Når disse linjene skrives er bønneseminaret i Gyland over. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for den store mottageligheten seminaret fikk. Baptistmenigheten på Gyland samarbeidet med det lokale bedehuset, og 50 mennesker en lørdag formiddag på et lite sted synes jeg ikke er dårlig. Jeg tror tematikken: et bønneliv med hvilepuls, treffer mange hjemme. For det er et faktum at mange sliter med dårlig samvittighet. De skulle så gjerne ha bedt mer. Men dette seminaret har et helt annet fokus. Hensikten er å hjelpe mennesker til å se at de faktisk ber mer enn de tror. I morgen samles vi til gudstjeneste samme sted før turen går hjemover til Gjøvik. Så står Porsgrunn for tur. Der har baptistmenigheten gått sammen mrd baptistmenighetene i Skien og Langesund om et lignende seminar. Skulle flere menigheter ønske et seminar i deres menighet, enten i vår eller til høsten er det bare å ta kontakt. Det er noen ledige helger.
lørdag, februar 28, 2015
En keltisk velsignelse
Velsignet være dere som
gir brød i tomme hender,
som bruker ord og gjerning
slik at fiender blir venner.
Velsignet være dere som
gir rom for fred og nåde:
ved milde ord og vennlig sinn
lar kjærligheten råde.
Velsignet være dere som
gir legedom og varme,
lar Herrens fred få leverom,
gir vennlighet mot harme.
Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.
Velsignet være dere som
selv åpner deres hender
for Herrens nåde som forblir¨
når dette livet ender.
gir brød i tomme hender,
som bruker ord og gjerning
slik at fiender blir venner.
Velsignet være dere som
gir rom for fred og nåde:
ved milde ord og vennlig sinn
lar kjærligheten råde.
Velsignet være dere som
gir legedom og varme,
lar Herrens fred få leverom,
gir vennlighet mot harme.
Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.
Velsignet være dere som
selv åpner deres hender
for Herrens nåde som forblir¨
når dette livet ender.
fredag, februar 27, 2015
Russiske baptister på offensiven - 8.000-9.000 nye medlemmer i året - vil nå de unådde folkegruppene i hjemlandet
Å nå de russiske minoritetsfolkene med evangeliet står høyt oppe på agendaen for Den russiske baptistunionen.
Og utfordringene er store: I Russland finnes det 15 byer med over en million innbyggere hvor det ikke finnes noen evangelisk menighet. Den russiske baptistunionen håper nå å kunne mobilisere 1000 nye misjonærer innen kort tid. Arbeidet er allerede i gang.
Til Ljus i Öster sier to av lederne for Den russiske baptistunionen, Sergeij Sipko og Josef Makarenko, at det ganske snart skal holdes en stor konferanse for kristne studenter. Der vil de bli utfordret til å tenke misjon i alminnelighet og spesifikt for å avsette et for for å drive misjonsarbeid lokalt, nasjonalt eller internasjonalt.
Det planlegges også å opprette treningssentre for misjon i samtlige av Russlands ni føderale distrikter. Når misjonærene har vært igjennom en intensiv treningsperiode vil Den russiske baptistunionen forsøke å finne egnede steder som misjonærene kan bli utsendt til.
Flere av de unådde gruppene har ikke Det nye testamente på sitt eget språk, og dette vil det også bli arbeidet med. Det arbeides også med en plan for å hjelpe de som vil reise ut i misjonens tjeneste både åndelig og økonomisk.
Det planlegges også en stor misjonskongress hvor man venter 3.500 deltagere.
Og det skjer mye spennende og oppmuntrende i Russland hva angår evangelisering. 8.000-9.000 mennesker blir frelst, døpt og lagt til de menighetene som utgjør Den russiske baptistunionen.
I Omsk, for eksempel, har det de siste 10 årene blitt grunnlagt en ny menighet hvert år.
Fakta om Den russiske baptistunionen:
* Den vokste frem under den andre halvdel av 1800-tallet.
* De fleste som sluttet seg til var bønder, håndverkere og kjøpmenn.
* Ble hardt forfulgt under det sovjetiske regimet.
* Øker hvert år med 8.000-9.000 medlemmer.
* Består av omkring 2.000 menigheter med 76.000 døpte medlemmer.
Og utfordringene er store: I Russland finnes det 15 byer med over en million innbyggere hvor det ikke finnes noen evangelisk menighet. Den russiske baptistunionen håper nå å kunne mobilisere 1000 nye misjonærer innen kort tid. Arbeidet er allerede i gang.
Til Ljus i Öster sier to av lederne for Den russiske baptistunionen, Sergeij Sipko og Josef Makarenko, at det ganske snart skal holdes en stor konferanse for kristne studenter. Der vil de bli utfordret til å tenke misjon i alminnelighet og spesifikt for å avsette et for for å drive misjonsarbeid lokalt, nasjonalt eller internasjonalt.
Det planlegges også å opprette treningssentre for misjon i samtlige av Russlands ni føderale distrikter. Når misjonærene har vært igjennom en intensiv treningsperiode vil Den russiske baptistunionen forsøke å finne egnede steder som misjonærene kan bli utsendt til.
Flere av de unådde gruppene har ikke Det nye testamente på sitt eget språk, og dette vil det også bli arbeidet med. Det arbeides også med en plan for å hjelpe de som vil reise ut i misjonens tjeneste både åndelig og økonomisk.
Det planlegges også en stor misjonskongress hvor man venter 3.500 deltagere.
Og det skjer mye spennende og oppmuntrende i Russland hva angår evangelisering. 8.000-9.000 mennesker blir frelst, døpt og lagt til de menighetene som utgjør Den russiske baptistunionen.
I Omsk, for eksempel, har det de siste 10 årene blitt grunnlagt en ny menighet hvert år.
Fakta om Den russiske baptistunionen:
* Den vokste frem under den andre halvdel av 1800-tallet.
* De fleste som sluttet seg til var bønder, håndverkere og kjøpmenn.
* Ble hardt forfulgt under det sovjetiske regimet.
* Øker hvert år med 8.000-9.000 medlemmer.
* Består av omkring 2.000 menigheter med 76.000 døpte medlemmer.
Ordet er en vei til stillhet
Wilfrid Stinissen har vært en god åndelig rådgiver gjennom mange år. Her følger noe han har skrevet om behovet vi alle har for stillhet, om vi skal høre fra Gud:
'Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskelig språk kan si om Ham.
Når du leser Bibelen i den ånd den er skrevet, i Den Hellige Ånd, får du et stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.
Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne nettopp ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av jordens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.
Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for Ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden'.
(Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 60)
'Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskelig språk kan si om Ham.
Når du leser Bibelen i den ånd den er skrevet, i Den Hellige Ånd, får du et stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.
Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne nettopp ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av jordens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.
Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for Ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden'.
(Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 60)
torsdag, februar 26, 2015
Å knele for den tre ganger HELLIGE Gud
La meg si dette før du leser videre: Vi mennesker er forskjellige, for Gud har skapt oss som originaler, ikke kopier av andre. Derfor er det ikke alt som kjennes naturlig for oss. Slik er det også med lovsangsutrykkene. Noen av oss er stillferdige, andre liker fart og bevegelse.
Det er derfor ikke meningen med det jeg skriver at du skal føle at du må inn i en spesiell form - for å bli akseptert av Gud.
Likevel - jeg har noe på hjertet som jeg gjerne vil få dele med deg: jeg lengter etter dybde, et rikere lovsangsspråk, en større hengivenhet og ærbødighet overfor Gud. Jeg er overbevist om at dette bare kan skapes av Den Hellige Ånd. For Den Hellige Ånds fremste oppgave er å peke på Jesus! 'Han skal herliggjøre Meg', sier Jesus om Den Hellige Ånd i Joh 16,13.
For egen del kjenner jeg meg dratt mot noen uttrykk for tilbedelse som ikke kjennes like naturlig for meg, men som jeg opplever at Gud skaper lengsler i meg etter å gjøre. Det handler om å knele ned i tilbedelse: 'Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far'. (Ef 3,14).
Det er et ord fra Salmenes bok som er blitt så levende for meg: 'Kom, la oss tilbe og bøye kne! La oss knele ned for Herren, vår Skaper! For Han er vår Gud...' (Salme 95,6-7a)
Overfor den tre ganger HELLIGE Gud kjennes det helt naturlig å knele eller kaste seg ned. Apostelen Johannes gir oss et lite glimt av hvordan det ser ut i Guds tronsal: 'Hver gang livsvesenene gir pris og ære og takk til Ham som sitter på tronen, Han som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned foran Ham som sitter på tronen, og tilber Ham som lever i all evighet, og kaster kronene sin ned foran tronen og sier: Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For Du har skapt alle ting, og ved Din vilje består alle ting, og ved Din vilje ble de skapt'. (Åp 4,9-11)
Det kommer en dag da hvert kne skal bøye seg for Jesus!
Derfor kjennes det mer og mer naturlig for meg å bøye kne. Jeg ser poenget, som enkelte sikkert vil innskyte, at dette kan bli et religiøst rituale, helt uten innhold. Slik kan det også bli om du sitter!
Jeg er ganske sikker på at om kong Harald hadde besøkt en kirke hvor du var tilstede, så ville du ha reist deg? Noe annet ville vært uhøflig. Vi kan altså reise oss for en jordisk monark, men ikke for Kongernes Konge og Herrenes Herre? For meg er det underlig når vi synger: 'Jeg bøyer kne for deg', og så sitter vi behagelig tilbakelent i våre kirkebenker. Er ikke det også religiøst?
Jeg ber om at ærefrykten for Gud kommer tilbake. Først og fremst i mitt eget liv. Apostelen Johannes beskriver sitt møte med den herliggjorte Kristus, slik: 'Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene Hans'. (Åp 1,17)
Mange forunderlige ting ville skje om ærefrykten til Den Hellige kom tilbake.
Det er derfor ikke meningen med det jeg skriver at du skal føle at du må inn i en spesiell form - for å bli akseptert av Gud.
Likevel - jeg har noe på hjertet som jeg gjerne vil få dele med deg: jeg lengter etter dybde, et rikere lovsangsspråk, en større hengivenhet og ærbødighet overfor Gud. Jeg er overbevist om at dette bare kan skapes av Den Hellige Ånd. For Den Hellige Ånds fremste oppgave er å peke på Jesus! 'Han skal herliggjøre Meg', sier Jesus om Den Hellige Ånd i Joh 16,13.
For egen del kjenner jeg meg dratt mot noen uttrykk for tilbedelse som ikke kjennes like naturlig for meg, men som jeg opplever at Gud skaper lengsler i meg etter å gjøre. Det handler om å knele ned i tilbedelse: 'Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far'. (Ef 3,14).
Det er et ord fra Salmenes bok som er blitt så levende for meg: 'Kom, la oss tilbe og bøye kne! La oss knele ned for Herren, vår Skaper! For Han er vår Gud...' (Salme 95,6-7a)
Overfor den tre ganger HELLIGE Gud kjennes det helt naturlig å knele eller kaste seg ned. Apostelen Johannes gir oss et lite glimt av hvordan det ser ut i Guds tronsal: 'Hver gang livsvesenene gir pris og ære og takk til Ham som sitter på tronen, Han som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned foran Ham som sitter på tronen, og tilber Ham som lever i all evighet, og kaster kronene sin ned foran tronen og sier: Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For Du har skapt alle ting, og ved Din vilje består alle ting, og ved Din vilje ble de skapt'. (Åp 4,9-11)
Det kommer en dag da hvert kne skal bøye seg for Jesus!
'Derfor har også Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham Navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu Navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'. (Ef 2,9-11)
Derfor kjennes det mer og mer naturlig for meg å bøye kne. Jeg ser poenget, som enkelte sikkert vil innskyte, at dette kan bli et religiøst rituale, helt uten innhold. Slik kan det også bli om du sitter!
Jeg er ganske sikker på at om kong Harald hadde besøkt en kirke hvor du var tilstede, så ville du ha reist deg? Noe annet ville vært uhøflig. Vi kan altså reise oss for en jordisk monark, men ikke for Kongernes Konge og Herrenes Herre? For meg er det underlig når vi synger: 'Jeg bøyer kne for deg', og så sitter vi behagelig tilbakelent i våre kirkebenker. Er ikke det også religiøst?
Jeg ber om at ærefrykten for Gud kommer tilbake. Først og fremst i mitt eget liv. Apostelen Johannes beskriver sitt møte med den herliggjorte Kristus, slik: 'Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene Hans'. (Åp 1,17)
Mange forunderlige ting ville skje om ærefrykten til Den Hellige kom tilbake.
Vil gi Indias kvinner nytt håp
Her er dagens gladmelding! Mange kvinner i India blir sett på som annenrangs borgere og blir sett på som en byrde for deres familier.
'Hun teller 2015' er en måte å introdusere et nytt budskap til Indias kvinner - som handler om håp!
Lindsay Ackerman i Mission India, med base i Grand Rapids i Michigan i USA, sier til Mission Network News, at årets kampanje i hovedsak henvender seg til kvinner i staten Bihar.
Av Bihar's 104 millioner innbyggere, er en av tre analfabeter og 47 prosent av kvinnene i Bihar kan ikke lese eller skrive. Uten andre måter å underholde seg selv på, gifter 60 prosent av kvinnene i Bihar seg når de er 18 år gamle. 0,1 prosent av befolkningen er kristne.
Analfabetismen berører alle områder av livet hver eneste dag. 'Det er umulig å komme seg gjennom livet og lykkes uten å kunne lese', sier Lindsay Ackerman.
'Når barna dine kommer hjem fra skolen med lekser de ikke forstår, så kan du ikke hjelpe dem'.
Mission India har som mål å reise 63.000 amerikanske dollars for å sende 2100 kvinner fra Bihar på voksenopplæringskurs, som samtidig er et Bibelkurs. Her får de ikke bare lære å lese og skrive, her lærer de også om helse og hygiene, grunnleggende førstehjelp og hva som trengs for å starte forretningsvirksomhet. Kurset har et års varighet.
La oss be om at Mission India lykkes med å samle inn pengene og la oss be for voksenopplæringskursene.
'Hun teller 2015' er en måte å introdusere et nytt budskap til Indias kvinner - som handler om håp!
Lindsay Ackerman i Mission India, med base i Grand Rapids i Michigan i USA, sier til Mission Network News, at årets kampanje i hovedsak henvender seg til kvinner i staten Bihar.
Av Bihar's 104 millioner innbyggere, er en av tre analfabeter og 47 prosent av kvinnene i Bihar kan ikke lese eller skrive. Uten andre måter å underholde seg selv på, gifter 60 prosent av kvinnene i Bihar seg når de er 18 år gamle. 0,1 prosent av befolkningen er kristne.
Analfabetismen berører alle områder av livet hver eneste dag. 'Det er umulig å komme seg gjennom livet og lykkes uten å kunne lese', sier Lindsay Ackerman.
'Når barna dine kommer hjem fra skolen med lekser de ikke forstår, så kan du ikke hjelpe dem'.
Mission India har som mål å reise 63.000 amerikanske dollars for å sende 2100 kvinner fra Bihar på voksenopplæringskurs, som samtidig er et Bibelkurs. Her får de ikke bare lære å lese og skrive, her lærer de også om helse og hygiene, grunnleggende førstehjelp og hva som trengs for å starte forretningsvirksomhet. Kurset har et års varighet.
La oss be om at Mission India lykkes med å samle inn pengene og la oss be for voksenopplæringskursene.
onsdag, februar 25, 2015
Fastetidens velsignelser
På bloggen Monastisk finner du syv nye ting du kan arbeide med under Den store fasten, og kvitte deg med - og modnes. Fastetiden er virkelig gitt oss som en gave fra Gud.
Du finner artikkelen her:
Mongolske landsbyer nås med evangeliet
Det er ikke så ofte vi hører fra Mongolia, desto mer gledelig er det å kunne videreformidle følgende lille gladmelding:
I en landsby som ligger i nærheten av den mongolske byen Ulaangom finnes det en liten baptistmenighet. Her er Khuiga medlem. For noen år siden kom ungdommer fra ulike russiske baptistmenigheter hit for å holde en sommerleir for barn.
Khuiga ble spurt om han ikke ville hjelpe til. Han lærte mye gjennom å se hvordan de kristne ungdommene drev sommerleiren. Nå er Khuiga student i den mongolske byen Khovd (bildet). Her fikk han høre om misjonsorganisasjonen 'School without walls', noe som gjorde ham svært interessert. De driver det samme arbeidet som baptistungdommene som drev sommerleiren.
Han involverte seg i arbeidet, og gjennom undervisningen han fikk forstod han mer av hvordan Gud arbeider og hvordan Gud har arbeidet i hans liv helt siden han var en liten gutt. Khuiga ble også klar over viktigheten av å være kalt av Gud om han skulle ut i tjeneste.
Nå har Khuiga bestemt seg for å reise tilbake til landsbyen han kommer fra for å organisere en ny sommerleir der. Han har fått med seg russiske venner som gjerne vil støtte ham. I landsbyen Khuiga kommer fra er det mange ungdommer som kjenner ham, og nå ønsker han å hjelpe dem til å bli kjent med Gud og Frelseren Jesus Kristus.
La oss huske denne mongoleren i våre forbønner. Guds rike går fram - også i avsidesliggende landsbyer i Mongolia! Det er virkelig noe å takke Gud for i dag.
I en landsby som ligger i nærheten av den mongolske byen Ulaangom finnes det en liten baptistmenighet. Her er Khuiga medlem. For noen år siden kom ungdommer fra ulike russiske baptistmenigheter hit for å holde en sommerleir for barn.
Khuiga ble spurt om han ikke ville hjelpe til. Han lærte mye gjennom å se hvordan de kristne ungdommene drev sommerleiren. Nå er Khuiga student i den mongolske byen Khovd (bildet). Her fikk han høre om misjonsorganisasjonen 'School without walls', noe som gjorde ham svært interessert. De driver det samme arbeidet som baptistungdommene som drev sommerleiren.
Han involverte seg i arbeidet, og gjennom undervisningen han fikk forstod han mer av hvordan Gud arbeider og hvordan Gud har arbeidet i hans liv helt siden han var en liten gutt. Khuiga ble også klar over viktigheten av å være kalt av Gud om han skulle ut i tjeneste.
Nå har Khuiga bestemt seg for å reise tilbake til landsbyen han kommer fra for å organisere en ny sommerleir der. Han har fått med seg russiske venner som gjerne vil støtte ham. I landsbyen Khuiga kommer fra er det mange ungdommer som kjenner ham, og nå ønsker han å hjelpe dem til å bli kjent med Gud og Frelseren Jesus Kristus.
La oss huske denne mongoleren i våre forbønner. Guds rike går fram - også i avsidesliggende landsbyer i Mongolia! Det er virkelig noe å takke Gud for i dag.
Nasjonalister i India forsøker å sverte ettermælet til moder Teresa
Forfølgelsen av kristne i India fortsetter å eskalere. En leder for en høyreorientert nasjonalistisk hindu gruppe svertet nylig minnet om Moder Teresa og hevdet at hennes arbeid blant de fattige 'var gjort for at den personen som fikk hjelp var forpliktet til å bli en kristen'.
Denne oppfatningen av det uegennyttige arbeidet Moder Teresa gjorde, kommer bare en uke etter at Indias statsminister talte om religiøs intoleranse og ba om at Indias religiøse minoriteter måtte beskyttes.
Det er ingen ringere enn Wall Street Journal som skriver om dette.
Hva var det som motivere Moder Teresa, den kristne nonnen som tilbrakte hele sitt liv i arbeid for Indias fattigste av de fattige: kjærlighet, plikt eller noe annet?
Mohan Bhagwat, lederen for den høyreorienterte hinduorganisasjonen, Rashtriya Swayamsevak Sangh, hvor nåværende statsminister Narendra Modi, var medlem, uttalte mandag denne uken at ideen bak Moder Teresas arbeid sto ideen om at de som mottok hennes tjeneste 'var forpliktet til å bli kristen'.
Uttalelsen kom i forbindelse med åpningen av barnehjem i byen Braratpur i staten Rajasthan, som ligger vest i India. Denne uttalelsen er ikke bare et partsinnlegg i en debatt, men den er med på å fyre opp under det ulmende hatet blant mange hinduer mot Indias kristne. Mange kristne organisasjoner driver barmhjertighetsarbeid i India, og de som får hjelp får den uavhengig av hvilken religiøs bakgrunn de måtte ha.
Over alt i India i dag angripes kristne for deres tro. Kirkebygg brennes ned til grunnen, kristne trakasseres, det rettes falske anklager mot dem, flere kvinner er blitt voldtatt og flere kristne er drept.
La oss huske på Indias kristne i våre forbønner i dag.
Denne oppfatningen av det uegennyttige arbeidet Moder Teresa gjorde, kommer bare en uke etter at Indias statsminister talte om religiøs intoleranse og ba om at Indias religiøse minoriteter måtte beskyttes.
Det er ingen ringere enn Wall Street Journal som skriver om dette.
Hva var det som motivere Moder Teresa, den kristne nonnen som tilbrakte hele sitt liv i arbeid for Indias fattigste av de fattige: kjærlighet, plikt eller noe annet?
Mohan Bhagwat, lederen for den høyreorienterte hinduorganisasjonen, Rashtriya Swayamsevak Sangh, hvor nåværende statsminister Narendra Modi, var medlem, uttalte mandag denne uken at ideen bak Moder Teresas arbeid sto ideen om at de som mottok hennes tjeneste 'var forpliktet til å bli kristen'.
Uttalelsen kom i forbindelse med åpningen av barnehjem i byen Braratpur i staten Rajasthan, som ligger vest i India. Denne uttalelsen er ikke bare et partsinnlegg i en debatt, men den er med på å fyre opp under det ulmende hatet blant mange hinduer mot Indias kristne. Mange kristne organisasjoner driver barmhjertighetsarbeid i India, og de som får hjelp får den uavhengig av hvilken religiøs bakgrunn de måtte ha.
Over alt i India i dag angripes kristne for deres tro. Kirkebygg brennes ned til grunnen, kristne trakasseres, det rettes falske anklager mot dem, flere kvinner er blitt voldtatt og flere kristne er drept.
La oss huske på Indias kristne i våre forbønner i dag.
Å oppdage skjønnhet og godhet
'Vi trenger ikke reise langt bort for å finne den skatt vi søker. Det finnes skjønnhet og godhet akkurat der vi befinner oss.
Og bare når vi kan se den skjønnheten og godheten vi har i vår nærhet kan vi oppdage skjønnheten og godheten når vi reiser for å se oss omkring.
Det finnes tre og blomster å nyte, malerier og skulpturer å beundre, og fremst av alt, det finnes mennesker som ler, leker og viser vennlighet og mildhet. De finnes overalt omkring oss som gaver som vi kan ta imot i takknemlighet.
Vi fristes til å samle all den skjønnhet og godhet som vi møter og bruke den til det vi arbeider med. Men da kan vi ikke gledes over den. Vi merker snart at vi må ha ferie for å hente oss inn igjen. La oss oppdage skjønnheten og godheten som vi har i vår nærhet før vi søker etter den annet steds'.
(Henri Nouwen i Bread for the Journey. Min oversettelse)
Og bare når vi kan se den skjønnheten og godheten vi har i vår nærhet kan vi oppdage skjønnheten og godheten når vi reiser for å se oss omkring.
Det finnes tre og blomster å nyte, malerier og skulpturer å beundre, og fremst av alt, det finnes mennesker som ler, leker og viser vennlighet og mildhet. De finnes overalt omkring oss som gaver som vi kan ta imot i takknemlighet.
Vi fristes til å samle all den skjønnhet og godhet som vi møter og bruke den til det vi arbeider med. Men da kan vi ikke gledes over den. Vi merker snart at vi må ha ferie for å hente oss inn igjen. La oss oppdage skjønnheten og godheten som vi har i vår nærhet før vi søker etter den annet steds'.
(Henri Nouwen i Bread for the Journey. Min oversettelse)
tirsdag, februar 24, 2015
Sterkt møte mellom pastor Saeed Abedini og hans far i fengselet
Her kommer en gladmelding til alle dere som ber for Saeed Abedini (bildet), den amerikansk-iranske pastoren som sitter fengslet i Iran:
Saeeds kone, Naghmed, kan fortelle at Saeed i forrige uke fikk besøk av sin far. Besøket foregikk ved at Saeed satt på en side av en glassvegg, faren på den andre.
De begynte å be og lovsynge sammen og det tyve minutter lange besøket ble til en drøy time. Naghmed forteller at Guds nærvær var så sterkt at vaktene ikke ville avbryte det gripende møtet!
La oss fortsette å be frimodig om at Saeed Abedini må bli løslatt.
Saeeds kone, Naghmed, kan fortelle at Saeed i forrige uke fikk besøk av sin far. Besøket foregikk ved at Saeed satt på en side av en glassvegg, faren på den andre.
De begynte å be og lovsynge sammen og det tyve minutter lange besøket ble til en drøy time. Naghmed forteller at Guds nærvær var så sterkt at vaktene ikke ville avbryte det gripende møtet!
La oss fortsette å be frimodig om at Saeed Abedini må bli løslatt.
SISTE: Iransk pastor løslatt fra fengsel
Her er dagens gladmelding! Pastor Rasoul Abdollah (bildet) er løslatt fra fengsel!
Den iranske pastoren har sittet fengslet siden desember 2013. Han ble opprinnelig arrestert i 2010, men løslatt etter å ha betalt kausjon, inntil desember 2013. Han er en av lederne for de mange husmenighetene i hjemlandet Iran.
Han ble arrestert 26. desember i 2010 som del av en storstilt aksjon fra iranske myndigheter, for å få bukt med den store vekkelsen som pågår i landet. Men jo flere iranere som er blitt arrestert, jo flere kristne blir det! Vekkelsen ser ikke ut til å stanse opp, og Iran er nå blitt selve vekkelseslandet.
Pastor Abdollah satt fengslet i over to måneder før han kom ut etter at det var blitt betalt kausjon for ham. Men 2. desember i 2013 bar inn bak murene igjen. Nå er han satt fri.
En kilde, som må forbli anonym av sikkerhetsmessige årsaker, sier til Christian Today, at iranske juridiske myndigheter synes å oppmuntre kristne som blir arrestert om å forlate landet før rettssaken kommer opp. En årsak til dette kan være at iranske myndigheter forsøker å kvitte seg med lederne for menighetene, slik at de på den måten kan få dempet innflytelsen fra vekkelsen i landet.
Den iranske pastoren har sittet fengslet siden desember 2013. Han ble opprinnelig arrestert i 2010, men løslatt etter å ha betalt kausjon, inntil desember 2013. Han er en av lederne for de mange husmenighetene i hjemlandet Iran.
Han ble arrestert 26. desember i 2010 som del av en storstilt aksjon fra iranske myndigheter, for å få bukt med den store vekkelsen som pågår i landet. Men jo flere iranere som er blitt arrestert, jo flere kristne blir det! Vekkelsen ser ikke ut til å stanse opp, og Iran er nå blitt selve vekkelseslandet.
Pastor Abdollah satt fengslet i over to måneder før han kom ut etter at det var blitt betalt kausjon for ham. Men 2. desember i 2013 bar inn bak murene igjen. Nå er han satt fri.
En kilde, som må forbli anonym av sikkerhetsmessige årsaker, sier til Christian Today, at iranske juridiske myndigheter synes å oppmuntre kristne som blir arrestert om å forlate landet før rettssaken kommer opp. En årsak til dette kan være at iranske myndigheter forsøker å kvitte seg med lederne for menighetene, slik at de på den måten kan få dempet innflytelsen fra vekkelsen i landet.
Et kall til Israels forbedere: Be for Israels nordlige grense - trusselen fra Iran er reell
Atombombe eller ikke: Iran har bygget en aktiv front fra Israels nordvestlige sjøgrense hele veien til Golan-høydene, advarer ekspert.
Det er Israels nasjonale nyhetstjeneste, Arutz Sheva, som melder dette. I forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud tidligere denne måneden, kunne Rania Sayegh, som leder Bønnehuset i Nasaret, fortelle at mange forbedere i Israel opplever at Gud kaller dem spesielt til å be om at Gud skal verne Israels nordlige grenser. Og det er altså ikke uten grunn.
Iran har bygget en aktiv front fra Israels nordlige middelhavs grense til grensen til Rosh Hanikra, hele veien til Golanhøydene. Målet: å undergrave og gå til krig mot den "sionistiske enheten" med konvensjonelle, kraftige militære midler innenfra Libanon og Syria.
Det sier Yigal Carmon, kontra-terror rådgiver til statsministrene Yitzhak Shamir og Yitzhak Rabin, og grunnlegger og president av det prestisjetunge Middle East Media Research Institute (MEMRI).
"Iran har dratt nytte av kaoset i Midtøsten for å danne en samlet front fra Teheran, gjennom Bagdad, Syria og Libanon," kunne Carmon fortelle den statlige radioen Kol Yisrael på mandag. "Iran har gjort Syria til en Hizbollah-stat for dette formålet, og gjør innhugg i de PA-kontrollerte områdene i Judea, Samaria og Gaza for dette formålet."
Carmon og hans MEMRI kollega Yael Yehoshua offentliggjorde i forrige uke en ti-siders avhandling om dette emnet, men den har fått relativt lite publisitet.
Iran har flere mål, forklarte Carmon: "Disse innebærer å avskrekke Israel fra å angripe Irans kjernefysiske muligheter, ta Golan fra Israel, og lignende - men disse er delmål. Deres hovedmål er til slutt å ødelegge Israel.."
Han sa at hva som må gjøres nå er, i det minste, å varsle: "Under Yom Kippur-krigen, så folk trusselen før den kom, men mange mennesker ønsker ikke å si noe. Vi må ikke gjøre den feilen igjen".
Yigal Carmon siterer Nahed Al-Hattar - en spaltist i den libanesiske avisen Al-Akhbar - som skrev den 13. februar i år. "Israel står overfor en skjebnesvanger krise. Så mye som det fryktet det iranske atomprogrammet, har man aldri forestilt meg at Iran ville bli stående på grensen sin selv før atomavtalen med amerikanerne var fullført."
"Den iranske trusselen mot Israel er ikke lenger teoretisk...Trusselen er blitt direkte, praktisk og konvensjonell," hevder Al- Hattar.
Det er all grunn til å ta dette på ramme alvor. Måtte alle som føler seg kallet til å be for Israel ta dette med i sine forbønner.
Det er Israels nasjonale nyhetstjeneste, Arutz Sheva, som melder dette. I forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud tidligere denne måneden, kunne Rania Sayegh, som leder Bønnehuset i Nasaret, fortelle at mange forbedere i Israel opplever at Gud kaller dem spesielt til å be om at Gud skal verne Israels nordlige grenser. Og det er altså ikke uten grunn.
Iran har bygget en aktiv front fra Israels nordlige middelhavs grense til grensen til Rosh Hanikra, hele veien til Golanhøydene. Målet: å undergrave og gå til krig mot den "sionistiske enheten" med konvensjonelle, kraftige militære midler innenfra Libanon og Syria.
Det sier Yigal Carmon, kontra-terror rådgiver til statsministrene Yitzhak Shamir og Yitzhak Rabin, og grunnlegger og president av det prestisjetunge Middle East Media Research Institute (MEMRI).
"Iran har dratt nytte av kaoset i Midtøsten for å danne en samlet front fra Teheran, gjennom Bagdad, Syria og Libanon," kunne Carmon fortelle den statlige radioen Kol Yisrael på mandag. "Iran har gjort Syria til en Hizbollah-stat for dette formålet, og gjør innhugg i de PA-kontrollerte områdene i Judea, Samaria og Gaza for dette formålet."
Carmon og hans MEMRI kollega Yael Yehoshua offentliggjorde i forrige uke en ti-siders avhandling om dette emnet, men den har fått relativt lite publisitet.
Iran har flere mål, forklarte Carmon: "Disse innebærer å avskrekke Israel fra å angripe Irans kjernefysiske muligheter, ta Golan fra Israel, og lignende - men disse er delmål. Deres hovedmål er til slutt å ødelegge Israel.."
Han sa at hva som må gjøres nå er, i det minste, å varsle: "Under Yom Kippur-krigen, så folk trusselen før den kom, men mange mennesker ønsker ikke å si noe. Vi må ikke gjøre den feilen igjen".
Yigal Carmon siterer Nahed Al-Hattar - en spaltist i den libanesiske avisen Al-Akhbar - som skrev den 13. februar i år. "Israel står overfor en skjebnesvanger krise. Så mye som det fryktet det iranske atomprogrammet, har man aldri forestilt meg at Iran ville bli stående på grensen sin selv før atomavtalen med amerikanerne var fullført."
"Den iranske trusselen mot Israel er ikke lenger teoretisk...Trusselen er blitt direkte, praktisk og konvensjonell," hevder Al- Hattar.
Det er all grunn til å ta dette på ramme alvor. Måtte alle som føler seg kallet til å be for Israel ta dette med i sine forbønner.
mandag, februar 23, 2015
Henrettelsen av de 21 kopterne og minnedagen for Polykarp
I dag feirer vi minnet om den kristne martyren Polykarp. Det skjer i en tid hvor mange kristne mister livet for sin tro og overbevisning.
For bare noen få dager siden ble 21 koptere henrettet ved halshugging av den terrorgruppen IS. Det hele dokumentert på en video. Broren til to av kopterne som ble drept, forteller at de 21 kopterne ropte ut i dødsøyeblikket: JESUS ER HERRE! Midt i tragedien får de være et sterkt vitnesbyrd, som er med på å styrke troen til de etterlatte og til alle kristne. Det finnes en tro som er verd å dø for!
Slik var det også for Polykarp.
Du kan lese om ham her: http://www.monastisk.blogspot.com
Marie Monsen og vekkelsen i Kina - hvilke lærdommer kan vi trekke, del 3
Det som fremfor alt preget Marie Monsen var at hun var en beder i ordets rette og sanne betydning. Hun forstod også betydning av sønderknuselsen og den daglige omvendelsen.
I sin bok 'Vekkelsen ble en Åndens aksjon' forteller hun om en ferie hjemme i Norge:
'Og nå var jeg altså hjemme igjen og følte meg helt uskikket til alt. Jeg gikk jo og bar på en større byrde enn jeg selv var klar over: vårt misjonsarbeids fremtid, dog uten forståelse av at det var et Åndens arbeid som foregikk for å tømme meg for troen på egen dyktighet og utdannelse, og om mulig få dannet en misjonær som i sitt indre var - en av dem Han utvelger seg - som måtte lære kun å regne med Ham, og hva Han formådde'.
(Marie Monsen: Vekkelsen ble en Åndens aksjon', side 19).
Dette Åndens verk er helt avgjørende for en som skal stå i Herrens tjeneste. David beskriver denne prosessen med sønderknuselse innfor Herrens ansikt, slik:
'Offer for Gud er en sønderbrutt ånd'. (Salme 51,19)
T.Austin Sparks skriver om dette i sin bok 'What is man':
'Enten vi for nåværende er i stand til å erkjenne det eller ei, så er det absolutt nødvendig, hvis Gud skal bruke oss, at sjelens energi og evner, både hva kunnskap og viten, følelser og initiativ angår, må bli ferdig med seg selv, og som sådan føler seg rådvill, usikker, følelesløs og udugelig. Først da kan en ny og guddommelig forståelse, drivkraft og energi tas i bestittelse og sette oss i gang. I slike tider må vi si til vår sjel: 'Alene i håp til Gud, vær stille, min sjel, for fra Ham kommer mitt håp'. (Salme 62,6) Hvilken glede og kraft det gir, når sjelen underkaster seg ånden og får adgang til en høyere visdom og herlighet. Først da kan man si: 'Min sjel opphøyer Herren, og min ånd har frydet seg i Gud, min Frelser'. (Luk 1,46-47) For at sjelen kan oppleve denne gledens fylde, må den dø bort fra sin egen dugelighet og komme inn i de høyere og djupere realiteter, som ånden er bestemt til å være organ for'. (Sitert i Watchman Nee: Den kristnes frigjørelse. Pionerforlaget, Danmark, 1971, side 11-12. Min oversettelse)
Watchman Nee sier det slik i boken 'The release of the Spirit':
'Alle, som tjener Gud, vil før eller senere oppdage, at den største hindring i hans arbeide ikke er de andre, men ham selv. Han oppdager, at hans ytre og indre menneske ikke er i harmoni med hverandre, for begge søker i motsatt retning. Han innser også det ytre menneskes manglende evne til å overgi seg til åndens kontroll og dermed etterlater ham ute av stand til å adlyde Guds høyeste bud. Han vil snart oppdage, at den største vanskelighet ligger i hans ytre menneske, fordi det hindrer ham i å bruke sin ånd.
Mange av Guds tjenere er ikke i stand til å utføre det meste elementære arbeid. Egentlig skulle de ved en oppøvelse av deres ånd kjenne Guds ord, bedømme andres åndelige stilling, forkynne Guds ord under salvelse og motta åpenbaringer fra Gud. Men på grunn av det ytre menneskets distraherende innflytelse, fungerer deres ånd tilsynelatende ikke riktig, overveiende fordi det ytre menneske ikke er blitt satt på plass, og de kjenne rikke til vekkelse, nidkjærhet og vellykket åndelig aktivitet. Og som vi skal se, er det kun et effektivt middel, som gjelder hos Gud: sønderknuselse'. (Watchman Nee: The release of the Spirit. Christian Fellowship Publishers, 1979. Min oversettelse)
Det er tydelig at det er dette Åndens verk som skjer på djupet i Marie Monsens liv under hennes hjemmebesøk i Norge etter den første tiden på misjonsfeltet i Kina. Dette djupe verk av Den Hellige Ånd er helt nødvendig for alle og en hver som vil arbeide for Herren.
(forsettes)
I sin bok 'Vekkelsen ble en Åndens aksjon' forteller hun om en ferie hjemme i Norge:
'Og nå var jeg altså hjemme igjen og følte meg helt uskikket til alt. Jeg gikk jo og bar på en større byrde enn jeg selv var klar over: vårt misjonsarbeids fremtid, dog uten forståelse av at det var et Åndens arbeid som foregikk for å tømme meg for troen på egen dyktighet og utdannelse, og om mulig få dannet en misjonær som i sitt indre var - en av dem Han utvelger seg - som måtte lære kun å regne med Ham, og hva Han formådde'.
(Marie Monsen: Vekkelsen ble en Åndens aksjon', side 19).
Dette Åndens verk er helt avgjørende for en som skal stå i Herrens tjeneste. David beskriver denne prosessen med sønderknuselse innfor Herrens ansikt, slik:
'Offer for Gud er en sønderbrutt ånd'. (Salme 51,19)
T.Austin Sparks skriver om dette i sin bok 'What is man':
'Enten vi for nåværende er i stand til å erkjenne det eller ei, så er det absolutt nødvendig, hvis Gud skal bruke oss, at sjelens energi og evner, både hva kunnskap og viten, følelser og initiativ angår, må bli ferdig med seg selv, og som sådan føler seg rådvill, usikker, følelesløs og udugelig. Først da kan en ny og guddommelig forståelse, drivkraft og energi tas i bestittelse og sette oss i gang. I slike tider må vi si til vår sjel: 'Alene i håp til Gud, vær stille, min sjel, for fra Ham kommer mitt håp'. (Salme 62,6) Hvilken glede og kraft det gir, når sjelen underkaster seg ånden og får adgang til en høyere visdom og herlighet. Først da kan man si: 'Min sjel opphøyer Herren, og min ånd har frydet seg i Gud, min Frelser'. (Luk 1,46-47) For at sjelen kan oppleve denne gledens fylde, må den dø bort fra sin egen dugelighet og komme inn i de høyere og djupere realiteter, som ånden er bestemt til å være organ for'. (Sitert i Watchman Nee: Den kristnes frigjørelse. Pionerforlaget, Danmark, 1971, side 11-12. Min oversettelse)
Watchman Nee sier det slik i boken 'The release of the Spirit':
'Alle, som tjener Gud, vil før eller senere oppdage, at den største hindring i hans arbeide ikke er de andre, men ham selv. Han oppdager, at hans ytre og indre menneske ikke er i harmoni med hverandre, for begge søker i motsatt retning. Han innser også det ytre menneskes manglende evne til å overgi seg til åndens kontroll og dermed etterlater ham ute av stand til å adlyde Guds høyeste bud. Han vil snart oppdage, at den største vanskelighet ligger i hans ytre menneske, fordi det hindrer ham i å bruke sin ånd.
Mange av Guds tjenere er ikke i stand til å utføre det meste elementære arbeid. Egentlig skulle de ved en oppøvelse av deres ånd kjenne Guds ord, bedømme andres åndelige stilling, forkynne Guds ord under salvelse og motta åpenbaringer fra Gud. Men på grunn av det ytre menneskets distraherende innflytelse, fungerer deres ånd tilsynelatende ikke riktig, overveiende fordi det ytre menneske ikke er blitt satt på plass, og de kjenne rikke til vekkelse, nidkjærhet og vellykket åndelig aktivitet. Og som vi skal se, er det kun et effektivt middel, som gjelder hos Gud: sønderknuselse'. (Watchman Nee: The release of the Spirit. Christian Fellowship Publishers, 1979. Min oversettelse)
Det er tydelig at det er dette Åndens verk som skjer på djupet i Marie Monsens liv under hennes hjemmebesøk i Norge etter den første tiden på misjonsfeltet i Kina. Dette djupe verk av Den Hellige Ånd er helt nødvendig for alle og en hver som vil arbeide for Herren.
(forsettes)
Hva handler fastetiden om?
Vi befinner oss i begynnelsen av Den store fasten. Kanskje hl.Johannes Chrysostomos kan hjelpe oss til å få en bedre forståelse av hva det hele handler om?
'Du sier at du faster? Bevis det for meg gjennom dine gjerninger! Gjennom hvilke gjerninger? Om du møter et fattig menneske, forbarm deg over ham! Om du møter en fiende, forsone deg med han! Om du ser en venn bli hedret, bli ikke misunnelig! Om du møter en vakker kvinne, gå forbi henne!
La ikke bare munnen faste, men også øyet, føttene og hendene, ja, alle kroppens lemmer. La hendene faste ved å være rene fra tyveri og grådighet. La føttene faste ved å springe etter de uoppnåelige forstillingene. La øynene faste ved å motstå fra de vakre visjoner eller dvele ved fremmede skjønnheter. La også ørene faste ved å motstå fra ond tale og ærekrenkelse. La også munnen faste fra uverdig tale og sladder.
For hva vinner vi på å avstå fra å spise fugl og fisk, hvis vi fortsatt biter og eter vår bror. Den som baktaler spiser kjøtt, og biter naboens kropp'.
(Til orientering: i den ortodokse fasten avstår man i fastetiden fra å spise kjøtt og fisk. Med dette i bakhodet er det lettere å forstå den siste setningen)
'Du sier at du faster? Bevis det for meg gjennom dine gjerninger! Gjennom hvilke gjerninger? Om du møter et fattig menneske, forbarm deg over ham! Om du møter en fiende, forsone deg med han! Om du ser en venn bli hedret, bli ikke misunnelig! Om du møter en vakker kvinne, gå forbi henne!
La ikke bare munnen faste, men også øyet, føttene og hendene, ja, alle kroppens lemmer. La hendene faste ved å være rene fra tyveri og grådighet. La føttene faste ved å springe etter de uoppnåelige forstillingene. La øynene faste ved å motstå fra de vakre visjoner eller dvele ved fremmede skjønnheter. La også ørene faste ved å motstå fra ond tale og ærekrenkelse. La også munnen faste fra uverdig tale og sladder.
For hva vinner vi på å avstå fra å spise fugl og fisk, hvis vi fortsatt biter og eter vår bror. Den som baktaler spiser kjøtt, og biter naboens kropp'.
(Til orientering: i den ortodokse fasten avstår man i fastetiden fra å spise kjøtt og fisk. Med dette i bakhodet er det lettere å forstå den siste setningen)
Hver femte lege i Holland er villig til å hjelpe mennesker som er lei av livet med å dø
Det skjer skremmende ting i Holland. Hver femte lege i Holland er villig til å hjelpe for til å dø bare fordi de er lei av livet.
Det er nettutgaven til Kristeligt Dagblad som skriver dette.
Holland er et av få europeiske land som tillater aktiv dødshjelp. Dette har til nå vært gitt uhelbredelig syke mennesker, men grensen for, hvilke mennesker hollandske leger vil gi aktiv dødshjelp til, endres til også å gjelde mennesker som er lei av å leve.
Det viser en undersøkelse som er gjort blant 1465 praktiserende leger og leger med ekspertise i å hjelpe eldre mennesker. Undersøkelsen er foretatt ved VU Universitetet i Amsterdam og offentliggjort i det anerkjente internasjonale legevitenskapelige tidsskriftet Journal of Medical Etics.
Undersøkelsen viser at ca hver tredje lege sier at de er villige til å hjelpe mennesker, som ikke har en livstruende sykdom, men lider av tidlig demens, psykiske sykdommer eller som kun er lei av livet med å dø. To prosent av de som er blitt spurt i den anonyme spørreundersøkelsen kan fortelle at de allerede har hjulpet slike mennesker med å avslutte livet.
Dette er svært skremmende og viser hvor langt utviklingen er kommet, og hvor akseptert eutanasi er i ferd med å bli. Det er viktig å be om at ikke norske leger vil være med på det hollandske leger nå gjør.
Det er nettutgaven til Kristeligt Dagblad som skriver dette.
Holland er et av få europeiske land som tillater aktiv dødshjelp. Dette har til nå vært gitt uhelbredelig syke mennesker, men grensen for, hvilke mennesker hollandske leger vil gi aktiv dødshjelp til, endres til også å gjelde mennesker som er lei av å leve.
Det viser en undersøkelse som er gjort blant 1465 praktiserende leger og leger med ekspertise i å hjelpe eldre mennesker. Undersøkelsen er foretatt ved VU Universitetet i Amsterdam og offentliggjort i det anerkjente internasjonale legevitenskapelige tidsskriftet Journal of Medical Etics.
Undersøkelsen viser at ca hver tredje lege sier at de er villige til å hjelpe mennesker, som ikke har en livstruende sykdom, men lider av tidlig demens, psykiske sykdommer eller som kun er lei av livet med å dø. To prosent av de som er blitt spurt i den anonyme spørreundersøkelsen kan fortelle at de allerede har hjulpet slike mennesker med å avslutte livet.
Dette er svært skremmende og viser hvor langt utviklingen er kommet, og hvor akseptert eutanasi er i ferd med å bli. Det er viktig å be om at ikke norske leger vil være med på det hollandske leger nå gjør.
søndag, februar 22, 2015
Ble forfulgt for sin tro mens han lå døende
Dette er historien om en kristen fra Indonesia som selv mens han ligger for døden blir forfulgt for sin tro.
Representanter for International Christian Concern, forteller at en representant for denne kristne menneskerettighetsorganisasjonen fikk anledning til å treffe Jeyus, mens han ennå levde. Han kunne da fortelle at han en periode ble forfulgt for sin tro på Herren Jesus, av slektninger. På grunn av truslene fra disse slektningene så han og kona seg tvunget til å leve i skjul i flere ulike byer på Vest-Java. Dette var en svært krevende situasjon, ikke minst økonomisk, i og med at han stadig måtte finne seg nye jobber. For omtrent seks måneder siden ble Jayus diagnostisert med kreft. Til tross for den særdeles tøffe situasjonen de nå var kommet oppi, var Jeyus sikker i sin tro på at han skulle bli helbredet.
Etter måneder med bønn fikk han den beskjeden han hadde lengtet etter: legene kunne ikke finne spor av kreften. Dette skjedde i desember i fjor.
Men han hadde ikke kommet ut av sykehuset før hans helsesituasjon forverret seg. Noen uker etter tilbød hans svigerforeldre, som er muslimer, at Jayus og hans kone kunne få leie en leilighet aldeles gratis. Jayus og hans kone ble svært glad og trodde at forfølgelsen fra slekta nå ville opphøre. Men så var ikke tilfelle. I stedet ble det kristne ekteparet nå spurt om de ikke ville vende tilbake til Islam. Til dette svarte de:
'Nei. Det var ikke vi som fant Gud. Det var Gud som fant oss!'
Rett etter denne konfrontasjonen forverret helsen til Jayus seg dramatisk. 14. januar døde han.
Når representanter for International Christian Concern og medlemmer av menigheten Jayus tilhørte lå Jayus på en madrass, iført en shorts og dekket med en gammel t-skjorte. Kona hans gråt ukontrollert, hun klarte ikke å ha inn over seg at ektemannen var død. Svigerforeldrene og slektningene ville ikke komme nær liket, siden de mente at det var urent. De ba også representantene for International Christian Concern om å ta med seg liket, siden de ikke lenger ville ha det i huset sitt. Etter å ha lett lenge fant representantene for International Christian Concern frem et kristent sykehus, hvor liket til Jeyus kunne ligge til de kunne begrave ham. Dagen etter ble han begravet i Jakarta.
Dagen etter begravelsen kunne kona til Jayus, Yuni, fortelle om mannens rike bønneliv. Ikke minst for deres et år gamle baby, Samuel. Hans største ønske var at Samuel en dag skulle vokse opp og 'bli en stor Guds tjener som vant mange mennesker for Guds rike'. Familien har også en tenåringsdatter, Fanny.
La oss be for de etterlatte.
Representanter for International Christian Concern, forteller at en representant for denne kristne menneskerettighetsorganisasjonen fikk anledning til å treffe Jeyus, mens han ennå levde. Han kunne da fortelle at han en periode ble forfulgt for sin tro på Herren Jesus, av slektninger. På grunn av truslene fra disse slektningene så han og kona seg tvunget til å leve i skjul i flere ulike byer på Vest-Java. Dette var en svært krevende situasjon, ikke minst økonomisk, i og med at han stadig måtte finne seg nye jobber. For omtrent seks måneder siden ble Jayus diagnostisert med kreft. Til tross for den særdeles tøffe situasjonen de nå var kommet oppi, var Jeyus sikker i sin tro på at han skulle bli helbredet.
Etter måneder med bønn fikk han den beskjeden han hadde lengtet etter: legene kunne ikke finne spor av kreften. Dette skjedde i desember i fjor.
Men han hadde ikke kommet ut av sykehuset før hans helsesituasjon forverret seg. Noen uker etter tilbød hans svigerforeldre, som er muslimer, at Jayus og hans kone kunne få leie en leilighet aldeles gratis. Jayus og hans kone ble svært glad og trodde at forfølgelsen fra slekta nå ville opphøre. Men så var ikke tilfelle. I stedet ble det kristne ekteparet nå spurt om de ikke ville vende tilbake til Islam. Til dette svarte de:
'Nei. Det var ikke vi som fant Gud. Det var Gud som fant oss!'
Rett etter denne konfrontasjonen forverret helsen til Jayus seg dramatisk. 14. januar døde han.
Når representanter for International Christian Concern og medlemmer av menigheten Jayus tilhørte lå Jayus på en madrass, iført en shorts og dekket med en gammel t-skjorte. Kona hans gråt ukontrollert, hun klarte ikke å ha inn over seg at ektemannen var død. Svigerforeldrene og slektningene ville ikke komme nær liket, siden de mente at det var urent. De ba også representantene for International Christian Concern om å ta med seg liket, siden de ikke lenger ville ha det i huset sitt. Etter å ha lett lenge fant representantene for International Christian Concern frem et kristent sykehus, hvor liket til Jeyus kunne ligge til de kunne begrave ham. Dagen etter ble han begravet i Jakarta.
Dagen etter begravelsen kunne kona til Jayus, Yuni, fortelle om mannens rike bønneliv. Ikke minst for deres et år gamle baby, Samuel. Hans største ønske var at Samuel en dag skulle vokse opp og 'bli en stor Guds tjener som vant mange mennesker for Guds rike'. Familien har også en tenåringsdatter, Fanny.
La oss be for de etterlatte.
Marie Monsen og vekkelsen i Kina - hvilke lærdommer kan vi trekke, del 2
I sin biografi om Marie Monsen siterer dr.philos Olaf Golf en annen Monsen-biograf, misjonæren Jakob Straume. Straume sa følgende: Marie Monsen 'talte som en domsklokke'.
Det stemmer i grunnen veldig godt. Mange av de som møtte henne og hørte hennes forkynnelse, forteller om en klar og tydelig forkynnelse av Lov og Evangelium. En av dem var misjonær Johannes Karstad, som kom til daværende generalsekretær i Misjonssambandet, Ludvig Hope.
Karstad forteller at Marie Monsen hadde talt ved et årsmøte:
'Hun kom til årsmøtet, og ho la ikkje fingrane imellom. Seinare hadde ho møter for fleire av arbeidarane, og misjonærene skreiv om at evangelistane tok imot tukt. Fleire av dei kom i naud for si sjel som om dei aldri hadde stått o det rette forhold til Gud før. Ho bruker loven og ved den kjem erkjennelse av synd. Gud har gjort store ting ved hennar virke'. (Olaf Golf: Marie Monsen. Kinamisjonær - bønnekjempe - kvinneaktivist. Lunde forlag 2000, side 140)
Jeg merker meg følgende: 'Ho bruker loven og ved den kjem erkjennelse av synd'.
Det er ganske annerledes enn dagens nye nådelære.
Selv siterer hun den legendariske vekkelsesevangelisten Charles Finney i sin egen bok: 'Vekkelsen som ble en Åndens aksjon': 'Dessuten kom to uttalelser av Finney i mine tanker, de hadde før vært til stor hjelp: "Ved loven kommer syndens erkjennelse". Det var den erkjennelse vi trengte i vekkelsestider, og: "Loven er blitt vår tuktemester til Kristus". Og så hadde jeg jo i tro den dyrebare sannhet at "Ånden bruker Ordet". Med disse ord ble det mulig å tale til den store forsamlingen'. (Marie Monsen: Vekkelsen ble en Åndens aksjon. Lunde forlag, side 36)
Olaf Golf nevner en annen svært interessant ting i sin biografi. Han forteller om et brev fra Anna Espeland, skrevet i desember 1931 i Laohekou i Kina, til sin forlovede Tormod Vågen. I brevet forteller hun om sitt møte med Marie Monsen. Anna begynner brevet slik:
'Marie Monsen har vært her en hel uke, og det har vært - forferdelig. Ja, du kan nok bli forskrekket, Kveld etter kveld satt jeg der på utenlandsmøtene og følte meg flengt og pisket. Å, så grusomt det var, Tormod. Men jeg vet at jeg har hatt godt av det. Jeg vet at det er sant det hun sier om misjonærsyndene'. (Olaf Golf: Marie Monsen, side 139)
Marie Monsen var kjent for å forkynne Loven på en slik måte at mennesker så sin synd, og kom i syndenød. Først når de så at de var redningsløst fortapt, forkynte hun evangeliet. Dermed fikk de som lyttet til forkynnelsen forståelsen av hvorfor Jesus kom. Da var det ikke så lett å falle fra troen når den ble satt på prøve. Da hadde man sett hva frelsen virkelig innebar.
(fortsettes)
Det stemmer i grunnen veldig godt. Mange av de som møtte henne og hørte hennes forkynnelse, forteller om en klar og tydelig forkynnelse av Lov og Evangelium. En av dem var misjonær Johannes Karstad, som kom til daværende generalsekretær i Misjonssambandet, Ludvig Hope.
Karstad forteller at Marie Monsen hadde talt ved et årsmøte:
'Hun kom til årsmøtet, og ho la ikkje fingrane imellom. Seinare hadde ho møter for fleire av arbeidarane, og misjonærene skreiv om at evangelistane tok imot tukt. Fleire av dei kom i naud for si sjel som om dei aldri hadde stått o det rette forhold til Gud før. Ho bruker loven og ved den kjem erkjennelse av synd. Gud har gjort store ting ved hennar virke'. (Olaf Golf: Marie Monsen. Kinamisjonær - bønnekjempe - kvinneaktivist. Lunde forlag 2000, side 140)
Jeg merker meg følgende: 'Ho bruker loven og ved den kjem erkjennelse av synd'.
Det er ganske annerledes enn dagens nye nådelære.
Selv siterer hun den legendariske vekkelsesevangelisten Charles Finney i sin egen bok: 'Vekkelsen som ble en Åndens aksjon': 'Dessuten kom to uttalelser av Finney i mine tanker, de hadde før vært til stor hjelp: "Ved loven kommer syndens erkjennelse". Det var den erkjennelse vi trengte i vekkelsestider, og: "Loven er blitt vår tuktemester til Kristus". Og så hadde jeg jo i tro den dyrebare sannhet at "Ånden bruker Ordet". Med disse ord ble det mulig å tale til den store forsamlingen'. (Marie Monsen: Vekkelsen ble en Åndens aksjon. Lunde forlag, side 36)
Olaf Golf nevner en annen svært interessant ting i sin biografi. Han forteller om et brev fra Anna Espeland, skrevet i desember 1931 i Laohekou i Kina, til sin forlovede Tormod Vågen. I brevet forteller hun om sitt møte med Marie Monsen. Anna begynner brevet slik:
'Marie Monsen har vært her en hel uke, og det har vært - forferdelig. Ja, du kan nok bli forskrekket, Kveld etter kveld satt jeg der på utenlandsmøtene og følte meg flengt og pisket. Å, så grusomt det var, Tormod. Men jeg vet at jeg har hatt godt av det. Jeg vet at det er sant det hun sier om misjonærsyndene'. (Olaf Golf: Marie Monsen, side 139)
Marie Monsen var kjent for å forkynne Loven på en slik måte at mennesker så sin synd, og kom i syndenød. Først når de så at de var redningsløst fortapt, forkynte hun evangeliet. Dermed fikk de som lyttet til forkynnelsen forståelsen av hvorfor Jesus kom. Da var det ikke så lett å falle fra troen når den ble satt på prøve. Da hadde man sett hva frelsen virkelig innebar.
(fortsettes)
lørdag, februar 21, 2015
Marie Monsen og vekkelsen i Kina - hvilke lærdommer kan vi trekke, del 1
Det er forfriskende og utfordrende å lese 'Vekkelsen ble en Åndens aksjon'. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest Marie Monsens gripende skildring av vekkelsen i Kina som fant sted i 1927 og utover. Men jeg lærer noe nytt stadig vekk.
I 1907 får Marie Monsen høre om vekkelsen i Korea:
'Den var mektig, og hadde begynt med en bønnevekkelse hos misjonærene. Den som kunne har reist dit og fått med seg noen glør nedover til vårt felt!'
Men noen reise ble det ikke. Til det var reisen for lang og for kostbar. Gud svarer likevel på den djupe lengselen etter et Åndens vær hos Marie Monsen på denne måten: 'Hva du vil oppnå med den reisen, kan du få her du er, som svar på din bønn'. Til dette svarer Marie Monsen: 'Så vil jeg be til vi får den'.
Da er det at djevelen går til angrep. Marie Monsen beskriver det hele slik:
'Dermed ville jeg skrå over gulvet til min bønnekrok for å be den bønnen for første gang etter at løftet var gitt. Men jeg hadde ikke tatt mer enn to-tre skritt før jeg ble stanset. Det som da hendte, kan kun beskrives med følgende ord: Det føltes som en kvelerslange snodde seg rundt kroppen for å presse livet av meg. Forferdelse tok meg. Det ble til slutt bare gispen etter luft, og endelig fikk jeg presset frem: 'Jesus, Jesus'. Jeg stod der helt fortumlet. Den første tanken som kom, var: Så meget betyr bønn, og så meget betyr det at løftet holdes! Den opplevelsen hjalp meg til å holde ut de ca 20 år før den lille begynnelse til vekkelse ble synlig. Gud arbeider i sannhet på lang sikt'. (Marie Monsen: Vekkelsen ble en Åndens aksjon. Lunde forlag 1975, side 15)
Jeg merker meg tre ting:
1) Vekkelse kommer kun via en vei: bønnens vei.
2) Skal vekkelsen komme trengs det mennesker som er villig til å gi seg til målrettet konkret bønn.
3) Det tar tid å be frem en vekkelse. I Marie Monsen tilfelle 20 år.
Så spør jeg meg: Finnes det forbedere som er villige til å gi seg til dette arbeidet? Det som Ole Hallesby i sin klassiker: Fra bønnens verden, kaller å bore djupt.
'Det er Ånden som kaller oss til det stille, vanskelige, tålmodighetsprøvende arbeid, ved vår daglige og utrettelige bønn å bore hellig sprengstoff inn i de uomvendte sjeler. Og når det vanligvis varer så lenge mellom vekkelsene, så er grunnen ganske enkelt den at Ånden ikke finner noen av de troende som vil ta opp dette tunge mineringsarbeidet. Vekkelse vil alle ha, men å bore hullene i det harde fjellet vil vi helst at andre skal gjøre. Det finnes, Gud skje lov, i bygd og by, enkelte som tar opp dette tålmodighetsprøvede arbeid. Herren glede deg og lønne deg, bror og søster! Men fremfor alt, må han gi deg utholdenhet i din hellige tjeneste'. (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 74)
Hva gjør så Marie Monsen mens hun venter på at vekkelsen skal komme? Hun ber. Men hun gir seg også i kast med å studere vekkelsens historie. Om hvordan Gud har grepet inn i andre land og omstendigheter:
'Resultatet av det studium ble til uendelig personlig hjelp i ventetiden, for summen av lesningen var at det gjerne gikk en 25-30 årsperiode i pionerarbeid, før misjonærene forstod at så altfor mange av både medlemmene og lederne i menighetene hadde tatt ved troen intellektuelt uten å ha opplevd frelse og nytt liv. Forandringene i tro og syn på livet i det nye miljø som skaptes, var så store at de ble godtatt som virkelige kristne, inntil den sanne tilstand blant det store antall religiøse, rettroende, men 'døde' medlemmer i menigheten ble følbart. Det ble en tung byrde for misjonærene som disse i sin nød kastet på Gud. Bedere på hjemmefronten ble ofte mobilisert med i den bønnekampen. Og så kom vekkelsene. De måtte komme da - som svar på nødsbønner'. (Vekkelsen ble en Åndens aksjon, side 16-17)
(fortsettes)
Billedtekst: Marie Monsen i unge år i Kina.
I 1907 får Marie Monsen høre om vekkelsen i Korea:
'Den var mektig, og hadde begynt med en bønnevekkelse hos misjonærene. Den som kunne har reist dit og fått med seg noen glør nedover til vårt felt!'
Men noen reise ble det ikke. Til det var reisen for lang og for kostbar. Gud svarer likevel på den djupe lengselen etter et Åndens vær hos Marie Monsen på denne måten: 'Hva du vil oppnå med den reisen, kan du få her du er, som svar på din bønn'. Til dette svarer Marie Monsen: 'Så vil jeg be til vi får den'.
Da er det at djevelen går til angrep. Marie Monsen beskriver det hele slik:
'Dermed ville jeg skrå over gulvet til min bønnekrok for å be den bønnen for første gang etter at løftet var gitt. Men jeg hadde ikke tatt mer enn to-tre skritt før jeg ble stanset. Det som da hendte, kan kun beskrives med følgende ord: Det føltes som en kvelerslange snodde seg rundt kroppen for å presse livet av meg. Forferdelse tok meg. Det ble til slutt bare gispen etter luft, og endelig fikk jeg presset frem: 'Jesus, Jesus'. Jeg stod der helt fortumlet. Den første tanken som kom, var: Så meget betyr bønn, og så meget betyr det at løftet holdes! Den opplevelsen hjalp meg til å holde ut de ca 20 år før den lille begynnelse til vekkelse ble synlig. Gud arbeider i sannhet på lang sikt'. (Marie Monsen: Vekkelsen ble en Åndens aksjon. Lunde forlag 1975, side 15)
Jeg merker meg tre ting:
1) Vekkelse kommer kun via en vei: bønnens vei.
2) Skal vekkelsen komme trengs det mennesker som er villig til å gi seg til målrettet konkret bønn.
3) Det tar tid å be frem en vekkelse. I Marie Monsen tilfelle 20 år.
Så spør jeg meg: Finnes det forbedere som er villige til å gi seg til dette arbeidet? Det som Ole Hallesby i sin klassiker: Fra bønnens verden, kaller å bore djupt.
'Det er Ånden som kaller oss til det stille, vanskelige, tålmodighetsprøvende arbeid, ved vår daglige og utrettelige bønn å bore hellig sprengstoff inn i de uomvendte sjeler. Og når det vanligvis varer så lenge mellom vekkelsene, så er grunnen ganske enkelt den at Ånden ikke finner noen av de troende som vil ta opp dette tunge mineringsarbeidet. Vekkelse vil alle ha, men å bore hullene i det harde fjellet vil vi helst at andre skal gjøre. Det finnes, Gud skje lov, i bygd og by, enkelte som tar opp dette tålmodighetsprøvede arbeid. Herren glede deg og lønne deg, bror og søster! Men fremfor alt, må han gi deg utholdenhet i din hellige tjeneste'. (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 74)
Hva gjør så Marie Monsen mens hun venter på at vekkelsen skal komme? Hun ber. Men hun gir seg også i kast med å studere vekkelsens historie. Om hvordan Gud har grepet inn i andre land og omstendigheter:
'Resultatet av det studium ble til uendelig personlig hjelp i ventetiden, for summen av lesningen var at det gjerne gikk en 25-30 årsperiode i pionerarbeid, før misjonærene forstod at så altfor mange av både medlemmene og lederne i menighetene hadde tatt ved troen intellektuelt uten å ha opplevd frelse og nytt liv. Forandringene i tro og syn på livet i det nye miljø som skaptes, var så store at de ble godtatt som virkelige kristne, inntil den sanne tilstand blant det store antall religiøse, rettroende, men 'døde' medlemmer i menigheten ble følbart. Det ble en tung byrde for misjonærene som disse i sin nød kastet på Gud. Bedere på hjemmefronten ble ofte mobilisert med i den bønnekampen. Og så kom vekkelsene. De måtte komme da - som svar på nødsbønner'. (Vekkelsen ble en Åndens aksjon, side 16-17)
(fortsettes)
Billedtekst: Marie Monsen i unge år i Kina.
Syria og Irak er farligere for kristne enn Nord-Korea
Syria og Irak er blitt farligere for kristne enn Nord-Korea.
Det hevder misjonsorganisasjonen 'Tilbake til Jerusalem'.
I løpet av 2014 har situasjonen gått fra vondt til verre i Syria og Irak - og på grunn av de særdeles brutale handlingene til terrororganisasjonen IS - er nå disse to landene hvor de kristne har det aller verst. I disse to landene er forholdene verre enn Nord-Korea. Det viser den informasjonen som misjonærer fra 'Tilbake til Jerusalem' sitter inne med.
En ny rapport er gjort ferdig på bakgrunn av de rapportene disse misjonærene har avlagt, og en som har hatt anledning til å lese gjennom denne rapporten, Hans Lindstrand, som er misjonsleder for Ljus i Öster har dette å si:
'Rapporten er forferdelig lesning. Det er hardt å lese den og man blir ille berørt, men samtidig er det viktig at forfølgelsen av de kristne ikke bare er tall og statistikk'.
Rapporten som nylig ble offentliggjort inneholder detaljerte skildringer av grove voldshandlinger og overgrep mot kristne.
Det er første gangen misjonsorganisasjonen 'Tilbake til Jerusalem' lager en slik rapport, og de setter opp en liste på fem land hvor de kristne har det mest vanskelig:
1. Irak
2. Syria
3. Nord-Korea
4. Iran
5. Kina
Land som ikke er nevnt i rapporten - og hvor det pågår en sterk forfølgelse av kristne - Nigeria, Somalia og Eritrea - er utelatt fordi 'Tilbake til Jerusalem' ikke har arbeidere der.
Misjonsorganisasjonen 'Tilbake til Jerusalem' retter sterk kritikk mot kristne i Vest som ikke har engasjert seg i landene 'mellom murene' - altså mellom Klagemuren i Jerusalem og den kinesiske muren.
Det hevder misjonsorganisasjonen 'Tilbake til Jerusalem'.
I løpet av 2014 har situasjonen gått fra vondt til verre i Syria og Irak - og på grunn av de særdeles brutale handlingene til terrororganisasjonen IS - er nå disse to landene hvor de kristne har det aller verst. I disse to landene er forholdene verre enn Nord-Korea. Det viser den informasjonen som misjonærer fra 'Tilbake til Jerusalem' sitter inne med.
En ny rapport er gjort ferdig på bakgrunn av de rapportene disse misjonærene har avlagt, og en som har hatt anledning til å lese gjennom denne rapporten, Hans Lindstrand, som er misjonsleder for Ljus i Öster har dette å si:
'Rapporten er forferdelig lesning. Det er hardt å lese den og man blir ille berørt, men samtidig er det viktig at forfølgelsen av de kristne ikke bare er tall og statistikk'.
Rapporten som nylig ble offentliggjort inneholder detaljerte skildringer av grove voldshandlinger og overgrep mot kristne.
Det er første gangen misjonsorganisasjonen 'Tilbake til Jerusalem' lager en slik rapport, og de setter opp en liste på fem land hvor de kristne har det mest vanskelig:
1. Irak
2. Syria
3. Nord-Korea
4. Iran
5. Kina
Land som ikke er nevnt i rapporten - og hvor det pågår en sterk forfølgelse av kristne - Nigeria, Somalia og Eritrea - er utelatt fordi 'Tilbake til Jerusalem' ikke har arbeidere der.
Misjonsorganisasjonen 'Tilbake til Jerusalem' retter sterk kritikk mot kristne i Vest som ikke har engasjert seg i landene 'mellom murene' - altså mellom Klagemuren i Jerusalem og den kinesiske muren.
fredag, februar 20, 2015
Broder Yun - en mann på kne
Jeg blir så grepet av det Øystein Åsen, daglig leder av misjonsorganisasjonen AsiaLink skriver om broder Yun (bildet), eller Den himmelske mannen. Hvilket forbilde!
'Jeg har kjent broder Yun i over ti år nå. Vært tett på. Historien om hvordan Gud helbredet ham, førte ham ut av fengselet og deretter ut av Kina, er fantastisk. Minst like sterkt er det å være vitne til hvordan denne mannen lever sitt daglige liv. Hans trofasthet mot kallet. Den enkle livsstilen. Hvor totalt fri han er fra fakter, også etter at han er blitt en kristen 'verdenskjendis'.
Dagen hans begynner med bønn og Bibel klokken 05. Aldri spiser han noe uten først å takke Gud. Når broder Yun kommer inn i et rom - om det er i hans hjem, en kirke eller en flyplass - så er hans første handling å bøye sine kne og be.
Gleden, takknemligheten, tjenersinnet og den ustoppelige trangen eller å dele Jesu kjærlighet, over alt og til alle, gjør at han i sannhet fortjener kallenavnet sitt - 'den himmelske mannen'.
Vanligvis bruker jeg ikke bloggen til å promotere andres misjonsarbeid, men jeg gjør gjerne unntak for AsiaLink. Om bloggens lesere vil støtte deres viktige og strategiske misjonsarbeid i Asia, eller gi en gave direkte til broder Yun kan du benytte bankgiro 1822 07 07217. Om du vil gi gaven til broder Yun merk da giroen med 'broder Yun'.
'Jeg har kjent broder Yun i over ti år nå. Vært tett på. Historien om hvordan Gud helbredet ham, førte ham ut av fengselet og deretter ut av Kina, er fantastisk. Minst like sterkt er det å være vitne til hvordan denne mannen lever sitt daglige liv. Hans trofasthet mot kallet. Den enkle livsstilen. Hvor totalt fri han er fra fakter, også etter at han er blitt en kristen 'verdenskjendis'.
Dagen hans begynner med bønn og Bibel klokken 05. Aldri spiser han noe uten først å takke Gud. Når broder Yun kommer inn i et rom - om det er i hans hjem, en kirke eller en flyplass - så er hans første handling å bøye sine kne og be.
Gleden, takknemligheten, tjenersinnet og den ustoppelige trangen eller å dele Jesu kjærlighet, over alt og til alle, gjør at han i sannhet fortjener kallenavnet sitt - 'den himmelske mannen'.
Vanligvis bruker jeg ikke bloggen til å promotere andres misjonsarbeid, men jeg gjør gjerne unntak for AsiaLink. Om bloggens lesere vil støtte deres viktige og strategiske misjonsarbeid i Asia, eller gi en gave direkte til broder Yun kan du benytte bankgiro 1822 07 07217. Om du vil gi gaven til broder Yun merk da giroen med 'broder Yun'.
Pastor Tandin løslatt fra fengsel i Bhutan
Her er dagens store gladmelding! Etter nesten et år i fengsel i Bhutan er pastor Tandin Wangyal, her sammen med sin kone, satt fri.
Det var i mars i fjor at pastor Wangyal og pastor Mon Thapa ble arrestert mens de bar et sykt barn til en helseklinikk. I følge The Voice of the Martyrs i Canada ble de to pastorene anklaget for å ha holdt gudstjenester, for å ha vist en kristen film og for å ha samlet inn penger. Alt dette uten myndighetenes tillatelse. Barnabas Aid forteller at det var en nabo som hadde klaget når disse to pastorene hadde holdt et husmøte i hovedstaden Thimphu.
Pastor Tandin ble dømt til fire års fengsel, mens pastor Thapa fikk to år og fire måneder.
Pastor Thapa ble løslatt kort tid etterpå, etter at han stilte garanti for at han innen et år kunne betale en bot på 98.800 Ngultrum eller ca 13.000 norske kroner. Det er en skyhøy bot, men pastor Thapa skal ha klart å skaffe til veie disse pengene.
Pastor Tandin fikk senere redusert sin straff til to år og fire måneder. Denne straffen er nå omgjort til en bot, som er noe høyere enn det pastor Thapa måtte betale. Etter å ha betalt boten ble han lykkelig gjenforenet med sin familie.
La oss huske våre trossøsken i Bhutan i våre forbønner. De går gjennom harde tider.
I følge Åpne Dører finnes det ca 20.000 kristne i Bhutan, som har en befolkning på 776.000. De kristne opplever stor motstand fra landets myndigheter, og fra buddhistmunker.
Det var i mars i fjor at pastor Wangyal og pastor Mon Thapa ble arrestert mens de bar et sykt barn til en helseklinikk. I følge The Voice of the Martyrs i Canada ble de to pastorene anklaget for å ha holdt gudstjenester, for å ha vist en kristen film og for å ha samlet inn penger. Alt dette uten myndighetenes tillatelse. Barnabas Aid forteller at det var en nabo som hadde klaget når disse to pastorene hadde holdt et husmøte i hovedstaden Thimphu.
Pastor Tandin ble dømt til fire års fengsel, mens pastor Thapa fikk to år og fire måneder.
Pastor Thapa ble løslatt kort tid etterpå, etter at han stilte garanti for at han innen et år kunne betale en bot på 98.800 Ngultrum eller ca 13.000 norske kroner. Det er en skyhøy bot, men pastor Thapa skal ha klart å skaffe til veie disse pengene.
Pastor Tandin fikk senere redusert sin straff til to år og fire måneder. Denne straffen er nå omgjort til en bot, som er noe høyere enn det pastor Thapa måtte betale. Etter å ha betalt boten ble han lykkelig gjenforenet med sin familie.
La oss huske våre trossøsken i Bhutan i våre forbønner. De går gjennom harde tider.
I følge Åpne Dører finnes det ca 20.000 kristne i Bhutan, som har en befolkning på 776.000. De kristne opplever stor motstand fra landets myndigheter, og fra buddhistmunker.
3000 ungdommer til Taize de siste to ukene for å be
Midtvinters er det ganske stille i Taize, men nå har antall besøkende begynt å ta seg opp igjen. De siste to ukene har mer enn 3000 ungdommer besøkt den økumeniske kommuniteten i Frankrike.
Flesteparten er franske og portugisiske studenter. De største gruppene kom fra Toulouse, Saint Denis og Lyon i Frankrike, og Viseu og Santarem i Portugal. Men det har også vært besøk fra Den tsjekkiske republikk, Korea og USA. Fra USA kom det 30 tenåringer fra New York.
På den første dagen i Bønneuken for kristen enhet, den 18. januar, ble en bønnesamling holdt i Forsoningskirken i Taize. Her deltok den katolske biskopen av Autun og en reformert pastor fra Chalon-sur-Saone. Tema for årets bønneuke var laget av kristne fra Brasil.
Og som det er vanlig i Taize: mange unge mennesker kneler ved det store korset som ligger på gulvet i bønn (bildet).
Flesteparten er franske og portugisiske studenter. De største gruppene kom fra Toulouse, Saint Denis og Lyon i Frankrike, og Viseu og Santarem i Portugal. Men det har også vært besøk fra Den tsjekkiske republikk, Korea og USA. Fra USA kom det 30 tenåringer fra New York.
På den første dagen i Bønneuken for kristen enhet, den 18. januar, ble en bønnesamling holdt i Forsoningskirken i Taize. Her deltok den katolske biskopen av Autun og en reformert pastor fra Chalon-sur-Saone. Tema for årets bønneuke var laget av kristne fra Brasil.
Og som det er vanlig i Taize: mange unge mennesker kneler ved det store korset som ligger på gulvet i bønn (bildet).
torsdag, februar 19, 2015
Myndighetene i Khartoum hjelper muslimer med å sikre seg eiendommer eid av kristne
Sudanesiske myndigheter har hjulpet muslimske investorer til å sikre seg en eiendom eid av en evangelisk menighet i Khartoum.
Det er MorningStar News som melder dette. Eiendommen eies av Khartoum Bari evangeliske menighet.
Opprørspolitiet rykket ut med to lastebiler og assisterte de som tok eiendommen med makt. Det er ikke første gangen dette skjer. De siste året har sudanesiske myndigheter hjulpet en rekke muslimske investorer til å sikre seg verdifulle tomter og landområder. Overtagelsen av denne eiendommen skjer bare en måned etter at regjeringen i Khartoum sikret seg en annen eiendom eid av en kristen.
Sudanesiske kristne ledere ber nå om forbønn.
Billedtekst: Den evangeliske kirken i Khartoum raidet av sikkerhetspolitiet 24. november 2014. Foto: MorningStar News.
Det er MorningStar News som melder dette. Eiendommen eies av Khartoum Bari evangeliske menighet.
Opprørspolitiet rykket ut med to lastebiler og assisterte de som tok eiendommen med makt. Det er ikke første gangen dette skjer. De siste året har sudanesiske myndigheter hjulpet en rekke muslimske investorer til å sikre seg verdifulle tomter og landområder. Overtagelsen av denne eiendommen skjer bare en måned etter at regjeringen i Khartoum sikret seg en annen eiendom eid av en kristen.
Sudanesiske kristne ledere ber nå om forbønn.
Billedtekst: Den evangeliske kirken i Khartoum raidet av sikkerhetspolitiet 24. november 2014. Foto: MorningStar News.
I kveld innleder vi fastetiden i Kristi himmelfartskapellet
I kveld - en dag forsinket vil vi markere Askeonsdagen i Kristi himmelfartskapellet. Askeonsdagen er begynnelsen på fastetiden - de 40 dagene før påske.
Fastetiden kan markeres på ulike måter. På bloggen Monastisk finnes det en fastekalender. For hver dag i fastetiden utfordres leseren til å slippe tak i noe, som hindrer en i ens vandring med Jesus. Den første artikkelen inneholder de første syv dagene. Om du følger linken i denne artikkelen vil du denne fastekalenderen:
http://www.monastisk.blogspot.com
Men det finnes mange andre måter å markere disse 40 fastedagene. Man kan faste fra mat - helt eller delvis noen av disse dagene. Husk at søndagene ikke er fastedager. Søndagene er festdager, hvor vi minnes Kristi oppstandelse. Man kan velge å spise enklere, eller bare vegitabilsk. Noen velger å faste fra TV, andre fra Internett. Andre bruker disse dagene til å gjøre en innsats for andre mennesker, som trenger dem.
Uansett hva en velger så er disse 40 dagene en gave til kirken. Det er dager som kan bli annerledes enn de øvrige dagene i året. Hvor man bevisst velger å bruke mer tid på bønn, søke stillheten. Dette er dager som innbyr til en annen rytme. Til å gå saktere.
De som kommer i Kristi himmelfartskapellet i kveld vil få et kors tegnet i pannen. Ikke slik vi vanligvis gjør hver torsdagskveld, hvor de som kommer får tegnet et kors i pannen, med velduftende olje. I morgen vil korset tegnes ved hjelp av aske. Og de vil få høre ordene:
'Kom i hu, menneske, at du er av jord og skal vende tilbake til jord. Omvend deg og tro evangeliet!'
Slik innleder vi fastetiden - slik vi gjorde det i fjor. Askekorset skal minne oss om de 40 annerledes-dagene. Vi minner hverandre om syndens alvor og konsekvenser - og om korsets forvandlingskraft.
De 40 dagene munner ut i den strålende påsken: Kristi oppstandelsesdag. Den skal vi også feire i Kristi himmelfartskapellet. Jeg kommer tilbake til klokkeslettet.
Fastetiden kan markeres på ulike måter. På bloggen Monastisk finnes det en fastekalender. For hver dag i fastetiden utfordres leseren til å slippe tak i noe, som hindrer en i ens vandring med Jesus. Den første artikkelen inneholder de første syv dagene. Om du følger linken i denne artikkelen vil du denne fastekalenderen:
http://www.monastisk.blogspot.com
Men det finnes mange andre måter å markere disse 40 fastedagene. Man kan faste fra mat - helt eller delvis noen av disse dagene. Husk at søndagene ikke er fastedager. Søndagene er festdager, hvor vi minnes Kristi oppstandelse. Man kan velge å spise enklere, eller bare vegitabilsk. Noen velger å faste fra TV, andre fra Internett. Andre bruker disse dagene til å gjøre en innsats for andre mennesker, som trenger dem.
Uansett hva en velger så er disse 40 dagene en gave til kirken. Det er dager som kan bli annerledes enn de øvrige dagene i året. Hvor man bevisst velger å bruke mer tid på bønn, søke stillheten. Dette er dager som innbyr til en annen rytme. Til å gå saktere.
De som kommer i Kristi himmelfartskapellet i kveld vil få et kors tegnet i pannen. Ikke slik vi vanligvis gjør hver torsdagskveld, hvor de som kommer får tegnet et kors i pannen, med velduftende olje. I morgen vil korset tegnes ved hjelp av aske. Og de vil få høre ordene:
'Kom i hu, menneske, at du er av jord og skal vende tilbake til jord. Omvend deg og tro evangeliet!'
Slik innleder vi fastetiden - slik vi gjorde det i fjor. Askekorset skal minne oss om de 40 annerledes-dagene. Vi minner hverandre om syndens alvor og konsekvenser - og om korsets forvandlingskraft.
De 40 dagene munner ut i den strålende påsken: Kristi oppstandelsesdag. Den skal vi også feire i Kristi himmelfartskapellet. Jeg kommer tilbake til klokkeslettet.
onsdag, februar 18, 2015
Åtte ting Smith Wigglesworth sa ville kjennetegne tiden før Jesu gjenkomst, del 2
Her er andre del av artikkelen om de åtte tegnene Smith Wigglesworth så for seg skulle inntreffe før Jesu gjenkomst. Første del ble publisert i går:
3. Det blir vanlig for predikanter å fornekte at helvete eksisterer. Å fornekte helvete baner veien for Antikrist
Hva? Ikke noe helvete. Det har djevelen alltid påstått. Det er det samme som Christian Science sier. Ikke noe helvete. Ingen djevel. De er rede for ham. Djevelen har alltid sagt at det ikke finnes noe helvete, ingen ondskap. Og disse menneskene forbereder, uten å vite det, for Syndenes menneske.
4. Det vil bli støtende å tale om Kristi blod
Når jeg talte om blodet, og om de indre ting, ble hele stedet oppbrakt. Du være forsiktig når noen kommer til deg med en sukker-belagt pille eller med en slimete tunge. De er alltid av djevelen. Herrens ånd vil alltid forholde seg til sannheten. Disse menneskene vil aldri forholde seg til sannheten. De alltid dekke over sannheten.
Tror du det? Hvem kan gjøre det? Blodet kan gjøre det! Blodet, blodet, å, blodet! Lammets blod! Jesu blod kan gjøre det. Plettfrie, rene, bevart for Gud.
Gi djevelen hans største problem med å si disse ordene, "Jesu Kristi blod, Guds Sønn, renser oss fra all urettferdighet."
(fortsettes)
3. Det blir vanlig for predikanter å fornekte at helvete eksisterer. Å fornekte helvete baner veien for Antikrist
Hva? Ikke noe helvete. Det har djevelen alltid påstått. Det er det samme som Christian Science sier. Ikke noe helvete. Ingen djevel. De er rede for ham. Djevelen har alltid sagt at det ikke finnes noe helvete, ingen ondskap. Og disse menneskene forbereder, uten å vite det, for Syndenes menneske.
4. Det vil bli støtende å tale om Kristi blod
Når jeg talte om blodet, og om de indre ting, ble hele stedet oppbrakt. Du være forsiktig når noen kommer til deg med en sukker-belagt pille eller med en slimete tunge. De er alltid av djevelen. Herrens ånd vil alltid forholde seg til sannheten. Disse menneskene vil aldri forholde seg til sannheten. De alltid dekke over sannheten.
Tror du det? Hvem kan gjøre det? Blodet kan gjøre det! Blodet, blodet, å, blodet! Lammets blod! Jesu blod kan gjøre det. Plettfrie, rene, bevart for Gud.
Gi djevelen hans største problem med å si disse ordene, "Jesu Kristi blod, Guds Sønn, renser oss fra all urettferdighet."
(fortsettes)
Det er nå forbudt ved lov å be for syke i Laos
I Laos er det nå blitt forbudt å be for syke. Landets myndigheter ser på det som en kriminell handling. Det kan føre til ni måneders fengsel og høye bøter.
For åtte måneder siden ba fem pastorer for en kvinne som var blitt syk. Ikke lenge etterpå døde hun på et sykehus, hvor hun lå til behandling. De fem pastorene ble arrestert anklaget for å ha forårsaket hennes død.
Folkets domstol i Laos har nylig siktet dem for å ha brutt paragraf 82 i Kriminalloven, som handler om å ha utøvd medisinsk hjelp uten å ha godkjennelse. Dermed gjør de forbønn for syke til en kriminell handling som kan straffes. De fem er nå dømt til ni måneders fengsel og en stor bot. De fem - Kaithong, Puphet, Muk, Hasadee og Tiang - sitter i Savannakhet fengselet.
La oss huske dem i våre forbønner.
For åtte måneder siden ba fem pastorer for en kvinne som var blitt syk. Ikke lenge etterpå døde hun på et sykehus, hvor hun lå til behandling. De fem pastorene ble arrestert anklaget for å ha forårsaket hennes død.
Folkets domstol i Laos har nylig siktet dem for å ha brutt paragraf 82 i Kriminalloven, som handler om å ha utøvd medisinsk hjelp uten å ha godkjennelse. Dermed gjør de forbønn for syke til en kriminell handling som kan straffes. De fem er nå dømt til ni måneders fengsel og en stor bot. De fem - Kaithong, Puphet, Muk, Hasadee og Tiang - sitter i Savannakhet fengselet.
La oss huske dem i våre forbønner.
Walter Beuttler - en mann som levde med Herrens manifesterte nærvær, del 2
Her er andre del av artikkelen om Walter Beuttler (bildet). Første del ble publisert 10.februar. Hendelsen som her beskrives er hentet fra bibelskole drevet av pinsevenner i Pennsylvania som Beuttler besøkte. Det er en av studentene ved skolen som forteller denne historien:
Studentene ved Western Pennsylvania Bible Institute var svært begeistret. Walter Beuttler skulle komme på besøk neste uke for å tale til oss. Jeg hadde aldri hørt Walter tale så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg. Men jeg gjorde mine tanker om at han måtte være en helt spesiell taler, siden de eldste studentene var så begeistret. Det var ikke så mange talere de var begeistret for, siden de hadde hørt så mange.
Så kom endelig dagen. Kapellet var fullsatt. Ikke bare med studenter, folk hadde reist langveisfra for å være i kapellet denne dagen. Jeg tenkte at denne karen her måtte være veldig spesiell som kunne forårsake slik begeistring. Kanskje han hoppet like høyt som en av mine favoritt-predikanter: Jumping Jack Stewart? Kanskje røsten hans tordnet slik Jim Salvador gjorde når han ble begeistret for Herren? Kanskje han var like morsom som Mac MacClure som jeg alltid elsket å høre preke når jeg var en liten gutt. Jeg lurer på om han spiller gitar og synger like bra som Mike McCraken gjorde? Hva i all verden er det ved denne mannen som skaper slik begeistring?
Når Walter kom gående inn i kapellet sammen med Hubert Bunney denne dagen, tenkte jeg med meg selv: Han er en helt ordinær type. Pen dress, blanke sko, gammel. Jeg lurer på hvorfor det er så mye styr med dette?
Jeg så opp på plattformen og la merke til en skrivepult med en kontorstol. Jeg kan ikke si at jeg hadde sett noe slikt en plattform før, og særlig ikke på et pinsemøte.
Vi sang litt. Det var bra, men vi synes å være litt fraværende i dag. Jeg forsto hvorfor. Alle sammen synes å være så ivrige etter å høre Walter. Endelog fikk broder Bunney introdusert ham og sakte gikk han opp til plattformen og satte seg på kontorstolen som hadde hjul. Jeg tenkte for meg selv: Dette var jammen interessant. Dette har jeg aldri sett før. Lysekronene er trygge.
Han ba oss om å slå opp i Apg 14,26-28 og så begynte han å fortelle historier. Historier? tenkte jeg for meg selv. Og måten han fortalte dem på viste også at han slett ikke var noen god historieforteller. Han snakket sakte, og med liten variasjon i stemmen. Jeg kikket rundt meg i kapellet for å forsøke å fange opp reaksjonene fra de andre. Var de like skuffet som jeg var blitt? Så bestemte jeg meg for lytte bedre.
Og mens jeg lyttet begynte jeg å høre noe som var ganske annerledes enn det jeg var vant med. Når han talte om Jesus så pompet han ikke ut bare informasjon om Ham. Han snakket om Jesus som om Han var hans beste venn. Dette fikk min oppmerksomhet og jeg lyttet enda mer intenst. Jeg oppdaget at historiene var noe langt mer enn historier. Det var historier om eventyr han hadde hatt med sin venn Jesus.
(fortsettes)
Studentene ved Western Pennsylvania Bible Institute var svært begeistret. Walter Beuttler skulle komme på besøk neste uke for å tale til oss. Jeg hadde aldri hørt Walter tale så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg. Men jeg gjorde mine tanker om at han måtte være en helt spesiell taler, siden de eldste studentene var så begeistret. Det var ikke så mange talere de var begeistret for, siden de hadde hørt så mange.
Så kom endelig dagen. Kapellet var fullsatt. Ikke bare med studenter, folk hadde reist langveisfra for å være i kapellet denne dagen. Jeg tenkte at denne karen her måtte være veldig spesiell som kunne forårsake slik begeistring. Kanskje han hoppet like høyt som en av mine favoritt-predikanter: Jumping Jack Stewart? Kanskje røsten hans tordnet slik Jim Salvador gjorde når han ble begeistret for Herren? Kanskje han var like morsom som Mac MacClure som jeg alltid elsket å høre preke når jeg var en liten gutt. Jeg lurer på om han spiller gitar og synger like bra som Mike McCraken gjorde? Hva i all verden er det ved denne mannen som skaper slik begeistring?
Når Walter kom gående inn i kapellet sammen med Hubert Bunney denne dagen, tenkte jeg med meg selv: Han er en helt ordinær type. Pen dress, blanke sko, gammel. Jeg lurer på hvorfor det er så mye styr med dette?
Jeg så opp på plattformen og la merke til en skrivepult med en kontorstol. Jeg kan ikke si at jeg hadde sett noe slikt en plattform før, og særlig ikke på et pinsemøte.
Vi sang litt. Det var bra, men vi synes å være litt fraværende i dag. Jeg forsto hvorfor. Alle sammen synes å være så ivrige etter å høre Walter. Endelog fikk broder Bunney introdusert ham og sakte gikk han opp til plattformen og satte seg på kontorstolen som hadde hjul. Jeg tenkte for meg selv: Dette var jammen interessant. Dette har jeg aldri sett før. Lysekronene er trygge.
Han ba oss om å slå opp i Apg 14,26-28 og så begynte han å fortelle historier. Historier? tenkte jeg for meg selv. Og måten han fortalte dem på viste også at han slett ikke var noen god historieforteller. Han snakket sakte, og med liten variasjon i stemmen. Jeg kikket rundt meg i kapellet for å forsøke å fange opp reaksjonene fra de andre. Var de like skuffet som jeg var blitt? Så bestemte jeg meg for lytte bedre.
Og mens jeg lyttet begynte jeg å høre noe som var ganske annerledes enn det jeg var vant med. Når han talte om Jesus så pompet han ikke ut bare informasjon om Ham. Han snakket om Jesus som om Han var hans beste venn. Dette fikk min oppmerksomhet og jeg lyttet enda mer intenst. Jeg oppdaget at historiene var noe langt mer enn historier. Det var historier om eventyr han hadde hatt med sin venn Jesus.
(fortsettes)
tirsdag, februar 17, 2015
Åtte ting Smith Wigglesworth sa ville kjennetegne tiden før Jesu gjenkomst, del 1
11. august i 1927 sto den legendariske pinsehøvdingen og helbredelsesevangelisten, Smith Wiggelsworth, på talerstolen i det like legendariske Angelus Temple. Hans tema var Jesu gjenkomst.
Han innledet talen med å si at 'det er ting som vil skje i forkant av Hans gjenkomst, som vi bør kjenne til'.
1. Det må finne sted en spesielt forberedelsestid før Jesu gjenkomst kan skje, og minst halvparten av de troende vil være fullstendig uforberedt.
Jeg vil være veldig tydelig i min tale. Alle disse menneskene som presser seg vei og gjør seg rede for det herlige som venter, hvor de ikke skal bli funnet å være nakne, hvor de skal være uten flekk og lyte, urokkelige, hvor de skal bli renset i kraften av Guds ord, har i dem en bevissthet om Guds nærvær, som forandrer deres natur og forbereder dem for større ting og gjør dem rede for forvandlingen.
Dette er renselsens tid. Dette er en dag for hellighet. Dette er atskillelsens tid. Dette er en dag å bli vekket på. Å, Gud, la oss vekkes i dag! La ånden i vårt indre vekkes til bevisstheten om at Gud kaller oss.
I verden finnes det to slags troende. Det er troende som er ulydige, eller kanskje jeg skulle si at det er barn som ved Guds kraft er frelst som er ulydige barn. Og det er barn som er frelst på samme måte ved Guds kraft, som på samme tid lengter etter å være mer lydige.
Og vi hører ordet komme rusende, over og over igjen, 'ny teologi', denne forbannede, djevelske, onde kraft som lever i noen av disse ulydige barna, som i disse siste tider har åpnet døren til neste ting.
2. Det vil finnes mange kristne som tror de kan gjøre hva de vil og Gud vil se en annen vei.
Folk er enormt redde for denne posisjonen fordi de har hørt så mye på linje med dette: 'Å, du vet du er blant Guds utvalgte! Det er sikkert ikke noe galt med deg'. Det har vært mange store kirker i England som har forkynt disse tingene. De har alle forvitret. Du ville finne - om du reiser til England - disse sterke menneskene som holdt fast ved denne læren. De er nærmet utradert.
Hvorfor? Fordi de sa ta uansett hva du gjorde, om du hørte med blant de utvalgte, så hadde du rett. Det er feil.
Guds utvalgte er de som jager mot målet.
(fortsettes)
Han innledet talen med å si at 'det er ting som vil skje i forkant av Hans gjenkomst, som vi bør kjenne til'.
1. Det må finne sted en spesielt forberedelsestid før Jesu gjenkomst kan skje, og minst halvparten av de troende vil være fullstendig uforberedt.
Jeg vil være veldig tydelig i min tale. Alle disse menneskene som presser seg vei og gjør seg rede for det herlige som venter, hvor de ikke skal bli funnet å være nakne, hvor de skal være uten flekk og lyte, urokkelige, hvor de skal bli renset i kraften av Guds ord, har i dem en bevissthet om Guds nærvær, som forandrer deres natur og forbereder dem for større ting og gjør dem rede for forvandlingen.
Dette er renselsens tid. Dette er en dag for hellighet. Dette er atskillelsens tid. Dette er en dag å bli vekket på. Å, Gud, la oss vekkes i dag! La ånden i vårt indre vekkes til bevisstheten om at Gud kaller oss.
I verden finnes det to slags troende. Det er troende som er ulydige, eller kanskje jeg skulle si at det er barn som ved Guds kraft er frelst som er ulydige barn. Og det er barn som er frelst på samme måte ved Guds kraft, som på samme tid lengter etter å være mer lydige.
Og vi hører ordet komme rusende, over og over igjen, 'ny teologi', denne forbannede, djevelske, onde kraft som lever i noen av disse ulydige barna, som i disse siste tider har åpnet døren til neste ting.
2. Det vil finnes mange kristne som tror de kan gjøre hva de vil og Gud vil se en annen vei.
Folk er enormt redde for denne posisjonen fordi de har hørt så mye på linje med dette: 'Å, du vet du er blant Guds utvalgte! Det er sikkert ikke noe galt med deg'. Det har vært mange store kirker i England som har forkynt disse tingene. De har alle forvitret. Du ville finne - om du reiser til England - disse sterke menneskene som holdt fast ved denne læren. De er nærmet utradert.
Hvorfor? Fordi de sa ta uansett hva du gjorde, om du hørte med blant de utvalgte, så hadde du rett. Det er feil.
Guds utvalgte er de som jager mot målet.
(fortsettes)
Gud kaller oss til å reise nye bønnealtere!
På den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, som ble avsluttet søndag, hadde jeg gleden av å dele seminaret mitt med Ragnhild Helena Aadland Høen, som du ser på bildet sammen med Alv Johan Magnus.
Lørdag holdt jeg seminar om 'Bønnealtere, forbedere og den profetiske tjenesten'. Ragnhild Helena Aaland Høen snakket om Norges første bønnealter - Selja, hvor Norges kirke ble født. Hun tok oss med på en spennende reise tilbake til vår keltiske kristenarv, til modige menn og kvinner som satte seg i skrøpelige farkoster og ba: 'Blås Helligånd, blås!' og som ble ledet til Norges kyster og gav oss del i evangeliet. Selja ble et bønnens hus med ringvirkninger helt frem til vår egen tid. Og nå tennes flammen på nytt! Ragnhilds store drøm er å se dette bønnealteret gjenreist, ved at benediktinermunker vender tilbake til Selja og etablerer et kloster der. Dette er hele kristen-Norges arv!
Mange satte pris på at en katolikk og en baptist delte samme talerstol denne dagen! Det måtte settes inn ekstra stoler for å få plass til alle, og mange ble synlig grepet av Ragnhilds sterke vitnesbyrd. Det er et under at hun står på beina etter brannulykken i deres hjem, hvor hun fikk tredjegrads forbrenninger på kroppen. I akkurat denne saken har vi felles interesser. Selja er for alle - katolikker så vel som for protestanter og ortodokse. Munkene som kom hit - sammen med Sankt Sunniva - hørte til den udelte kirken.
Mitt bidrag var å snakke om det bibelske grunnlaget for bønnealtere, som jeg tror Gud vil reise mange steder i vårt land. Vi snakker om geografiske steder, hvor mennesker kan be for land og folk. Som er innviet til bønn. Altere i Bibelen er synonymt med offer, forsakelse og tro. Mennesker som bygget slike gjorde det ved viktige hendelser i deres liv, og bønnealteret ble ofte vendepunktet - ikke bare i deres liv - men i nasjonen Israel. Slik også bønnealtere i moderne tid er. Jeg snakket også om hvor avhengig forbederne er fra å høre fra profetiske røster, og med profeter mener jeg ikke de som titulerer seg slik på sine visitkort, men som Herren har kalt avsides og som han former og danner i ødemarken. En ting kan man si sikkert om profeter. De er ikke de som mener seg å være det!
Årets bønnekonferanse ble spesiell - på mange måter. Ikke minst takket være besøket av den arabiske bønnelederen Rania Seyegh fra Bønnehuset i Nasaret. Israelsvennen Rania - som besøkte Norge for første gang i fjor - har satt djupe spor etter seg. Med profetisk klarhet og skarphet talte hun rett inn i den dagsaktuelle situasjonen i Norge. Hun la et alvor inn over oss, når hun talte om at det er en spesiell nådetid for Norge dette året, men at dette 'nådens vindu', har en varighetsdato. Dette 'nådens vindu' eller 'mulighet' varer kun dette året. Ikke slik å forstå at hun forutsier at nådens tid går ut på dato i år, men at den spesielle nådetiden Gud har gitt for de planene Gud har er noe som gjelder for 2015. Så er den anledningen over. La oss leve for Jesus og for Guds rike mens vi ennå har tid for å arbeide. Dette er definitivt ikke en tid for å sove. Natten kommer, da ingen kan arbeide. Sa Jesus.
Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for å hatt stått sammen med Alf Magnus siden vi flyttet de nasjonale bønnekonferansene til Grimerud. Jeg har vært med siden starten i Østre Frikirke i Oslo. Det har vært en stor glede. Sammen grunnla vi også Det nasjonale bønnerådet, som nå aksler ansvaret for denne bønnekonferansen. Det var så godt å møte lederne for de ulike bønnenettverkene som utgjør Det nasjonale bønnerådet i dagene forut for bønnekonfernsen, og dele fellesskapet med bederne.
I år kjente jeg også på en enda djupere takknemlighet for lovsangerne - så godt og inspirerende ledet av Anders Skarpsno, Marie Hognestad og Jan Honningdal - som fører oss inn i Guds hellige nærvær. Hva skulle vi gjort uten dem? I år var det et spesielt 'trøkk' over dem, og til tider dro de bokstavelig talt himmelen ned over oss.
Lørdag holdt jeg seminar om 'Bønnealtere, forbedere og den profetiske tjenesten'. Ragnhild Helena Aaland Høen snakket om Norges første bønnealter - Selja, hvor Norges kirke ble født. Hun tok oss med på en spennende reise tilbake til vår keltiske kristenarv, til modige menn og kvinner som satte seg i skrøpelige farkoster og ba: 'Blås Helligånd, blås!' og som ble ledet til Norges kyster og gav oss del i evangeliet. Selja ble et bønnens hus med ringvirkninger helt frem til vår egen tid. Og nå tennes flammen på nytt! Ragnhilds store drøm er å se dette bønnealteret gjenreist, ved at benediktinermunker vender tilbake til Selja og etablerer et kloster der. Dette er hele kristen-Norges arv!
Mange satte pris på at en katolikk og en baptist delte samme talerstol denne dagen! Det måtte settes inn ekstra stoler for å få plass til alle, og mange ble synlig grepet av Ragnhilds sterke vitnesbyrd. Det er et under at hun står på beina etter brannulykken i deres hjem, hvor hun fikk tredjegrads forbrenninger på kroppen. I akkurat denne saken har vi felles interesser. Selja er for alle - katolikker så vel som for protestanter og ortodokse. Munkene som kom hit - sammen med Sankt Sunniva - hørte til den udelte kirken.
Mitt bidrag var å snakke om det bibelske grunnlaget for bønnealtere, som jeg tror Gud vil reise mange steder i vårt land. Vi snakker om geografiske steder, hvor mennesker kan be for land og folk. Som er innviet til bønn. Altere i Bibelen er synonymt med offer, forsakelse og tro. Mennesker som bygget slike gjorde det ved viktige hendelser i deres liv, og bønnealteret ble ofte vendepunktet - ikke bare i deres liv - men i nasjonen Israel. Slik også bønnealtere i moderne tid er. Jeg snakket også om hvor avhengig forbederne er fra å høre fra profetiske røster, og med profeter mener jeg ikke de som titulerer seg slik på sine visitkort, men som Herren har kalt avsides og som han former og danner i ødemarken. En ting kan man si sikkert om profeter. De er ikke de som mener seg å være det!
Årets bønnekonferanse ble spesiell - på mange måter. Ikke minst takket være besøket av den arabiske bønnelederen Rania Seyegh fra Bønnehuset i Nasaret. Israelsvennen Rania - som besøkte Norge for første gang i fjor - har satt djupe spor etter seg. Med profetisk klarhet og skarphet talte hun rett inn i den dagsaktuelle situasjonen i Norge. Hun la et alvor inn over oss, når hun talte om at det er en spesiell nådetid for Norge dette året, men at dette 'nådens vindu', har en varighetsdato. Dette 'nådens vindu' eller 'mulighet' varer kun dette året. Ikke slik å forstå at hun forutsier at nådens tid går ut på dato i år, men at den spesielle nådetiden Gud har gitt for de planene Gud har er noe som gjelder for 2015. Så er den anledningen over. La oss leve for Jesus og for Guds rike mens vi ennå har tid for å arbeide. Dette er definitivt ikke en tid for å sove. Natten kommer, da ingen kan arbeide. Sa Jesus.
Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for å hatt stått sammen med Alf Magnus siden vi flyttet de nasjonale bønnekonferansene til Grimerud. Jeg har vært med siden starten i Østre Frikirke i Oslo. Det har vært en stor glede. Sammen grunnla vi også Det nasjonale bønnerådet, som nå aksler ansvaret for denne bønnekonferansen. Det var så godt å møte lederne for de ulike bønnenettverkene som utgjør Det nasjonale bønnerådet i dagene forut for bønnekonfernsen, og dele fellesskapet med bederne.
I år kjente jeg også på en enda djupere takknemlighet for lovsangerne - så godt og inspirerende ledet av Anders Skarpsno, Marie Hognestad og Jan Honningdal - som fører oss inn i Guds hellige nærvær. Hva skulle vi gjort uten dem? I år var det et spesielt 'trøkk' over dem, og til tider dro de bokstavelig talt himmelen ned over oss.
mandag, februar 16, 2015
80 år siden vekkelsen kom til Norge med Oxford-bevegelsen
I år er det ganske nøyaktig 80 år siden Norge ble berørt av en forunderlig vekkelse - en vekkelse som ikke minst berørte det intellektuelle Norge. Forfattere, skuespillere, malere kom til tro på Herren Jesus. Arnestedet for vekkelsen ligger ikke så langt unna der jeg bor: Høsbjør hotell i Brumunddal.
I motsetning til dagens nye nådelære, og dens falske lære om at vi ikke lenger har synder å bekjenne, sto nettopp bevisstheten om ens egen synd i fremste rekke i denne vekkelsen.
Vi snakker om Oxford-bevegelsen. Det åndelige redskapet var dr.Frank Buchman (bildet).
Forfatteren Sigurd Hoel skrev om vekkelsen i Dagbladet desember 1934 med tittelen: 'Vekkelse i smoking', og vekkelsen var virkelig bemerkelsesverdig fordi den i så sterk grad berørte mennesker med høy utdannelse og samfunnsledere. Det vakte berettiget oppsikt når forfatteren Ronald Fangen, journalisten Fredrik Ramm og advokaten Erling Wikborg bekjente troen på Jesus som deres Frelser og Herre. En annen kjent skikkelse som ble berørt av denne vekkelsen var Brumunddal-legen, Einar Lundby.
Med bakgrunn i Bergprekenen la Buchman vekt på det som Oxford-bevegelsen skulle kalle 'De fire absolutter': absolutt ærlighet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet og absolutt kjærlighet. Med bakgrunn i disse fire absolutte prøvde man så sitt liv. Og mange kom i syndenød, og bekjente sine synder. Den Hellige Ånd kunne falle på en slik måte at mennesker kunne stå frem på offentlige møter og bekjenne sine synder.
Oxford-bevegelsen la vekt på at Gud kunne lede et menneske under alle livets områder.
I tiden før 2. verdenskrig spilte denne vekkelsen en stor rolle ved sine møter og konferanser. Alv Magnus fortalte på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud denne helgen at hans far kom til tro på Jesus, på et møte Oxford-bevegelsen hadde på Grand Cafe i Oslo. Som 16 åring skulle Alv Magnus selv møte Frank Buchman for første gang, noe som førte til at han selv gav sitt liv til Jesus for første gang.
Når jeg ble en kristen i 1972 hadde jeg gleden av å få mye god åndelig veiledning av to Gjøvik apotekere, som begge hadde fått sine liv forandret gjennom Oxford-bevegelsen. De satte begge preg på den store vekkelsen som berørte Gjøvik på 1970-tallet, hvor mange unge mennesker tok et valg for Jesus.
I motsetning til dagens nye nådelære, og dens falske lære om at vi ikke lenger har synder å bekjenne, sto nettopp bevisstheten om ens egen synd i fremste rekke i denne vekkelsen.
Vi snakker om Oxford-bevegelsen. Det åndelige redskapet var dr.Frank Buchman (bildet).
Forfatteren Sigurd Hoel skrev om vekkelsen i Dagbladet desember 1934 med tittelen: 'Vekkelse i smoking', og vekkelsen var virkelig bemerkelsesverdig fordi den i så sterk grad berørte mennesker med høy utdannelse og samfunnsledere. Det vakte berettiget oppsikt når forfatteren Ronald Fangen, journalisten Fredrik Ramm og advokaten Erling Wikborg bekjente troen på Jesus som deres Frelser og Herre. En annen kjent skikkelse som ble berørt av denne vekkelsen var Brumunddal-legen, Einar Lundby.
Med bakgrunn i Bergprekenen la Buchman vekt på det som Oxford-bevegelsen skulle kalle 'De fire absolutter': absolutt ærlighet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet og absolutt kjærlighet. Med bakgrunn i disse fire absolutte prøvde man så sitt liv. Og mange kom i syndenød, og bekjente sine synder. Den Hellige Ånd kunne falle på en slik måte at mennesker kunne stå frem på offentlige møter og bekjenne sine synder.
Oxford-bevegelsen la vekt på at Gud kunne lede et menneske under alle livets områder.
I tiden før 2. verdenskrig spilte denne vekkelsen en stor rolle ved sine møter og konferanser. Alv Magnus fortalte på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud denne helgen at hans far kom til tro på Jesus, på et møte Oxford-bevegelsen hadde på Grand Cafe i Oslo. Som 16 åring skulle Alv Magnus selv møte Frank Buchman for første gang, noe som førte til at han selv gav sitt liv til Jesus for første gang.
Når jeg ble en kristen i 1972 hadde jeg gleden av å få mye god åndelig veiledning av to Gjøvik apotekere, som begge hadde fått sine liv forandret gjennom Oxford-bevegelsen. De satte begge preg på den store vekkelsen som berørte Gjøvik på 1970-tallet, hvor mange unge mennesker tok et valg for Jesus.
Den vi innerst inne er
'Er jeg venn med meg selv? Elsker jeg meg slik jeg er? Dette er viktige spørsmål, for vi kan ikke bli venn med andre om vi ikke er venn med oss selv.
Hvordan blir man venn med seg selv? Vi må begynne med å se sannheten. Vi er herlige, men også begrensede, rike men fattige, generøse men utrygge. Men i alt dette er vi mennesker med sjel, med guddommelig gnist.
Å se sannheten om oss selv er å bekrefte vår gudgitte verdi, uten helt å forstå det. Vårt innerste kan aldri utforskes med vår egen psykiske eller emosjonelle evne. Men når vi vet at sjelen er omsluttet av en kjærlighetsfull Gud, kan vi bli venn med oss selv og vende oss mot andre og bygge kjærlighetsfulle relasjoner'.
(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)
Hvordan blir man venn med seg selv? Vi må begynne med å se sannheten. Vi er herlige, men også begrensede, rike men fattige, generøse men utrygge. Men i alt dette er vi mennesker med sjel, med guddommelig gnist.
Å se sannheten om oss selv er å bekrefte vår gudgitte verdi, uten helt å forstå det. Vårt innerste kan aldri utforskes med vår egen psykiske eller emosjonelle evne. Men når vi vet at sjelen er omsluttet av en kjærlighetsfull Gud, kan vi bli venn med oss selv og vende oss mot andre og bygge kjærlighetsfulle relasjoner'.
(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)
søndag, februar 15, 2015
Syv kristne familier i Pakistan har fått sine hjem knust til pinneved
Syv kristne familier som lever i Kasur, litt nord for Lahore, i Pakistan er blitt hjemløse etter at flere muslimer benyttet en bulldoser for å ødelegge deres hjem.
De muslimske mennene, identifisert som Shahid Khan, Jaffar Ali, Zafar Iqbal og Munir Bhatti, dukket plutselig opp og forlangte at de kristne skulle forlate sine hjem eller konvertere til Islam. De kristne: Rafique Masih, Shangara Masih, Farzana Bibi, Iruma Bibi Bagh Masih, William Masih, Samar Masih og Gama Bibi, holdt fast ved sin tro og sto maktesløse og så på at husene deres ble knust til pinneved. Alle deres eiendeler ble kastet ut på gaten. Hendelsen inntraff for få dager siden.
Det ser ut til at det blir stadig verre for kristne i Pakistan. Drap, voldtekter og vold er ikke uvanlige hendelser. La oss huske våre trossøsken i våre forbønner.
De muslimske mennene, identifisert som Shahid Khan, Jaffar Ali, Zafar Iqbal og Munir Bhatti, dukket plutselig opp og forlangte at de kristne skulle forlate sine hjem eller konvertere til Islam. De kristne: Rafique Masih, Shangara Masih, Farzana Bibi, Iruma Bibi Bagh Masih, William Masih, Samar Masih og Gama Bibi, holdt fast ved sin tro og sto maktesløse og så på at husene deres ble knust til pinneved. Alle deres eiendeler ble kastet ut på gaten. Hendelsen inntraff for få dager siden.
Det ser ut til at det blir stadig verre for kristne i Pakistan. Drap, voldtekter og vold er ikke uvanlige hendelser. La oss huske våre trossøsken i våre forbønner.
Bønnen i lønnkammeret som Gud lønner
Jeg leste noe forleden som grep meg sterkt:
'En av de mest dyrebare sjeler jeg kjenner, er Vinita Copeland. En dag kom en av slektningene hennes innom og sa: 'Hva er det med knærne dine, Vinita? Du har jo kamelknær!' Hun svarte at hun ba for sønnen sin. På den tiden løp han fra Gud alt han orket. Slektningene sa: 'Kan du ikke be stående?'
Men Vinita fortsatte å be på sine knær. Denne mektige kvinnen stilte seg i gapet for tusener av menighetsmedlemmer så lenge hun levde. Hun sto opp klokken fire hver morgen og gikk ned i kjelleren for å be. Mot slutten av livet, da hun skulle gå gjennom himmelporten, var kroppen bokstavelig talt utslitt av alle årene i forbønn.
En dag jeg besøkte henne, gikk vi ned i kjelleren der hun pleide å be. Jeg la merke til en liten skammel ved siden av en skoeske. 'Hva er det for en skammel, Nonnie (kjælenavnet hennes)?' spurte jeg.
Hun svarte at det var der hun pleide å be. Jeg følte Herrens nærhet da jeg knelte på skammelen og tok opp skoesken som var full av bilder. 'Hvem er dette, Nonnie?', spurte jeg,
'Det er bønnebildene mine?'
'Hvem er disse menneskene?'
'De fleste av dem kjenner jeg ikke,' sa hun. 'Folk sender meg bilder av sine kjære, som de vil jeg skal be for'.
Hun fortsatte med å forklare at hun ville be for dem til Gud sa stopp. Da ba hun ikke lenger. Det var flekker av tårer på bildene av mennesker hun ikke kjente. Jeg kan si deg med sikkerhet at hun skal kjenne dem i himmelen, Jeg garanterer at hvis hun ba og inntok helvetes porter for dem, hadde ikke Satan en sjanse til å seire i deres liv'.
(Cindy Jacobs: Innta fiendens porter. Prokla-Media 1999, side 89-90)
'En av de mest dyrebare sjeler jeg kjenner, er Vinita Copeland. En dag kom en av slektningene hennes innom og sa: 'Hva er det med knærne dine, Vinita? Du har jo kamelknær!' Hun svarte at hun ba for sønnen sin. På den tiden løp han fra Gud alt han orket. Slektningene sa: 'Kan du ikke be stående?'
Men Vinita fortsatte å be på sine knær. Denne mektige kvinnen stilte seg i gapet for tusener av menighetsmedlemmer så lenge hun levde. Hun sto opp klokken fire hver morgen og gikk ned i kjelleren for å be. Mot slutten av livet, da hun skulle gå gjennom himmelporten, var kroppen bokstavelig talt utslitt av alle årene i forbønn.
En dag jeg besøkte henne, gikk vi ned i kjelleren der hun pleide å be. Jeg la merke til en liten skammel ved siden av en skoeske. 'Hva er det for en skammel, Nonnie (kjælenavnet hennes)?' spurte jeg.
Hun svarte at det var der hun pleide å be. Jeg følte Herrens nærhet da jeg knelte på skammelen og tok opp skoesken som var full av bilder. 'Hvem er dette, Nonnie?', spurte jeg,
'Det er bønnebildene mine?'
'Hvem er disse menneskene?'
'De fleste av dem kjenner jeg ikke,' sa hun. 'Folk sender meg bilder av sine kjære, som de vil jeg skal be for'.
Hun fortsatte med å forklare at hun ville be for dem til Gud sa stopp. Da ba hun ikke lenger. Det var flekker av tårer på bildene av mennesker hun ikke kjente. Jeg kan si deg med sikkerhet at hun skal kjenne dem i himmelen, Jeg garanterer at hvis hun ba og inntok helvetes porter for dem, hadde ikke Satan en sjanse til å seire i deres liv'.
(Cindy Jacobs: Innta fiendens porter. Prokla-Media 1999, side 89-90)
lørdag, februar 14, 2015
Hvordan Guds ord kan forandre et menneske i nødens stund
Jeg ble grepet av historien som Gideon International kan fortelle fra Ukraina. Det tror jeg du også vil bli. Den er fortalt av soldaten Roman:
'Jeg er en ukrainsk soldat som befinner meg på den østlige ukrainske fronten. Etter å ha mottatt Lukas-evangeliet på russisk, satte jeg meg ned for å lese hele boken. Jeg leste opp igjen Bergprekenen, og leste opp igjen ordene om tilgivelse og at vi skal be for våre fiender. Ordene til Jesus lamslo meg. Hevn var min vanlige måte å reagere på.
Etter å ha lest Lukas-evangeliet enda en gang, knelte jeg ned og ba Jesus om å bli min Herre og Frelser. Jeg fikk nød for mine fiender, og spurte kapteinen min om jeg snike meg inn i den nøytrale sonen og legge igjen to evangelier der jeg visste soldatene ville komme nattestid for å ta seg en røyk.
Den natten var jeg veldig nysgjerrig på å se hva som ville skje. Jeg kikket gjennom nattkikkerten min og så hvordan de fiendtlige soldatene tok opp de to evangeliene. Nå ber jeg for disse russiske soldatene, at de vil oppdage det samme som jeg gjorde når jeg leste Guds ord'.
Gideon Internasjonal har delt ut tusenvis av Nytestamenter og evangeliedeler i den østlige delen av Ukraina. La oss be for alle de som har mottatt dem, at de må gjøre seg samme erfaringer som Roman gjorde når han leste Lukas-evangeliet for første gang.
Oversatt fra The Gideon Internationals hjemmeside.
'Jeg er en ukrainsk soldat som befinner meg på den østlige ukrainske fronten. Etter å ha mottatt Lukas-evangeliet på russisk, satte jeg meg ned for å lese hele boken. Jeg leste opp igjen Bergprekenen, og leste opp igjen ordene om tilgivelse og at vi skal be for våre fiender. Ordene til Jesus lamslo meg. Hevn var min vanlige måte å reagere på.
Etter å ha lest Lukas-evangeliet enda en gang, knelte jeg ned og ba Jesus om å bli min Herre og Frelser. Jeg fikk nød for mine fiender, og spurte kapteinen min om jeg snike meg inn i den nøytrale sonen og legge igjen to evangelier der jeg visste soldatene ville komme nattestid for å ta seg en røyk.
Den natten var jeg veldig nysgjerrig på å se hva som ville skje. Jeg kikket gjennom nattkikkerten min og så hvordan de fiendtlige soldatene tok opp de to evangeliene. Nå ber jeg for disse russiske soldatene, at de vil oppdage det samme som jeg gjorde når jeg leste Guds ord'.
Gideon Internasjonal har delt ut tusenvis av Nytestamenter og evangeliedeler i den østlige delen av Ukraina. La oss be for alle de som har mottatt dem, at de må gjøre seg samme erfaringer som Roman gjorde når han leste Lukas-evangeliet for første gang.
Oversatt fra The Gideon Internationals hjemmeside.
fredag, februar 13, 2015
'De har ødelagt våre kirkebygg - men det er vi som er kirken!'
I går hadde vi den store æren å ha besøk av to kristne fra Irak i Kristi himmelfartskapellet. Det gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg skal ikke røpe deres identitet, men det var sterkt å møte noen som vi har bedt for så lenge.
Men sterkest av alt var å høre deres vitnesbyrd: De har mistet alt. Hjemmet sitt, kirken sin. Deres Bibler er brent. De har ingen ting igjen.
'Men', sa kvinnen. 'Vi har Jesus igjen. De har ødelagt våre kirkebygg, men det er jo vi som er kirken! Når vi går ut på gatene, så er kirken der. Vi bærer Jesus med oss'.
Da klarte ikke jeg å holde tårene tilbake. Alle vi som var til stede i Kristi himmelfartskapellet i går ble djupt grepet over det vi hørte. Det var også så inspirerende. For det gav oss ny inspirasjon til å fortsette å be for den lidende kirken - martyrkirken. Midt-Østen er i ferd med å tømmes for kristne. Der hvor det har vært et kristent vitnesbyrd siden urkirkens dager, er det nå bare ruiner igjen. Men - så denne irakiske kvinnen sak det - 'vi er kirken'! Tenk det!
La det synke inn. Det er ikke kirkebygget - laget i stein eller tre - hvor vakkert det enn måtte være som er kirken - men mennesker som bærer Jesus med seg! Å bryte brødet med disse var som å bli koblet sammen med det store kirkefellesskapet: alle de hellige i himmel og på jord. Alle de som er kjøpt med Jesu dyrebare blod.
Møtet med disse to sitter i kroppen ennå. I går fikk jeg utvidet familien med to.
Billedtekst: Illustrasjonsfoto fra en kirke i Irak. Kvinnen på bildet er ikke den som omtales i artikkelen.
Men sterkest av alt var å høre deres vitnesbyrd: De har mistet alt. Hjemmet sitt, kirken sin. Deres Bibler er brent. De har ingen ting igjen.
'Men', sa kvinnen. 'Vi har Jesus igjen. De har ødelagt våre kirkebygg, men det er jo vi som er kirken! Når vi går ut på gatene, så er kirken der. Vi bærer Jesus med oss'.
Da klarte ikke jeg å holde tårene tilbake. Alle vi som var til stede i Kristi himmelfartskapellet i går ble djupt grepet over det vi hørte. Det var også så inspirerende. For det gav oss ny inspirasjon til å fortsette å be for den lidende kirken - martyrkirken. Midt-Østen er i ferd med å tømmes for kristne. Der hvor det har vært et kristent vitnesbyrd siden urkirkens dager, er det nå bare ruiner igjen. Men - så denne irakiske kvinnen sak det - 'vi er kirken'! Tenk det!
La det synke inn. Det er ikke kirkebygget - laget i stein eller tre - hvor vakkert det enn måtte være som er kirken - men mennesker som bærer Jesus med seg! Å bryte brødet med disse var som å bli koblet sammen med det store kirkefellesskapet: alle de hellige i himmel og på jord. Alle de som er kjøpt med Jesu dyrebare blod.
Møtet med disse to sitter i kroppen ennå. I går fikk jeg utvidet familien med to.
Billedtekst: Illustrasjonsfoto fra en kirke i Irak. Kvinnen på bildet er ikke den som omtales i artikkelen.
Fleksibilitet er viktig
Tre ser sterke ut sammenlignet med ugresset i åkeren. Men når stormen kommer rykkes treet opp med røttene, mens ugresset som vaier for vinden forbli rotfestet og reiser seg når stormen har lagt seg.
Fleksibiliteten er en dyd. Når vi klamrer oss fast ved posisjoner og ikke er villige til å la hjertet vaie litt fram og tilbake etter andres ideer eller handling, brytes vi lett ned. Å være som ugresset er ikke å være uten mening. Det er å bevege seg litt for tidens vind samtidig som man forblir vel forankret i jorden.
En humørløs, ubevegelig, dogmatisk ubevegelighet i møte med det som er nytt og aktuelt kan gjøre oss motløse og bitre. La oss være fleksible, men ha djupe røtter.
Henri Nouwen (oversatt fra Bread in the Wildernes)
Fleksibiliteten er en dyd. Når vi klamrer oss fast ved posisjoner og ikke er villige til å la hjertet vaie litt fram og tilbake etter andres ideer eller handling, brytes vi lett ned. Å være som ugresset er ikke å være uten mening. Det er å bevege seg litt for tidens vind samtidig som man forblir vel forankret i jorden.
En humørløs, ubevegelig, dogmatisk ubevegelighet i møte med det som er nytt og aktuelt kan gjøre oss motløse og bitre. La oss være fleksible, men ha djupe røtter.
Henri Nouwen (oversatt fra Bread in the Wildernes)
torsdag, februar 12, 2015
Gi Gud rom
Jeg fikk lyst til å dele denne betraktningen av Henri Nouwen med bloggens lesere:
'Disiplin er den andre siden av det å være en disippel. Å være disippel uten disiplin er omtrent som så løpe maraton uten å ha trenet. Disiplin ute disippelskap er som å alltid trene for maraton uten noen sinne å delta i løpet.
Men det er viktig at man har klart for seg at disiplin i det åndelige livet ikke er samme sak som disiplin når det gjelder sport. Det er snarere en konsentrert anstrengning for å få kontroll over kroppen slik at den kan lyde viljen bedre. Disiplin i det åndelige livet er den konsentrerte anstregningen ved å skape rom og tid slik at Gud kan bli vår mester og vi ta imot Guds ledelse.
Disiplin er altså å skape grenser som stiller tid og rom til Guds disposisjon. Ensomhet krever disiplin, andakt krever disiplin, omsorg for andre krever disiplin. I alt dette fordres det at vi avsetter tid og rom slik at vi kan oppleve Guds kjærlighetsfulle nærvær og gi Ham vårt gjensvar.
(Oversatt fra Bread for the Journey)
'Disiplin er den andre siden av det å være en disippel. Å være disippel uten disiplin er omtrent som så løpe maraton uten å ha trenet. Disiplin ute disippelskap er som å alltid trene for maraton uten noen sinne å delta i løpet.
Men det er viktig at man har klart for seg at disiplin i det åndelige livet ikke er samme sak som disiplin når det gjelder sport. Det er snarere en konsentrert anstrengning for å få kontroll over kroppen slik at den kan lyde viljen bedre. Disiplin i det åndelige livet er den konsentrerte anstregningen ved å skape rom og tid slik at Gud kan bli vår mester og vi ta imot Guds ledelse.
Disiplin er altså å skape grenser som stiller tid og rom til Guds disposisjon. Ensomhet krever disiplin, andakt krever disiplin, omsorg for andre krever disiplin. I alt dette fordres det at vi avsetter tid og rom slik at vi kan oppleve Guds kjærlighetsfulle nærvær og gi Ham vårt gjensvar.
(Oversatt fra Bread for the Journey)
onsdag, februar 11, 2015
Kristne skolebarn tvangskonverteres til Islam i Malaysia
Det kommer nå stadig flere rapporter om at kristne studenter i Malaysia blir tvunget til å konvertere til Islam.
Det er International Christian Concern som melder dette.
Metodene blir stadig mer utspekulerte. Flere av de som er blitt tvangskonvertert er blitt lurt i en felle, som ender opp med at må frasi seg sin kristne tro. Ofte skjer tvangskonverteringen på studentboliger, hvor skolene ikke har noe innsyn. Malay Daily Mail siterer Darell Leiking som forteller om en 16 år gammel jente som nylig ble utsatt for dette. De kristne foreldrene var intetanende til det som hadde skjedd, og kunne bare gråtende konstatere at datteren gikk rundt med hijab.
Men det finnes også eksempler på lærere som står bak slike tvangskonverteringer av elever.
La oss huske på de unge kristne i Malaysia som utsettes for slike overgrep i våre forbønner.
Det er International Christian Concern som melder dette.
Metodene blir stadig mer utspekulerte. Flere av de som er blitt tvangskonvertert er blitt lurt i en felle, som ender opp med at må frasi seg sin kristne tro. Ofte skjer tvangskonverteringen på studentboliger, hvor skolene ikke har noe innsyn. Malay Daily Mail siterer Darell Leiking som forteller om en 16 år gammel jente som nylig ble utsatt for dette. De kristne foreldrene var intetanende til det som hadde skjedd, og kunne bare gråtende konstatere at datteren gikk rundt med hijab.
Men det finnes også eksempler på lærere som står bak slike tvangskonverteringer av elever.
La oss huske på de unge kristne i Malaysia som utsettes for slike overgrep i våre forbønner.
Seminar om den profetiske tjenesten lørdag - på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud
Det er spennende dager som ligger foran. Førstkommende lørdag skal jeg ha et seminar på Grimerud i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen. Tema er 'den profetiske tjenesten'. Et av de største behovene jeg ser i Kristi kropp i dag er at Gud reiser opp profeter. Vi trenger profetene av mange årsaker, blant annet for bedre å kunne be i tråd med det som ligger på Guds hjerte for vår nasjon og nasjonene.
Jeg vil i mitt seminar snakke om det profetiske embetet, som er gitt til Kristi kropp, og om forbønnens tjeneste. Det nasjonale bønnerådet ser et behov for at Gud lar det vokse fram profetiske 'laug' rundt i landet som kan gi retning og åpenbaring inn i menighetenes arbeid og i bønn for Norge. Hva ligger på Guds hjerte? Hva vil Han vi skal be for?
Under seminaret vil jeg fremme følgende påstand: 'Ikke alle forbedere er profetiske, men alle profeter er forbedere'.
Årets nasjonale bønnekonferanse på Grimerud er spennende på mange måter. Tema i år er: 'Hva sier Ånden til menighetene? Vi får besøk av bønnekvinnen Rania Sayegh fra Nasaret. I Jesu hjemby driver hun et bønnehus, og er svært opptatt av forsoningsarbeid. Hun talte på bønnekonferansen i fjor også, og gjorde et sterkt inntrykk med sin ydmykhet og varme, og med et brennende engasjement for Jesus! Et nytt bekjentskap er Peter Kovalenko fra Ukraina. Denne pastoren har ledet an i bønnearbeidet i en særdeles vanskelig tid for sitt hjemland. Han har daglige andakter på riksdekkende TV.
Marie Hognestad, Anders Skarpsno og Jan Honningdal skal lede lovsangen. Det gleder jeg meg veldig til! De har en egen evne til å føre mennesker inn i Guds hellige nærvær.
Jeg legger ved programmet i en egen link, som du kan trykke på, så ser du hva som skjer. Om du ikke har meldt deg på, så gjør det nå. Det er mulig å komme på dagsbesøk!
file:///home/chronos/u-2d0d262762c2385cbf7bc6ce466ea34ca11c20b0/Downloads/Nasjonal%20b%C3%B8nnekonferanse%202015.pdf
Jeg vil i mitt seminar snakke om det profetiske embetet, som er gitt til Kristi kropp, og om forbønnens tjeneste. Det nasjonale bønnerådet ser et behov for at Gud lar det vokse fram profetiske 'laug' rundt i landet som kan gi retning og åpenbaring inn i menighetenes arbeid og i bønn for Norge. Hva ligger på Guds hjerte? Hva vil Han vi skal be for?
Under seminaret vil jeg fremme følgende påstand: 'Ikke alle forbedere er profetiske, men alle profeter er forbedere'.
Årets nasjonale bønnekonferanse på Grimerud er spennende på mange måter. Tema i år er: 'Hva sier Ånden til menighetene? Vi får besøk av bønnekvinnen Rania Sayegh fra Nasaret. I Jesu hjemby driver hun et bønnehus, og er svært opptatt av forsoningsarbeid. Hun talte på bønnekonferansen i fjor også, og gjorde et sterkt inntrykk med sin ydmykhet og varme, og med et brennende engasjement for Jesus! Et nytt bekjentskap er Peter Kovalenko fra Ukraina. Denne pastoren har ledet an i bønnearbeidet i en særdeles vanskelig tid for sitt hjemland. Han har daglige andakter på riksdekkende TV.
Marie Hognestad, Anders Skarpsno og Jan Honningdal skal lede lovsangen. Det gleder jeg meg veldig til! De har en egen evne til å føre mennesker inn i Guds hellige nærvær.
Jeg legger ved programmet i en egen link, som du kan trykke på, så ser du hva som skjer. Om du ikke har meldt deg på, så gjør det nå. Det er mulig å komme på dagsbesøk!
file:///home/chronos/u-2d0d262762c2385cbf7bc6ce466ea34ca11c20b0/Downloads/Nasjonal%20b%C3%B8nnekonferanse%202015.pdf
tirsdag, februar 10, 2015
Pakistansk politi stormet to kirker i Lahore søndag
Søndag ble to menigheter i Lahore i Pakistan stormet av politiet. Det er International Christian Concern som melder dette. Det skjedde i forbindelse med gudstjenesten. Politiet sjikanerte de kristne som var i kirkebygget, arresterte pastorene i begge menighetene og ødela høytaleranlegget.
De to menighetene det er snakk om er: Kirken Byens lys og Forsamlingen Sannhetens støtte.
Pastor Imran Maqbool som måtte tilbringe natt til mandag i fengsel, forteller at politiet ødela og senere beslagla fire mikrofoner, to sett med høytalere, et miksebord, et trekkspill og andre elektriske gjenstander tilhørende menigheten. Et menighetsmedlem forteller at de opplevde situasjonen svært truende, og politiet holdt nærmest menigheten som gisler. Det var omlag 200 mennesker til stede i de to gudstjenestene.
La oss be for våre trossøsken i Pakistan.
De to menighetene det er snakk om er: Kirken Byens lys og Forsamlingen Sannhetens støtte.
Pastor Imran Maqbool som måtte tilbringe natt til mandag i fengsel, forteller at politiet ødela og senere beslagla fire mikrofoner, to sett med høytalere, et miksebord, et trekkspill og andre elektriske gjenstander tilhørende menigheten. Et menighetsmedlem forteller at de opplevde situasjonen svært truende, og politiet holdt nærmest menigheten som gisler. Det var omlag 200 mennesker til stede i de to gudstjenestene.
La oss be for våre trossøsken i Pakistan.