hun, og mannen Charlie, var ivrige medlemmer av en menighet. Årene etter tragedien i 2006 har vært forferdelig også for henne. Hvordan kunne dette skje? Først nå har hun funnet fred med Gud.

Hun forstod at noe var galt når ektemannen ringte og sa at han ikke kom hjem. Det hun ikke visste var at Charlie Roberts, en snill mann som kjørte rundt med melkebilen, far til tre barn, på dette tidspunktet hadde tatt 10 Amish-jenter som gissel inne i Amish-skolen i Nickel Mines, en liten landsby i Lancaster fylke i Pennsylvania. Den lille skolen besto bare av ett eneste rom.

Han henrettet seks av disse Amish-barna med å skyte hver av den i bakhodet. Etter å ha ringt kona og fortalt at han ikke kom hjem, satte han pistolen mot sitt eget hode, og begikk selvdrap. Et barn til ble skutt i hodet, men overlevde. Hun kan ikke spise, sitte eller snakke.

Tilbake satt et helt samfunn i sjokk. Foreldrene til de seks Amish-barna var sønderknust. Men det var også Marie og hennes barn. Hvordan er det mulig at en fredelig ektefelle, ivrig kirkegjenger, som ber og leser Guds ord sammen med ektefellen, kan gå hen og henrette barn?

Svaret ligger sannsynligvis i det forhold at Marie og Charlie mistet et barn. Sitt første barn. Etter 26 ukers graviditet. Det for tidligfødte barnet levde bare 20 minutter. Det knuste Charlie. Han kom aldri over det. Dette fant sted i 1997. I årene etter plaget Charlie seg med dette. Men han viste det ikke så mye utad.

Man antar at det er dette som har utløst tragedien. Det sammen med et brev Charlie etterlot seg. 12 år gammel hadde han forgrepet seg på to barn i hans familie. De var tre og fem. Han fantaserte om å kunne gjøre noe lignende igjen. Politiet sjekket opp denne saken i etterkant. Det skulle vise seg at de to påståtte overgrepene aldri hadde funnet sted. Hvorfor løy Charlie om dette? Det vet ingen.

Årene har vært tøffe for Marie. Hun har vendt seg til Herren, og bestemt seg for at alt det Gud har sagt i sitt ord, vil Han holde. Sakte har hun opplevd at Gud har helbredet hennes sår, selv om tapet av disse barna alltid vil være der og minne henne om det grusomme ektefellen gjorde mot dem alle.

Et kraftfullt tegn på at Gud midt i tragedien kan møte mennesker, skjedde da Marie og hennes foreldre, møtte foreldrene til de 10 barn. Stille tok de og holdt rundt hverandre og gråt. Senere skulle disse Amish-foreldrene fortelle henne at de hadde tilgitt drapsmannen og henne for det grufulle som hadde hendt dem!

Denne handlingen var det som hjalp Marie og hennes familie videre med sitt liv.

Utendørs gudstjeneste gir mulighet for å komme i kontakt med kirkefremmede

Mer enn 400 mennesker fra syv ulike menigheter fra byen Lancaster i Pennsylvanina kom sammen i Lancaster County Central Park, for å feire gudstjeneste utendørs søndag 15. september.

Det er tiende året på rad at dette skjer, og er blitt et svært populært tiltak. Hensikten er å nå ut til flere med evangeliet, og gjøre det i en form som er lett tilgjengelig for folk flest. Folk tar med seg sine egne stoler, og bringer med seg mat. Etter gudstjenesten spiser de sammen, og deler med de som kommer ellers oppholder seg i parken eller er invitert med som gjester. Denne utendørsgudstjenesten er en fin måte å komme i kontakt med nye mennesker på, og har ført til flere gode samtaler og for noens vedkommende også sitt første besøk i en menighet etterpå!

De syv menighetene som står sammen om dette er Laurel Street Mennonite Church, Sunnyside Mennonite Church, Rossmere Mennonite Church, West End Mennonite Fellowship, Mosaic, Connect og River's Edge.

På bildet ser vi en lovsangsgruppe fra Zambia som deltar på gudstjenesten.

lørdag, oktober 19, 2013

La menigheten representere etnisk mangfold - så vil den blomstre og medlemmene trives!

Menigheter som representerer en etnisk mangfoldighet, er menigheter som blomstrer og trives!

Det hevder Tony King (bildet), som er kommunikasjons-pastor i Mariners Church i Irvine, California. Han arbeider også som mentor for en organisasjon som hjelper pastorer i deres tjeneste.

Tony King hevder at 86 prosent av amerikanske menigheter har sviktet å møte de 20 prosentene 'forskjellighets-kriteriene'. Med det mener han at det er store mangler når det gjelder å inkludere forskjelligartet lovsang og tilbedelse i menighetene.

Pastor King utfordrer sine medpastorer til å sette dette på dagsorden - både offentlig og privat. Hva kan gjøres for å inkludere etnisk mangefoldighet i våre gudstjenester?

Denne problemstillingen er like aktuell i Norge! I stedet for å danne egne etniske menigheter, burde vi mer tenke i retning av å åpne gudstjenesten for ulikheten! Slik at alle kan trives når vi kommer sammen for å feire gudstjeneste.

Kristen freds- og menneskerettighetsaktivist trues av myndighetene i Colombia

Grunnleggeren av Asociacion Sembrando Semillas de Paz (på norsk: Så fredens såkorn), Ricardo Esquivia Ballestas (bildet), blir nå truet av myndighetene i Colombia.

Ballestas er en kristen fredsaktivist som har nedlagt store deler av sitt liv for å kjempe for småbrukere og fattigfolk. Han og hans medarbeidere arbeider for å sikre rettighetene til landområder for de som driver jordbruk i liten skala, til stor ergrelse og motstand fra mektige landeiere, politikere og mennesker med store økonomiske interesser.

En av lederne for bevegelsen til Ballestas er allerede arrestert. Det gjelder Jorge Luis Montes Hermandez, som ble arrestert 9. september. Ricardo Esquivia Ballestas, som samarbeider nært med Mennonitenes sentralkomite, og deres menneskerettighetsarbeid, har opplevd lignende trusler om å bli arrestert i 1989, 1993 og 2004. Så vidt Mennonitenes Sentralkomite vet er det utarbeidet en arrestordre på Ballestas.

La oss huske ham i våre forbønner.

fredag, oktober 18, 2013

Erkebiskop får 'Jerusalem stjernen' for å ha hjulpet PLO med å skaffe våpen!

Bildet som viser den melkitiske erkebiskopen, Hillarion Capucci som mottar 'Jerusalem stjernen' fra presidenten for den palestinske autoriteten, Mahmoud Abbas, er groteskt. Erkebiskopen får nemlig prisen for å ha bevæpnet terrorister! Utmerkelsen viser hvor galt det kan gå når kirke og stat blandes sammen, og hvor groteskt det er når kirken støtter bruk av våpen for å løse konflikter.

Hillarion Capucci er ingen hvem-som-helst. Erkebiskopen skaffet våpen til PLO på 1970-tallet. Han ble avslørt og ble dømt til 12 år i israelsk fengsel for dette. Cupucci sonet noen få år av fengselsstraffen. I kulissene arbeidet Vatikanet for å få satt erkebiskopen fri. Forutsetningen var at han ikke skulle engasjere seg noen anti-israelske aktiviteter når han ble satt fri fra fengselet. Dette har ikke Capucci overholdt. Han har brutt forutsetningene en rekke ganger.

I forbindelse med at erkebiskopen mottok utmerkelsen 'Jerusalems stjerne' ble det publisert en artikkel i den palestinsk-arabisk avis, hvor det heter at erkebiskopen får prisen blant annet for sitt 'hemmelige arbeid for å støtte den palestinske revolusjonen'.

Barratts syn på menigheten, del 4

I T.B Barratts bok om den kristne menighet nevner han også de såkalte 'gjendøperne' eller anabaptistene:

'Gjendøperne, som de kaltes, hadde håpet på at Luther skulle føre deres sak frem til seier. De mangfoldige småmenighetene håpet på i ham å finne en anfører som kunne føre de troende menighetene frem i bibelsk retning, men de ble sørgelig skuffet'.

Barratt nevner i denne forbindelse Melanchton:

'Melanchton gikk så langt at han latterliggjorde bestrebelsene etter en ren kirke, han sa endog at det var en villfarelselse. Og Luther gikk mer og mer over til hans syn. Til en begynnelse altså, formante han til en kristelig toleranse mot annerledes tenkende, men det var i de første år av hans offentlige virksomhet. Da sa han:

"Å brenne kjettere er mot Den Hellige Ånds vilje". Og: "til troen kan og må man ikke tvinge noen!"

Men idet Luther begynte på den vei som førte til grunnleggelse av statskirken, måtte han overlevere den høyeste myndighet til landsfyrsten, og dette førte til at hans anskuelse om toleranse og samvittighetsfrihet opphørte.

I sin "Formaning til fred" under borgerkrigen år 1525, skrev Luther: "Øvrigheten skal ikke hindre hva folket vil tro eller lære, hva enten det er evangelium eller løgn. Det er nok at den forhindrer utbredelsen av opprør og ufred". Men allerede i 1527 ble alle som var uenige i hans oppfatning av sakramentene, spesielt 'gjendøperne', utvist av landet. Men straffet dem ikke med døden den gang, men Luther skrev til Link i Nürnberg:

"Den som har falsk lære, i strid med Skriften og Guds ord, skal utvises, men utrydde dem bør man ikke".

I år 1528 utvirket Luther av kurfyrsten Johan av Sachsen en streng lov mot alle som 'kjøper, selger eller leser gjendøpernes bøker og skrifter". Dette gjaldt også zwinglianerne og calvinistene'.

T.B Barratt går grundig til verks for å dokumentere hva som faktisk skjedde på denne tiden. Han siterer det Melachton skrev til en mann ved navn Mykonius i 1530:

"I begynnelsen da jeg først lærte å kjenne Stoch og hans sekt, fra hvilken gjendøpernes sekt utledes, henga jeg meg til en dåraktig mildhet. I de dager tenkte jo også andre at kjetterne burde ikke utryddes ved sverdet - men nå angrer jeg ikke så rent lite min forrige mildhet. Jeg har nå den forståelse at også de, som ikke opptrer som opprørere, men som dog offentliggjør gudsbespottelige artikler, burde henrettes av offentligheten, for myndighetene må straffe offentlig gudsbespottelse, som all annen offentlig forbrytelse. Dette lærer loven til Moses oss".  (understrekningen og uthevingen er min)'

Martin Luther var ikke snauere. T.B Barratt siterer følgende:

"Man skal akte seg for sådanne skurker, og unngå dem som djevelens sikre sendebud ... man må overgi sådanne skurker til den rette mester, som heter mester Hans (skarpretteren)".

Til Nykonius skriver Melachton:

"Hva gjendøperne angår, er vi kommet til følgende slutning: Da de grunnlegger en djevelsk sekt, bør de ikke fordras, for de oppløser kirkene og har selv ingen bestemt lære. Derfor er denne sekt intet mindre enn en forvillelse blant kirkene, især da den offentlig forkaster presteembetet. Vi har derfor besluttet at disse opprørerne på noen steder, må straffes med døden".

(fortsettes)

Illustrasjon fra Martyrs Mirror (fra 1660). En kvinnelig anabapist henrettes ved å brennes levende.