fredag, april 30, 2021

Villgåsa flyr mot nord

Grågåstoget flyr mot nord.

Ploger over himmelranda

som et levende reip som 

bukter seg og eter seg vei.

De er en tone som flytter seg.

Over hav og vidder og øde fjell.

Vingene ror og ror og ror

over himmelhavet,

og pløyer seg vei nordover. 

Stadig nordover.

Fem tusen drøye kilometer.

Til et vatn i en dal. 

Der nord.

Mens snøen enda ligger i fjella,

slår at par seg ned.

I klamme og hete sommernetter

har de to drømt 

om et fjellvatn

nord i verda.

Over opprørt hav 

ser de kjenning av land.


Gjøvik før det dages av mai

Bjørn Olav Hansen (c)

Post-Covid: Hvordan vil samfunnet se ut? En stemme for de stemmeløse


For ordens skyld: jeg er ikke katolikk, men jeg har stor sans for pave Frans sin djerve stemme i moralske spørsmål. Nå har han skrevet bok sammen med pavekjenneren Austen Ivereigh, en bok avisen Dagen spanderer hele tre helsider på i dagens utgave. Det er det gode grunner for. Med profetisk røst taler den nå 84 år gamle paven om verdenssamfunnet etter Covid-19. Pave Frans snakker om den verden han ser for seg som er 'post Covid'. Hans skrekk-scenario er en global markedsøkonomi i full galopp og uten reguleringer. Selv drømmer paven om en økonomi som bygger på respekt for menneskets verdighet med beskyttelse for de svakeste, dyrker fellesskapet og som på en radikal ny måte tar hensyn til forvaltning av skaperverket.

Uredd låner han bort sin stemme for de stemmeløse: barnet i mors liv. Det dreier seg om drap av 30-40 millioner ufødte i året. Disse barna har biskopene i Den norske kirke sviktet. Men biskopen av Rom gir dem en stemme.

Men pave Frans snakker også om de milllioner av barn som er uten skolegang, mens verden svir av milliarder av kroner på våpenproduksjon. For ikke å glemme de millioner av barn som går sultne til sengs, eller som dør av sult. Iløpet av de fire første månedene av 2020 døde 3,7 millioner mennesker av sult. Stans litt opp for det tallet før du leser videre.

Paven snakker også om plasten i havet, flytningekrisen, klimakrisen og behandlingen av verdens urbefolkning. Han skriver om de rystende overgrepene av barn - også i egen kirke. 

Paven forkaster det altfor vanlige scenariet der økonomien er frakoblet etikken, og setter det hele i et bibelsk perspektiv. Boken er full av henvisninger til Bibelen. 

"Å lytte til populistiske ledere minner meg om 1930-årene, da flere demokratier kollapset og ble til diktaturer over natten," sier paven blant annet i boken som på engelsk har fått tittelen: Let us dream.

Har du tilgang til Dagen anbefaler jeg deg å lese journalist Jarle Kallestads artikkel. 

Billedtekst: Pave Frans. Foto: Wikipedia

Benedikts regel og livskriser


Jeg leser for tiden Mary C. Earle (bildet), en nå pensjonert episkopal prest, retreatleder, åndelig veileder og forfatter, som for noen år siden ble satt til side av kronisk sykdom. Frem til september 1995 var hun en aktiv og engasjert kvinne med god helse  - hustru, mor, prest, forfatter, som var opptatt av å leve med en regelmessig bønnerytme, dagbokskriving, bibellesning, fysisk trening. Iløpet av en dag ble det meste snudd på hodet. Hun ble rammet av akutt bukspyttkjertelbetennelse, hvilket er en svært smertefull lidelse. Da var hun 46 år gammel. Hun hadde knapt nok energi til å ligge på sofaen og se på filmer.

Bønnelivet hennes endres, livsrytmen. Det er dager som er gode. Det er dager som er onde. Det er dager da hun bare eksisterer. Hjelpen til å leve med sykdommen og med en daglig livsregel får hun gjennom benediktinsk spiritualitet. Stadig må hun endre på hvordan dagene skal se ut. Å justere blir normalen, Stadig tilpasse seg dagene.

Jeg kjenner meg så godt igjen. Dagene mine er også veldig forskjellige. Morgenene mine er langsomme, kroppen fungerer på sparebluss. Jeg må ligge til musklene spennes av og spasmene slipper taket. Det hender jeg må ha hjelp til å kle på meg. Så kan dagen begynne. Alle dager er forskjellige. Men en rytme følger meg: tidebønnens gode rytme. Men jeg må lære meg tilpassningens kunst. Og i denne fasen må jeg lære meg til å akseptere at jeg må begynne om igjen og om igjen. Det er både frustrerende og ydmykende. Men jeg lærer stadig noe nytt - om meg selv, og om Gud. 

Noen ganger skremmer livet meg. Det skjer så mye med kroppen min som jeg ikke har kontroll på. For første gang på 62 år har jeg fått smake på angsten, og depresjonen. Det er en del av det å være parkinsonist. Kronisk sykdom kan være overveldende. Men også livsbejaende. Den driver meg i den korsfestedes armer. Aldri har jeg vært så avhengig av Gud - hver dag.

Mary C. Earle's bok: "Beginning again" med undertittelen: "Benedictine Wisdom for Living with Illness", er banebrytende i sitt slik og til stor praktisk betyfning for meg. Med utgangspunkt i Bendedikts regel - hans måte å ordne dagen og livet på - utforsker Earle hvordan begrep som stabilitet, lydighet og omvendelse - kan hjelpe mennesker med kronisk sykdom. Men mer enn det: dette er livsvisdom som gjelder alle, uansett hvor de befinner seg i livet.

Mary C. Earle har skrevet 10 bøker. Ingen av dem er dessverre oversatt til norsk. Måtte et norsk forlag kjenne sin besøkelsestid! Emnene for hennes forfatterskap handler om hvordan man lever med kronisk sykdom, hvordan leve med en livsregel, keltisk spiritualitet, hun har skrevet en bok om ørkenmødrene, og en bok om Julian av Norwick. 

Mary har holdt retreater i en rekke økumeniske sammenhenger, inkludert konferanser for Academy for Spiritual Formation, Spiritual Directors International, International Thomas Merton Society, Oblate School of Theology og hospice organisasjoner. Hun har skrevet artikler for en rekke tidsskrifter, inkludert Presence: Journal of Spiritual Directors International, Radical Grace, Reflections og The Lutheran. Hun ble inkludert i Living Spiritual Teachers-prosjektet om åndelighet og praksis.

Mary og hennes ektemann Doug bor i San Antonio, Texas med deres border collie, Fiona, en katt som heter Xochí, og mye hageflora og fauna. Mary er også strikker og vever, så kontoret hennes er fullt av nøster og garnkuler. Sønnen Jason er professor i fransk ved Sarah Lawrence College i New York.

Mary og Doug ble nominert blant 2018-mottakerne av Humanitærprisen fra United Communities of San Antonio for deres bidrag til å eliminere rasisme, fordommer og mobbing og for deres arbeid for å fremme inkludering og mangfold i samfunnet.

torsdag, april 29, 2021

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel år 2021, del 1


Hvordan kan en livsregel skrevet av en munk i det 6.århundre fremdeles forvandle mange menneskers liv og hverdag? Hellige Benedikts regel eller guide til det kristne livet, løfter frem et liv preget av bønn, den hellige lesningen, og menuelt arbeid hvor man avlegger løfter om å levet et liv i stabiliet, lydighet, omvendelse og transformasjon. Benedikts regel er grunnlagt på den praksis som består i å lytte til Gud og til alt Guds liv. Den hellige Benedikt oppmuntrer oss til ikke å ha noe annet fokus og ikke foretrekke noe annet enn Kristus. 

En har sagt det slik: 'Benedikts regel tar hverdagens jord og støv og forvandler det hele til skjønnhet.'

Ordet 'regel' kommer fra det latinske ordet 'regula' som på godt norsk betyr 'å regulere'. Mange moderne mennesker stritter i mot, og tror at dette innebærer noe regid, en slags tvangstrøye. Men det er tvert om det motsatte. Det å gi hverdagene en god rytme - en bønnens rytme - gir stor frihet. Å følge en regel er å følge "livets vei" (Salme 16,11). 

En regel, lik 'livets vei', må læres og integreres over tid. Det er ikke slik at vi ser den med det samme. Den krever at vi setter det ene beinet foran det andre i den hensikt å nå et mål. 

Benedikts regel var opprinnelig skrevet for å tjene noen få fellesskap eller kommuniteter i det sjette århundres Italia og kunne lett ha gått tapt, som hundrevis av lignende dokumenter uten tvil ble. Men det gikk ikke tapt, men ble en åndelig klassiker og en av de mest viktige tekstene i den vestlige sivilisasjonen. Historien om Benedikts regel er historien om hvordan en bevegelse av små kommuniteter innen kristenheten endret landsskapet i verden for alle. Denne bevegelsen eksisterte før Benedikts regel ble skrevet, og hadde spirt frem i den syriske og egyptiske ørkenen i det fjerde århundre. Der hadde menn og kvinner som lengtet etter å kjenne det sanne livet i Kristus hengitt seg selv til bønn, søkt stillheten. Det er den gode arven fra disse Benedikt løftet frem.

fortsettes

Hvilket vindu ser du ut av?


Det er en vakker kompleksitet av vekst i menneskesjelen. For å se dette er det nyttig å visualisere sinnet som et tårn av vinduer. Dessverre forblir mange mennesker fanget i det ene vinduet og ser ut på samme scene hver dag på samme måte. Ekte vekst oppleves når du trekker deg tilbake fra det ene vinduet, snur deg og går rundt sjelens indre tårn og ser alle de forskjellige vinduene som venter på blikket ditt. Gjennom disse forskjellige vinduene kan du se nye utsikter over muligheter, tilstedeværelse og kreativitet. Selvtilfredshet, vane og blindhet hindrer deg ofte i å føle livet ditt. Så mye avhenger av synsrammen - vinduet du ser gjennom.

- John O'Donohue fra boken: Anam Cara. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c). Foto: Ann Cahill/Cottage Window - Co. Clare, Ireland.

onsdag, april 28, 2021

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 4


Paulus, Silas og Timoteus - apostel, profet og pastor - hvilken flott kombinasjon. De hører sammen. Så også i vår tid. De hører med til tjenestegavene om er gitt til Kristi kropp. På det tidspunktet de tre gjenforenes i Korint finnes det nystartede kristne forsamlinger i Filippi, Berøa og Tessaloniki. Evangeliet, som skulle snu hele Romerriket opp ned, er på fremmarsj. Silas og Timoteus kom med gode nyheter fra menighetene i nord når de kom til Korint. Spesielt fra Tessaloniki: "Men nå er Timoteus kommet tilbake til oss fra dere. Han har brakt oss gode nyheter om deres tro og kjærlighet, og fortalt at dere stadig tenker på oss med glede og lengter etter å se oss igjen, slik også vi lengter etter å se dere. Slik ble vi da trøstet over dere, brødre, i all vår nød og trengsel, - ved deres tro. For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren!" 

Nå vet vi at Paulus skrev både 1. og 2. Tessalonikerbrev mens han var i Korint, kanskje med bakgrunn i de gode nyhetene han hadde fått gjennom Silas og Timoteus. Mens Paulus oppholdt seg i Athen var han urolig over hvordan det gikk med de troende i Tessaloniki. Han hadde sett for seg det verst tenkelige, slik han vedgår i 1.Tess 3,5: "Da jeg så ikke kunne holde det ut lenger, sendte jeg bud for å få vite hvordan det stod til med deres tro, om fristeren skulle ha fristet dere, slik at vårt arbeid ble forgjeves." Så er også det mulig! Frafall fra troen er en ralitet. Ikke alt lykkes i kristent arbeid. Noe går til grunne. Fristeren kan få overtaket. Å bli bevart er bare nåde!

Bekymringene til Paulus var ubegrunnet. Det var han da også svært glad for. Menigheten i Tessaloniki hadde overlevd. 

Som jeg skrev i forrige artikkel var strategien til Paulus at han først gikk til synagogen. Der møtte han både etniske jøder, proselytter og de hedninger som kaltes gudfryktige. Ordet 'overbeviste' som Lukas benytter seg av i teksten sin er det greske ordet 'peitho', som betyr: 'å vinne en annen for sitt eget syn'. 

Jeg tror ikke at det bare var jødene som ivret etter å få Paulus ut av synagogen, men det var også tid for å forlate den. På dette tidspunktet har Paulus samlet seg en god kjerne av hedenske gudfryktige som pleide å gå i synagogen, sammen med noen etniske jøder, blant dem synagogeforstanderen og hans familie. Kanskje ble huset til Justus det huset hvor menigheten i Korint kom sammen for første gang?  Justus hørte med blant de 'gudfrykige', det vil si han var en hedning som søkte Israels Gud. Han må ha vært velstående siden han eide sitt eget hus i storbyen Korint, og huset må ha vært stort nok til å huse den nystartede kristne forsamlingen i byen. 

Kan denne Justus være den samme som Gajus som Paulus nevner i Romerbrevet? At han hadde to navn? Justus Gajus? Da Paulus vendte tilbake til Korint på et besøk seks år senere, skrev han Romerbrevet fra huset til Gajus, der han bodde og hvor hele menigheten møttes: "Gajus, min og hele menighetens vert, hilser dere." (Rom 16,23)

fortsettes

Min sjels lille himmel


Gi meg nåde til å huske meg selv i min sjels lille himmel hvor du har etablert din bolig. Der lar du meg finne deg, der føler jeg at du er nærmere meg enn noe annet sted, og der forbereder du min sjel raskt til å inngå intimitet med deg ... Hjelp meg, Herre, å trekke sansene mine fra ytre ting, gjøre dem føyelig til å underlegge seg viljen, slik at når jeg vil snakke med deg, vil de trekke seg med en gang, som bier som lukker seg i bikupen for å lage honning.

- Teresa av Avila. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

tirsdag, april 27, 2021

Bønnevandring med en kråke som selskap


 En kråke fulgte meg på bønneturen min i dag. Det var så koselig. I dag var jeg nemlig på plass på det stedet hvor jeg vanligvis går med rullatoren min og hvor jeg har et av mine bønnesteder. Frem til nå har stedet ikke vært tilgjengelig for meg på grunn av all snøen som har ligget der, men nå er den borte! En Linerle ventet på meg på en stubbe like ved der jeg pleier å sitte. Stjerten gikk opp og ned. Det var som om den ønsket meg velkommen! 

"Se på fuglene," sa Jesus!

Det som er så fint med å be utendørs er at man også lærer så mye underveis. For meg er naturen ingen distraksjonm men en billedbibel. Jeg er sammen med Skaperen i Hans fantastiske verden. Da kan jeg stanse underveis, lytte, fornemme, sanse. Det er også bønn. Når jeg går slik og ber ber jeg ikke bare med ord, men med kroppen min. Det er viktig å forstå at bønn er mye mer enn ord formet med våre lepper.

I 100 for evangeliet


I dag er det på dagen 100 år siden den evangelikale lederen og anglikanske sognepresten John Stott ble født. Det er det gode grunner for å feire! Stott var arkitekten og en av de store drivkrefene bak den såkalte Lausanne-pakten, som han førte i pennen under Lausanne-konferansen i 1974. Stott regnes som en av de store lederne innen den evangelikale tradisjonen innenfor kristendommen, og var i 2005 med på Time Magazines liste over de 100 mest innflytelsesrike personene i verden. Samtidig var det ikke noe jåleri eller spektakulært over denne mannen - han var en stillferdig og ydmyk mann. I hele sitt yrkesaktive liv var han prest for en og samme kirke: All Souls Church i London, en menighet han hadde vært medlem av siden han var barn. Snakk om trofasthet! John Stott var også dronning Elisabeths personlige prest og sjelesørger i hele 32 år.

Evangeliske kristne verden over har sluttet seg til denne erklæringen fra 1974, som formulerte en felles holdning til spørsmål som har med misjon og evangeliets troverdighet å gjøre i en moderne tid.

Kanskje mer enn å være prest, så var John Stott evangelist. John Stott hadde en gudgitt evne til å formidle evangeliet slik at vanlige mennesker forstod det. Selv komplisert teologi ble lettfattelig når Stott skrev eller talte. Hans sentrale tema var Bibelens sentrum: Kristi død og oppstandelse. Hans innflytelse var stor i alle evangelikale sammenhenger. Det sier sitt når Time Magazine i 2005 satte han på en liste over hundre av verdens mest innflytelsesrike personer.

17 år gammel møtte Stott en forkynnelse av Guds ord som satte djupe spor hos ham. Dette ledet ham til en personlig overgivelse til Kristus. Så skulle da Stott selv bli rotfestet i Skriften og fremholdt Bibelens autoritet med hensyn til liv og lære. Men han satte også pris på kirkens  liturgiske liv.

John Stott ble aldri gift. Å leve enslig var for ham et guddommelig kall. Han ville bruke all tid på forkynnelsen av evangeliet, og levde svært enkelt. Hans store hobby var å se på fugler. Så har han da også skrevet bøker om fuglene i Bibelen! Hvert år dro han til en liten hytte for å studere fuglenes liv. Han var en dyktig ornitolog. Inntektene av alle bøkene han skrev ga han bort til veldedige formål.

Selv om han trofast tjente All Souls som sogneprest hele sitt liv  var visjonen hans mye større. I 1951 var han en av de som grunnla Verdens evangeliske allianse, og uten John Stott hadde det heller ikke vært noen Lausannedeklarasjon. Gjennom begge disse organisasjonene har han påvirket tusener av mennesker. I dag finnes det 620 millioner evangelikale kristne i verden.

Når Den evangeliske allianse ble stiftet, fremmet John Stott prinsippene denne organisasjonen skulle arbeide etter, ut fra Filipperbrevet. De punktene han da satte opp passer i grunnen på hele det lange livet John Stott fikk leve:

1) Å fremme evangeliet (Fil 1,12)
2) Forsvare og stadfeste evangeliet (Fil 1,7)
3) Samfunn i tjenesten for evangeliet (Fil 1,5)


For å ære denne gode mannens minne har jeg i dag funnet frem boken: "Mine favoritt salmer" som John Stott ga ut i 1988, og som Hermon forlag ga ut i 1997. Den er et lite blikk på 37 av de 150 salmene i Salmenes bok. Jeg gleder meg.

27. juli 2011 - i en alder av 90 år - sovnet han stille inn mens han lyttet til Händels Messias.

Om fugletitting og kontemplativ bønn


 Den sanne disippelen er en forventningsfull person, og tar alltid det for gitt at det er noe som er i ferd med å bryte gjennom fra Mesteren, noe som skal sprenge gjennom det vanlige og avdekke et nytt lys på landskapet. Mesteren skal snakke eller vise noe; virkeligheten kommer til å åpne seg når du er i Mesterens selskap, og bevisstheten din (som ofte har blitt sagt av folk som skriver om kontemplativ bønn) er litt som den for en fugleobservatør, den erfarne fuglekikkeren, som sitter stille, klar, våken, ikke anspent eller masete, og vet at dette er det slags sted der noe ekstraordinært plutselig kommer til syne.

Jeg har alltid likt det bildet av bønn som fugletitting. Du sitter veldig stille fordi noe kan komme til å sprekke, og noen ganger betyr det selvfølgelig en lang dag å sitte i regnet uten at det skjer noe særlig, og jeg mistenker at de fleste av oss vet at mye av vår opplevelse av bønn er nøyaktig slik. Men de merkelige anledninger når du ser hva T. S. Eliot kalte ‘kingfisher’s wing flashing light to light’ gjør det hele verdt det.

Og jeg tror at å leve i forventning - å leve i bevissthet, øynene dine tilstrekkelig åpne og tankene dine tilstrekkelig både slappe og oppmerksomme til å se at når det skjer - har mye å gjøre med disippelskap, faktisk med disippelskap slik evangeliene presenterer det for oss . Interessant (er det ikke?) At disiplene i evangeliene ikke bare lytter, de forventes også å se. De er mennesker som henter ledetråder hele veien.

Rowan Williams, Being Disciples, tidligere erkebiskop/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, april 26, 2021

En tid for sorg, gråt og forbønn for Norge.


Arbeiderpartiets, Partiet Rødts og Sosialistisk Venstreparti landsmøtevedtak med en sterk liberalisering av abortloven utfordrer alle oss som ber for vårt kjære fedreland til å be med fornyet styrke. Som kristen, som pastor og nasjonal bønneleder, kan jeg ikke sitte stille i en tid hvor landet vårt opplever at mørket er blitt mye mørkere. Dette er en tid for faste og gråt innfor Herrens ansikt. En tid for djup sorg over den åndelige tilstanden i Norge. I hedenskapets mørke satte man barn ut for å dø alene. I det moderne hedenskapets mørke er det blitt slik at man nå vil drepe barn i mors liv frem til 22 svangerskapsuke, i en tid hvor vi har teknologien til å redde dem.  Hvilket menneskesyn dette representerer! Hvilket mørke! 

Ordene fra Jakob brev beskriver så godt det Gud kaller oss til som forbedere. Måtte Norges kristne våkne og se hva som er i ferd med å skje med landet vårt. Nå er det en tid for å be som aldri før. Valget til høsten er avgjørende for barnet i mors liv, om det skal få leve eller bli drept.

Takk til Målfrid Marie Lejbølle som har laget den flotte illustrasjonen med bibelordet, og for at jeg fikk bruke den til denne bønneoppfordringen.

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 3


 "Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste både jøder og grekere." (Apg 18,4) Paulus gjentar sin måte å arbeide på også i Korint. I Synagogen traff han mennesker som kjente Skriftene og lengtet etter Gud. Som i de andre byene han besøker er det synagogen han dras mot, og samtalene bærer rik frukt. Det kommer til konfrontasjoner, men noen blir likevel overbevist. 

Det er karakteristisk for Paulus dette som historikeren Lukas nevner for å beskrive ham, som det er for alle apostler: "Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus opptatt med å forkynne." (Apg 18,5) Flere steder i Apostlenes gjerninger viser Lukas at Paulus kommuniserer på tre måter: 1) Gjennom samtaler. 2) Gjennom forkynnelse. 3) Gjennom undervisning. 

Også i Korint blir det brytninger: Paulus er tydelig i sitt vitnesbyrd overfor jødene. Han "vitnet alvorlig for jødene at Jesus er Messias." (Apg 18,5) Til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom skriver han: "For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker." (Rom 1,18) Evangeliet må forkynnes for alle, også for jøder, ja, først for dem. Kristus kom først til sine egne, så til hedningene.

Forkynnelsen av at Jesus er Messias skaper reaksjoner, som det alltid gjør. Forkynnelsen setter folk på valg: "Men da de stod imot og spottet, ristet han støvet av sine klær og sa til dem: Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene." (Apg 18,6) Det er tydelig at Paulus har fått del i den undervisningen Jesus ga sine disipler, og at dette var en del av disippeltreningen Ananias og Barnabas ga Saulus i tiden rett etter at han ble en Jesu disippel. Jesus hadde nemlig sagt at "om noen ikke tar imot dere og ikke hører deres ord, da gå ut av huset eller den byen og rist støvet av føttene." (Matt 10,15)

Paulus sikter til profeten Esekiel, når han sier: "Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren." Dette kjente de som deltok i synagogen i Korint godt til, kjent med Skriftene som de var. Paulus siktet til ordene fra Esek 3,18-19: "Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø! - og du ikke advarer ham, ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige, og han ikke omvender seg fra sin ugudelighet og fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel."

"Justus, en mann som fryktet Gud", ble vertskap for Paulus og kanskje også hans medarbeidere Silas og Timoteus. De gikk ikke langt. Huset til Justus lå nemlig vegg-i-vegg med synagogen. Hva har ikke gjestfriheten betydd for evangeliets fremme opp gjennom den hellige historien. Hvor mange har ikke huset Herrens vitner!

Justus ble dermed en viktig person i grunnleggelsen av den kristne forsamlingen i Korint. Det er mange måter å tjene Guds rike på. Å være gjestfri er en av dem!

En av fruktene av forkynnervirksomheten til Paulus er at synagogeforstanderen Krispus kommer til tro på Jesus, med hele sitt hus. Og ikke bare ham, men mange korintere som hørte Ordet, kom til tro og de ble døpt. I det første brevet apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint nevner han denne dåpshandlingen og noen andre som også ble døpt i denne pionerfasen i storbyen Korint: "Jeg takker Gud for at jeg ikke døpte noen av dere, uten Krispus og Gajus, slik at ingen skal kunne si at dere ble døpt til mitt navn. Sant nok - jeg har også døpt Stefanas' hus. Ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen annen." (1.Kor 1,14-16)

fortsettes

søndag, april 25, 2021

SV vil drepe barn inntil 22 uke

Det er grusomt og nesten ikke til å holde ut, men landsmøtet i Sosialistisk Venstreparti, sa  denne søndagen ja til drap av barn til grensen for levedykighet. Dermed føyer SV seg inn i rekken av rødgrønne partier, som har liberalisert abortpolitikken sin denne våren. SV får nå Stortingets mest liberale abortpolitikk sammen med Partiet Rødt. Sammen med Arbeiderpartiet har SVog Rødt fratatt barnet i mors liv alle rettigheter til å få leve og vokse opp, 

Ved 18 svangerskapsuke kommer rettsvernet til fosteret inn med full styrke etter dagens lov, men vinner Arbeiderpartiet valget og får med seg SV med seg i regjeringsforhandlingene vil Senterpartiet stå overfor et kolosalt press om å endre abortloven. Som kjent gikk Arbeiderpartiet på sitt landsmøte nylig inn for å kunne drepe barn inntil 18 uke, mens SV nå vil få drepe barn inntil 22 uke.

Som kristen sørger jeg over den tilstanden og mørke landet vårt befinner seg i. Det sier mye om oss at barnet i mors liv er rettsløst. Hvem vil fortsette å kjempe for de svakeste og mest ubeskyttede?

Kristusmystikk og kontemplasjon

"Vi er blitt som gamle sko," sa en av kirkefedrene, Klemens av Aleksandria, og la til: "helt utslitte, unntatt tungen." Og Isak Syreren, hvis ord jeg stadig vender tilbake til, skrev en gang: "Hver og en av oss som har glede i mange ord er innvendig tomme, uansett om han har mye å si som det er verd å beundre." Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson sa det slik: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Kontemplative mennesker er mennesker hvis hjerte er helt overveldet, og fanget av Herren Jesus. Det er menensker som er himmelvendte i en slik grad, at de setter djupe spor etter seg på jorda. I deres liv kan en tydelig se avtrykk etter Gud.

Nå for tiden er min bønn ofte taus. Jeg kjenner bare et djupt ønske om å være sammen med Jesus. Dette leder meg ofte dit hen at i stedet for at jeg søker Gud, opplever jeg at Han har funnet meg. Vi oppdager at lenge før vi begynte å be, lenge før vi lukket døren til vårt lønnkammer, har Han søkt oss. Som nå gir jeg gjensvar på Hans lengsel etter meg. Jeg kan kjenne Hans varme for meg, det kommer øyeblikk da Han på nytt fyller meg med sin Ånd. Det kan komme øyeblikk med tårer, med glede, med en dyp tilfredsstillelse. Slike stunder fører ofte tl at man får et nytt perspektiv på ting - Hans perspektiv. Vi dras inn i Hans store hjerte og føler Hans medlidenhet med verden, og ut fra vår kontemplasjon flyter forbønn ut for andre. Du kan øse ut ditt hjerte der og da, men jeg anbefaler deg å ta dette med inn i din forbønnsstund. Denne stunden er først og fremst for Jesus og deg - i den rekkefølgen. Dette er tiden da Han betjener deg. La Ham gjøre det.

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

lørdag, april 24, 2021

Koronatidens velsignelser


Jeg er fullstendig klar over skyggesidene ved korona-epidemien, men tro om ikke noe av den isolasjonen den har ført med seg også har vært til velsignelse? For mange kristne lider av en uregelmessig åndelig hjerterytme, hvor så mye er oppjaget, stressende og febrilsk og hvor så mange trenger å gjenfinne roen, den gode rytmen og hvilen i Gud. Nedstegningen har gitt oss et raust tilbud om å tilbringe tid i Guds nærhet i kontemplasjon og bønn. Det er det jeg mener med at korona-epidemien har ført noe godt med seg. 

Nedstegningen har blant annet ført til at mange har fått oppleve naturen og skaperverket mer intensivt enn før. Ganske enkelt fordi man har bedre tid til å oppsøke fjellet og skogen. Selv har jeg for det aller meste vært innendørs, men de gangene dagene har vært barmhjertige mot kroppen min, har jeg opplevd den gryende våren mer intenst enn før. May Sissel kom hjem her om dagen med de aller første hvitveisene og de står i et lite glass på stuebordet, Så fikk jeg se dem igjen også! Og i dag tidlig fløy to grågås lavt over huset vårt. Det var en hilsen fra villmarka! Jeg så dem fra vinduet i loftsstua vår.

Men jeg har stor forståelse for alle som er lei nå, og som lengter etter klemmer og den gode samtalen på en kafe. La oss likevel være takknemlige for livet! Selv om det er annerledes nå enn det vi har vært vant med. Takknemligheten for å leve. Den er en gave.

Minst 36 raketter skutt ut fra Gazastripen mot sivilbefolkningen i Israel

Minst 36 raketter ble skutt ut fra Gazastripen natt til fredag mot sivilbefolkningen i Israel. Fredagssnatten ble med ett fylt av terror og angst, for en allerede traumatisert befolkning. Hendelsen er knapt registrert av norske medier. De fleste rakettene falt ned i åpent lende, mens en av rakettene falt ned i et befolket område og forårsaket skader på et varelager for landbruksprodukter. En annen rakett ble gjenfunnet i et landbruksområde tilhørende Det regionale rådet for Hof Ashkelon. Raketter falt også ned på området til Kibbutz Nahal Oz.

Det er bare et under at ikke noen mennesker ble skadet eller drept.

Jeg regner med at FN og Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke er raskt ute med å fordømme terrorangrepet mot den jødiske sivilbefolkningen.

Billedtekst: Raketter fra sivile områder på Gazastripen skytes ut mot sivilbefolkningen i Israel. Foto: Wikipedia/By paffairs_sanfrancisco - https://www.flickr.com/photos/36313307@N06/3350293196/sizes/l/, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=6248375

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 2


Historikeren Lukas gir sine lesere en viktig historisk detalj som gir oss informasjon til å datere når apostelen Paulus befant seg i Korint. Lukas nevner den romerske landshøvdingen Gallio, og historisk kildemateriale vet å fortelle at Gallio regjerte i Korint på den tiden Paulus var der: "Men da Gallio var landshøvding i Akaia, slo jødene seg sammen mot Paulus." (Apg 18,12) Dette innebærer at Paulus mest sannsynlig kom til Korint høsten i år 50 etter Kristus og at han forlot om våren år 52 etter Kristus. 

Paulus hadde et sekulært yrke. Han var teltmaker. Yrket innebar at han kunne finansiere evangeliserings- og misjonsarbeidet ved hjelp av sine egne hender. Noe underhold fikk han gjennom bidrag fra enkelte menigheter og enkeltpersoner. Apostelen Paulus hadde velstående venner, som for eksempel purpurkremmersken Lydia, som støttet ham økonomisk, men han ville ikke ligge noen til byrde, derfor arbeidet han med sine egne hender. 

Paulus arbeidet som teltmaker ikke bare i Korint, men også i Tessaloniki (1.Tess 2,4) og i Efesos (Apg 20,34) og muligens også flere andre steder. Men her i Korint finansierte han dette pionerarbeidet gjennom penger fra utenforstående kilder. 

I den kulturen som Paulus oppholdt seg, var kroppsarbeid alt annet enn selvfølgelig. Manuelt arbeid sto nemlig ikke høyt i kurs blant grekere og romere. Slikt arbeid ble for det meste utført av slaver. da var det annerledes for en som hadde jødisk herkomst. Her ble arbeidet sett på som en del av menneskets forvalterskap. Blant rabbinerne var det ikke uvanlig at man kombinerte oppgaven som åndelig lærer med et fysisk erfaring.

Den senere klosterbevegelsen tok opp i seg denne jødiske tankegangen, ikke minst ser vi dette hos Benediktinerne. Blant dem ser vi den gode balansen mellom arbeid og bønn, uttrykt med ordene: ora et labora: be og arbeid. Arbeid og bønn hører sammen, forutsetter og forsterker hverandre.

I Korint treffer Paulus et ektepar som hadde samme yrke som han: "Der traff han en jøde som hette Akvilas og var født i Pontus. Han var kommet fra Italia, med sin hustru Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt at alle jøder skulle forlate Rom. dem gav han seg i lag med." (Apg 18,2) Akvilas og Priskilla var sannsynligvis medlemmer av den kristne forsamlingen i Rom, og de kunne dermed bli viktige støtter for den nye menigheten som nå skulle grunnlegges i Korint. 

fortsettes

Billedtekst: Teltmakerne Paulus og Akvilas

fredag, april 23, 2021

Bibelstudium: Blant tungetalere i storbyen Korint, del 1


Før apostelen Paulus reiser fra Athen til Korint får vite at talen han holdt på Areopagos bærer rik frukt. Lukas forteller oss at "noen sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios, en av Areopagos-dommerne og en kvinne ved navn Damaris, og noen andre med dem." (Apg 17,34) Disse utgjør noe av kjernen i en ny kristen forsamling i Athen.

Det er omlag 78 kilometer mellom Athen og Korint, det politiske sentrum for provinsen Akaia. Begge byene var berømte i det gamle Hellas eller Grekenland. Byene hadde mange ting til felles, men sett med apostelens øyne var det også tydelige forskjeller:

Athen var å regne for en liten by med færre enn 10.000 innbyggere, mens Korint var en storby. I Korint bodde det mer enn 200.000 innbyggere. Athen var et intellektuelt og kulturelt sentrum, mens Korint var et handelssentrum med sjøforbindelse til Det joniske hav i vest og Egeerhavet i øst. I Athen var Paulus alene, mens han hadde et helt apostolisk team med seg til Korint. I Athen fokuserte Paulus på de hedenske filosofene, mens han i Korint fokuserte på de gudryktige blant hedningene. I Athen la Paulus for dagen en strålende visdom, mens han tjente med overnaturlig kraft i Korint. I Athen overskygget ordet gjerningene, mens tegn- og undergjerningene støttet og stadfestet ordet i Korint. I Athen kom få til tro, mens det i Kkorint var et skikkelig åndelig gjennombrudd. 

Men det er også en annen viktig forskjell meelom Athen og Korint, og det har også betydning for vår egen tid og vår egen åndelige situasjon: det handler om graden av demonisk innflytelse. Hvorfor er det slik at det åndelige mørket er større et sted enn et annet sted? Hvorfor er det mer avgudsdyrkelse, mer motstand og et større åndelig mørke på visse steder? Enkelte steder er det et skikkelig gjennombrudd for evangeliet, andre steder er det helt stengt? Har dette å gjøre med graden av demonisk innflytelse? Moderne kristne avviser en slik tankegang, fordi de rett og slett ikke tror at det finnes en demonisk innflytelse i det hele tatt. De avviser det første århundres tro som overtro. Vi er jo kommet så mye lengre intellektuelt og er så rasjonelle, må vite. Men i det første århundre var man klar over at mørket i Athen var tettere enn i Berøa, som var Paulus' forrige stopp, eller Korint, som ble hans neste. 

Jeg har tidligere i dette bibelstudiet skrevet om territoriale åndsfyrster. Jeg tror de finnes fordi Bibelen omtaler dem. Dette er åndskrefter som har et spesielt ansvar for visse geografiske områder. Også storbyen Korint var influert av dette:

Selv om avguden Poseidon eller Neptun ble tilbedt i Athen, ble den det enda mer i Korint. Poseidon var havets gud, og var derfor en svært viktig avgud for korniterne. Korint er jo en gresk by på den smale landbroen som forener halvøya Peleponnes med resten av det greske fastlandet. Vest for landbroen ligger Korintbukta, i øst ligger Saroniabukta. Landbroen som i antikken ble passert ved å dra skipene over på sleder, er i dag skåret over av en kanal. Det var havet som var selve kilden til byen Korints store rikdom. Så hadde da også Poseidon lovt dem en lukrativ handel i bytte med tilbedelse og avgudsofringer.

Den andre avguden som hadde innflytelse på Korint var Afrodite eller Venus på latin. Afrodite var den frie kjærlighetens gudinne. Hun hadde et eget tempel i Korint. Det lå dominerende til på et 550 meter høyt fjell. Det sies at det var 1000 kvinnelige slaver der som tjente som tempelprostituerte. De var tilgjengelige for alle som ville ære Afrodite og som ville tjene henne. Korint var derfor viden kjent for sin umoral, slik Athen var kjent for filosofien. På datidens gresk var verbet 'korintisere' synonymt med å drive hor.

fortsettes

Billedtekst: Apollo-tempelet i Korint. Foto: MM/Britannica

Et folk av barn


 Paulus gir uttrykk for stor visdom når han sier: "Vi søkte ikke ære av mennesker, verken av dere eller noen annen, selv om vi som Kristi apostler kunne ha gjort vår myndighet gjeldende. Isteden var vi milde mot dere, som når en mor steller med sine barn.2

Et barn er yndig, godhjertet, uskyldig, uten list eller hykleri, kort sagt rett fram i tale og tanke. Barnet personifiserer med andre ord enkelheten.

Barnet har en sårbar sjel. Også vi andre er sårbare. Vi stoler ubetinget på hverandre. Vi gjør det som er rett og godt. Vi avstår fra svik og ond vilje.

Gamle mennesker er ofte ondsinnede og uforsonlige. Det nye folket er et folk som består av barn, elskelige som barn. Paulus gir uttrykk for en side av barnet når han skriver: "Jeg vil at dere skal være kloke i det gode, men enfoldige i det onde."

I det henseende bør vi alltid være barn, alltid sårbare, alltid nyskapte, lik dem som har del i den nye skapelsens Ord.

Alle som er kalt til evig liv bør etterligne Den ubesmittede. Derfor må hele vårt liv ligne våren, må sannheten i vårt indre aldri eldes.

- Klemens av Alexsandria (150-216), gjengitt i boken Kysse Spor av Peter Halldorf. Luther forlag 2002, side 123

torsdag, april 22, 2021

Barmhjertighetsarbeid blant døende, del 1


Den velkjente fredsaktivisten Daniel Berrigan brukte mye av livet sitt på å gi de døende trøst. I siste nummer av magasinet 'Sojourners' for mai 2021 står det en artikkel so grep meg så sterkt at jeg måtte oversette den til norsk. Den er skrevet av Patrick Henry og illustrasjonene er ved Ryan Inzana                              

DANIEL BERRIGAN VAR en av de mest kjente amerikanske fredsaktivistene i det 20. århundre. Men det er et mindre kjent aspekt av hans kristne forpliktelse som er verdt å merke seg når vi feirer 100-årsjubileet for Berrigans fødsel 9. mai: hans arbeid på vegne av de materielle og åndelige behovene til New York Citys "kasserte sjeler", spesielt de som lider under herjingene. av kreft og HIV / AIDS.

Berrigans fredsaktivisme hadde djupe røtter. I 1964 var han medstifter av det katolske fredsfellesskapet. I 1967 ble han og broren Phil de første katolske prestene som ble arrestert for å motsette seg krigen i Vietnam. I mai 1968 kom Berrigan og åtte andre, inkludert Phil - ut for en hendelse som ville endre karakteren til kristen ikke-voldelig motstand. De ni beslagla Selective Service-dokumenter og brente dem utenfor bygningen med hjemmelaget napalm. For disse handlingene, fortalt i Berrigans teaterstykke (og senere film) The Trial of the Catonsville Nine, sonet han 18 måneder med en tre års straff i Danbury Federal Prison. 

I 1980 deltok Berrigan i den første Ploughshares-aksjonen ved kjernemissilanlegget General Electric i King of Prussia, Pa., Hvor deltakerne i en symbolsk nedrustning skadet to nesekegler tilhørende Mark 12A-missiler og helte blod på hemmelige tegninger. Berrigan fortsatte å protestere mot krigene i Irak og Afghanistan og den videre konstruksjonen av atomvåpen til sin død i 2016.

Daniel Berrigan ble et kulturelt ikon, og dukket opp sammen med broren den 25. januar 1971, på omslaget til tidsskriftet Time ("Rebel Priests: The Curious Case of the Berrigans"). Gjennom årene publiserte Berrigan, en prisvinnende dikter, mer enn 50 poesibøker, skuespill, sosial kritikk og fremfor alt bibelsk og religiøs kommentar. Han underviste ved Fordham, Yale, Columbia og Loyola University i New Orleans, og nådde tusenvis av studenter med sitt budskap om ikke-vold. Skuespilleren Martin Sheen, som ble arrestert dusinvis av ganger med Berrigan, hevdet at Dorothy Day fikk ham tilbake til kirken og Berrigan holdt ham der. I 1986 dukket Berrigan opp i Roland Joffés film The Mission og begynte et nært vennskap med filmens stjerne, Jeremy Irons, hvis sønn han ville døpe. I Berrigans begravelse 6. mai 2016 ved St. Francis Xavier Church på Manhattan deltok hundrevis av mennesker, inkludert Dar Williams som sang "I Had No Right", sangen hun hadde komponert for Berrigan år før.

Berrigans arbeid med mennesker på slutten av livet er en mindre kjent, men ikke mindre viktig del av historien hans.


Fra 1979 til 1984 hadde Berrigan omsorg for de døende som frivillig på St. Rose’s Home på Manhattan. På St. Rose’s bodde 50 pasienter gratis som var dødelig syke med kreft og som kom til hjemmet for å dø. I We Die Before We Live: Talking with the Very Ill, beskriver Berrigan sine opplevelser der, hvor han vasker kropper, tømmer bekkener, mater de døende og lytter til og ber med og for dem.

Personalet var dedikert til å gjøre menneskers liv tålelig, komfortabelt og livlig så lenge det varte. "Ingen blir tvangsmatet," skriver Berrigan, "enten det gjelder religion, psykosemantikk eller krumspring" og "det er ingen statlig regelrytteri fordi det ikke er statlige penger." St. Rose var ganske enkelt ”et laboratorium for å dø”, et “tulleskip” som seilte heroisk mens Berrigan og de andre ordrer “kausjon, ro, gråt, puss, bekkener, skifter på senger, og skaper verdighet for de døende. ”

Ved St. Rose’s fant Berrigan det han så på som den sanne kirken der evangeliet ble innhyllet av den stadig tilstedeværende stanken av kreft. En mystisk forening dannet mellom ordener og døende. Berrigan tilbød trøst og prøvde å hjelpe de døende til å skape fred med seg selv og andre. Hvorfor begynte han å melde seg frivillig på St. Rose’s? Han følte at det manglet noe i livet hans med å "lære, skrive og foreta reiser til Pentagon for å kaste aske og blod på avgudene." Han dro ikke til St. Rose's som en kapellan som delte ut sakramentene. Han gikk for å "hilse" på de døende, "hold hendene deres ... snakke med dem, lære av dem ... kledd i gamle klær, klar for den tjenesten som er nødvendig eller nyttig ... og å bli funnet på rett sted når Herren kommer. ”

St. Rose’s - steder der folk lovlig ble erklært marginale og klare for død - var St. Vincent’s Hospital i Greenwich Village et annet stopp som Berrigan besøkte. Her jobbet han av og på i omtrent 12 år med mennesker som døde av hiv / aids, som fra 1981 til 2001 tok livet av 450 000 amerikanere - 75 000 av dem i New York City. 

Mange mennesker med AIDS ble hånet, isolert, forvist, og ble behandlet som spedalske. For Berrigan var den katolske kirkes holdning - eksemplifisert av angivelig bibelske påstander om at Guds vrede hadde falt over mennesker med AIDS for deres "unaturlige" livsstil - "smaken av svovel." Mot disse fordømmelsene svarte St. Vincent i stedet med evangeliets oppfordring til kjærlighet. Samarbeidet med mange LGBTQ-leger og sykepleiere bekjempet konsekvent homofobi, presset på for sensitivitetstrening og medfølende behandling av alle pasienter og pasientenes nærmeste, og reddet tusenvis av liv.

I boken: 'Sorrow Built a Bridge: Friendship and AIDS' registrerer Berrigans erfaringer med å jobbe på St. Vincent, der de fleste pasientene var katolikker. Til de som lider av utålelig smerte, skam, svik og utstøtelse, gjorde personalet i det støttende omsorgsprogrammet sitt beste for å tilby "omsorg, pleie, medisin og tjeneste." Det er forståelig nok en generell tone av tristhet i hele denne 1989-boka, som fletter sammen dialog og Berrigans rikt fantasifulle, poetiske prosa.

fortsettes

De tomme henders nåde og bønn


 "Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har, er min lengsel." Dette er min bønn for tiden.    

Et ord av apostelen Johannes lever sitt eget liv i meg disse dagene: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10) Gud er alltid først. Alt er Hans initiativ. Alt er nåde. Det gir meg hvile. 

For det er så mange krav. Altfor mange. Det største behovet jeg har - og jeg vil tro mange med meg - er å komme inn i troens hvile, bønnens hvile. Tomme hender er derfor det beste tegnet på tro. Det er så befriende når det går opp for oss at livet er en Guds gave som vi får ta imot i tomme, åpne hender.

onsdag, april 21, 2021

Familien til George Floyd: Vi gikk bønneveien


Familien min er en familie som ber. Og jeg tror på grunn av bønn fikk vi den dommen vi ønsket. Vi gikk på kne, noen av oss sto og spurte Den rette. Vi sa 'Gud, vi trenger rettferdighet, og vi trenger den nå.' Og Han svarte ... '

Terrence Floyd (bildet), bror til George Floyd på gårsdagens pressekonferanse etter at politimannen ble kjent skyldig i drapet på George Floyd.

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 8


 Samtalene med de epikureiske og stoiske filosofene på torget i Athen førte til at de besluttet å ta ham med seg opp på Areopagos. Navnet betyr krigsguden Ares' eller Mars' høyde. Der pleide byens øverste råd å møtes, og der fantes det en foredragssal hvor filosofene holdt til. Like overfor der igjen lå Psrtenon, visdomsgudinnen Palllas Atenes storslagne tempel. 

Det sto apostelen, omgitt av en nyhetshungrig skare, like overfor krigsgudens og visdommens guddoms-templer. For en motsetning mellom all denne hedenskapets makt og herlighet oog den enslige, fattige Kristi tjener og apostel! 

Her setter livet ham stevne; for dette stedet i Athen var den gamle verdens åndelige midtpunkt. Enhver ny tanke som ville erobre verden, måtte først fram til vurdering her. Og for det ordet som lå på denne mannens lepper i Åndens kraft og glød, for det ordet skulle hele den gresk-romerske gudeverden synke i støvet. Krigsguden har rast mot dette ordet, brynjekledde legioner av soldater, hvislende piler og flammende bål har vært satt opp mot evangeliet - de har påkalt visdomsgudinnens hjelp - og enda har evangeliet gått sin seiersgang, tross både ytre vold og åndelige våpen og aldri blir dets sannhetskraft kuet; dødsrikets porter vil aldri få makt over Kristi forsamling. Derfor er det apostelen som går seirende ned fra Marshøyden. 

Når jeg leser historien om Paulus oppe på Areopagos går tankene til en annen ensom Gudsmann, profeten  Elia oppe på en annen høyde - Karmelfjellet. Mot ham sto krigsmakten, kong Akab og dronning Jesabel. Mot ham sto datidens vismenn og hoffprestene, hele 450 avgudsvennlige prester for Baal og Astarte - og likevel sto han der blotttendes alene, uovervinnelig, fortrøstningsfull og rolig; for han visste at Gud var med ham.

Slk var det også med apostelen Paulus. Paulus sto på Areopagos i Athen overfor de greske filosofene med evangeliet i sine hender. Ikke noe mer. Det var alt han trengte. Til den kristne forsamlingen i Korint skriver han:

"For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandige forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korfestet, for jøder et anstøt og for hedninger dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,17-25)

Berørt av Gud


 Augustin sier at lengsel etter lykke er menneskets mest grunnleggende impuls. Ingen tviler på dette. Gud har lagt denne lengselen ned i oss for at vi skal lengte etter han. For det er han som er selve lykken.

Gud er gleden, han er den fullkomne lykksaligheten. Den som finner Gud, får del i hans lykksalighet. Lengselen etter Gud er skrevet inn i vår natur. Men mange vet ikke hvem lengselen deres er rettet mot. Derfor søker de lykken der den ikke finnes. 

Rett livet ditt inn mot Gud. Jo dypere du er deg bevisst at han er alle tings opphav og mål, jo mer blir du et virkelig menneske. Da får du oppleve at kjærligheten til Gud 'passer' for deg. Den gjør deg godt, den får deg til å blomstre. Gud og mennesket er ikke rivaler, slik mange humanister påstår. Gud er nettopp menneskets fullendelse.

Livet ditt blir bare lykkelig og salig i den grad det er en lengsel og streben etter Gud, en 'vandring' mot Gud. Å lete og strebe etter noe annet, vil alltid føre til skuffelse.

Det er underlig og vidunderlig at lengselen etter Gud innebærer både så mye smerte og så mye glede. Når vi blir klar over vår manglende evne til å elske Gud av hele vårt hjerte, kan dette vekke en dyp lengsel etter ham. Det gjør vondt å lengte, men samtidig gjør det oss lykkelige. For denne lengselen er et tegn på at vi er blitt berørt av Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid 1994, side 124

Foto: Pixabay

tirsdag, april 20, 2021

Gjør som Gud - bli menneske!


Gjør som Gud - bli menneske! Åndelighet på avveier er en åndelighet uten menneskelig ansikt. Når det ikke lenger er plass for skrøpelighet, lek, tvil, spørsmål, undring har troen beveget seg over på et sidespor som kan gjøre livet begrensende og destruktivt. Kravene, også de uuttalte, de du stiller til deg selv, og hva andre pålegger deg, kan etter hvert bli kvelende for det liv og den frihet du er kalt til i Kristus. 

Sann åndelighet og sunn åndelighet har plass til hele mennesket! I alle livets faser. For å bli mer hellig må du bli mer menneske. 

Bjørn Olav Hansen (C)

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 7


Talen apostelen Paulus holder oppe på Areopagos eller Marshøyden er strålende eksempel på det vi i dag kaller kontekstualisering. Hans sentrale tema da han taler til disse augudsdyrkende filosofene, var forholdet mellom det synlige og det usynlige. Han begynner å tale til dem om deres 'ukjente Gud', som Paulus sa at de dyrket, uten å kjenne. Hvem er dette? Det er den usynlige Herren Gud, som ikke tåler å bli representert av noe som er laget av menneskehender, som den skogen av avguder som kunne sees i Athen. Skaperen tar aldri form av det skapte. Det er denne usynlige Gud Paulus forkynner dem.

Det var mange slags visdomslærere eller filosofer på den tiden, og i sær i Athen. Hver dag holdt de berømte lærerne forelesninger i byens skyggefulle bueganger, og tilhørerne flokket seg omkring dem. Vel var den beste blomstringstiden for filosofene forbi, den pågikk i den edle Sokrates' dager og under hans berømte disipler Platon og Aristoteles, som levde allerede 300-400 år før Kristus; men filosofien blomstret likevel ennå i Athen.

De som historikeren Lukas nevner, var representanter for datidens to største filosofiske skoler. Epikureerne lærte at 'tilfeldighetene' styrte alle ting, derfor var det best å la det stå til og nyte livet. Stoikerne derimot, lærte at alt var bestemt av den ubøyelig skjebne. Derfor måtte en ved hjelp av visdommen forsøke å heve seg opp over det timelige og ta alt med 'stoisk ro'. Derav begrepet! Ble det allikevel for umulig til slutt, så hadde en lov til å ta sitt eget liv. 

Epikureerne lærte at man kan ete, drikke og være glad og på den måten ta med seg så mange goder som mulig i livet, mens stoikerne lærte at man skal undertvinge seg selv og vise selvkontroll i alle livets forhold. Toleransen for begge disse to filosofiske synene ble betraktet som politisk korrekt. Når det gjaldt Paulus og hans tanker, tror jeg folk flest ganske enkelt var nysgjerrige på å høre hva han hadde å si. De hadde rett og slett ikke annet å gjøre. 

Den usynlige Gud som apostelen Paulus talte om skapte verden og alt som er i den (Apg 17,24). Denne Gud opprettholder også verden og gir alle liv og ånde og alle ting (Apg 17,25). Gud skapte også alle mennesker av et blod, han lot dem bo i en mengde forskjellige kulturer, han plasserte menneskene i bestemte territorier, og alt dette gjorde han for at menneskene skulle ha samfunn med ham og for at de skulle kunne glede seg sammen med ham. 

Hvorfor kjente ikke athenerne denne Gud, som var så nær dem? En vesentlig årsak var at de heller hadde valgt å tilbe avguder og underkaste seg slike makter og åndskrefter som Apollo, Dionisos og Zevs. Ved å gjøre det, brøt de de første to budene til den usynlige Gud, han som Paulus talte om og som ingen avgud kunne representere.

Paulus prøvde å fortelle dem om hvor fåfengt det var å dyrke avguder, ved å peke på det synlige. Apostelen understreket to måter der skapningen i alminnelighet blir dyrket framfor Skaperen. 1: Templer som er bygd med hender og 2: Gull eller sølv eller stein, et bilde formet av menneskelig kunst. Et verk av menneskehender kan selvsagt ære Gud, men fra lenge før Paulus kom til Athen og opp til vår egen tid har mennesker valgt å bruke arkitekturen og kunsten for å ære mørkets usynlige makter i stedet for den rettmessige Skaperen. I stedet æres Gud i sitt skaperverk. "For hans usylige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av" (Rom 1,20). 

fortsettes 

Kristus sammenfatter alt


Hele bibelhistorien streber og utvikler seg mot Kristus. Han er den drivende kraften bak utviklingen. Han satte den i gang og leder den, samtidig som han er målet for den.  Han er alle profeters Herre og den som oppfyller profetiene deres. Det er han som er Skriftens enhet, for hele Skriften taler om ham. Han er den som egentlig tolker Skriften, ja han er selve tolkningen.

Når du lurer på hva eller hvem som er det åndelige innholdet i Skriften, da skal du vende deg til Kristus. Skriften vitner om ham (Joh 5,39). Han er selv svaret på det du lurer på. Han forklarer Skriften, ikke først og fremst ved det han sier, men ved det han er og gjør. På veien til Emmaus forklarer Jesus disiplene hvordan Det gamle testamente taler om ham (Luk 24,27) Men ved sitt liv har han allerede tolket Det gamle testamente lenge før det. Bilder og profetier fra Skriften blir klare og åpenbare  når vi ser hvordan Jesus oppfyller dem og gjør dem til virkelighet.

Dette tolkningsarbeidet begynner allerede ved inkarnasjonen. Men det fullføres på korset, der Jesus ofrer seg selv. Det dreper han alle skygger og og bilder og avslører hva som skjuler seg i dem. Når han sier: 'Det er fullbragt', (Joh 19,30), fullbyrdes også Skriften. og alt som var gjemt der, ble åpenbart.

Jesu kors er nøkkelen tilalle bøkene i Det gamle testamente. Der blottlegger han den dypeste meningen i alt som sto skrevet. Gud gir seg selv fullstendig for din skyld, han vil trekke deg inn i sitt eget liv. Det er dette Skriften handler om.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 116

mandag, april 19, 2021

Ny injeksjon i øyet


Denne mandas morgen skal jeg ha den andre injeksjonen i øyeeplet for å stanse blødningene og væskeansamlingen jeg sliter med i det venstre øyet. Det var opprinnelig meningen at jeg skulle ha den forrige mandag, men da var jeg i så elendig forfatning at det måtte utsettes. Jeg skal ha den tredje behandlingen fem-seks uker etter den andre. Takknemlig for forbønn, spesielt om beskyttelse mot Korona mens jeg er på sykehuset på Lillehammer. Jeg har tatt den første vaksinedosen for noen uker siden, og skal ha den andre 19.mai.

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 6


Paulus har ikke vært lenge i Athen før han begynner å forkynne om Jesus! Først i synagogen, deretter på torget. Der støter han på samtidens filosofer. Epikureere og stoikere. Et ordskifte finner sted, og disse intellektuelle menn beskylder Paulus for å være en ordgyter1 En pratmaker eller en mann med munndiare!

Dette var sterkt nedsettende tale. Selve ordet som oversettes med 'ordgyter' i den oversettelsen jeg bruker, som er Norsk Bibel 88/07, betyr bokstavelig 'en som plukker frø'. Den anglikanske presten og teoliogen John Stott kommenterer dette slik: "Det er vanskelig å tenke seg en mindre mottagelig eller mer spottende forsamling." (John Stott: The Spirit, the Church and the Worl,1993 side 278)

Det bloir enda verre i vers 32: "noen spottet". Andre oversetter: "noen lo" eller "noen blåste foraktelig" eller "noen hånte". Eugene Peterson sier det slik i 'The Message' som er en parfrase av Bibelen: "Noen lo av ham og vitset da de gikk derfra."

Andre igjen beskyldte Paulus for å "forkynne utenlandske guddommer" (Apg 17,18) Hvordan kunne de beskylde Paulus for det? Lukas svarer på det spørsmålet: "Det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen."

Det oppsiktsvekkende i dette svaret forsvinner med oversettelsen fra gresk. Det som står på gresk er: "De gode nyhetene om Jesus og Anastasis". Dermed trodde noen av Paulus snakket om to guder. Den ene het 'Jesus' og den andre het 'Anatasis'. Det de ikke forstod hvor kloke de enn var at Paulus talte to Jesu oppstandelse fra de døde. Så tett sammenvevd var Jesus og oppstandelsen at man ikke kunne snakke om noe annet enn Jesus og Ham oppstanden1 Den kristne tro er jo ingen filosofi eller morallære, men budskapet om en person som har stått opp igjen fra de døde! Dette er den apostoliske troen! Allerede ved begynnelsen av dette kapitlet ser vi denne vektleggingen: "Han la ut for dem og viste at Messias måtte lide og oppstå fra de døde." (Agj 17,3)

Apostelen Peter slo an dennw tonen allerede i sin mektige pinsepreken i Jerusalem: "Ham oppreiste Gud, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast." (Apg 2,24)

Jesu Kristi kors og oppstandelse er det helt sentrale midtpunkt og sentrum i den kristne tro. Men vi kan ikke forkynne korset alene. Uten oppstandelsen har ikke korset noen verdi. Da ville det hele endt med døden. Men med oppstandelsen er døden død! Døden er overvunnet. Med døden trampet Jesus ned døden. 

fortsettes

søndag, april 18, 2021

Jesus vil helbrede sårene våre


Livet er en reise, langs forskjellige veier, forskjellige stier, som setter sitt preg på oss. Vi vet i tro at Jesus oppsøker oss. Han vil helbrede sårene våre, berolige føttene som gjør vondt av å reise alene, å vaske hver av oss rene for støvet fra reisen.

Pave Frans (1936-

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 5


Mens Silas og Timoteus blir igjen i Berøa, skynder Paulus seg videre til Athen. Men han er ikke alene. Representanter for menigheten i Berøa og kanskje også Tessaloniki følger ham til Athen. Når reisefølget vender tilbake har de med seg en hilsen fra apostelen. Han ønsker at Silas og Timoteus "måtte komme til ham så fort som mulig." (Apg 17,15) Apostelen trenger profeten og pastoren: "Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme." (Ef 4,11-12) 

Athen var et svært mørkt sted. Mens apostelen venter på at Silas og Timoteus skal komme, "ble han opprørt i sin ånd da han så at byen var full av avgudsbilder" (Apg 17,16). Dette er det eneste stede i Det nye testamente hvor det greske ordet: 'Kateidolos', blir oversatt: 'Full av'. Det er omfattende beskrivelser i historiske kilder av avgudsdyrkelse i Athen. Det er blitt sagt at i Athen var det lettere å finne en gud enn et menneske. Ikke uten grunn ble derfor byen ofte omtalt som: 'En skog av guder'. Enkelte gater i Athen var så fulle av avguder at det var vanskelig å ta seg fram. Det skal ha vært flere avguder i Athen enn i Hellas til sammen på den tiden. 

Avgudsbildene i Athen var den synlige realiteten. Men i den usynlige verden foregikk det en mye større kamp. Okkulte åndskrefter var med og påvirke kunst, filosofi, utdannelse og dagliglivet i byen. Ikke bare det, men Athen var en premissleverandør for okkulte krefter som bredte seg over hele Romerriket. Den hellenistiske eller greske kulturen, påvirket hele det romerske imperium. Gresk ble det førende handelsspråket i denne delen av verden. 

Et åndelig mørke hvilte over Athen. Byens befolkning hadde helt frivillig inngått en allianse med mørkets makter. Navnet Athen kommer av navnet til gudinnen Atene, som på latin er det samme som gudinnen Minerva. De flste byene i den gamle verden hadde nemlig valgt å underlegge seg såkalte 'skytsgudinner'. Dette er det vi kaller territorale åndsmakter som øver kontroll over spesielle geografiske områder. Det er interessant i denne sammenheng å minne om at profeten Daniel beskriver: "Grekenlands fyrste," (Dan 10,19) som er en slik territorial åndsmakt. Atene var 'visdommens og de skjønne kunstners jomfrugudinne'. (Everett Ferguson: Backgrounds of Early Christianity, 1987, side 143) Under denne åndsmaktens innflytelse ble så Athen verdens intellektuelle og kulturelle sentrum.

I Athen ble det feiret en rekke fester til ære for demoniske krefter hvert eneste år. Her er en liten oversikt:

1. Festen til ære for Atene. Denne ble kalt 'Panateneia'. Festen ble feiret hver sommer.

2. Festen til ære for Apollo. Apollo var mannsidealets gud, den mannlige skjønnheten. Denne finner sitt sidestykke i vår tids kroppsbyggerkultur. Feiringen, som foregikk hver sommer: 'Det store offer'.

3. Festen til ære for Demeter eller Ceres på latin. Demeter er det samme som Moder Jord, en fruktbarhetsguddom og samtidig feminismens gudinne, en motsvarighet til Apollos som er den maskuline motsetningen. Festen ble feiret på høsten.

4. Festen til ære for Poseidon eller Neptun på latin. POseidon ble tilbedt som havets og jordskjelvenes gud. Feiringen foregikk midt på vinteren.

5. Festen for de døde, kalt 'Anthesterion'. Dette var en blomsterfest tidlig på våren til ære for dødens ånd.

6. Festen til ære for 'Dionisos' eller 'Bacchus' på latin. Dette var en drukkenskapsorgie sent på våren, til ære for vinhøstens ånd. 

7. Festen til ære for 'Zevs' eller 'Jupiter' på latin. Zevs var den høyeste makten, også kjent som himmelens ånd. Feiringen foregikk på begynnelsen av sommeren.

I sin banebrytende bok skriver historikeren Everett Ferguson, som jeg allerede har sitert fra følgende: "Festene er et dramatisk vitnesbyrd om hvordan religionen innvirket på alle områder i den hedenske antikken."

fortsettes

lørdag, april 17, 2021

Nå kan det åpnes for å ta livet av enda flere barn i mors liv


Kristne velgere bør merke seg Arbeiderpartiets vedtak denne helge hvor partiets landsmøte går inn for å fjerne abortnemdene og tillate at et 18 uker gammelt menneskebarn hvor tær og fingerspisser har utviklet særegne avtrykk, blodsirkuasjonen er i full gang og hvor imunsystemet begynner å virke, drepes i mors liv. Arbeiderpartiet går altså inn for å drepe et menneskebarn som er blitt så stort og sterkt at mor kan merke det sparker i magen. Så langt har vi kommet. Det er veldig skremmende.

Arbeiderpartiet nye politikk betyr i praksis at rettsvernet som et ufødt liv har i dag etter uke 12, blir helt borte frem til uke 18. Hele norsk venstreside står nå bak å ta livet av enda flere barn. Det skjer samtidig med at teknologien gir oss gode muligheter for å redde disse barna om de skulle bli født for tidlig. En stemme til Arbeiderpartiet eller et annet parti på venstresiden betyr i praksis at man sier ja til å ta livet av enda flere spedbarn. 

Vekkelse i Nashville: 1048 mennesker døpt på fire måneder


Noe er på gang i Nashville i USA! I løpet av fire måneder er 1.048 mennesker døpt på bekjennelsen av sin nyfunne tro i Long Hollow Baptist Church. Det er CBN News som melder dette. 

Gnisten som antenner flammen er ikke alltid så lys først.

Det har absolutt vært sant for Robby Gallaty, seniorpresten i Long Hollow Baptist Church i Hendersonville, Tennessee, hvor 1 048 mennesker har blitt døpt siden søndag 20. desember, etter nesten et år av det Gallaty beskrev som "stillhet og ensomhet" i sitt eget liv.

"Her er hva som skjedde," sa pastoren til Faithwire under en nylig Zoom-samtale og lente seg inn i kameraet etter å ha tatt av seg brillene. “Jeg begynte å sitte hos Herren i ti måneder. Så, til slutt 15. desember 2020, er jeg på verandaen, og jeg hører så tydelig som dagen disse ordene i hodet mitt, etter en sesong med stillhet og ensomhet: ‘Spontan dåp.’ ”

“Jeg tenkte,” spontan dåp? ”, Sa Gallaty. “Først og fremst hadde jeg aldri gjort spontan dåp - jeg hadde bare vært kristen i 18 år på den tiden. Jeg hadde aldri sett spontan dåp. Jeg hadde hørt om misbruk av spontan dåp. Men jeg var lydig. ”

Den påfølgende søndagen, minnes predikanten, var den gudstjenesten som var minst besøkt i sin fem år lange periode i Long Hollow. Landet var tross alt fremdeles i en pandemi, og Tennessee så en økning i COVID-19-infeksjoner på den tiden.

Gallaty sa at det føltes som om alt virket mot det han var sikker på at Gud så tydelig hadde bedt ham om å gjøre.

"Det var som alt vannet vi kunne legge på offeret," sa han og refererte til historien i Det gamle testamente i 1. Kongebok 18, da Elias heller vann på et offer midt i en tørke, slik at når det ble fortært av brann, det var tydelig at det var ved Guds handling alene.

Den søndagen i midten av desember ble 99 mennesker døpt.

"Jeg hadde aldri sett noe lignende før i mitt liv," sa pastoren og la til at han antok at det må ha vært slutten på "vekkelsen" han lette etter, til han kom tilbake til verandaen sin igjen den kvelden.

"Herren ga meg dette visuelle," sa han og minnet at han satt utenfor huset hans den søndag kveld. "Han viste meg," Dette er de tunge regndråpene, Robby, før den voldsomme regnskyllen som kommer. '"

Gallaty var da i kontakt med de andre ledere i Long Hollow, og påfølgende tirsdag, bare tre dager før jul, var kirken vert for en eneste dåpsgudstjeneste der ytterligere 81 mennesker møtte opp.

Det var på det tidspunktet, predikanten sa, at ting "virkelig kom ut av kontroll." Mennesker som hadde sett Long Hollow online, begynte å reise til Hendersonville kirken og dens to satellittcampuser, selv om Gallaty sa at han "aldri oppfordret" noen til å gå ombord i et fly til Tennessee.

Nå, i løpet av mindre enn fire måneder, har Long Hollow hatt tilsyn med dåpene til mer enn 1000 mennesker fra 15 forskjellige stater, hvorav to kom helt fra Maine. Hver av dem er enten koblet til samfunnsgrupper i Long Hollow eller har blitt oppfordret til å søke disippelskap i hjembyene.

Til sammenligning døpte Long Hollow 162 personer i 2018 og 222 i 2019.

"Det er en ekte trekk  av Den Hellige Ånd," forklarte pastoren.

En slik åndelig oppvåkning ville imidlertid ikke vært mulig uten den tilsynelatende kjedelige gnisten som til slutt tente flammen.

Transformasjonen som skjer i Long Hollow er bare mulig, innrømmet Gallaty, fordi han tatt oppgjør synden i sitt eget liv: stolthet, sjalusi og arroganse sa han at han ikke engang var klar over at han hadde tatt bolig i sitt hjerte.

"Jeg gikk til verandaen hver kveld for å sitte hos Herren og tenkte at han skulle løse problemene i kirken min," sa predikanten til Faithwire. “Jeg var veldig frustrert. ... Jeg sa: ‘Herre, du løser problemene i staben min. Jeg trenger deg til å løse problemene i kirken min. Jeg trenger deg til å fikse diakonene. Jeg trenger deg til å fikse landet. ’Og her er hva Herren viste meg. Omtrent to måneder inn viste Gud meg: ‘Problemet er ikke med kirken din. Det er ikke med personalet ditt. Problemet er deg. Du er problemet. '"

Senere i intervjuet snakker Gallaty direkte til sine pastorer.

"Årsaken til at du ikke ser et mektig trekk fra Gud i kirken din kan være fordi du er blodpropp," sa han. “Og det sier jeg av erfaring. Du kan være problemet med at Gud ikke beveger seg. "

Gallaty, som for tiden forkynner en prekeneserie om Den hellige ånd, sa at hans nylige reise med Herren også har gitt ham en rikere og djupere forståelse av bønn.

Han beskrev bønn som «vedstablingen for brannen som brenner i helgen», og refererte til fellesgudstjeneste på søndager.

"Jeg er overbevist om at bønn føder vekkelse og vekkelse føder bønn," sa Gallaty.

Men for så mange troende - både nye og gamle - er bønn en vanskelig ting, en praksis som av forskjellige grunner til tider føles så mystifiserende og forvirrende.

Det burde ikke være slik.

“Når folk sier til meg: 'Jeg vet ikke hvordan jeg skal be', [eller], 'jeg kan ikke be', [sier jeg til dem], 'Vel, hvis du vet hvordan du skal snakke med mennesker, vet du hvordan man kan snakke med Gud, '' sier Gallaty. “Bønn er rett og slett en dialog. For noen av oss er dialogen ensidig, så det meste av bønnetiden vår med Gud er en handeliste over ideer som Gud kan stemple for at jeg skal bli velsignet. ”

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 4


Åtte mil sørvest for Tessaloniki, i et fjellandskap, lå Berøa, som var en by i Makedonia.  Paulus og hans apostoliske team må ha brukt et par dager på å ha kommet hit. Han måtte forlate Via Egnatia, ettersom Berøa ikke lå hans hovedveien, slik de andre byene han hadde besøkt i Hellas. Den lå 80 km fra Tessaloniki  og ca 38 km fra havet. Det er uklart hva som er foranledningen hvorfor han tar denne 'avstikkeren'. Men det er forsamlingen i Tessaloniki som sender dem dit: "Men straks samme natt sendte brødrene både Paulus og Silas av sted til Berøa." (Apg 17,10) 

At dette skjer så hurtig skyldes nok i vesentlig grad den forfølgelsen som finner sted i Tessaloniki. For å verne om apostlene anbefaler menighetens eldste - les brødrene - at de kommer seg av gårde derfra så fort som mulig. Vi ser det samme skje i Berøa når det kommer noen som "hisser opp folket der også" (v.13)

Det samme mønsteret gjentar seg: når Paulus kommer til Berøa drar han rett til synagogen. Det er noe spesielt med jødene i Berøa. Lukas beskriver dem slik: "Disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt." (Apg 17,11) Det er det aller beste noen kan gjøre. Stemmer det ikke med Skriften har det liten eller absolutt ingen verdi. Det kan være menneskelig visdom, men den kan ikke måle seg på noen måte med Guds visdom. Ingenting er over og ingenting er ved siden av Guds ord. Det er Guds ord som er autoritaivt, guddommelig inspirert, og evig gyldig hva angår liv og lære. Dette forstod de i Berøa og derfor ble alle ord Paulus sa prøvd på en høyere autoritet: Skriften. Slik må også all lære og alle profetiske budskap i dag, prøves på Guds ord. Stemmer ikke læren eller de profetiske budskapene med Guds ord, er det ikke fra Gud, uansett hvor riktig det enn måtte høres ut. Gud taler ikke imot sitt Ord.

Mange i Berøa kom til tro. "...og ikke få av de fornemme greske kvinner og mange greske menn." (Apg 17,12) Evangeliet når inn i alle samfunnslag - også her. Både i Filippi, Tessaloniki og Berøa pågår det altså en vekkelse blant de mer velstående i samfunnet. De rike har også behov for Jesus. De åndelige behiovene og lengslene er like uansett sosial status.

Oppviglerne fra Tessaloniki finner også veien til Berøa. Ryktene går om det som skjer der, og når de hører at "Guds ord ble forkynt der, kom de dit og hisset opp folket der også." (Agj 17,13)

Det fører til at menigheten i Berøa sender Paulus avgårde "på veien til havet" (Apg 17,14). Så legger Lukas til: "Men Silas og Timoteus ble igjen der."

Dette er et apostolisk mønster vi ser igjen flere steder i Apostlenes gjerninger. En menighet blir grunnlagt av apostlene, så reiser de videre, men ikke uten at menigheten på stedet får oppfølging i form av undrrvisning og så innsettelse av eldste. Dette hører me til ordningen av de nytestamentlige menighetene. Vi ser det samme skje, for eksempel på Kreta: "Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg." (Tit 1,5)

I Berøa ble det igjen både en profet og en menighetsbygger og pastor. Det er en god kombinasjon.

fortsettes