Med foldede hender for Norden - og i særdelshet Sverige

Norden - og særlig vårt naboland Sverige - står midt oppe i en svært alvorlig krise. Den svenske statsministeren, Ulf Kristersson, sier det rett ut: "Ikke noe land opplever en lignende situasjon som Sverige akkurat nå", og legger til: "Situasjonen er eksepsjonell." På en pressekonferanse fredag meddelte Kristersson at det svenske forsvaret vil bli satt inn i kampen mot den organiserte og voldelige kriminaliteten. Nå gir statsministerne i Norden løfte om å hjelpe Sverige.

Kan politikerne samle kreftene, så kan bønnefolket i Norden gjøre det samme! Tiden er nå kommet til å folde våre hender og bøye våre knær for å be for våre nasjoner, og stride i bønn mot de åndskreftene som vil død og ødeleggelse, som skaper frykt og lidelse.

"Det finnes en uro i de nordiske landene. De vil heller ikke at svensk gjengkriminalitet skal få feste hos dem", sier den svenske statsministeren.

Denne måneden har totalt tolv personer blitt drept i forbindelse med gjengkriminalitet i Sverige. Flere av de drepte er mindreårige.

Norsk politi opplyser at det finnes 150 kriminelle nettverk her i landet. Ifølge Kripos-sjefen er "Foxtrotnettverket registrert i seks politidistrikt i Norge. Også andre svenske organiserte kriminelle gjør tjenester for norske kriminelle i Norge."

"Situasjonen i Norge er tilsvarande den i Sverige, med at vi har bakmenn som sitter i utlandet og styrer den organiserte kriminaliteten derfra i stor grad. Mens bakmennene i Sverige sitter i Tyrkia, siter bakmennene våre i Marokko2, sier Kripos-sjef Kristin Kvigne til NRK.

Politiet understreker at det ikke er svenske tilstander i Norge.

"Men man skal være forsiktige med å tenke at nettverkene som opererer i Norge ikke er like farlige, selv om det ikke er like mye voldelig aktivitet her. Det kan tvert i mot bety at de har ganske mye bedre kontroll på bakken i Norge. Jeg tenker at vi skal være oppmerksom på at desse miljøene også har et voldspotensial", sier Kvigne til NRK.

Kreftene som er sluppet løs i Norden, kommer de som en konsekvens av at Gud holder velsignelsen og beskyttelsen tilbake på grunn av syndene våre nordiske folk har gjort seg skyldige i? Ikke minst fosterdrapene og ureetten mot de fattige?

En underlig drøøm om en ortodoks munk

I natt drømte jeg om en ortodoks munk jeg ikke engang visste eksisterte. Det vil si det var to drømmer. Den første er jeg litt usikker på var en drøm, eller et syn. Jeg hadde akkuraat satt meg i hvilestolen min da jeg plutselig så følgende: En mann satt på en stol, og foran ham sto det mennesker i kø for å snakke med ham. Var han en profet? Jeg vet ikke. Jeg stilte meg i kø, og da det endelig var min tur klarte jeg ikke å si noe fornuftig. Det jeg stotret frem var nærmest uforståelig, og det motsatte av hva jeg egentlig mente. 

Så, om natten, drømte jeg at jeg deltok på en stor konferanse eller en samling med masse kristne. Jeg så flere, som jeg hilste på. Men det viste seg at møtene var over da jeg var kommet frem. Jeg dras mot et bokbord, og blant alle bøkene finner jeg noen unnseelige skrifter av ørkenfedrene, og så: en vakker bok. Jeg ser ennå omslaget foran meg! Azurblått hav. En hvit steinkirke. Og tittelen: St.John the Hermit of Crete. Jeg grep den, og våknet.

Hvem var denne hellige Johannes eneboeren av Kreta? Tenk om det ikke eksisterte noen Johannes av Kreta? Jeg hadde aldri hørt om ham før. Så når jeg sto opp googlet jeg navnet, og her er litt av det jeg fant: 

Hellige Johannes ble født og vokste opp i Egypt. Sammen med 35 andre fromme menn dro han til Kypros for å leve i askese. Der ble de kjent for sine evner til å kurere sykdommer. Historiene om hellige Johannes og hans menn nådde de andre asketene på øya, og 39 av disse ble med i gruppen. Etter en stund dro alle videre til Attaleia (Antalya) i det nåværende Tyrkia, hvor ytterligere 24 asketer sluttet seg til dem.

Det asketiske samfunnet, som nå består av 99 menn, ba til Gud om å vise dem et sted hvor de ville kunne leve et tilbaketrukket liv, ettersom de ble møtt med tilbedelse og ære fra mennesker overalt. Av den grunn ba Gud dem gå til Kreta, og i år 1300 seilte de fra Tyrkia mot Kreta. På grunn av en voldsom storm var det umulig å legge til kai ved sørkysten av Kreta, så de snudde for å legge i havn på øya Gavdos. Da stormen hadde stilnet etter 24 dager, dro asketene ut igjen. Men da de skulle gå om bord i skipet, hadde Gud gjort Johannes usynlig, så de dro ved en feiltakelse uten ham. Ved deres ankomst til Kreta fant asketene ut at Johannes ikke var blant dem. De innså at han fortsatt måtte være på Gavdos, og fra stranden ba de ham om å komme. På øya hørte John ropet deres. Han ba en bønn, kastet tunikaen i vannet og seilte – stående på tunikaen – til Kreta på tre timer.

På Kreta dro nå asketene opp i landet, og de slo seg ned i grottene Zoures og Characas nær landsbyen Azogyres, litt nord for Palaiochora.

Fra hulene forkynte de evangeliet til innbyggerne på Kreta, og derfor ble de senere kalt De hellige fedre (Agii Patéres). Til tross for hardt og fysisk krevende arbeid levde de et veldig spartansk liv og levde kun på brød og grønnsaker.

Hvorfor disse to drømmene? Jeg vet ikke. Det er et bønneemne for meg nå.

Kirker med et nedtonet kulturtilpasset budskap krymper

Forskeren David Goodhew konstaterer at kirker med et nedbetont, kulturtilpasset budskap krymper, mens kirker som omfavner hele den kristne tro vokser.

The Spectator magazine, et britisk ukeblad med fokus på politikk, publiserte forrige uke en artikkel med tittelen "Inside Britain's Fastest Growing - and Shrinking - Churches".

Akkurat som i Sverige imploderer mange kirker: Med den nåværende nedgangstakten vil de tradisjonelle kirkene i Wales, Skottland og England gradvis legge ned i løpet av de kommende tiårene, med start på 2030-tallet. Engelske anglikanere, i likhet med engelske katolikker, antas å feire sin siste gudstjeneste en gang på 2060-tallet.

Men det er også et dramatisk motbilde. De siste tiårene har tusenvis av nye kirker, av ulike varianter, dukket opp over hele landet. I London er kirkebesøket på søndager i dag ti prosent høyere enn det var for 40 år siden. Store menigheter blomstrer: Elim Pentecostal Church i London har vokst fra 50 000 til 75 000 medlemmer på 25 år!

Veksten skyldes delvis migrasjon, med kristne fra andre kontinenter som tar med seg en levende tro, men det er langt fra den fullstendige forklaringen. Viktigere er det at voksende menigheter gir næring til disipler, som kan gi troen videre til andre: «Vellykkede menigheter lærer folk hvordan de skal introdusere andre for troen og vise dem hva det er å være kristen».

Andre aspekter som forskere trekker frem er at det handler om klarhet. Blomstrende kirker «er veldig klare i sin overbevisning – spesielt om hvor presserende det er å ta imot Kristus, fordi ens evige skjebne står på spill».

​David Goodhew, en ledende forsker på kirkevekst, bemerker at det viktige spørsmålet ikke handler om liturgi, om kirker er formelle eller uformelle i sine tjenester. Utviklingen er bestemt på et annet punkt: «Kirker som har et nedtonet budskap, tilpasset kulturen, minker, mens de kirkene som har hele den kristne tro, inkludert en klar tro på det overnaturlige, vokser. 

Stefan Löfvens bevingede ord «vi så det ikke komme» er blitt et uttrykk for den velmenende naiviteten som ikke vil se det som tydelig skjer foran øynene på en. Den samme utfordringen, å se virkeligheten, gjelder for menigheten, både i Storbritannia og i Sverige.

Det er Kristi budskap, ikke kulturbudskapet, som er kirkens fremtid. Det er Ordet og Ånden, ikke tidsånden, som må sette agendaen vår.

- Stefan Gustavsson, lederskribent i Världen idag. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

OversettelsesresultatOversettelsesIngenting av dette er nyheter. Det er godt kjent og har blitt bekreftet mange ganger, både internasjonalt og i Sverige. Spørsmålet er bare hva teologer, prester, pastorer og samfunnsledere velger å gjøre med kunnska_border

150 nasjoner samlet i Jerusalem for å be

Denne helgen var 1500 deltakere fra 150 nasjoner samlet til den store All Nation Convocation bønnekonferansen i Jerusalem, ledet av pastorene Tom og Kate Hess (bildet).

Det er den kristne avisen Världen idag som skriver dette i sin nettutgave torsdag.

Den årlige samlingen, som i år har temaet «Gjør vei for Guds rike», feirer i år 30-årsjubileum og har foredragsholdere som Cindy Jacobs, John Mulinde, Lance Wallnau, Heidi Baker og fra Sverige blant andre Suleman Manzoor. 

Bønnekonferansen varer i elleve dager, til og med 29. september, og avsluttes deretter med en tre dager lang bønnereise til strategiske steder.

Et av de profetiske budskapene som ble lansert på konferansen er at 2023 er året for å reise opp fakkelbærere. I forbindelse med det ble det utnevnt noen spesifikke fakkelbærere, som skal ta fakkelen til jordens ender og deretter tilbake til Jerusalem for neste års konferanse.

 

Belgisk kvinne ble kvalt med en pute under eutanasi

En belgisk kvinne som ba om dødshjelp ble kvalt til døde med en pute da den dødelige dosen av medisin mislyktes og kvinnen begynte å skrike. Hendelsen etterforskes nå som et drap.

Det er den kristne avisen Världen idag som skriver dett.

Da den 36 år gamle belgiske Alexina Wattiez ble diagnostisert med terminal kreft, ba hun om aktiv dødshjelp fra en organisasjon i Liège, melder CBN News.

Partneren hennes, Christophe Stulens, fortalte til den belgiske avisen Le Soir at en lege og to sykepleiere kom til familiens hjem for å gi henne den dødelige injeksjonen. Etter å ha tatt farvel med Wattiez, måtte Stulens og hans 15 år gamle datter vente ute på terrassen.

Han sier at han forventet en fredelig død for partneren, noe hun også hadde ønsket, men i stedet hørte han henne plutselig skrike.

– Jeg kjente igjen stemmen hennes. Etterpå så vi henne ligge på sengen med øynene og munnen åpen.

Obduksjonen viste at Alexina Wattiez døde av kvelning, og ifølge Le Soir byttet sykepleierne på å bruke en pute for å kvele henne. Christophe Stulens saksøker nå organisasjonen, med mål om å få en debatt om saken slik at noe slikt aldri skal skje igjen.

Påtalemyndigheten i Liège har åpnet en drapsetterforskning.

Til tross for Belgias forsøk på å utvide tilgangen til dødshjelp, blir hendelsen nå fordømt av belgiske politikere.

Ifølge Live Action News brukes de samme stoffene i både dødshjelp og dødsstraff.

– Disse medikamentene, gitt i tilstrekkelig høye doser, gjør at pasienten ikke kan bevege en muskel, ikke kan uttrykke ytre eller synlige tegn på smerte. Men det betyr ikke at han eller hun er fri for lidelse, sa Joel Zivot, assisterende professor i anestesiologi og kirurgi ved Emory School of Medicine, til nyhetssiden.

Zivot forklarer videre at eutanasipasienter ofte drukner av væske som fyller lungene, mens de blir lammet av stoffene. Han mener dødshjelpsforkjempere har en plikt til å være tydelige på detaljene rundt dette.

– Folk som vil dø fortjener å vite at de kan ende opp med å drukne, ikke bare sovne.

Gjør godt mot alle

 "Gjør godt mot den som vil krangle med deg, og du vil vinne argumentet. En enkelt handling av medfølelse vil trenge inn i en dum manns sinn og gjøre en bitter mann myk raskere enn timer med samtaler.

- Johannes Klimakos, født i Syria i 579 og død på Sinaifjellet i 649, ortodoks munk og åndelig veileder. Oversatt til norsk  av Bjørn Olav Hansen (c)

'Jesus Revolution' er en varselsklokke

Her i USA hører jeg de vakre vitnesbyrdene om hvordan filmen 'Jesus Revolution', som opprinnelig ikke var ment å nå Sverige i det hele tatt, nå fyller kinosaler og fører til debatt der hjemme. Filmen fortjener alt og mer. Maria og jeg så den i fjor vår på en amerikansk kino og i uker etterpå kunne jeg nesten ikke tenke meg noe annet. Historien om hvordan Guds ånd slo ned midt blant den mest usannsynlige gruppen mennesker – høye på LSD, sexavhengige ungdommer påvirket av østlig religion – og fødte en så ren, vakker og Jesus-sentrert vekkelsesbevegelse kan ikke være fortalt ofte nok.

Mange av de som er gamle nok til å ha blitt inspirert, påvirket og revitalisert av Jesus-bevegelsen på 70-tallet har gjennom filmen fått en kraftig tilbakemelding på sin første kjærlighet, og mange som er unge nok til å aldri ha hørt om den, får øyne for en av de vakreste vekkelsesbegivenhetene i moderne tid.

Men Jesu revolusjon er ikke bare et vidunderlig vitnesbyrd i rekken av historiske Åndens utgytelser. Det er også en varselklokke av det alvorligste slaget, for svensk kristendom.

For filmen dokumenterer ikke bare skjønnheten i at unge, ødelagte liv blir helbredet og frelst i møtet med Jesus. Den viser også hva som var den store tragedien med Jesus-vekkelsen, som godt kunne gjenta seg i dag: hvor totalt uforberedt kristenheten var på det som skjedde, og hvordan det store flertallet valgte å stenge kirkedørene for disse unge menneskene og vekkelsesbålet tente i deres hjerter, i stedet for å åpne dem.

​For meg er en av filmens kraftigste scener når pastor Chuck Smith, spilt av Kelsey Grammer, innser den smertefulle prisen han må betale for å slippe den unge, nyopplyste generasjonen av hippier inn i sin etablerte menighet: at flere av hans eksisterende medlemmer ville ikke omfavne arrangementet i det hele tatt, men i stedet ta avstand fra det og forlate kirken i protest.

Til slutt fikk menigheten hans 'Calvary Chapel' halvert i sine opprinnelige medlemsmasse, men kom til å formere seg gjennom alle de unge som ville finne et åndelig hjem der. Og dette fant sted i en av de ytterst få menighetene som ble regnet som «positive» til Jesus-vekkelsen.

I de aller fleste tilfellene nektet de fullstendig å slippe bevegelsens ungdom inn i fellesskapet. Da disse desperat forsøkte å låne kirkelokaler i det minste om natten, for å døpe alle de unge som kom til tro, sa de nei til dette også. De aller fleste menigheter ønsket ikke en eneste omgang med disse ungdommene. De spilte gitar! De hadde langt hår! De hadde på seg olabukser!

Så dåpen måtte holdes i Pirate's Cove og i skuespiller Pat Boones private svømmebasseng, mens kirken i stedet stengte dørene helt.

Og fortsatte å be om vekkelse.

At Jesus-bevegelsen dermed ble isolert og overlatt til sin egen skjebne var hovedårsaken til at den senere ble sårbar for kjetteri og etter hvert ebbet ut, selv om den – gudskjelov – først klarte å berøre hundretusenvis av liv med sin brennende kjærlighet til Jesus .

Etter å ha sett filmen, slet jeg med spørsmålet om hva som ville skje hvis Guds ånd skulle gjøre noe lignende i Sverige i dag: slå ned i den mest intetanende gruppen i samfunnet og tenne en vekkelsesbål der vi minst forventet det. Vil det være beredskap? Vilje til å endre det som måtte endres for å skape et hjem for Guds verk?

Ville vekkelse være så verdifull for Guds folk at de villig ville gi opp vaner, rutiner og trøster for det nye som Ånden skapte?

Og i bønn hørte jeg Åndens stemme i meg, denne gangen knust og trist, som sa: «Ikke gjør den samme feilen igjen. Jeg ber deg – ikke gjør den samme feilen igjen!

- Joakim Lundqvist, pastor, Livets Ord. Lederartikkel i Världen idag. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen.

Jesu glede

'Jesu glede' het et sted her i byen hvor jeg bor. Det er et ganske uvanlig navn på et hus, men så var stedet ganske uvanlig også. Jeg antar, utn å vite det, at de som drev dette stedet hadde hentet inspirasjon til navnet fra De evangeliske Mariasøstrene i Darmstadt i Tyskland hvis søsterfellesskap hadde et hus ved samme navn. Dette var i 'Jesusvekkelsens' tider på 1970-tallet. Stedet kom til å bety mye for oss som kom til tro under  den vekkelsen. 

Den siste måneden har jeeg tenkt på dette uttrykket: Jesu glede. 

I en tid, og i en verden, så full av uro, frykt, krig, dyrtid, naturkatastrofer, er kanskje ikke det ordet det mest naturlige å gå rundt å tenke på, men i Hebr 12,2 leser vi disse sterke ordenee: "... med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glde som ventet ham, led hab tålmodig korset, uten å akte vanværen, og har satt seg på høyre side av Guds trone."

En ting er jeg sikker på: i himmelen er det ingen armod, frykt, mangler, avskjeder, sykdom, men det er overflod på overflod på overflod av GLEDE! I Salme 16,11 leser vi: "Fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet." Og i Hebreerbrevet leste vI OM DEN GLEDE som VENTET HAM!

En av Åndens frukter er glede, og det finnes en egen fryd i Den Hellige Ånd! "I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd..." (Luk 10,21)

I sin avskjedstale snakket Jesus til sine disipler om en "glede som ikke kan tas fra dem", og den gleden knyttes til det faktum at Jesus kommer igjen, jfr Joh 16,22. 

Eier vi Jesu glede eier vi alt.

Å få tilgang til Riket

Når vi nærmer oss slutten av denne tidsalder (alder/aion) oppdager vi at det er så mye mer som Herren tilbyr. Å oppleve Herrens frelse betyr at vi har blitt renset av Herren Jesu blod og tatt imot ham som vår Forløser. Imidlertid er det så mye mer i riket som en del av vår arv i ham.

Å kjenne Herren erfaringsmessig er av største verdi. Matteus 5:3 sier "Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres."

Når vi har overgitt oss helt til Herren, får vi større tilgang til Rikets rike. Å få tilgang til det usynlige riket og rikets mysterier og lære å fungere som både prester og konger nå og som forberedelse til tiden som kommer. En slik fantastisk åpenbarende sannhet som blir tilbudt denne generasjonen.

Det er et innvendig djup som roper til Guds djupe ting. Djupe rop til djup som lyden av fossefall. Ånden søker i djupet av Guds hjerte for å avsløre ting som øyet ikke har sett, øret ikke har hørt og som ennå ikke engang er kommet inn i menneskets hjerte. Vi vil få tilgang til det riket og deretter profetere de store åpenbaringene ved å kombinere åndelige tanker med åndelige ord.

- Paul Keith Davis/Oversatt til nnorsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Dåpsdagen min: Oppreist til et nytt liv

Siden 1979 har 25.september vært en spesiell høytidsdag for meg. På den dagen for 44 år siden lot jeg meg døpe på bekjennelsen av min tro. Det var en vel overveiet handling. sommeren 1972 hadde jeg bestemt meg for å bli en Jesu disippel, men det skulle gå et par år før dåpsspørsmålet ble aktuelt for meg og ytterligere noen år før jeg ble døpt med full neddykkelse. Det skjdde i Mjøsa en gråkald septemberdag. Jeg hadde tredd på meg den røde islenderen jeg fikk som militærnekter, da jeg avtjente min sivilarbeidertjeneste. Den hjalp litt mot kuldesjokket. 

Det som gjorde ar dåpsspørsmålet ble aktualisert for meg, var først og fremst studiet av dåpstekstene i Det nye testamente og dåpspraksisen i den før-konstantinske kirken, og møtet med den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen.

Etter dåpshandlingen har ordene fra Rom 6,3-4 betydd mye for meg. Jeg feirer dagen med å lese disse ordene: "Eller vet dere ikke at alle vi som er døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død. Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv."

Yom Kippur - Den store forsoningsdagen

Ingen kan oppfylle loven om uskyld - ingen er unntatt fra loven om omvendelse.

Den store historien om Guds forløsningsplan som blir fortalt gjennom Herrens syv høytider nærmer seg slutten når vi kommer til forsoningsdagen i kveld. Av disse syv høytidene, * Påske * Det Usyrede brøds høytid * Førstegrødens høytid * Pinse * Basunhøytiden * Forsoningsdagen * og Løvhytteefesten, er forsoningsdagen den sjette og mest dystre. I kveld går Israels folk inn i den mest høytidelige dagen i året, og alvoret i denne spesielle tiden gir ekko blant troende over hele verden.

​En gang i året, bare på denne dagen, ble hele nasjonen Israel instruert til å legge seg lavt, ydmyke våre hjerter, fornekte kjødelige ønsker og vente på at noen andre skulle utrette noe utrolig viktig på våre vegne. Bare Israels yppersteprest arbeidet den dagen, og hans arbeid fant sted i selve Guds bolig, Det Helligste, dypt inne i Tabernaklet Gud instruerte Moses om å bygge som en bolig for det guddommelige nærvær blant sitt folk Israel.

Mens hele nasjonen var i en total obligatorisk sabbatshvile og plaget deres sjeler, var det bare ypperstepresten som arbeidet for Herren i ensomhet. Ved å velge en geit til Herrens offer og en annen geit til å være "Azazel" - syndebukken, ypperstepresten først "... drep syndofferets geit ... bring blodet inn i forhenget ... og utøs det på nådestolen ... Så , han skal gjøre soning for det hellige på grunn av Israels barns urenhet og på grunn av deres overtredelser, for alle deres synder …»

Deretter, etter stenking av det uskyldige blodet på nådestolen, "skal Aron legge begge sine hender på hodet til den levende bukken og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser med hensyn til alle deres synder. , og legger dem på bukkens hode og sender den ut i ørkenen … Bukken skal bære på seg alle sine misgjerninger til et ubebodd land …”

Gud konkluderte: «Dette skal være en evig lov for dere: I den syvende måneden, på den tiende dagen i måneden, skal dere plage deres sjeler og ikke gjøre noe arbeid … For på den dagen skal presten gjøre soning for dere , for å rense deg, så du kan bli ren fra alle dine synder for Herrens åsyn. Det er en hellig hvilesabbat for dere … dette skal være en evig lov for dere, for å gjøre soning for Israels barn for alle deres synder en gang i året.» (3. Mosebok 16).

FORSONING ER IKKE TILGIVELSE

​Ikke en eneste gang nevner Skriften ovenfor syndenes forlatelse. De lover bare soning for synder som bare er å "dekke" eller "gjemme" våre krenkelser for Gud. Faktisk snakker hele Det gamle testamentets skrift veldig lite om syndsforlatelse, og den grunnleggende årsaken til det kan finnes i Salme 130 som sier: «Herre, hør min røst! La dine ører være oppmerksomme på stemmen fra mine bønn. Hvis Du, Herre, skulle merke misgjerninger, Herre, hvem kunne da stå? MEN DET ER TILGIVELSE HOS DEG, så du kan bli fryktet.»

Med andre ord, David forsto, ved åpenbaring, at tilgivelse bare kan finnes i Herren, og at soning, hvor viktig den enn måtte være, bare er en midlertidig løsning på et evig problem som aldri forsvinner.

FRA FORSONING TIL TILGIVELSE

Da Guds Ånd talte gjennom Jeremia om den nye pakt som Gud var i ferd med å opprette med Israel og Juda, sa han: «Se, de dager kommer, sier Herren, da jeg vil slutte en ny pakt med Israels hus. og med Judas hus, ikke etter den pakt som jeg gjorde med deres fedre den dag jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av landet Egypt, min pakt som de brøt … Men dette er pakten som Jeg vil gjøre med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den på deres hjerter; og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk … for de skal alle kjenne meg, fra den minste av dem til den største av dem, sier Herren.»

Hvorfor er Gud nå i stand til å inngå en så fantastisk pakt, en som han ikke kunne gjøre på forhånd? Svaret er i neste vers, og sier: "For jeg vil tilgi deres misgjerning, og deres synd vil jeg IKKE HUSK MER." (Uthevelsen min. Jeremia 31). Den gamle pakt var basert på forsoning; den nye pakt er basert på tilgivelse.

Mens forsoning var essensielt og repeterende av natur, som vi ser i 3. Mosebok-instruksjonene, ble Guds fullstendige tilgivelse lovet bare som en del av den nye pakt. Hvorfor kunne han gjøre det nå? Fordi bare denne nye pakt ga et evig og fullkomment offer som hadde makt til å avgjøre synd- og fordømmelsesspørsmålet en gang for alle, og til å rettferdiggjøre menneskeheten for Guds trone så fullstendig at alle de som aksepterer denne nådegaven ville være i stand til å bli født på ny ved Guds Ånd og vokse til den typen mennesker som Jeremia profeterte om; folk som Gud sa om: Jeg … vil legge min lov i deres sinn og skrive den på deres hjerter; og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk … for de skal alle kjenne meg …”

David kjente den knusende byrden av skyld og fordømmelse, og hjertets desperate behov for å bli tilgitt da han skrev: "Salig er den hvis overtredelse er tilgitt ..." (Sal 32). Likevel er spørsmålet om synd og menneskets behov for FORSONING og TILGIVELSE unikt for den jødisk-kristne troen. Ingen annen religion eller ideologi tar opp syndens virkelighet med et slikt alvor, og ingen tilbyr en reell løsning.

VÅR POSISJON OG FORBØNN

For de som tror og mottar de gode nyhetene om Frelseren og hans offerdød på vegne av menneskeheten, har vår forsoningsdag lenge endret seg til en dag for tilgivelse og frihet. Tilgitt, rettferdiggjort og fri, nå står vi i gapet som forbedere for andre, på samme måte som vi en gang ble båret på bønnens vinger av andre krigere under reisen hjem.

Vår tillit er forankret på tidenes klippe, selv som forfatteren av Hebreerbrevet skrev: «Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske... Men nå har Kristus fått en så mye bedre prestetjeneste, likesom han også er mellommann for en bedre pakt, som er lovfestet på bedre løfter.» (Hebreerne kapittel 8.)

Forsoningsdagen er Guds årlige påminnelse om at menneskets behov er reelt og at en ekte løsning er tilgjengelig. En dag i året, på den tiende dagen i den syvende måneden i den hebraiske kalenderen, holder Israels folk en obligatorisk sabbatshvile og plager sjelen deres ved å fornekte kjødets appetitt. Hvorfor? Fordi ingen kan oppfylle loven om uskyld, er derfor ingen unntatt fra loven om omvendelse, soning og tilgivelse.

Israels profeter lovet at en dag vil komme da øynene til vårt folk vil bli åpnet for å anerkjenne Guds store sonoffer, og at hele nasjonen vil bli fortært av hjerteskjærende omvendelse som fører til den endelige vekkelsen denne jorden noensinne vil se.

Da profeten Sakarja så denne dagen langt unna, erklærte han: «... Og jeg vil utøse nådens og bønnens Ånd over Davids hus og innbyggerne i Jerusalem. Da skal de se på Meg som de har gjennomboret. Ja, de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og sørge over ham som en sørger over en førstefødt... På den dagen skal en kilde åpnes for Davids hus og for Jerusalems innbyggere, for synd og for urenhet...» (Sakarias 12 og 13).

Be med oss for den siste forsoningsdagen.

-Reuven Doron, turistguide og forkynner, bosatt i Tel Aviv, Israel. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen (c)

Om respekt, kjærlighet og gaven til å lytte

"Når alt kommer til alt handler det om respekt og kjærlighet. Og være oppmerksom på mennesker. Lytte, uten å temke på hva du skal si når de er ferdige med å snakke. Det finnes så mange mennesker i verden som aldri oppleveR at noen lytter til dem. Noe av det viktigste vi kan gjøre for at annet menneske er å lytte til dem. Når noen kommer til oss for å bli bedt for, lytt først. La dem snakke. Lytt til deres historier. Det handler om å respektere og lytte til andre mennesker. Den første kjærlighetshandlingen er å gi oppmerksomhet."

- Fra en tale av Dallas Willard (bildet), amerikansk filosof og åndelig veileder, baptist/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Konservative kristne i USA svartelistet av banker

Flere kristne aktører i USA forteller at deres respektive banker plutselig har avsluttet samarbeidet. Kundenes konservative verdier antas å ligge bak bankenes handlinger, melder CBN News. Et eksempel sies å være at Bank of America stengte en konto tilhørende organisasjonen Indigenous Advance Ministries, som hjelper foreldreløse barn og enker i Afrika.

Det er den kristne avisen Världen idag som skriver dette i sin nettutgave søndag.

Et annet eksempel er organisasjonen Ruth Institute, som ønsker å styrke familiens verdi og som har som visjon at hvert barn skal ønskes velkommen inn i et kjærlig hjem med egen mor og far som er gift med hverandre. De er ikke lenger ønskelige som klient av Southern Poverty Law Center, melder CBN News.

– Vi fikk en epost som sa: Vi vil ikke lenger gjøre forretninger med deg.

– Min kollega gikk umiddelbart og lette etter bankkontoen vår, som var borte, sier Jennifer Roback Morse, grunnlegger av Ruth Institute, ifølge TV-stasjonen CBN News.

Bankekspert Nick Anthony sier at føderal lovgivning gir banker unnskyldninger for å kutte bånd med organisasjoner hvis verdier anses som en risiko for bankens omdømme. Føderale myndigheter kan også, ifølge Anthony, utøve press på bankene for å avslutte samarbeidet med enkelte kunder.

Ifølge CBN News er styrene i finansselskaper under press for å fremme blant annet LHBTQ-agendaen, og nevner som eksempel at investeringsselskapet Blackrock sa at "LHBTQ-mangfold er i deres DNA" og at mange store kredittkortutstedere har åpent donert penger til LHBTQ-bevegelsen.

– Å tjene penger er ikke lenger deres eneste motiv. Folk som har en [liberal] visjon om familielivet i Amerika, bruker makten sin til å skape et samfunn i sitt eget bilde, sier Jennifer Roback Morse.

Bank of America skal ha benektet at "religiøs tro" ville være en faktor i beslutninger om avsluttede kundesamarbeid.

La oss ta stemmen vår tilbake

Lenge har vår sjelefiende forsøkt å bringe oss til taushet ved å gi bort stemmen vår! Nå er tiden kommet da vi må ta stemmen vår tilbake. Så mye står på spill.

Han har gjennom kirkens historie brukt forfølgelse for å skremme oss. Så gjør han oss forlegne, og vil på den måten forsøke å nøytralisere og bringe Guds folk til taushet. Vi er redd for konsekvensene av å stå frem, at vi skal støte noen.

Nå er tiden kommet for å ta tilbake stemmen vår, for: "De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." (Åp 12,10)

"Men da de så Peter og Johannes' frimodighet, og skjønte at var ulærde lekmenn, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus." (Apg 4,13)

En drøm

Den eldre predikanten ble invitert til å tale. Det var mørkt i salen der noen satt ganske spredt. Han sto der stille og taus. Tausheten varte lenge, så mye at noen ble utålmodige og gikk. De gikk inn i en annen sal, som nærmest var flombelyst. Det kom støy ut av dette rommet.

Så begynte den eldre predikanten å tale. Stillferdig. Det var tyngde i ordene. Plutselig begynte han å lyse, og lyset spredte seg i salen. Det var små lys som brant og det lyste så sterkt i mørket som omgav de som satt der. Fra den andre salen kunne man av og til høre støyen.

Fra en drøm natt til fredag  22.september 2023/Bjørn Olav Hansen (c)

Fornyet bønneliv

 I løpet av de siste månedene har jeg fornyet min forpliktelse til bønn. Det er ikke det at jeg ikke ba, det er at jeg tillot meg selv å bli overarbeidet og bønnelivet mitt ble spredt. Det var som å spise lunsj mens jeg løp.

Jeg vil oppmuntre deg - bønn virkelig virker. Konsekvent, proaktiv og målrettet bønn vil endre ting. Det er en historie i Lukas 18 om kvinnen som nektet å gi opp i sine forsøk på å få rettferdighet. Hun var så pågående at selv om dommeren ikke fryktet Gud og absolutt ikke brydde seg om henne, ga han etter.

Budskapet i denne lignelsen er ikke at Gud er som en urettferdig dommer. Budskapet er at vi skal være som kvinnen som ber om de samme tingene om og om igjen. 

Det er som å ta en slegge til en murvegg. Jeg pleide å jobbe med riving av hus da jeg gikk på bibelskole. Teamets jobb var å komme inn og rive i stykker huset til bare rammen var igjen. Gipsvegger var ikke et problem, men noen ganger møtte du en mursteins- eller betongvegg. Et slag med slegge ville ikke engang gjøre et bulk. Veggen ville bare le av oss. Du måtte slå den gjentatte ganger.

På utsiden så det ut som ingenting skjedde. Men internt usynlige små sprekker ble materialisert. Det velkjente sugerøret som brakk kamelens rygg brakk egentlig ikke kamelens rygg. Det var alt annet før det. Det lille sugerøret bare dyttet det til vippepunktet. Plutselig traff du veggen for tjuende gang, og den begynte å smuldre. Det er slik vi skal be!

Jeg har sett noen fantastiske svar på bønn de siste månedene. La meg oppmuntre deg, ikke gi opp!

- Ron Cantor, Tel Aviv, Israel. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

175 år siden svensk frikirkelighet så dagens lys

I dag er det ganske nøyaktig 175 år siden svensk frikirkelighet så dagens lys. Den 21.september 1848 gikk noen menn og kvinner ned i vannet utenfor Borekulla gård og lot seg døpe. Senere grunnla de Sveriges første frikirkelige forsamling, som så langt man kjenner til er den første demokratiske forsamlingen i vårt naboland. 

Men det finnes opplysninger som tyder på at den første baptistiske dåpshandlingen fant sted året før, nemlig den 23. juni 1847 i Östansjö (i den nåværende kommunen Örnsköldsvik).

Vanligvis sies det imidlertid at dåpshistorien i Sverige begynte like etter mørkets frembrudd 21. september 1848, da en liten gruppe på åtte personer gjennomførte en baptistisk dåpshandling  i Vallersvik i Landa sogn, ved Frillesås på Hallandskysten. Å døpe noen uten å være prest i Svenska kyrkan var på den tiden en alvorlig forbrytelse.

I løpet av de første dagene ble baptistene utsatt for forfølgelse fra svenske myndigheter. Å samles til egne gudstjenester var forbudt ifølge konventikkelplakaten, og å lede slike gudstjenester var straffbart. Bevegelsens ledere ble bøtelagt og fengslet, og forgrunnsfiguren F.O. Nilsson, ble til slutt forvist i 1850. Baptister ble forbudt å gifte seg og barna deres ble ansett som uekte. Da foreldrene nektet å la sine nyfødte barn døpes, med henvisning til at de senere i livet skulle få velge selv, gjennomførte myndighetene i flere tilfeller tvangsdåp.

Billedtekst: Midtsommernatten 1886 var kunstneren Gustaf Cederström tilfeldigvis vitne til en baptistdåp. Begivenheten gjorde sterkt inntrykk på ham og han malte maleriet «Sommarnatt i Sverige», også kjent som «Baptistene».

Jeg har gjort Herren til min bolig i en usikker verden

Det er mye med Parkinson som er skremmende. Jeg er inne i en fase hvor jeg er ustø, svimmel, stiv og med mye smerter. Det skaper uro og usikkerhet. Jeg må derfor skape trygge rom rundt meg. Huset vårt, er et slikt trygt sted. Her er jeg kjent, her har jeg noe å holde meg fast i. Men nå er også huset gyngende grunn under føttene, om jeg kan si det slik. Vi har fått noen store utfordringer:

Fordi min beveglighet er betydelig mindre er adkomsten til huset en utfordring for både May Sissel og meg. Det begynner å bli langt å gå fra garasjen til huset vårt med rullator, og adkomsten er ubrukelig med rullestol. Behovet for en ny adkomst er stor, men dette koster mye penger - penger vi ikke har. Den andre utfordringen er et bad, som må tilrettelegges for meg. det er mer en 30 år gammelt, og jeg kommer ikke lenger inn i dusjen.

Det er heller ikke bare å flytte. Huset gir meg trygghet i en utrygg hverdag.

Så du forstår at vi har mye å  tenke på disse dagene, May Sissel og jeg. Be gjerne for oss.

Jeg tenker mye på en Salme for tiden: "Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike - ja, fra evighet til evighet er du Gud." (Salme 90,1-2)

Gud er min bolig. Jeg søker min trygghet hos Ham. Jeg bor ikke i fryktens hus, men kjærlighetens, fordi jeg har gjoort Herren til min bolig.

Ledig for taleoppdrag

 Jeg er ledig for taleoppdrag i 2024. Jeg taler gjerne i gudstjenester, lag, foreninger, husgrupper og tilbyr også seminarer om det personlige bønnelivet, tidebønn og Jesusbønnen.

Send en sms til 90525875 så ringer jeg deg opp igjen.

Jeg sørger over tilstanden i dagens kirke

"Jeg sørger over det faktum at brorparten av dagens kirke ikke lenger er underordnet Kristi herrevelde. Hun er i økende grad formet av individualister som lever og tilber ifølge deres rasjonelle selvliv og personlige preferanser, i stedet for forsakelse og underordning til Den evige sannhet.

Jeg anser dette for å være den primære beskrivelse av de organiske bevegelser innenfor kirken som krever å få tolke Skriften for dem selv, fristilt fra 2000-årig visdom. 

Vi 'hører' Gud for oss selv og vi ansvarliggjøres ikke overfor den visdom som de oppnådde som har gått foran oss, slik ar vi kan tilpasse oss og bygge bro med evigheten.

Våre åndelige ører er blokkert av humanisme og materialisme, av politisk og kulturell orientering, og som sådan, kan vi knapt nok høre Gud mer i Hans ord."

- Ina Steyn i boken: 'Host the King', 2023. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen  Boken har undertittelen: 'An Ancisent Strategy for the Kingdom of  God in any generation".  

Herren skal sende en bønnenød over Norden

I juli 2016 hadde Gösta Bergkvist, kjent som 'sameprofeten', et syn om en bønnenød Herren vil sende over sitt folk i Norden. Synet kom til ham tre ganger, tydeligere for hver gang. Jeg anser innholdet så viktig at jeg har valgt å oversette det til norsk, for å gjøre synet kjent blant norske forbdere:

Jeg tror at kvinnene i synet også kan representere menighetene i Norden. Menigheten blir ofte sammenlignet med kvinner i Bibelen.

Her følger nå Göstas egne ord/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen ((c)

Synet jeg fikk se handler om behovet for bønn som kvinner måtte bære gjennom tårer over Norden, samt over Kolahalvøya og Karelen.

Jeg fikk se tre kvinner på Treriksröset, der de nordiske landene møtes. Den svenske kvinnen sto i midten, den norske kvinnen sto vendt mot landet sitt og den finske kvinnen sto vendt mot landet sitt. På Island var det en kvinne og på Grønland en inuitt inuitkvinne. På Kolahalvøya sto en samisk kvinne. Alle kvinnene hadde tomme skåler i hendene.

Så så jeg en hånd, som jeg oppfatter som Guds hånd, som holder en kopp med teksten "tårer". Denne hånden helte tårer i skålene som kvinnene på Treriksröset holdt. En stemme ba dem drikke opp tårene. Da de hadde drukket opp tårenes vann, kom nøden over dem, og de begynte å gråte tårene sine ned i skålene. Det bare rant over av tårer.

Så fikk jeg se hvordan den norske kvinnen ble tatt i ånden til Island.

Hun helte tårevannet i skålen til den islandske kvinnen, og oppfordret henne til å drikke av tårevannet i bollen. Så gråt hun skålen sin full av tårer, fylt av den samme nøden for sitt land.

Så ble hun ført til Grønland, til inuittkvinnen. Hun fylte skålen med tårer, og oppfordret henne også til å drikke av tårene. Så ble hun også grepet av nød for landet sitt og gråt skålen sin full av tårer. Den finske kvinnen ble brakt til Kolahalvøya til den samiske kvinnen. Hun helte tårevann fra skålen sin og fylte skålen til den samiske kvinnen, som igjen ble grepet av samme nød etter å ha drukket vannet, og ropte sin nød over landet hennes. Den spredte seg ned over hele Karelen, ned mot Ladoga.

Ting begynte å skje over hele Sverige. Jeg fikk se rekker på rekker av mennesker over hele landet vårt, menn og kvinner, unge og gamle mennesker. De tre kvinnene ved Treriksröset reiste seg til den første rekken av mennesker og helte tårevannet i deres åpne hender. Disse menneskene snudde seg og gikk videre til neste rang, alle gråt og alle ble grepet av bønnbehov for landet vårt. Dette fortsatte nedover over hele landet.

Samtidig skjedde det samme i Norge og Finland, Island og Grønland, Kolahalvøya og Karelen ned til Ladoga. Fra begynnelsen var alle landene dekket med noe som lignet et teppe av mose. Den ble gjennomvåt av alle tårene og så rullet den bort, fra toppen av landet og ned. Under mosedekket lå et hvitt klede, som dekket alle disse landene. Da det ble synlig, ropte alle mennesker i hvert land om nåde og frelse for landet sitt.

Tårene rant nedover Öresund. Så kom inuittkvinnen dit og tømte tårevannet ut i Öresund, som var blandet med tårevannet fra Sveriges land. Tårene la seg som krem, solid blank og gjennomsiktig, og fløt som krem ​​på toppen av vannet.

I Danmark gikk en kvinne på stranden. Da hun så noe komme og flyte på vannet, ble hun nysgjerrig og lurte på hva det var. Hun tok den opp med hånden og kjente den mellom fingrene. Da hun kom i kontakt med tårene, ble hun grepet av det samme behovet for landet sitt, og det samme skjedde i Danmark, som skjedde i de andre landene.

Så så jeg at den hvite duken ble dratt bort i land etter land. Under var det modne kornåkre.

Det var på tide å høste!

Bibelsteder jeg fikk i forbindelse med synet:

​"Hur skulle jag kunna lära dig bedja om icke genom nöd?" Job. 36:19 (1917 års översättning)

"De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæden de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd." (Salme 126,5-6) 

"Mine tårer er gjemt i din flaske. Står de ikke i din bok?" (Salme 56,9b)

"Du har gitt dem tårebrød å ete og tårer å drikke i fullt mål." (Salme 80,6)

Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Gjenoppdag Bibelens profetiske tekster om endetiden

Hvis verdien av en lære skal bedømmes etter hvor ofte den forekommer i Det nye testamente, er eskatologi – læren om de siste ting – et av kirkens viktigste budskap. Bare emnet frelse og forsoning er større og mer omfattende.

Gjenspeiles denne bibelske vektleggingen av emner med tilsvarende hyppighet i kirkenes prekestoler og teologiske utdanning? Neppe. Eskatologi er det forsømte faget, ja, det foraktede faget i mange sammenhenger.

Og fortsatt. Jesus er Det nye testamentes største eskatolog og han underviser kapittel etter kapittel om tegnene som vil gå forut for hans andre komme. Paulus nevner på sin side sammenlignende dåpen 13 ganger, nattverden bare to ganger, men hele 50 ganger Jesu annet komme.

Sier ikke det oss noe? Hvorfor snakker vi så lite om det Jesus og apostlene hans snakker så mye om? Er ikke det i seg selv et tegn på at vi lever i en tid med åndelig frafall? Noen ganger forsvares denne stillheten med at vi ikke skal spekulere i tider og øyeblikk og at det er åndelig eskapisme å drømme om det himmelske.

Men sannheten er stikk motsatt. Det er du som har blikket festet på det himmelske med evigheten som mål, som i praksis er villig til å ofre flest her på jorden. Og det hellige liv er en konsekvens av troen på at Jesus kan komme tilbake i dag. Kommer han ikke før "i morgen" kan vi fortsette å sove en liten stund til.

I tider med åndelig vekkelse blir kunngjøringen om Jesu annet komme vanligvis ropt fra talerstolene, og frelsesdagen er alltid her, ikke i morgen. Faktisk handler mange av de mest elskede salmene og sangene nettopp om det himmelske håpet.

Kirken må våkne! Vi lever i en veldig sen tid. Kirkens forkynnelse skal våkne, ikke ligge i dvale. Måtte det bli slutt på all prekestol-tid okkupert av innadvendte filosofiske utstillinger, livstrener-peptalk eller semi-religiøse politiske taler. Forkynn Ordet! Forklar de bibelske tekstene, ikke partiprogrammer eller dine egne visjoner og drømmer.

Det er på tide at Sveriges avkristnede befolkning får høre sannheten om at Jesus skal komme tilbake. For en dag er han her igjen. Enhver borger har rett til å vite dette, og presten eller presten som holder tilbake denne store og viktige sannheten er skyldig i uredelig oppførsel.

Hva skriver du? Hva sier Bibelen? Hva sier kirkefedrene?

"Vi tror på Gud den allmektige Fader, himmelens og jordens skaper. Vi tror også på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre [...] som sitter ved Gud den allmektige Faders høyre hånd, og derfra Han vender tilbake for å dømme levende og døde» (Apostolisk trosbekjennelse, ca. 200 e.Kr.; min kursiv).

Alle evangeliske kirker, historiske og nyere, bekjenner disse ordene om Kristi "gjenkomst for å dømme levende og døde". Mange ønsker å høre mer om dette. Menighetene vil igjen fylles av nysgjerrige søkende når de profetiske tekstene begynner å bli forklart og Ordet står i sentrum.

Bibelen er en profetisk bok som forutsier, med noen ganger forbløffende nøyaktighet, tiden som vil gå før Jesu andre komme. Og tidens tegn hoper seg opp rett foran øynene våre.

Jesus selv snakker oppsummert om tre store tegn, som hvert av dem har mye å si om:

• Israel - Bibelen snakker om paktsfolket Israel som vintreet og oliventreet hvis velsignelser selv vi goyim (hedninger) mottar med åndelig liv. Men bildet av fikentreet er unikt for Israel. Når den spiren, som skjedde i 1948 ved nasjonens gjenfødelse og i 1967 da hedningenes tid tok slutt i Jerusalem, nærmer returen seg med stormskritt.

• Kirken – nøkkelordene her er frafall, forfølgelse og vekkelse.

• Globale hendelser - med naturkatastrofer, eskalerende konflikter og ekstrem umoral.

Tidens tegn er veldig tydelige: Snart kommer Jesus tilbake!

- Sven Almkvist, lederskribent i avisen Världen idag/Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Åpenbaringsboken er høyst tidsaktuell

Jeg absolutt elsker Åpenbaringsboken. Det er for meg den mest relevante og spennende boken i hele Bibelen. Selvfølgelig elsker jeg alle 66 bøkene, men det er noe helt spesielt og levende som involverer Åpenbaringsboken.

Det er åpenbaringen av Jesus Kristus og hans endelige plan for forløsning (og hans seier over denne verdens gud) gitt av Gud til ham for å bli åpenbart for hans tjenere. Begrepet "Åpenbaring" kommer fra det greske ordet "apokalypse/apokalupsis" som betyr avsløring eller avdekking. Derfor er selve boken åpenbaringen, avsløringen, avdekkingen av Herren Jesus Kristus, Yeshua vår Messias.

Interessant nok er omtrent 278 av de 404 versene referanser til flere hundre skrifter fra Det gamle testamente som er fremhevet i denne fantastiske boken. Den beskriver tronromsaktivitet; den utrolige syvfoldige åpenbaringen av Herrens herlighet som øverste konge og dommer; Åndens virksomhet gjennom syv menighetstider; avslører det som tidligere har vært skjult; og kulminasjonen av denne tidsalderen som leder inn i Rikets tidsalder når Herren selv kommer tilbake med sin brud for å herske og regjere på planeten Jorden i 1000 år.

For tiden skaper Kristi Ånd i oss et folk for disse fantastiske siste-dagers profetiske oppfyllelser.

- Paul Keith Davis/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Yom Te'ruah - mysteriet om Guds femte fest

 Denne helgen vil Israel feire «Rosh Hashanah-feiringen, «det jødiske «nyttåret». Og mens mengder vil engasjere seg i en mengde religiøse tradisjonelle aktiviteter, er det få som innser at de fleste av feiringens praksis, så mye som vi liker dem, faktisk er menneskeskapte og har lite å gjøre med det opprinnelige bibelske budet angående denne femte høytiden som Gud ga sitt folk Israel.

Faktum er at Israel, fortsatt delvis blindet med hensyn til vår nasjonale identitet og vårt kall, er mer knyttet til hennes rabbinske tradisjoner enn til hennes bibelske røtter. Følgelig er de fleste jødiske folk som kaller denne femte høytiden "Rosh Hashanah" (årets hode), ikke klar over at det aldri har vært en hellig dag med det navnet som Gud befalte oss å holde i Bibelen, eller at en "Ny Årsfeiring har aldri blitt bibelsk ordinert for denne tiden av året.

SÅ HVA HANDLER DEN FEMTE FESTEN OM?

I 3. Mosebok 23:23-25 sa Gud til Moses: "Tal til Israels barn og si: 'I den syvende måneden, på den første dagen i måneden, skal dere ha en sabbatshvile, ZICHRON TERUAH, (et minne hvor man blåser eller basunerer), en hellig sammenkomst. Du skal ikke gjøre noe vanlig arbeid på detn og du skal ofre et ildoffer til Herren.’»

I 4. Mosebok 29:1 sier Bibelen "... i den syvende måneden, på den første dagen i måneden, skal du ha en hellig sammenkomst. Du skal ikke gjøre noe vanlig arbeid. For deg er det YOM TERUAH (en dag med blåsing eller basunering).» Det er hva Moses, lovgiveren, hadde å si om denne hellige dagen.

Så bibelsk sett var Guds femte årlige nasjonale feiring, den som våre rabbinere forvandlet til en jødisk «nyttårsfeiring», faktisk en mystisk høytidelig dag; en dag for å huske noe viktig ved å blåse ramshorn; en dag for å starte seriøse forberedelser om det som allerede er i horisonten.

NÅR TRADISJONER STÅR OVER SKRIFTEN

Imidlertid hentet postbibelske jødiske lærde, av sine egne grunner, inspirasjon fra den babylonske nyttårs tro og praksis og la temaene for universets fødselsdag og den årlige syklusen av fornyelse og ny begynnelse til denne hellige dagen som faller på syvende måned i den bibelske hebraiske kalenderen.

Og selv om vi nyter våre tradisjoner og ærer de som kom før oss, er fakta at det SANNE og ENESTE bibelske nyttåret feires i begynnelsen av vårmåneden (Aviv på hebraisk) slik det er nedtegnet i Skriften. Boken i 2. Mosebok 12:2 instruerer Israel hvordan og hvorfor de skal holde sin første påske natten før utvandringen fra Egypt. det skal være den første måneden i året for dere.» Med andre ord, den eneste bibelske kalenderen som Moses anerkjente og instruerte Israel om å følge, var den som startet på våren.

I motsetning til denne ubestridte bibelske sannheten, er "Rosh Hashanah" en post-bibelsk tradisjon som dukket opp for første gang i Mishnah (jødisk muntlig lov) som ble samlet og kodifisert i løpet av det 2. og 3. århundre e.Kr. i byen Zippori i Galilea. Dette var en vanskelig og utfordrende tid da jødedommen måtte gjenoppfinne seg selv etter ødeleggelsen av det andre tempelet, og kjempe for å redefinere sin identitet uten Jerusalem, uten tempelet og uten prestedømmet og blodofrene. Menneskeskapte tradisjoner begynte nå å erstatte gudgitte bud da nasjonen var på vei inn i et langt og smertefullt eksil i henhold til de hebraiske profetenes smertefulle spådommer.

DEN ENKLE SANNHETEN

Den enkle og konkrete bibelske sannheten som vi vet med sikkerhet angående denne femte Guds høytid, er at den innvarsler den siste gruppen av Herrens tre siste høytider, og at den starter nedtellingen av "Ti dager med ærefrykt" mot den illevarslende dagen. av forsoning; en nøktern sesong med ti dager med omvendelse og introspeksjon som de fleste jøder fortsatt omfavner og praktiserer i dag.

Denne første dagen i den syvende måneden i det bibelske året, referert til som «Trompetfesten», er først og fremst et sterkt «våknesignal» til alle som har ører å høre for å reise seg, riste av denne verdens distraksjoner og vrangforestillinger. , og forbered deg på Guds beste.

Noen lærer at Trompetfesten til minne om sprengningen av den første shofaren ved Sinai-fjellet da Gud ga Israel Toraen, og gjorde nasjonen til sin brud gjennom en lovlig ekteskapspakt. Andre peker på Det nye testamentes lære om «Den siste trompet» når Messias kaller sitt eget folk til seg når han kommer tilbake til jorden med sitt rike og sin makt.

Og mens vi anerkjenner disse som troverdige doktriner, er Trompetfesten, etter vår mening, først og fremst en sesongbasert WAKE UP CALL -ET  VEKKEROP, som advarer de utvalgte om å holde fokus på «tingene ovenfor» og søke Guds ansikt og gunst i lys av det neste. høytiden, forsoningsdagen og følgende begivenheter.

HVA ER DISSE HENDELSENE?

Husk at Yeshua Messias, Jesus fra Nasareeren, oppfylte de fire første høytidene Gud ga Israel gjennom sitt liv, død og oppstandelse. Han presenterte sitt fullkomne liv som det usyrede brød (Matzah); Han ofret seg selv på påskedagen (som det ultimate påskelammet); Han sto opp fra de døde på førstegrødens dag; og Han sendte sin Ånd til sitt folk på pinsedagen.

Poenget vi gjør er at Guds fire første høytider ble oppfylt av Yeshua fra Nasaret, Sønn av Josef, PÅ TID! Hans handlinger var presise og strategisk tidsbestemt til å falle på de nøyaktige festdagene, og vi er ikke i tvil om at Han på samme måte vil oppfylle de tre siste gjenværende høytidene ved sine egne handlinger PÅ TID og på deres nøyaktige datoer.

Jeg forventer at dette kapittelet i menneskets historie vil bli avsluttet med sterke guddommelige inngrep i henhold til de hebraiske profetene. Jeg forventer også at Guds siste handlinger vil følge temaene og timeplanen for de resterende tre hebraiske høytidene, akkurat som han hadde gjort før.

SÅ HVA KOMMER?

• Trompetfesten, en merkbar og uunngåelig begivenhet, vil starte nedtellingen til slutten, og kalle verden inn i sluttfasen av introspeksjon og omvendelse (for det er ikke Guds vilje at noen skal gå fortapt). Dette kan godt være parallell med den gradvise forberedelsen av hele planeten gjennom globale trender og utfordringer som strekker seg mot de siste dager; forberedelser som mange kjenner til er allerede over oss.

• Forsoningsdagen, 10 dager senere, signaliserer Israels plutselige og dramatiske åndelige gjenfødelse som profetert av de hebraiske profetene og beskrevet i detalj i Sakarja kapitlene 12-14. Dette motsier ikke en lengre sesong med åndelig oppvåkning blant individuelle israelere, selv mens statlige institusjoner fortsetter å bukke under for det globale mørket som våre profeter snakket om.

• Løvhyttefesten, Succot, som starter på den 15. dagen i den syvende hebraiske måneden og varer i syv dager (når vi snakker om fullføring og perfeksjon...) med en spesiell feiring på den 8. dagen (ny begynnelse...), markerer det lovede komme. av Messias til jorden med sin kraft og herlighet for å "tabernakle" med sitt folk og etablere et rettferdig og herlig rike som vil ha hovedkvarter i Jerusalem og påvirke hele jorden, i henhold til Guds ord.

Til slutt vil toppen av hele denne profetiske utfoldelsen av de siste dagers begivenheter, i henhold til den bibelske kalenderen for Guds høytider, ta 21 dager fra start til slutt (avstanden mellom trompetblåsingen til slutten av festen av Tabernakler). Og selv om de forberedende årstidene strekker seg over tiår og århundrer, vil Guds siste gjerninger følge raskt etter hverandre og vil ikke forsinke. Dessverre, ifølge våre bibelske profeter, vil de som ikke hører lyden av Guds trompeter bli fanget uvitende og uforberedt.

Måtte denne kommende trompetfesten, YOM TE’RU’AH, tjene deg godt når du nærmer deg Gud. Husk at Guds første og viktigste bud til Israel var, og fortsatt er, «Hør hans røst», som sier: «Shema Israel, Jahve Eloheinu, Jahve Echad.» … «Hør, Israel, Jahve er vår Gud, Jahve er den eneste.»

La dette være vår visjon når vi går gjennom Guds femte høytid i år.

Velsignet trompetfest.

Reuven Doron, Israel. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Om å brenne Bibelen

Forleden dag leste jeg om en pastorkollega som hadde "lyst til å brenne en Bibel i offentlighet" med begrunnelsen "at det som brenner er ark med bokstaver" - og han støttes av flere andre pastorer! Jeg kjenner jeg blir bare trist over den manglende respekt for Guds evige, uforanderlige ord som er "innblåst av Gud", og som våre trossøsken gikk i døden for å eie et eksemplar av. Fremdeles er det slik at Bibelen er en forbudt bok i mange land, og den skrives av for hånd for at flere skal få lese den. 

Jeg har selv vært vitne til at en kristen fra den tredje verden plukket opp en Bibel som en pastor fra  Vesten hadde lagt fra seg på gulvet, og la den på talerstolen i ærbødighet for Den Hellige skrift. Har vi mistet noe underveis vi som representerer det rike Vesten?

Jeg synes vi som kristne her i Vesten burde være mye mer takknemlige for at vi er så heldige at vi eier en Bibel, og kan lese den uten å bli arrestert. Det kan komme en tid da den også blir forbudt her i  Vesten også. 

Jeg liker heller ikke at man brenner andre religioners skrifter. Vi skal ha respekt for alle mennesker. 

Nå har Basunhøytiden begynt - en tid av stor profetisk betydning

Ved sabbatens begynnelse i går - fredag 15.september - tok våre jødiske venner fatt på et nytt år - år 5784. Rosh Hashanah er den første av tre store høytidene som skal feires om høsten. De to andre er Yom Kippur (forsoningsdagen) og Sukkot (løvhyttefesten). Nå innledes en høytid av stor profetisk betydning!

Det store temaet for Rosh Hashanah er omvendelse, og det overordnede temaet for høytiden er tilgivelse. Den første dagen av Rosh Hashanah begynner en ti-dagers sesong med omvendelse, ofte kalt de ti dager med ærefrykt av det jødiske folk. Disse ti dagene avsluttes med overholdelse av forsoningsdagen. De ti dagene med ærefrykt, eller de ti dagene med omvendelse, blir observert i tiden mellom Rosh Hashanah og Yom Kippur. Jødisk tradisjon oppfordrer oss til å be om tilgivelse fra dem vi kan ha fornærmet i løpet av det siste året og til å tilgi andre for deres krenkelser mot oss i påvente av å motta Guds tilgivelse ved slutten av ti-dagersperioden.

Det bibelske navnet på denne høytiden er Yom Teruah - Basunhøytiden! Basunhøytiden eller Trompetfesten er tiden kommet for å blåse i shofarer og basuner. Når shofaren blåses er det en profetisk handling som avslutter en tidsperiode og begynner på en annen. I tiden som ligger foran kommer vi til å oppleve en rekke støt i basuner, som alle vil innevarsle en ny fase av Guds endetidsplan og en dag vil de profetiske ordene fra 1.Kor 15,51-52 gå i bokstavelig oppfyllelse: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet."

Første gang vi leste om Shofaren (שֹׁפָ֖ר) i Bibelen var rett etter utvandringen da israelittene slo leir under Sinai-fjellet. Shofaren er vanligvis anerkjent som et værhorn. Herren instruerte israelittene om å vente til den tredje dagen da han skulle komme ned på fjellet, og støtet fra en Shofar skulle lyde foran dem.

I 3. og 4. Mosebok, leser vi om trompetfesten (på hebraisk er Yom Teruah, som betyr blåsedagen). Dagen blir mer nøyaktig referert til som en "hellig anledning minnet med høye støt. ” Det står skrevet: «Den første dagen i den syvende måneden [basunfesten] skal være en hellig høytid for dere når dere ikke kan gjøre noe verdslig arbeid. Det skal være en dag med Teruah [blåsing] for dere» (4. Mosebok 29:1). Det hebraiske ordet, igjen, brukt her er Teruah (תְּרוּעָ֖ה) som oversettes som "blåse" eller "å blåse."

I Tredje Mosebok leser vi også om jubelårets Shofar (Yovel) som skal blåses på forsoningsdagen (Yom Kippur). Denne dagen kom ti dager etter trompetfesten eller basunhøytiden. Her befalte Herren spesifikt å blåse i et værhorn – en shofar.

Ordet Shofar og Jubelåret brukes noen ganger i en kombinasjon kalt "Jubileumshornet (keren ha'yovel)." Andre ganger i Skriften er ordet Jubelåret synonymt med Shofar og regnes som det samme. 

SØLVTROMPETENE 

I 4. Mosebok leste vi først om budordet til israelittene om å lage to sølvtrompeter som skulle brukes sammen med Shofarene. Det hebraiske ordet for trompet er Chatzo'tza'rote (חֲצֽוֹצְרֹ֣ת) flertall, og entall er Chatzo'tzeret. Dessverre er det skapt en forvirring  fordi enkelte oversettelser bruker det samme engelske ordet, "trompet", for både et værhorn og en sølvtrompet. På den annen side, på hebraisk, er det et skille mellom de to siden de ikke er det samme instrumentet.

Sølvtrompetene ble blåst annerledes, og brukt til spesifikke festivaler, enten i kombinasjon eller separat med Shofar. Som det står skrevet: «Også på din gledes dag, på dine høytider og ved begynnelsen av dine måneder, skal du blåse i basunene (be'chutz'tza'rote) over dine brennoffer og over slaktofrene dine fredsoffer; og de skal være deg til minne for din Gud: Jeg er Herren din Gud» (4. Mosebok 10:10).

Arons sønner, prestene, ble befalt å blåse i sølvbasunene som en evig ordning som det er skrevet: "Når du går i krig i ditt land mot fienden som undertrykker deg, da skal du slå alarm. med basunene (be' chatzo'tza'rote), og du skal bli husket for Herren din Gud, og du skal bli frelst fra dine fiender» (4. Mosebok 10:9).

Hensikten her var å kalle frem Guds hær til kamp. Kort tid etter leste vi om Israel som gikk i krig med midianittene, og Arons sønner blåste i sølvtrompetene (va'chatzo'tza'rote). Senere i skriften, for eksempel ved Jerikos murer, prestene ble befalt å blåse i Shofarer i stedet for i trompeter. Det står skrevet: «Og syv prester skal bære syv basuner av værerhorn foran arken. Men den sjuende dagen skal du gå rundt byen syv ganger, og prestene skal blåse i basunene [Shofarene]» (Josva 6:4)

SHOFARENE 

Shofaren er nevnt syttito ganger i Bibelen. Den er støpt og polert fra det enkle hornet til et kosher dyr. Unntatt er imidlertid hornet til en ku som israelittene tilbad i  forbindelse med gullkalven. Ironisk nok er ordet Shofar avledet fra de hebraiske ordene shor og par, som oversettes som stut og okse.

Shofaren er tradisjonelt laget av en vær, en hannsau som er minst ett år gammel. Den kan også lages av Bushwack-antilopen (også kalt en Kudu). Shofaren er forsiktig uthulet, sterilisert og bøyd til ønsket form. Bøyningen symboliserer menneskehjertet, som bør bøyes for Herren. Den smale spissen kuttes og formes til et munnstykke. Eventuelle sprekker eller hull i Shofaren gjør den uegnet. Og ingen reparasjon med fremmede stoffer er tillatt.

SLIK BRUKES SHOFAREN 

I jødedommen har hver støt av en Shofar en unik åndelig innvirkning. Instrumentet blåses oppover, det samme som hornet finnes i naturen. Et sentralt bud i trompetfesten (som også kalles Rosh Hashanah, det jødiske nyttåret) er å høre shofarblåsingen. 

Rabbinerne lærer at Rosh Hashanah markerer begynnelsen på skapelsen. Denne dagen forkynnes Gud for å være konge og skaper av universet ved hans kroningsseremoni. Derfor er det vanlig å stå når Shofaren lyder slik vi står foran Kongenes Konge.

I den jødiske bønneboken leser vi: «For Herren, den allmektige, store konge over hele universet... Herren reiste seg til lyden av Teruah; Gud til lyden av Shofar.» Å blåse Shofar på Rosh Hashanah forutsier derfor Guds rike som kommer.

Jødiske vismenn lyser to velsignelser over Shofaren, hver som begynner med: "Velsignet er du, Gud vår Herre, universets konge, som har helliget oss med sine bud ..." Du vil legge merke til at velsignelsen begynner i den andre personen (oss) og avslutter i tredje person (Ham).

Når vi opplever Guds velvilje, forteller vi Herren at vi er for små og uverdige til å stå foran Kongen og snakke til ham. Likevel er vi ikke i stand til å avstå fra å velsigne ham for det han har gjort for oss. Som svar på å høre disse velsignelsene og blåsingen av Shofar, sier vi Amen, og trekker ut den samme velsignelsen over oss som om vi selv hadde resitert bønnen og blåste Shofar.

Da templet sto i Jerusalem, ble Shofaren brukt under spesifikke sammenkomster, som begynnelsen av sabbaten, begynnelsen av månedene (nymåner) og det femtiende jubelåret (Yovel). Den ble brukt under Selichot (som er de to dagene før Rosh Hashanah når man ber om Guds tilgivelse), og den ble blåst på bestemte dager med faste.

På forsoningsdagen, den helligste dagen i året, da det siste Shofar-støtet skulle lyde, skulle ypperstepresten stå stille ved inngangen til Det Aller Helligste. Han sang en kort bønn mens han gikk inn i rommet i stillhet, og ba Gud om å sone for folket. Forbindelsen ypperstepresten må ha følt med Gud i det øyeblikket er ubeskrivelig. Denne mannen representerte hele Israels folk for Herren. Den ærbødigheten han opplevde for Gud, ga gjenklang til enhver jødisk sjel, spesielt de som var til stede i tempelet sammen med ham.

Shofaren ble også brukt ved andre spesielle feiringer, for eksempel tilbakekomsten av Paktens ark til Jerusalem, og under Asas omvendelse da han fjernet avgudene fra Juda og Benjamins land. Etter det andre tempelet. var ødelagt; mistet Shofaren mye av sin betydning i det jødiske folks daglige liv.

Du vil legge merke til fra Bibelen at både sølvtrompetene og Shofar ble blåst på disse høytidene og nymåner i samsvar med dette, som det står skrevet: "Med trompeter [va'chatzo'tza'rote] og lyden av et horn [Shofar]" (Salme 98:6). Hvert instrument hadde et spesielt formål.

På Rosh Hashanah markereres begynnelsen på de ti dagene med omvendelse eller ærefryktdagene som leder frem til Yom Kippur, forsoningsdagen. Vi blir formant om å omvende oss og vende oss bort fra våre onde veier (teshuva) og søke Kongens godhet i løpet av denne tiden. Å blåse Shofar i løpet av disse ti dagene er et integrert mysterium knyttet til Herrens dag. Lydene når himmelen og skaper et håndgripelig nærvær av ærefrykt overfor Gud.

Shofaren inngir en følelse av frykt og frykt som burde føre oss til å ydmyke oss for Gud. Det står skrevet: «Hvis det blåses i en basun i en by, blir ikke folket redde? Hvis det er ulykke i en by, vil ikke Herren ha gjort det?» (Amos 3:6). Denne atmosfæren av ærefrykt overfor Gud når klimaks på forsoningsdagen (Yom Kippur), kulminasjonen av Guds dommer og Herrens da

De jødiske vismennene forteller oss at på Rosh Hashanah, når Herren hører ropet fra Shofarene, reiser Han seg fra sin rettferdighets trone og setter seg på sin barmhjertighets trone og dømmer de personlige beretningene til hver mann og kvinne. Denne gangen av dommen kalles Shofar-minnestøtet (zich'ron teruah), ettersom Gud blir minnet om sin pakt med Israel.

Vedtak i EU-parlamentet nedvurderer verdien og verdien av fosteret ytterligere

Tirsdag stemte EU-parlamentet gjennom et lovforslag som innebærer at menneskelige embryoer likestilles med blant annet organer, blod og vev. For Sverige var det kun medlemmer av Sverigedemokraterna og Sara Skyttedal (KD) som stemte imot.

Det er den kristne avisen Världen idag som skriver dette.

– Embryoer har en helt annen beskyttelsesverdi enn for eksempel en nyre, sier Skyttedal.

Sara Skyttedal beskriver parlamentets vedtak på området som tonedøvt og viser til at det opprinnelige forslaget fra EU-kommisjonen hadde et helt annet fokus. I kommisjonens forslag heter det blant annet:

"Denne forordningen bør heller ikke påvirke beslutninger av etisk art truffet av medlemsstatene. Slike etiske avgjørelser kan gjelde bruk, eller begrensning av bruk, av spesielle typer menneskelig materiale eller spesiell bruk av menneskelig materiale, inkludert kjønnsceller og embryonale stamceller.”

Men sterke politiske krefter i EU-parlamentet ville noe annet.

– Det er de som synes det er problematisk å gi embryoer en beskyttende verdi, sier Sara Skyttedal til Världen idag.

Hun legger til at dette også handler om regelverk som skal sikre tilgjengeligheten av menneskelig materiale.

Signalet kan nå være at medlemslandene i EU blir bedt om å ha et slags «standby-lager» av menneskelige embryoer eller embryonale stamceller. Og avgjørelsen kan få konsekvenser for de landene som har en annen medisinsk-etisk holdning enn den EU nå gir uttrykk for. – EU-kommisjonen hadde definert embryoer som avkom som burde beskyttes, men det er nå bagatellisert. Land med spesiallovgivning for å hindre eller minimere bruk av embryoer til forskningsformål kan nå bli tvunget til å ta hensyn til dette. For meg er det helt feil vei å gå hvis man ikke tar de etiske hensyn, men i prinsippet omdefinerer embryoer til å være menneskelig materiale, sier Skyttedal.

Det er også sterke reaksjoner fra kirken. En rekke katolske biskoper i Europa tror på en felles uttalelse om at EUs nye definisjon utgjør en fare og at den betyr at verdien og verdigheten til menneskeliv nedprioriteres.

Måtte Guds Lam motta belønningen for hans lidelse

To unge moravianere hørte om en øy i Vestindia der en ateistisk britisk eier hadde 2000 til 3000 slaver. Og eieren hadde sagt: "Ingen predikant, ingen prest, vil noen gang bli på denne øya. Hvis han har forlist, vil vi holde ham i et eget hus til han må dra, men han kommer aldri til å snakke med noen av oss om Gud, jeg er ferdig med alt det tullet.» Tre tusen slaver fra jungelen i Afrika brakt til en øy i Atlanterhavet for å leve og dø uten å høre om Kristus.

Hvis det skulle bli nødvenddig var de to unge tyskere i 20-årene villige til å selge seg selv til den britiske plantasjeeieren for standardprisen for en mannlig slave.

Det moravianske felleskapet fra Herrenhut kom for å se de to guttene reise. de ville aldri komme tilbake igjen, etter å ha solgt seg fritt inn i et helt liv i slaveri. Som en del av slavesamfunnet ville de som kristne vitne om Guds kjærlighet.

Familiemedlemmer var emosjonelle, og de tok gråtende farvel. Var deres ekstreme offer klokt? Var det nødvendig? Da skipet gled av gårde med tidevannet og gapet ble større, knyttet de unge mennene sammen armene, løftet hendene og ropte over gapet som spredte seg: "Må Lammet som ble slaktet motta belønningen for hans lidelse."

Dette ble oppfordringen til nye moraviske oppdrag. Og dette er den eneste grunn til å reise ut...at Lammet som ble slaktet kan motta belønningen for hans lidelse! Amen.

Disse to mennene tjenestegjorde i flere år med en viss fremgang. Begge kom til slutt tilbake og tjente den moraviske kirken som ledere. Handlingen deres inspirerte imidlertid en bølge av moraviske misjonærer som i stor grad påvirket verden.]                                                                                                

Fra The Berean Call/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)