fredag, mai 24, 2019

Kristi offer



Det du er i ferd med å lese er noe av det beste - og det viktigste jeg har lest på lenge:
Menneskeheten dømte Gud til døden, men ved sin oppstandelse dømte Gud menneskeheten til udødelighet. I gjengjeldelse for et slag, ga Han en omfavnelse, for mishandling, en velsignelse, for døden, udødeligheten. Menneskeheten viste aldri ett større hat mot Gud enn da de korsfestet Ham, mens Gud derimot viste aldri menneskeheten en større kjærlighet enn da Han gjenoppstod. Menneskeheten ville til og med gjøre Gud til en dødelig, mens Gud ved sin gjenoppstandelse gjorde mennesket udødelig. Den korsfestede Gud er oppstanden og har drept døden. Døden er ikke mer. Udødeligheten har omfavnet menneskeheten og hele den skapte verden.
Hl. Justin Popovic (1894-1979)
Gjengitt med velvillig tillatelse fra Kjell Moen.

torsdag, mai 23, 2019

Minnemåltidet

'Dette maleriet er lik et påske-sakrament. Gjennom Hans sønderbrutte kropp, Hans utøste blod, og Hans oppstandelse har vi det forunderlige privillegium å invitere Ham til å spise med oss.

Vi har mottatt invitasjonen til å vandre gjennom 'forhenget' rett inn i vår Fars hus. 

Som prester i Hans kongerike, venter Hans kjærlighet oss ved minnebordet.'

- Watchmen for the Nations. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c):

Maleriet er malt av den japanske kunstneren:MiSuk Jong i forbindelse med bønnekonferansen 'Gathering'  som nylig ble holdt i Japan.

Jerusalem-menigheten eksisterte i 100 år

Vi nærmer oss pinse, og jeg går rundt og tenker på at Jesu Kristi forsamling - den apostoliske kirke - ble født i bønnens atmosfære, mens Åndens vind blåste og pinseilden brant.

Den første menigheten besto av mennesker som så på seg selv som de som var kalt ut, og satt til side - de hellige. De hadde hatt et radikalt møte med den oppstandne Kristus, deres liv var i møte med Ham, blitt forvandlet, de var gått fra døden til livet, fra mørke til lys. På bekjennelsen av sin tro, lot de seg døpe, sluttet seg sammen og dannet den aller første nytestamentlige menigheten.

Med Jerusalem som utgangspunkt ble nye menigheter plantet i Antiokia, mange i Galatia-området, i Filippi, Kolossæ, Efesos, Tessaloniki, ja, til og med i keiserrikets hovedstad Rom.

Dette var frie, selvstendige menigheter.

Historisk sett eksisterte menigheten i Jerusalem i 100 år.

Fra år 32 til 132

Keiser Hadrian knuste som kjent det jødiske opprøret under den såkalte 'Bar Kochba' oppstanden i 132-135 og alle jøder ble fordrevet fra Jerusalem, også den messianske menigheten. Men tenk hvilket kraftsentrum den var, i disse 100 årene!

Men som kjent, forfølgelse, er kanskje den viktigste kirkevekstfaktoren. Bare se på Kina og Iran. Med forfølgelse blir evangeliet brakt videre til nye steder og nye mennesker, og den bokstavelige celle-menigheten oppstår. Fengsel og fangeleire blir en ny misjonsmark.

Er vi forberedt på slike tider i Norge?

Hva åpner himmelens porter?

Følgende historie fortelles om Makarios, en av de mest markante skikkelsene fra den store ørkenvekkelsen på 300-tallet:

En dag sto Makarios ved himmelens port. Det var Kristus selv som sto bak porten og ventet. Markarios banket på, og Kristus spør: Hvem er du?

Det er Makarios, den store ørkeneremitten.

- Makarios, du må tilbake til verden å søke å finne det ord  som kan åpne himmelens port.

Han søkte og mente han hadde funnet det. Han banket  forsiktig på porten og Kristus spurte: Hvem er du?

- Jeg er en synder.

- Du har nådd langt, Makarios, men det er ikke ordet 'synder' som åpner porten. Dra tilbake!

Da Makarios kommer for tredje gang og svarer på spørsmålet: hvem banker på porten? svarer han:

- Det er du!

Da åpnes porten, for Kristus er det eneste som åpner himmelens dører.

onsdag, mai 22, 2019

Profetisk budskap: Lærevillig

"Jeg føler Herren si: Venn deg til å ta farvel til det du trodde du visste om Meg. De som tror de går på videregåenede i Mitt kongerike befinner seg faktisk i førsteklasse.

Og de som føler at de befinner seg på første klassetrinn, går allerede på videregående, fordi de er helt åpen for å lære."

- Bill Yount. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Se på meg, Kristus!

"Se på meg, Kristus og velsign meg.
Se på meg, Kristus og styrk meg.
Se på meg, Kristus og gi meg fred."

Dette er en bønn skrevet av den tidligere biskopen av Linköping, Martin Lönnebo, som jeg ofte ber. Særlig når jeg sliter med å finne ordene og jeg er sliten av alle inntrykkene og hverdagslivets jag. Da lander jeg i denne bønnen.

I flere år har jeg samlet på bønner i en egen bok. Den har jeg alltid med meg i sekken min. Det er bønner for ulike anledninger, og er ved siden av Bibelen min, min kjæreste skatt. Det vi først og fremst trenger er jo å bli sett av Kristus, og jeg synes denne bønnen av biskop Lönnebo inneholder det jeg trenger for denne dagen og dager som kommer. Jeg trenger hans velsignelse. Jeg trenger hans styrke og ikke minst trenger jeg hans fred.

Velsignet dag!

tirsdag, mai 21, 2019

Tyskland anser boikott av israelske artister og varer som antisemittisme

Bundestag - det tyske parlamentet - har vedtatt en resolusjon som beskriver den israelskritiske boikottbevegelsen som antisemittisk,

Den såkalte BDS-bevegelsen har som mål å sette Israel under et økonomisk press for å tvinge Israel til å slutte med det de anser å være undertrykkellse av palestina-araberne.-bevg

Fredagens beslutning innebærer at den økonomiske støtten fra tyske organisasjoner til BDS-bevegelsen blir ulovlige, og må stanses.

I resolusjonsteksten heter det:

"BDS-bevegelsens argumentasjon og metoder er antisemittiske."

Klarere kan det ikke sies.

I resolusjonen heter det også, i følge den tyske avisen Deutche Welle:

"BDS-bevegelsens oppfordring til boikott av israelske artister, samt 'ikke-kjøp'-klistremerker med henvisning til israelske varer, minner om den mest grusomme perioden i Tysklands historie,"

Bønn til trøstens og ømhetens Gud

Trøstens og ømhetens Gud! 
Jeg tror det var meningen at vi skal være sårbare og ordinære mennesker -
stilne de stemmene som sier at:
- jeg ikke er bra nok
- flink nok
- oppnår nok
- har nok å vise frem.

Takk at du elsker meg
- i min svakhet og sårbarhet.

Som den jeg er nå, ikke som den jeg en dag skal bli. Takk at din kjærlighet er evig og uforanderlig.

La meg lytte til din stemme i dag.

Ikke selvforaktens stemme, men
den stemmen som sier at jeg er den som du elsker,
den du har din glede i.

Gjøvik, 21. mai 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Herren har gjemt noen unna for spesielle oppdrag

I noen måneder nå har jeg tenkt mye på at Herren har "gjemt" unna noen mennesker som han vil bruke i spesielle oppdrag for hans rike. Dette er ikke mennesker som søker plattformen eller offentligheten. De hører med blant de stille i landet, som ikke søker oppmerksomhet. Herren har gitt dem et spesielt kall til å være til for Ham, og er villig til å bruke tid på å oppholde seg i Guds nærvær. Dette er mennesker som øver seg i å lytte til Herrens stemme, som bruker lang tid i stillhet, lovprisning og tilbedelse. Det kan være at vi aldri hører noe om dem før vi kommer til himmelen, men mens mennesker har fått sin lønn her i tiden venter det dem en enorm belønning i himmelen. Deres selvfornektelse har ikke vært forgjeves.

I går leste jeg noen vers fra 1.Kong.18 som forteller noe om disse ansiktsløse:

"Men Obadja fryktet Herren meget. For den gangen Jesabel utryddet Herrens profeter, skjedde det at Obadja hadde tatt hundre profeter og gjemt dem i to huler, femti i hver, og han hadde sørget for dem med brød og vann." (1.Kong.18,3b-4)

Det fantes altså mange profeter i Den gamle pakts tid. Noen av dem kjenner vi navnet på, men mange av dem var navnløse. Her nevnes hele hundre stykker!

Obadja var en gudfryktig mann som sørget for dem og gjemte dem unna. Jeg tror Gud skal reise opp flere slike som ham, som ser det som sin oppgave å legge forholdene til rette for den hæren av ansiktsløse, menn og kvinner, som Gud skal reise opp i en tid som denne. De er Herrens fortrolige, de som søker hans råd og som er til for ham, og som Herren kan bruke til ulike oppdrag i endens tid.

Jeg skal komme tilbake til dette senere.

Billedtekst: Herren gjemmer sine i grotter.

mandag, mai 20, 2019

Peter Halldorf til Kristi himmelfartskapellet 2020

Det er med stor glede jeg kan fortelle at Peter Halldorf kommer til dagsretreaten i Kristi himmelfartskapellet Kristi himmelfartsdag 2020. Den endelige bekreftelsen kom i dag.

Jeg kommer tilbake til neste års tema. I år er det: 'Hellige steder -  hellige rom', og vi har gleden av å ha med oss Ragnhild Helena Aadland Høen og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit.

Det er fortsatt mulig å melde seg på, men plassen er begrenset. Av hensyn til serveringen trenger vi å vite om du kommer. Send en sms til 99621281. Ta med stol til å sitte og en matpakke til lunsj. Så serverer vi pølse og lompe til middag. Vi begynner kl.12..45.

Skulle det bli dårlig vær Kristi himmelfartsdag, som i år er 30.mai, flyttes seminarene til Toten frikirke på Raufoss. Gudstjenesten vil uuansett bli i Kristi himmelfartskapellet kl.18.00. Liturg her er: Bjørn Olav Hansen.

Det blir ikke gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet onsdag 29.mai.

Billedtekst: Peter Halldorf under et tidligere besøk i Kristi himmelfartskapellet. Foto: May Sissel Hansen.

Velsignelse i forkledning

Det du er i ferd med å lese er et av de sterkeste vitnesbyrdene jeg har lest på lenge. Det vitner som en tro som holder selv i de bratteste bakkene, om en ærlighet og sårbarhet i møte med sykdom - og ikke minst om en overgivelse til Jesus, vi sjeldent ser. Jeg gråt når jeg leste dette og jeg har lest det mange ganger. Blir nok ikke ferdig med dette:

Prestemunken Ambrose ble diagnostisert med Alzheimer. Dette er hva han skrev om det:

Fra et rent åndelig ståsted vil jeg dele med dere den innsikt som jeg opplever Gud har gitt meg i tiden etter at jeg fikk diagnosen. Min største og altoverskyggende synd har alltid vært stolthet. Stolthet over intellektuell kapasitet, over å forstå bedre enn andre og å bedømme andre upassende, av og til tenke om andre at de er mindre enn meg. Dette er en mest sørgelig synd, og en synd som mange har uten å oppdage det selv, men det er den ene synd som fremfor noen annen synd, sender oss til fortapelse hvis vi ikke overkommer den! Det var denne synd som fikk den onde til å falle, og det var denne synd som Adam og Eva falt for.

Jeg forstår fult ut hvordan jeg ble slik. Jeg har gjennom hele mitt liv vært overordentlig stolt av mitt sinn, mitt intellekt, min evne til å tenke klart om vanskelige og kompliserte temaer, min tale og gode penn, vurderingsevne og mulighet til å forklare vanskelige ting osv. Da jeg vokste opp var jeg ikke god i sport, og jeg var ikke attraktiv hos damene. Jeg kunne ikke danse. Jeg var en intellektuell bokorm og einstøing. Jeg hadde ingen andre evner enn mitt hode, og jeg brukte det og utviklet det så langt som det var mulig å nå, selv om jeg ikke var spesielt akademisk innstilt av meg, ettersom alt dette virket som et litt for virkelighetsfjernt spill for min del. Dette var min vei i livet. Og selv om jeg har brukt mine gaver i tjeneste for Kristus og Hans Kirke etter beste evne, så har stoltheten alltid vært der.

Nå har Herren gitt meg en mulighet til å tilintetgjøre med ydmykhet denne stoltheten, ved å akseptere uten å klage den sakte oppsmuldringen av sinnet som jeg gjennomgår. Og jeg klarer å akseptere dette med hele mitt hjerte, noen ganger riktignok med en tåre, som en gave fra Ham for min frelses skyld. Det føles slik noen ganger at denne gradvise visningen av de forskjellige deler av mitt sinn, også er en bortvisning av mitt selv, mitt ego, min stolthet. Og er ikke det egentlig meningen med det åndelige liv når alt kommer til alt? Herren så ned og så at jeg klarte ikke å gjøre dette på noen annen måte, og dermed ettersom Han elsker meg veldig høyt (uverdig som jeg er) og ønsker at jeg skal være hos Ham for alltid, ga Han meg denne enestående anledningen å døde mitt eget jeg. Jeg ser på dette som en stor, men likevel innimellom smertefull, velsignelse!

søndag, mai 19, 2019

Oppfordrer til forbønn for EU valget

EU-valget denne måneden er blitt karakterisert som det viktigste EU-valget noensinne. Nå går svenske pinseledere ut og oppfordrer til forbønn for valget. Pinseleder Daniel Alm utfordrer Sveriges pinsemenigheter til å be hver dag klokken 15.00 hele den kommende uken.

Det er mye som står på spill, blant annet når det gjelder EU's familie- og flyktningepolitikk. I dag underskev 118 frikirkelige pastorer i Sverige et dokument hvor de oppfordrer EU's ledelse til å ta et større ansvar for å hjelpe mennesker som har behov for å flykte fra krig og terror.

I går kom høyrepopulistiske partier fra hele Europa sammen i Italia for å stå samlet som en gruppe mot innvandring. Flere av dem står for en flyktninge- og asylpolitikk som også vil ramme kristne som blir forfulgt og som er på flukt.

La oss stå sammen med våre trossøsken i Sverige i dette viktige valget.

Herre, blir du ikke lei?

'Herre, jeg lurer av og til på om du blir lei:

at jeg ofte ber om de samme tingene, faller i synder jeg har falt i tidligere, at jeg spør om så mye jeg ikke forstår, og selv om du har forklart det i ditt ord, spør jeg likevel. 

Det er så mange ting jeg ikke føler henger på greip, så mye som er uforståelig - så jeg spør.

Jeg forstår om du blir lei.

Når jeg gjør opprør, når jeg går en annen vei enn den du ville jeg skulle gå. 

Og du må begynne om igjen - med meg. Enda en gang.

Blir du ikke lei da?

Men så kommer jeg til å tenke på at DU så meg når jeg bare var et foster. At du er den som har skrudd meg sammen. Og elsket meg. Og fortsetter å elske meg. Helt til jeg er hjemme hos deg.

Du elsker meg på mine beste dager, og de ikke gå gode dagene. Like mye.

Du elsker meg mens jeg er på høydene og i de djupe dalene.
Mens jeg gråter, når gleden bobler fram.

Ja, også på de dagene da fortvilelsen og redselen biter seg fast.

På de dagene faller jeg pladask opp i armene dine. Du løfter meg opp på fanget ditt, og jeg, jeg kryper inntil deg og hører hjerteslagene dine - og hvert av dem forteller meg dette jeg innerst inne lengter etter å høre:

at DU elsker meg.

Gjøvik, 19. mai 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

lørdag, mai 18, 2019

Viktig åndelig lærdom for vår tid

En ortodoks venn av meg, Kjell Moen, delte her om dagen noen sitater av den hellige Markus Eremitten, som levde på 400-tallet. Det er ikke så mye vi vet om ham, men det antas at han har levd i den egyptiske ørken. Flere av hans skrifter inngår i Filokalia, de gamle fedrenes bønneundervisning.

Et av disse sitatene har festet seg hos meg, og jeg tror flere enn meg vil ha nytte av å lese det:

'Om en person har en Åndens gave, skjuler han den av sympati med den som mangler den. Men den som er stor i munnen, mister gaven ved å falle for fristelsen til å skryte med dem.'

Dette er veldig ulikt vår tids enorme fokus på enkelte forkynnere.

La oss ikke glemme at det er Giveren som er gaven, og at Ånden alltid peker på Jesus.

Ærefrykten for Gud og det hellige hysj

'Jeg lengter slik etter å høre et hellig hysj berøre Kristi kropp. Vi synes å tenke at vi må fylle tomrommet med våre lyder og vår egen vei, men jeg sier dere at vi må vende tilbake til ærefrykten for Gud og anerkjenne Hans hellighet.

Jeg lengter etter å se mennesker strømme til botsbenken, gråtende og rope ut til Gud og bli desperate og knust og ruinerte for noen annen elsker, at de gjør de religiøse forlegne når de overgir sine erstatninger og legger dem igjen på alteret.

Alt fordi de hørte lyden av Hans åndepust i et hellig hysj.

Jeg tenker ikke bare på de som ikke går i kirken og på de ufrelste, men også på de Guds folk at de må mer ekte og rå når de oppholder seg i Guds nærvær, slik at virkelige endrinnger kan finne sted og holde.

Du forstår, folk snakker ikke om dette fordi dette selger ikke mange bøker eller tiltrekker seg de store mengdene. Det er på overtid for kirken om den skal handle sammen. Hvis vi vil se en endring må det begynne med oss.'

- Lovesick Scribe.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)