Bjørn O.Hansen

Det profetiske oppdraget, del 3

2012-01-30T00:04:00.001+01:00

Her følger tredje del av artikkelen om den profetiske tjenesten i menigheten, av Art Katz:

Jesu vittnesbörd är profetians Ande, Upp 19:10.

Det existerar en kraftfull och orubblig samhörighet och identitet mellan Herren, hans egen person, och det profetiska. Jag kan bara låta antyda att det finns en sorts intim och oupplöslig förbundenhet mellan det profetiska och Jesus, det som tillhör det profetiska ärendet hör till Jesus, och det som rör Jesus hör till det profetiska; det som hör Jesus till hör det profetiska till. Att bomma meningen med det profetiska är att missa Honom. Att missbruka det profetiska eller att förkasta det är att stöta bort Honom. Profetens ankomst är beslutens tillfälle. Mottagandet av honom, eller förkastandet, är ett ställningstagande inför Gud.

Detta är alltid ett ödestyngt beslut som kommer att bestämma framtiden för den församlingen eller gemenskapen. De flesta kristna, också karismatiska kristna, är så naiva och okunniga att de inte inser allvaret i en sådan situation då Gud leder en profet till dem. Det låter förfärande förmätet, som om det skulle ha med personen att göra – ”Ni har tagit emot mig”, men det hela handlar om Herren i hans egen profetiska status.

Jesus var profet, han var det mer än han var något annat. Detta som Jesus är med hela sin varelse är vad det profetiska är. Så sammansatt, så sammansmält och ändå vågar så många leka och låtsas. Profetkallet hör inte ihop med utnämningar och certifikat så att om du tar en kurs eller uppfyller vissa akademiska eller andra krav och får diplom så har du position och rätt. Profetens formande och fostran tar andra vägar, och allt som har med sådant formande att göra är länkat till smärta och lidande som vi ska se senare.

Profeten kommunicerar förnimmelsen av Gud sådan han verkligen är – detta är en klassisk beskrivning. På detta fundament vilar församlingen. Den är byggd på ”apostlarnas och profeternas grund, där hörnstenen är Kristus Jesus själv”, Ef 2:20. Detta innefattar inte bara den undervisning eller den omsorg som apostlarna eller profeterna förmedlar, men det primära är den förnimmelse av Gud sådan han verkligen är. De förmedlar tillsammans med ordet något av vad de själva är i sitt innersta.

Det finns en anledning till att folk är rädda för profeter. Man hör ofta sägas: ”Det finns något hos dig som skrämmer mig”. Det har inte att göra med någon medveten hållning från profetens sida för att hålla folk på avstånd. Snarare är det något av Guds eget väsen som anger ton i dessa kallelsens män. Förmedlandet av denna förnimmelse och uppenbarelse av Gud sådan han verkligen är är församlingens verkliga uppgift. Brister hon i detta faller hon själv offer för sitt gudsbegrepps ytlighet. Profeter har till uppgift att korrigera församlingen i hennes förmåga att se Gud. Jag våndas och ropar: ”Herre, förnimmelsen av dig och fruktan för dig har gått förlorad. Vi ber att du leder oss tillbaka till dig, till att kunna känna dig.” Av detta förstår vi att mannen, profeten, måste bära och vara det profetiska.

Det finns ett intimt samband mellan Gud själv och det profetiska, Att röra vid det profetiska är att komma i kontakt men honom själv och att missbruka det profetiska är att ge sig på honom. Det kan mycket väl vara så att fiendskapen mellan världen och Gud koncentreras över profeten just för att ett angrepp på profeten samtidigt blir ett angrepp på Gud.

Världen ligger i strid med Gud, men profeten är den synliga, förkroppsligade utgestaltningen av de element som är centrala i Guds eget väsen och därför får den i mötet med profeten tillfälle att identifiera, hata, förakta och angripa. Profetens vittnesbörd är Guds egen utsaga, inte bara när han talar men också när han håller tyst. Hans närvaro är en styggelse och till anstöt för en värld som försmår Gud.

Den profetiska människan är i sig till anstöt, såväl som hans budskap. Om han inte är sitt budskap gör vi väl i att misstänka att det vi ser inte är en äkta profet utan en falsk. Detta är anledningen till att vi måste bevaka varje företeelse som föreger sig vara profetisk utan att vara det, därför att den förstör äktheten i och giltigheten av en sådan kallelse i församlingen och ställer fram en falsk modell, ett falskt mönster för den.

Det vilar ett mycket stort ansvar över var och en inför Gud i fråga om hur vi handskas med det profetiska. Om det missbrukas, om man inte bryr sig, om det skjuts åt sidan och förkastas blir resultatet dom. Vi betalar ett högt pris när vi inte bryr oss eller rent av förkastar den som Gud sänt med profetisk mantel, därför att det handlar i precisa termer om sammanfattningen av vad Gud själv är. Israel stenade gång efter annan de profeter som sänts till henne, och genom att göra så inbjöd och nödvändiggjorde hon de förödande domar som följde.

Pastor fra Honduras brutalt overfalt og slått ihjel

2012-01-29T00:18:00.004+01:00

Rafael Erasmo Arevalo, pastor for en anabaptistisk menighet i Veracruz, i Honduras, ble angrepet og drept etter kveldsgudstjenesten 22. januar.

Arevalo, som var fra Santa Rosa de Copán, kjørte de drøye 12 engelske milene til Veracruz, for å holde gudstjeneste er. Det har han gjort de siste 10 årene.

I følge avisen La Prensa, en avis som utgis i Honduras, parkerte pastor Arevalo bilen sin hos en venn, og spaserte til kirken. Etter gudstjenesten gikk han samme veien tilbake, og ble da angrepet av ukjente attentatmenn. Hans forslåtte kropp ble først funnet morgenen etter, omlag tre mil fra stedet hvor han ble angrepet.

Pastor Rafael Erasmo Arevalo ble begravet ut fra hjemmemenigheten i Santa Rosa de Copán den 24. januar. Politiet har fremdeles ingen spor i saken. Menigheten hvor Erasmo var pastor er i sjokk. Arevalo var kjent for en mann med et stort hjerte for andre, som var godt likt i lokalsamfunnet og som hjalp mange. Han var en kjærlig ektemann og far til seks barn.

Bildet er fra drapsstedet. (Foto: La Prensa)

Det profetiske oppdraget, del 2

2012-01-29T00:05:00.002+01:00

Her er andre del av artikkelen til Art Katz om den profetiske tjenesten i menigheten:

Profetiskt ämbete och profetians gåva

En viktig distinktion som ofta går förlorad är skillnaden mellan profetians gåva och profetens tjänst. Det är ett av de grövsta misstag som görs just nu, detta att kalla en person ”profet” som endast används för profetians gåva men som inte har kallelse till tjänsten. Jag kan inte visa på något exempel i Nya Testamentet som verkligen visar upp den profetiska tjänsten, men för mig utgör inte detta något egentligt problem. Felet ligger hos oss i det att vi menar att nytestamentlig tid och hushållning kräver en annan definition av profeten som företeelse. Om det endast finns en definition som gäller och har funnits hela tiden och vi inte har sett dess uttryck så innebär inte det att vi måste söka reda på en ny definition.

Skillnaden mellan profetians gåva och profetens roll är en mycket viktig skillnad. Vi hamnar alldeles fel om vi säger att en som profeterar är profet. Guds Ande har en rad gåvor att dela, vilka Gud kan använda när helst han vill. Detta brukande varken åtskiljer, utmärker eller är av förblivande art. Guds Ande kan använda oss alla till att profetera.

Vi verkar i profetians gåva genom Anden. Gåvan är något som Anden använder, och det kan ske med män och kvinnor. Det har inget att göra med deras kallelse, deras skolning, deras förberedelse eller kvalifikation. Den kommer till användning för att förmedla information, instruktion eller ett ord till uppmuntran. Men profetens tjänst är något fullständigt annorlunda.

Profetens tjänst skiljer sig från profetians gåva i det att den är permanent. Den ges med mannen. Uppgiften är ett kall med distinkt kallelsepunkt, och det kan mycket väl vara så att män som bär den kallelsen kan verka en hel livstid i sin uppgift utan att en enda gång tala utifrån profetians gåva och ändå vara fullt ut verksamma i sin uppgift som profet. Församlingen far illa av denna okunniga sammanblandning av två separata kategorier. Vi kallar sådana män profeter som inte står i tjänst, men som verkar med profetians gåva – och i många fall inte ens med den gåvan, men med kunskapens ord eller någon bedräglig variant av spiritistisk klärvoajans. Vi måste göra klart för oss vad vi pratar om.

Profetens uppgift hör till det slutgiltigas område och därför vilar det ett oerhört ansvar över honom. En profet förmedlar Guds utsagor. Hans ståndpunkt är Guds och han talar å Guds vägnar med Guds auktoritet till en plågad sista generation. Hans uttalanden är Guds hjärtas tal till sitt folk rörande hans syften, med insikt om tiden i ljuset av det kommande och eviga. Profeten får veta och höra. Han tolkar det han hört och låter sedan församlingen höra, vilken skulle ha missat allt utan hans hjälp. Detta är hans funktion och kallelse, i vilken han inte nödvändigtvis blir förstådd eller ens hörd. Hans ord kommer oftast att förkastas och hans liv står under hot.

Velkommen til gudstjeneste søndag

2012-01-28T17:18:00.004+01:00

Om du befinner deg i Oslo eller Sandvika i morgen, inviterer jeg deg til Den internasjonale baptistkirken, hvor jeg skal tale på formiddagen. Dette er en engelsktalende menighet. Talen simultantolkes også til russisk.

Morgendagens tekst er hentet fra 1.Mos 9,1-17 og tema er 'Skapt i Guds bilde'.

Gudstjenesten begynner kl.11.00

Om du følger linken under finner du en grei forklaring med kart for å finne frem til kirkebygget (bildet). Jeg har hatt gleden av å tale i denne flotte menigheten ved flere anledninger gjennom årenes løp, og jeg ser frem til å møte vennene der hver eneste gang.

Her er linken til kirkens adresse:

http://www.ibch.no/cmsimple/?Contact

Hold deg unna bøker som betoner forskjellen mellom ulike kristne!

2012-01-28T11:33:00.003+01:00

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Isak Syreren, den av ørkenfedrene som har fulgt meg lengst. Hans undervisning om bønn og det indre livet med Gud, har betydd mye for så mange. Han skriver blant annet at vi burde holde oss unna bøker som betoner forskjellen mellom de ulike kristne.

Selv om han levde på 600-tallet har han mye å si dagens mennesker om dagsaktuelle spørsmål for den som vil følge Jesus.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

To retreater om Jesusbønnen i 2012

2012-01-28T09:41:00.003+01:00

Solåsen pilegrimsgård i Son inviterer til to retreater om Jesusbønnen, som jeg skal lede:

24.-26. februar

5.-7. oktober

Ingen bønn har brakt meg inn i Guds nærvær som nettopp Jesusbønnen. Den er blitt definert på denne måten: Jesusbønnen er en indre, uavlatelige påkallelsen av Jesu Kristi guddommelige navn med leppene, sinnet og hjertet, samtidig som en forestiller seg Hans åndelige nærvær. Det er påkallelsen av Hans miskunn, under enhver beskjeftigelse, på alle steder og til alle tider, selv når vi sover. Dens ordlyd er denne:

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'

Det vil bli mulighet for personlige samtaler.

Solåsen Pilegrimsgård ligger på en åskam i Son med vakker utsikt over Oslofjorden omtrent 40 min fra Oslo og kun 15 min fra Rygge flyplass.

For detaljer om retreatene, ta kontakt direkte med arrangøren:

Peterstiftelsen, Falkeveien 19, 1555 Son

Tlf: 47 48 30 32

post@peterstiftelsen.no

Det er begrenset med plass.

Det profetiske oppdraget, del 1

2012-01-28T00:04:00.004+01:00

Her følger en ny serie av den internasjonalt anerkjente bibellæreren Art Katz, om den profetiske tjenesten. Den tar oppgjør med vår tids lettvinte omgang med denne tjenesten, som er gitt til Kristi forsamling:

Profeten – historia och nutid

Vad lyfter du fram i dina tankar och i ditt hjärta när begreppet ”profet” kommer på tal? Vilka bilder och stämningar dyker upp i ditt sinne? Kom ihåg att de falska profeterna bar grova, luggslitna mantlar för att kunna bedra, att den enda anledningen till att de verkligen kunde lyckas med det var att det folk som de bedrog hade en förväntan, en förutbestämd bild av hur en profet skulle se ut och bete sig.

Måste en profet vara en långhårig vildmarksmänniska klädd i grova kläder, som agerar konstigt och främmande och som har en stingande intensitet i sin blick? Hur beskriver du en profet? På vad sätt skiljer han sig från en apostel, en lärare eller en evangelist? Existerar profeten fortfarande, eller var han bara ett gammaltestamentligt fenomen? Finns det något sådant som en nytestamentlig profet, som är olik dem som fanns förr?

Meningarna går vitt isär och tvistefrågorna är många när detta ämne förs fram. Församlingen har allvarligt skadats av den klyfta som har skapats mellan det Gamla testamentet och det Nya, som om det Nya har tagit över och det Gamla helt tappat sitt värde. Så ser inte Gud det. Detta hör till den terminologi som människor tillämpar, men är inget som Gud använder sig av och ur detta springer en rad problem. Judarna råkar också i svårigheter därför att de lämnas att sitta trygga inom sitt ramverk och i sin strikt judiska förståelse: ”Ni har er Gud, och vi har vår.”

Detta ger ett intryck och får en verkan som Gud aldrig avsåg, och som vi tillåter Judendomen att hänge sig åt och finna trygghet i. Vi behöver därför kämpa för den ena tron, den ena obrutna, sammanhängande tron given från begynnelsen och som når sin sammanfattning, sitt klimax och sin fulländning vid slutet genom den samme Gud som förmedlade den i begynnelsen. Han är den samme i går, i dag och i evighet.

Om detta är det sätt vi betraktar tron på, behöver vi då och kan vi då förvänta att få se profetiska män av gammaltestamentlig sort i vår generation, och speciellt vid änden? Finns det samstämmighet mellan begynnelse och ände? Som det var i begynnelsen, så ock vid änden? De ting som är av betydelse vid begynnelsen står kvar och förs fram med skärpt betydelse och i intensivt fokus vid änden men allt detta är inte något annat eller annorlunda än det var vid begynnelsen.

Jag förvånas över det nyhetens behag och den fascination som det profetiska väcker hos vår karismatiska generation. Vilka märkliga vägar vi tar för att skaffa fram en profet som passar nuet utan att alls visa upp likvärdigt intresse för Bokens profeter. Jag kan inte alls förstå denna kluvenhet. Vi fängslas av dagens ‘profeter’ som är så outhärdligt ytliga och som själva helt och hållet har hoppat över studiet av de märkliga gamla hebreiska profeter genom vilka Gud verkligen talade, inte bara för att säga något till deras Israel men också till det Israel som finns där i framtiden.

Vi behöver bli påminda om och om igen att profeterna är Israels profeter. De är Guds talesmän sända till den nationen. Det är inte orättvist att säga att inget uppenbarar Gud som Gud bättre än det som kan ses i hans handlande med och i hans dömande av Israel. Att tillåta oss att placeras åtskilda från Israel och dess profeter är att föras utom hörhåll för Guds profeter, vilket påverkar hela vår granskning av vad som menas med det profetiska. Detta dömer oss till ett ytligt betraktelsesätt i förhållande till de ting som vi redan fallit offer för.

Vi borde ställa frågor om vad som utgör skillnaden mellan till exempel Jeremias eller Hesekiels budskap och den moderne profetens. Om vi lyckas skaffa sådan förståelse kommer vi att omedelbart röra vid det som är sant rörande den profetiska kallelsen. Handlar det om ett tröstande utan grund, om välvillighet utan norm vilket är vad folk i allmänhet vill ha? Deras inre skriker ju efter sådant, särskilt i tider av betryck och förfäran.

En verklig profet gnider salt i såren. Han förstärker dilemmat och förtydligar de smärtsamma motsägelserna som präglar tiden och han säger: ”Det finns ingen frid”, ”det står inte väl till”. Han fokuserar dilemmat ytterligare genom att säga: ”Ni kommer inte att finna ro om inte domen får utrymme”. Han kommer med ett ovälkommet budskap som köttet värjer sig för, och det vanligaste sättet att omintetgöra budskapet är att skaffa undan den man som förmedlat hälsningen.

Detta utgör anledningen till vårt sökande efter de klassiska, tidlösa elementen som konstituerat det profetiska i alla tider uttryckt genom en Elia, en Jesaja eller en Jeremia. Finns det alls något som skiljer Samuel, Jesaja, Jeremia eller någon av de mindre profeterna åt? Hur olika de må vara som människor, finns det något centralt som de alla bär på, något som är särskiljande för det profetiska? Oavsett skillnader i det yttre, vad är det gemensamma? Vad är hjärtat i, vad är kärnan i det sant profetiska? Det strikt personliga i dessa profeters karaktär är inte det som först möter oss i det de säger eller skriver, de bär alla etiketten ‘profet’.

Vi försöker nå hjärtat i och definitionen av det profetiska. Om vi inte ännu har fått se den uttryckt i nytestamentlig tid, har vi alls rätt att förvänta att få se den? Jag kan inte tänka mig att tidsåldern kommer att avslutas med omfattande tumult och konflikt i de sista tidernas kollision mellan mörkrets och ljusets riken i en avslutande strid som utmynnar i nederlag för det ena och seger för det andra utan att män av den här sorten har trätt upp för att tala. Vad innebär upprättelsen, åtminstone den delvisa, den förebildande, om den inte innefattar dessa tjänster som vi inte har sett i vår moderna tid?

Vi känner av behovet av återupprättandet, men vi har så bråttom att gripa fatt i allt som bär sken av det profetiska utan att kritiskt bedöma det som erbjuds. Häri ligger kanske ett av våra största misstag. Detta är en återupprättelsens tid, men det är ett tidsavsnitt som kräver vår noggrannaste vaksamhet och svartsjuka.

Jag kände en pastor i Nya Zeeland som såg som sin främsta uppgift att lära församlingen att kunna identifiera och känna igen den profetiska tjänsten och att visa den tillbörlig respekt när den visar sig. Jag tyckte verkligen om den mannen. Jag tror att jag vågar säga att när man talar till en församling blir välsignelsen av det så mycket större när en pastor eller ledare för sammanhanget lämnar bifall till mannen med profetisk kallelse. När man inte låter tjänsten komma till uttryck kommer man ändå att få tag på något men man missar merparten. Det följer en välsignelse med att ta emot den man som Herren sänder.

Om vi skulle företa oss att syna alla profeternas kallelseupplevelser skulle vi genast upptäcka hur många av dem som reagerade med ett ”Jag är bara barnet, kan inte tala”. Efter allt granskande skulle vi ha ett porträtt, en sammanställning som visar fram det som utmärker en profetisk läggning. Hur mycket som än skiljer dessa män åt i kallelse och personlighet så finns det något särskilt och centralt hos dem alla som tillskrivs det profetiska draget och det är detta som vi önskar identifiera därför att ropet efter detta särskilda följer oss i denna sista generation och i dessa sista dagar. Vi kan inte ens tänka oss en församling oberoende av profetrollens återupprättelse.

Till synes oöverlagt och helt plötsligt har detta ärende gjort en inbrytning i församlingens medvetande och ivern rinner på och man far i alla riktningar för att för att få höra på profeter. Dessa profeter tycks ha nått ögonblicklig popularitet. De fanns inte och helt plötsligt är de här. De lyfts fram med vidlyftig annonsering, inte bara som profeter men som det orakel som alla väntat på och behöver just nu. Detta är därför ett fenomen som vi måste granska för att mäta dess legitimitet och för att se om det är av Herren eller om det hela är en efterapning.

De som varit med Herren ett tag vet att när något äkta är på väg, föregås det ofta av en kopia, en efterapning. Jag vill ha sagt att jag har iakttagit detta profetiska fenomen mycket noga och bär på en kraftig varningssignal i min ande – om inte för annat så för dess plötsliga uppdykande och popularitet, vilket inte stämmer överens med min erfarenhet. Profetuppdragets framväxt bär inget av ögonblickskaraktär, det profetiska är i alla avseenden en fråga om mognad. Här finns inget som väcker popularitet, dess motsats, klander och vanära, överflödar.

(fortsettes)

Det er saligere å gi enn å ta imot

2012-01-27T11:01:00.003+01:00

Amerikaneren og antropologen Mark Gruber tilbrakte for noen år siden en tid i Bishoi-klosteret i Egypt. En dag fikk han oppleve noe, som lignet på en av historiene man kan lese om de første ørkenfedrene.

Noen pilegrimer gav en dag abbeden i klosteret en bolle med store, fine druer, fra Nildalen. Anba Serabamon var svært glad for gaven, og takket gjestene. Når de var reist gav han druene til Mark Gruber, siden han var gjest ved klosteret. Etter at abbeden hadde gått, bestemte Mark Gruber seg for å gi druene til Abuna Sidrak, som var verten for klosterets gjester, fordi han hadde tatt så godt vare på Gruber. Abuna Sidrak takket for druene, og gav de videre til sin åndelige veileder i klosteret, i takknemlighet for all den hjelp han hadde fått fra ham.

Den åndelige veilederen takket så hjertelig, og gav de videre til klosterets eldste munk i ærbødighet og respekt for hans høye alder. Han gav på sin side druene til den yngste munken i gave, for å oppmuntre ham som nylig hadde forlatt sitt hjem for å bli en del av klosterets familie.

Og slik vandret druene rundt om i hele klosteret.

En dag åpnet Mark Gruber døren til sin klostercelle. Utenfor var det en bolle rosiner. Fra en anonym giver. Gruber undret seg på om ikke rosinene var druene som pilegrimene hadde gitt til klosteret i utgangspunktet.

På en eller annen måte hadde alle i klosteret hatt gleden av å få og gi videre. De hadde lært det Jesus sa: 'Det er saligere å gi enn å ta imot'. (Apg 20,35)

Axios! Axios! Axios!

2012-01-27T00:08:00.003+01:00

Det var sterkt å lese om den 30 år gamle syrisk-ortodokse presten, fader Basilios Nassar (bildet), som på en brutal måte ble skutt ned og drept onsdag denne uken. Fader Basilios var i ferd med å hjelpe en annen syrier som var skutt av terrorister, da de samme personene gjentatte ganger skjøt presten. Han ble liggende igjen på gaten i en halv time, og blødde ihjel.

Fader Basilios viste seg å være en sann hyrde, som ofret sitt eget liv i forsøket på å redde et annet menneske som var skadet. Han viste i praksis det Jesus underviser om den gode hyrden i Johannes 10:

'Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårend'. (v.11)

Litt senere i det samme evangeliet, sier Jesus:

'Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for fårene'. (15,13)

Når en prest blir vigslet til tjeneste i Den ortodokse kirke, og presenteres for menigheten roper menigheten tre ganger:

Axios! Axios! Axios!

Det betyr: Han er verdig!

Det samme kan sies om fader Basileios! Han er verdig til å kalles en sann hyrde. Han stakk ikke av får faren truet flokken han var kalt til å tjene, men forble på sin post. De som skjøt han kunne ikke unngå å se at han var prest. Han var iført sine presteklær. Likevel drepte de han med kalt blod i det han forsøkte å redde et annet menneske.

Under den gripende begravelsen i går var kirken Hama i Kfar Bahm fullsatt av sørgende mennesker. De sørget over en prest de var så glade i og som etterlot seg et så sterkt og levende vitnesbyrd om Jesus.

Axios! Axios! Axios!

Fader Basilios er nå hjemme hos Herren, og vil motta seierskransen for fullført løp her på jorden.

Det står om tjenesten fader Basilios hadde i 1.Pet 5,2-4:

'Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden. Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få ærens uvisnelige krans'.

Disse ordene kan sannelig sies om denne modige presten. Nå tilhører han den utallige martyrskaren hjemme hos Gud.

Syrisk prest drept i det han hjalp såret mann

2012-01-26T11:12:00.004+01:00

OPPDATERT KLOKKEN 11.50. Se oppdatering nederst på artikkelen:

Den syriske kirken har fått en ny martyr.

Fader Basilios (bildet), født i landsbyen Kafrabhoum, og prest i Hama i Kfar Bahm, ble skutt ned og drept i går av en terroristgruppe. Fader Basilios var i ferd med å hjelpe en såret mann i al-Jarajmeh, som er et av nabolagene til Hama, da han på en så brutal måte ble drept.

Fader Basilios (Mazen Nassar), var en høyt elsket prest, svært hjelpsom og et levende vitne om Jesus. Han ble bare 30 år gammel.

Fader Basilios ble liggende en halv time før noen kom han til unnsetning. Han ble skutt mange ganger, og døde av skadene.

Han studerte teologi ved universitetet i Balamand, og var uteksaminert i 2004. Fra det året var han prest i Hama.

Evig ihukommelse!

Et liv i Guds nærvær - ikke svevende åndelighet

2012-01-26T10:25:00.004+01:00

I dag vil jeg gjerne få dele med bloggens lesere noe som bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize har sagt, og noe som sies om denne kommuniteten. Jeg tror mange vil finne det nyttig:

'Vi skal leve våre liv som mennesker i Guds nærvær, ikke søke åndelighet som svever oppe i skyene'. (Bror Roger av Taize)

'Vi håper at vi skaper rom her så folk kan finne Kristus, der alle elementene i evangeliet er tilstede, uten at vi legger press på noen - det er opp til folk å finne veien på egen hånd. Vi forsøker å ligne den udelte kirken slik den var i kristenhetens begynnelse: åpen, men rotfestet i den sanne tro. Vi fremmer ingen bestemt konfesjonel eller teologisk linje'. (Bror Jean Marie, Taize)

Svenske kristne tar initiativ til å kjempe mot våpenhandel

2012-01-26T09:58:00.004+01:00

'Salige er de som skaper fred,' sa Jesus, og la til: 'For de skal kalles Guds barn'.

I dag starter en viktig to dagers konferanse i Thailand. Det er den såkalte Göteborgprosessen som står bak, sammen med Christian Conference of Asia. Deltagerne kommer fra flere land og trossamfunn i Asia, og hensikten er å få satt søkelys på våpenhandelen i regionen og få den stanset. En av drivkreftene bak konferansen er den tidligere svenske erkebiskopen, KG Hammer.

Han synes verden er absurd. Jo rikere et land blir desto mer legger man vekt på å ruste opp sitt forsvar, uansett om det finnes et trusselbilde eller ikke. Og for å kjenne trygghet vil man gjerne ha større våpenarsenal enn naboen, når man egentlig burde tenke motsatt. Til svenske Dagen sier Hammer:

"För att du ska känna dig trygg borde du försöka få din granne att känna sig trygg och det kommer grannen inte att göra om du har en massa vapen".

Han er ordfører for konferansen. Spørsmål om våpenhandel er svært aktuelle i denne regionen. Gøteborgprosjektet beskrives på følgende måte:

Ekumeniskt initiativ som startade 2001 och som samlar kristna kyrkor och kyrkliga organisationer runt frågan om vapenhandel.Tar sin utgångspunkt i den etiska dimensionen av produktion, handel och spridning av militär utrustning. Arbetar för att öka kunskapen om de etiska utmaningarna inom vapenhandel runt om i världen.

Du kan lese mer om konferansen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=295244

Bloggen Monastisk er oppdatert

2012-01-26T00:17:00.002+01:00

På bloggen Monastisk finner du nå en artikkel om Gregorios av Nazianz, en av de såkalte 'kapadokiske fedre'. Han er en av de fremste teologer som Kirken har fostret. Det gjelder ikke minst hans bidrag til å kle Treenighetslæren med ord.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 4

2012-01-25T18:08:00.004+01:00

Jon Amos Comenius (bildet) er uløselig knyttet til De bøhmiske brødre og moravianerne. Han ble født inn i den moravianske vekkelsen i 1592, og der ble han tidlig berørt av kjærligheten til Jesus som kjennetegnet denne vekkelsen.

Nå hatet Jon Amos Comenius skolen, han led under onde og hensynsløse lærere. Han kom senere i livet til å kalle disse skoleårene for 'sinnets slaktehus'. Men dette til tross klarte han å holde ut til han var i stand til å komme inn på det Calvinistiske i Herborn.

Som en slags skjebnens ironi utdanner Comenius seg til lærer! Og i 1614 begynte han som lærer på en moraviansk skole i Prerau. Det var her han skulle introdusere de nye undervisningsmetodene som han er kjent for, og som skulle forandre en hel verdens måte å tenke skole og undervisning på. Drivkraften bak det hele var troen på at fordi alle ting ble skapt gjennom Kristus og for Ham, kunne Kristus bli sett i alt. Comenius hevdet at all sann kunnskap ville åpenbare Kristi herlighet, og han erklærte at 'naturen er Guds andre bok'. Et kjerneord for Jon Amos Comenius var Kol 1,16:

'For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham'.

I 1618 ble Comenius pastor fo en moraviansk forsamling i Fulneck, en stilling som også innebar at han fikk ansvaret for skolen der. Snart ble denne skolen kjent over hele Moravia. Det var også på denne tiden han begynte å skrive.

Men mørke skyer begynte å samle seg over Europa, og disse kom radikalt til å forandre retningen på livet til Jon Amos Comenius. I 1620 seiret katolikkene ved slaget om Hvitfjellene og Moravia ble offisielt romersk-katolsk. Comenius fikk beskjed om at han fortsatt kunne beholde skolen. Men det var knyttet en betingelse til dette som Comenius ikke kunne godta. Han måtte forlate sine moravianske overbevisninger. Dermed ble han nektet adgang til skolen, og mistet ikke bare sin stilling, men også sitt svært dyrebare bibliotek og alle sine arbeider.

Mord, vold og sult reduserte befolkningen i Moravia fra tre millioner til en million. Comenius mistet sin kone og deres eneste barn.

Den store tragedien drev Comenius i Frelserens favn. Han forstod mer hvilket enormt offer Faderen hadde vist ved å gi sin Sønn for verdens synd. Og Comenius visste at var det noe verden trengte, så var det å få del i åpenbaringen om Guds kjærlighet til menneskeheten. Han bestemte seg for å bruke resten av sitt liv til å åpenbare Ham.

(fortsettes)

Å gjøre Guds kjærlighet for verden praktisk

2012-01-25T10:36:00.004+01:00

Den europeiske baptistføderasjonen ønsker å oppmuntre sine mer enn 13.000 medlemsmenigheter i 58 nasjonale baptistunioner, til å ta et større samfunnsansvar.

28 representanter fra 20 av de nasjonale baptistunionene som er medlem av Den europeiske baptistføderasjonen, møttes 11.14. januar, for å drøfte dette temaet. Det var International Baptist Seminary i Praha (bildet) som innbød til konferansen: 'Kirken og sosialt ansvar'. En av de som underviste var presidenten for Den rumenske baptistunionen, Otniel Bunaciu. I sine bibelstudier understreket Bunaciu behovet for en holistisk tilnærmelse til samfunnet:

- Å bygge Guds rike handler ikke bare om å adlyde misjonsbefalingen som er gitt oss av Jesus Kristus, men også om å adlyde det store budet om å elske sin neste.

Han utfordret de menighetene som har valgt å forkynne evangeliet alene, og utelatt den delen som består i praktisk nestekjærlighet. Bibelen er krystallklar når det gjelder begge deler.

- Men kristne må ikke handle ut av en form for forpliktelse, men heller drevet av kjærlighet til sin neste, sa Buniaciu.

Otniel Buniaciu var også tydelig på at slike praktiske omsorgshandlinger ikke skulle bli sett på som et middel for å få nye medlemmer. De skal gjøres fordi de har en egenverdi:

- Å bygge Guds rike handler om en pågående teologisk refleksjon for menigheten i hvordan den skal forkynne de gode nyhetene, så vel som hvordan den kan finne frem til praktiske handlinger for å elske sin neste.

Representanter for Den spanske baptistunionen gav eksempler på hvordan selv små menigheter kan drive suppekjøkken. Dette er blitt svært aktualisert i forbindelse med den økonomiske krisen landet opplever.

Presten havnet på sykehus - fikk lede politisjef til tro

2012-01-25T00:10:00.004+01:00

I siste nr av Ljus i Öster fant jeg denne gripende historien:

Alekseij Aljoskin (bildet) er prest i Den ingermanlandske kirken i Saransk i den russiske delrepublikken Mordvinia. For noen år siden ble han akutt syk og måtte innlegges på sykehus.

- Jeg hadde store smerter i ryggen og klarte ikke å komme meg ut av senga. Jeg ringte etter sykebil, men så viste det seg at jeg hadde låst døren fra innsiden, og jeg bodde i femte etasje. De måtte derfor ringe etter brannvesenet, som firte ned en brannmann og som tok seg inn i rommet gjennom vinduet. Med hjelp av ambullansen kom jeg meg til sykehuset, hvor jeg ble satt i en rullestol, forteller Aljoskin.

Han synes selv det så nokså håpløst ut det hele, og var svært nedfor. Han gråt og spurte Gud: hvorfor?

- Da kom jeg til å tenke på noe som står i Johannes evangeliet: ' ... og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil'. (Joh 21,18)

Noe senere kommer det inn en bevisstløs mann til sykehuset. Han må dele rom med Aljoskin. Når han kom til seg selv begynte han å fortelle om sitt liv. Han holdt på nesten hele natten:

- Han fortalte at han var en pensjonert politisjef som hadde trakassert kristne på ulike måter, forteller Aljoskin, som oppdaget at mannen var svært ulykkelig.

- Jeg spurte om han noen gang hadde lest Bibelen? Det hadde han ikke, så jeg gav ham en Bibel. Han leste og gråt. Etter en stund spurte han:

- Kan Gud elske meg også? Jeg har brutt alle Hans bud.

Alekseij Aljoskin kunne fortelle den pensjonerte politisjefen om syndernes forlatelse, og siden kunne de to be sammen. Politisjefen gav sitt liv til Jesus. Etter at han var frisk nok til å kunne forlate sykehuset begynte han å gå regelmessig i kirken hvor Aljoskin er prest. Han var alltid så beveget over å ha blitt frelst og kunne få komme til kirken at han ba sine venner om å bli med. Dessverre døde politisjefen en tid etter dette.

- Men det var herlig å se hans liv mot slutten, forteller Aljoskin.

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 3

2012-01-24T14:19:00.006+01:00

I 1467 bestemte De bøhmiske brødrene seg for å etablere en apostolisk styringsmodell. De opplevde vekst, til tross for forfølgelse. Gjennom loddtrekning valgte de tre pastorer. De tre som ble prester var Matěj sønn av en bonde, Eliáš en møller og Tůma Přeloučský en skredder som kunne latin. Matěj, som kun var 24 år ble på grunn av sin gode moralske vandel valgt til biskop. Etter valget av ledere, som skjedde i Lhotka, ble sannsynligvis alle medlemmene av De bøhmiske brødrene døpt. Årsaken til dette var at de ikke aksepterte at romersk-katolske prester skulle forvalte sakramentene.

Etter hvert skulle det bli brytninger blant brødrene. Lukáš Pražský sluttet seg til Brødrene, og ble involvert i organiseringen av dem. I 1494 overtok en gruppe under ledelse av Lukáš Pražský mer eller mindre ledelsen av De bøhmiske brødrene. Han var født i 1460 og ble etter hvert kjent for sine skrifter - om blant annet nattverden, og forsvar av Den Hellige Skrift. Lukáš Pražský eller Lukas fra Praha på norsk, ble en viktig person for utviklingen av De bøhmiske brødrene. Det regnes også som Lukáš' fortjeneste at De bøhmiske brødre oppgav sin negative holdning til verdslig utdannelse, noe som førte til at flere høyt utdannede personer ble medlem av broderskapet.

Brytningene førte til Lukas fra Praha ble valgt til biskop i år 1500, og 18 år senere ble han leder av presbyterne (eldste) i brødreskapet. Han døde 11.desember i 1528 i Mlada Boleslav (bildet) i Tsjekkia.

Martin Luther

Til tross for mange forsøk på å få lokket De bøhmiske brødrene tilbake til Den romersk-katolske kirken, lykkes ikke dette. Martin Luther forsøkte også å få dem over på sin side, men heller ikke han lykkes med det. Men etter at Lukáš Pražský døde mistet De bøhmiske brødrene sin særegne karakter, og nærmet seg mer og mer lutheranerne. Martin Luther skrev faktisk et forord til De bøhmiske brødrenes bekjennelse fra 1535.

På grunn av nye forfølgelser måtte de emigrere til Polen og til Hertungdømmet Preussen. Under trevdeårskrigen ble de nesten fullstendig utslettet, og måtte møtes i djupeste hemmelighet.

I neste artikkel skal vi se nærmere på Jon Amos Comenius, som ble en viktig skikkelse i det vi kan kalle den moravianske vekkelsen.

(fortsettes)

Fremdeles uvisst hva som har skjedd med fire iranske kristne

2012-01-24T09:45:00.003+01:00

En måned etter at sikkerhetspolitiet stormet en pinsemenighet i Ahwaz i det vestlige Iran - to dager før jul - og arresterte hele forsamlingen, barna inkludert, er det fremdeles usikkert hva som har skjedd med menighetens pastor og tre av medlemmene. De andre er blitt løslatt fra fengselet.

De fire som fremdeles holdes fengslet er pastor Farhad Sabokroh, hans kone Shahnaz og Naser Zamen-Dezfuli og Davoud Alijaniare. Vi oppfordrer bloggens lesere til spesielt å huske disse i deres bønner i tiden fremover.

Det var på lille-julaften at sikkerhetspolitiet i en vel organisert aksjon slo til mot pinsemenigheten. Samtlige som deltok på gudstjenesten ble transportert vekk fra menighetens lokale til ukjent sted. Sikkerhetspolitiet bar masker, og det rapporteres at de oppførte seg svært dårlig overfor barna som ble arrestert. De ble svært skremt av dette.

Både pastoren og hans kone lider av en blodåresykdom som gir store smerter. De skal ellers være ved god helse. De fire ble holdt i samme fengsel frem til 28. desember. Etter det holdes de adskilt på hemmelige adresser.

Stadig flere ønsker å følge Jesus i Nasaret

2012-01-24T09:21:00.005+01:00

Hjemmet til Jesus - Kongen, baptistmenigheten i Nasaret, som jeg har skrevet om ved flere anledninger, fortsetter å vokse.

Fem nyfrelste ble tatt opp som medlemmer sist søndag, og under gudstjenesten bestemte også en kvinne som var tilstede at hun ville følge Jesus, hun også!

I dag teller den nystartede menigheten over 40 medlemmer. I forbindelse med julehøytiden besøkte menigheten flere fattige familier med pakker. Også sykehus fikk besøk. Mange arabere er blitt svært grepet av den omsorg og kjærlighet, som menigheten har vist dem gjennom disse julegaveaksjonene. Julegaveaksjonene har vært mulig å gjennomføre takket være økonomisk støtte gjennom den humanitære organisasjonen 'Ny start i Øst', med tilholdssted på Gjøvik.

Bildet er fra gudstjenesten sist søndag.

Svensk baptistpastor med i sivil ulydighets aksjon

2012-01-24T00:15:00.003+01:00

Den svenske baptistpastoren Stefan Swärd (bildet) er med i gruppe kristne, som sammen med andre demonstranter, er villig til å ta ibruk sivil ulydighet når svenske myndigheter i dag planlegger å utvise en gruppe irakere. De vil, med hjelp av ikke-voldelige midler, forsøkte å stanse utvisningene.

- Jag kommer att vara med i Märsta. Vårt kristna engagemang för utsatta människor behöver ta sig olika konkreta uttryck, sier pastor Stefan Swärd til Dagen.

Stefan Sward har vært med på tidligere demonstrasjoner mot utvisninger, men det er første gang han deltar aktivt i sivil ulydighet ved å forsøke å forhindre at utvisningene finner sted. Menigheten han er pastor for, Elimkyrkan i Stockholm, har engasjert seg i saken ved å samle inn mat til flyktningene. Men Stefan Swärd mener at det ikke er nok:

- Som kristna behöver vi göra mer för att hjälpa människor som har det svårt. Detta är ett konkret sätt att visa vad vi tycker, sier han.

Det skal være opptil 60 irakiske flyktninger som skal utvises fra Sverige.

Personlig synes jeg det er flott at kristne engasjerer seg på denne måten. Vi burde være flere som gjør som pastor Swärd. Jesus sier i Matt 25,35: 'Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.' Og: 'Alt det dere gjorde mot èn av disse mine minstre brødre, det gjorde dere mot meg'. (v.40)

Du kan lese mer om saken her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=294855

Vil du være med på å be for Guinea-Bissau - et av verdens fattigste land?

2012-01-23T13:56:00.004+01:00

I går startet en bønneaksjon for Guinea Bissau, som varer frem til 28. januar.

Republikken Guinea Bissau, som grenser til Senegal i nord og Guinea i sør, er en av de fattigste landene i verden. Landets befolkning sliter med sykdom, analfabetisme og arbeidsløshet. Flesteparten av landets innbyggere - 1,5 millioner - lever på eksistensnivå.

Det finnes over 27 etniske grupper i Guinea Bissau. I 1860 ble Mandinka-folket tvunget til å konvertere til Islam. Siden da har Islam blitt blandet sammen med tradisjonell folketro, hvilket også innebærer tilbedelse av ånder. I dag er det ikke uvanlig å se folk gå til moskeen for å be, for så å ofre en kylling til landsbyens ånder. Mange mennesker søker råd hos muslimske 'hellige' menn for helbredelse, beskyttende amuletter, eller for å bli spådd om deres fremtid. Dessverre er det få av dem som kan lese.

Misjonsorganisasjonen World Evangelism Crusade (WEC), grunnlagt av legendariske C.T Studd, ble startet opp i 1940, av en kvinne. Denne pionermisjonen var i de neste 50 årene den eneste protestantiske misjonsorganisasjonen som var tillatt i landet! Etter 1990 har flere startet opp et arbeid her.

The Evangelical Church of Guinea Bissau, som ble grunnlagt av WEC, har nå omlag 120 menigheter med ca 20.000 medlemmer, og over 60 aktive pastorer. Den nasjonale kirken inkluderer folkegrupper som Mankanha, Bijago, Felupe og Bayote. Visjonen til WEC er å starte opp arbeid blant Fula-folket, og folkegruppene Mandinka, Nalu og Sasu. De arbeider allerede blant disse folkegruppene, men mangler flere misjonærer. Bærer du på et misjonskall?

Utadrettet arbeid skjer gjennom kristne radiosendinger. Disse programmene går hver uke. Nytestamentet på kreolsk er tilgjengelig på kassetter, og det finnes opptak på 26 språk og dialekter. Jesusfilmen finnes også tilgjengelig på 14 språk, og brukes ofte i evangeliseringsarbeidet.

Vil du være med på å be for Guinea Bissau? Her har du konkrete bønne- og takkemner:

* Takk Gud for utviklingen av DVD program som inkluderer stammespråk, kreolsk og portugisisk.

* Be om at disse programmene skal bli lettere tilgjengelige, og at de skal føre til menighetsvekst.

* Be for det nasjonale bibel instituttet som tilbyr fire års trening for pastorer og evangelister.

* Be Herren sende ut arbeidere til Guinea-Bissau.

* Be om at Herren reiser opp bønneteam som vil være med på å åpne opp for evangeliet gjennom lovprisning og forbønn.

* Be om at Jesusfilmen vil få stort gjennomslag blant Mandinka-folket.

* Be om at Jesus åpenbarer seg gjennom drømmer og visjoner for Mandinka-folket.

* Be om at Herren reiser opp en seirende menighet blant Mandinka-folket, til sitt navns ære.

Spennende misjonsreise til mitt elskede Pskov

2012-01-23T11:54:00.003+01:00

Siden jeg har reist en del i Pskov-distriktet i Russland, og besøkt menigheter ute på landsbygda, så er det spennende å lese denne rapporten, som jeg har forsøkt å oversette:

15. januar startet to misjonsekspedisjoner til nordvest-regionen av Russland. Misjonsteamet består av åtte personer fra ulike baptistmenigheter i St.Petersburg.

Pskov-distriktet er stort, med et areal på hele 55.300 kvadratkilometer. Mange av byene, tettstedene og landsbyene her har ingen evangelisk menighet i det hele tatt. Pskov-distriktet har grenser til både Estland, Latvia og Hvite-Russland. Det grenser også til St.Petersburg fylke, Novgorod, Tver og Smolensk. Den er den vestligste av alle Russlands føderale enheter. Byen Pskov, med sine 202.780 innbyggere, er administrativt senter for hele fylket. Den ligger ved eleven Velikaja, rundt 20 kilometer øst for grensen til Estland. Byen dekker et areal på 95,5 kvadratkilometer.

Misjonsteamet delte seg i to grupper når de ankom Pskov. Det første teamet besøkte steder som Pskov, Zaplyuse Plyussa, Struga, Velikie Luki før de vendte tilbake til Pskov. De besøkte også et sted som kalles Røde øya, som ligger helt på grensen til Hvite-Russland. Her har jeg selv vært. Dette var en av de såkalte 'hemmelige byene' under kommunist-tiden. De stod ikke på kartet. Dette var militære byer, som ofte skjulte store troppeansamlinger. Da vi besøkte stedet var vi inne på det militære området, og i et tjern der ble de første kristne på dette stedet døpt. Det var en sterk opplevelse å være vitne til. Teamet besøkte også et sted jeg ikke har vært, nemlig Pavlovsk, hvor det finnes en baptistmenighet.

Mirakelhuset i Lopatova

Det andre teamet dro til landsbyen Lopatova. For tre måneder siden ble det opprettet et rehabiliteringssenter her med åtte plasser. Historien bak dette stedet er nokså spesiell. Huset hvor rehabiliteringssenteret holder til er et vanlig bolighus. Eieren bor i den ene delen, den andre har han gitt bort til å kunne brukes 'til Guds ære'. Lokalbefolkningen likte ikke dette stedet. For tre år siden brant det ned. Og folk sa til eieren: 'Ja, nå kan du se, det skyldes nok at du gav det til baptistene!'

Men så bygget baptistene huset opp igjen, og i byggeprosessen endret folk oppfatning av både baptistene og eieren. I dag er de stolte av å ha et rehabiliteringssenter i landsbyen sin. De er vitne til de under som skjer med forkomne alkoholikere der. Og de er det mange av i Russland. Nå kaller de det Mirakelhuset.

I byen Porkhov finnes det et bedehus langs elva Shelon. Her er det så vakkert. Nesten hele byens befolkning kom hit når teamet kom på besøk. Men menigheten her har det vanskelig. Den står for tiden uten pastor, og medlemmer av baptistmenighetene i Pskov reiser hit for å hjelpe til med gudstjenestene. Kanskje du vil være med på å be om at Gud vil kalle noen til å bli pastor for menigheten her? Høsten er sannelig stor, arbeiderne få. Jeg ber om at Gud skal gi meg helse til å reise tilbake til Pskov for å hjelpe menighetene her. Jeg har lagt igjen mye av mitt hjerte i denne delen av Russland.

Bildet er fra møtet i Lovpatova.

Historiker sammeligner kampen for ekteskapet med kampen mot nazismen

2012-01-23T10:15:00.004+01:00

Baptist-historikeren, Timothy George (bildet), sammenligner dagens kamp for livets hellighet, det tradisjonelle ekteskapet og religionsfrihet med den heroiske motstandskampen mot nazistene i Tyskland.

Timothy George, som er dekan ved Samford University’s Beeson Divinity School, sa i forbindelse med et pastorseminar 17. januar, at den såkalte Manhatten deklarasjonen, som han skrev i 2009 sammen med Charles Colson of Prison Fellowship og Robert George of Princeton University, var inspirert av Barmen deklarasjonen fra 1934. Barmen deklarasjonen var ført i pennen av Karl Barth og Bekjennelseskirken som en respons på Hitler's nasjonale kirke. Hovedbudskapet i Barmen-deklarasjonen er Jesus som Herre. Du finner en link til denne deklarasjonen nederst i denne artikkelen.

I forbindelse med seminaret, som ble sponset av Judson College and the Alabama Baptist State Board of Missions, delte Timothy George ut kopier av Manhatten deklarasjonen, som blant annet innholder en oppfordring til sivil ulydighet mot fosterdrap og samkjønnede 'ekteskap'.

'Denne deklarasjonen handler ikke om politikk, men om moral', sa Timothy George og la til: 'Den er et eksempel på hvordan kirken tar et standpunkt i viktige anliggender på tvers av skillelinjer for å søke støtte fra mennesker fra ulike politiske og religiøse overbevisninger. Jeg tror at det er dette kirken både kan og skal gjøre.

Manhatten-deklarasjonen, som er undertegnet av nesten en halv million mennesker, ble skrevet i forbindelse med 70 års jubileet til Barmen-deklarasjonen. Barmen-deklarasjonen var en respons på den sterke nasjonalistiske og antisemittiske 'Tysk-kristne'-bevegelsen som støttet Hitler.

Timothy George sa i forbindelse med seminaret at begge disse to deklarasjonene 'appellerer til Bibelens autoritet'. Han la til: 'Begge erkjenner at den kristne tro kan bli, og ofte er blitt fordreid av tilpassningen til de nåværende ideologiske og politiske overbevisinger i dag'.

I sin tale kom Timothy George også inn på de som mener at kristne ikke bør blande seg inn i disse problemstillingene:

'Enkelte hevder at kirken skulle ta et friår fra å tale til samfunnet. Hitler var lykkelig, i det minste for en tid, for å la de kristne være for seg selv, så lenge de holdt seg innenfor kirkeveggene, og avsto fra å blande seg inn i spørsmål relatert til den offentlige politikk og det ordninære livet til det tyske folk. Men både Barmen- og Manhatten deklarasjonene avviser påstanden om at det finnes områder som ikke angår Jesu herrevelde. Begge disse deklarasjonene viser til at det koster å etterfølge Jesus'.

Her er Barmen-deklarasjonen:

http://www.sacred-texts.com/chr/barmen.htm

Her er Manhattan-deklarasjonen:

http://www.manhattandeclaration.org/the-movement/leaders-list.aspx

Et apostolisk manifest, del 5

2012-01-23T00:13:00.003+01:00

Her er femte og siste del av artikkelen til Art Katz (her sammen med sin danske kone Inger):

Om vår överlåtelse endast är ytlig och tillfällig, om vi har ställt oss utanför dess verkan, om det finns områden vilka vi inte vill placera under Guds hand, då uteblir den apostoliska karaktären, den församlingens styrka som fordrar respekt och erkännande bland fiendens härsmakt. Vi måste låta riskera en överlåtelse till varandra, till varandras liv, sådana vi nu är i all svaghet och till den auktoritet som Herren vill låta uttrycka mitt i denna svaghet. Ett ledarskap kommer alltid att uppvisa svaghet, men gemenskapen förser med aspekter av verkligheten vilka kompenserar denna svaghet hos får såväl som hos herdar. Vi kommer inte att kunna finna några ursäkter för att undandra oss överlåtelsen till gemenskapen och till den auktoritet som Gud har lagt ner i den genom de människor han samlat i den.

Det verkliga provet, viket visar om vi har omfattat den verklighet till vilken Gud har kallat oss består i den attityd som våra barn intar till den. Känner barnen att det vi representerar är värt deras uppmärksamhet och deras deltagande? Eller håller de fast i våra kjolar och bälten bara för att vi kräver det? Har vi nått en ställning där den verklighet vi hävdar verkligen gör intryck som något som är värt deras deltagande, istället för att vara en vuxenkultur som vi åtnjuter på deras bekostnad?

I avsaknad av denna verklighet har det blivit alltför enkelt att skapa barn- och ungdomsprogram med dess mångfaldiga uttryck i hopp om att hålla kvar dem in någon slags relation därför att den verklighet som innefattas i Guds syften och som skulle ha fört dem till verklig gemenskap undanhålles dem. Vi har inte varit villiga till den helöverlåtelse som en sådan gemenskap fordrar. Våra barn visar oss genom sitt missnöje och sin irritation att vi inte har nått fram till Guds mått och att vi inte har någon ambition att göra så. De erkänner, respekterar och reflekterar den verklighet och den närhet familjen har bestämt och gett sig till.

Om vi fattar beslut i den riktning och av den sort som angivits kommer vi att få uppleva avklädanden av det ena eller andra slaget. Vi förs in i en himmelsk verklighet som känner till ett belönande vilket gör våra förluster lätta att bära – ’vår bedrövelse, som varar ett ögonblick och väger föga, bereder åt oss, i översvinnligen rikt mått, en härlighet som väger översvinnligen tungt och varar i evighet’, 2 Kor 4:17. Gud kommer att låta oss bli prövade i vårt yrke, vad gäller vårt rykte och på många andra områden.

Församlingen befinner sig i ett upprättelsens skede, in i sådant som hörde till dess första tid. Vårt studerande av Bibeln håller på att förändras från att ha varit ett förnöjande och mentalt stimulerande intresse av uppenbarelsen. Bibelläsandet och studerandet finner ett allt rikare mått av omedelbarhet, brev och texter skrivna direkt för oss, därför att vi finner oss leva i den knivskarpa ytterligheten i den yttersta tiden på samma sätt som den första församlingen kände den.

Bibelstudier som en harmlös sysselsättning en kväll mitt i veckan – om vi nu ens uppehåller en sådan rutin – är ett mått på hur långt bort från det apostoliska sammanhanget vi förts, hän mot något av betydligt vekare karaktär. När vi återvänder till den verklighet som den första församlingen kände, då kommer gudsordet att äga övertygande styrka, förmåga att tränga igenom och ha en omedelbarhet vilket det för närvarnade inte har i våra liv. Vi kommer att föras från de traditionella bibelstudierna till att bli instruerade för ett vandrande på Herrens vägar och i ett handlande styrt av hans syften. Allt detta grundas i och utformas enligt våra val.

Den gemenskap som jag beskriver är en samfällighet som strävar efter det evigas lön och krona, som inte anser martyrskapet värt att frukta, som tvärtom ser det som ett privilegium. Om inte denna tidsålder får sitt slut i ett martyrium, tillhör vi de mest bedragna av alla. Att vänta detta springer inte upp ur ett romantiskt drömmande men utgör en realistisk beredskap inför de konsekvenser vilka följer den överlåtelse som hör ändtiden till. Den livsstil en sådan gemenskap väljer, följer ur ett realistiskt bearbetande av dessa tankar.

En gemenskap av denna sort måste i verklig mening ha skiljt sig från världens sätt och uppehålla detta avskiljande i dagligt liv. Den måste vara en medveten kontinuitet av gångna tiders apostoliskhet. Den måste bära med sig en medvetenhet om den sky av vittnen, dessa som uthärdade under allt motstånd, till och med till döds, dessa som inte fann någon lön under sin livstid, dessa som inte når fram till fullheten oss förutan. Detta är apostoliskt tänkesätt, apostolisk förståelse, apostolisk tro och apostolisk förväntan.

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 2

2012-01-22T15:04:00.003+01:00

Petr Chelčický var fascinert av eiendomsfellesskapet som ble praktisert i urkirken. Han lærte at det måtte være absolutt likhet i menigheten. Der skulle det ikke være noen fattige eller rike, og årsaken til det lå i at man oppgav all eiendom og status. Dette var svært radikale toner den gang - som nå. Men Petr Chelčický holdt fast ved at denne var vanlig praksis i urkirken. Han gikk så langt at han mente kun fattige kunne være kristne.

Petr Chelčický var også tilhenger av en streng menighetstukt. Han mente at onde mennesker skulle støtes ut av menigheten. Det var gjennom å elske mennesker og se på dem som sin neste, at man ville vinne dem for Guds rike. Han fastholdt at alle typer av tvang var av det onde, og at kristne ikke skulle delta i politiske maktkamper. I boken: Om det tredelte samfunn kritiserer Chelčický adelskapet, presteskapet og middelklassen. I den beskriver ham hvordan de undertrykker vanlige folk og behandler dem "som om de var dyr". Han mest omfattende verk, skrevet i 1443 og et av hans siste, var "Troens nett". I det viser han hvordan den første menighet behandlet alle mennesker som likeverdige, og betraktet Kristus som det eneste hode for menigheten. Det var i denne boken han argumenterte med at keiseren og paven var to store hvaler som ødela troens nett, som jeg skrev om i forrige artikkel.

Chelčický la vekt på at Det nye testamente var den endelige autoritet for å få rede på hva som var Guds vilje. I motsetning til hva den offisielle kirken lærte, mente Chelčický at det fantes bare to sakramenter: dåp og nattverd. Han oppfordret alle til å lese Bibelen på egenhånd, og tolke den selv.

De bøhmiske brødrene, som først ble kalt Chelčický-brødrene skulle senere ta avstand fra Petr Chelčický' sterke understrekning av fattigdomsidealet. Kong Georg av Podiebrad (1420-1471), som var tsjekkernes eneste husittiske konge, gav Chelčický og hans trosfeller eiendommen Kunvald (bildet) som fast tilholdssted. Og det er her at De bøhmiske brødre blir stiftet i 1457. Blant stifterne var broder Řehoř og den husittiske biskopen Jan Rocycana.

(fortsettes)

Ørkenens lampe

2012-01-22T14:31:00.002+01:00

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Makarios av Egypt, eller Makarios den store.

'Jeg leste homiliene til Makarios og sang,' skrev John Wesley.

Han er ikke en eneste som er blitt velsignet og inspirert av å lese Makarios.

Du kan lese mer om ham på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 13

2012-01-22T09:24:00.004+01:00

Det begynner å bli tid for å trekke noen konklusjoner av denne artikkelserien. Den har vært et forsøk på å beskrive noe av den trosvandring jeg selv har gått de siste årene.

Ganske tidlig opplevde jeg et kall til bønn. I første omgang handlet dette om mitt eget personlige bønneliv. Så ble dette utvidet til et bønneengasjement for Norge, og så for Europa. Jeg ble etter hvert knyttet til European Prayer Link, et nettverk av ulike nasjonale bønneorganisasjoner rundt om i Europa. En bønnekonferanse i Praha kom til å få stor betydning for mitt liv og tjeneste. Her møttes nasjonale bønneledere til dager i strategisk og målrettet forbønn for de ulike landene som var representert. Et møte med den internasjonale bønnelederen Brian Mills, kom også til å få avgjørende betydning for meg. Han ble som en åndelig far for meg. Sammen med Arne Borgersen, grunnleggeren av Bønnetjenesten for Norge, tok vi initiativet til de første nasjonale bønnekonferansene i Norge. Den første ble holdt i Østre Frikirke i Oslo. Både kontakten med det europeiske bønnearbeidet og det nasjonale bønnearbeidet her i Norge, gjorde at kontakten mellom de ulike kirkene og kirkesamfunnene vokste frem. Jeg fikk gode venner for livet i flere av disse sammenhengene. Etter hvert ble de nasjonale bønnekonferansene lagt til Grimerud, og jeg ble en del av innbydergruppen for disse konferansene. Jeg har også gjennom årenes løp talt på ulike nasjonale bønnekonferanser i flere europeiske land. Det har vært gode opplevelser gjennom møte med mange bedere, som har betydd mye for meg.

Både kontakten med europeiske og nasjonale bønneledere har betydd veldig mye for meg. Dette har vært et strategisk arbeid, hvor man også er blitt kjent med den åndelige situasjonen i de ulike landene. Gjennom dette åndelige kartleggingsarbeidet, har det vært lettere å kunne arrangere bønnekonferanser og ta del i ulike bønneinitiativ på både europeisk og nasjonalt plan. Jeg holder fortsatt god kontakt med disse bønnelederne, og vi møtes også jevnlig.

Det skjer noe med deg når du ber sammen med et menneske! På mange plan. Og murer bygget mellom oss brytes ned. På tvers av kirkesamfunnene kjenner vi på et djupt åndelig fellesskap. Vi bærer på mange av de samme lengslene, ser de samme nedbrytende tendensene i samfunnet og i kirkelivet, og ønsker det samme: vekkelse og nytt liv!

Gjennom vårt bønnearbeid bringer vi også forsoning mellom ulike grupper i Kristi kropp. Vi lærer å lytte til hverandre, se hverandre og høre på hverandre. Dermed oppdager man brødre og søstre fra ulike konfesjoner. Jeg undrer jeg ofte på de som går så hardt ut mot sine trossøsken i andre kirker og kirkesamfunn, om de noensinne har satt seg ned for å snakke med noen fra denne sammenhengen? Har de noensinne bedt sammen med dem? Eller har de kun hørt på hva deres motstandere sier om dem?

Med meg har det skjedd noe i møte med andre kristne fra en annen sammenheng enn min egen. Jeg er gang på gang blitt overrasket over Gud! At Han virker i sammenhenger hvor jeg har trodd at Han ikke gjør det - ja, hvor det har vært helt utenkelig at Gud skulle kunne velsigne! Det har vært ydmykende opplevelser hvor jeg har sett mitt eget åndelige hovmod.

På grunn av dette bønnearbeidet har vi i de siste årene opplevd at Gud har utvidet denne tjenesten, til å gjelde relasjonsbygging med ledere fra ulike kirkesamfunn. Dette kallet handler om å være støttespillere for ledere som står alene i tjenesten, som medvandrere og forbedere. På forunderlig vis har Gud åpnet dører som vi ved Guds nåde har gått inn i. Dette arbeidet ser nå ut til å utvides gjennom Kristi himmelfartskapellet. Jeg skal fortelle mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Kjent russisk baptist svartelistet av kommunistene - fikk utmerkelse av Putin

2012-01-22T00:10:00.004+01:00

Rett før jul ble det utgitt en bok i Russland, som på mange måter er symptomatisk på den store endringen som har skjedd i dette veldige riket siden kommunismens fall. Boken er skrevet av Viktor Semenovitsj Ryaguzov (bildet), baptistpastor fra Samara. Første delen er en selvbiografi, andre delen en samling prekener. Utgiverne har gitt boken undertittelen: 'Sannheten om de russiske baptister'.

Ryaguzov kom til tro på Jesus i 1973, og han ble øyeblikkelig ekskludert fra Kuibyshev medisinske institutt, og svartelistet. Hans protestbrev til Leonid Brezhnev ble aldri besvart. I mange år arbeidet han som elektriker, og ved siden av var han presbyter (eldste) i baptistkirken i Samara. For tiden er han pastor for denne menigheten, som teller flere tusen medlemmer. I 2002 fikk han en fortjenestemedalje for sin trofaste tjeneste av selveste Vladimir Putin. Rygaguzov's navn og prekener er kjent langt utenfor landets grenser.

Et apostolisk manifest, del 4

2012-01-22T00:03:00.002+01:00

Her følger del fire, og nest siste del, av 'Apostolisk manifest', av Art Katz (bildet):

Kan du se vad det är vi hittills har visat upp och haft till salu? Vi är inte ens på det klara med om en profetia kommer från Anden eller om den har hemort i en människas fantasi. Denna diffusa hållning kan inte accepteras i den tid som nu kommer, då Guds allvar når högsta nivå i hans församling. För vår kallelses skull, i kriser och vid vägskäl, måste vi höra från Gud genom profetiskt tal, genom tungotal och uttydning och genom visdomens ord. Vi behöver dessa Guds Andes gåvor i verksamhet, satta i sitt sammanhang så som Gud ämnat och tänkt. Den församling som placeras i detta hörande är den församling vilken medvetet låtit sig föras till denna allvarets plats i honom; vilkens lemmar har prövats och lärt känna varandra tillräckligt för att kunna avgöra om det ord som kommer har sitt ursprung i Gud eller om det kommer ur en människas tankevärld.

Det är inte en tillfällighet att bönen och tillbedjandet i en sådan gemenskap speglar sanningshalten i denna verklighet, därför att andakt, gudfruktighet och bedjande inte är lyxartiklar – de tillhör alla den andliga vapenarsenalen. Dessa verktyg bär aldrig på en större verklighet än vi själva äger. De har inte större betydelse än den sanning vi står i inför Gud. Det är inte teknik eller metod som fordras, men ett uttryck för tillbedjan vilken härleds ur erfarenheten av Guds återlösande handlande i våra liv.

Vi skäms inte över att bli tillrättavisade, och när vi tar emot sådan från en broder eller en syster gläds vi över den befrielse och den frihet som följer helgelsens verkningar vika legat färdiga i väntan på sitt tillfälle. Gud verkar inte i våra liv på våra villkor. Han spelar inte med i våra spel. Han väntar in det som är sant, verkligt och uppriktigt, han väntar på att man gör upp med synd och korruption, väntar på att man känns vid sina behov. Endast i sådana omständigheter kan vi erfara Herrens nåd.

Vårt bedjande står i direkt förhållande till det mått av verklighet vilket vi har nått, och den sorten har styrka nog att röra vid Himlen. Den har flyttats ut från den ytliga, blandade skara av kristna vilkas främsta fokus ligger på dem själva och vilkas andliga egocentricitet aldrig har brutits sönder. Vi kan föra in egoismen i församlingen och låta den vara lika djup som någonsin i världen. Allt vi gjort är att byta objekt. I världen handlade det om köttslig förnöjelse och materiella ting. I kyrkan är det fortfarande själv-centrering och jag-fixering: ’Vad tyckte du om mötet?’ ’Hurdan var talaren?’ Denna själviskhet är en inrotad kraft som endast kan krossas när vi själva har flyttats undan som mål för vårt intresse och omsorg och ersatts med Gud, Gud i den apostoliska meningen.

Denna gemenskap är inte tanklös eller naiv, den vet att församlingen måste gå genom lidanden innan den når fram till härligheten. Svårigheter och prövningar är nödvändiga för denna typ av gemenskap. Så förhåller det sig, men inte därför att vi skulle vilja såra varandra eller vara varandras hot eller irritationsmoment. Det är så, därför att gemenskapens medlemmar alla befinner sig i olika skeden av sin mognad och alla har olika bakgrund. Det som särskiljer en sådan församling som jag talar om är dess vilja att bära en sådan vånda.

Denna gemenskap bär en medvetenhet om evigheten. Dess hållning och beteende har sitt fäste i det eviga, i insikten om domar som står för evigt och om den lön som väntar. Denna samfällighet är på det klara med att Herren kommer, han som belönar och som ger åt var och en efter deras gärningar. Den vet att den har sitt liv och sitt hopp i denna förväntan inför evigheten. Det som oroar dem är att de ofta försöker komma undan med något mindre, något annat än det som ger rum för Guds härlighet och är benägna att välja en livsstil i bekvämlighet vilken varken utmanar eller blir andra till tjänst.

Dessa församlingars förbön bär autenticitet därför att den är ett uttryck för troheten och sannfärdigheten i det gemensamma livet. Denna verklighetsförankring, detta liv i gemenskap påverkar inte bara dess tillbedjan, det verkar också fram en förmåga att se klart, en förmåga att bedöma och döma. Deras bedömningsförmåga är betydligt mera distinkt, de kan sära på och skilja bort sådant som en ytlig kristen låter sig luras av. Denna gemenskap förstår att identifiera mörkrets makter och dess verk och lär sig att föra strid mot dem. Denna brottningskamp är en konfrontation av den oundvikliga sorten och en lika oundviklig och slutgiltig överlåtelse till Gud är det enda sättet att segra i denna kamp. Denna kamp hör inte den enskilde kristne till i dess främsta uttryck. Den engagerar församlingen, den församling som kan se dessa makters sammangaddning och som kan ta upp den andliga striden med hjälp av ett bedjande förankrat i gemenskapens inre verklighet.

En sådan gemenskap låter sig formas genom ömsesidig disciplin, den förs till balans, den är offervillig. Den låter sig böjas för Andens ledning vilken kommer till uttryck i dess mitt, bekräftad inför alla i ett aktivt igenkännande. Denna ledning, detta ledande, står oberoende av yttre stöd men visar sin äkthet i verklig mognad. Verklig auktoritet vilar på ett igenkännande, en ömsesidighet, och relaterandet till sådan ledning är ett kritiskt moment i fråga om gemenskapens karaktär och andliga verklighet. Om vi fortsätter att vara, självständiga, självsvåldiga individualister som dyker upp på söndagar, men som väljer våra egna vägar utan att verkligen rådgöra med andra, utan att ens vilja vara öppna, om vi fortsätter så kommer ingen att ta oss på allvar. All andlig härsmakt, god såväl som ond, förstår om vi har gett oss till Herren.

I dag - for 487 år siden - ble den anabaptistiske bevegelsen født

2012-01-21T17:52:00.005+01:00

På dagen i dag - for nøyaktig 487 år siden - ble den anabaptistiske bevegelsen født. Med trusler om forvisning og forfølgelse hengende over seg, valgte de å handle på den tro og overbevisning de hadde fått, og la seg døpe. Det skjedde i et hjem i Zürich. Med denne handlingen begynte en bevegelse som skulle bli kjent som reformasjonens tredje gren, den radikale. Tusener på tusener skulle bli berørt av den. Menn og kvinner fra ulike samfunnslag kom til en levende tro på Jesus, og svært mange av dem skulle følge Jesus like inn i martyrdøden. Disse mest fredsommelige av alle, som ønsket å leve i pakt med Bergprekenens ord, ble en slik fare for Romerkirken, Den lutherske- og Den reformerte, og samfunnet forøvrig, at grusomme forfølgelser brøt løs: menn, kvinner og barn ble fengslet, hengt, brent, lemlestet, eller druknet. Ene og alene på grunn av sin tro.

Hvor mange martyrer vet bare Gud. Gjennom bibelstudier holdt skjult i hjem, i skogen og i huler, ble de overbevist om at menigheten skulle bestå av gjenfødte troende, uten innblanding av statlige myndigheter, medlem ble man ved å bli døpt på bekjennelsen av sin tro, de trodde på at medlemmene skulle leve atskilt fra verden, leve fredelig med alle og ikke iføre seg våpen og noen av dem levde også i eiendomsfellesskap.

Anabaptistene (gjendøperne) - et skjellsord gitt dem av deres motstandere - eksisterer fremdeles. I mange land. Det finnes forskjellige grupper, men de fleste har prinsippene jeg har beskrevet ovenfor, felles.

I år kommer boken jeg har skrevet om dem:

"En tro verd å dø for?"

En bok som tar for seg deres historie og deres teologi. En lignende bok har ikke vært utgitt på norsk tidligere. Jeg kommer tilbake til når den kommer ut på Frihet forlag.

Maleriet viser Georg Blaurock, en av forgrunnsskikkelsene i den anabaptistiske bevegelsen.

Se også:

http://barnabasbloggen.blogspot.com/2012/01/idag-firar-vi-anabaptismens-fodelsedag.html

hvor du finner noen interessante 'film-snutter'.

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 1

2012-01-21T10:19:00.006+01:00

Gjennom kirkehistorien finner vi en rekke eksempler, på kristne som har gått en radikal vei for å følge etter Jesus kompromissløst. En av disse gruppene er De bøhmiske brødre. De ønsket å vende tilbake til apostolisk kristentro, hentet mye av sin inspirasjon fra Bergprekenen, var tydelige pasifister, opptatt av nattverdens- og det kristne fellesskapets betydning.

Begynnelsen til De bøhmiske brødre går tilbake til Petr Chelčický (ca 1390-ca 1460). Man antar at han var født syd i Bøhmen, en historisk region i Sentral-Europa, og et tidligere kongerike som i mange århundrer var en del av det tysk-romerske rike og Habsburger-riket. Den viktigste byen og hovedstaden var Praha. Veldig lite er kjent om hans liv. Historikerne er usikre. Noen kaller ham livegen, andre godseier eller adelsmann! Noen mener han var skomaker, andre at han var prest. Selv kalte han seg jordarbeider. Men han fremstår som en gåte. For han var både lese- og skrivekyndig, og han hadde gode elementærkunnskaper i latin.

Det vi vet er at han etter 1421 levde og dyrket jorden i sin fødeby Chelčice. Her produserte han 56 skrifter. Det er tydelig at han var påvirket av John Wycliffe, Jan Hus og valdenserne. Både anabaptistene og kvekerne og baptistene har senere latt seg påvirke av Petr Chelčický. Han var den første pasifistiske forfatter i renesansen, og var nesten 100 år forut for Menno Simons.

Forholdet til Pavekirken

Petr Chelčický kalte paven og keiseren for “hvaler som har revet i stykker troens nett”, fordi de etablerte kirken som overhode for et sekulært imperie. Chelčický trodde at kristne skulle følge kjærlighetens lov, og de skulle ikke tvinges av staten til å gjøre det. Han lærte at troende ikke skulle akseptere verdslig øvrighet, eller appellere til dets autoritet, og for sanne troende å ta del i verdslig øvrighet var syndig.

Petr Chelčický argumenterte også mot dødsstraff, og andre former for voldelig straff. Det er interessant å merke seg at Leo Tolstoj senere omtaler Petr Chelčický som en slags læremester i sin bok 'Guds kongerike inni deg', som kom ut i 1894.

Et kjent utsagn av Petr Chelčický er dette: "Mennesket som adlyder Gud trenger ingen annen autoritet (over ham)"

Chelčický var også av den overbevisning at vold heller ikke skulle brukes i religiøse saker. Han henviste til Matt 13,24-30, om ugresset i åkeren, og mente at både syndere og hellige skulle tillates å leve sammen inntil høsten kom. Chelčický lærte at det var synd å drepe de syndige, og at kristne skulle nekte militærtjeneste. Han argumenterte med at dersom de fattige nektet ville adelskapet ikke ha noen som kunne krige for dem. Ingen menneskelige makt kunne tilintetgjøre ondskapen, og kristne skulle akseptere forfølgelse uten å ta igjen. Han var også motstander av defensiv krig. Han levde i pakt med Jesu ord i Bergprekenen.

(fortsettes)

Bildet viser en statue av Petr Chelčický.

Et apostolisk manifest, del 3

2012-01-21T00:03:00.002+01:00

Her er tredje del av undervisningen til Art Katz (bildet):

Här har vi det som bestämmer en apostolisk samfällighet, en apostolisk gemenskap. Den är en sändande gemenskap, därför att den äger den enda verklighet som Gud anförtror någon med i syfte att förmedlas vidare. En sådan gemenskap har något att kommunicera och förmedla utifrån sitt eget gemensamma liv. Det är bara i ett sådant sammanhang som handpåläggning blir något mer än ceremoni och ”biblisk” rutin. Med utsändandet tar de utsända med sig verklighetens och auktoritetens dimension.

Andens gåvor är därför funktionell utrustning mitt i ett svallande hav av aktiv fientlighet; församlingens uppgift är brådskande och inbjuder världens motstånd. Den autenticitet och verklighetsförankring som dessa makter är tvungna att erkänna har att göra med vårt sanna avskiljande – den är den enda auktoritet som de behöver böja sig för. När det enda vi har att komma med är en serie tanklösa knäfall vid en botbänk och lite krokodiltårar gäspar dessa makter oss i ansiktet. De är fullt på det klara med när någon i sanning har överlåtit sig och ett liv slutgiltigt och fullständigt har lagts ner inför Gud. Ett sådant folk lever medvetet och offervilligt som utvalt frälsningsverktyg i Guds hand för Israels folks sak.

Allt detta är grundläggande i den apostoliska synen på församlingen. En församling som passar in i den beskrivning jag nu gjort, klarar att känna igen och omfatta sin kallelse och uppgift i relation till Israels upprättelse mitt i dess ändtidsvånda. Detta seende utesluter varje tanke på att församlingen skulle kunna fly undan den tid då den behövs allra mest, då när dess närvaro är ämnad att innebära frälsning för judarna i ’Jakobs nöd’, Jer 30:7. Detta synsätt kan inte förvisas som ett betydelselöst bihang till församlingens lära. Det finns med som centralt tema i Guds primära ändamål med församlingen.

När vi nu kommer till insikt om dessa perspektiv, förstår vi behovet av en uppoffrandets livshållning. Israels återupprättelse är Konungens sak. Israels återupprättelse är herradömets sak. Gud upprättar inte Israel för att de förtjänar ett hemland efter alla dessa år i diasporan, i förskingringen, men därför att deras återupprättelse hör till Konungens ankomst, så att ”lag må utgå från Sion och Herrens ord från Jerusalem – Jes 2:3; en återlöst och återupprättad nation. Detta är anledningen till att mörkrets makter uppträder med ohejdad aggression och galenskap mot allt som har att göra med det judiska folkets räddning, frälsning och återlösning i dessa sista dagar.

Det judiska folkets upprättelse är ett och det samma som Guds Rikes sak och dessa mörkrets makter är falska, inkräktande herrar över denna värld. De vill inte avstå och ge upp det de vunnit genom sitt intrång, det de utan avbrott njutit av under långa tidsåldrar. Konungens återkomst, som den som sitter på Davids tron på Sions berg i det återlösta och återupprättade Israel, gör en ände på dessa makters välde.

Vi måste lära känna detta slutdrama annars kommer vi inte att kunna förstå det raseri som vältrar sig in över judarna i ändens tid. Dessa mörkrets makter kommer i sin förvrängda vishet att inse att det enda sättet att avvända hotet mot deras vanstyre är att radera ut judarna, dessa vilkas återvändande till hemlandet gör slut på deras välde.

”Jakobs nöd”, Jer 30:7, det tidsavsnitt som utgör slutet på denna tidsålder och som öppnar för Israels Konung och hans styre över nationerna kommer att innebära en sållning och ett näpsande. Församlingen måste skaffa sig insikt om och låta sig beredas i enlighet med de optimala krav som denna uppgift ställer och med hela sin vilja omfatta detta skeende som det centrala i hennes existens. Vi måste medvetet, med all vår vilja gripa oss an denna uppgift. Man når inte fram till detta genom att flyta med strömmen.

Vi måste arbeta oss fram till insikt om vad dessa sista dagar innebär för Israels folk och den roll och funktion församlingen innehar i relation till dem. Det är så att människors evighetsdestination till stor del bestäms av vad vi gör med ”dessa mina minsta bröder”, Matt 25:40. Judarna kommer att vara ”de minsta” i de dagarna. De mest framstående och framgångsrika judar vilka just nu lyfts och bärs av denna värld kommer att finna sig vara utslängda i bara skjortan bland folken i de kargaste och bedrövligaste omständigheter.

Vi måste få tag i profetisk förståelse och sedan fälla ett avgörande huruvida vi ska vara verksam faktor till befrielse i den tiden. Detta val, denna ståndpunkt, omfattandet av detta mandat bär med sig omvandlande potential in i församlingen. Varje del av tron förs till en helt ny klarhet, en ny nivå av medvetenhet, till en förnyad verklighet när detta nyckelsammanhang passats in i församlingens medvetande som en del i dess primära varande.

Allt som har att göra med antisemitism, varje skugga av antijudiskhet som vi trodde att vi hade gjort oss av med kommer att spolas upp till ytan. En grundlig genomsköljning kommer att äga rum med djup och intensitet i Guds helgande arbete. Gud säger till Israel: ”Jag skall föra er in i folkens öken, och där skall jag gå till rätta med er, ansikte mot ansikte. Jag skall låta er gå fram under staven och föra er in i förbundets band.” Hes 20:35, 37.

Något händer med en kvarleva, en återstod av judar i de sista dagarnas sållning som verkar som faktor i deras återvändande till Sion som Herrens förlossade; evig glädje skall kröna deras huvuden, deras sorg och suckan har flytt bort. Det blir inget sådant återvändande om det inte finns en församling som redan nu väntar detta och förebereder sig för att kunna verka som Guds frälsningsverktyg för detta folk i de dagar som strax är här. När detta ska äga rum kommer det att ske plötsligt.

Det är nödvändigt att detta perspektiv befinner sig centralt i vårt varande och verkande. För detta behöver vi Herrens strategiska direktiv, vilka förmedlas av Anden via betrodda lemmar i kroppen, vilkas profetior inte hör hemma bland allsköns själiska övningar för att dra uppmärksamhet till dem själva. Istället låter dessa sig göras till pålitliga uttryck för Herrens visdom och vilja i avgörande moment i beslutsfattandet.

Dansk prest deltok aktivt i krigshandlinger

2012-01-20T17:31:00.003+01:00

Den danske folkekirkepresten, Victor Greve (til høyre på bildet), har vært feltprest i Afghanistan. Han innrømmer nå å ha deltatt aktivt i krigen, og har dermed brudt Geneve-konvensjonen og reglene for feltpresttjenesten.

I sine egne dagboksnedtegnelser skriver han:

'Nå står jeg her som en annen soldat, og forsvarer leiren med automatvåpen og håndgranater'. Det skriver han i sin dagbok 4.mai i fjor, ifølge den danske avisen DK. I dagboken beskriver også den danske presten et tilfelle hvor han er med i et angrep mot Taliban utenfor den danske leiren, en leir som lå i den krigsherjede Helmand-provinsen. Han beskriver i detalj flere situasjoner hvor han bruker tunge våpen.

Et av de viktige prinsippene i Geneve-konvensjonen er å skille mellom stridende og ikke stridene for å kunne beskytte de som ikke deltar i krig. Hvis man som prest har brukt våpen på den måten feltprest Greve har gjort, så strider det med denne internasjonalt anerkjente konvensjonen. Greve kan nå risikere rettssak for sine handlinger.

For meg er det ubegripelig at en prest i det hele tatt kan iføre seg våpen. Og det er ubegripelig at man kan velsigne våpen som skal drepe et annet menneske. Et menneske som kan gå evig fortapt, uten noensinne å ha hørt om Jesus.

Foto: Den danske folkekirke.

Anabaptister fra Asia vil styrke sin identitet som fredsskapere

2012-01-20T11:26:00.004+01:00

Å styrke den anabaptistiske identiteten er en av de prioriterte oppgavene til anabaptister i Asia. Det er konklusjonen etter et møte hvor representanter for 18 nasjonale kirker nylig møtte hverandre i Kolkata. Vietnam og Australia var de eneste landene som ikke deltok.

Mennonite World Conference har sin samling i Sveits i mai, og anabaptister i Asia arbeider nå med sine prioriterte mål for mennonitenes verdenskonferanse i Harrisburg i Pennsylvania i 2015.

Det er et sterkt ønske om lære mer om anabaptistisk identitet og teologi. Tidligere i år har Robert J Suderman og Bert Lobe fra Canada vært i Indonesia og India for å holde seminarer med dette tema, og på konferansen i Kolkata ble det gitt uttrykk for at dette ble svært høyt verdsatt av de som hadde vært med på disse samlingene.

En av disse særtrekkene som de ønsker å styrke identiteten som fredsskapere. Derfor vil de nå undervise i Bergprekenen i sine menigheter, og sette søkelyset på bekjempelsen av kastesystemet og korrupsjonen i flere av de asiatiske samfunnene.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 12

2012-01-20T09:28:00.007+01:00

Denne våren er det ganske nøyaktig 40 år siden jeg bestemte meg for å bli en kristen. Mye har forandret seg på de årene - ikke minst teologisk. Ting frimenighetene holdt for sant, er visst ikke like sant lenger. Ting som var utenkelige i 1972, er ikke bare tenkelige, men også rett teologi. Og godtatt i mange sammenhenger.

Jeg ble flasket opp med at vi har ingen trosbekjennelser, vi holder oss til Bibelen. Og i de første årene som kristen var det ingen diskusjon om hva det innebar. Alle visste det. Når man i dag sier: 'Jeg tror på Bibelen', så kan det bety hva-som-helst. Ordet 'kristen' har heller ikke samme betydning.

I vår iver etter å være relevante, ikke-konfronterende, inkluderende leser vi de bibelske tekstene annerledes, eller har parkert disse tekstene som kulturelt betingede. De gjelder med andre ord ikke vår 'opplyste' tid. I noen tilfeller ser det ut til at vi vet mer enn Jesus og apostlene gjorde.

For meg har det vært en stor sorg å oppdage at mennesker jeg holdt for å være bibeltroende, ikke er det lenger, og at det kirkesamfunnet jeg tilhørte beveget seg i en svært liberal retning. Og det i en sammenheng hvor mennesker gjennom historien var villig til å gi sitt liv for de bibelske sannhetene. Ikke slik lenger. Man vil ikke være anstøtelig, man vil konsentrere seg om å forkynne at Gud er kjærlighet. Og bare det. Det legges ikke vekt på at Han er hellig lenger.

I visse sammenhenger har man solgt førstefødselsretten sin for en tallerken med varm omfavnelse av de man tror man skal nå med et avskåret evangelium. Og man er blitt stueren og akseptert av det gode selskap (media, politikere, samfunn). Saltet har mistet sin kraft.

Det har forundret meg og skuffet meg at så få har stått opp for Bibelens radikalitet, og jeg har lett etter de som ville gå motstrøms. Jeg har også fundert på hvordan det er mulig å endre Guds ord, slik man har gjort. Den apostoliske læren er - i følge Judas brev - noe vi skal 'stride for' fordi det er 'en tro som èn gang for alle er overgitt de hellige' (Jud v.3)

Men i vår tid endres den - og det skjer også i de sammenhengen hvor man minst skulle kunne tro at det ville skje.

Min lengsel de siste årene har vært å finne noe som ikke endres, noe som blir stående, uansett motstand, uansett hvilket lærdomsvær som blåser, som ikke kan endres med et vedtak på et årsmøte, eller en synode, eller etter eget forgodtbefinnende.

Hvor finnes disse sammenhengene?

Det har også forundret meg hvor lite bevisste mange er når det gjelder lærespørsmål. Det undervises lite om dem i menighetene også. Dagens forkynnelse handler for det meste om hvordan jeg kan få bedre selvbilde og hvordan jeg kan lykkes i livet. Hvordan jeg kan bli velsignet. Og den nye nådeforkynnelsen gjør at man stort sett kan leve som man vil med sitt liv, uten at det skjer noen endring i livsstil eller væremåte. Alt er jo bare nåde likevel.

Så langt jeg kan se handler livet med Jesus om å ta sitt kors opp, og følge Ham - hver dag. Det handler om forsakelse og tro, om at sinnet vårt fornyes, om erkjennelse av egen synd og om syndernes forlatelse. Og om et liv levd i Guds nærhet. Og det handler om en kirke som står om enn tårnene faller, som ikke gir opp med å være kirke - det vil si salt og lys - uansett hva den møter. Hvor læren er den samme i dag - og i morgen - ja, til Herren kommer igjen.

Hvor finnes denne kirke i dag? For meg har det vært en befrielse å møte kristne tfra tradisjoner hvor det man lærer ikke har endret seg, men at man trofast har holdt seg til den - ofte med store kostnader for eget liv.

(fortsettes)

Et apostolisk manifest, del 2

2012-01-20T00:07:00.003+01:00

Her følger andre del av undervisningen til Art Katz (bildet):

Den apostoliska samfälligheten låter sig inte komma i beröring med världen annat än då den måste och då med all reservation. Den ser världen tydligt definierad med dess system och falska värdegrund och den vägrar konstant att erkänna något som tillhör den sfären, den ger sig inte till något som hör dit. Därför är ett sådant sammanhang, i den mån den är fri från världens inflytande och dess värdegrund, en budbärare och i sig självt ett uttalande om det rike som ska komma. Det bär på en försmak av och förebådar den frihet som kommer att kunna upplevas i världen när Konungen regerar, då när allt falskt kommer att vara utraderat.

Den grad av frihet som församlingen upplever bestämmer också den förmåga till befrielse som hon kan erbjuda dem som är snärjda och förslavade av systemet. Hon är kapabel att befria och frigöra dessa världens bedragna offer inte bara genom evangeliets proklamation, vilket i sig är av största vikt, men genom den frihet hon själv kan visa upp, genom det hon är i sig själv. Man fylls av häpnad inför sådana människor och än mer över den gemenskap och samverkan sådana människor uppvisar. Den som förs i kontakt med dem som vilar i denna märkvärdiga frihet från världens inflytande med dess värderingar och all tillgjordhet, denne har funnit en öppen dörr till en verkligt befriande upplevelse, därför att dessa utgör bevis för att det existerar ett alternativ.

Ett tillgodogörande av denna verklighet är inte möjligt utanför en samverkande gemenskap. Denna världens makter, dess mörker, dess gäcksamhet och illfundighet, gör det nödvändigt att hela Kristi kropp håller sig alert. Dessa makters verksamhet måste mötas med den styrka som följer dem som med samstämt sinne ber och söker råd inför Gud. Ett sådant levande samspel, ett sådant integrerat liv, kommer att i grund motarbetas av mörkrets makter. Dessa makter kan bara besegras med en annorlunda vishet, ett folk som har friats från dess inflytande och som förstår hur skändliga och ondskefulla makterna är.

Den sortens vandrande kan inte nås av enskilda individer, oberoende av en gemenskap av likasinnade heliga vilka har slutit sig samman i syfte att nå fram i ett sådant företag. Det är fullt klart att det krävs mer än söndagsmöten och någon veckosamling. Vi behöver en tät gemenskap, ett ”i hemmen bröt de bröd och höll måltid med varandra” – Apg 2:46. Vi kommer att behöva vännernas råd och finnas i ett sammanhang där all slags synd kan identifieras och kännas igen redan i dess begynnelsestadium. Detta kan endast bli en verklighet där det finns ett samspel och en samhörighet uttryckt i praktisk gemenskap utifrån medvetna val och målsättningar.

Detta kommer inte att vinna människors uppskattning men vi kommer inte att räknas som maktfaktor inför mörkrets välde om vi om vi inte nekar oss anseende i människors ögon. Dessa makter vet när sådana val görs: ”Jesus känner vi, och Paulus också men vilka är ni”, Apg 19:15. Om vi vägrar att gå i denna riktning enligt denna kallelse dömer vi oss till att spela kristet liv, harmlöst, utan udd och betydelse i det kosmiska drama i vilket församlingen är placerad. Detta drama innebär en medvetenhet om att vi rör oss mot en klimax vilken just står för dörren; ett avslut är nära förestående, en fullbordan kommer.

Den som nått fram till denna insikt, vet och agerar; han har hört upp med att planera för pensionering. Man ser inte längre på existensen här som vore den ”den bästa av alla världar” och där det som händelsevis är galet kommer att kunna rättas till med tiden som hjälp. Man kommer också att kunna förstå därför att mörkrets makter, vilka vet att deras tid är kort, blir allt våldsammare och ondskefullare i sin opposition mot dem som skaffat sig denna medvetenhet. Om vi inte har någon blick för änden kommer våra dagar att vara utan värde, prosaisk monotoni utan betydelse.

(fortsettes)

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 11

2012-01-19T10:02:00.004+01:00

Jeg har levd i en sammenheng med brødrasjonering. I de sammenhengene jeg har stått har nattverden vært feiret en gang i måneden. Og noen overvettes stor vekt på betydningen av Herrens måltid var det heller ikke. Ikke rundt noen av de store kristne høytidene heller. I andre land og i andre sammenhenger hvor påsken er den store høytiden, og folk flokkes rundt kirkene for å ta del i feiringen, drar vi til fjells og holder oss borte fra menigheten. Det er jo blitt slik i mange sammenhenger her til lands at enkelte menigheter bare kommer sammen 2. påskedag. I løpet av en kort preken skal altså pastoren la menigheten få del i påskens store og dramatiske begiveheter! Om han i det hele tatt taler om påsken. Kristi himmelfartsdag er nedlagt for lenge siden. Mange kristne tenker ikke over hva den dagen betyr i noen vesentlig grad. Pinse er likedan. Mange har begynt å komme sammen på 2. pinsedag. Menighetens medlemmer har noe annet å bedrive enn å komme sammen disse dagene. Argumentet er jo at vi har påske og pinse året rundt. Vi er ikke avhengig av disse markeringene.

Så fattige vi er - selv om vi synes selv at vi er så rike.

Så annerledes den første menigheten var.

For meg ble det en sterk opplevelse å lese om den første menighetens gudstjenester. Vi finner spor av den i Det nye testamente. Den var både Ordets og Brødets gudstjeneste. Mye av innholdet bar preg av å være hentet fra synagogegudstjenesten. Men jeg var i en sammenheng hvor man blåste av ordet 'liturgi'. Nei, det var for 'de religiøse', vi var fri fra slikt. Men vi tenkte ikke på at vi selv hadde vår liturgi. Vi brukte bare ikke ordet. Men møtene våre var stort sett like de også, de fulgte sin faste rytme. Og det var ikke så lett å endre på det. I dag møter jeg de samme reaksjonene hos folk som står i 'frie' sammenhenger. De snakker også med forakt om det 'de andre' gjør. 'De' i motsetning til 'de andre' holder seg jo til Bibelen!

Men gjør de det? Bærer virkelig deres møter og gudstjenester preg av nytestamentlig menighetspraksis, slik vi kjenner denne praksis fra både Det nye testamente og fra skrifter fra nettopp denne tiden?

Jeg tror ikke det. Selv ikke i våre mest 'karismatiske' sammenhenger. Selv ikke hos de som liker å komme sammen i husmenigheter.

Nå er ikke denne artikkelserien ment å være en teologisk redegjørelse for de ulike temaene jeg tar opp. Dette er ment å være en beskrivelse av min egen trosvei. Så det får bli en annen serie hvor jeg begrunner dette nærmere, men så mye kan sies at det i den første menighet både var spontanitet, men også orden og en fast liturgi som ble fulgt. Og i de senere år er det nettopp i den gode rytmen som en liturgi gir oss, jeg har funnet hvile og ikke minst åndelig fornyelse. Her har møtet med - ikke minst - Den ortodokse kirke - vært meg til stor hjelp, og velsignelse.

Jeg kommer fra en sammenheng hvor det meste skal forklares, nesten ned til aller minste detalj. I dag er jeg glad for at jeg ikke føler så stor trang til det, men i møtet med de bibelske tekstene, og ikke minst i nattverdfeiringen, vil jeg beholde mysteriet. At ikke alt kan forklares eller forstås. Undringen er blitt viktigere for meg. Ikke slik at man blir teologisk bevisstløs, nei - læren er viktig - men fordi den kristne tro ikke først og fremst er lære, men liv.

Gud kunne jeg forklare - for noen år siden. Teologisk.

I dag sier jeg: Hvor underlig er Du i alt hva Du gjør, men kan dine veier forstå?

I dag kjenner jeg meg fattig når jeg bare kan delta i en nattverdgudstjeneste en gang i måneden. Jeg kjenner på savnet. Noe har endret seg i mitt liv. Og jeg kan ikke vende tilbake til det som en gang var.

(fortsettes)

Et apostolisk manifest, del 1

2012-01-19T00:03:00.003+01:00

I dag begynner en ny serie på bloggen, skrevet av Art Katz (bildet), en jøde som kom til tro på Jesus som sin Messias, og som grunnla den anabaptistiske kommuniteten Ben Israel Fellowship. Denne artikkelserien handler om det apostoliske fundamentet. Selv om den er på svensk, tror jeg alle som virkelig er interessert i nytestamentlig menighetsliv, vil ta seg tid til å lese den:

I denna sena tid är det nödvändigt att församlingen begynner att grundligt fundera över de ting som utgör Himlens rättesnöre, enligt vilket den måste låta sig korrigeras och förändras. Jag är övertygad om att det finns ett apostoliskt särmärke med vilket en sann församling kan urskiljas och efter vilket den formas till att vara ett med sin ursprungsbild, ett formande som tar särskild fart i denna avslutningarnas fas. Ingen människa kan skapa en definitiv och allt omfattande sammanfattning av ordet ’apostolisk’, av dess inre väsen, och ge en uttömmande bild av en församling vilken verkar i detta väsen. Men låt denna text ange riktning, låt den vara ord på vägen, ord som berör vår tanke och som förändrar vårt förhållningssätt och vårt beteende.

Det vi lägger fram kommer att ställa församlingen inför en absolut norm, ett oavvisligt krav. Om vi omfattar och tar det till oss på rätt sätt kommer det att föra oss in i ett motsatsförhållande till många ting. Det kommer att kräva heloffer, därför att det äger ett slutgiltighetens syfte i Gud. Vi kommer inte att nå den verklighet som formar en församling till att vara församling, utan att vi medvetet väljer dessa ting. Om det är så att delar av det som kommer fram verkar främmande och dunkelt, må då dess ande komma oss till del, må själva kärninnehållet nå våra hjärtan och finna väg in i vår tankevärld.

Under lång tid har jag oroats i min själ i fråga om de karismatiska gåvornas bruk i våra församlingar. Vi har satt vårt hopp till att dessa gåvor skulle kunna förnya våra samfund och bygga upp de heliga, som om dessa gåvor vore hjälpmedel för att stärka våra religiösa egenintressen. Dessa gåvor har på många sätt brukats felaktigt, de har utsatts för grovt missbruk och därför har vi tappat bort och förlorat ur sikte det grundläggande syfte vilket Gud angivit när han sände sin Ande. Jag började fundera över det sammanhang i vilket Herren ville att gåvorna skulle brukas och ur dessa tankar sprang en utsaga fram som beskriver den apostoliska församlingens natur.

Dessa gåvor och detta Andens verk måste ses i relation till en tro som är verksam i ett apokalyptiskt, i ett eskatologiskt perspektiv. Med detta menar jag en radikal förväntan om en ände, ett avslutande, ett sammanfattande av denna tidsålder, Konungens återkomst och etablerandet av Riket här på jorden utifrån ett bokstavligt Jerusalem. Den sammanslutning av troende som har tagit tag i den sortens tro, den enda verkliga tron, kommer att märkas ut av mörkrets makter som en grupp vilken måste fruktas, motarbetas och bekämpas. Dessa makter kommer att se dem som ett hot mot det religiösa systemet i dess helhet och kommer att ge luft åt all sin ilska och illvilja gentemot dem.

Andens verk, det goda som han är beredd att förmedla, hans vägledning och fostran kommer att vara en verksam, kritisk faktor vilken kommer att väcka dessa makters motstånd. De kommer att tvingas att lägga märke till varje grupp av människor som medvetet och viljeinriktat förstår och tar till sig Guds syften och den plan enligt vilken denna tidsålder kommer att avslutas. Detta är en församling som har tagit sig bortom räckan söndagsmöten och den typ av kristendom vilken är sysselsatt med förmåner och välsignelser. Detta är en församling som medvetet söker att vara en grupp i vilken Guds eviga och slutgiltiga syften får utrymme och når en fullbordan. Detta märker omedelbart ut dem som ett sammanhang som måste motarbetas. Ett sådant motstånd föder behov av Guds visdom och ledning, vilket förmedlas genom Andens närvaro i gåvornas form.

Dessa sammanhang kommer att finna sig själva gå motströms, med världen som motståndare. De kommer att skapa ömmande samveten. De kommer att vara pilgrimer, vandrare på jord vilka är förvånansvärt friade från inställsamhet, från den förförelse och de lockelser som verkar med kraft i världen. De befinner sig i världen men de är inte bundna till den. De ser världen sådan den är, ett system som med all makt verkar mot livet och som reducerar människor till konsumenter och handelsvaror.

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 5

2012-01-18T18:01:00.005+01:00

Her kommer siste delen av julebrevet til fader Jens, medlem av den monastiske kommuniteten Deir Mar Musa i Syria:

På vegne av kirken i hadde biskopen en estetisk sans lik vår kommunitet: For noen få dager siden, overrasket han meg, ved å fortelle meg at han gjerne ville ta ut benkene i kirken og legge tepper på gulvet som vi kunne sitte på når vi ba. Det ville ligne Deir Mar Musa! For å være ærlig, så hadde jeg allerede tenkt på en slik endring ved å fjerne benkene en eller en - diskret! Det er to store rom til å kunne sitte i og en stor hall i huset. Vi skal se nærmere på hvordan vi kan organisere dette. Til å begynne med vil det ikke være så lett å lage plass for besøkende, men i Orienten er det alltid måter å tilby gjestfrihet på.

Hvordan skal vi så kunne klare å finansiere denne avleggeren? Frem til nå har Mar Musa gitt meg muligheten til å disponere donasjonene som jeg mottok i forbindelse med min reise i Europa, sammen med en viktig deltagelse i seg selv. Biskop Sako har vært veldig generøs og har dekket nesten alle mine utgifter. Men vi trenger en permanent måte å finansiere dette på. Biskopen foreslår at en eller to av oss ser oss om etter en jobb, for eksempel i en engelsktalende skole som drives av noen nonner, eller i en statlig kulturell institusjon. Det er også flere humanitære organisasjoner i Sulaymaniya, og enkelte av disse tar seg av prosjekter som er i samsvar med vår spiritualitet. Uansett, en av våre første prioriteter er intensive studier av kurdisk. Så, med kunnskap i kurdisk og arabisk, burde jobbmulighetene være mange.

Kjære venner, vi takker for deres bønner, spesielt de som handler om forsoning i Syria. Irak trenger også dem. Spesielt i dag, etter at de amerikanske styrkene har trukket seg tilbake. I stedet for ønsket om at vi skal forsones, kan vi dras inn i en ny voldsbølge. Selv i Nord-Irak, i Kurdistan, er det tvetydige signaler. Det er mye håp, men det er også mange skygger. Dialog mellom samfunn er essensielt. I dette kan de lokale kristne spille en viktig rolle, fordi de etnisk er knyttet til alle lag av det irakiske samfunnet. Mgr Luis Sako forstår dette svært godt og kommer med viktige bidrag for å oppmuntre representanter for ulike grupper til konstruktiv dialog.

I Syria, til tross for mulighetene for en borgerkrig, vi setter vårt håp til kapasiteten som finnes i den syriske befolkningen for dialog - en kostbar gave til denne nasjonen, verd å bli gjenoppdaget.

Vi, medlemmer av al-Khalil kommuniteten, ber for dere alle og hver enkelt av dere.

God jul og et lykkelig nytt år

Broder Jens

Bildet er fra Deir Mar Musa kommuniteten i Syria. I krybben ligger Bibelen.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 10

2012-01-18T09:34:00.004+01:00

En av de tingene som har betydd mye for meg de siste årene, er de gangene jeg har feiret gudstjeneste sammen med venner fra de østlige og orientalske kirkene. Man føler seg hensatt til aposteltiden, og man gripes av historiens kontinuitet. Ærbødigheten for det hellige, hengivenheten, - dette gjør inntrykk.

Det var en periode av mitt liv hvor jeg anså dette for å være antikvert, religiøst og noe man burde vende seg bort fra - for Gud var jo ikke i dette, om Han noen gang hadde vært det! Vi derimot - vi var med våre samværsformer, så mye nærmere originalen. Dessuten trodde jeg på en form for kristen darwinisme. Jeg trodde at jo nærmere vi kom Jesu gjenkomst, jo mer ville vi ha fått del i Guds åpenbaring, slik at vi som lever nå har en større oversikt og åndelig dybde enn de som levde den gangen! Skrevne bønner, liturgi, - hva var dette annet enn hindringer for Åndens frie liv! Kirkeåret så jeg på som en tvangstrøye, for vi måtte være åpen for Guds ledelse, og det å holde seg til oppsatte tekstrekker kunne ikke være annet enn et sidespor. Det jeg derimot holdt på med - var midt i Guds store plan med mitt liv, og ikke minst den sammenhengen jeg stod i.

Men så hadde Herren noen overraskelser for meg!

De møtte jeg i form av mennesker som stod i en helt annen kirkelig tradisjon enn min, og som feiret gudstjenester på en måte som var meg helt fremmed. Og det mest overraskende av alt: der møtte jeg Gud! Sterkere og mer overveldende enn i noen annen sammenheng jeg hadde vært før.

Det ble vanskelig, og veldig utfordrende, fordi det satte spørsmålstegn ved de fleste av mine motforestillinger. Jeg forsøkte meg med alle mine 'men'. Så begynte en lang tid med granskning av Guds ord. Jeg var sikker på at den ville hjelpe meg til å bygge opp under de argumentene jeg hadde for å forsvare mitt eget ståsted.

Igjen ble jeg overrasket. Jeg fant tydelige spor etter mye av det jeg opplevde i disse sammenhengene i det jeg leste i Det nye testamentes skrifter. En dag møtte jeg en koptisk biskop. Biskop Thomas underviste på et seminar om det å lese Bibelen. Det blåste meg av stolen! Mens jeg lyttet til ham, kom jeg til å tenke på den første tiden som kristen. Da jeg var aktivt med i skolelagsbevegelsen. Gjennom den lærte jeg å avsette tid til 'en stille stund', til å granske Skriften. Denne grunnleggende undervisningen setter jeg veldig stor pris på at jeg fikk del i. På den har jeg bygget mitt kristne liv. Nå møtte jeg av alle en koptisk biskop som underviste om det samme! Hans understrekning av Skriftens betydning, av å lese Guds ord, studere det, granske det, spise det - ! - var som å være tilbake på Sagavoll Folkehøgskole og lytte til noen av Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslags sekretærer. Men dette var en biskop fra en av de orientalske kirkene!

Han fortalte om bibelvekkelsen i Egypt, om alle søndagsskolene, om betydningen av at alle som gikk i dåpsopplæring i Den koptiske kirken, skulle ha sin egen personlige Bibel. Han fortalte hvordan han selv leste den, som et kjærlighetsbrev fra sin himmelske Far.

Så feil jeg hadde tatt. I min åndelige arroganse, i min åndelige blindhet. Øynene mine ble åpnet for et åndelig liv som forvandlet mennesker i tusentalls i Egypt. Og de jeg møtte hadde en åndelig dybde og modenhet, som jeg sjeldent hadde sett i min frikirkelige tradisjon-

Så satte jeg med ned og studerte gudstjenestelivet i den første kristne tiden. Mer om det i morgen.

(fortsettes)

Trofasthet som varte hele livet

2012-01-18T00:40:00.002+01:00

Jeg ble så grepet av å lese hva Hank Wurz, et medlem av den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, Australia, skrev om sin bestefar Jacob Wurz (bildet), som døde 1.nyttårsdag i år. I en kort setning har han rammet inn et helt liv:

'Født 8. mars 1925 tilbrakte han 86 år på denne jorda, oppdro 15 barn, og ble funnet trofast til Gud, sin kone, sine barn, helt til han sovnet inn denne morgenen'.

Tenk det! Hvilket sterkt vitnesbyrd om trofasthet, og levd liv. Jeg kjenner på en djup takknemlighet når jeg leser slikt som dette. En for meg ukjent mann, men gjennom disse linjene fortelles det en livshistorie om hengivelse, kjærlighet, forsakelse, tro og tydelige livsvalg.

Barnebarnet skriver:

'Det er en underlig følelse inne i meg i dag fordi en som har stått meg så nær hele mitt liv, ikke lenger er i live. Jeg har så mange minner om det å vokse opp rundt min bestefar, men det jeg setter aller mest pris på i dag, og som imponerer meg, er at jeg helt fra min barndom var vitne til en som fryktet og æret Herren. Når jeg tenker på min bestefar, tenker jeg på en mann som uansett hva andre måtte tenke om ham, gjorde det han mente var rett, uansett hva det kostet. Han var en elskelig og medfølende mann, men hans kjærlighet til sannhet og ærlighet førte ofte til at han stod opp mot det som han trodde var falskt og hyklersk. Vi vokste opp ved siden av hans hus, og jeg huset at dette hjemmet alltid var åpent for fremmede og gjester, uansett hvilken dag det måtte være. Venner og naboer kom ofte over, og visste at de alltid var velkomne til mine besteforeldre. 'Little Jack', som de kalte ham hadde en måte å være på blant folk som var respektfull, gjestfri og varm, og alle som møtte ham visste at han var en mann med en stor karakter og integritet.

I dag mens jeg skriver dette korte inntrykket av min bestefar, ser jeg på meg selv som en rik mann, som har en slik arv som jeg har. Jeg vil alltid verdsette det å huske hans eksempel av trofast å holde ut til enden, som noe som skal æres og leves opp til.

Min bestefar kom ofte over til vårt hus og da ville han spørre oss om å synge: "The Far Side Bank of Jordan", og da vi kom til der hvor det heter: "When I see you coming I will rise up with a shout, and come running through the shallow water reaching for your hand", var det ofte tårer i øynene hans. Jeg ble alltid så berørt av å se min bestefar så beveget på den måten. I dag er denne sangen blitt en realitet. Han har steget i land på den andre siden. Må Gud gi meg nåde til å møte ham der'.

Min tro, del 13

2012-01-17T14:38:00.005+01:00

I det andre leddet av Den apostoliske trosbekjennelsen heter det:

'stod opp fra de døde tredje dag ...'

I den kristne tro står alt og faller med Jesu oppstandelse.

Apostelen Paulus skriver:

'Men er ikke Kristus reist opp, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder ... Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker...' 1.Kor 15,17 og v.19)

Det er sterke ord, men sanne, fordi den kristne tro ikke er en teori, og heller ikke en lære, først og fremst, men en levende person! Det er dette som skiller den kristne tro fra religionene.

Det var en sterk opplevelse første gang å besøke Jesu grav i Jerusalem. Den er et hellig sted. Men det mest herlige er at graven er tom! Jesus brøt dødens lenker, døden er ikke lenger den samme etter at Jesus lå i graven.

I Den ortodokse kirkes liturgier heter det:

'Med døden nedtrampet Han døden ...'

Graven er tom! Jesus lever!

Det feirer vi hver påske, men hver eneste søndagdag er en påminnelse om påskens store under, og hver eneste dag kan vi fryde oss i det faktum at den Frelser vi tror på, lever i beste velgående.

(fortsettes)

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 4

2012-01-17T12:38:00.002+01:00

Her følger den fjerde delen av julebrevet til broder Jens, som er medlem av klosterkommuniteten Deir Mar Musa i Syria. Siste delen publiseres i morgen:

Jeg oppdaget at etnisk, og ikke minst lingvistisk, så er Irak i langt mindre grad homogent, enn Syria. Forskjeller blir tydeligere lagt merke til her. Den Khalkedonske kirke har ikke en unik etnisk identitet, og er bevisst sin forskjellighet. Den omfatter en stor menneskelig variasjon, fra turkomanere til arabere, assyrere til kurdere. Det er derfor et perfekt sted for dialog, i det den er i slekt til hvert etnisk-kulturelle samfunn i regionen.

For eksempel: Kristne som opprinnelig kommer fra Kirkuk snakker turkomanisk (en tyrkisk dialekt) hjemme, mens de som kommer fra Sulaymaniya snakker kurdisk. Det er fremdeles et betydningsfullt antall kristne som snakker Sorteh (en khalkedonsk dialekt). Mennesker som lever i Sulaymaniya må lære kurdisk for å ha noen virkelig utbytte av kulturell utveksling. Arabisk vil alltid være nyttig når man reiser og for kommunikasjon mellom det store antallet kristne som faktisk er flyktninger fra Baghdad og andre steder i Sør-Irak. Og enda mer: arabisk er det liturgiske språket i Islam og vil derfor alltid være et viktig element i vårt kall til å være en kirke for den islamske verden.

Før jul ble en leilighet ledig helt i nærheten av Jomfru Maria-kirken ledig. Jeg vil slå meg ned der og bli frem til slutten av februar. Det blir et eneboer-liv, og jeg skal forberede huset for de som snart skal komme; til å begynne med bare munker, men jeg tenker også at dette kan bli et fint husvære for nonner.

Det er stor interesse for et sted for bønn. Dette er en av årsakene til at det er så viktig at det er et nærvær av nonner, ikke minst for å skape relasjoner til kvinnene i Kirken, for gjestfrihet, retreater og for forholdet til nabolaget. Men det vil jo også virke underlig om vår monastiske kommunitet skulle mangle munker og nonner.

(fortsettes)

På bildet ses biskopen i Kirkuk, Louis Sako, som har vært så interessert i at Deir Mar Musa kommuniteten skulle få en avlegger i byen.

La oss brenne med din egen himmelild

2012-01-17T10:06:00.002+01:00

i Norsk Salmebok finnes det en salme av grev Ludwig Nicolaus von Zinzendorf (1700-1760), hvis sterke innhold har grepet meg:

Kristne, la oss søke sammen,
tent av Herrens egen ild.
Kjærlighets- og enhetsflammen,
la den lue klar og mild!
Han er den som oss forener,
han er solen, vi dens glans,
han er treet, vi dets grener.
han er vår og vi er hans.

Kjærlighet som favner alle,
lær du oss å elske slik!
Frels oss fra det lunkne, halve,
gjør vår enhet sann og rik!
Tenn du kjærlighetens flamme,
sett din kirke slik i brann
at vi fra hvert folk, hver stamme
blir til ett i alle land!

Vi som er så vidt forgrenet,
er i deg hverandre nær.
La oss bli så dypt forenet
som du med din Fader er!
Ja, i sannhet, la oss brenne
med din egen himmelild,
slik at verden klart kan kjenne:
Det er deg vi hører til!

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 9

2012-01-17T00:05:00.004+01:00

En av de som har betydd mye for min egen trosvei er Eberhard Arnold (bildet), tysk filosof, teolog, forfatter og grunnlegger av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof. Jeg leste hans bøker tidlig på 1970-tallet, og hans tanker, ikke minst hans tenkning om Guds rike og menigheten, har fulgt meg siden.

I en møte i september 1933 i Rhön Bruderhof, sier Arnold følgende i en tale han holder: 'Det er et vidunderlig faktum at opp gjennom århundrene har vitnesbyrdet om Det levende ord gjenlydt igjen og igjen i kristenheten ... Det må bli sagt så tydelige som vel mulig: Det originale kristne vitnesbyrd og liv har aldri opphørt å eksistere og at det i mange bevegelser og i mange land igjen og igjen har søkt etter uttrykk'.

Slik tror jeg også det er. Jesus sa om sin menighet at 'dødsrikets porter ikke skal få makt over den,' og selv om det virkelig har sett svært mørkt ut, så har Kristi forsamling alltid overlevd og har et eller annet sted hatt sitt uttrykk. I flere land snakker vi om en kontinuitet siden aposteltiden.

Det var dette med gudstjenestefeiringen jeg ville si noe om. I dag snakker en del om husmenigheter, og mener at om de vender tilbake til å samles i dem, så er man tilbake til originalkristendommen. Som jeg har skrevet så har jeg selv vært en del av en husmenighet i 10 år, så jeg ser absolutt betydningen av å kunne samles på denne måten. Men vi får ikke del i originalkristendommen bare fordi vi samles i et hus, i stedet for en kirkebygning! Det er ikke dette som gjør at menigheten er menighet. Dessuten er det et faktum at de første kristne sammenkomstene, hentet mye fra synagogegudstjenesten. Vi finner allerede i NT spor etter hvordan de første kristne feiret sine gudstjenester. Dette støttes også av de skriftene som finnes fra tiden rett etter apostlene. Disse gudstjenestene så garantert ganske annerledes ut enn å samles i ei stue, til en uformell samtale rundt et måltid mat, selv om måltidsfellesskapet var viktig den gangen, som nå.

I de protestantiske sammenhengene jeg kjenner til, og som jeg har vært en del av, er det også en stor forskjell fra de gudstjenestene som feires der, og de som ble feiret i urkirken.

Jeg har begynt mer og mer å snakke om å feire gudstjeneste, og det blir mer og mer fremmed å skulle 'gå på møte'. Ikke det at jeg har imot møter som sådanne, men for meg er mange av dem blitt fremmedartede. Mange av dem bærer preg av å skulle underholde de som kommer. Alt legges opp til at folk skal trives, at de ulike gruppene skal ha et godt tilbud, at man ikke skal holde på for lenge, og det sentrale er at man skal høre på en preken, for så å gå hjem og ikke gjøre så mye med det! Vel, det siste er satt litt på spissen, men om vi er helt ærlige, så er det ikke så veldig mye som kommer ut av alle disse prekenene.

De første kristnes gudstjenester var nåde Ordets og Brødets gudstjenester! De bar preg av en liturgi, ikke ulik synagogegudstjenesten, med Skriftlesninger, bønn, lovsang og nattverd. Nattverden - eller eukaristien - var ikke noe som ble feiret en søndag i måneden, men hver eneste gang de kristne kom sammen. Vi lever i brødrasjoneringens tid! En søndag i måneden får man del i nattverden. Og i mange sammenhenger er det nokså stusselig og intetsigende. Det er ingen høytid rundt det hellige måltidet.

For meg personlig har dette skapt mye frustrasjon de siste årene. Nattverden er blitt viktigere og viktigere for meg, og jeg synes det er trist og leit at jeg så sjeldent får ta del i den. Jeg har opplevd gudstjenester i andre sammenhenger hvor nattverdfeiringen er en fest. Hvor alt er ladet av symbolikk, av et fortettet Gudsnærvær, av hellighet, ærefrykt, verdighet. Jeg har opplevd det i klostere, og på Øvresalen i Bjärka Säby.

Det har vært en smertefull, og ikke minst ensom vandring, frem til der jeg befinner meg i dag. Egentlig vet jeg vel ikke helt om jeg er kommet frem, og har funnet hjem? Av og til er det en fristelse i å gi opp det hele. Men for meg er det umulig.

Jeg lengter tilbake til originalen. Det handler ikke om føleri eller svermeri, men om en djup, djup lengsel, som i midt tilfelle har vart og blitt holdt ved like siden 1980-tallet, da jeg fikk øynene opp for den kontinuitet som de østlige kirkene representerer. Jeg blir kritisert for at jeg liker røkelse, slik røkelsen fyller kirkerommet i østlig tradisjon. Hva røkelsen angår, så undres jeg hvordan det vil bli i himmelen for den som ikke setter pris på den? Der ligger jo Guds trone innhyllet i røkelse!

Jeg elsker min Bibel, men jeg elsker også Kirken. Og det er nå en gang slik at Kirken kom før vi fikk våre kanoniske skrifter. Det finnes en tradisjon vi ikke bare kan se bort fra, og så gjøre et enormt hopp frem til vår tid, og tro at vi er de som har sett alt og forstått alt. Og at man ikke forstod så mye i den tidlige kirken. Jeg kan ikke se bort fra det som de syv økumeniske kirkemøtene bestemte, og heller ikke hva våre trosbekjennelser representerer. Det handler om historien vår.

(fortsettes)

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 3

2012-01-16T16:09:00.007+01:00

Her følger tredje del av julebrevet til broder Jens, som tilhører kommuniteten Deir Mar Musa i Syria:

I Irak besøkte vi Sulaymaniya, Kirkuk, Qaraqosh og klosterene i Mar Bahnam, og Mar Matta et Rabban Hormoz. Over alt ble vi ønsket velkommen med generøs gjestfrihet. Allerede ved vårt første møte, uttrykte biskop Luis Sako, håpet om at vår kommunitet kunne hjelpe den lokale kirken til å nærme seg spørsmålet om Islam i sin dybde.

Han ønsket å ha i sin Eparchy (som sogn er kalt i den orientalske kirken) et for bønn og åndelig retreat, åpent for alle, i den hensikt å forme en dialog mellom de troende, katekumenene og diakonene. Han tilbød oss å kunne slå oss ned i Sulaymaniya, i Jomfru Marias gamle sogn, lokalisert på det historiske stedet, hvor bare en håndfull kristne fremdeles lever.

Sulaymaniya er en moderne by. Det er lite som er igjen av det historiske senteret, men selve kirken er veldig fin og med hagen som omgir den så er den som en oase i de travle omgivelsene (bildet). Plassen synes umiddelbart ut til å passe oss godt.

Når vi kom tilbake, avgav vi full rapport fra vår reise til de andre medlemmene av kommuniteten. Samtalen etterpå konkluderte med en avgjørelse om å danne en monastisk kommunitet i Sulaymaniya som skal tilhøre al-Khalil-sammenslutngen (hvor Deir Mara Musa er moderklosteret, min tilføyning). Etter en tid av felles refleksjon, ble jeg sendt ut til et pilot-prosjekt, i den hensikt å sondere terrenget og forberede et sted for tre eller fire av oss. Jeg reiste den 24. oktober.

Biskop Sako tok imot meg som en far i familien til hans Eparchy. Dette Eparchy i Kirkuk er veldig lite - med rundt 20.000 kristne og fem prester, biskopen inkludert. Tradisjonen med diakoner er svært levende her; forutenom liturgien spiller de en viktig rolle i ulike sider ved arbeidet i sognet.

(fortsettes)

Kun to prosent kristne i Israel

2012-01-16T14:57:00.003+01:00

Nye statistiske opplysninger viser at det pr årsskiftet finnes 154.000 kristne i Israel. Det betyr at kun to prosent av landets befolkning er kristne. 80,4 prosent av disse er arabere, og de er enten ortodokse, romersk-katolske, anglikanere, armenere, lutheranere. Noen få er baptister eller pinsevenner.

Antallet messianske jøder er noe stigende. År 2000 var var det bare noen få tusen. I 2010 var tallet steget til mellom 10.000-15.000. Det finnes nærmere 150 menigheter i Israel, de fleste av dem i Jerusalem, Haifa eller Tel-Aviv.

De fleste av de arabiske kristne bor i Israels nordlige områder, som Nasaret, Haifa og Shafaram. Kun 9,5 prosent bor i Jerusalem.

Det er først når mennesket blir seende, at troen fødes

2012-01-16T10:40:00.004+01:00

Noen ord av Peter Halldorf, prior for den Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg tilhører, kommer meg i hu denne mandagen:

'Gud kan oppleves på to måter ifølge våre åndelige fedre og mødre. Som en rensende ild eller som et lys som opplyser. Det vekker i oss en forferdelse og forundring.

Forferdelse når alt det i vårt liv fortæres som ikke er en avglans av den rene kjærligheten. Forundring, når lyset fra den eveige verden strømmer inni oss som en uventet gave. Begge erfaringer gis oss av Ånden, den kjærlighetens ild som Jesus kastet inn i menneskenes sjel på pinsedagen.

Når tunger likesom av ild 'delte seg og satte seg på hver enkelt av dem' (Apg 2,3), skjedde det noe uhørt. Den Hellige Ånd ble gitt til hver og en som om Ånden var blitt gitt til bare henne eller ham. Ilden som viste seg for øynene deres var et synlig tegn på en usynlig virkelighet. Disiplenes brennende lengsel forente seg med den himmmelske ilden. De ble renset, og de ble seende.

Det er først når mennesket blir seende, at troen blir født. 'Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne,' vitner Job (Job 42,5) Troen hviler ikke på rykter. Vi tror fordi 'vi har sett', sier evangelisten Johannes (1.Joh 1,2)

Hva er det vi har sett? Det uskapte lyset, Jesus Kristus, det lys som lyser i verdens mørke og som formidles av Ånden. Nå forstår vi hvorfor Åndens gaver er av en så uendelig verdi. Som fedrene sier: Hver sann gave som Den Hellige Ånd gir, er ingen ting annet enn en kjærlighetsild.

Når lyset går opp i hjertene våre, begynner vi også å se verden med nye øyne, slik Gud ser på den, med en uendelig ømhet. Den ild som tiner opp de kalde hjertene våre, opplyser vårt indre, så vi ser Guds skjønnhet i hvert menneske. Finnes det noe større under? Hver gang det skjer, vet vi at Åndens gave er gitt; ingen behøver å overbevise oss om at vi ikke i egen kraft makter å elske menneskene slik Gud gjør'.
(Fra Du brennende kjærlighetsild. Ni betraktninger om Den Hellige Ånd. Luther 2004)

Bildet er tatt av Peter Halldorf og meg i forbindelse med at jeg ble tatt opp som medlem av kommuniteten på Bjärka Säby, 6.juli 2011. (Foto: May Sissel Hansen)

Irans etterretningssjef kaller evangelisk kristendom 'den mest forferdelige etterretningstjeneste i verden'!

2012-01-16T09:14:00.003+01:00

After Heidar Moslehi (bildet), som er sjef for etterretningstjenesten i Iran, kaller evangelisk kristendom 'den mest forferdelige sikkerhets- og etterretningstjeneste i verden'!

I følge iranske medier skal uttalelsen ha kommet på en konferanse i Varamin nylig, med tittelen: 'New Age sekter'. Her ble Irans sikkerhetssjef presentert som en 'fremstående ekspert på kirkesamfunn'!

På konferansen, som skal ha vært for universitetsstudenter, sa Moslehi:

'Vi skulle ikke tillate disse sektene å stille spørsmål ved iransk rettsvitenskap under dekke av mystisisme. De forteller våre ungdommer at Islams Gud er full av vrede og grusomhet, men at kristendommen er full av kjærlighet. I tillegg svarer kristne forkynnere på spørsmål og tvil våre ungdommer har ut fra egeninteresse og forsøker å få dem interessert'.

Han ba også studentene om å studere 'sektenes mystisisme' for å 'avsløre dem og forklare hva sann Islam er'.

Den iranske etterretningssjefen har annonsert en rekke tiltak for å slå ned på husmenighetene i landet, og knuse den kristne tro. Dette til tross - vekkelsen blant iranere brenner som aldri før, både i Iran og mange andre steder i verden.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 8

2012-01-16T00:16:00.004+01:00

La meg få minne om en ting før du leser videre: Jeg følger ikke alltid en kronologisk rekkefølge for det som skrives i denne serien. Det blir vanskelig av flere grunner. Blant annet fordi en del av de tingene jeg skriver om griper inn i andre, og enkelte sammenhenger trenger en forklaring for å finne det som eventuelt er en rød tråd. Dessuten: mange ting forstår man ikke før man ser det litt på avstand, og her spiller tidsaspektet en viktig rolle. Jeg gir glimt fra det jeg opplever som en utvikling av mitt trosliv.

Når jeg ser tilbake er det to åndelige strømmer som renner side om side i mitt liv. Begge har sin bakgrunn i lengselen etter autentisk kristent liv:

Radikalt disippelskap slik det kommer til uttrykk i urkirken, og urkirken definert som tiden før keiser Konstantin, og den rolle anabaptistene, og senere restaurasjonsbevegelsen har spilt i mitt liv. Hva restaurasjonsbevegelsen angår så har inspirasjonskildene vært personer som Watchman Nee, Stephen Kaung, T.Austin Sparks, DeVern F Fromke, Arthur Wallis, John Noble, med flere. Enkelte forkynnere knyttet til de såkalte Plymouth Brethren må også nevnes i denne sammenhengen. Felles for denne strømmen er den sterke vekten på hva menigheten er, sett fra Guds synsvinkel.

Den andre strømmen representeres ved den arven som særlig Østkirken, ørkenfedrene og den tidlige klosterbevegelsen representer.

Enkelte vil si at disse to strømmene står i et motsetningsforhold til hverandre, men det finnes også klare tilknytningspunkter og fellesstrekk. For meg har denne strømmen representert en større dybde, en tilkobling til de lange, historiske linjene, til kampen for å bevare den overleverte troen.

Den nymonastiske bevegelsen, som har vokst frem de siste årene, har klart å trekke veksler på begge disse to åndelige strømmene. Den har hentet frem igjen tidebønnene, fordypningen i den daglige bibellesningen, nattverdfeiringen, satt inn i en sammenheng hvor man ønsker å leve ut en kristen tro i et hverdagsliv, i et nært og forpliktende fellesskap. Et fellesskap som ønsker å involvere seg i praktiske handlinger av solidaritet med de lidende, kamp for sosial rettferd og ikke minst ved å vise kjærlighet og gjestfrihet til alle.

For meg personlig har det vært en stor glede å se noen av disse nye kommunitetene vokse frem, i USA, Europa, og etter hvert også i Skandinavia. Det er i denne sammenhengen jeg føler meg mest hjemme. Noe av det som skjer i disse sammenhengene tar jo frem igjen noe av det som jeg selv var opptatt av og levde i på 1970 og 1980-tallet. Det er gode nyheter for en gammel radikaler.

Jeg møter en del kritikk for dette. Noe av den er helt sikkert berettiget, og den er godt ment. Noen lurer sikkert hvor alt dette ender, og hva jeg egentlig holder på med. Samtalene med disse er interessante og givende, synes jeg. Men jeg møter også de som avfeier dette med det samme, og vil ha alt definert som 'katolisisme', 'religiøsitet', etc. Jeg hører stadig fra disse at jeg er på vei mot Rom. Jeg pleier å svare: ikke det jeg kjenner til!

Det mest utfordrende synes jeg kommer fra de som uttaler seg med skråsikkerhet om andres tro og overbevisning, uten egentlig å kjenne den. Mange av de som kritiserer katolikker og ortodokse, har aldri satt seg ned for å snakke med dem. Men de vet likevel så inderlig godt hva de står for! Mange har også liten kjennskap til kirkehistorien. Med disse er det vanskelig å samtale. De har bestemt seg på forhånd om hva jeg tror, og hva jeg mener. Noen av mine sterkeste kritikere, har aldri snakket med meg.

Lengselen jeg bærer på i dag om å vende tilbake til Kirkens røtter har ikke kommet plutselig. Den har vokst frem over lang tid, og har fordypet seg gjennom årene. Det skyldes ikke minst kontakten med Østkirken, og med den mener jeg både Den ortodokse og Den koptiske kirken. Ikke minst har jeg opplevd hvordan nattverden har fått en fornyet betydning for meg. Det gjelder også gudstjenestelivet. Jeg lengter etter et annerledes gudstjenesteliv – som har Gud i sentrum, ikke mennesket. Så mye kan jeg røpe at jeg er sliten av en del av disse gudstjenestene som handler om et program som skal fylles, av alle behovene som skal møtes, av alle hensyn som skal tas. Alle aldersgrupper må få sitt, og gudstjenesten må for all del ikke bli for lang. Vi har da annet å gjøre - også! For meg blir Gud borte i mye av dette. Jeg er glad i lovsangen, det har jeg allerede skrevet om, men mange av de nye karismatiske sammenhengenes liturgi, handler mest om hvordan man skal bli velsignet, ikke om hvordan Gud skal æres, opphøyes og tilbes. Når jeg tar del i f.eks Den guddommelige liturgien i en ortodoks kirke, så er tyngdepunktet flyttet - fra meg - til Ham. Jeg skal skrive mer om det i morgen.

(fortsettes)

Mennesker lever for å få i eie Den Hellige Ånd

2012-01-15T18:28:00.002+01:00

På bloggen Monastisk kan du nå lese om Serafim av Sarov, mannen som tilbrakte 31 år av sitt liv djupt inne i Sarov-skogene i bønn. Da han trådte ut av stillheten søkte en stor mengde mennesker ham opp for å få del i hans åndelige veiledning. Hundrevis av mennesker kom til en levende tro. Han betjente dem gjennom Åndens gaver, og mange ble helbredet av alvorlige sykdommer.

Bloggen 'Monastisk' finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 2

2012-01-15T14:26:00.003+01:00

Her fortsetter julebrevet fra Kirkuk i Nord-Irak. Julebrevet er skrevet av broder Jens, medlem av den syriske klosterkommuniteten Deir Mar Musa:

Byen Kirkuk har en kirke - Den røde kirke - hvor 3000 kristne ble drept under Det persiske imperiet. Under massakren skjedde det noe ekstraordinært: himmelen ble åpnet, og den persiske kommandanten så Jesus, som ønsket martyrenes sjeler velkommen. Kommandanten omvendte seg, og ble selv en av martyrene. Så mye blod for et fortapt får! Jeg tror likevel at den generøsitet vist ved majoritetens villighet til å risikere deres sikkerhet og beskyttelse for minoritetens eller for en eneste persons frelse, er en integrert del av den kristne spiritualiteten inspirert av de første evangeliske kommuniteter. En slik spritualitet kan overbevise muslimer til å ta ansvar for å beskytte det kristne fellesskapet og være stolt av å ha det midt i blant seg. Ved å gjenoppdage sin evangeliske arv, skulle Kirken også overbevise på ny Vesten om oppriktigheten og ærligheten til Jesu disipler, spesielt i en tid hvor kristendommen er blitt en minoritetsbevegelse, og hvor dens institusjoner og fellesskap blir sett på med dyp mistenksomhet.

For omlag et år siden sendte Mgr.Louis Sako, den khaledonsike biskopen i Kirkuk, sammen med sin og vår venn, den libanesiske maronite-munken, fader Maroun Atallah, en epost til fader Paolo (prioren for Deir Mar-Musa kommuniteten), og ba ham komme til Kurdistan for å grunnlegge et kloster i al-Khalil føderasjonen. Etter å ha brevvekslet, ble det planlagt at fader Paolo skulle komme på besøk rett etter påsken 2011. Som dere allerede vet oppdaget han ved denne anledningen at den syriske regjeringen hadde suspendert hans oppholdstillatelse. Siden da har han ikke kunnet reise utenfor Syria. Allikevel, kommuniteten ville dra fordel av denne invitasjonen, og sendte andre medlemmer dit. Tre postulanter - Fabiana, Frederike og Luis - novisen Carol, og en munk (meg).

Vi brukte anledningen til å besøke Antakya (det historiske Antiokia), og en innviet legkvinne som, inspirert av Taize kommuniten i Frankrike, driver et hus for gjestfrihet i denne byen, dedikert til inter-religiøs harmoni. Vi i Deir Mar Musa føler et dypt åndelig slektskap til henne.

(fortsettes)

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 7

2012-01-15T00:10:00.004+01:00

Jeg ble tidlig interessert i kirkehistorie, og jo mer jeg leste om den tidlige kirkens historie, jo mer kjente jeg en dragning mot kirkens røtter. Til originalkristendommen. Lesningen av 'En russisk pilegrims beretning', som jeg skrev om i en tidligere artikkel, førte meg til Filokalia, som er en samling av tekster, skrevet mellom 300-1400, og er de gamle fedrenes skrifter om den indre bønnen. Og via den stiftet jeg bekjentskap med Serafim av Sarov, Hl. Sergius av Radonezh, Hl Nil av Sora, Hl. Aleksander av Svir, Optina klosterets åndelige veiledere - for å nevne noe. Vi skriver tidlig 1980-tall. Gjennom en ortodoks bokhandel i Stockholm fikk jeg hjelp til å finne frem til gullet! En annen viktig inspirasjonskilde var månedsmagasinet 'The Orthodox Word', utgitt av en liten klosterkommunitet i California. Her fantes artikler man ikke fant noe sted, om Guds menn som levde radikalt for Jesus. Så oppdaget jeg ørkenfedrene, og Den koptiske kirken. Dette var lenge før Peter Halldorf skrev sine gode bøker om dem, og andre temaer knyttet til det indre livet. Når jeg så begynte å lese Peter Halldorf sine bøker, så bekreftet de på mange måter mye av det jeg allerede hadde lest og studert i så mange år.

Lesningen av ortodoks litteratur var på mange måter en åndelig forfriskning for meg. Det var en helt annen måte å tenke på og tilnærme seg bibeltekstene. Det åpnet opp et landskap som var vidt og raust, og det loddet djupere enn noe annet av det jeg hadde lest. I perioder overlevde jeg åndelig på noe av det jeg leste. Og det skapte lengsel etter et mer autentisk liv, ikke minst gudstjenesteliv.

Dette skjedde samtidig med at jeg tjenestegjorde som pastor i en baptistkirke. På den ene siden følte jeg meg beriket gjennom det jeg opplevde av fornyelse som kom gjennom den karismatiske bevegelsen. Ikke minst lovsangen betydde mye for meg, og Jesusbegeistringen. Men med trosbevegelsens innflytelse kom etter hvert jaget, og slitenheten. Det ble en stor avstand mellom det man bekjente på møtene, og de sterke talene om det seierrike livet, og den virkelighet han opplevde selv - og i menighetssammenheng. Som årene gikk kjente jeg mer og mer på at jeg ble tappet for krefter. Kravet til å lykkes, til å oppleve fremgang og vekst, var stort. Både selvpålagt og forventet av andre.

I denne perioden overlevde jeg på den sikringskosten som jeg fikk ved å lese noen av de ortodokse klassikerne. Noe annet var at jeg oppdaget Jesusbønnen. Den skal jeg skrive om senere. Men jeg kjente en stadig større fremmedfølelse på mange av de møtene og konferansene jeg deltok på. Visst var det inspirerende taler, og gode møter - mange ganger, men samtidig føltes mye av dette underlig. Det dreide seg så mye om meg, mitt og mine. Hvordan jeg kunne bli velsignet, hvordan jeg kunne ha fremgang, hvordan jeg kunne sikre meg Guds velsignelse. Og så lite om Ham, om Herren, ærbødigheten for det hellige, så lite av gudsfrykten.

Så annerledes det da var å møte kristne fra andre deler av Guds familie, ikke minst russiske og koptiske kristne. Oppleve deres hellighet. Ja, jeg vil bruke det ordet. De bar med seg noe annet, en atmosfære av hellighet, som gjorde at når man var sammen med dem, merket man at Ånden var nærværende. Med liv, med frihet, og man kjente på den djupe gudsfrykten de bar med seg.

Jeg følte også på min egen åndelige fattigdom, og hvor grunn vår egen tradisjon ofte var. Mye handlet om hva vi 'følte', hele tiden. Følte vi det bra, ja så var Gud til stede. Følte vi det ikke så bra, så var ikke Gud der. Men tro om det virkelig var slik? Tro om vi i det hele tatt opplevde Guds nærvær, når vi snakket om at det var et så 'sterkt møte'?

I dag blir jeg ofte sliten av mennesker som snakker om hvor sterkt alt er, og hvordan de føler både det ene og det andre. Jeg tror faktisk det handler om vår egen usikkerhet, og vår lengsel etter at noe skal skje, enn av et virkelig møte med den hellige Gud. Jeg tror det møtet er annerledes. I hvert fall de jeg leser om i Bibelen. Der faller folk - ikke bakover - men framover, på kne eller forover med hele seg, fordi de bare må bøye seg for Ham som er tre ganger hellig.

(fortsettes)

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 1

2012-01-14T11:08:00.004+01:00

Jeg har forsøkt å oversette et julebrev fra broder Jens Petzold, som tilhører den syriske-kloster kommuniteten Deir Mar-Musa, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen.Broder Jens har nylig vært på besøk i det kurdisk kontrollerte Nord-Irak, for å besøke kristne der. Det interessante julebrevet er såpass langt, at jeg har valgt å dele det opp i mindre stykker:

Kirkuk, 20.desember 2011
Kjære venner!

Ennå en gang: takk for den varme velkomst vi fikk fra de sveitsiske og italienske medlemmer av venneforeningen til vår monastiske kommunitet. Det føltes så godt å ha dere så nært. Vi takker dere også så mye for deres mange uttrykk for solidaritet i disse turbulente tider vi opplever i Midt-Østen. Statistikken på våre websider og mailbox'en viser at dere følger oss aktivt. Takk! Midt-Østen, og særlig Syria, trenger virkelig mye forbønn og solidaritet. Vi er vitne til stadig økende vold, og vi kan ikke annet enn å bruke all vår energi til kallet til ikke-vold og forsoning.

Vi vet at forsoning er smertefullt fordi det innebærer erkjennelsen av vår egen skyld i det vi har gjort, eller unnlatt å gjøre, og ydmykelsen ved det å be om tilgivelse. Det er egentlig ikke noen forsoning ved å si: 'jeg tilgir deg', men ved det å be om det å bli tilgitt, for bare på denne måten kan vi håpe at den andres hjerte kan åpnes.

Som dere vet har jeg vært i Irak, nærmere bestemt i den kurdiske regionen, i nesten to måneder. Jeg skriver med graven til profeten Daniel rett foran meg, i moskeen til Kirkuk's citadel. Det går opp for meg hvor mye av vår Bibel som er blitt skrevet i nettopp dette området av dagens Irak. Vi tenker vel ikke så mye på det når vi leser Daniels bok, Esekiel, Jeremia eller Jesaja, men det er her, i eksilet, at hebreerne utviklet en spiritualitet som gjorde dem i stand til å avstå fra behovet for politisk makt. Her gjorde hebreerne den bitre erfaringen av å tjene en annen nasjon uten et eneste håp om å overvinne den en dag. Basert på denne erfaringen, overført gjennom Skriften og tradisjonen, har kristne århundrer senere vært i stand til å leve ut sin egen tro i den kontekst som Romerriket og dets forfølgelse innebar. Det er også sant med hensyn til vår kaledeiske kirke, som gjennom århundrene har modnet til sitt nåværende kall, ved å tjene ulike folk og riker uten å ha en 'kristen konge' eller egen stat.

Denne spiritualitet trenger å bli gjenoppdaget i det 21. århundre, selvsagt tatt i betraktning av den utvikling som har skjedd gjennom generasjonene på det menneskelige, sosiale, poltiske og religiøse nivå. Ingen tvil om at en kristen tjeneste i dag må være klar over den tvingende nødvendighet for endring med hensyn til menneskerettigheter, demokrati, og miljøet. Men dette står ikke i motsetning til eksilets og martyreriet spiritualitet.

(fortsettes)

Billedtekst: Broder Jens foran profeten Daniels grav.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 6

2012-01-14T00:03:00.003+01:00

Jeg gjør nå et langt et sprang i historien, men det har likevel sammenheng med denne perioden av mitt liv som jeg nå beskriver.

I fem år arbeidet jeg som redaktør av Ropet fra Øst, tidsskriftet til Norsk Misjon i Øst. En av de mange gruppene i Øst-Europa vi hadde kontakt med var 'Herrens Arme', en fornyelsesbevegelse innenfor Den rumensk ortdokse kirke, kjent for sitt sosiale arbeid, og for de mange tegn og under, som skjer i deres sammenhenger. Denne gruppen hørte med blant de som ble sterkest forfulgt under kommunisttiden. Jeg drømte lenge om å få komme i kontakt med dem, men lykkes aldri de årene jeg arbeidet for Norsk Misjon i Øst. Da jeg sluttet ba jeg Herren om Han en dag kunne føre meg sammen med noen av dem.

Så dør min nærmeste medarbeider i Baptistkirken på Lillehammer. Etter begravelsen var det minnesamvær i kirken, og den eneste plassen som var ledig, var plassen ved siden av meg. Plutselig går døren opp, og inn kommer en mann jeg aldri har sett. Han kommer opp til plassen hvor jeg satt, og setter seg. Han presenterer seg som Victor fra Romania. Jeg undret meg. Jeg kjente godt mannen som var død, og visste at han ikke hadde hatt noen kontakter med rumenere. Vi kom i snakk og Victor fortalte at han var snekker. Jeg spurte: 'Kjente du avdøde?'

'Nei', sa Victor, men 'Herren ba meg om å gå i denne begravelsen!'

Så underlig dette var. Jeg har ikke for vane å gå i begravelser til folk jeg ikke kjenner. Så sier Victor: 'På fritiden holder jeg på med et annet arbeid. Jeg er en av lederne for Herrens Arme i den nordlige delen av Romania!'

Tenk det! Der satt bønnesvaret! Herren velger en av de vanskeligste dagene i min tjeneste som pastor, til å svare på min bønn om å få treffe en av representantene for denne ortodokse fornyelsesbevegelsen.

Etter dette har jeg holdt god kontakt med min kjære rumensk ortodokse venn.

En tid før jeg sluttet som pastor i Lillehammer baptistmenighet hadde jeg bedt om Herrens ledelse for fremtiden, men uansett hvor mye jeg ba over dette, var himmelen taus. En dag kjente jeg at tiden var inne for å levere min oppsigelse. Fremdeles hadde ikke Herren svart på min bønn. Klokken 21.00 ringer telefonen. Det er Victor. Han visste ingenting om hva jeg hadde bedt om, heller ikke noe om mine planer om å slutte.

'Jeg har bedt for deg i hele dag,' forteller Victor, 'men først nå fikk jeg klarsignal fra Herren om å ringe deg. Du går og venter på en bekreftelse!'

Hvordan kunne Victor vite dette? Han visste ikke. Men Herren fortalte ham det. Jeg spurte: 'Sa Herren noe mer til deg, Victor?' Han dro litt på det, før han sa: 'Ja, men det var så underlig at jeg vet ikke om jeg skal si det.' 'Jeg er klar for underlige ting,' svarte jeg og så sier Victor: 'Herren har sagt at du skal slutte som pastor på Lillehammer, fordi han har noe helt annet for deg'.

Dette profetiske ordet ble gjentatt av to andre personer samme uke, uavhengig av hverandre og to personer som heller ikke kjente til hverandre, og som heller ikke kjente meg. På denne måten ledet Herren oss inn i den tjenesten vi har i dag.

Jeg nevner dette for å vise at de i Den ortodokse kirke finnes mennesker som lever nært Herren og tjener Ham, og som Herren bruker på underfullt vis gjennom sine nådegaver. De lever nært Gud i bønn, mange av dem i faste og bønn. Det har jeg fått så mange bekreftelser på gjennom årene. I fjor fikk jeg en epost med et profetisk budskap fra en ortodoks biskop i Belfast, som jeg aldri har møtt. Han hadde en drøm om meg en natt, og Herren gav ham et ord. Det stemte helt inn i min livssituasjon.

Det er ingen tvil om at vi som tilhører andre deler av kirkefamilien har svært mye å lære av våre rumenske ortodokse venner. Ikke minst når det gjelder bønn og innvielse til Herren.

På bildet sees Victor Otet, helt til høyre med blå caps, i det han deler ut klær og leker til en fattig sigøynerfamilie.

Syrisk kirkeleder anklager Vesten for å ofre de kristne

2012-01-13T11:05:00.003+01:00

Patriark Ignatios Joseph III (bildet), overhode for den syrisk katolske kirke, anklager vestlige regjerninger for å ofre rettighetene til minoriteter i Midt-Østen, for å sikre deres 'geostrategiske og økonomiske interesser'.

Syriske kristne, som utgjør mer enn seks prosent av befolkningen, frykter at de vil bli viklet inn i den 10 måneder lange maktkampen mellom president Bashar al-Assad og hans støttespillere, og opposisjonsbevegelsen, hvis majoritet består av sunni-muslimer.

I et eksklusivt intervju med nyhetsbyrået DPA, anklager overhodet for Den syrisk katolske kirken, som er i full kommunion med Rom, vestlige regjeringer for deres manglende interesse for det som skjer med minoritetsgruppene i Midt-Østen. Patriarken mener vestlige regjeringer har kommet til den slutningen at fanatiske muslimske grupper vil komme til makten, og at dette er noe de ikke kan gjøre noe med og dermed har gitt opp.

'Vi kristne føler at vi er blitt forrådt av dem,' sier patriark Ignatios.

På spørsmål om anklagene som er blitt rettet mot syriske kristnes støtte til president Assad, svarer patriarken:

'Ja, vi er blitt anklaget for dette, men det vi alle ønsker er bare å få leve i fred', som ikke legger skjul på at det syriske regimet er totalitært.

Bloggen Monastisk er oppdatert

2012-01-13T11:00:00.002+01:00

På bloggen Monastisk finner du i dag en artikkel om Hilarion av Poitiers, og dennes kamp mot arianismen. Hilarion - kalt Vestens Athanasios - er også kjent for sin bok om Treenigheten.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 5

2012-01-13T00:01:00.005+01:00

År 1988 skulle bli et vendepunkt for meg. Da skulle jeg gå i kloster, for første gang. Fra tidlig barneår hadde Russland en spesiell dragningskraft. Særlig etter at jeg hadde gitt meg i kast med Fjodor Dostojevskij og hans forfatterskap. Ved å lese 'Brødrene Karamasov', stiftet jeg også bekjentskap med staretsen Sosima. En starets er en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning. Denne staretsen fascinerte meg, og den kirke han representerte. Så kom jeg over en bok som jeg ble helt oppslukt av: 'En russisk pilegrims beretninger'. Dette var tidlig på 1980-tallet. Boken handler om en mann som vil finne ut hvordan det er mulig å lære å be uavlatelig. Vi blir med på en reise rundt i Russland, for å finne mennesker som kan gi ham et svar på det spørsmålet. Etter hvert stifter han bekjentskap med den såkalte Jesusbønnen.

På slutten av 1980-tallet arbeidet jeg som journalist. Jeg hadde hørt at det fantes et ortodoks kloster ikke så langt unna der jeg bodde. Nysgjerrig på hva dette var fikk jeg overtalt redaktøren til å sende meg på reportasjeoppdrag. Jeg stappet boka om den russiske pilegrimen i sekken, sammen med notatblokka, og dro til Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune, til Hl.Trifons skita, hvor fader Johannes og fader Serafim, holdt hus. En skita er et lite kloster.

Her kom jeg: sprekkferdig av inntrykk av det jeg hadde lest, samtidig som jeg hadde lært at Den ortodokse kirke var stein død, og var svært religiøs. Ja, det var jo slik, som jeg fortalte om i den forrige artikkelen, at i den sammenhengen som jeg var en del av, betraktet man andre kristne som 'de som ikke var med på det som Gud gjorde nå'. Fader Johannes var svært hyggelig og imøtekommende. Jeg ble satt helt ut. Her møtte jeg en mann som levde hva han forkynte, og som bar preg av å høre Kristus til, med hele seg. Han var helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.

Det ble til at jeg banket på døra til klosteret også etter at avisreportasjen hadde stått på trykk. Jevnlig kom jeg, og etter hvert fikk jeg ta del i noen av tidebønnene og senere i Den guddommelige liturgien.

Jeg ble overrasket over følelsen av å ha kommet hjem. Alt var annerledes. 'Møteformen', om man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen, var det stikk motsatte av det jeg var vant med. Her var ikoner, røkelse, - sangene helt fremmede, men jeg kjente på en ærefrykt for det hellige, som jeg aldri før hadde kjent til. Så en dag, mens fader Johannes og fader Serafim var opptatt med liturgien, opplevde jeg Guds nærvær på en måte jeg aldri før hadde stiftet bekjentskap med. Så stille, så mektig, så hellig, denne stunden var. Den er så privat at jeg ikke skal gå i detaljer. Men den endret alt. Jeg ble aldri den samme etterpå. Gud la ned en tørst i meg etter seg, som siden da ikke har slukket, men er blitt større! Røkelsen, bønnene, lesningen fra Den Hellige Skrift, forsterket det hele. Det var som en smak av himmelen.

Omtumlet gikk jeg derfra. Jeg måtte be Gud om tilgivelse for mitt åndelige hovmod, som hadde begrenset Ham til bare å være tilstede i den sammenhengen jeg tilhørte, og i hvert fall ikke til andre steder, enn i de protestantiske sammenhengene. Han var definitivt ikke å finne blant ikoner, røkelse og eldgammel liturgi. Trodde jeg.

Senere skulle jeg oppleve noen forunderlige bønnesvar gjennom en mann som dukket opp under en begravelse, og som kom fra Romania.De bønnesvarene vil jeg karakterisere som mirakler. Men mer om det senere.

(fortsettes)

Rumensk ortodokse utlyser 2012 til sykesalvingens år

2012-01-12T12:39:00.003+01:00

Den hellige synoden i Den rumensk-ortodokse kirke har utlyst 2012 som et spesielt år for bønn for og omsorg for syke.

Synoden oppmuntrer til å salve og be for syke, til å ta seg av kronisk syke og vise dem omsorg og praktisk hjelp.

I løpet av våren skal man i de ulike lokale menighetene se nærmere på sykesalvingen ut fra bibelsk, patristisk, liturgisk og historisk synsvinkel. Man skal også samtale om hvordan man på en praktisk og god måte skal ta seg av kronisk syke og lidende mennesker der hvor de bor.

Ortodokse radiosendinger og aviser skal belyse temaene gjennom reportasjer og intervjuer, og det skal holdes et eget seminar som patriark Daniel, har tatt initiativet til, for kirkens prester. Et lignende seminar for medisinsk helsepersonell vil også bli holdt.

Min erfaring med Den rumensk ortodokse kirke er at det skjer mange helbredelser, tegn og under i denne sammehengen. Særlig innenfor den fornyelsesbevegelsen som kalles 'Herrens Arme', og som er en del av Den rumensk ortodokse kirke.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 4

2012-01-12T09:42:00.005+01:00

Det er veldig mye positivt å si om de 10 årene jeg og min kone tilbrakte i husmenigheten vi var en del av. Men det finnes også sider ved den, og tenkningen rundt dette med husmenigheter som ikke er så bra. Blant annet forholdet til andre kristne.

Vi kalte oss selv 'Kristne i Gjøvik'. Det kunne i seg selv oppleves av andre, som om vi var de eneste kristne i denne byen. Slik tenkte vi nok ikke selv, men det er ikke vanskelig å forstå at andre gjorde slike tanker om oss. Vi var redd for å bli en del av det 'religiøse establishment'. Derfor skulle man aller helst ikke bruke noe navn på menigheten. Vi var kritiske til andre kristne. Snakket om deres 'liturgi', og da mente vi ikke bare Den norske kirkes liturgi. Med dette mente vi deres møteformer og samværsformer. Vi fikk en holdning av at det var vi som holdt på med det som Gud holdt på med. Vi var de som hadde opplevd Gud, mens de andre levde i fortiden. Vi var de som var med på det Gud holdt på med nå, og som de andre ikke hadde sett. Slike ting som å holde seg til kirkeårets tekster, var f.eks så religiøst at det ville vi ikke vite noe av.

Men vi så ikke elitetenkningen vi var en del av. Vi så ikke at vi selv hadde en møteform som like mye var en liturgi som de andres. Vi så ikke hvor dømmende vi var.

Innfor Gud har jeg måtte ta et oppgjør med dette jeg var med på, og bedt både Gud og mennesker om tilgivelse.

Det er interessant at det alltid er 'de andre' som er religiøse, men ikke den som kaller andre for 'religiøse'. Vi beskyldte andre for å være 'fariseere', men så ikke at vi selv var blant dem. Vi talte på 'Guds vegne', og hvem kan vel diskutere med mennesker som sier 'Meg har Gud vist'? Da diskuterer man jo med Gud, og man vil jo ikke sette seg opp mot Ham?

Jeg opplever noe av det samme blant de som i dag stiller seg utenfor de tradisjonelle kirkene. Det er 'de' mot de 'andre'. Det snakkes foraktelig om 'de andres' møteformer. 'De' har ikke sett hva Gud holde på med nå. 'De' hører ikke fra Gud, men er så opptatt av det de holder på med, mens 'vi' som er med i det Gud holder på med nå, 'vi' hører fra Ham.

Det er bare et ord for dette: det er tragisk.

Måtte Gud se i nåde til oss, og måtte det også gå opp for oss at vi som tror at vi er så rike på Guds erfaringer, kan være 'nakne, blinde og fattige'.

(fortsettes)

Amerikansk historie sett med anabaptistiske øyne

2012-01-12T00:01:00.003+01:00

Jeg har skrevet om David Bercot (bildet), ved flere anledninger her på bloggen. Forfatteren og advokaten som er blitt kjent for sine bøker om den første kristne tiden. Blant annet for 'Will the Real Heretics Please Stand Up.'

Bercot, som lever i Amberson i Pennsylvania, og tilhører en anabaptistisk husmenighet, har nå gitt seg i kast med den amerikanske historien. I forbindelse med sine barns hjemmeundervisning, ble han svært betenkt over måten kolonitiden og Den amerikanske revolusjonen ble beskrevet. David Bercot synes disse bøker glorifiserte krig og forfektet ideen om at det Guds hensikt at europeerne skulle drepe Amerikas urbefolkning og ta deres land, nekte å betale skatt og bruke vold for å oppnå uavhengighet.

Nå har han skrevet sin egen historiebok: 'In God we don't trust', og utfordrer de vanlige forestillingene om Amerikas grunnleggelse, fra Jamestown til tiden da den amerikanske forfatningen ble skrevet.

Som med David Bercot's øvrige bøker så er også denne kontroversiell. Historien er sett med øynene til en anabaptist, og dermed en pasifist, og blir et viktig korrektiv til den offisielle og ofte glorifiserende historien.

Selv har jeg hatt veldig stor glede av å lese Bercot's bøker om historien til den tidlige kirken og hans bok om Guds rike. David Bercot er kunnskapsrik, belest, og er en mann med djup kjærlighet til Guds ord.

Den 300 sider lange boken har vært under utarbeidelse i flere år.

Burmesiske soldater skjøt og drepte baptist 1.juledag

2012-01-11T11:58:00.003+01:00

Den burmesiske hæren skjøt ned og drepte 47 år gamle Maran Zau Ja og ødela eiendommen til baptistkirken i Loije, i Bhamo distriktet i Burma. Han var medlem av denne menigheten.

Maran Zau Ja, som ble begravet 27. desember, ble drept av Infanteribataljon nr 321 på 1.juledag. Det skjedde uten noen form for provokasjon fra Maran Zau Ja's side. Han var en bonde som var på vei hjem fra sukkerfeltet sammen med en venn, da soldatene plutselig og uten noe forvarsel begynte å skyte. Kameraten klarte å komme seg i sikkerhet.

16. desember kom soldater tilhørende Infanteribataljon nr 142 og brente ned kjøkkenet til en baptistmenighet i landsbyen Dingga( bildet), som også ligger i Bhamo distriktet.

Hva innebærer det å se Gud?

2012-01-11T11:41:00.003+01:00

Bloggen 'Monastisk' er oppdatert med en artikkel om Gregorios av Nyssa. Den har tittelen: 'Dette er hva det innebærer å se Gud: at en aldri får sitt begjær mettet'.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Jesus ba: 'at de alle må være ett' - snart er vi 43.000 kristne trossamfunn

2012-01-11T08:16:00.003+01:00

I år 33 var det èn menighet. På begynnelsen av 1900-tallet var det 1.600 kristne trossamfunn i verden. År 2000 var tallet steget til 31.100. Til sommeren beregnes tallet å være 43.000. Antallet kirker og samfunn har med andre ord økt med hele 26 prosent bare siden tusenårsskiftet. Og de fleste av disse vil hevde at det nettopp er de, som har rett.

Jesus ba: '... at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg'. (Joh 17,21)

Det er et stykke vei igjen - før Jesu bønn kan bli oppfylt.

Tallmaterialet er offentliggjort i januarnummeret av International Bulletin of Missionary Research. De statistiske oppgavene er utført Senteret for studier av den globale kristenheten ved Gordon-Conwells teologiske seminar i South Hamilton, Massachusetts.

Undersøkelsen viser at det er i pentekostale sammenhenger man opplever at det splittes opp i stadig flere grupper. Det skyldes nok at pentekostale og evangelikale forsamlinger ikke har samme kirkesyn som de tradisjonelle kirkene. Flere av de nye trossamfunnene er rene familieforetag, eller menigheter som splittes og danner en ny lenger nede i samme gate.

Undersøkelsen viser også at den globale kirken riktignok fortsatt vokser i antall, men ikke i prosent av verdens befolkning.

Dagen i Sverige har en god artikkel om dette i dag, som kan leses her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=293200

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 3

2012-01-11T07:16:00.004+01:00

Opplevelsen jeg hadde rundt alterringen i Gjøvik kirke ble skjellsettende for meg. Dåpen i Den Hellige Ånd gav økt hunger og kjærlighet til Jesus. Tre ting satte sitt preg på årene som fulgte:

1. En lengsel etter å leve i Guds nærvær
2. En trang til å vitne
3. En kjærlighet til alt Guds folk

Daglig bibelstudium og bønn ble en livsnødvendighet. Jeg elsket å gå på bønnemøter. Det var da også på et bønnemøte jeg bestemte meg for å bli en kristen, og som som jeg har fortalt: Mitt første leveår gikk min bestemor og bar meg, og ba for meg. Hver eneste lørdag var jeg ute på gata for å vitne. Om ingen andre fulgte med, så var det min plass. Gjerne med bøker og traktater. Dette var i den karismatiske bevegelsens første tid, og en vidunderlig frukt av denne, var at man oppdaget andre trossøsken! Jeg har aldri sluttet å forundre meg over Guds mangfoldige familie. For mange år siden leste jeg en bok av Michael Harper, som vel må sies å være en av 'fedrene' til nettopp Den karismatiske bevegelsen. Han skrev om søster Evangelika og søster Katholika, husker jeg. Vel, så mange katolikker var det ikke på Gjøvik den gangen - i hvert fall ikke som gjorde synlig vesen av seg. Men vi var en fargerik familie med lutheranere, pinsevenner, baptister, frelsesarmeen, frikirkefolk.

Jeg har beskrevet tiden i det kristne fellesskapet jeg var en del av, som de beste ti årene jeg har hatt hva menighetstilhørighet angår. Og jeg mener det. Måten å leve på: nært hverandre, hvor man kan leve ut kristenlivet i hverdagen på en praktisk måte. Dessuten fikk vi en gedigen undervisning om hva menigheten er, takket være brødrene som kom over fra England. De hadde virkelig lys over Guds ord når det gjaldt å se menigheten fra Guds synsvinkel. Denne undervisningen er nok det viktigste jeg har med meg fra disse årene, og har dannet grunnlaget for alt annet jeg har drevet med og vært interessert i. Jeg var selv en tur i England på denne tiden, og fikk stifte bekjentskap med mennesker som levde i husmenigheter der. Det gjorde et sterkt inntrykk å se samholdet, kjærligheten og ikke minst begeistringen for Jesus i disse sammenhengene.

Det snakkes i visse sammenhenger mye om husmenigheter også i dag. Men i møte med dagens 'husmenighetsfolk', så er det veldig mye snakk om møteformer - at man skal møtes i en husmenighet, og at dette er den bibelske formen for menighet, men jeg hører aldri noe om hva menigheten virkelig er, sett fra Guds synsvinkel. Jeg er av og til innom noen av de norske nettsidene som skrives av de som i dag er opptatt av husmenigheter, og finner ikke noe om dette der. Derimot finner en masse artikler om hvordan menigheten skal samles, organiseres - eller aller helst, hvordan den ikke skal organiseres, men ingenting om hva Gud lengter etter.

De husmenighetene som eksisterte i den tiden jeg her beskriver var organiske menigheter med en tydelig ledelse. De ble ledet av mennesker godt utrustet av Herren til oppgaven. Vi våget å snakke om apostler og profeter, og vi kunne også gjenkjenne noen av dem. De fortalte aldri at det var det de var, de bar ingen merkelapp, eller hadde visitkort som sa at de var den eller den apostelen eller profeten, men vi så hvordan de tjente Guds folk.

Han som gjorde mest inntrykk på meg, og som skulle bli en åndelig far for meg, kom over fra England med trompeten sin. Du fant ham enten på kjøkkenet hvor han vasket opp sammen med en av oss andre, eller under møtet hvor han spilte til lovsangene. Han betalte reisen selv, og brukte tiden på å samtale med oss. Når han så åpnet Bibelen sin for å dele noe fra Guds ord, var det med en autoritet og dybde jeg sjeldent har opplevd maken til. Men så hadde han da også beredt grunnen ved å tjene. Han viste med eget levd liv hva en apostel egentlig er. Her var det ingen primadonnanykker, spesialoppvartning eller fremheving av en selv.

Gjennom vennene fra England skulle vi også få et unikt innsyn i mye av det Gud gjorde rundt om i verden på denne tiden. Brødrene som kom over til oss, var godt orienterte. De tilhørte en voksende bevegelse av mennesker som alle lengtet etter at Gud skulle gjenopprette menigheten og tjenestegavene. Et svært sentralt ord for oss i denne tiden var Apg 3,20-21:

'... og det skal komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han skal sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av'.

Ganske så uventet ble jeg selv trukket inn i en profetisk bønnetjeneste gjennom kontakt med den internasjonale bønnebevegelsen, som da var i sin gryende startfase.

(fortsettes)

En pioner i Israel er gått hjem til Herren

2012-01-10T19:03:00.003+01:00

En av pionerene i det evangelikale menighetsbyggende arbeidet i Israel, Dwight Baker (bildet), er død, 92 år gammel. Veteranmisjonæren døde av et hjerteinfarkt i Dallas, Texas, bare noen få måneder etter at hans kone gjennom mer enn 70 år døde i mai i fjor.

Dwight Baker ble sendt til Nasaret av Sørtstatsbaptistene tidlig på 1950-tallet, med et bestemt oppdrag: Han skulle gjenoppbygge baptistenes arbeid i Israel, og reorganisere baptistmenigheten i Nasaret, som hadde opplevd at størstedelen av dens medlemmer var spredd for vinden i forbindelse med arabisk-jødiske krig i 1948. Den unge misjonæren arbeidet hardt for å få menigheten i Nasaret i gang igjen, så vel som Nasareth Baptist School, og for å opprettholde et barnehjem med 19 barn. Dwight Baker fikk en medarbeider i Paul Rowdan og Bob Lindsay. Sammen grunnla de The Baptist Convention in Israel, med Dwight i nord, og Bob i Jerusalem.

I Nasaret rekruterte Dwight et godt team av unge mennesker, han tok initiativ til å trene dem, med en visjon om lokal menighetens betydning. Han satset på søndagsskole og speiderarbeid, og han trodde på teorien om en menighet overlever ved å utvikle et utadrettet misjonsarbeid. Under hans lederskap startet han opp arbeid i Kana i Galilea, Tur'an, Eilaboun, Rama og Akko. Alt dette i 1964.

Etter å ha overlatt ansvaret for baptistmenigheten i Nasaret til pastor Fuad Sakhnini, kunne han realisere en annen visjon: ledertrening. Etter å ha kommet hjem fra ferie i 1963 flyttet han til Haifa. Her startet han Christian Service Training Center, i nært samarbeide med Sørstatsbaptistenes teologiske seminarer. Under årene i Haifa, fikk flere generasjoner av kommende baptistledere sin utdannelse: Pastor Edward Souti, pastor Suheil Ramadan, pastor Ibrahim Simaan, Senere ble det samme studietilbudet også etablert i Jerusalem, Ramallah and Gaza.

Dwight var en stor forkynner, pastor, forfatter og historiker. Han skrev mange artikler for det anerkjente kristne tidsskriftet Christianity Today, og for deres lokale baptist-tidsskrift 'Hayahad Digest'. Han startet også det arabiske magasinet 'Al-Jama'h'. Han hadde også en visjon om å starte opp et arbeid blant beduinene i Negev ørkenen. Han arbeidet også som engelsklærer Kusefeh Secondary School i Arad, hvor han bodde i en periode. I to semestere arbeidet han også i India, hvor han underviste i kirkehistorie og Islam, ved et universitet der.

Etter at han ble pensjonist, dro han tilbake til Israel, for å arbeide som frivillig misjonsmedarbeider. Han elsket landet, og folket. Han hjalp til med å starte opp Israels Kristne Råd, og var styreformann i flere perioder. Takket være en svært generøs gave fra Dwight ble det mulig å bygge The Baptist House i Nasaret, som er huset til Nazareth Evangelical Seminary og New Life Baptist Church.

Vi lyser fred over hans gode, vakre minne.

'Den rettferdige skal være i evig minne'. (Salme 112,6)

Svensk Martin Luther King-pris til tunisiske fredsaktivister

2012-01-10T12:58:00.004+01:00

Eksiltunisieren Mehdi Gharbi får Martin Luther King jr. prisen for 2012. Gharbi er redaktør for nettavisen Tunis News, som spilte en avgjørende rolle i den tunisiske revolusjonen vinteren 2011.

Tunis News startet som et enkelt nyhetsbrev i år 2000, og ble produsert i Mehdi Gharbi's leilighet i Sollentuna i Sverige. Etter hvert fikk man flere og flere abonnenter, og nettavisen ble et forum for både journalister og menneskerettighetsorganisasjoner. Her kunne de informere om det tunisiske regimets overgrep. Regimet i Tunis forsøkte lenge å få tak på de som stod bak Tunis News, men det lykkes ikke, siden virksomheten ble drevet fra et land så langt borte.

I år blir det også delt ut en hederspris, som går til ei ung jente, My Wentzel, fra Lindesberg, som etter et skoleprosjekt tok initiativet til et bistandsprosjekt som kobler sammen Lindesberg med Manga Hill i Kenya. Målet er å sikre vanntilførselen til den kenyanske byen.

Martin Luther King prisen er innstiftet av Det svenska Baptistsamfundet og vil bli delt ut i Norrmalmskyrkan 16. januar. Prisen er på 15.000 kroner. Hedersprisen på 5.000.

Kristen forretningsmann med stor integritet er død

2012-01-10T09:57:00.004+01:00

Samson Chowdhury (bildet), tidligere visepresident for Baptistenes Verdensallianse, er død, 86 år gammel. Han døde 5. januar på et sykehus i Singapore.

Chowdhury - nærmest ukjent i Norge, var en av de ledende forretningsmenn i Bangladesh. Ved sin død var han styreformann for Square Group, som han var medstifter til på 1950-tallet. Dette selskapet har vokst til å bli et av de største konglomerater i Bangladesh, med over 26.000 ansatte innenfor en lang rekke med industribedrifter, slik som kosmetikk, tekstiler, jordbruksprodukter, informasjonsteknologi, helsetjenester og media. I tillegg til Square Group var Samson Chowdhury styreformann for en lang rekke selskaper. Han var også grunnleggeren og presidenten for Banglasdesh Association of Publicly Listed Companies, var presidenten for The Metropolitan Chamber of Commerce and Industries, og var styreformann for The Bangladesh Chapter of Transparency International i årene 2004-2007.

Samson Chowdury var en kristen med stor intregritet, og han fikk en lang rekke internasjonale priser for sitt gode yrkesetikk og for sin dyktighet som forretningsmann. Han var en avgjort kristen, en Jesu disippel som gjorde Jesus til, ikke bare sin Frelser, men også Herre i hans liv.

Ved siden av vervet som visepresident for Baptistenes Verdensallianse i årene 1985-1990, var han medlem av Eksekutivkomiteen i Baptistenes Verdensallianse og medlem av The Baptist World Aid Commitee med mer.

Han var president for Bangladesh Baptist Church Fellowship, en rekke ganger, og var generalsekretær i 14 år, mellom 1956-1969. Han har også vært president for Det nasjonale kirkerådet i Bangladesh og Den evangeliske allianse i landet.

Nåværende generalsekretær i Baptistenes Verdensallianse, Neville Callam, hyller Samson Chowdhury, for hans etterfølgelse av Jesus, blant annet som en generøs giver og støttespiller i misjonsarbeidet.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 2

2012-01-10T07:33:00.004+01:00

Jeg ble etter hvert del av en husmenighet, som vokste frem her på hjemplassen min i kjølvannet av vekkelsen, som berørte byen vår. I denne tiden betydde bøkene til Watchman Nee veldig mye for meg. Ikke minst undervisningen hans om menigheten. Den har fulgt meg hele veien siden. En annen som fikk avgjørende betydning var Eberhard Arnold (bildet), grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten 'Bruderhof'. Tidlig på 1970-tallet fikk jeg kontakt med
'Bruderhof' i Storbritannia, og deres tidsskrift 'The Plough' ble særs viktig i denne fasen av mitt liv. Det ble også den gode relasjonen som ble bygget gjennom flere år med husmenighetsbevegelsen i Storbritannia.

Vi fikk jevnlige besøk av John og Christine Noble, og ikke minst John's undervisning om menigheten og Guds evige hensikt, fikk avgjørende betydning i mitt liv. Også andre ledere fra den engelske husmenighetsbevegelsen fikk bety mye: Peter Lyne, David Matthews, bare for å nevne noen. De 10 årene jeg fikk i denne husmenigheten er - når jeg ser tilbake - de 'beste' årene jeg har hatt i noen menighetssammenheng. Vi levde tett innpå hverandre. Kjøpte hus i samme nabolag, som gjorde det mulig å besøke hverandre ofte, vi delte måtidsfellesskap, kom sammen for å be, dro på turer sammen, felles ferieturer og ikke minst hadde vi det ukentlige fellessmøtet med bibelundervisning, bønn og brødsbrytelse. Det var en samling jeg alltid så frem til med stor glede, og forventning. Jeg var - og er - fascinert av det radikale menighetslivet, slik det hele startet med den første menigheten i Jerusalem. Jeg nevner dette fordi dette er viktig for å kunne besvare spørsmålet som er gjengitt i den første artikkelen i denne serien. Min lengsel - i likhet med mange andres - er å finne tilbake til menighetens røtter, og det særs radikale menighetslivet som ble praktisert i den aller første kristne tiden.

Det var i disse årene jeg ble overbevist om troende dåp. I den gruppen jeg tilhørte var jeg den første til å sette spørsmålstegn ved hvordan dåpen skulle forstås. De fleste av de som var en del av husmenigheten vår - som på det meste telte 70-100 personer, var medlemmer av Den norske kirke. Dåpsspørsmålet skapte mye uro og vanskeligheter for meg. Jeg samtalte med mange, men fant ingen likesinnede. Da jeg endelig bestemte meg for å la meg døpe, fant jeg ingen som ville døpe meg! Det var en nedtur. Forstanderen i pinsemenigheten mente jeg måtte bli pinsevenn. Baptistene hadde jeg på det tidspunktet ikke mye kontakt med, men heller ikke der ønsket de å oppfylle mitt sterke ønske om å bli døpt. Da måtte jeg i så fall bli medlem av deres menighet. Og det var ingen i fellesskapet som ville gjøre det. En av lederne arbeidet den gangen på en folkehøgskole, som var drevet av en luthersk organisasjon, og han var redd han ville miste jobben om han døpte meg. Dessuten - han var uenig med meg.

Det skulle bli John Noble som døpte meg. I forbindelse med et av hans mange besøk på Gjøvik, spurte jeg ham om han ville forrette dåpen, og han sa ja. Jeg lettet mange kilo. En lang, og strabasiøs kamp, var over. En iskald 25.september 1979 vadet jeg ut i Mjøsa ved Svastranda Camping, og lot meg døpe til Kristus, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Når vannet dekket meg og jeg så ble reist opp igjen, ble det en veldig sterk opplevelse for meg om at jeg heretter hørte Kristus til. Og Ham alene. For meg personlig har det å ta beslutningen om å la seg døpe kostet veldig mye, men i denne fasen av livet betydde det veldig mye å følge den overbevisning jeg hadde fått ved å lese Det nye testamente. Ut fra Skriftene ble jeg overbevist om dåp på bekjennelse av tro, og det føltes som en helt naturlig konsekvens av at jeg hadde tatt beslutningen om å følge Jesus. Det skulle likevel ta syv år fra jeg tok den beslutningen, til jeg lot meg døpe. De første årene av mitt kristenliv var ikke dåpsspørsmålet viktig. Men det skulle bli avgjørende for meg etter hvert. Det har lært meg noe om å respektere den enkeltes trosvandring, og gi mennesker tid til å arbeide med viktige spørsmål, før de tar en selvstendig beslutning.

'Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også dere vandre et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse'. (Rom 6,3-5)

Dåpshandlingen førte til at jeg meldte meg ut av Den norske kirke. Det gjorde jeg ved personlig fremmøte til han som hadde vært min prest i tiden rett etter at jeg ble en kristen. Jeg husker jeg spurte ham om tjenestegavene i Efeserbrevet, som også opptok meg på den tiden. 'Hvor er dagens apostler,' spurte jeg. Og: 'hvor er profetene, evangelistene, hyrdene og lærerne?' Jeg husker ennå prestens svar:

'I kraft av å være prest har jeg alle disse embetene'.

Jeg gikk hjem, og tenkte: 'Kan èn person være alt dette? Noe slikt har jeg aldri lest i Det nye testamente'.

(fortsettes)

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 1

2012-01-09T11:44:00.006+01:00

En venn av meg har utfordret meg på følgende måte:

'Jeg følger med interesse din fokusering på ørkenfedre, ørkenmødre, «våre ortodokse venner», kirkefader det ene og det andre, m.m. Du er tydeligvis veldig interessert i denne delen av kristendommens røtter. Ikke oppfatt meg som kritisk, broder, men det ville vært berikende å høre hva som har ført til denne noe annerledes interessen hos en »brennende baptist».'

Dette er et spørsmål flere har stilt meg, og det er ikke så lett å gi et enkelt og kort svar. Derfor har jeg bestemt meg for gi et mer utfyllende svar i form av en serie med artikler her på bloggen. Noe av det jeg nevner i denne artikkelserien, har jeg skrevet om før, men aldri i en slik samlet form som dette:

Jeg er barn av den såkalte Jesusvekkelsen. I 1972 ble jeg en kristen. Jeg kommer ikke fra noen kristen bakgrunn. Min bestemor var en bekjennende kristen. Hennes siste leveår var mitt første, og jeg er blitt fortalt at hun gikk rundt og bar på meg og ba. Så man kan kanskje si at jeg er et bønnebarn! Jeg ble tidlig politisk interessert, da på ytterste venstre fløy. I de marxist-leninistiske gruppene som senere skulle bli AKP ml. Da gikk jeg på barneskolen. Mao tse tung's lille røde lå i skolesekken min, og ble lest i friminuttene. Min første offentlige tale var i forbindelse med en solidaritetsdag for Vietnam, som jeg arrangerte mens jeg gikk i sjette klasse. Med FNL-flagget drapert rundt talerstolen holdt jeg et flammende innlegg mot amerikansk imperialisme! Jeg nevner dette som en forklaring på min pasifistiske overbevisning. Den kom tidlig, og ble forsterket i møte med Jesus, og Hans undervisning i Bergprekenen.

Jeg ble en kristen under en lokal vekkelse i hjembyen, hvor noen hundre mennesker kom til tro. Mitt første åndelige hjem var i Den norske kirke. Gjøvik kirke var på denne tiden stuende full av mennesker, så mange at mange måtte stå langs veggene eller sitte på gulvet, for å få plass. Når jeg begynte på ungdomsskolen, som skjedde rett etter at jeg var blitt en kristen, startet jeg opp skolelaget. I tre år fikk vi oppleve det Guds under at auditoriet ble fylt av elever til skoleandakt i storefri hver eneste dag i tre år. Flere av de som kom til tro den gangen er i dag misjonærer, prester og pastorer. Disse tjener i ulike kirkesamfunn.

I Den norske kirkes sammenhenger hadde jeg i mine første år som kristen noen av mine sterkeste åndelige opplevelser, og her gjorde jeg mine første grunnleggende erfaringer som kristen. Jeg trivdes i gudstjenesten. Rundt alterringen i Gjøvik skulle jeg også bli døpt i Den Hellige Ånd, og oppleve å tale i tunger. Det skjedde en mandagskveld, hvor unge og voksne knelte rundt alterringen og ba.

Men etter hvert skulle jeg få et kritisk forhold til min barndoms kirke. Mer om det i morgen.

(fortsettes)

Shane Claiborne's 12 håp for 2012

2012-01-09T10:53:00.003+01:00

Dette er hva den radikale kristne aktivisten, Shane Claiborne (bildet), ønsker seg for 2012:

1. Gjør noe virkelig fint - som ingen får kjennskap til.

2. Bruk mere penger på andre, enn du bruker på deg selv. Elsk din neste som deg selv. Og elsk meg selv, slik jeg elsker min neste.

3. Le ofte - spesielt til de annonsene som forsøker å overbevise meg, om at jeg må kjøpe mer om jeg skal bli lykkelig.

4. Lær deg en ny ferdighet - snekre, drive med leire, dyrke grønnsaker. Lær en annen en ferdighet jeg kan.

5. Elsk noen få på en virkelig måte, i det jeg husker at det viktige ikke er hvor mye vi gjør, men hvor mye kjærlighet vi legger i det vi gjør.

6. Skriv et brev til noen du virkelig trenger å takke. Skriv et brev til - til en du trenger å be om tilgivelse til.

7. Finn frem til en som kritiserer deg og by ham/henne på lunsj - og lytt.

8. Gi et komplement til noen du har vanskeligheter med å gjøre det - samtidig som du mener det.

9. Velg livet. Gjør noe regelmessig for å forstyrre urettferdighetens spiral - gjør noe for å få slutt på vold, krig, mobbing og andre stygge ting.

10. Stans opp foran en hver krise og spør: vil dette bety noe om fem år?

11. Kom deg ofte ut - la seg begeistre av stjernene eller fuglene. Og bli møkkete på fingrene, så når jeg setter meg ved PC'en, er det jord under neglene.

12. Tro på mirakler. Og lev på en slik måte at du kan trenge et.

Vladimir Putin døpt i dypeste hemmelighet som spedbarn

2012-01-09T10:05:00.003+01:00

Vladimir Putin ble døpt i dypeste hemmelighet som spedbarn, mot sin fars vilje.

En og en halv måned gammel tok hans mor ham med seg til Kristi forklaringskirke i St. Petersburg, og barnet ble døpt av bror til den nåværende patriarken, Kirill I. Dette skjedde i 1977. Kristi forklaringskirke ligger ikke så langt unna stedet hvor Putin ble født og vokste opp. Hans far, som var medlem av kommunistpartiet, var sterkt i mot all form for religion, så hans mor må ha vært svært modig som gjorde dette.

Det er Vladimir Putin som selv har nevnt dette i forbindelse med julegudstjenesten 6. januar i år. Putin og hans familie deltok på julegudstjenesten i nettopp Kristi forklaringskirke.

Presten som døpte Putin ville at han skulle hete Michael, siden dåpen skjedde på erkeengelen Michaels dag. Men barnet var allerede registrert borgerlig som Vladimir.

I alle ting en stille glede

2012-01-09T00:28:00.003+01:00

I alle ting - hjertets fred, en stille glede.

Allerede lenge før Kristus ba en troende slik:

'Bare i Gud hviler min sjel, mitt håp kommer fra ham. Bare ham er mitt fjell'. (Salme 62,2-3)

En urokkelig støtte. Og i evangeliet forsikrer Kristus oss:

'Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet'. (Joh 14,27)

(Bror Roger av Taize)

Jesus, min bror

2012-01-08T15:39:00.004+01:00

'Är det sant att Jesus är min broder,' synger vi med Lina Sandell. Akkurat dette er blitt så stort for meg.

Derfor kjøpte jeg med meg det såkalte 'vennskaps'-ikonet fra Taize, da jeg deltok på Stevnet til Kirkelig Fornyelse på Gran, i går. Dette ikonet er ikke laget i Taize; det er eldre enn som så, men er tatt i bruk av den økumeniske kommuniteten for å formidle noe av det den står for.

Legg merke til hvordan Kristus legger armen rundt skulderen til abba Menas (285-309), en av de mest kjente egyptiske helgener og martyr. Det uttrykker et djupt vennskap mellom de to, et vennskap også Kristus innbyr deg og meg til. I Joh 15,15 leser vi:

'Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere'.

Denne teksten mediterer jeg over om dagen. Hva innebærer den for meg? Hva slags relasjon har jeg til Jesus? Bærer den preg av et gjensidig vennskapsforhold, hvor Han betror seg til meg? Ikke bare at jeg betror meg til Ham, med alle mine bønneemner? Fordjupes dette forholdet?

Jeg skal ikke svare på noen av disse spørsmålene her på bloggen. Svarene hører med til det private, men de gir uttrykk for noen av mine tanker. I mellomtiden ser jeg på dette ikonet, og lar det fortelle meg historien om Kristus og Abba Menas.

Bror Charles av Jesus, som jeg har skrevet så mye om på bloggen, kalte Jesus for 'min høyt elskede venn og bror'. Det vil jeg også kalle Jesus.