fredag, februar 22, 2019

Hvordan vinne muslimer for Jesus

"Kristne over hele verden vet at for å følge Jesus trenger man bare å omvende seg fra syndene og si at man tror at Jesus døde for å ta soningsstraffen for disse syndene. Det er her de fleste kristne organisasjoner begynner arbeidet med de ufrelste: Når de omvender seg. Etter at de har omvendt seg, blir nye troende oppmuntret til å bli Jesu disipler, la seg døpe i vann og finne en bibeltroende menighet som tilbyr et kurs i disippelskap. Derfra er det stort sett opp til den nye kristne å fortsette å vokse i Herren.

Men Jesus viste oss en annen tilnærming til å vinne disipler - han gjorde det omtrent stikk motsatt! Jesus plukket ut noen vanlige menn og ba dem følge ham mens han åpenbarte sannheter om Gud. Han ba dem om å leve etter de verdiene han viste dem. Etter hvert begynte de å gjøre som ham, og de begynte også å oppleve Guds kraft og velsignelse i sitt eget liv. Deretter nådde de et punkt der de forsto at en beslutning om å følge Jesus Kristus ville koste dem alt. Elleve av dem sa ja, og de forandret verden. Denne type disippelgjøringsmodell - som begynner med disippelskap og beveger seg mot omvendelse - brukes til å gjøre mange muslimer til Jesu disipler.

Det var et tragisk valg av kunnskap framfor lydighet som førte Eva ut i synden, og den samme tilbedelsen av kunnskap bukter seg gjennom århundrer av menneskelig erfaring. Kanskje det er derfor Jesu lignelser ofte handler om hvor dumt det er å kjenne Guds vilje, men likevel ignorere den.

Noen av oss sang barnesangen om mannen som bygde huset på fjell da vi vokste opp, uten å forstå at 'fjellet' ikke bare er Guds ord, men også det å følge Guds ord. Datamaskinene våre kan være fulle av bibelske verktøy for å kunne analysere og studere bibelen på dypet, bare noen tastetrykk unna, men disippelskap krever at vi daglig velger å gjøre Guds vilje, bevisst og konsekvent."

- Jerry Trousdale: Utrolige hendelser. Hvordan hundretusener av muslimer tar imot Jesus. Prokla-Media 2014, side 41-42.

torsdag, februar 21, 2019

Leve langsomheten

'Langsomheten' er en roman av den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera, men ordet er også en god beskrivelse av et velsignet liv - det gode livets rytme. Vi har mer tid enn vi tror.

Det skulle en ikke tro i tid hvor alt skal gå så hurtig, men hurtigheten er lik overfladiskheten. Den gir oss ingen mulighet til å lodde djupere og til å erfare. Vi tror vi gjør oss erfaringer av livet, når vi forsøker å rekke så mye som mulig, men vi skraper bare overflaten - og gir tomhet. Det er når vi tar oss tid at vi kan nyte. Da avdekkes for oss noen av mysteriene ved Gud.

Men for å kunne leve langsomt må vi forenkle.

Og det er en utfordring, for selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

Jeg må omstille meg. Det har jeg måtte gjøre mange ganger, men mitt nye liv med Parksinsons, krever stadige omstillinger. Det er krevende.

Men livet er slik.

Men underveis nyter jeg nå langsomhetens gode rytme.  De daglige gjøremålene, tid for teakoppen som drikkes langsomt, så jeg kjenner teasmaken. Boken jeg blar i. Strekken på sofaen med det gode pleddet. Smilene og håndtrykkene fra mennesker jeg møter. De gode samtalene. Jeg tar ikke noe av dette for gitt. Refleksjonen og tilbakeblikket over dagen med takknemlighetens bønn for hva dagen har gitt. Korstegnet til slutt.

Gud selv er mer enn nok

'Vær stille og ikke sammenlign deg sellv med andre', er et av de gode åndelige rådene som tilskrives en av de mest kjente egyptiske ørkenfedrene på 300-tallet: Bessarion.

Det er et godt råd å ta med seg også i dag.

I går feiret vi minnet om Bessarion i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Denne Bessarion ble innviet i den monastiske livet av selveste Antonios den store og ble senere elev av Markarios i Sketis. Han skulle bli kjent som 'den vandrende eremiten', i motsetning til de fleste asketene som var bofaste.

Det fortelles om Bessarion at han eide en bok med de fire evangeliene. Den boken bar han alltid med seg. Møtte han noen som trengte noe, og som han hadde, ga han det villig bort. Til slutt ga han bort det siste han hadde av klær, og når han ikke hadde mer å gi til de fattige, solgte han også det mest dyrebare han eide: boken med de fire evangeliene. Pengene han fikk for den, ga han så til de trengende.

Det fortelles om abba Bessarion at han hadde en disippel ved navn Abba Dulas. En dag de gikk langs en strand blir abba Dulas så tørst. Da ba abba Bessarion en bønn og sa til eleven sin:

'Drikk litt av havvannet!'

Vannet var blitt søtt. Abba Dulas drakk. Så tok han frem et kar og ville øse opp vann i det.

'Hvorfor øste du opp vann,' ville abba Bessarion vite.

'Det er i tilfelle jeg skulle bli tørst igjen,' svarte abba Dulas.

Da svarte abba Bessarion:

'Gud er her. Gud er overalt.'

Det visdomsordet tok vi med oss i går kveld, og det vil jeg leve på lenge.

Gud selv er mer enn nok.

onsdag, februar 20, 2019

En god nyhet og et bønnebegjær

I går flyttet en ny dame inn  i huset vårt. Fra før av bor May Sissel og Siri her, men på formiddagen kom sannelig også TUVA. Så nå må jeg forholde meg til tre kvinner! Men May Sissel er og forblir den beste og har førsteplassen!

Men de er hjelpsomme både Siri og Tuva. Siri hjelper meg med telefonen min, og hun har jeg kjent en tid. Tuva er helt ny for meg og det sies det vil ta to-tre måneder før vi blir skikkelig kjent med hverandre. Men Tuva vil utgjøre den store forskjellen! Hun er talegjenkjenningsprogrammet som vil sørge for at jeg kan fortsette å blogge, skrive bøker og preken- og foredragsmanus. Hun kom sammen med en representant for firmaet Max Manus, som hjalp meg til å komme igang. Takk til dere som har stått sammen med oss i bønn for at dette skulle bli mulig.

Til dere som fortsetter å be for oss:

Kan dere be om at jeg kan få litt mer kroppslig ro og hvile. Jeg skjelver nå såpass mye at jeg blir veldig sliten av det. Det gjelder høyre hånd. Muskelaturen blir veldig stiv og spent ikke bare i hånden, men i nakke og rygg og jeg bruker så mye krefter til å stå på beina. For jeg vil helst gå litt for egen maskin. Særlig leggene blir vonde. Spente muskler fører til økt tinnitus. Det er slitsomt.

Et profetisk budskap

"Jeg så grener komme sammen fra hver nasjon. Den Hellige Ånd fører dem sammen til en dans, vever dem sammen til en brudekjole. I det de forenes, stikker røttene deres djupt og grønne blader og frukter begynner å vises".

Fra Watchmen for the Nations. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen. Bildet er malt av Martina Fayez fra Egypt

Hvem kan Gud bruke i sin tjeneste?

Hvem kan bli brukt av Gud? En kan undres. Er det de som kan mest? Flinkest til å be? Forteller andre at de faster?

Er det de som bekjenner seg til rett lære? Hvilken rett lære? Lutheranernes versjon?  Pinsevennenes? Baptistenes? Katolikkenes?

Kan Gud bruke mennesker som bare er mennesker? Som er umodne, feilende, og som synder. Kan Han bruke mennesker i sin tjeneste som har tråkket feil og kommet med et profetisk  budskap som senere viste seg ikke å stemme?

Kan Gud bruke mennesker som er kronisk syke? Som er sårbare nederst på rangstigen?

Kan Gud bruke mennesker hvis ekteskap har gått i stykker? Som av og til tviler? Som ikke har alle svarene? Som ikke stemmer på det politiske partiet jeg gjør?

Når alt kommer til alt: er det bare meg Gud kan bruke?
Jeg undres på det.

Mørket forvandles til morgen

Når profeten Amos taler om den Gud 'som gjør dødsskygge om til morgen' (Amos 5,8) og Jesaja forkynner at 'i mørkets land stråler lyset fram' oppmuntrer det oss til ikke å være redde, ikke en gang for 'dødsskyyggens dal', for å bruke ordene fra den treogtyvende salmen.

Lev Gillet kommenterer: 'Selv om hyrden tillater at noen i hans hjord for en tid vandrer gjennom dødens skygge, er det bare for å hjelpe dette får til å tre inn i et lysere landsskap - ut i det fulle dagslyset.'

- Peter Halldorf i Fastebloggen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

tirsdag, februar 19, 2019

Har barnet i mors liv mistet en av de viktigste allierte i kampen for rettsvernet for fosteret?

Som kirker har vi mye å stå til ansvar for. Det gjelder ikke minst hvordam vi møter mennesker i sårbare situasjoner. Her trenger vi nok alle å erkjenne at vi mange ganger har feilet - og syndet. Derfor hører en syndsbekjennelse med, og vi trenger å strekke hånd til mennesker vi har krenket eller forvoldt smerte.

Det er derfor prisverdig at biskopene i Den norske kirke nå har kommet med en uttalelse hvor de blant annet beklager tonen i tidligere abortdebatter.

Men det er sider ved denne bispeuttalelsen som er svært problematisk og skuffende. Det er godt og betydningsfullt at Den norske kirkes biskoper understreker at 'fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern', selv om jeg synes formuleringen er svak. Fosteret har ikke bare en verdi, men en uendelig verdi, fordi det er skapt i Guds bilde, og dermed ukrenkelig.

Uttalelsen fra biskopene kan vanskelig leses annerledes enn at Den norske kirkes ledelse nå gir opp kampen for at dette skal få rettslige konsekvenser. Det er ikke bare høyst beklagelig, men svært sørgelig. Om ikke Den norske kirkes biskoper skulle kjempe for barnet i mors liv, hvem skal ta gjøre det? Svikter ikke biskopene de mest sårbare og skrøpelige?

Oppsiktsvekkende er det også når Den norske kirkes biskoper uttaler: "Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang." Er ikke er drap et drap?

Det kreves mye av dem som er kalt til å være kirkens åndelige lederskap. Der er både rett og riktig - også utfra Guds ord. Guds ord sier sågar at dommen er strengere for disse. Det krever derfor trosskap mot Guds ord. De er derfor i behov av vår forbønn.

Etter denne uttalelsen fra Den norske kirkes biskoper er det et spørsmål om ikke barnet i mors liv har mistet det som skulle være en av de viktigste allierte i kampen for rettsvernet for fosteret. Det ser vi i praksis når en av biskopene i ettertid sier at hun støtter selvbestemt abort.

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 6

Etter 30 år i stillhet og borte fra den offentlige scene sto Paul Cain frem igjen. I denne fasen av hans liv og tjeneste kalte han menigheten tilbake til hellighet og renhet. Han profeterte til mennesker i høye stillinger, og dro ved en anledning til Irak for å snakke med selveste Saddam Hussein. Han var rådgiver for tre presidenter, og møtte også mange kirkesamfunnsledere, blant annet John Wimber. Wimber skulle senere bryte samarbeidet med Cain på grunn av spenningene mellom Vineyard bevegelsen og de såkalte Kansas-profetene.

Som jeg allerede antydet i den første artikkelen i denne serien, ble den siste delen av Paul Cains tjeneste en svært sårbar tid - både for ham selv og andre.

Det er uvisst hva som var den egentlige årsaken, men ensomhet og avvisning og ikke minst alle ryktene som han ble utsatt for, føre Paul Cain inn i en fase av livet hvor han søkte trøst i flaska. Han falt også på det seksuelle området, og innrømmet i en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Charisma og på sin egen nettside, at han hadde hatt et homoseksuelt forhold og i perioder vært full.

'Jeg har slitt på to områder spesielt med homoseksualitet og alkoholisme,' innrømmet Cain 'i en lengre periode.'

Dette ble offentliggjort i februar 2005 og Paul Cain trakk seg tilbake fra offentlig tjeneste. I forkant av - i april 2004 - hadde Rick Joyner, Jack Deere og Mike Bickle - konfrontert Cain med både hans homoseksualitet og det faktum at Cain var blitt sett full offentlig. Cain reagerte på dette med fornektelse. De tre - Joyner, Deere og Bickle - forsøkte å hjelpe Cain i den svært alvorlige situasjonen han var kommet opp i, men siden Cain fornektet det hele og ikke ønsket å ta imot hjelp og rådgivning strandet dette forsøket. Det ble gjort et nytt forsøk med en annen gruppe og i april 2007 ble rehabiliteringsfasen avsluttet og Paul Cain var tilbake i tjenesten igjen. Både Rick Joyner, Jack Deere og Mike Bickle, har satt spørsmålstegn ved denne rehabiliteringen og hvorvidt Cain var ærlig når han beklaget sitt fall. De konkluderte med at det var for tidlig å la Cain komme tilbake i en offentlig tjeneste.

Det har gått mange rykter om denne siste fasen av Paul Cains liv. Jeg har bevisst ikke ønsket å spre disse videre. Og jeg er grundig lei av disse klipp-og-lim-videoene som florerer i sosiale medier. De kan alle lage og fullstendig forvrenge hva som var den opprinnelige meningen. Jeg synes kristne burde holde seg for god til å spre slike ting. Samtidig skal vi være ærlige, også med de vanskelige tingene. Bibelen tegner ikke noe glansbilde av troens helter, men tegner et ærlig bilde for eksempel kong David. Han falt i seksuell synd og sørget til pog med å få drept mannen til kvinnen han lå med. Likevel ble hans tjeneste gjenopprettet etter en fase med syndserkjennelse og syndsbekjennelse.

Det var et bevisst valg jeg gjorde når jeg ikke nevnte Paul Cains fall i første artikkel. For det første ønsket jeg å lage en kronologisk framstilling av hans liv, vel vitende om at jeg ikke har fått med meg alle detaljene. Bloggkonseptet egner seg ikke til lange artikler. For det andre ønsket jeg at mine lesere skulle få se det verk Herren gjorde når han reiste opp en mann som Paul Cain. De bruddstykker jeg har fortalt viser oss en mann som, til tross for sine svakheter og skrøpeligheter og synder ønsket å leve nært Gud i en helhjertet overgivelse. For det tredje, og det skal jeg avslutte med, har ingen av oss noe som helst å skryte av. Alt, absolutt alt, beror på og er avhengig av Guds nåde. Vi kan alle falle. Bibelen sier: "Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller." Når det gjelder profetier som ikke går i oppfyllelse, betyr ikke det at de nødvendigvis er falske. Det kan skyldes to ting: for det første, at den som formidler de profetiske ordene er umoden, og hvem er ikke det? For det andre, kan det være at det gjelder for en annen tid enn den tiden det er gitt: "Herren svarte meg: Skriv synet tydelig på tavler så det blir lett å lese! For synet venter på sin fastsatte tid, det vitner om enden, og det lyver ikke, Om det drøyer, så bare vent! For komme skal det, det kommer ikke for sent!"(Hab.2,2-3) Den eneste sikre testen på at en profeti er sann eller ikke er frukten og om det samsvarer med Guds Ord.

mandag, februar 18, 2019

Det koster å ta Bergprekenen på ramme alvor, del 1

For 100 år siden kostet det mye å følge Jesus og ta Hans ord i Bergprekenen på ramme alvor. Det gjør det fortsatt. Dette er historien om noen som var villige til å betale den prisen. Artikkelen er skrevet av Peter Hoover. Her i min oversettelse:

'Hva tenker du på når du hører ordet: anabaptiske bosettere i Kansas?  Kanskje 'Turkey Red Wheat'?

Helt siden folkene vår ankom Kansas, har bønder tvers over Amerika, og i vår tid, i resten av verden plantet og høstet inn et bemerkelsesverdig hveteslag. Det kommer fra Russland, men opprinnelseslandet er Tyrkia. Det er det de sier i hvert fall. En virkelig stor gave til verden er det, og fremdeles viktig i verdens hveteproduksjon.

Men det var ikke bare denne ene tingen de troende immigrantene som kom til Kansas tok med seg. De, og da inkluderer jeg en mann ved navn Johannes Schang, tok også med seg en levende tro, et vitnesbyrd som fremdeles berører verden.


Johannes Schrag (1861-1957), en immigrant fra Sveits/Volhynian, opprinnelig fra Russland, som sammen med sin kone Elisabeth Stücki, slo seg ned på en bondegård i nærheten av Alta Mills, halvveis mellom Burrton og Moundridge i Kansas. De hadde giftet seg i 1885.

Herren velsignet Johannes og Elisabeth med 12 barn: Anna, David, Johannes, Reinhold, Josef, Peter, Andreas, Adam, Jakob, Daniel, Samuel og Herman.

Hjemmet var preget av gudsfrykt og barna lærte seg til å følge Kristus i en hverdaglig etterfølgelse. Alt gikk bra inntil første verdenskrig dro Amerika inn i konflikten som raste i Europa.

(fortsettes)

Gledelig bibellesning

Forut for Bibeldagen spurte jeg mine Facebook venner hvilken bok i Bibelen de leste for tiden. Til nå har 140 personer svart. Få ting har gledet meg mer den siste tiden enn de svarene.

For det første er det gledelig at folk tar seg tid til å svare. Den lille uhøytidelige spørreundersøkelsen viser noe gledelig: mange av de som svarer forteller at de både leser Det gamle- og Det nye testamente samtidig.

Det er bredde i lesningen. Folk leser både Mosebøkene og profetene, ikke bare Salmene.

Dette er gledelig fordi Det gamle testamente er for mange en 'lukket' del av Bibelen. Det nye testamente står for mange i en særklasse. Det har man kanskje lest mange ganger, og så har man lest litt sporadisk i Det gamle. Men de som deltok i denne lille undersøkelsen viser at de leser bok for bok.

Det andre denne undersøkelsen viser er at de fleste leser en bibelbok sammenhengende - altså kapittel for  kapittel, og ikke bare slår opp her og der. Sammenhengende bibellesning er viktig for nettopp sammenhengens skyld! Da forstår man bedre innholdet.

Foto: Bibelselskapet//Dag Kjær Smemo

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 5

Invitasjoner til møtekampanjer og konferanser strømmet på for Paul Cain. Han ble mer og mer etterspurt, noe som skapte store utfordringer. Mange skrev til ham for å spørre om forbønn. Telefonen ringte ustanselig. I tillegg til dette var det rivalisering og misunnelse blant helbredelsesevangelistene på den tiden. Mange rykter florerte. Det ble stadig vanskeligere å trekke seg tilbake for å være alene med Herren. Noen av helbredelsesevangelistene falt også for umoral og Paul Cain innrømmer at han selv ble kritisk overfor de som kritiserte ham.

En natt talte Herren klart og tydelig til Paul Cain og sa til ham at han måtte se å komme seg ut av stresset og travelheten:

'Jeg kommer til å ta deg til side og føre deg ut i ørkenen inntil en ny type tjenester reises opp. I de dager kommer denne tjenesten til å tas videre uten superstjerner.'

Herren ga Paul det løftet at hans mor ikke ville dø før Paul sto ansikt til ansikt med en ny type ledere - menn og kvinner som hadde lært fortidens lekser og som vil bli en hær, som ikke elsket verden.

Nøkkelordet i denne sammenhengen var 1.Joh.2,15-17:

'Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg. For alt som er i verden - kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier - det er ikke av Far, men av verden. For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.'

Paul hadde over tid blitt mer og mer bekymret over den retningen tjenesten hans hadde tatt. Han hadde drevet seg så hardt at han ikke lenger hadde tatt tid til å være sammen med Herren på samme måte som han hadde vært så nøye med i begynnelsen av sin tjeneste. Han hadde glemt morens gode råd: 'Vær så liten du kan og la Gud være så stor han kan være.' Økonomien var god, glamouren og prestisjen var der, men han hørte ikke Guds stemme så klart som før.

Paul var fullstendig klar over at han ikke hadde det bra. Han hadde mistet den intime relasjonen med Herren. Men hvordan i all verden skulle han klare å hoppe av karusellen som gikk stadig fortere? Det er da Paul blir syk. Han klarer ikke lenger å holde tritt med alle forpliktelsene sine, og fordi han ikke klarer å reise som før kommer det stadig inn færre penger. Og det er mye som skal betales. Å drifte et så stort telt som han har krever både penger til materiell og mannskap. Han blir så dårlig at han forbereder seg på å dø.

Det er i denne tiden at Herren kaller ham til side. Han føler en ny lengsel etter å leve nært Herren og til å gjøre djupdykk i Guds ord. Han kjenner på en djup lengsel etter å oppleve Herren og ikke mennesker. Han husker noe som Herren hadde sagt til ham for lenge siden:

'Paul, jeg har ikke kalt deg til å bli berømt, jeg kalte deg til å være lydig.'

På samme måte som Evan Roberts, som var en forgrunnsfigurene i vekkelsen i Wales, og som plutselig trakk seg tilbake fra offentlig tjeneste, gjorde Paul Cain det samme. Paul Cain ønsket å tilbringe tid i Guds nærvær i stillhet og bønn. I 30 år omfavnet han villig denne tiden i ørkenen.

Kritikerne var mange. Flere mente han hadde sviktet kallet. Han ble latterliggjort og ryktene om ham svirret. Men Paul Cain levde et stille liv med Herren, tilbaketrukket fra det offentlige liv fordi han fulgte Guds kall om å sette Kristus først. Så fikk folk si hva de ville. Det gjør de fremdeles den dag i dag om denne perioden av Paul Cains liv. Spørsmålet er om vi skal lytte til rykter eller takke Gud for at Han leder folk på sin måte.

fortsettes

søndag, februar 17, 2019

Bibeldagen på Raufoss

Bibeldagen samlet fullt hus i Raufoss baptistkirke i formiddag. Medlemmer fra Frelsesarmeen, Den Norske kirke, Frikirken og Baptistkirken kom sammen for å feire gudstjeneste og samle inn penger til bibeloversettelsesarbeid i Etiopia. Det var en stor glede og en stor ære å få dele Guds ord til denne forsamlingen, Jeg talte med utgangspunkt i profeten Sefanja, som forteller om Herren som synger sine kjærlighetssanger over oss og om selvforakten som det åndelige livets verste fiende.
Et flott lovsangsteam tok oss med inn i Guds nærvær, og det hele ble ledet av Raufoss baptistmenighets gode pastor, Sissel Østlien, som jeg setter stor pris på. Representanter for de ulike menighetene deltok i en bønn for Etiopia, Syria, Irak og Norge. Bibelprosjektet ble flott presentert av Birgit Tryland.
Så godt å få hilse på mange kjente og kjære under kirkekafeen.
Takk for at jeg ble spurt om å tale i denne sammenhengen. Jeg liker meg godt når mennesker fra ulike menigheter kommer sammen for å feire felles gudstjeneste. Jeg tror det gleder Guds hjerte, og vi skal jo være sammen i himmelen en dag.

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 4

Paul Cain (bildet) oppdaget tidlig at mange av de andre helbredelsesevangelistene ikke brukte så mye tid i bønn som han gjorde og de fastet heller ikke så mye. Istedet gikk de heller ut med venner for å spise en bedre middag. Paul Cain derimot hadde for vane å tilbringe flere timer alene med Herren for å vente på et buskap fra Herren som han skulle gi videre til de som skulle høre på ham. Hans lengsel etter Herrens nærvær var så intens at han ba sine medarbeidere om å låse ham inne på et rom så han kunne være alene med Herren hele dagen. Han ba også om at de satte et bind foran øynene hans på vei til møtelokalet slik at ingenting kunne distrahere ham fra det synet Herren hadde gitt ham i bønn.

En dag tok han ikke dette så høytelig. Han bestemte seg for å være litt mere sosial, slik de andre helbredelsesevangelistene var. Han gikk til teltet der møtene skulle være og Herren viste ham en kvinne som var i behov for forbønn. Han begynte med det samme å beskrive hennes symptomer og skulle nevne hennes navn da alt plutselig stoppet opp.

"Å!", ropte han: "Jeg har syndet mot Herren. Salvelsen har forlatt meg. Jeg kan ikke be for noen flere i kveld. Jeg må gå tilbake til rommet mitt og omvende meg."

Paul Cain forlot tusenvis av mennesker som hadde møtt opp for å høre på ham. Det ble ikke noe møte denne kvelden. Paul Cain var på rommet sitt sønderknust og bedende. Møtene fortsatte neste dag.

Paul Cain dro ofte til et retreatsted som ble kalt 'A Thousand Oaks' ved Lake Sherwood i nærheten av Santa Maria i California. Dette stedet tilhørte en av sine venner. Det var et vidunderlig stille sted hvor han kunne være for seg selv og forberede seg til møtene han skulle ha. Det var etter en slik retreat at Herren kom til ham mens han kjørte bil på vei tilbake derfra. En engel kom til ham i bilen og meddelte at Herren hadde kalt ham til å leve som enslig. Dette ble svært vanskelig for Paul Cain og det pågikk en kamp i hans liv før han kunne si ja til et slikt kall. Men Paulus skriver jo i 1.Kor. at noen er kalt til å leve enslig.

Dette kallet skulle snart bli testet når en av hans venner, den tidligere presidenten for The National Bankers' Life Insurance, døde. Han var en av de rikeste mennene i verden og hadde finansiert møteteltet til Paul Cain som hadde 12.000 sitteplasser. I sitt testamente hadde han overlatt hele sin enorme formue til Paul Cain. Det var bare en betingelse: at Paul Cain giftet seg. Det var en spesiell dame denne forretningsmannen hadde i tankene. Paul Cain takket nei til den den enorme formuen.

Det var ikke siste gangen Paul Cain skulle utsettes for noe slikt. Ved en annen anledning ba han for Mary Virginia, et fremstående medlem av den berømte Hutton-familien, som hadde brukket ryggen i en ulykke. Hun ble helbredet. Når hun døde noen år senere testamenterte hun hele sin formue sammen med den formuen hun hadde arvet etter sin avdøde bror. Det var snakk om svært mye penger. Men Herren sa til Paul Cain at om han tok 1 dollar av disse pengene ville han miste salvelsen. Paul Cain takket nei.

Ved en annen anledning hadde en dommer fra California skapt seg en formue i forbindelse med oljeindustrien. Denne dommeren spurte Paul Cain om han kunne sitte ved hans side når han døde. Det takket Paul Cain ja til. Da dommeren døde hadde han testamentert 8 millioner dollar til Paul Cain. Også denne gangen sa Herren at Paul Cain måtte takke nei til pengene om han skulle beholde salvelsen over livet sitt. Paul Cain sa ved flere anledninger at han aldri hadde angret på at han ikke tok imot alle disse pengene. Herrens salvelse var mer verdt.

fortsettes

lørdag, februar 16, 2019

Gudsfrykten i folket

Et slikt brødfat lages nok ikke lenger. Dette vakre fatet med påskriften 'Gi oss i dag vårt daglige brød' er noe May Sissel har arvet. For en del år siden var et slikt fat vanlig i norske hjem. Det daglige brød var ingen selvfølge. Gudsfrykten var tilstede i folk.
I dag - rundt spisebordet - undrer vi oss over hvor mye vi har mistet, vi som bor i verdens rikeste land.

En tid for rystelser - ledere vil falle, andre vil reises opp

"Mens jag ba i dag så jeg et stort tre. Herrens hånd hadde grepet tak i det og ristet det. Ting falt fra dette treet, men det var ikke frukt, mer som rusk."

Det skriver R. Loren Sandford, en anerkjent profetisk røst, som har integritet. Han understeker at han vanligvis ikke sender ut profetiske ord i førsteperson. I dette tilfellet har han gjort et unntak. Her er min oversettelse:

"Dagen er kommet da jeg vil riste løs de døde greinene og de døde fruktene, ledere som leder hvor jeg ikke har ledet, og profeter som taler det profane, utvannede fredsbudskapet, hvor det ikke er noen fred.

Jeg har svevet forsiktig over Mitt folk, men nå vil jeg stige ned i en storm med svære rystelser. Noen vil falle, andre vil reise seg. Noen som er ukjente er i ferd med å bli kjent. Jeg bygger et høyt tårn for å proklamere Min sannhet. Alle vil se det og erge seg over at Jeg øser ut nåde og kjærlighet.

Du vil bli overrasket over at så mange faller men jeg har bevart Mine tjenere for en tid som denne. Der hvor nåden eksisterer vil kraften falle og Mitt navn vil bli kjent.

Lederskapstreet er det Jeg som beskjærer og beskjæringen har begynt, ikke som en dom, men på grunn av forøkning. Noen har allerede svunnet bort, men jeg frembringer mer. Mer vil svinne bort og mer vil komme, og reise seg i lysstyrken av Min herlighet."

'I mine bøker,' skriver R.Loren Sandford, 'og budskap har jeg lenge søkt å forberede Kristi kropp for hva jeg vet vil komme. Dette er en tid for rystelser, men også for håp og forventning. Gud er god og alt Han gjør er av kjærlighet.'

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 3

Mens han ennå var en tenåringsgutt opplevde Paul Cain (bildet), et kall til å reise til Tulsa i Oklahoma. Pinseretningen Assemblies of God hadde en menighet der, Bethel Temple, som  hadde vært en stor og aktiv menighet, men som nå opplevde en dramatisk nedgangstid.

Herren hadde gitt Paul Cain noen profetiske ord til menighetens pastor, dr.Ward og overleverte disse. Han foreslo også overfor dr.Ward at han kunne holde noen helbredelsesmøter i Bethel Temple, og dr.Ward sa han skulle ta det opp med eldsterådet.

Dagen etter fikk Paul Cain beskjed om at eldsterådet hadde takket nei. De ville ikke vite av noen tenåringspredikant. Pastor Ward var sjokkert.

Det ble til at Paul Cain tok kontakt med Raymond T. Richie, som selv holdt helbredelsesmøter, og som var pastor for Revival Temple, en uavhengig menighet i Tulsa, med langt større antall sitteplasser enn Bethel Temple, og som også opplevde nedgangstider. Paul fortalte hva som hadde skjedd i Bethel, og Richie åpnet dørene for tenåringspredikanten Cain. Han kunne begynne sine møter neste søndag.

Dette skulle bli møtekampanjen hvor Paul Cain virkelig fikk se sin nådegave i funksjon:

Gjennom nådegaven 'kunnskapsord ved Ånden' kalte tenåringsgutten Cain ut mennesker i salen. Han kunne fortelle dem hva de het, og hva slags sykdommer de led av. Mennesker ble sterkt berørt, og mange ble momentant helbredet. Dr.Ward deltok på disse møtene, med tusener tilstede, og var svært lei seg for hva Bethel Temple hadde gått glipp av.

Men Raymond T. Richie var bekymret for en ting. Midt oppe i gleden over alle som ble helbredet og frelst, bekymret han seg for at tenåringsgutten avslørte synd blant folk. Cains dager i Tulsa var derfor over. Pastot Richie sendte Cain videre til Sacramento. Han mente det var større behov for Paul Cain der! Richie overlot Cain til en venn som var pastor for menigheten som hadde sine møter i Gouvenor's Hall, uten å fortelle denne pastoren som de åpenbaringsgavene Paul Cain hadde.

I forbindelse med et av møtene i Sacramento stilte Paul Cain seg frem i møtet og pekte på en av møtevertene og ropte ut: "Din gamle hykler, sier Herren! Hvordan kan du stå der og ha noe som helst med det som skjer i dette møtet å gjøre når du vet hva som pågår i ditt eget hjerte? Du planlegger å stikke av med den kvinnen som sitter der borte ( Cain pekte direkte på henne ) mot slutten av denne uka og forlate din kone som sitter der borte ( Cain pekte på henne )." Både mannen, kona og den andre kvinnen var totalt ukjente for Paul Cain. Cain fortsatte å profetere: "Hun er mor til dine tre barn og du forråder dem. Din gamle hykler!"

Den anklagede møteverten, en stor kraftig kar, gikk raskt opp mot der Paul Cain sto. Noen av de andre møtevertene forsøkte å stanse ham.

"La ham være, han kan ikke skade Guds salvede,"ropte Paul Cain.

Det neste som skjedde var at møteverten slapp kollektkurven han bar på og løp mot plattformen. Idet han sto bare en armlengs avstand fra Paul Cain falt han om gråtende og ropte ut: "Det er sant alt sammen, hva skal jeg gjøre?"

Mens mannen lå der gråtende pekte Paul Cain på en kvinne: "Og du kvinne, hvis du ikke omvender deg så kommer jeg til å fortelle hva som du har gjort på rom nummer 202 på motellet du har vært på i dag."Kvinnen falt i gulvet, gråt og ba om tilgivelse. Paul fortsatte å peke ut mennesker og fortelle om hvem som rotet med hvem. Når møtet gikk mot slutten var ikke pastoren å se noe sted, så Paul måtte avslutte møtet selv.

Tidlig neste morgen fikk Paul en telefon fra hotell-resepsjonen med beskjed om at han måtte skru på radioen. På radioen var det et program hvor pastoren opprømt fortalte om det som hadde skjedd kvelden før og fortalte at de sto midt oppe i en vekkelse, og ba folk om å komme til møtene. Radiojournalisten spurte hvor pastoren hadde vært siden han ikke hadde avsluttet møtet. "Vel, jeg må innrømme at jeg lå under det store flygelet og bekjente alle mine synder."

fortsettes