lørdag, november 30, 2013

Wilfrid Stinissen døde i dag

Hele Nordens sjelesørger og åndelige veileder, karmelittpresten Wilfrid Stinissen (bildet), sovnet stille inn ved middagstid i dag, lørdagen før vi tar fatt på adventstiden, etter kort tids sykdom, 86 år gammel.

Det var gjennom sitt forfatterskap Stinissen nådde så bredt ut, til hele kirkefamilien. Han var en stemme for de som bar på en djup Gudslengsel. Hos ham fant vi kroppsliggjort en tro som bar i alle faser av livet. Stinissen ble en økumenisk brobygger, og selv om han var romersk-katolsk prest og munk, var han prest for oss alle. Mange protestanter fant hos Wilfrid Stinissen en trygg veileder i et stadig mer opprørt og uryddig teologisk landskap, med så mange stemmer. Stinissen førte dem til Kristus, og han beskrev Guds nærvær på en så naturlig måte, at man at han drev oss inn i Guds favntak, hvor vi ble holdt og sett.

For meg personlig har flere av hans bøker fått avgjørende betydning for mitt åndelige liv, selv om jeg ikke kunne dele alle hans teologiske synspunkter.

Wilfrid Stinissen ble født i Belgia i 1927, og var ikke mer enn 16 år da han bestemte seg for å bli munk. I 1967 søkte han seg til Sverige. Sammen med fire andre munker slo han seg ned i Skåne, og der levde han frem til han døde i dag.

Jeg kommer tilbake med mer om Wilfrid Stinissen senere. Nå er tiden for å takke Gud for det rike livet denne presten og munken fikk leve.

Tok beina fatt for å gi albanerne Det nye testamente

Operasjon Mobilisering er en misjonsorganisasjon som står mitt hjerte nært. Her kan du lese om et misjonsoppdrag i Albania, om det forunderlige Gud gjør når mennesker tar misjonsbefalingen på ramme alvor:

I det kvinnen serverer teamet kaffe, spør et av teammedlemmene, Rebecca, om familien ønsker forbønn. Kvinnens øyne lyser opp, og overraskende ærlig deler hun med dem familiens vanskeligheter: 'Vi arbeider alltid så hardt ute på markene', fortalte kvinnen og så la hun til: 'Men vi ser sjeldent noe resultat av bestrebelsene våre'.

Teamet fra Transform (et OM-team som arbeider med å nå ut med evangeliet til folk rundt Middelhavet), hørte om dette forbønnsbehovet mens de besøkte landsbyer i Kosovo. I en uke i juli i år gikk 22 mennesker fra ulike steder rundt om i verden på beina fra hus til hus for å dele ut Det nye testamente på albansk.

Mens de gikk forsøkte teamet å holde øynene åpne for å finne muligheter for djupere åndelige samtaler og bønn. Når en egyptisk familie åpnet døra si, følte teamet at her var det en åpen dør for evangeliet.

Etter Rebecca's spørsmål, fortsatte kvinnen å dele med dem om alle de vanskelighetene familien sto overfor:

'Vi har forsøkt å arrangere bryllup for sønnen vår en rekke ganger, men selv om jentas familie sa ja, så sa de likevel nei til slutt, og det er uvanlig. Og familiens ku, som er så viktig for å gi oss mat, døde plutselig i går'.

Siden disse problemene var så uvanlige og uventede var hun sikker på at familien lå under for en forbannelse fra folke-islam. I Kosovo handler folke-islam en overtro som er vevd sammen med tradisjonell Islam. Man tror gjerne på 'det onde øye', eller å lese i kaffegrut for å finne ut om fremtiden. Eller man lyser forbannelser over andre.

Rebecca fortalte kvinnen at folke-islam er farlig, og ba henne om ikke å praktisere denne troen. Så fortalte hun at Jesus er mye sterkere enn folke-islam, og at familien kan finne frihet gjennom Jesu kraft.

Så ba hele teamet for familien om at de måtte bli satt fri fra makten som folke-islam representerer. Kvinnen hadde tårer i øynene når teamet dro igjen, synlig berørt av forbønnen. De etterlot seg et Nytestamente på deres eget språk, så vel som noen DVD'er om muslimer som kommer til tro på Jesus gjennom drømmer og visjoner.

La oss huske denne og andre familier i Albania som denne sommeren har fått Det nye testamente på sitt eget språk, og som nå har muligheten til å bli kjent med Jesus.

Apostelen Andreas - den første disippelen til Jesus

På den siste dagen i kirkeåret, før vi tar fatt på den forunderlige adventstiden, feirer vi minnet om apostelen Andreas. Det gjør vi sammen med kirkene i både øst og vest. Han var den første disippelen som Jesus kalte, og han ledet senere sin bror Simon Peter til Jesus.

Du kan lese mer om ham her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Bønnens virkning

I går ble jeg møtt med disse ordene. De var så gode, at jeg valgte å oversette dem:

'Når sinnet og hjertet er forenet i bønnen og sjelens tanker ikke er spredt, er hjertet varmet av en åndelig varme i hvis Kristi lys skinner, og gjør hele det indre mennesket fredfylt'.

Hl.Serafim


fredag, november 29, 2013

Ikke kjøp noe i morgen lørdag

I morgen er det 'Kjøpefri dagen'! I en tid hvor forbruk er blitt vår tids konge, og kanskje også avgud - og få ganger i året merker vi det mer intenst enn nå i disse førjulstider, er det godt å stanse opp.

Stanse opp ved innledningen av advent - søndag er det nemlig første søndag i advent - passer det godt med en dag hvor man finner på noe annet enn å handle!

En dag med familien, en dag med venner rundt et godt måltid mat. En dag hvor kredittkort og lommebok får hvile - og vi kan tenke gjennom hva som virkelig er verdier i livet. En pause med plass til å puste.

Kjøpefri dag er en internasjonal markering mot den vestlige verdens ville forbruksvekst. Den startet i Canada i 1992, og har senere spredt seg til mer enn 50 land verden over. Dagen markeres alltid siste dagen i november. Målet er å sette fokus på overforbruket og shoppingmentaliteten i den rike delen av verden, og fokusere på de negative følgene den får for miljøet, for livskvaliteten og en bærekraftig utvikling.

Å skille ut det urene i det profetiske, del 2

Her følger andre og nest siste del av artikkelen til John Paul Jackson (bildet), som jeg har oversatt:

Det virker som om vi lever i en slags fornektelse og tror at Gud ikke bryr seg når vi legger Hans navn til et ord Han faktisk ikke har sagt. Har vi ikke forstått at dette handler om å misbruke Guds navn?

Nåde er ingen godkjennelse for å synde. Mange av oss har lagt oss til en vane av å forholde oss til synd i stedet for at vi søker å leve et hellig liv. Nåde blir av noen et slags trumfkort, og alle andre som ser nåden annerledes, blir automatisk beskrevet som loviske og som noen som har en selvrettferdig ånd. Men hva er det som får oss til å tro at det å omfavne nåden gir oss rett til å en ugudelig oppførsel?

En person blir beskrevet ut fra sine gaver. Alle har vel hørt om profetiske individer som man anser seg som viktige i forbindelse med at Gud beveger seg, men når vi gjør en mann eller en kvinne som grunnlaget for Guds handlinger, så er vi farlig nær ved å omgjøre en gave til en avgud. Denne troen har resultert i at en hel generasjon av unge menn og kvinner som legger slik vekt på gaven de har, får reaksjoner når de blir spurt om deres ord eller deres oppførsel. Da handler de som om det var Gud selv som var kalt inn på teppet.

Når ble gaven som et profetembete utgjør viktigere enn den renhet som Ordet representerer?

Når gaver blir viktigere enn karakter
Den vektleggingen som legges på spesielle gaver fremmer ideen om at gavene er mer viktig enn karakter. I et profetisk magasin, skrev redaktøren at det var ubibelsk å tro at en persons karakter er viktigere enn hans gave - men denne uttalelsen er på ingen måte rett.

Karakter har ulike fasetter - ikke minst den som heter kjærlighet. Apostelen Paulus skrev at uten kjærlighet er vi ingenting, uansett hvor nøyaktig vår profetiske gave er (1.Kor 13,2). Denne uttalelsen alene er bibelsk bevis for at karakter er viktigere enn nådegaver.

(fortsettes)

torsdag, november 28, 2013

Å skille ut det urene i det profetiske, del 1

John Paul Jackson (bildet) har skrevet en interessant og betimelig artikkel om det han kaller 'urene strømmer' innen det profetiske. Derfor har jeg valgt å oversette den til norsk:

'For tredve år siden endret en profetisk tjeneste kursen min på en dramatisk måte. Gud sendte en moden profetisk kvinne hele veien fra Israel til Dallas bare for å ha en tre-minutters telefonsamtale med meg via et radio-program.

Møtet endret fullstendig min karriere og forventninger til livet, og drev meg inn i en tjeneste. Dette er et eksempel på kraften i en sann profetisk tjeneste - noe som det er desperat behov for i vanskelige tider.

Men når jeg ser på det brede spekter av profetisk tjeneste i dag, blir jeg bekymret. Jeg frykter at mye har sporet av, og det vil kreve mer enn et holdningsmessig sporskifte for å få oss tilbake på sporet igjen.

Det vil kreve gjennomgripende, altomfattende profetisk reformasjon - en reformasjon som begynner med profetiske individer, ikke menigheten. Måten profetiske mennesker ser på seg selv må først endres radikalt, og bare da vil menigheten endre synet på den profetiske tjenesten.

For alt for lenge har vi omfavnet følgende feilaktige synspunkter - de er alle vanlige i kirken i dag og alle av dem arbeider mot det profetiske:

Det er ikke ok å 'profetere' hva vi ønsker oss i Herrens navn. Alt for mange 'profetiske' ord oversvømmer Internet, eller går ut via epost, eller fremkommer i videoer som ligger ute alle steder på nettet. Hvis alle disse var modne og nøyaktige ord fra Herren, så var det vel, men flesteparten av disse er jo ikke det. Og det er ingen som tar tak i dette og påpeker det som er feil. Ord som ikke går i oppfyllelse blir heller glemt i stedet for å bli korrigert'.

(fortsettes)

De dramatiske dagene i november 1933, del 4

Her følger fjerde del av den dramatiske historien om nazistenes storming av Rhön Bruderhof (bildet), som skjedde for ganske nøyaktig 80 år siden, i november 1933:

Emmy Arnold forteller i sin memoarbok at hennes mann, Eberhard, hadde hatt et syn. I dette synet hadde han sett at Liechtenstein, dette lille fyrstedømmet mellom Tyskland, Sveits og Østerrike, skulle bli neste stoppested for Bruderhof-bevegelsen. Kommunitetens medlemmer klarte å komme seg dit, til et lite vertshus i byen Schaan, som lå nede i et dalføre. Det tok litt tid før man ble kjent med folket som bodde der, og med deres dialekt. Medlemmene av Rhön Bruderhof fortalte ingenting om vanskelighetene de hadde hatt med nazistene, men at de ønsket å finne et sted hvor de kunne ha barna sine samlet.

Noen nevnte da at det fantes et sommerhotell i Silum, som lå oppe på 1500 meters høyde. Det var ikke mye i bruk, annet enn på sommeren. Eberhard og Emmy tok turen til eieren med det samme, og han var villig til å leie ut hotellet til dem. Men hotellet hadde ikke vært i bruk hele vinteren. Veiene var ufremkommelige, og man Bruderhof-medlemmene til å vente til våren satte inn. Men de hadde ingen tid å miste. De hadde jo ikke noe sted å bo!

En vennligsinnet bonde fra Triensenberg påtok seg å gi dem skyss med sin slede. Det var en farefull ferd, i bratt terreng, med mye snø. Bonden kunne fortelle at flere hadde omkommet i ulykker her. De kom ikke helt opp, og måtte vasse i tung snø det siste stykket. Eberhard gikk med gips på foten denne tiden, så dette var i meste laget av hva noen kunne klare.

Det var et flott hotell med en storslagen utsikt til de hvitkledde alpene. Det fantes også flere små hus som kunne leies.

Hvordan kunne de så klare å betale årsleien for dette stedet? Det er et under i seg selv, som du skal få høre om i neste artikkel:

(fortsettes)

7 år gammel gutt torturert til døde i India på grunn av sin tro på Jesus

Denne syv år gamle gutten ble nylig torturert til døde i India på grunn av sin tro på Jesus!

Syvåringen, hadde deltatt på søndagsskolen i De troendes kirke i en landsby i det nordlige India, 17. november. Etter at søndagsskolen var over, kunne de ikke finne ham noe sted. Først dagen etter fant de hans døde kropp.

Familien hadde mottatt en rekke dødstrusler og utsatt for forfølgelse på grunn av sin kristne tro. Når syvåringen, som heter Anmol, ble funnet var ansiktet hans brent, hendene knust og ødelagt av ild, og det var satt et bind for munnen hans så han ikke skulle skrike. Glødende kull var lagt på magen hans, og flere av tærne var brukket. Den døde kroppen ble funnet i et basseng, og obduksjonen viser at syvåringen druknet.

200 kristne deltok i begravelsen. Familien har vært forfulgt for sin tro siden 2003 da far til Anmol, Harish, ble en kristen. Som en følge av hans omvendelse ble 45 andre også kristne, forteller representanter for misjonsorganisasjonen Gospel for Asia.

La oss huske denne hardt prøvede familien i våre forbønner!

Protestantisk kirke forsøkt påtent i Algerie

En pastor for en protestantisk menighet i det sørlige Algerie har rapportert i detalj om enda et angrep på hans menighet - det tredje  - hvilket, sier han, beviser at enkelte er imot at det eksisterer kirker i deres land.

Pastoren, som av sikkerhetsmessige årsaker, ønsker å være anonym, forteller at hans kirke ble angrepet 12 november av en gruppe som forsøkte å sette fyr på bygningen.

Noen i gruppen forsøkte å komme seg inn i kirkebygget, mens andre forsøkte å tenne på et bildekk utenfor kirkebyggningen, og hive dette inn i kirken. Dette lykkes de ikke med, og de forsvant raskt når politiet ankom stedet.

Denne kirken har opplevd sterk vekst de siste årene, og det finnes islamske grupper i Algerie som liker dette svært dårlig. Første gangen denne kirken ble angrepet var i 2010, da en gruppe forsøkte å bryte seg inn. De ville rive ned korset på kirketaket.

Så i 2012 mottok pastoren dødstrusler. Truslene inneholdt også detaljerte planer om hvordan kirkebygget skulle brennes ned.

Angrepet denne gangen skjedde i forbindelse med en muslimsk festival i byen.

onsdag, november 27, 2013

I dag begynner lysfesten

Når solen går ned i kveld begynner våre jødiske venner feiringen av årets Hanukkah - eller Lysfesten - og den varer frem til 5.desember.

Lysfesten eller Dedikasjonsfesten er en åtte dager lang jødisk høytid, til minne om gjeninnvielsen av det andre Templet i Jerusalem som skjedde under makkabeeropprøret i det andre århundret før Jesu fødsel.

Hanukkah begynner på den 25 dagen av måneden Kishlev, som i år faller på den 27.november, i følge den jødiske kalenderen. I forbindelse med Lysfesten tenner man en unik ni-armet lysestake, et lys for hver dag. Hvorfor da ni lys?

Historien er som følger: Det jødiske templet var blitt vanhelliget av den hellenistiske kong Antiokos IV Epifanes, og hans menn. De hadde blant annet reist et alter for avguden Zevs inne i tempelet, og innført ofring av svin. Denne grusomme krenkelsen førte til sterke reaksjoner hos jødene, blant annet hos presten Mattityahu og hans sønner Jochanan, Simeon, Eleazar, Jonathan og Judah. Det var sønnen Judah som beordret at Tempelet skulle renses. Når dette var gjort skulle de tenne den åttearmede lysestaken - menoraen - den som skulle brenne dag og natt. Da oppdaget de at det fantes kun lampeolje igjen for en dag, og de trengte åtte dager for å lage ny. Lysene ble tent og Gud sørget for lampeoljen! Oljen brant i åtte dager, til ny olje var laget. Det niende lyset skal derfor minne jødene om dette underet.

I den norske utgaven av Wikipedia kan vi lese:

"Dette minnes jødene i dag ved å brenne lys i den åttearmede hanukka-staken, som kalles for «hanukkia». Festen varer i åtte dager, og kalles også «lysfesten». Lysene skal normalt tennes om kvelden, ved mørkets frembrudd. På fredager tennes de imidlertid før sabbaten begynner ved solnedgang, fordi man ikke skal tenne lys eller ild på sabbaten. Den første kvelden i høytiden tennes det ett lys, neste kveld to lys, tredje kveld tre lys og så videre frem til alle lysene tendes den åttende kveld da alle åtte lysene tennes. Hanukka-lysene er til velsignelse, pynt og glede, men man har ikke lov å bruke dem til andre praktiske formål, som å lyse opp et rom, eller å tenne andre lys. Derfor har de fleste moderne menoraher en niende arm der det settes et lys til praktisk bruk. Det lyset kalles for «shamash» (שׁמשׁsol). Når man tenner lysene, leser man en velsignelse og så synger man hanukkasanger, først og fremst sangene «Hanerut halalu» (הנרת הללוlysene lovsynger) og «Maoz Tzur» (מעוז צורDen sterke klippe)."

71 kristne slaktet ned for fote i Nigeria

Pastor Ayo Oritsejafor (bildet), som er president for Den kristne sammenslutningen i Nigeria, er bekymret over eskaleringen av volden mot landets kristne,

På kort tid er 71 kristne slaktet ned av islamister. Tidlig om morgenen i går ble 37 kristne nigerianere drept i samordnede angrep mot fire landsbyer. Disse kommer i tillegg til de 34 som ble drept tidligere denne måneden. Dette er landsbyer hvor befolkningen i altoverveiende grad er kristne. Landsbyene befinner seg i Barkin Ladi området. I tillegg til å ha myrdet disse kristne, ble deres hjem ødelagt.

En talsmann for militæret, Salisu Mustapha, sier til Morning Star News at angriperne i går drepte '13 personer i Katu Kapang, 8 i Daron, 9 i Tul og 7 i Rawuru'.

Det er ulike islamistiske grupper som står bak nedslaktingen av kristne i Nigeria. To av gruppene som nevnes er Boku Haram og Islamistiske Fulanier.

La oss be for våre forfulgte trossøsken i Nigeria, et land hvor de kristne utgjør 51,3 prosent av en befolkning på 158,2 millioner. Muslimene teller 45 prosent.

Foto: Morningstar News.

Det store behovet for åndelig veiledning og åndelige veiledere, del 2

Her følger andre del av artikkelen til Trevor Martin, som jeg har oversatt. Den første ble publisert søndag:

Vi er alle blinde for våre egne feil og tilkortkommenheter og bygger ofte forsvarsmurer rundt vårt skjøre ego, slik at det av og til hjelper å ha en annen person som vandrer med Gud som vi respekterer til å ta del i vår indre reise.

Noen som aksepterer oss som vi er, og som, gjennom deres egen sårbarhet, er ærlige nok og vàre nok til å hjelpe oss til å skille mellom våre egne motiver og handlinger.

Dette er grunnen til at en hver som er hengitt til åndelig vekst og fordjupelse av deres egen Gudsrelasjon kan være medvandrer for andre i deres åndelige vandring. I en viss grad kan åndelige veiledere aldri utdannet fordi evnen til å være det er en nådegave, men gaven kan finjusteres ved øvelse, studier, prøvelser og feiltagelser gjennom faktisk erfaring. Dette alene skaper visdommen og den dømmekraften som trengs.

Å finne en åndelig veileder krever tid, og åpenhet til Gud i bønn. Be om at Herren vil vise deg noen hvis åndelig vandring du respekterer. Så kan du spørre dem og de vil utforske muligheten av å vandre sammen med deg.

I neste artikkel ser vi nærmere på hvilke kvaliteter du bør se etter i en slik person.

(fortsettes)

Stor økning i Bibeldistribusjon i land hvor kristne forfølges

De forente bibelselskaper melder om en stor økning av Bibler og Nytestamenter som blir distribuert i noen av landene som opplever hardest forfølgelse.

Det gjelder for eksempel i Syria. I dette borgerkrigsherjede landet, med en stor pågående humanitær krise ble det i fjor distribuert åtte ganger flere Bibler gjennom Bibelselskapet, i 2012 enn i 2011, tilsammen dreier det seg om 163.000 Bibler.

- Kristne i Syria er under et enormt press, og er i stort behov for oppmuntring, sier Mike Bassous, som er generalsekretær for Bibelselskapet i Libanon. Han legger til:

- Staben i Syria arbeider hardt for å produsere Bibler til å dekke det store behovet.

Situasjonen er noenlunde den samme i Irak, som grenser til Syria i øst. Det finnes omlag 330.000 kristne i landet. Svært mange har utvandret på grunn av økende forfølgelse. Mer enn 66.000 Bibeldeler ble distribuert i 2012, hvilket gir en økning på hele 57 prosent fra forrige år.

Bibeldistribusjonen øker verden over. Fra 381 millioner Bibler til mer enn 405 millioner i 2012, hvilket gir en økning på 6 prosent.

tirsdag, november 26, 2013

Min troshelt: fader Georgij Edelstein

Her ser du et bilde av min troshelt: fader Georgij Edelstein. Nå i sitt 81 år. Fremdeles like aktiv som prest og inspirator. Her sammen med en av sine assistenter, Anna, utenfor et hospice og sykehjem i landsbyen Kostroma, som fader Georgij har vært med å etablere.

Bildet ble tatt for kort tid siden av min venn, Ola Simon Østtveit, som kjenner Georgij Edelstein veldig godt. Jeg har fått lov til å gjengi det på bloggen, og det er jeg veldig glad for. Jeg blir så oppmuntret av å se det!

Selv har jeg hatt den store gleden av å bli kjent med Georgij Edelstein for mange år siden, da jeg arbeidet i daværende Norsk Misjon i Øst, nåværende Stefanusalliansen. Det var far til Ola Simon, Johannes Østtveit, den tidligere stortingspolitikeren, som introduserte meg for Edelstein. Den gangen var var Georgij en svært brysom prest både for de kommunistiske myndighetene, men også for den kirken han elsker og tilhører, Den russisk-ortodokse.

Georgij talte myndighetene og de kirkelige instanser som kompromitterte den kristne troen, midt imot. Uredd har han alltid vært. Kanskje har det noe med hans jødiske røtter å gjøre? Og Georgij har ikke gitt seg. Han er fremdeles en kritisk røst å regne med mot all urett, og mot sammenblandingen av stat og kirke. Han taler gjerne Putin midt imot. For ham gjelder lojaliteten til Kristus!

Det var en stor dag for meg da Georgij Edelstein takket ja til å bli med meg hjem, en gang han var på et av sine mange besøk i Norge. Naboene stusset kanskje litt når jeg kom gående inn på tunet hvor vi bor med fader Georgij i hælene, iført sin slitte prestedrakt, sammen med fader Johannes og fader Serafim. Et minne fra denne flotte dagen da vi fikk lytte til alt det spennende fader Georgij hadde opplevd i Russland, var en ortodoks bønnebok signert av fader Georgij. Jeg har også et vakkert ikon hengende på veggen i bønnerommet vårt her hjemme, malt av en av de mange fangene fader Georgij har hjulpet. En dobbeltmorder var kommet til tro på Herren Jesus, har malt ikonet i djup takknemlighet over frelsen.

Senere skulle jeg møte fader Georgij ved flere anledninger. Han har vært og er en stor inspirasjon for meg. Jeg har lært mye av hans 'veier i Kristus', og hans enkelhet og hengivenhet til Kristus. Han er som en åndelig far å regne. Måtte vi få ha ham i blant oss i mange år til.

Obama og Kerry svikter Saeed Abedini

Obama-administrasjonen har forrådt den amerikansk-iranske pastoren, Saeed Abedini (bildet), ved å ha inngått en avtale med Iran som blant annet innebærer en lettelse av sanksjonene mot landet, samtidig som man etterlater en amerikansk statsborger i fangenskap.

Det er den amerikanske organisasjonen, American Center for Law and Justice, som hevder dette. Organisasjonen arbeider for å få satt Saeed Abedini fri.

'President Obama og utenriksminister Kerry snur ryggen sin til en amerikansk statsborger, ved å avvise å sikre hans frihet før avtalen ble undertegnet', sier Jay Sekulow, som er sjefrådgiver hos American Center for Law and Justice.

Pastor Saeed Abedini har nå tilbrakt mer enn ett år i fengsel under forferdelig forhold ene og alene for sin tro på Jesus.

De dramatiske dagene i november 1933, del 3

Her følger del tre av den dramatiske historien om nazistenes storming av Rhön Bruderhof (bildet), som skjedde for ganske nøyaktig 80 år siden:

Etter at den anabaptistiske kommuniteten var ransaket i forbindelse med nazi-raidet, ble den nøye overvåket. En skoleinspektør fra Fulda-distriktet, som tidligere hadde vært positivt innstilt overfor Bruderhof-bevegelsen, kom nå på besøk for å se om barna i kommuniteten hadde blitt opplært til å bli gode patrioter. Det ble forventet at barna skulle synge sanger til Hitlers ære for ham, blant annet den velkjente 'Horst Wesselsangen'.  Naturligvis kunne ingen av barna slike sanger, og dermed ble heller ikke skoleundervisningen som ble gitt i Rhön Bruderhof godkjent.

Skolen ble stengt. Etter jul skulle så skolen få en nazistisk lærer. Dessuten ble det bestemt at de barna og ungdommene, hvis foreldre ikke levde i kommuniteten, skulle tas fra dem.

'Vi måtte derfor handle raskt for å få dem ut fra Tyskland', skriver Emmy Arnold i sin memoarbok.

De forsøkte først å få dem flyttet til Sveits. Pass måtte skaffes, men da måtte deres pårørende gi sin tillatelse og trolig også hjelpe til med flyttingen, for noen offentlige papirer kunne ikke kommuniteten få tak på i Fulda, på grunn av at de nå var under overvåkning. Distriktsadministratoren var nemlig blitt erstattet med en glødende nazist.

Kommuniteten skulle ikke lykkes med dette. I tillegg til disse utfordringene opplevde også kommuniteten i Rhön store økonomiske utfordringer. For det første fikk de beskjed om at avbetalingslånet på huset på 15.000 mark - som de hadde fått låne over en 20 års periode - var forfalt, og måtte betales tilbake innen 14 dager. Kommuniteten fikk heller ikke selge sine produkter eller bøkene de publiserte. Den statlige støtten kommuniterten hadde fått for å ta seg av de fattige barna opphørte også med øyeblikkelig virkning.

Midt oppe i alt dette skulle 180 personer ha mat.

(fortsettes)

Drømmen om Hvite-Russland

Det er lov å drømme! Og be om at drømmen blir virkelighet!

I forbindelse med at jeg talte i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika søndag, delte jeg måltidsfellesskap med gode venner fra Kasakhstan, Russland, Hvite-Russland og Norge. Jeg delte med dem drømmen om å få komme tilbake til i Russland. Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg hatt et kall til de slaviske nasjonene. Nå kan det hende at døren til Hvite-Russland åpner seg! Jeg har vært i Russland en rekke ganger, og helt på grensen til Hvite-Russland en gang, men aldri krysset grensen. Via mine venner kan det kanskje la seg gjøre å besøke landet og noen av landets mange baptistmenigheter.

At dette dukker opp nå er på ingen måte tilfeldig. For noen uker siden fikk jeg en epost fra noen av mine venner som er bosatt i Hvite-Russland, og avtalen er at vi skal møte hverandre om noen få dager i Oslo! Den avtalen ble gjort før spiste sammen med vennene i Sandvika. Disse to kontaktene har ingen forbindelse med hverandre. Det er ofte slik Gud leder. Det har jeg erfart så mange ganger.

Vil du være med på å be for meg, om at jeg skal være i stand til å foreta en slik reise?

Som dere vet har jeg en utfordrende helsetilstand med et hjerte som ikke fungerer som det skal. Flere ganger i uken har jeg angina-anfall. Jeg skal ikke legge skjul på at det er strevsomt. Men en av de som vi eventuelt skal besøke i Hvite-Russland er en hjertespesialist! Det er lenge siden jeg sluttet å tro på tilfeldigheter!

Ved siden av helsesituasjonen er økonomien også en utfordring. Om du føler deg ledet til det, vil du be om å vurdere om du skal være med på å støtte en slik reise? Dette er ingen ferietur, men en bønnereise. Nå er jeg slett ingen eventyrer, liker egentlig ikke å reise, holder meg mest hjemme, men om det er Guds ledelse, reiser jeg. Men ikke alene. Jeg vil gjerne ha med meg reisefølge i form av et forbønnsteam.

Ønsker du å være med på å gi en gave til dette, kan du bruke konto: 1604.04.04345 Merk giroen: Hvite-Russland. Kontoens navn er: White Fields Mission.

mandag, november 25, 2013

'Utenriksminister Børge Brende tar det for gitt at jødene må ut av et fremtidig Palestina'

Det var ikke måte på hvilke positive endringer enkelte kristne mente ville finne sted, ikke minst i forholdet til Israel, bare vi ble kvitt den rød-grønne regjeringen.

Det skulle derimot ikke ta så veldig lang tid før det viste seg at så ikke var tilfelle.

Avisen Dagen kan nå dokumentere at det er helt uaktuelt at den nye regjeringen vil sørge for å få flyttet den norske ambassaden til Jerusalem, som er Israels hovedstad. Og det stopper ikke der: Utenriksminister Børge Brende sørger også for at støtten til palestina-araberne fortsetter som før.

Det mest oppsiktsvekkende er derimot dette: Norges nye utenriksminister tar for gitt at jødene må ut av et fremtidig Palestina!!!

Dette er hva Dagen skriver i dag på sin nettside:

"– Forhandlingene som pågår mellom Israel og palestinerne, skjer under forutsetning av at det blir en tostatsløsning med utgangspunkt i grensene fra før 1967. Palestinerne er villig til å diskutere bytte av land mot at Israel får beholde de største bosettingene, svarer han.
Børge Brende regner da med at de fleste jødene i det nye Palestina blir borgere i Israel. Jødene som har slått seg til i mindre bosettinger, må dermed enten flytte til de store bosettingsblokkene eller til andre steder i Israel.
De som ikke vil flytte frivillig fra bosettingene på Vestbredden, må da enten tvangsevakueres av israelske myndigheter eller jages ut av palestinske myndigheter. Målet er nemlig et jøderent Palestina.
Foto: Utenriksdepartementet/M.B Haga

Frikirkelighetens identitetskrise

Både i Sverige og Norge pågår det for tiden en debatt om det mange opplever som en identitetskrise i frikirkeligheten. Stadig flere menigheter som praktiserer troende dåp, endrer sine medlemskriterier, slik at man kan oppta både barndøpte eller ikke-døpte medlemmer, mens man i andre sammenhenger forlater frimenighetene for å bli opptatt i Den romersk-katolske kirke. En av de som nå har gitt sitt bidrag i samtalen er Sven Nilsson.

Pastor Sven Nilsson (bildet) er en markant skikkelse i svensk og også nordisk kristenhet. I 15 år var han forstander i baptistmenigheten Filadelfia i Örebro - Örebromisjonens moderforsamling. Fram til 1998 var han pastor for frimenigheten 'Kristent Center', som også holder til i Örebro. Han er en anerkjent bibellærer i mange sammenhenger, og har vært en av frontfigurene i den karismatiske bevegelsen i Skandinavia.

Sten Nilsson påpeker det samme som jeg gjorde i en bloggartikkel publisert 19.november med tittelen: "Behøver evangelikale kristne å kjenne seg underlegne og annenrangs?'

Sten Nilsson skriver:

"Dessverre merker jeg en forlegenhet hos den som står som åndelige ledere for friforsamlingsbevegelsen i dag. Man ber nærmest om unnskyldning for nesten alt som kjennetegnet denne vekkelsesåre i kristenheten, og ikke minst under reformasjonen - enkelheten, tydeligheten i hva korsets står for, dåpens betydning som disippelskapets innsegl, proklamasjonen av Jesu unike betydning og en levende tro".

Sten Nilsson tar utgangspunkt i det kommende 500 års jubileet for Reformasjonen. Han skriver: "
Det skal bli interessant å se hvordan den svensk lutherske kirken vil møte utfordringen ved å feire denne kirkehistoriske begivenheten. Om man ser nærmere på hva Luther egentlig var ute etter må man konstatere at mye ble uferdig i og med alle hensyn som måtte tas til fyrstenes vilkår for å beskytte den nye bevegelsen".

Så legger han til: "
De som egentlig forvaltet Luthers opprinnelige radikale intensjoner var den samtidige friforsamlingsbevegelsen, hvilket fikk sitt sterkeste uttrykk i den baptistiske delen av reformasjonen. Ettersom både den lutherske og den calvinske grenen av reformasjonen utvikles til statskirker med i prinsipp samme institusjonelle struktur som Den romersk-katolske har man beskrevet friforsamlingsbevegelsen som 'den tredje reformasjonen'.

Når alle deler av kristenheten i dag berøres av dyptgående identitetskrise konfronteres vi på nytt med vår historie og spørsmålet om hva det innebærer å bevare den tro som en gang for alle er blitt overgitt de hellige. Det mest radikale og mest apostoliske uttrykket for en virkelig reformasjon var friforsamlingsbevegelsen.

Dessverre har arvtagerne til denne delen av reformasjonen ikke forstått hva det vil si å verdsette betydningen av det man har fått å forvalte. Essensen av friforsamlingsbevegelsens evangeliske innhold er dens karakter av Den Hellige Ånds samfunn der menneskene har sagt ja til Jesus Kristus som Herre i sitt liv og er villige til å la seg forandre i troens lydighet etter Guds ord".

Og det er her dåpsspørsmålet blir viktig, Sten Nilsson: "Det er i denne sammenhengen at dåpen får sin egentlige betydning som referansepunkt i formaningen om å leve et hellig liv. Det er derfor merkelig at den åpenbaring av troendedåpens betydning som de baptistiske fedrene var villig å dø for - og faktisk led martyrdøden for, i dag relativiseres til tilpassningsmessig mystikk i den teologiske samtalen.

Det ville være tragisk om friforsamlingen som de troendes fellesskap skulle miste sin frimodighet innfor Den romersk-katolske kirkes påstand om å være det eneste sanne uttrykket for den apostoliske ekkesia og koinonia. Friforsamlingen representerer en like viktig kirkehistorisk kontinuitet som institusjonskirkene. (Les gjerne Gustav Westins avhandling: 'Den kristne friforsamlingen gjennom tidene'.

Du kan lese hele artikkelen her:

http://www.hemmetsvan.se/nyhetstexter.jsp?oid=5440&coid=3

En radikal etterfølger av Jesus

I dag hyller vi minnet om en kvinne som representerer radikal kristen tro. Nei, ikke radikal i betydningen 'radikal-Islam', men i betydningen: radikal etterfølgelse av Jesus, på en slik måte at det får store positive ringvirkninger for menneskene rundt deg!

Vi snakker om Dorothy Day (bildet), som grunnla tidsskiftet The Catholic Worker. Her ble arbeiderens levekår satt på dagsordenen, her behandlet man sosiale spørsmål som få andre tok tak i, og her forfektet man en pasifistisk linje bygget på Bergprekenen.

Men det ble ikke bare med et tidsskift. Ganske snart ble virksomheten utvidet, kommuniteter ble grunnlagt, dit nødlidende mennesker strømmet til. Det skjedde under den amerikanske depresjonstiden.

Det var noe som hendte i Dorothy's barndom som skulle feste seg på en slik måte i hennes sinn, at det endret hele hennes liv. Hun løp en dag over til naboen for å lete etter en venninne. Inne i huset fant hun venninnens mor på kne i bønn. Noe slikt hadde hun aldri sett før. Denne moren avbrøt bønnen, for å fortelle hvor datteren var, siden fortsatte hun bare med å be!

'Jeg kjente bølger av kjærlighet strømme mot henne', fortalte Dorothy Day mange år etter hendelsen hun hadde vært vitne til.

Faren til Dorothy Day var journalist, men han ville slett ikke at datteren skulle følge i farens fotspor. Han var arbeidsløs etter at San Francisco hadde opplevd jordskjelvet i 1906. Men han var ikke den eneste arbeidsløse eller fattige i San Francisco. Mens Dorothy Day vandret rundt i byens gater med sin lillesøster på slep kunne hun ikke unngå å se de mange elendige. Det underlige var at disse fattigkvarterene hadde en spesiell dragningskraft på henne.

Etter å ha studert et par år på universitetet, bryter hun over tvert og flytter til New York. Her får hun arbeid som journalist i de radikale avisene 'The Call' og 'The Masses'. Hun skrev om demonstrasjoner mot fattigdommen, og skrev om fredsspørsmål. I november 1917 havner hun like så godt i fengsel sammen med andre kvinner som hadde demonstrert mot at kvinner ikke hadde stemmerett.

Hun hadde ikke glemt den bedende moren hun så. I disse årene vokste troen på Jesus langsomt fram i hennes liv. I 1932 rapporterte hun fra en sultestreik, og da skjedde det noe med henne. Hun ble så grepet av det hun så, og i djup fortvilelse gikk hun inn i en katolsk kirke i nærheten for å be. Hun gråt og ba. Hun ba om at de talentene hun var blitt gitt måtte Gud bruke.

Og Gud svarte hennes bønn. The Catholic Worker var svaret.

I de årene som fulgte var evangeliene, og ikke minst Bergprekenen, rettningsgivende for Dorothy Day. Kompromissløst kjempet hun for de fattige og elendige. Hun oppmuntret til bønn og faste, om å gi almisser og delta i alt som skjedde som handlet om å vegre seg mot krig.

Det bar inn og ut av fengsel. Siste gangen var hun 75 år! Hun døde 29.november 1980.

Du kan lese mer om henne her: http://www.catholicworker.org/dorothyday/index.cfm#

Øker misjonsbudsjettet tross nedgangstider

Tross tøffe tider i USA - baptister i New England øker misjonsbudsjettene sine!

Motto for Sørstatsbaptistenes sammenslutning av baptistmenigheter i delstaten New England er: menigheter som driver misjon! Så lever de da også opp til dette. Misjonsbudsjettet for 2014 er på 2,489,905 USD, hvilket er en økning på 2 prosent siden 2013. 25 prosent av dette brukes på å nå land utenfor USA med evangeliet.

Et eksempel til etterfølgelse?

søndag, november 24, 2013

Det store behovet for åndelig veiledning og åndelige veiledere, del 1

Trevor Martin har skrevet en svært god artikkel om åndelig veiledning og åndelige veiledere. Jeg har valgt å oversette den, ikke bare fordi dette temaet opptar meg, men fordi jeg anser det for å være et av vår tids største behov i Kristi kropp.

Trevor Martin er en av grunnleggerne av Northumbria Community, en keltisk kommunitet vi kjenner slektskap med i Kristi himmelfartskapellet:

Jeg minnes en gang jeg var på besøk i Irland at jeg i vestibylen i en kirke tilhørende fransiskanerne i Killarney, leste en enkel definisjon av åndelig veiledning. I notisen het det: 'handler ikke om å gi svar. Det handler om å hjelpe hverandre til å høre Guds stemme i de erfaringene livet gir og å oppdage Guds plan slik som den utfolder seg'. Dette siste uttrykket om det som pågår under reisen, om oppdagelser som ennå ikke har utfoldet seg er det som skiller åndelig veiledning fra pastoral veiledning.

Selv om pastoral veiledning i noen tilfeller kan utvikle seg til et pågående behov, dreier det vanligvis seg om et medlidende forsøk på å bringe helbredelse og trøst inn i en situasjon der og da. Åndelig veiledning er et bevisst og gjennomtenkt forsøk på å vandre ved siden av hverandre i en pågående trosvandring. Av dette følger at åndelig veiledning handler om en pågående forpliktelse for å utvikle et åndelig vennskap, slik at vi hjelper hverandre til å tolke livets erfaringer i en kontekst av bønn og søken etter Gud.

fortsettes

Tre enkle råd når vi lytter til forkynnelsen av Guds ord

Her får du gode råd av John Charles Ryle (1816-1900), om hvordan du skal lytte til en preken. J.C Ryle (bildet) var i sin samtid en kjent og aktet forkynner:

Det er ikke nok å gå i kirken for å høre en preken. Vi kan gjøre så i 40 år upåvirket. Vil du høre skikkelig, da lytt til disse tre enkle rådene:

1) Vi må høre med tro - tro at hvert ord fra Gud er sant. Ordet ble ikke til nytte for de som hørte den gangen, fordi 'det ikke ved troen var smeltet sammen med dem'. (Hebr 4,2)

2) Vi må høre med gudsfrykt i det vi stadig husker på at Bibelen er Guds bok. Slik forholdt de seg i Tessaloniki. De tok imot budskapet fra Paulus, 'ikke som menneskeord, men som ord fra Gud'. (1.Tess 2,13)

3) Vi må høre bedende. Be om velsignelse før prekenen er prekt, og be om Guds velsignelse etter at du har hørt. Her svikter det for mange av oss. De ber ikke om noen velsignelse, og får den heller ikke! Forkynnelsen passerer sinnet akkurat som vannet renner ut av en bøtte som lekker.

lørdag, november 23, 2013

Ulf Ekman opplevde åndelig hunger blant 1100 katolikker i Krakow

Jag upplevde en oerhörd hunger efter Anden, efter nådegåvorna och efter mission och evangelisation.

Slik oppsummerer Ulf Ekman sine opplevelser etter å talt på en katolsk konferanse i Krakow i Polen, forrige helg. 1100 deltok på konferansen hvis mål var å mobilisere for misjon og evangelisering. Tema var: 'Hele evangeliet i hele kroppen til hele verden'. Ekman var ikke den eneste protestanten som talte på konferansen. Blant talerne deltok også en representant for den europeiske grenen av Ungdom i Oppdrag, samt en en misjonær fra Øst-Europa.

I forbindelse med et kveldsmøte i Krakows basilika underviste Ulf Ekman over temaet: 'Omvend dere, så skal dere få Den Hellige Ånds gave'.

2000 mennesker lytt til budskapet. Gudstjenesten var en blanding av liturgiske innslag og sang i Ånden, slik avisen 'Världen i dag' beskriver det.

Världen i dag gjengir også et interessant intervju med Ulf Ekman, hvor han kommenterer også den siste tidens fokus på Ekman og Den romersk-katolske kirken.

Du finner intervjuet her:

http://www.varldenidag.se/nyhet/2013/11/22/Starkaste-jag-upplevt-pa-lange/

Foto: Livets Ord

Franklin Graham preker evangeliet i Thailand for første gang

Franklin Graham, en av sønnene til Billy Graham, og den som nå har hovedansvaret for Billy Graham Evangelistic Association, preker i Thailand for aller første gang. Det skjer denne helgen.

'Hver eneste en av oss, en eller annen gang i livet, har stått under det sjernestrødde himmelhvelvet', sa Franklin Graham til horden av journalister og fotografer som torsdag hadde samlet seg i Chang Mai, for å høre hva Graham hadde på hjertet. Han la til: 'Og vi undrer oss og spør oss selv om det er noe - eller noen - som står bak Universet'.

Denne helgen er det forventet at tusenvis av mennesker fra hele Thailand vil komme for å overvære: 'Overflodsliv festivalen'. Kristne i Thailand har lenge vært i bønn om at deres venner og naboer må benytte denne storslagne anledningen til å høre evangeliet forkynt.

Tre kvelder på rad vil Franklin Graham det livsforvandlende budskapet om Jesus Kristus på Chang Mai 700 -Year Anniversary Stadium.

'Jeg kommer ikke for å presentere en ny religion for Thailand,' sa Franklin Graham til de fremmøtte journalistene, og så la han til: 'Jeg er her for å snakke om Gud og hvordan vi kan få et forhold til Ham, og den relasjonen kan bare skje på en måte. Jesus sa: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg'.

Franklin Graham har vært i Thailand en rekke ganger siden han besøkte landet første gang i 1975, men han har vært her i egenskap av å lede et barmhjertighetsarbeid for de fattige. Han har aldri preket her. Sønnen hans, Will Graham, preket nylig evangeliet i Udon Thani, i den østlige delen av landet. Mer enn 12.000 mennesker kom for å høre ham, og 800 tok en avgjørelse for å følge Jesus.

Her er et lite filmklipp hvor Franklin Graham snakker om kampanjen i Thailand:

http://www.youtube.com/watch?v=wc5MnzOjEmM

På bildet ser vi Franklin Graham sammen med kristne ledere fra Thailand. (Foto: Billy Graham Evangelistic Association)

De dramatiske dagene i november 1933, del 2

En av de som opplevde nazistenes raid mot den anabaptistiske kommuniteten, Rhön Bruderhof, var Hans Meier (bildet). Nederst i denne artikkelen vil du finne en link til en liten film hvor Meier forteller om dramatikken når 140 menn fra SS, SA og Gestapo stormet husene som tilførte det fredelige fellesskapet til våre anabaptistiske venner.

Nazistene ville stenge stedet. En professor ved navn Karl Heim, skrev et brev til de tyske myndighetene, hvor han forsvarte den anabaptistiske kommuniteten. Nazistene trodde nok at dette kristne fellesskapet var en samling med kommunister. Jeg gjengir brevet fordi det gir oss et interessant innsyn i hvordan andre oppfattet det som skjedde på dette gårdsbruket:                                                                                                                                

'Helt siden studietiden har jeg stått i forbindelse med lederen for Bruderhof, Eberhard Arnold, sønn til den nå avdøde kirkehistorikeren i Breslau, og jeg har vært vitne til de personlige offer og det tunge arbeidet som har vært utført på den voksende brødregården i hjertet av Tyskland. Med flid er den blitt bygget opp i denne vanskelige tiden.

Dette urkristne eiendomsfellesskapet, som på brødregården leves ut i praktisk handling med tilslutning til 'de hutterianske brødrene' fra reformasjonstiden, er mye eldre enn noen politisk kommunisme og har ikke noen relevans til noen sådan. Tvert imot har den aktive broderkjærligheten, med hvilken årlig hundretalls økonomisk og psykisk nedbrutte mennesker har fått hjelp for kortere eller lengre tid. Dette har i høy grad bidratt til en indre overvinnelse av den politiske kommunismen.

Jeg forstår at det foreligger planer om å oppløse brødregården, fordi medlemmene i følge idealet etter Frans av Assisi og i overensstemmelse med den hutterianske tradisjonen sier et personlig nei til alle anledninger til å bruke vold og militærtjeneste. Oppløser man brødregården skulle et stort antall familier settes på gaten uten noe til å overleve med, og dermed tvinges til å utvandre. Disse eier noe ingen ting. Jeg mener en slik voldsutøvelse er uklok.

For om dagens Tyskland driver disse uselviske menneskene til å utvandre, skulle Tysklands anseelse i utlandet bli skadelidende. Dessuten ser jeg ingen rettslig grunn til en slik handling.

Fordi:

1) Brødregårdens urkristne eiendomsfellesskap har like lite å gjøre med politisk kommunisme som Brødreforsamlingens fellesskapinnrettede forsamlingsorganisasjon. Den er bare uttrykk for en religiøs overbevisning.

2) Våpenvegringen er personlig. Statens anvendelse av vold erkjennes uttrykkelig som nødvendig. Denne holdning har altså ikke noe å gjøre med pasifisme. Når for eksempel en katolsk munkeorden får tillatelse til å avholde seg fra aktiv militærtjeneste, fordi man der er bundet til et løfte til sin orden, så kan jeg ikke se hvorfor dette unntak også kan gjøres i denne anledning'.

Professoren tar feil på et punkt. Våre anabaptistiske venner var og er pasifister, men ellers gir brevet oss et interessant innsyn i hvordan denne kommuniteten ble oppfattet av andre.

(fortsettes)

Her er linken til filmen:

http://www.youtube.com/watch?v=rzm1t4q78RU

fredag, november 22, 2013

50 år siden trosforsvareren og eventyrfortelleren C.S Lewis døde

Jeg husker fremdeles den rystende følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest 'Djevelen dypper pennen'. Det begynner å bli mange høstmørke kvelder siden. Men følelsen gjenkalles uten noe problem når jeg skriver disse linjene i anledning av at det i dag er 50 år siden C.S Lewis døde.

På samme dag som president J.F Kennedy. Dermed kom hans død noe i skyggen av mordet på den amerikanske presidenten.

'Vi blir fortalt at Kristus ble drept for oss, at hans død har vasket bort våre synder, og at ved å dø gjorde han døden funksjonshemmet ... Det er kristen tro. Det er hva vi må tro'.

Sa han. Og mer til. Få har vel vært tydeligere med sin kristen tro enn denne professoren. En intellektuell. Briljant med ord og ikke minst med allegoriens kunst. Hvem har vel ikke latt seg fascinere av Narnia og hele den verden som Lewis skapte, ikke bare for barn, men for alle aldre. Han gav seg eventyret i vold, og hjalp oss til å finne bilder og uttrykk for tilværelsens store spørsmål.

Hadde det noe med at han var ire? Vokst opp med den keltiske tradisjonens fortellerglede?

Clive Staples Lewis ble født i Belfast i Irland 29.november 1898. Hjemmet var fylt av bøker. Allerede som barn elsket han å lese. Men oppveksten var ikke bare god. Moren dør i kreft når C.S Lewis er 12 år gammel. Under studietiden mister han sin barnetro, og bekjenner seg etter hvert som ateist.

Det er blant annet gjennom vennen, J.R.R Tolkien, at han finner tilbake til sin kristne tro. Til å begynne med for å imøtegå Tolkien som var katolikk, men det var noe med det Tolkien sa som dro i han. Han har sagt det selv slik: 'motvillig kjempende, sparkende, jeg så meg om i alle retninger etter en fluktrute'.

Omvendelsen til Kristus finner sted i 1931. Han slutter seg til den anglikanske kirke. Men han er økumen. Han tiltrekkes både av den katolske kirken, men også av den ortodokse. I forbindelse med et besøk på Rhodos, tar han del i den ortodokse påskeliturgien, og blir så fascinert av den, at han senere holder foredrag om det han har opplevd.

C.S Lewis skulle blir en av vår tids fremste trosforsvarere. Det skjer gjennom en rekke bøker. Han blir professor i  litteratur ved universitetet i Cambridge.

Etter en tids brevveksling gifter han seg med den amerikanske forfatterinnen Joy Gresham, Hun har jødisk bakgrunn, og har som Lewis blitt en kristen. Det skulle vise seg at hun hadde kreft i skjelettet. Tilstanden bedrer seg, og de får noen gode år sammen, til hun dør i 1960.

C.S Lewis er knust. I den sjelekamp og sorg han nå går igjennom skriver han en bok som han utgir med pseudonym: A grief Observed. En venn av Lewis skulle komme til å anbefale den for Lewis som hjelp til å komme igjennom sin sorg! Først etter hans død skulle det bli kjent at det var han som hadde skrevet denne boken.

22.november 1963 dør han etter en tids problemer med hjertet.

Her kan du finne en oversikt over et program fra BBC som er laget om Lewis og dette jubileet, sammen med flere avisartikler, blant annet fra New York Times:

https://www.cslewis.com/blog/remembering-c-s-lewis-50-years-later-2/

De dramatiske dagene i november 1933, del 1

November 1933 - for ganske nøyaktig 80 år siden - ble en svært dramatisk måned for våre venner i Bruderhof kommuniteten i Tyskland.

Da banket Gestapo på døra, og nok en gang måtte anabaptister gjøre det de ofte har måtte ty til gjennom historiens løp - de måtte flykte for å berge livet. Denne gangen var det statsmakten - det despotiske naziregimet - som satte i gang forfølgelsen av dem.

Beretningen om det som skjedde for 80 år siden finnes i Emmy Arnolds bok, som er blitt oversatt til svensk: 'Förenade facklor - radikal kristendom i Hitlers Tyskland' (Salt & Ljus 1985). Den finnes også på engelsk med tittelen: 'Torches Together/Plough Publishing House). Det var Emmy Arnold, som sammen med sin mann, Eberhard, grunnla Bruderhof kommuniteten. Det skjedde i 1920 i Sannerz, hvor de leide et hus og grunnla dette fellesskapet, hvor idealene ble hentet fra den første menighets grunnleggelse i Jerusalem og dennes eiendomsfelleskap, og Døperbevegelsen på 1600-tallet. Kommuniteten fikk navnet 'Bruderhof' - 'Brødrehuset'.

Når gruppen som kom sammen i Sannerz vokste ut av huset de kom sammen i valgte de å flytte hele fellesskapet til Rhön-fjellene, like i nærheten. Det var på denne tiden at Eberhard Arnold oppdaget Hutterianerne, den gren av Døperbevegelsen som lever i eiendomsfellesskap, det vil si at de har alt felles, akkurat slik som de første kristne hadde det i Jerusalem. Eberhard ble svært glad da han fikk vite at det fortsatt fantes Hutterianere i USA, og dro dit i 1930, hvor han så ble ordinert til det som kalles 'Ordets tjener', det vil si pastor.

Medlemmene av Bruderhof var pasifister. Det er underlig hvordan nettopp de ofte blir gjenstand for forfølgelse av myndigheter og av og til også av kirker! Kommuniteten i Rhön ble plutselig en farlig fiende for nazistene.

Motstanden mot nazifiseringen
Emmy Arnold forteller gripende og sterkt om dette i memoarboken sin. I 1933 krever Adolf Hitler en folkeavstemning, for at folk skulle få muligheten til å uttrykke sin støtte til hans politikk. 'Dette skjedde sannsynligvis for at andre land vegret seg for å tro, at hele det tyske folket stod bak hans regime, for i de andre landene hørte man mer om terroren, konsentrasjonsleirene og alt det øvrige, enn hva vi gjorde i Tyskland', skriver Emmy Arnold.

Hun forteller om den statlige overvåkningen som gjorde det umulig å tale fritt. Alle måtte stemme ved folkeavstemningen, og det ble gitt nøye informasjon om dette.

'Vi var enige om at vi ikke bare kunne stemme 'nei', men at vi også måtte gi et positivt vitnesbyrd om vår innstilling,' forteller Emmy Arnold.

Eberhard Arnold formulerte en uttalelse hvor det het at Bruderhof-kommuniteten ville støtte en regjering innsatt av Gud, men at deres oppdrag var annerledes. Det som gjaldt var å følge i Kristi fotspor som et korrektiv for denne verden.

16.november 1933
Fire dager etter at Eberhard Arnold kom med sin uttalelse, nærmere bestemt den 16.november 1933, ble Rhön Bruderhof omringet av 140 menn fra SS, SA og Gestapo. Ingen fikk lov til å forlate sine rom eller sin arbeidsplass. Det ble satt ut vakter ved hver eneste dør.

'Siden trengte de seg inn i hvert av rommene og gjennomsøkte alt', erindrer Emmy. Hun forteller: 'Bøker og brev, til og med personlige brev mellom de som var forlovet eller gift, ble lest opp og gjort grundig narr av'. Hele gården ble gjennomsøkt. De gjennomgikk spesielt Eberhard's eiendeler, og han hadde nok blitt sendt til en av konsentrasjonsleirene, hadde det ikke vært for at han lå syk.

Nazistene truet så med å stenge gården. Medlemmene av Bruderhof kommuniteten fikk etter hvert smuglet barna over til Liechtenstein. Kommuniteten besto på dette tidspunktet av 180 medlemmer.

(fortsettes)

Den stille havnen

'Salig er den man som kjenner sin egen svakhet,' skriver Isak Syreren. En av de viktigste skikkelsene i Østkirkens åndelige liv. Isak, som levde på 600-tallet, levde som eremitt i fjellene i det nåværende Kurdistan. Jeg finner stadig hjelp og åndelig veiledning hos ham, og har derfor valgt å oversette noe jeg nylig leste opp igjen, for bloggens lesere.

Isak legger til: 'Men ingen kan kjenne sin egen svakhet om han ikke i noen grad får oppleve kroppens eller sjelens lidelse. Når han da sammenligner sin svakhet med hjelpen fra Gud innser han hvor stor den hjelpen er'.

Isak forteller hvordan hjertet kan gripes av frykt. Så skriver han:

'Det er sagt at bare Guds hjelp kan redde oss. Når et meneske vet at hun savner Guds hjelp, ber hun ivrigere. Og jo mer hun ber, desto mer blir hennes hjerte ydmykt. For man kan ikke be og bønnfalle uten ydmykhet. Så lenge hjertet ikke ydmyker seg, kan det ikke unngå overfladiskheten og de tomme tankene. Men ydmykheten skjenker indre samling. Når mennesket ydmyker seg møter det straks medlidenhet, og hjertet erfarer hjelpen fra Gud. Det fylles av en ny styrke, tillitens styrke. Når mennesket på denne måten kjenner Guds hjelp, kjenner at Han er nær og kommer henne til unnsetning, da fylles hennes hjerte straks av tro og hun innser at bønnen er den tilflukt der hun finner hjelp, frelsens kilde, tillitens skatt, den stille og rolige havnen, lyset for dem som vandrer i mørket, de svakes støtte, et ly i prøvelsens tid, hjelpen for sykdommen er som hardest, en beskyttelse i striden og et våpen mot den indre fienden.

Når mennesket har innsett alt dette, da er bønnen blitt hennes indre skatt'.

Bildet er fra Lindisfarne.

Et liv levd i en kommunitet

Svenske Dagen hadde i går et svært interessant oppslag om en nymonastisk kommunitet i Mariannelund. Kommuniteten har syv medlemmer, den åttende personen blir medlem denne måneden.

Det er unge ektepar det er snakk om: Sara og Erik Salomonsson, henholdsvis 27 og 28 år gamle. Sara er sykepleier, Erik er teolog, men arbeider i et lokalt byggevarefirma. Rebecka og Andreas Bernberg, på 26 og 28 år. Hun leser til å bli prest, Andreas er teolog og arbeider som lærer ved Liljeholmens folkehøgskole. De venter sitt første barn denne måneden. Så er det Linda og Emil Jonzon, begge 28 år gamle. Linda arbeider som tanntekniker, Emil er teolog og arbeider på Mariannelund folkehøgskole.

Parene lærte hverandre å kjenne under studietiden i Örebro og det var mot slutten av studietiden at tanken om å bosette seg i en form for bofellesskap meldte seg. Men de bor altså ikke i samme hus.

Les reportasjen her:

http://www.dagen.se/vardag/darfor-valde-de-ett-liv-i-kollektiv/

Dette er en form for kristent liv jeg gjerne skulle sett her i Norge.

torsdag, november 21, 2013

'Homecoming' Bibelen blir en realitet

Gloria Gaither, som sammen med ektemannen, Bill, er vertskap for de verdensberømte showene 'Homecoming', lanserer nå en helt ny Bibel.

Det er det meget anerkjente forlaget Nelson Publishers som står bak. I utgangspunktet synes Gloria Gaither at det fantes nok bibelutgaver og at man ikke trengte flere, men ved nærmere ettertanke takket hun ja til forespørselen fra Nelson Publishers.

For 'Homecoming' showene henvender seg til et publikum som ofte har hatt bakgrunn fra menighetsliv, men som ikke lenger er med av ulike årsaker. Nå ønsker Gloria Gaither å hjelpe dem til å bli glad i Bibelen igjen!

Den nye Bibelen vil inneholde studie-notater for lettere å forstå teksten, 20-30 av de mest kjente sangene til Gloria og Bill Gaither, og alle versene som har noe med sang og musikk å gjøre vil bli understreket. Bakgrunnen for sangene vil det også bli plass til.

Så får vi se om noe norsk forlag kunne tenke seg å utgi denne spesielle Bibelen på norsk.

Hva er sant vennskap?

Jeg har gjort meg noen refleksjoner over noe Henri Nouwen har skrevet, om betydningen av sant vennskap, og som jeg har valgt å oversette:

'Når vi ærlig spør oss selv om hvilken person som har betydd mest for oss, for vårt eget livs vedkommende, så finner vi ofte ut, at det er de som, i stedet for å gi oss råd, løsninger eller kurer, heller har valgt å dele vår smerte og røre ved sårene våre med en varm og øm hånd'.

Ved en annen anledning skrev Nouwen dette: 'Den vennen som kan bli taus med oss i fortvilelsens eller forvirringens øyeblikk, som kan være hos oss i når vi sorgen kommer og vi kjenner oss forlatt, som kan tolerere det å ikke vite, ikke kunne helbrede - det er en venn som bryr seg'.

Jeg undrer meg: er jeg en slik venn?

En annen jeg setter stor pris på som åndelig veileder, Jean Vanier, har sagt det slik:

'Vi er født i ekstrem skrøpelighet, og vi dør i ekstrem skrøpelighet. Gjennom livet vårt forblir vi skrøpelige, og vi risikerer å bli såret. Hvert barn er så sårbart, så skrøpelig, og uten noen til å forsvare det'.

Apostelen Paulus skriver:

'Vi som er sterke, skylder å bære skrøpelighetene hos dem som er svake, og ikke være oss selv til behag. Enhver av oss skal være til behag for sin neste, til gagn og oppbyggelse for ham. For heller ikke Kristus levde seg seg selv til behag ...' (Rom 15,1-3a)

20 medlemmer av Tre-Selv-kirke i Kina arrestert

Kinesiske myndigheter arresterte nylig mer enn 20 medlemmer av en kristen menighet i fylket Nanle. Dette er oppsiktsvekkende all den stund det er snakk om en Tre-Selv-kirke, det vil si en kirke godkjent og styrt av myndighetene.

Arrestasjonen av de 20 menighetsmedlemmene, og deres pastor, Zhang (bildet), skjedde 16.november. De 20 kristne kineserne ble holdt i fengsel i et døgn. Sivil kledd politi hadde dukket uanmeldt opp, og ingen av dem viste dokumentasjon på at de virkelig var politimenn.

Etter at politiet hadde innbrakt de 20 til politistasjonen kom flere menighetsmedlemmer og Zhangs egen familie og stilte seg utenfor politistasjonen for å protestere mot arrestasjonen. Gruppen ble nektet adgang til politistasjonen, og noen av dem ble også slått av politiet. Pastor Zhang's foreldre som er høyt oppe i årene, ble sendt til sykehus og innlagt på grunn av høyt blodtrykk.

De 20 menighetsmedlemmene og deres pastor var igjennom harde avhør, som skapte frykt hos flere av dem.

Om morgenen den 17.november sto det politivakt utenfor kirkebygget deres, og de ble nektet adgang.

La oss be for våre forfulgte trossøsken.

onsdag, november 20, 2013

Tre hus reist til minne om ekteparet Feldmann i Alonei Shilo

Onsdag 13.november vil bli stående som er merkedag, ikke bare i den jødiske bosetningen, Alonei Shilo, på Samarias fjell, men også i norsk-jødisk historie. Da ble nemlig tre permanente hus innviet til minne om Feldmann-familien.                                  

Husene blir stående der som et monument over det jødiske ekteparet Rachel og Jakob Feldmann, som ble drept av norske grenseloser i oktober 1942.

Det er Karmel Israel-Nytt som offentliggjør dette i dag. Karmel-Instituttet har betalt en million kroner for de tre husene. De er bygget i mur og skal huse nybyggerfamilier. I forbindelse med innvielsen deltok ordføreren i kommunen Shomron, Igal Lahav, som støtter den lille bosetningen Alonei Shilo, og som håper at den skal bli stemplet lovlig innen tre år.

Den store pengegaven fra Norge ble overrakt på Holocaust-dagen, og kom som et svar på at den forrige regjeringen trakk tilbake skatteletten på gaver til Karmel-Instituttet i 2012. Det førte til økt giverglede blant norske Israel-venner.

Rovmordet på Rachel og Jakob Feldmann er en skamplett i norsk historie. Rachel og Jakob Feldmann ble født i Gomel i Ukraina i 1891. 20 gamle giftet de seg. Pogromer tvang dem på flukt og de havnet i Trondheim. Og senere til Oslo, hvor de drev forretning. Da tyskerne okkuperte Norge flyktet de. To norske grenseloser skulle frakte dem over til Sverige. Men ved Skrikerud-tjern i Trøgstad i Østfold ble ekteparet slått i hjel, og dumpet i tjernet. Grenselosene stjal 12.000 kroner og andre eiendeler fra det jødiske ekteparet. Grenselosene innrømmet senere drapene, men argumenterte at fluktruten stod i fare for å bli oppdaget av tyskerne. De ble frikjent for drapene i tingretten og lagmannsretten, men ble dømt for underslag av et gullur og pengene.

Adoptivsønnen, Hermann, ble myrdet i Auschewitz 22.august 1943.

Bildet viser milliongaven til Alonei Shilo. Foto: Karmel Israel-Nytt.

Baptister i Tadsjikistan bøtelagt for å ha mottatt andaktshefte

En baptist i Tadsjikistan er bøtelagt for å ha mottatt et andaktshefte fra utlandet. Myndighetene i Tadsjikistan mener at det å motta et slikt hefte er et lovbrudd, siden landet forbyr produksjon, import, eksport, salg og distribusjon av religiøs litteratur.

18. november kunne Forum 18 rapportere at Madamin Charijev, en baptist fra landets hovedstad Dushanbe, var blant flere som enten var blitt bøtelagt eller som hadde fått en advarsel for å ha mottatt illegal litteratur.

Baptistene fikk problemer tidlig i september, når det hemmelige politiet konfiskerte kopier av 'Vårt daglige brød', et andaktshefte publisert og distribuert i mer enn 40 land av RBC Ministries i Grand Rapids, Michigan, USA. Andaktsheftet som var sendt til tre personer kom fra Hvite-Russland.

Myndighetene avviser forklaringen gitt av baptistene som mottok heftet, at dette var 'ikke ment for offentligheten, men til internt bruk'. Madamin Charijev har betalt boten sin, fordi han ikke ønsket å komme i konflikt med landets myndigheter.

Nepals kristne frykter økt forfølgelse

Valgresultatene fra gårsdagens valg i Nepal foreligger ikke, når jeg skriver denne artikkelen. Men Nepals kristne frykter økende forfølgelse når ny regjering er valg. Meningsmålingene viser nemlig at et nasjonalistisk hindu-parti ligger an til å vinne valget.

Dette partiets plattform viser at de ønsker å vende tilbake til sine hinduistiske røtter og offisielt anerkjenne denne religion og identitet i landets konstitusjon.

Det vil skape store problemer for de kristne i landet. Nepal er i dag offisielt en sekulær stat. Mange kristne nepalesere frykter at det samme vil skje i Nepal, som har skjedd i India, hvor hinduene i landet er blitt mer og mer ekstreme. Gårsdagens valg er andre del av et valg for å velge ny regjering. I følge offisielle tall er over 81 prosent av Nepals befolkning på 27 millioner mennesker hinduer, mens 9 prosent er buddhister, 4,4 prosent er muslimer og 1,4 prosent er kristne. I tillegg finnes det flere folkegrupper med egne religioner.

Slik fungerer apostoliske team, del 1

Floyd McClung (bildet) har skrevet en artikkel om apostoliske team, som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette den:

Definisjon på apostoliske team: 'en gruppe med menn og kvinner kalt sammen av Gud for å utvide kongedømmet og forherlige Gud ved å gjøre disipler av fortapte mennesker og plante og multiplisere menigheter'. (Rom 15,7-20)

Hovedforskjellen mellom eldste som tjener i en menighet og et apostolisk team handler om visjon og funksjon. Eldste tjener ved å utruste, disippelgjøre og ha tilsyn med medlemmene av en lokal menighet. Apostoliske team fokuserer på å være pionerer blant mennesker som ennå ikke har hørt de gode nyhetene. Apostoliske team har tilsyn med bevegelser som driver pionerarbeid; de kultiverer et sett med kjerneverdier som gir kraft til en slik bevegelse.

Lokale eldste har omsorg for flokken de er betrodd; apostoliske team gjør det samme men kultiverer også en menighetsplantings kultur av tro og visjon for å nå de som ennå ikke har hørt de gode nyhetene. Eldsterådet i en lokal menighet kan vokse til et apostolisk team med tiden, hvis de kultiverer apostoliske verdier og visjon, og anerkjenner og bekrefter apostler og profeter til å lede teamet og legge grunnvollen i deres bevegelse.

Apostoliske team er fokusert. 
De er ikke tilfredse med å kun ha tilsyn med det som skjer i en lokal menighet. De brenner med en lengsel etter å plante menigheter og nå de som ikke er influert av evangeliet, og da spesielt de som ikke har hørt om Guds kjærlighet i Jesus.

(fortsettes)

tirsdag, november 19, 2013

Behøver evangelikale kristne å kjenne seg underlegne og annenrangs?

Behøver evangelikale kristne å kjenne seg underlegne og annenrangs i forhold til det som kalles Den allmenne kirken - det vil si Den ortodokse og Den romersk-katolske kirke?

Spørsmålet har meldt seg etter en debatt på Facebook om Jomfru Marias syndfrihet. I forbindelse med debatten er det blitt fremhevet at Den allmenne kirken representerer originalen, og at evangelikal kristendom noe nytt. Stemmer dette?

Om de første kristne heter det at 'de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære' (Apg 2,42) Og Judas formaner oss 'til å stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige' (Jud v.3). Det betyr at den kristne lære allerede var fastsatt mens apostlene ennå levde. Det er denne læren som er blitt overgitt til Menigheten. De første kristne vek ikke fra den. Dermed er det urkirken som representerer originalkristendommen. Den allmenne kirken henviser til Tradisjonen som om den var et fasttømret system, men forholdet er at denne tradisjonen har vært under utvikling over år, og den er slett ikke entydig i alle saker. Hva jomfru Maria angår er heller ikke de som representerer Den allmenne kirken enige. Det er kommet til senere dogmer i Den romersk-katolske kirke, som de ortodokse ikke deler synet på. Så det nye kommer ikke med evangelikal kristendom, men med den kirken som først og fremst fremstår etter keiser Konstantin.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å tilhøre en kirkelig tradisjon som har bøyd seg for Bibelens autoritet, ikke for en Tradisjon som har vært under utvikling. Særlig gjelder dette når Tradisjonen fremhever ting som ikke en gang er omtalt i Bibelen, og påstår at dette hører med til den kristne tro. Om Maria er så viktig som enkelte representanter for Den allmenne kirken gir uttrykk for, så er det underlig at apostlene ikke kjente til at hun var syndfri, eller at hun er vår forbeder. Når apostelen Paulus skriver om våre forbedere nevner han Jesus og Den Hellige Ånd. Han nevner ikke Maria med et ord. Apostelen Johannes fikk i oppdrag av Jesus selv å ta vare på Jesu mor. Men han nevner henne ikke med et eneste ord i noen av sine brev. Han skriver om inkarnasjonens under, men forteller ingenting om at hun skulle ha vært uten synd.

Jeg tror om Skriften det som apostelen Paulus skriver om den: 'Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og utrustet til all god gjerning'. (2.Tim 3,16)

Jeg skammer meg heller ikke over å tro det. Jeg kjenner på djup takknemlighet av å stå i en tradisjon som tror at Bibelen er Guds autoritative ord for liv og lære, at Bibelen er ufeilbarlig, evig gyldig, og fullstendig til å stole på. At ingenting kan måle seg med den, ei heller at det finnes noe over den eller ved siden av den. Den er og blir unik.

Kong David sier det slik i Salme 138,2: 'For Du har opphøyet Ditt ord overalt der Ditt navn er'.

Dette betyr dog ikke at vi også har mye å lære av Den allmenne kirken, av kirkefedrene, av ørkenfedrene, av mennesker som har levd med Herren og søkt Ham i bønn. Men om de lærer i strid med den apostoliske troen, slik den er åpenbart i Den Hellige Skrift, er det ingen tvil om at det er Bibelens ord som gjelder og som står over den kirkelige tradisjonen. Det er bare Guds ord som er guddommelig inspirert og evig. Alt annet er menneskeord. Uansett hvem det kommer fra.

Personlig har jeg hatt og har fremdeles stor glede av å lese kirkefedrene, ørkenfedrene og skriftene til menn og kvinner som representerer ulike faser av kirkens historie. Jeg lar meg begeistre og inspirere, men jeg bøyer meg bare for det som stemmer overens med den apostoliske troen. Da er jeg nemlig på trygg grunn. På Ordets klippegrunn. For selv Augustin tok feil. Det samme gjorde Chrysostomos. Og Luther. Men ikke Peter, Johannes, Paulus, Matteus, Markus, Lukas, Jakob, Judas eller Hebreerbrevets forfatter. De sistnevnte har nemlig fått Helligåndens stempel på sine skrifter.