onsdag, oktober 16, 2019

Lyttende bønn

Bønn handler ikke om å overtale Gud til å gjøre det vi ønsker han skal gjøre, men om å overbevise oss selv om å gjøre det Gud ønsker vi skal gjøre.

Mor Teresa (bildet) ble en gang spurt i et intervju om hva hun sa når hun ba. 'Ingenting,' svarte hun, 'jeg bare lytter.' Da spurte selvfølgelig reporteren om hva Gud sa til henne. Hun svarte: 'Ikke noe særlig - han bare lytter.'

Bønn handler om en romanse med den guddommelige. Jo høyere vi elsker noen, desto mindre behøver vi å si. At vi kan ha det bra sammen med noen uten å bruke ord, er faktisk et sikkert tegn på at vi har et nært forhold til dem -vi kan bare sitte og beundre hverandre.

- Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne: Bli det du ber. Luther forlag 2009, side 14-15

tirsdag, oktober 15, 2019

Profetisk: Bønn for Norges matvaresituasjon

Det er korttenkt - og det er uforståelig - når regjeringen nok en gang vil skrinlegge hele bedredskapslagringen av korn. Det fremkommer av statsbudsjettet for neste år.  Stor var gleden i fjor da Stortinget endelig sikret flertall for gjeninnføringen av beredskapslagring av korn. Nok en gang skal vi sette vår lit til at vi i en eventuell krisesituasjon skal kjøpe det kornet vi trenger i utlandet.

2018 viste hvor sårbare vi er, ikke bare i Norge, men i verden forøvrig. Vi er sårbare med hensyn til klmaendringene og også sårbare med tanke på poilitisk uro. I kjølvannet av tørkesommeren 2018 i 2018, ble det utbetalt avlingsskadeerstatninger for over 1,6 milliarder kroner. Det er over tre ganger mer enn etableringen av et beredskapslager for korn i Norge er anslått til å koste.

Dette skjer altså i en tid hvor en ting er helt sikkert: avlingene i Norge vil ikke bli mer stabile i årene fremover.

Hvem tar ansvar?

Jeg har skrevet om dette i flere år nå, ikke fordi at jeg tror det gjør så mye fra eller til. En slik påvirkningskraft innbiller jeg meg ikke å ha. Men når jeg har bedt for Norge, tror jeg Gud i mange år har bedt meg om å be for matsikkerheten og Norges evne til selv å produsere den mat vi trenger. Gang på gang er jeg blitt minnet om beretningen om Josef og hungersnøden - om de syv fete og de syv magre årene, slik det fortelles om i 1.Mosebok. Men det er få reaksjoner på dette, også blant bønnefolket i Norge. Kanskje har vi det for godt, og kanskje er det blitt en floskel å be om det daglige brød?

Men det er ikke selvsagt. Den dagen vi slutter å be om det daglige brød, og vi tar det som en selvsagt ting at Norge kan brødfø sine egne og vi har vår egen mat på bordet, er armoden allerede her.

La oss stå sammen om å be for et gjennombrudd i Stortinget som sørger for at vi gjeninnfører beredskapslagring av korn.

Når bønnene våre blir en kvalmende stank

"Uten rettferdighet for de fattige er religiøse aktiviteter bare irriterende lyder i Guds ører, og bønnene som pleide å dufte av røkelse , blir en kvalmende stank for Gud når det ikke er noen som setter dem ut i livet. 

Som vår venn John Perkins sier det: Når du ser at noen trenger en rullestolrampe, ikke sett deg ned og be om det! Bygg den selv."

- Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne i 'Bli det du ber'. Luther forlag 2009, side 12 og 13.

Luthersk kirke samler fullt hus i Stockholm

Gud gjør noe forunderlig i St. Clara kyrka i Stockholm (bildet). Kirken tilhører Evangeliska Fosterlandsstiftelsen, noe som vel tilsvarer Normisjon i Norge.

Klara kyrka, som den heter på folkemunne, er basen for et svært omfattende barmhjertighetsarbeid og sosialt engasjement blant trengende i Stockholm by. Det handler om å gi mat og klær til hjemløse, alkoholikere, narkomane og flyktninger. Her gis støtte til prostituerte, stressede og syke og menigheten driver også et omfattende fengselsarbeid. Noen ganger i uken drives også et suppekjøkken på kirkegården.

Dette skjer samtidig med et engasjerende gudtjenesteliv, med liturgi og stor frihet for bruk av nådegavene. Ofte med fullsatt kirke.

I helgen ble det arrangert en lovsangssamling, som fylte hele kirken og vel så det, og folk ville rett og slett ikke gå igjen. Det var en slik hunger og lengsel etter Gud. Det har vært arrangert slike lovsangskonferanser tidligere, men for første gang ble det også holdt et møte på Segels torg med gospelmusikk, lovsang og vitnesbyrd fra mennesker som har fått sine liv forvandlet i møte med Jesus. Det ble en ubetinget suksess, hvor folk strømmet til for å lytte til den fengende musikken og vitnesbyrdene.

Foto: Wikipedia

mandag, oktober 14, 2019

En trosreise - jeg er underveis

Jeg la ut på en trosreise da jeg bestemte meg for å følge Jesus i 1972. Det vært opp- og nedturer underveis, det har vært tårer og fortvilelse, yrende glede og djup fred. Og mange spørsmål. Jeg har gått fra skråsikkehet til undring. Fortsatt har jeg mye å lære. Jeg er ikke ferdig før jeg er hjemme hos Gud. Noe av det jeg ber om er at jeg fortsatt må ha evnen til å undres.

Årene som har gått siden 1972 har ført til mange endringer. En årsak til dette er at jeg har møtt familien min. Den er mye større enn jeg ante. Den består av mennesker fra både Øst- og Vest, både ortodokse, katolikker, koptere og alle slags protestanter - lutheranere, metodister, salvasjonister, pinsevenner, misjonsforbundere, baptister - de er mine brødre og søstre. Enige om alt er vi ikke, det er det sjelden søsken er, men vi er mer enige enn uenige, i hvert fall om det viktigste. Når jeg inviterers som taler i andre sammenhenger enn mine egne, legger jeg uenighetene til siden, og taler om det som forener oss.

Så jeg er vel det vi kan kalle en økumenisk kristen.

Jeg bekjenner meg til den felles kristne tro som kommer til uttrykk i Den nikenske- og Den apotoliske trosbekjennelsen, og jeg har signert på Lausanne-pakten. Det er et godt utgangspunkt for å møtes, samtale med hverandre, lytte til hverandre og dele.

Er man trygg på sitt eget ståsted, er det helt uproblematisk å møte andre mennesker.  Da kan vi dele liv med hverandre, erfaringer vi har gjort oss på troens vei. Og vi kan dele noen undringer. Jeg er fremdeles underveis og har ikke svar på alt.

søndag, oktober 13, 2019

Når kristne sprer møkka til nynazistene

Det er helt ubegripelig. Jeg finner ikke ord for den vemmelse jeg føler når jeg ser kristne sprer møkka til ny-nazistene. I sin fremmedfrykt og fremmedhat, har noen ingen skrupler med å legge ut artikler fra nyhetstjenesten 'Frihetskamp.' Bak dette tiltaket står Den Nordiske Motstandsbevegelsen, kjent som en voldelig nynazistisk organisasjon, som sprer jødehat og antisemmitisme.

Artikkelen jeg sikter til har følgende tittel: 'Hver fjerde kvinne i Sverige våger ikke lenger å gå ut som følge av flerkulturen.'

Han som leggger den ut har lagt ut artikler fra brune nettsider flere ganger på sin Facebook-profil, sammen med bibelvers, salmer, og støtte til Israel. Her om dagen klarte han til og med å bagalellisere at seks IS-fanger hadde rømt på grunn av krigshandlingene mellom Tyrkia og Syria. Det var visst mer problematisk at vi har flyktninger i Norge! Er denne mannen helt ukjent med at IS har ståt for noen av de mest bestialske drapene, ikke minst på kristne? Selv en eneste en av dem er livsfarlige.

Men det som bekymrer meg mest er å se kristne som trykker 'liker' på det denne mannen legger ut, og som også skriftelig gir sin støtte til det. Har vi helt mistet vår kritiske sans og vurderingsevne? Hvilke åndsmakter er det vi gir etter for?

Alt dette jeg ikke behøver å vite

Vi bombarderes med syns- og hørselsinntrykk hver eneste dag. Avisoverskriftene kjemper om å få vår oppmerksomhet. Den ene etter den andre vil fortelle meg pikante ting om andre mennesker.

Jeg har tenkt på dette i det sist:,  Alt dette jeg ikke trenger å vite! Hvilken velsignelse som ligger i det.

Der er så befriende. Det finnes en hellig likegyldighet!

Livet mitt er ikke avhengig at jeg er informert om alt, har kunnskap om alt, kjenner til alt. Det gir mindre stress, mindre frykt.

Men det jeg virkelig er avhengig av er stillhet, finne min egen bønnerytme, komme inn i den fred og den hvile Gud har for meg. Det gir livet harmoni, ro, lykke.

lørdag, oktober 12, 2019

Om å oppgi alt for Kristus

Jeg vil definitivt si at han var et geni. Faktum er at det var det han var kjent som når han gikk på high school. De kalte ham: 'Geniet Eugene.' I skoleår-boken skrev noen: 'Ikke gi Einstein for mye konkurranse.' Karakterene hans lå så langt over de andres studentenes, at han var den eneste som fikk A. Han var et geni, men det forunderlige med det hele er at når han ble ortodoks, sa han selv at han hadde korsfestet sitt sinn.

'Når jeg ble en kristen,' sa han: 'korsfestet jeg mitt sinn, og alle sorgene jeg har vært igjennom har bare vært en kilde til glede for meg. Jeg har ikke mistet noe og har vunnet alt.'

- Hieromunk Damascene om fader Seraphim Rose (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, oktober 11, 2019

Så uverdig

Jeg slutter ikke å forundre meg over hatet enkelte kristne huser mot muslimer. En av de som bevisst bruker Facebook til å spre frykt, hat og fobier, har i dag lagt ut en faksimile av et oppslag i Bergens Tidende/Aftenposten, som forteller om Mohammad Azeem som vasker muslimske døde på Haukeland sykehus. Dette reagerer vedkommende på med ordene: ''Dette får di lov til på norske sykehus. Der er kristendom forbudt.' En pensjonert luthersk prest gir vedkommende sin støtte i form av et sint fjes.

Vedkommende som skriver dette er en svoren tilhenger Israel. Er han da ukjent med at norske jøder har sitt eget begravelsesbyrå som sørger for å vaske og gjøre i stand døde jøder, når de skal begraves. Dette fremkommer på Det mosaiske trossamfunnets egen nettside. Skal vi bli sinte på dem også, eller gjelder det bare muslimer? Jeg tror de fleste religioner har sine egne begravelsesskikker.

Alle døde, uansett hvilken religion de tilhører, eller ikke har noen, burde behandles med verdighet og respekt, og som kristne, som tror at alle mennesker er skapt i Guds bilde, burde vi være de første til å understreke dette.

I møte med døden trår vi alle forsiktig. Jeg kjenner jeg blir lei meg og opprørt over at noen tråkker så til de grader på kristennavnet, med slike uverdige holdninger til andre mennesker.

Verdens 'bønnevandrer' har gått hjem til Gud

'Bønnevandreren' Henry Gruver har fullført løpet og er hjemme hos Gud. Gruver tok beina fatt i 1961 med et kall til å be der Gud ville sende ham.  Da var han 18 år gammel. Han har bokstavelig talt vandret gatelangs i by etter by og i land etter land, helt frem til nå. Siste landet han 'bønnevandret' var Japan.

Det hele startet da han gikk ut på Skid Row Street i Phoenix, Arizona i 1961. Med rette er han kalt 'verdens bønnevandrer-kriger'. Han bønnevandret i 54 land.

'Jeg har en avhengighet,' sa Henry Gruver, og la til: 'Jeg ivrer etter å se Gud i arbeid, så jeg ønsker meg ikke noe komfortabelt liv.'

I tenårene var Henry Gruver en ganske innadvendt person. En dag ble han med sin mor på et vekkelsesmøte. Under talen vender plutselig taleren seg til Henry Gruver og sier: 'Vet du hva Gud har kalt deg til?' Så profeterer han over Gruver og forteller at han skal gå ut i all verden for å forkynne evangeliet og bringe mange mennesker til tro.

'Jeg trodde den taleren var fullstendig gal,' fortalte Gruver etterpå. 'Jeg skulle jo bli ingeniør, og jeg var introvert.'

Men slik ble det. Henry Gruver slet ut bokstavelig talt hundrevis av sko, der han gikk gatelangs, i forbønn for by etter by, land etter land, og underveis vitnet han frimodig om Jesus. Herren ga ham også mange syner og åpenbaringer, som han delte i bønnesamlinger og i kirker verden over.

Hvem fortsetter i sporene til Henry Gruver?

Lærlinger anno 2019

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvordan det var å følge Jesus, de første omtumlende dagene og månedene. Det første året.

All undringen. Alle spørsmålene. Alle utfordringene. Tvilen. Spenningen. Samtalene. Alle undergjerningene.

Hvordan ville det sett ut i dag? Det er jo disipler - lærlinger - vi skal være. 'Kristen' er jo er navn som disiplene til Jesus ble gitt av andre. Undres på hvordan trosutøvelsen ville ha sett ut i dag om vi levde som disipler.

torsdag, oktober 10, 2019

En talende og skremmende taushet

I går skjedde det igjen: jøder angripes i Europa. Denne gangen i Halle i Tyskland. 70-80 jøder var samlet i synagogen (bildet) for å feire en av jødenes store høytider - Jom Kippur. Sikkerhetstiltak forhindret det som kunne endt i en forferdelig tragedie. To personer som oppholdt seg i nærheten av synagogen ble drept. Hittil er en person arrestert. Tysk politi mer enn antyder at dette angrepet skyldes antisemittisme og at det er høyreekstreme som står bak. Så langt har politiet avdekket at gjerningsmannen ville drepe jøder, muslimer og folk på venstresiden.

Kan det være en av årsakene til at kristne som er svært ivrige etter å skrive noe negativt om muslimer på sosiale medier, nå er helt tause om angrepet på synagogen i Halle? Hva hadde skjedd om det hadde vært en muslim som sto bak synagogeangrepet? Da hadde de nok ikke vært tause, nei.

En av disse som omtrent daglig skriver om Islam og muslimer, og da alltid med negativt foretegn, skrev her om dagen et innlegg om Philip Manshaus, og nærmest bagatelliserer ugjerningen til denne mannen. Det har han også gjort en gang tidligere og har sågar i et innlegg uttrykt forståelse for at en viss massemorder utførte ugjerningen på Utøya.

Han kaller Manshaus 'ungdommen', forrdi han ikke vil vedstå seg at Manshaus har høyreekstreme holdninger, og skriver følgende:

'Philip Manshaus ble slått mest helselaus av mu/slimene som var der. (av skriveriene i etterkant skulle man tro at han hadde drept en mengd m/uzleiner) Philip Manshaus DREPTE ingen M/uzleiner, bare stesøster si... Hun er helt glemt. Saka mot Philip Manshaus går på hat imot m/uzleiner eller noko slikt.'

Det denne skribenten unnlater å nevne er at Manshaus drepte sin stesøster fordi hun var asiatisk, og det er vel ingen tvil om at hadde til hensikt å drepe muslimer. Den underlige måten å skrive muslimer på skyldes at han vil lure Facebook, slik at han ikke skal utestenges fra sosiale medier på grunn av sine ytringer. Det er han blitt flere ganger.

Dette hatet mot muslimer og hans fornektelse av den faren høyreekstremismen representerer, krydres på hans Facebook side med bibelsteder, bønn om vekkelse og støtte til Israel. At en person i Frelsesarmeuniform trykker 'liker' på disse innleggene gjør ikke saken bedre. Jeg tror ikke Frelsesarmeens ledelse ville likt dette, om de visste om det.

Når skal disse kristne innse at høyreekstremismen representerer en stor fare for jødene i Europa og i Norden, ja, for alle mennesker som ikke vil bøye kne for disse kreftene. Kristen tro og høyreekstemisme er ikke forenelig. Og selvsagt representerer militant islam en stor fare. 

Mine tanker og bønner går i disse dager til jødene i Tyskland.

En rast på vei mot himmelen

Hver uke i syv år - med noen få unntak - har jeg hatt det store privilegiet å få ta del i feiringen av Herrens måltid i Kristi himmelfartskapellet. I tillegg har jeg også tatt del i nattverden i min mål hjemmemenighet, og i andre kirker hvor jeg har talt.

For meg blir ikke dette en vane, eller et tomt rituale, men en gave! En nåde. En hvile.

Mye kan sies - og jeg har skrevet mye om dette tema - om Herrens måltid, men jeg synes Paulus summerer det opp for oss i 1.Kor 10,16:

'Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke DEL I Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke DEL I Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle en kropp, for vi har alle DEL I det ene brød.'

Uthevelsene er mine.

Dette kjente jeg slik takknemlighet for når vi i går kveld satt benket rundt nattverdbordet. Tenk hva vi får del i når vi feirer Herrens måltid.

Etterpå kom jeg til å tenke på en setning fra den nattverdliturgien som brukes på Sandom:

'vi har rastet på vei mot himmelen.'

Er det ikke stort?