lørdag, desember 31, 2016

Reformasjonens morgenstjerne og Reformasjonsjubileet

I år kunne det ikke ha passet bedre enn å avslutte 2016 med å minnes John Wycliffe - han som er blitt kalt for 'Reformasjonens morgenstjerne'. I morgen starter vi jo på selve reformasjonsjubileumsåret. Hvorfor minnes Wycliffe akkurat i dag? Fordi han døde 31. desember 1384. Men hvorfor minnes en mann som levde for så lenge siden? Fordi han var et strålende lys som skinte i et beksvart mørke. Kortversjonen er denne: John Wycliffe var en engelsk reformator, som i sterke ordelag og med rette kritiserte pavekirken og som oppfordret Den romersk-katolske kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt.

Slik blir det bråk av - og det ble det.

Det hører med til historien om John Wycliffe at Romerkirken hatet ham så inderlig at 43 år etter hans død ble hans grav gravd opp igjen og beinrestene etter Wycliffe brent. Asken skulle så spres i en elv i nærheten. Hans minne skulle for evig være utslettet etter denne heretikeren. Men slik gikk det ikke. Hans navn vil aldri bli glemt av de som elsker Guds ord.

For det er først og fremst oversettelsen av Bibelen, slik at Guds ord skulle gjøres tilgjengelig slik at vanlige folk kunne lese det, som gjorde Wycliffe farlig for pavekirken på denne tiden. Bibelen ble jo bokstavelig talt holdt i lenker: den var på et språk få forstod, og den måtte kun tolkes av presteskapet.

John Wycliffe ble født iløpet av 1320 årene. Tidlig begynte han å studere Guds ord. Han ble professor i teologi ved universitetet i Oxford. Det er i forbindelse med studiene av Guds ord at Wycliffe mer og mer setter spørsmålstegn ved visse sider av romersk-katolsk teologi og tradisjon. Han reagerer kraftig på kirkens enorme rikdommer både i form av penger og eiendommer og verdslige makt. Her er han ikke ulik Frans av Assisi (1182-1226). Wycliffe taler med store bokstaver og angriper kirkens maktutfoldelse.

Men det stanser ikke her. Wycliffe forkaster pavedømmet, han avviser helgendyrkelsen, avlaten og sjelemessene for de døde.

Men hans viktigste bidrag er likevel oversettelsen av Den Hellige Skrift, og direkte fra grunntekstene, ikke fra Vulgata, en oversettelse brukt av Romerkirken. Hva Bibelen angår så hevdet Wycliffe at Bibelen alene må være eneste rettesnor for å bedømme hva som er autoritet i spørsmål om kristen tro og lære. Slikt var virkelig kjetteri på denne tiden. Dette kommer frem i en bok han skriver og utgir i 1378: "Om Den Hellige Skrifts sannhet." Wycliffes Bibel var med på å danne mye av grunnlaget for King James Bibelen fra 1611.

Noe annet som var bemerkelsesverdig med John Wycliffe var at han - etter Jesu eget mønster - sendte ut forkynnere som skulle gi Guds ord videre til folket. Wycliffe lærte nemlig at lekfolket hadde fått autoritet gitt dem av Jesus selv, og at man ikke trengte å være prest eller munk for å gjøre dette. Mange av disse forkynnerne ble forfulgt, og mange ble også henrettet ved å bli brent på bålet. Selv døde Wycliffe en naturlig død, sannsynligvis av slag.

Noen refleksjoner ved årsskiftet

Enkelte blir mer stille ved årets slutt. Det er tid for ettertanke. Det er tid for vareopptelling i livet. En tid for å telle velsignelsene, og en tid for å stanse opp og se hvordan Gud på forunderlig vis har ledet oss - også på de vanskelige dagene.

Dette er godt.

Men jeg lever ikke etter døgnets og årets skiftinger lenger. Ikke det at jeg har meldt meg ut av samfunnet, men årsskiftet har for mitt vedkommende begynt for noen uker siden. Døgnet er fortsatt et døgn, men livsrytmen min bestemmes av kirkens år, som begynner første søndagen i advent. Dagsrytmen min bestemmes ikke av vilkårlighet, men av tidebønnenes skiftinger av tema for dagen. Jeg ber meg gjennom Salmenes bok og kirkens eldgamle bønner, og har dermed koblet meg på et kildevell jeg øser levende vann av.

Jeg lever med i min tid, som er Guds tid for meg. Den tiden kan være annerledes enn din, for din tid er ikke nødvendigvis min tid. For meg har det vært så befriende dette at Gud har gitt oss alle en tid, og enten befinner vi oss i en vår, en sommer, en høst eller en vinter. Også det åndelige livet har en syklus.

Det er befriende dette at jeg ikke er en annen, men meg. Og det er her Gud møter meg. Midt i livet, mens jeg ber om å få leve med Herren i den andre fasen av det som er mitt liv. Med alt hva det innebærer. Jeg ser fram til og gleder meg til å ha et par seminarer denne våren om hvordan det åndelige livet arter seg etter at man har fylt 40 år. Det livet er nemlig annerledes i andre halvdel av livet. Innen da har mange gjort seg erfaringen av sjelens mørke natt.

Så vil jeg få ønske alle bloggens lesere et velsignet 2017.

Dra meg inn i Ditt nærvær - jeg vil ha bare Deg, Jesus!

På årets siste dag, ber jeg denne bønnen:

"Herre, hør min bønn: Kjære Herre, jeg elsker Deg og tilber Deg, jeg beundrer Deg og jeg roper til Deg i dag. Jeg roper ut av hele mitt hjerte, sjel og styrke, jeg roper ut Ditt navn, Jesus!

Kom, Jesus. Jeg søker Ditt ansikt og jeg ser hen til Deg. 

Jeg kommer, men søker ikke noe for meg selv, men bare for å tilbringe tid i Ditt nærvær. Jeg skaper rom for Deg. Jeg inviterer Deg inn i hjertet mitt, inn i livet mitt. Jeg avtar for at Du skal vokse i meg. 

Kom, min Herre og tilbring tid sammen med meg. Ta hjertet mitt, idet jeg løfter det opp mot Deg. Jeg ønsker bare mer av Deg og lære Deg å kjenne på måter jeg ikke har kjent Deg på før. Dra meg inn i Ditt nærvær, Herre, og jeg vil løpe etter Deg! Dette er min ydmyke bønn ... Jeg ønsker bare Deg! I Jesu navn jeg ber. Amen."

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

fredag, desember 30, 2016

Om å ha øye bare for Herren, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen til Wade Taylor. Første del ble publisert 21.desember, andre del 24. desember og tredje del 27.desember:

Når foreldre, som har små barn planlegger å gå ut uten å ta barnet med seg, så spør barnet: 'Hvem skal passe på meg?' Dette ligger latent i barnet. Jesus sier at vi kan ikke komme inn i Guds rike uten at vi blir som et lite barn. Denne barnlige tilliten og avhengigheten er viktig for vår himmelske Far.

Det finnes et prinsipp i Guds rike som ikke har noe å gjøre med rett eller galt (kunnskapens tre). I stedet har det å gjøre med holdningen bak handlingen, som vil produsere enten liv eller død (livets tre). Dette er fordi Herren bruker omstendighetene til å produsere i oss en indre åndelig kvalitet.

Derfor forteller Guds ord oss at "alle ting samvirker til gode..." (Rom 8,28). Det er ikke tingene som virker i seg selv, men det er Gud som bruker selv forferdelige ting for at Hans hensikt skal oppnås - Sønnens bilde formet i oss. Når vi forstår og aksepterer dette har vi en retning eller 'en Åndens vei' som vil bringe oss til et sted av et høyere kall og hensikt. Og da vil ingenting være i stand til å få oss til å vende oss bort fra denne veien.

Nå er det slik, at de vanskelige forholdene jeg står overfor bare vil forbedre med Herren, hvor Han vil lære meg, ikke bare Hans veier, men Guds rikets prinsipper (Bergprekenen - hensikten bak handlingene). Min kapasitet for det åndelige (evnen til å fungere i Åndens sfære) vil også bli utvidet.

David kvalifiserte for Israels trone mens han oppholdt seg i fårekveen ute i ødemarken, og tronen ble etablert mens han oppholdt seg i en mørk hule. Dette bør oppmuntre oss til å opprettholde en rett holdning mens vi oppholder oss i våre fårekveer av Herrens forberedelse. Bare når vi blir testet i mørket i hva som synes for oss å være en hule, uten noe tilsynelatende lys, vil vi bli ført dit at vi ser at vi ikke har flere evner og krefter å bruke.

Bare da vil vi være i stand til å si med David:

"Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for ...For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp. Nå løfter jeg mitt hode høyt over mine fiender rundt omkring meg. Jeg vil ofre jubeloffer i hans telt. Jeg vil synge og lovsynge for Herren." (Salme 27,1 og v.5-6)

Palestinsk kristen våger å snakke om forfølgelsen av palestinske kristne

En prominent kristen leder i de palestinske områdene, Samir Qumsieh (bildet), risikerer livet når han nå forteller om forfølgelsen og undertrykkelsen av kristne på Gaza under Hamas-regimet.

Det gjør han i et intervju med det anerkjente Gatestone-instituttet.

I snart 40 år har Samir Qumsieh, som kommer fra en vel ansett og respektert kristen familie i Bet Sahour, som ligger i nærheten av Betlehem, kjempet for rettighetene til den lille kristne befolkningen som befinner seg i de palestinske områdene. Å snakke om hvordan de kristne har det under Hamas regimet er tabu. Få sekulære medier vil skrive om det som skjer, og Samir Qumsieh, har mottatt en rekke dødstrusler. Noen har også kastet en bensinbombe mot ham, og i Betlehem har muslimske ekstremister delt ut løpesedler hvor det advares mot Qumsieh og hvor han fordømmes for sin kamp for de kristnes rettigheter.

Velluktende røkelse

En av gavene Jesusbarnet fikk var røkelse. Det passer bra. Tilbedelsen tilkommer Ham, Han som er Ærens konge. Johannes forteller oss at tronsalen dufter av vellukten fra røkelsen, som stiger opp foran tronen.

I mitt barndomshjem tente mor "Kongerøkelse" til jul. Hun la det på vedovnen så stua var full av denne helt spesielle lukten. Når jeg kjenner denne lukten igjen, er jeg tilbake i mitt barndomshjem. Da er det jul.

Jeg husker tilbake til de aller første ortodokse gudstjenestene jeg var med på i et kloster mot slutten av 1980-tallet. Det var mange ting som gjorde inntrykk, men noe av det sterkeste var når røkelseskaret ble svingt, og hele rommet ble fylt av røkelsen. Det skapte en opplevelse av ærefrykt og det dro meg inn i det hellige og forunderlige Gudsnærværet.

Siden den gangen har jeg savnet røkelsen i våre frikirkelige gudstjenester!

Og jeg tenker: det skal bli så fint å komme hjem og ta del i tilbedelsen i tronssalen, med det enorme lovsangskoret, knele ned i tilbedelse og svøpes inn i røkelse! Så kjenner jeg på takknemlighet når jeg får del i gudstjenester som dufter!

torsdag, desember 29, 2016

På randen av krig, del 23

Brünn, nå kjent som Brno, i det sørlige Moravia, beliggende på et liten høyde på de fruktbare moraviske slettene. Et stor motorvei binder nå denne byen sammen med Praha, den tsjekkiske hovedstaden, og med Bratislava (Pressburg) i Slovakia.

27. juli dro vi med verten for Hotell Ross i en bil fra Nikolsburg til Neumühl (Den nye mølla). Det var en god asfaltert vei, en vei det var plantet mange trær langs. Det var også frukttrær på begge sider.

I nærheten av Neumühl er det store skogsområder. Elven vi krysset med en ferje heter Thaya (Dyje). Ferjen kontrolleres av en stor jernwire. Vi ble fortalt at i 1936 krysset en skolelærer elva sammen med 30 barn. Wiren røk tvers av og alle barna druknet. Myndighetene hadde satt opp et stort minnesmerke her.

Takket være Herren kom vi trygt fram til Neumühl. Landsbyen er omlag en kilometer lang og har 500 innbyggere. Den har tre brønner som drives av vindmøller, hver av dem med to sett med segl. Vannet er krystallklart. Fire rekker med frukttrær går tvers gjennom landsbyen - plommer, pærer, epler og nøtter. Det er 30 gamle hus her, noen med stråtak.

En ny og stor skole er blitt bygget der og den har inskripsjonen: "Bygget av myndighetene i Liechtenstein til folkets beste." Vi så også en barnehage. Ute på gårdsplassen var det 21 barn sammen med en lærer. Barnehagelæreren kunne fortelle oss at barnehagen bare var åpen på høsten, når bøndene var travelt opptatt med innhøstingen.

Møllene våre står der fremdeles og er i bruk. De er fire etasjers høye, 40x80 fot og bygget av stein alle sammen. I 1930 ble de delene av møllene som var bygget av tre brent ned, men raskt bygget opp igjen. Alle maskinene er nye. Møllene ble bygget allerede i år 1300 av en prins. Senere leide våre brødre dem, gjenreiste dem. De er fra våre brødre at navnet Neumühl kommer. På møllene finner vi årstallene 1559, 1779, 1879 og 1930. I året 1937 er de i full virksomhet. Vi fant også en hestestall og en fiskedam fra tiden hvor Bruderhof holdt til her.

Den best bevarte gravlunden til våre kommuniteter i Europa finner vi også her. Ved siden av ligger det en katolsk gravlund, og der er det mange kors. På vår er det bare tre. Her finnes gravene til Hans Kral, Klaus Braidl, Sebastian Dietrich og andre ledere i den anabaptistiske bevegelsen.

Vi fant også spisesalen hvor brødrene kom sammen til fellesmåltidene. Nå bodde det en fattig familie der. Vi kan ikke beskrive hvor djupt våre sjeler og vår ånd blir berørt når vi satte våre føtter på det landområde våre kjære forfedre hadde levd på. Det var som om de hadde vært der i går - ja, som om de fremdeles var der og talte til vår ånd.

28. juli returnerte vi til Nikolsburg. Vi dro til borgen Falkenstein. For å komme dit passerte vi det området som hadde vært Steinabrunn Bruderhof. Landsbyen Falkenstein er svært grøderik med mange vingårder. Kjelleren i borgen hadde plass for 200 fanger. I 1539 var 150 brødre fengslet her.

En dag sto våre søstre utenfor her og vinket til sine menn. To og to ble ble de ført bort, lenket til hverandre. 99 menn måtte gå på sine bein til Middelhavet. Søstrene vinket til dem så lenge de så dem.

(fortsettes)
----
Dette er del 23 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember og del 22 onsdag 28. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

Om å lære av en åndelig far

Enda en gang har jeg lagt ut på en vandring sammen med fader Isidor. Det er blitt noen turer over noen år nå. Jeg har søkt hans råd, og denne milde, skinnende, Kristus-like russiske munken, har gjennom sin barnlige enkelhet vært meg til stor åndelig hjelp.

En ting han har hjulpet meg til å se er at det hjelper i grunnen lite om man har hodet fullt av teorier og abstrakte tanker om troen, om troen ikke kroppsliggjøres og leves ut. Man kan ha fullstendig rett, og likevel ta så fullstendig feil. Om kjærligheten mangler. Og da mener fader Isidor Kristi kjærlighet.

Jeg tok frem boken om fader Isidor - Jordens salt - skrevet av staretsens åndelige sønn, Pavel Florenskij, som er blitt kalt en russisk Leonardo da Vinci, da jeg ikke fikk sove i natt. Florenskij var intet mindre enn en religionsfilosof, poet, kunsthistoriker, lingvist, fysiker, astronom, matematiker og ingeniør. Og denne lærde mannen skriver altså om en svært enkel, uskolert munk, en Kristi dåre!

Men jeg forstår godt hvorfor.

For fader Isidore veileder gjennom eget levd liv. Ikke gjennom bindsterke verker av lærde menn. Det er nemlig ikke alt du kan lese deg til, om du går Åndens skole.

I går leste jeg om fader Isidore og hans omgang med andre mennesker.

Pavel Florenskij skriver, her i min oversettelse:

"Å vise menneskene kjærlighet - rike eller fattige, aristokrater eller enkle mennesker, tjenestemenn eller bønder, rene mennesker (om noen slike finnes) eller syndere, ortodokse eller ikke-ortodokse, ja, selv ikke-kristne og hedninger - det var for fader Isidor like viktig, eller kanskje mer, som det å puste. Han gjorde godt til høyre og til venstre, enkelt og naturlig, uten å tenke på eller merke, ja, ikke i det hele tatt ane at det han gjorde var noe spesielt, uvanlig, unikt. Aldri slapp han noen fra seg uten at han hadde sagt noe oppbyggelig, trøstende og oppmuntrende. Når han gikk fordi noen sa han alltid noe godt. Så han et formørket ansikt, tok han alltid bort sorgen fra det. Var noen i behov for hjelp, gav fader Isidor alt han hadde. Om dette ikke var tilstrekkelig, bad han forsiktig, ydmykt, mildt, ja, forsagt, andre om hjelp. Om ikke det var nok, var han beredt til å gi bort alt..."

Når jeg leser dette kommer jeg til å tenke på ordene til apostelen Paulus i 1.Kor 2,16:

"For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn."

Kristi sinnelag. Hva kjennetegnet det?

"La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse ..." (Fil 2,5-7)

Jeg tenker - at jeg har mye å lære og det er mye som gjenstår på at Kristi bilde trer frem i mitt liv. Jeg vil fortsette vandringen med fader Isidor for å lære av ham, og jeg tenker: det finnes ikke så mange slike åndelige veiledere som denne enkle munken. Når jeg ser på de kristne bokhandlernes utvalg av bøker i åndelig veiledning skrevet av en del av de som skriver kristen oppbyggelseslitteratur så er det sørgelig tynne greier.

Guds trofasthet og vår

"Når Gud inngår en pakt med oss, sier Han: 'Jeg skal elske dere med en evig kjærlighet. Jeg skal være trofast mot dere, selv om dere går fra meg, avviser meg eller forråder.'

I vår tid taler man ikke mye om pakt. Man taler om en kontrakt. Når man skriver kontrakt med noen sier man: Jeg skal oppfylle mine forpliktelser så lenge du oppfyller dine. Om du ikke holder dine løfter, holder ikke jeg heller mine.' Kontrakter brytes ofte på grunn av at partene ikke er villige eller klarer å holde seg til vilkårene. 

Men Gud har ikke skrevet noen kontrakt med oss. Gud har inngått en pakt med oss, og Gud vil at våre relasjoner med hverandre skal avspeile denne pakten. Det er derfor ekteskap, vennskap og fellesskap er ulike måter å gjøre Guds trofasthet synlig i livet vi har sammen."

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

onsdag, desember 28, 2016

Gudstjeneste avlyst

Morgendagens gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, torsdag 29. desember, må dessverre avlyses. Veien inn til kapellet er såpeglatt og er ikke kjørbar og det er ingen mulighet til å ta seg inn dit på beina.
Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har tatt veien inn til skogskapellet vårt på Eina og delt fellesskap med oss Vi setter stor pris på hver eneste en av dere, og ber om at dere får et velsignet godt nytt år.
Vi fortsetter som før i 2017 med våre forbønnsgudstjenester med nattverd hver torsdag kl.18.00.
Det vakre fotografiet er tatt av Kurt Urholt. Brukt med velvillig tillatelse.

Få del i den åndelige brannen

"Så lenge kjelen putrer over ildstedet, kan ingen flue eller kryp komme nær den, men så snart den er kald, kan disse skapningene krype oppi.

Slik er det også for en munk. Så lenge han lever i sine åndelige aktiviteter, i den åndelige ilden, kan ikke fienden finne noen mulighet til å overliste ham."

Hl.Poimen (340-450), koptisk munk, en av de tidlige ørkenfedrene. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Bli fylt av Ånden." (Ef 5,18)

På randen av krig, del 22

Nikolsburg, nåværende Mikulov i den tsjekkiske provinsen Sørlige-Moravia. På et tidspunkt i historien var hele byens befolkning anabaptister. Men ikke alle av dem delte ikke-volds prinsippene. Den største gruppen ble kjent som Schwertler (sverdets folk) og en mindre gruppe, under ledelse av Jakob Wiedemann, forlot byen og ble gruppen Stäbler (folket med ikke noe annet enn en stav i sine hender). Denne gruppen ble selve rotstokken til det som skulle bli Hutterianer-bevegelsen i Moravia.

26. juli besøkte vi det store slottet som Dietrichstein hadde bygget oppe på en høyde. Han var en ond herre overfor våre forfedre. Høyden er på 80 fot. Vi så hus som er bygget inn i denne steinformasjonen som er over 1000 år gamle. I vinkjelleren på slottet så vi en stor tønne fra 1643 som var ment å kunne inneholde 1748 bøtter med vin. Den sies å være 30 fot høy og jernet som holder den sammen 3/4 tommer tykt og den er svært bred. 40 store trinn fører ned til kjelleren. Ordføreren var hyggelig mot oss, og viste oss mye av slottet.

Vi så en dør som var laget av en smed. Den var laget i år 1700 og med bemerkelsesverdig kvaliteter. Den var designet og dekorert i jern. I dette slottet så vi et helt rom fylt av bøker. Vi tror at mange av bøkene til vår forfedre ble oppbevart der. Rommet var 18x40 fot og 12 fot høyt. Det fantes også et sekskantet rom der hvor selveste Napoleon hadde sittet rundt et bord og spist frokost klokken 01.00 om morgenen. Det gjorde han sammen med folkene sine etter at de hadde vunnet det store slaget ved Austerlitz i 1805. Slaget raste fra klokken ni om morgenen til ni om kvelden. Franskmennene hadde kommet dit med 67.000 soldater og bare 9.000 av dem mistet livet. Russerne, sammen med tropper fra Det hellige imperiet kom med 85.400 mann og 35.000 av dem mistet livet. Et stort monument står på det stedet hvor slaget fant sted. Austerlitz ligger omlag 80 kilometer nord for Nikolsburg.

Borgermesteren i Nikolsburg tok godt imot oss, vennlig og kjærlig. En gate bærer fremdeles navnet "Bruderstrasse" (Brorskaps-gaten). Vi besøkte den og fant også det vi kaller et hof, altså en gård, med en 12 fot høy mur rundt, og mange hus, 30 alt i alt, som er bygget tett-i-tett, alle i en etasje og alle i stein, helt opp til taket. Vi gikk inn i flere av disse husene. Fattige familier bodde på disse stedene hvor medlemmene av Bruderhof hadde levd sine liv. Vi så en gammel kone som så etter gjessene. Det var litt gress der ute på gatene.

Nikolsburg er det stedet hvor noen av brødrene grunnla det aller første Bruderhof i Moravia i 1526. Vi er blitt fortalt at prins Dietrichstein i året 1700 sendte bud på legen som var en del av Bruderhof-fellesskapet, med godt resultat.

Mens vi befant oss i Nikolsburg kom politiet til rommet vårt i Hotell Ross. Klokken var ni om morgenen. De spurte oss ut og krevde å få se våre reisedokumenter. Årsaken for at dette skjedde var følgende: Vi ankom Nikolsburg med tog ved 20.00-tiden søndag kveld. Vi spiste middag, og borgermesteren, en rektor, en annen herremann og vanlig folk kom bort til bordet vårt og hilste vennlig på oss. De ba oss inderlig om å bli med på et møte. Vi spurte om det var et åndeligsinnet møte. De svarte at det bare var en politisk samling. Vi svarte at vi var trett etter den lange reisen og ville gå til ro for natten. Men Hans Zumpe og kona hans ble med på møtet. Visstnok ble det sagt noe ufordelaktig om Tyskland på dette møtet, om oppløsingen av Rhön Bruderhof, om at de var blitt utvist fra Tyskland (de sa ingenting om at disse ordene var blitt brukt). I stedet for å bli brakt til hotellet, hadde de blitt ført til Rådhuset og ble holdt der til klokken fire om natten.

Neste morgen, idet vi som vanlig gikk til rommet hvor det ble servert frokost, fortalte hotelldirektøren oss at reiseguiden vår og hans kone hadde kommet til hotellet klokken fire om morgenen. Vi ble forbløffet og sjokkert over å høre dette, så etter å ha spist gikk vi til deres rom. Der fant vi Hans og hans kone. De klarte ikke å få sove og fortalte oss om det som hadde skjedd. At de hadde blitt utspurt av politiet hele natten og blitt utsatt for en stor fristelse.

Omlag klokken 12 på formiddagen fikk vi høre at de må reise til Brünn (Brno i den tsjekkiske republikk) for å bli stilt for høyesterett. Klokken to på ettermiddagen så vi om vi kunne finne Hans i Rådhuset og vi spurte dommeren om vi kunne få se ham, siden han er vår reiseguide. Vi fikk tillatelse til det, men det måtte være en politimann sammen med oss. Vi la opp resten av turen og Hans gav oss noen reisepenger. Det var alt vi kunne gjøre. Klokken 15 ble kjørt bort i en bil til Brünn. Vi følte oss ulykkelige over det som hadde skjedd.

Dagen etter, 27. juli, tok vi bussen klokken 08.00 om morgenen til Brünn for å finne ut mer om det som har skjedd med Hans og hans kone. Vi fant et hotell og leide et rom. Så dro vi på leting etter dem. Vi spurte oss fram og ble sendt fra person til person helt til vi kom til rett sted. Vi fant ut at det var blitt besluttet at saken mot Hans Zumpe skulle føres om 15 minutter i Rådhuset.

Allerede tidlig i går morges hadde de blitt utspurt av en dommer som hadde besluttet å holde Hans innesperret på Rådhuset natten over, men han hadde nektet og sagt: "Jeg er en menighetsarbeider, og har nok penger til selvunderhold. Jeg vil komme tilbake hit i morgen tidlig." Så byrådet trodde ham og han ble satt fri i går kveld. Vi traff ham 15 minutter senere og fikk snakket sammen om det som skulle skje nå. Vi var derfor veldig glade når vi fikk en telefon klokken to om ettermiddagen om at saken var avsluttet og at hans problemer, sorg og fristelse var slutt, på den betingelsen at Hans ikke mer måtte bli sett i Nikolsburg eller Brünn. Han ble utvist fra Moravia.

På kvelden snakket vi om hvordan vi kunne fortsette vår reise. I det Hans var blitt utvist fra landet, var han ganske syk, sjokkert og nedbrutt hva helsen angår. Han trenger ro og hvile.

Vi bestemte at siden vi ikke hadde sett Falkenstein og Neumühl så ville vi ta bussen fra Brünn tilbake til Nikolsburg.

I Brünn vekslet vi pengene våre i banken og kom over en eier av en bokhandel som hadde bøker av våre forfedre i sitt eie. Vi fant også bøker av våre fiender, en bok kalt Taubenkobel, av Christoph A. Fisher.

(fortsettes)
----
Dette er del 22 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember og del 21 søndag 18.desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

Herren gav meg et profetisk ord for vår tid - gjennom en drøm

Tre ganger natt til lillejulaften så jeg i en drøm en skrifthenvisning fra Bibelen bli vist meg. Jeg så ikke hva som sto skrevet i dette verset, kun henvisningen. Den var understreket og det var brukt markeringspenn på henvisningen, slik at den skulle være synlig.

Jeg tror at Gud taler gjennom drømmer. Profeten Joel sier at en av kjennetegnene på den store utøselsen av Den Hellige Ånd i endens tid, er jo at "deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer" (Apg 2,17), og Elihu i Jobs bok forteller oss følgende: "Men en gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem..." (Job 22,14-17)

Gud har talt til meg gjennom drømmer før. Ved en anledning drømte jeg en drøm som tre forskjellige mennesker som ikke kjente hverandre, på tre forskjellige steder: Hedmarktoppen, Oslo og Hannover i Tyskland, gjenga for meg, uten at jeg hadde bedt dem om å gjøre. De sto rett foran meg og fortalte meg drømmen jeg hadde drømt. Det skjedde med noen ukers mellomrom og de hadde ikke vært i kontakt med hverandre.

Drømmer er så spennende at jeg i flere år har ført en drømmedagbok. Jeg skriver ned drømmen, dato og klokkeslett, og så ser jeg om ikke det kan være noe Herren vil vise meg gjennom disse drømmene. Jeg skriver ikke ned alle drømmer, for de fleste av dem har ikke noe med Herren å gjøre, men noen av dem er så spesielle at jeg spør Herren om det er noe Han vil vise meg gjennom dem.

Som nå - natt til Lillejulaften.

Skrifthenvisningen som ble vist meg tre ganger i denne drømmen var denne: 1.Pet 4,7. Henvisningen sa meg ingen ting, men når jeg våknet fant jeg med en gang frem Bibelen min for å lese det som sto der:

"For alle tings ende er kommet nær. Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be."

Ved hvert årsskifte pleier jeg å be om å få et ord som skal være retningsgivende for mitt liv og for min tjeneste i det nye året. For min egen del er det ingen tvil om at det blir 1.Pet 4,7 for 2017. Det er ingen tvil om at vi lever i svært spennende profetiske tider, og er det noe jeg trenger å være så er det å være våken og bedende. Våk og be! sa Herren Jesus selv, når disiplenes øyne ble sløve av søvnen.

Jeg trenger mer årvåkenhet, mer sindighet! Tiden er forvirrende og krevende og vanskelig. Jeg kommer definitivt tilbake til 1.Pet 4,7 senere, nå ville jeg bare fortelle deg hvordan jeg fikk dette ordet - og jeg tror at det er Herren som taler klart og tydelig gjennom det for alle som vil lese.

tirsdag, desember 27, 2016

Forbønns-opprop

Har nettopp fått vite at min gode venn, Jay Rawlings, her sammen med sin kone Meridel, er blitt syk og innlagt på Share Tzedek sykehuset i Jerusalem. Han ligger på overvåkningen med intensiv behandling for rask hjerterytme, kortpusthet og vann på lungene.
Jay Rawlings, som er kjent for sine mange TV-produksjoner og mange Norges-besøk, og har mange venner her i Norge. La oss be for ham og hans kone i en vanskelig og utfordrende tid for dem. Ekteparet har i mange år bodd i Jerusalem. Jeg har hatt gleden av å være tolk for ham her i Norge, og vi har hatt ham og kona på besøk i vårt hjem flere ganger.

Om å ha øye bare for Herren, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Wade Taylor (bildet). Første del ble publisert 21. desember, og andre del 24. desember:

For mange av oss, når ting ikke går slik vi synes de burde, klager vi, og forteller Herren at Han skulle endre våre omstendigheter fordi vi gjør så godt vi kan. I stedet skulle vi møte Herren der vi befinner oss, og reise oss over denne situasjonen med en hjerteholdning av tilbedelse av Ham. Altfor ofte sutrer vi når vi blir presset i stedet for å tilbe Gud.

"Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og har satt meg med min Far på hans trone." (Åp 3,21)

Om vi skal bli overvinnere må vi først ha overvunnet noe. Måten vi forholder oss til våre problemer på har mye å gjøre med den guddommelige favøren som hviler over oss, og med oss som blir løftet inn i en ny sfære av åndelig liv og ansvar.

Mange undrer seg over hvorfor noen løftes inn i en høyere sfære av åndelig ansvar og guddommelig aktivitet, når det tilsynelatende ikke finnes noe i deres liv bakgrunn som skulle rettferdiggjøre at Herren har spesiell interesse for dem. Men sannsynligvis skjedde dette fordi Herren så et potensiale inne i dem, som ville manifestere seg gjennom trofasthet mot Ham når de går gjennom vanskelige situasjoner.

Når David var gjeter, visste Herren på forhånd hvordan han ville reagere når han gjemte seg bakerst i denne hulen.

"Utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod..." (1.Pet 1,2)

Alt det Herren gjorde var å sørge for en omstendighet som gjorde at David måtte gjøre et valg. I denne situasjonen av et intenst press, valgte han Herren: "En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter ..."

Også når det gjelder oss, sørger Herren for mange anledninger til å se hva Han vil gjøre. I sin forutviten vet Han, men vi må gjøre våre valg. Av den grunn lar Han oss gå gjennom mange prøvelser i den ene hensikt å istandsette oss (utvide vår kapasitet) for en høyere hensikt.

Når vi ser i praksis at vi i prøvelsen søker Herren, så formes det en vei som leder oss til Gud, og som vil forløse oss i større grad inn i Åndens sfære. Andre vil nok ikke gjenkjenne at dette høyere nivået av en relasjon med Herren blir formet i oss, men vi vil vite det.

"Men du, når du ber, da gå inn i lønnkammeret ditt og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare." (Matt 6,6)

(fortsettes)

Menighetsvekst i Sveits

En livskraftig mennonite-forsamling i Tavannes i Sveits, tar nå i bruk en nedlagt bygning brukt til militære formål, for å huse et stadig voksende antall mennesker som søker til deres gudstjenester.

Bygningen er fra 1895 (bildet) og ble lagt ut til salg i 2006. Tavannes Evangeliske mennonite-menighet ble grunnlagt i 1989 med 40 voksne medlemmer og deres barn. På fire år vokste den til mer enn 200 medlemmer. De har vokst ut av alle bygningene de har leid. Den nye bygningen vil gi plass til 400 mennesker, og det trengs. Over 100 barn deltar på deres søndagsskole hver søndag.

Nå skal den gamle militærbygningen renoveres. For tiden opplever menigheten en vekkelse blant innvandrere og gudstjenesten blir nå tolket til arabisk.

En nasjonal bots- og bededag

Min store drøm er å gjenreise Bots- og bededagen - søndag 29. oktober - som en nasjonal bønnedag for alle landets menigheter. Med den åndelige tilstanden som Norge befinner seg er det ingen tvil om at vi trenger en slik dag.

I går leste jeg på nytt erklæringen som president Abraham Lincoln forfattet om en nasjonal bønnedag for Amerika. Jeg vil gjerne oppfordre mine bedende bloggvenner om å lese dette i bønn og etterpå ber jeg deg om å stå sammen med meg i å be om at vi nå gjenreise Bots- og bededagen her i Norge som en dag hvor alle landets kristne kommer sammen i sine menigheter for å ydmyke seg og be for vårt kjære fedreland:

En erklæring om en dags nasjonal ydmykelse gjennom faste og bønn

Ettersom Senatet i USA, ved ydmykt å anerkjenne Den Allmektige Guds overherredømme og rettferdighet i alle relasjoner blant mennesker som nasjoner, har de bedt Presidenten å utpeke og sette til side en dag for nasjonal bønn og ydmykhet.

Ettersom det er alle nasjoners og alle menneskers plikt, å stå i det rette avhengighetsforhold til den overstyrende Guds makt, bekjenne sine synder og overtredelser med ydmyk sorg, men likevel med en fast overbevisning be om ekte tilgivelse og nåde. Dette får vi del i ved å anerkjenne den herlige sannhet, proklamert ved Den Hellige Skrift  og bevist gjennom alle tider - bare de nasjoner blir velsignet som bekjenner at Herren er Gud.

Og, ettersom vi vet, ved Hans guddommelige lov, at nåde nasjoner og individer er gjenstand for straff og tukt i denne verden. På denne begrunn burde vi frykte at den tragiske ulykke som en borgerkrig representerer, og som nå avfolker vårt land, kan bli lagt på oss som en straff for våre overmodige synder. Dette skaper behov for en nasjonal reformasjon for oss som folk. Vi har vært mottakere av himmelens største gaver. Vi er blitt spart gjennom alle disse årene med fred og fremgang. Vi har vokst i antall, rikdom og makt som ingen nasjon noensinne. Men vi har glemt Gud. Vi har glemt Hans nådige hånd som har gitt oss fred, fremgang og styrke. Og så har vi forgjeves innbilt oss, i vår svikaktighet, at alle disse velsignelsene ble produsert ved vår egen overnaturlige visdom og fortreffelighet. Forgiftet av en ubrutt suksess, har vi blitt for selvtilfredse til å kjenne trang til forløsning og livsnødvendig nåde. Vi er for stolte til å be til den Gud som skapte oss! Det sømmer seg således for oss å ydmyke oss fremfor Den Allmektige som vi har fornærmet og bekjenne våre nasjonale synder samt be om renselse og tilgivelse.

Som en oppfølging av denne anmodningen, og fordi jeg fullt ut støtter Senatets synspunkt, proklamerer jeg med dette at vi skal reservere torsdag 30. april 1863, som en nasjonal bots-, faste- og bønnedag. Og jeg ber herved hele folket om at dere denne dagen avstår fra deres vanlige gjøremål. La denne dagen, på de ulike steder dere samles til gudstjeneste, enten offentlig eller privat, stå sammen og holde dagen hellig for Herren, og innvie oss til Ham og ydmykt ta imot det som Han måtte pålegge oss ved en anledning som denne.

Når vi gjør dette sant og ærlig, la oss da også hvile ydmykt i håpet vi har fått fra Ham, at et felles rop fra vår nasjon vil bli hørt og bevart med velsignelse, og ikke noe mindre enn tilgivelse for våre nasjonale synder samt gjenopprettelse av vårt oppdelte og lidende land til dets tidligere lykke, samhold og fred.

Som vitne på dette skriver jeg mitt navn og fester herved USAs segl på denne erklæring.

Gjort i byen Washington 30. mars 1863 i det 87. år i den amerikanske statens uavhengighet.

Abraham Lincoln
President

William H. Seward
utenriksminister

Kilde: Kongressens bibliotek, Appendix nr 19 i bind 12 i serien United States at Large. Gjengitt i Derek Prince: Historien formes gjennom bønn og faste. Derek Prince Ministries Norge, side 7-9.

mandag, desember 26, 2016

Stefanusdagen: Den kristne kirke får en ny martyr i timen

I vår tid har martyrbegrepet fått en absurd betydning: det brukes om mennesker som sprenger seg selv i luften, og i selvdrapet tar de med seg så mange som mulig, og tror at gjennom det å bli martyr kommer de rett til himmelen og kan omgi seg med mengder av jomfruer. For disse vil nok overraskelsen bli stor, og ikke minst svært negativ.

Dette har ingenting med martyrium å gjøre. Ikke i det hele tatt. En martyr er en som blir drept på grunn av sin tro og sin overbevisning. Det er andre som tar hans eller hennes liv.

Ordet "martyr" er et gresk ord og er det samme ordet som "vitne". Opprinnelig ble ordet brukt om en som husker, en som har informasjon eller kunnskap eller som kjenner til noe. Senere kom ordet eksklusivt til å betegne mennesker som lider døden for sin tro.

Forfølgelse og trengsler har fulgt den kristne kirke siden dens begynnelse. Den første i en uendelig lang rekke av martyrer er kirkens første diakon: Stefanus.

Og antall martyrer har de siste årene økt i en mengde som vi må tilbake til den første kristne tiden for å finne paralleller til.

Journalisten og redaktøren av nettstedet Crux, John L. Allen jr, skriver i en bok som nylig ble utgitt på St.Olav forlag, at "på verdensbasis viser den mest forsiktige beregningen at nye, daglige martyrer ved begynnelsen av det 21 århundre at det er snakk om rundt 20 drap hver dag - noe som nesten tilsvarer en ny martyr hver time." (John L.Allen jr: Forfulgt. Den globale krigen mot kristne, side 11)

Urkirkens forfølgere var de romerske keiserne og deres medsammensvorne. Så ble kirken blandet sammen med statsmakten, og ble selv en som forfulgte kristne som ikke ville slutte seg til Storkirken eller maktkirken. Reformasjonen førte heller ikke bare godt med seg. De evangeliske kirkene ble selv kirker som forfulgte andre kristne. Det var ikke bare Den romersk-katolske kirken som drepte de man foraktelig kalte "gjendøpere". Det gjorde også den lutherske og den reformerte. Deres prester sto der og så på mens deres medsøsken i troen ble pint, lemlestet, druknet og brent på bålet.

Jesu ord beskriver den absurde virkeligheten: "Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse." (Joh 16,2)

De som drepte "gjendøperne" (anabaptistene) trodde at de gjorde det på vegne av Gud. For å drive ut vranglærerne, og de fikk støtte hos reformatorene, både Luther, Zwingli og Calvin.

Men i dag kommer forfølgelsen på nytt utenfra: fra islamister og radikale hinduer. Islam utgjør den største trussel mot den kristne kirke i dag. Det er det ikke vanskelig å kunne dokumentere. Omtrent daglig kan slik dokumentasjon foreligge - for de som vil se. Islamistene ser ikke forskjell på koptere, katolikker, ortodokse, baptister, pinsevenner. For den er fienden de kristne. Overgrepene mot dagens kristne kirke er de største og mest vidt omfavnende og groveste i vår tid. Med få unntak har verdenspressen oversett det som skjer. Nå begynner man så vidt å våkne til realitetene.

I dag minnes vi Stefanus, som uredd talte sannheten. Det kostet ham livet. Som med millioner på millioner av andre gjennom historien helt frem til den timen du leser dette.

Kinesiske myndigheter stengte husmenighet

I mai i år startet kinesiske myndigheter en kampanje mot en husmenighet i provinsen Guandong, helt sør i Kina. Hensikten har hele tiden vært å få stanset og fjernet denne menighetens virksomhet. Nå har de lykkes.

Husmenigheten har leid lokalene i seks år, og kinesiske myndigheter har lagt ned en betydelig innsats for å bli kvitt den. De har brukt brannvesenet, elektrisitetsverket, bygningskyndige, og til slutt, kulturdepartementet for å stenge dørene. Påskuddet har vært at bygningen ikke har den sikkerhetsstandard som kreves.

Nå gir vedkommende som har leid ut bygningen til denne husmenigheten etter. Han orker ikke mer av myndighetenes trakassering. Og menigheten står uten noe sted hvor de kan være. Dette er ikke den eneste husmenigheten myndighetene stanser på denne måten. La oss be for våre forfulgte trossøsken i Kina.

Stefanusdagen: Evangeliet om Guds rike mer aktuelt enn noensinne!

Jeg blir mer og mer overbevist om at Bergprekenen er svært relevant i vår tid, at dens innhold gjelder her og nå og utgjør prinsippene for det evangeliet om Guds rike vi er kalt av Herren Jesus selv til å forkynne. Min djupeste lengsel er å se dette riket bryte fram og manifestere seg, og min sorg er at jeg kaster bort for mye tid til andre ting enn det som har med Guds rike å gjøre.

På denne minnedagen for kirkens aller første martyr, diakonen Stefanus, vil jeg minne om disse ordene:

'Våre mest vidunderlige møter var de hvor vi leste og samtalte om budskapet i Bergprekenen, hvis innhold demret i oss på en fantastisk  ny måte på den tiden. Vi følte ikke at det var Eberhard selv som snakket, men at ordene han talte kom til oss direkte fra Kristus. Begynnelsen av Bergprekenen, med de såkalte Saligprisningene, ordene om å elske sin fiende; Herrens bønn som Jesus lærte oss å be; de svært viktige bedende ordene: Be så skal dere få; ordene om å gi almisser, hvor den høyre hånden ikke skulle vite hva den venstre gjør; søken etter Guds rike og Hans rettferdighet, og løftet om at gjennom denne søken, vil 'alt det andre bli gitt dere', alt dette slo oss som lynet. Så gjorde også slutten på Bergprekenen: Den som hører disse ordene, og gjør etter dem er en vis mann.

Ja, noe nytt og overveldende kom over oss: vi følte at det var en ny periode i vår historie, en del av Guds historie som vi erfarte og følte at forventningen om det kommende Guds rike måtte fylle oss. Endelig hadde vi funnet et sted som kunne tilfredsstille vår hunger og tørst etter rettferdighet. 

Etter den urett vi opplevde under krigen og i tiden før krigen, brøt Jesu ord inn over livene våre som et tordenbrak. Vi følte at vi ikke lenger kunne leve et liv i den øvre middelklasse som vi var vant til og fremdeles fortsette med å forkynne Guds ord. Troen måtte bli til handling, og vi måtte gå nye veier."

- Emmy Arnold (bildet), gift med teologen og filosofen Eberhard Arnold, og medgrunnlegger av den anabaptistiske Bruderhof bevegelsen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

søndag, desember 25, 2016

1. juledags preken

I formiddag talte jeg i Toten frikirke på Raufoss. Her er prekenen:

No er det fødd ein Frelsar og natti vart til dag!

Året er 1925, og det nærmer seg jul. I ødemarken øst for innsjøen Myvatn på Island traver en gruppe menn gjennom den tunge snøen. De er på eftirleit - de jakter på sauer som ennå ikke har blitt funnet og hentet hjem på høsten. Snøfallet er tett og været dårlig. En etter en gir mennene opp og vender hjem. Til slutt er det bare en mann igjen på fjellet, den gamle gjeteren Benedikt Sigurjonsson. Med seg har han sine to trofaste følgesvenner, væren Eitill og hunden Leo. “Treenigheten” blir de kalt på folkemunne.

Det er ikke første gang Fjalla-Bensi, som Benedikt ble kalt, er på eftirleit. Men det blir kanskje den siste. Han går seg vill i snøen og finner ikke veien hjem. Benedikt er ikke lenger noen ungdom, han er gammel og sliten. Han går tom for mat og søker tilflukt i en jordhule der han holder varmen med væren og hunden ved sin side. Først 2. juledag, to uker etter at han la ut på turen, kommer Fjalla-Bensi ned fra fjellet, mer død enn levende, jagende med en flokk sauer foran seg.

Historien om Fjalla-Bensi er en islandsk heltesaga fra virkeligheten. Den ble skrevet ned i 1930 i det islandske tidsskriftet Eimreidin. Der forteller gjeteren på kledelig beskjedent islandsk vis at dette var da så lite, og at han minst to ganger har vært ute for verre turer i fjellet.

Historien om Fjalla-Bensi er egentlig evangeliet i et nøtteskall. Evangeliet er de gode nyhetene om at Gud leter etter mennesker som har gått seg vill, for å bringe dem tilbake til Farshuset. Julen handler jo om at den andre personen i Treenigheten gir avkall på all himmelens herlighet, blir menneske og starter letingen etter alle sauene som har gått seg vill.

Jesus rammer inn hele evangeliet når Han forteller denne historien: “Dersom en av dere eier hundre sauer og mister en av dem, lar han ikke da de nittini bli værende igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort. Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over en synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.” (Luk 15,4-7)

Det skal gå fire hundre lange år fra profeten Malaki uttaler den sterke profetien i det aller siste verset i Det gamle testamente: “Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til fedrene”, før Herren på nytt taler. 400 år hvor Gud er taus.

Før det hadde det vært mange profetiske røster, som opp gjennom hele historien hadde talt om en Frelser som skulle komme.                                             

Patriarken Jakob profeterer om denne Messias. slik: “Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.” (1.Mos 49,11)

Mange andre profetiske røster skulle følge, som talte Guds ord til trøst for lengtende mennesker.

En av disse som fikk del i profetiske syner er Bileam, Beors sønn. Fra 4.Mosebok, 24,16-17, leser vi:

“Så sier han som hører ord fra Gud og har kunnskap fra Den Høyeste. Han som skuer syner fra Den Allmektige, sunket til jorden med opplatt øye. Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger høyt av Jakob, et spir løfter seg fra Israel.”

“Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær,” profeterer Bileam. Men det skulle gå lang tid før Messias stod fram - 1400-1500 år.

Men det er andre røster. Moses er en av dem. I 5.Mos 18,15 leser vi: “En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud reise opp for deg. På ham skal dere høre.”

For de som gransket profetiene på denne tiden, begynte nå å kunne danne seg et bilde av hvem Messias var. Men det var vagt. Det var ikke noe utfyllende bilde. De visste at Han, når Han kom, skulle være av deres egne, og Han skulle ha kongeverdighet,                                                                         

En av dem var Jesaja, to av hans profetier har vi lest innledningsvis. Men Jesaja har flere av dem. Han er julens profet fremfor noen. “Men det skal ikke alltid være mørke i det landet hvor det nå er trengsel… Det folket som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle… For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og hans kongerike.”

Men nå er det stille. Ingen syner. Ingen profetiske budskap. Gud er taus og det er mørke over landet. Israel er okkupert av en grusom undertrykkende makt. Skattebyrdene er som ei tung, tung bør. Det finnes skatteinnkrevere over alt. Og de skåner ingen. Okkupasjonshæren og de som har befalet over den vet å vise sin makt. Det er som profeten Jesja hadde spådd om Sebolons land, over Naftalis land, om landet på den andre siden av Jordan, det som ble kalt hedningenes Galilea, at det lå i vanære. Men, profeten Jesaja, hadde også sagt at slik skulle det ikke alltid være. Jesaja hadde profetert: “men i framtiden skal han føre ære over det.”

Men nå var det mørkt.

Men jeg er sikker på at det i denne tiden fantes jøder som bar i seg forventningen om at de profetiske løftene en dag skulle gå i oppfyllelse. De gransket Skriftene. Slik profeten Daniel gransket profeten Jeremia og fant ut at det hadde gått ganske nøyaktig 70 år siden Jerusalem ble lagt i ruiner, og løftet om at når 70 år var gått skulle de få vende tilbake til Løfteslandet.

Disse som gransket de profetiske Skriftene ble kalt for Tsaddiker - eller Rettferdige. Fromme mennesker som levde for Herren og som drømte om Messias. Elisabeth og Sakarja, foreldrene til han som skulle bli døperen Johannes, var tsaddiker. Det samme var den gamle Simeon.

Apostelen Peter skriver i sitt andre brev om de profetiske skriftene:

“Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.” (2.Pet 1,19)

En lampe som lyser på et mørkt sted.

Da var mørkt nå. Gud var taus. Men lampen lyste. Og en dag skal dagen bryte fram!

Jeg er sikker på at disse tsaddikene hadde oppdaget at lys var i ferd med å bryte fram i mørket og splitte det. Fordrive det. Jeg sier det, fordi jeg aner at det er noe av det som ligger bak, når gamle Simeon sier det slik: “Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse …”

Simeon hadde nok bedt, lengtet, gransket de profetiske Skriftene, og hadde nok hatt sine anelser om at nå nærmet det seg, nå var tiden profetisk svanger og så tror jeg Herren hadde talt til ham: ‘Simeon, min trofaste tjener. Du skal ikke dø før du har holdt Messias i dine hender og velsignet ham.’

Og der står han, den gamle Simeon, med barnet i sine hender, alle ordene som er talt profetisk over denne som skal komme, er nå kroppsliggjort i et lite barn og den gamle mannen kan endelig få fred. Hans øyne har sett Herrens frelse. Han har holdt selve Guds løfte i sine hender! Tenk det!

Under en gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i begynnelsen på adventstiden i år, var et en strofe fra en av julesalmene som ble så levende for meg:

“No er det fødd ein frelsar og natti vart til dag.”

Det var dette disse fromme tsaddikene opplevde rett foran sine øyne. Natti vart til dag, eller for å bruke ordene til apostelen Peter: “morgenstjernen går opp i deres hjerter”.

Etter hvert som årene går kjenner jeg på en større og større glede og takknemlighet over at den Frelser vi tror på er verdens lys. Det er både noe godt og samtidig skremmende over mørke. For det finnes et godt mørke, et mørke vi kan hylle oss inn i når vi har det godt, men det finnes også et mørke som er ondt, som stjeler gleden fra oss, og sviser oss for livet. Det er dette siste mørket Frelseren, Jesus, er kommet for å fordrive.

De er så sterke og fulle av håp disse ordene vi leser i prologen til Evangeliet etter Johannes:

“I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det… Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til jorden…”

I den nye oversettelsen står det: “Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.”

Og takk og lov for det!

Mørket er en fiende av lyset. Lyset skinner i mørket, men mørket vil ikke ha noe med det å gjøre. Men dette mørket klarer ikke å overvinne det. Heldigvis.

Jesus sa: “Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket.” (Joh 8,12)

Uten Jesus kan ikke et menneske finne eller se veien. Han er som et menneske med bind foran øynene. Og uten Jesus Kristus går livet tapt. Det er Goethe som ropte: “Lys, mer lys!” Og det var en av de gamle skotske kristenlederne so sa til sine venner, da han kjente at slutten nærmet seg: “Tenn lyset, så jeg kan se å dø!” Jesus er det lyset som viser menneskene veien, og som opplyser denne veien skritt for skritt.

Johannes sier det så sterkt: “I ham var liv, og livet var menneskenes lys.”

Jesus er dette livet, og det er Hans liv, som gir lys.

De som levde før den gamle Simeon tok Jesusbarnet i sine hender hadde dette lys i form av de profetiske skriftene, i form av løfter. Simeon fikk de løftet gå i oppfyllelse.

Mens jeg forberedte meg for denne talen denne 1.juledag i 2016, kom jeg til å tenke på dette:

“Maria, visste du, når du kysset din lille baby, at du kysset Guds ansikt?”

Jeg ble så grepet av dette! Barnet som blir født julenatt er Gud kommet i kjød. Det er Gud som blir menneske. Når Maria i stor ømhet kysser sitt barn, så er det Guds ansikt hun kysser.

Lillejulaften gjengir avisen Dagen et intervju med forfatteren og dramatikeren Jon Fosse, som bor i Statens æresbolig for fortjente kunstnere, Grotten, i Oslo. Han blir intervjuet om nettopp prologen i Evangeliet etter Johannes, om Ordet som blir menneske.

I den sammenhengen sier Jon Fosse noe som jeg merket meg spesielt, og som jeg har streket under i dette intervjuet som jeg vil ta vare på, fordi det er så verdifullt:

“Det står skrive at “Ordet tok bustad mellom oss”, Det var hos Gud først, så flytta det ned til oss. Kva gjer denne adresseendringa med Ordet? Kva gjer det med oss? Det er ein veldig fråstand, det er ein veldig fråstand mellom Gud og menneske. Ein skulle ikkje laga seg noko bilete av Gud, ein skulle ikkje avgrensa han med å gje han eit namn. Men for dei som ser seg sjølve som kristne, så vert Gud menneske i Jesus Kristus, som både er menneske og Gud. I inkarnasjonen vart Ordet til kjøt. Og dermed fekk ein både eit namn å bruke, og noko nært og skjønneleg så å seia å sjå føre seg, ja laga bilete av, og ja nokon å snakka med.”

Tenk det! Med Jesu fødsel har Gud fått en adresse, og den adressen er Jesus Kristus.

Jesu fødsel handler om dette: Gud drar sløret fra sitt ansikt, og denne Guds avsløring av seg selv, det som kalles åpenbaringen, er den grunn hele vår kristne tro hviler på. Intet mindre.

Gjennom de profetiske løftene Gud gav gjennom ulike profetiske røster gjennom hele den gamle pakt, ble dette ansiktet avslørt mer og mer. Men den fulle åpenbaringen skjer når Gud avdekker sitt ansikt helt og fullt i Jesus, Maria sønn. Ordet som var fra begynnelsen kan ikke lenger bare høres, men også sees og berøres!

Det er dette som griper den aldrende apostelen Johannes, når han ser tilbake på sitt liv, og skriver:

“Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss…” (1.Joh 1,1-2)

Der har vi det igjen! Johannes har grepet dette, ja, vi merker hvor grepet han er: Om livets Ord, og LIVET ble åpenbart.

Slikt skriver bare et menneske som har erfart noe. Som har sett med sine øyne. Er Jesus blitt livet for deg? Er Han ditt liv?

Det er dette Livet som leter etter det som er gått tapt. Sauen som gikk seg vill. Julen er historien om Gud som blir menneske for å lete etter mennesket, og hjelpe det til å finne veien tilbake til Farshuset. Gud åpenbarer seg i Jesus som selve veien tilbake til Gud. Tar vi imot barnet tar vi også imot Ham som er lyset som skinner i mørket, slik at vi aldri mer skal vandre i mørket.

No er det fødd ein Frelsar, og natti vart til dag.

Det mysteriet som finner sted den hellige julenatt er så stort, så fullkomment ufattelig at det gjør oss målløse. Overfor dette underet er det egentlig bare stillhet som passer seg.

Johannes Tauler (1300-1361), middelaldermystikeren som betydde så mye for Martin Luther, og senere for Hans Nielsen Hauge, taler i en julepreken om en tredobbelt fødsel. Det første er Ordets fødsel “av Faderen før all tid.” Den andre er Jesu fødsel i Betlehem og den tredje fødsel er den fødsel som skjer i vårt hjerte, når vi tar imot Barnet som vår Frelser. At Kirken helt siden Middelalderen har feiret tre gudstjenester i julen; en midnattsmesse, en messe før daggry første juledag, og en juledagsmesse - den vi feirer nå - er et talende symbol for denne trefoldige fødselen. I julen feirer vi alt på en gang. Vi kan ikke skille den ene fødselen fra den andre.

I den nikenske trosbekjennelsen fra år 325 heter det:

“Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår Frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske,,,”

Ordet ble ikke skapt, Ordet ble født. I midnattsmessens innledningsvers heter det: “Herren sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag”. Her befinner vi oss hinsides tiden, i evighetens mysterium, og det er derfor denne messen feires om natten. Jeg skulle ønske vi kunne ta denne tradisjonen tilbake og feire disse tre gudstjenestene. I denne gudstjenesten julenatt handler det om Guds indre vesen, om en Gud som ikke slår seg til ro i sin selvgodhet, men som i stedet kontinuerlig går ut av seg selv, så totalt at Han føder en Sønn som er lik Ham, like stor, like guddommelig som Ham. Sønnen er lik Faderen i alt, uten i dette at Han er den som får alt og som Faderen gir alt. Han er Gud på Sønnens vis og Faderen er Gud på Faderens vis. Gud er ingen monolog, Han er dialog. Han er fellesskap, Han er vennskap, Han er familie. Og den harmonien som rår mellom Far og Sønn er så kompakt, så sprengfull av liv at den utgjør en tredje part i fellesskapet. Ånden er kjærlighetsgnisten som stadig slår over fra Faderen til Sønnen og fra Sønnen til Faderen.

I dag feirer vi også dette mysteriet. Men vi feirer også et annet: Jesu fødsel i Betlehem. Guds menneskevorden, Hans inkarnasjon, er historiens aller største under. Det er ufattelig. Den store Gud gjør seg så liten som et barn. Så utlevert. Så sårbar. Så avhengig av andre. Det barnet Maria bærer under kjolelivet er ingen andre enn Gud kommet i kjød.

Den tredje fødselen er Jesu fødsel i våre hjerter. Uten den er alt forgjeves! Har du ikke åpnet ditt hjerte for denne gaven, og tatt imot den, betyr Sønnens fødsel ingen ting. Da er det bare en vakker historie. Denne 1. juledag er en glimrende anledning til å lukke opp ditt hjerte og takke for Guds store kjærlighetsgave: Jesus Kristus.

Julen blir ikke en riktig jul før den historiske fødselen i Betlehem blir en fødsel nå, i dag, inni oss.

År 420 holder Augustin en julepreken hvor det blant annet heter:

“Jeg hadde vært død for evig,
om du ikke var født i tiden.
Jeg var aldri blitt fridd fra syndens kjød,
om du ikke var blitt gjort til synd for oss.
Jeg hadde vært offer for en elendighet uten ende,
om jeg ikke hadde øvet din miskunn.
Jeg hadde aldri gjenfunnet livet,
om du ikke hadde forenet deg med meg i døden.
Jeg var gått under,
om du ikke hadde kommet meg til hjelp.
Jeg var fortapt, om du ikke var kommet.”
(Katolsk bønnebok, side 116)

Når vi tar imot denne gaven blir vi også kjærlighetens budbringere.

Når vi forstår at Ordet, dette Lyset, ble menneske, sant menneske, oppdager vi også at det er sant det som Martin Luther bemerket, at når Guds Sønn er blitt menneske, burde det ha den virkning på oss at vi inderlig elsker og gleder oss over alt det som heter menneske. Aldri skulle vi mer kunne være uvennlig mot noen som tilhører denne slekten.

Og for å sitere en annen god lutheraner, C.O Rosenius: “Nå trenger jeg ikke mer! Gud er blitt menneske, og jeg er også et menneske! Da trenger jeg ikke mer. Da skal alt bli godt. Er Guds Sønn blitt vår bror, da aner jeg en større kjærlighet i Guds hjerte til oss, enn vi noen gang har trodd.”

La oss til slutt bekjenne det som kirken helt fra begynnelsen av har bekjent, slik vi finner det nedskrevet i 1.Tim 3,16:

“Og det må alle bekjenne: stort er gudsfryktens mysterium. Gud åpenbart i kjød.”