Dagens Purim i profetisk lys

 Årets Purim-feiring kan vise seg å være mer profetisk enn vi aner! Den begynte ved solnedgang i går, 13.mars og fortsetter ut over sabbatens begynnelse 14.mars, altså i dag. Da startet også den såkalte Ester-fasten, en av seks offentlige faster i Jødedommen. 

Israel vil under Purim minnes en tid hvor de var i fangenskap i Persia, våre dagers Iran, hvor det fant sted en sammensvergelse hvis mål var å utrydde jødene. 

I år sammenfaller Purim med et himmeltegn, nemlig en blodmåne. Faktisk er denne eclipsen en av tre himmelfenomener, som alle finner sted under Purim, tre år på rad: 2024 - en lunar eclipse eller en måneformørkelse, 2025 - en blodmåne, og 2026: nok en blodmåne. Blodmåner er nevnt i Bibelen, hos profeten Joel i 3,3-4: "Jeg setter varsler på himmel og jord, blod og ild og røyksøyler. Solen forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og skremmende."

Er dette et profetisk tegn fra Herren om at noe vil finne sted nå og neste års Purim? Et israelsk angrep på Iran? Jeg vet ikke. Men The Times of Israel kunne 6.mars i år fortelle at det israelske flyvåpenet øvde sammen med piloter fra det amerikanske flyvåpenet med deres B-52 bombefly, med tanke på et angrep på Irans kjernefysiske anlegg i nær framtid.

Purim finner sted i måneden Adar, som er et persisk ord for ild! Adar var måneden da jødene ble reddet fra utryddelsen, og er derfor en måned fylt av glede og jubel.

Visste du at det andre jødiske tempel ble finansiert av Persia, og fullført i måneden Adar: "Judeernes eldste bygde og hadde god framgang ved profetiene til profeten Haggai og Sakarja, Iddos sønn. De fullførte byggingen etter befaling fra Israels Gud og etter perserkongene Kyros, Dareios og Attaxerxes. Huset ble ferdig den tredje dagen i måneden Adar i det sjette året Dareios var konge." (Esra 6,14-15) 

I følge Esters bok var det under perserkongen Xerxes regjeringstid at prins Haman som i rang var nest etter kongen, at det ble iverksatt onde planer mot jødene i den hensikt å utrydde dem. Haman var en direkte etterkommer av Agag og Amalek, Israels svorne fiender. De onde åndsmakter disse representerer er i full virksomhet i dagens Persia, Iran. De roper død over Israel, og utgjør den største trusselen til selve Israels eksistens som nasjon. 

Utryddelsen av jødene skulle finne sted i måneden Adar. Derfor er denne måneden spesiell i jødefolkets historie da som nå. 

En høyreist galge var Hamans masseødeleggelsesvåpen. Rakettoppskytningsrampene til Iran, og deres samarbeidspartnere er våre dagers.

Haman er et bilde på Antikrist. Han hadde ti sønner. Antikrist skal regjere med ti konger, jfr. Åp 13. Dyret eller Antikrist vil erklære krig mot de hellige, på samme måte som Haman erklærte krig mot Guds utvalgte folk, jødene. 

Profeten Daniel forteller oss om en territoriell åndsmakt som kalles "fyrsten over Persia". Den lever i beste velgående. 

Årets Torah lesning for Purim er hentet fra 2.Mos 17, 8-16. Tilfeldig? Kanskje ikke. Slå opp selv så vil du se.

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 5

 Vi har nå kommet til den første av de 15 valfartsalmene, nemlig Salme 120. Hvem som har skrevet den vet vi ikke, men flere bibelforskere antar at det er kong David, og at foranledningen er når David bringer Paktens Ark opp til Sionfjellet. Skriften forteller oss at David bar på en sterk lengsel etter Herrens Ark. Årsaken til dette er at Arken representerer Herrens herlighet og Guds nærvær. 1.Krøn 13 forteller oss hvordan David "samlet hele Israel fra Sjihor i Egypt til Lebo-Hamat for å føre Guds paktkiste opp fra Kirjat-Jearim".Det hebraiske ordet som er brukt for å beskrive denne hendelsen er det samme ordet som brukes om å 'stige opp' som brukes om oppstigningen til Jerusalem. Derfor er det rimelig å anta at Salme 120 ble skrevet ved denne anledningen.

Salme 120 begynner der hvor enhver erfaring med Gud begynner, nemlig med en lengsel: "Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg. Herre, berg meg..." 

Det hele begynner med et rop, en lengsel, et ønske som stiger oppover. Det er sjelen som er i vanskeligheter, og sjelen lengter etter noe, den lengter etter utfrielse. Her har den som skrev salmen oppholdt seg på fremmed jord, "i Mesjek og blant Kedars telt"- som er et landområde i Lilleasia, sørøst for Svartehavet. Kedar var et av nomadefolkene i ørkenen. Vi finner dette folket beskrevet blant annet i Høysangen 1,5 og i Jesaja 42,11. Salme 120 beskriver et menneske som er i nød, og som roper til Gud i sine prøvelser. Den som skriver salmen har satt sin lit til at Herren hører hans rop. Han ble angrepet av ondskapsfulle mennesker som satte ut rykter og som lyver om ham.

Alt begynner med en lengsel. Hvis vi ikke har noen lengsel, hvis vi ikke har noe håp, så kan det ikke bli noen framgang. Bare når Herren har skapt en lengsel i oss etter endring og etter ham selv, kan vi bevege oss framover. Denne lengselen må Den Hellige Ånd skape i oss. Bare Ånden kan gjøre dette, ikke oss selv. 

Denne lengselen beskrives så godt i Høysangen, som nettopp begynner med den djupeste lengselen av alle, nemlig lengselen etter Herrens berøring: "Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn!" (Høy 1,1) Vi finner den samme djupe lengselen hos den ukjente salmisten som skrev Salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker av vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme fram for Guds ansikt?" (v 1-2) 

Jomfruen i Høysangen hadde allerede et begynnende forhold til sin elskede, men det var et rop, en djup lengsel etter mer, etter hans nærvær. Hun lengtet etter hans kyss, etter å bli berørt, etter å kjenne ham mer, etter å ha en djupere relasjon med ham. Måtte Gud skape den samme lengselen i oss etter Herren selv.

fortsettes

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 4

 Enkelte bibelforskere hevder at de 15 salmene som utgjør 'Sanger til festreisene' var sanger som ble sunget av pilegrimer som dro opp til Jerusalem i forbindelse med de årlige høytidene. I følge 2.Mos 23,14-17 leser vi at det var Herrens befaling at alt hankjønn og barn skulle tre fram for Herrens ansikt tre ganger i året. I det pilegrimer fra hele landet reiste opp mot Jerusalem, møtte de noen ganger hverandre langs veien og det kunne bli store folkeansamlinger. Mens de gikk, kunne de bryte ut i sang. Disse 15 sangene ble som deres sangreportoar i det de besteg åskammene, steg opp fra dalførene opp til Jerusalem og Sionfjellet. Denne ideen blir støttet av Salme 122,3-4: "Jerusalem, du er bygd som en hel og samlet by! Dit drar stammene opp, Herrens stammer! Det er en lov for Israel å prise Herrens navn." 

Andre bibelforskere mener å vite at disse 15 salmene ble sunget av prestene i tempelet, og tempelet hadde som kjent trapper, og de 15 salmene kan være salmer som ble sunget når man steg opp til tempelet. Dette understøttes av ordene fra Esekiel 40, hvor vi leser om syv trappetrinn i forbindelse med forgården og åtte trappetrinn i forbindelse med det aller helligste, til sammen 15 trinn og det er 15 salmer. 

Og det finnes også bibelforskere som hevder at disse 15 oppstigningssalmene ble sunget av en rest av Israels barn som hadde returnert fra fangenskapet i Babylon. Denne resten som la ut på en reise etter 70 års fangenskap sang disse sangene på vei til Jerusalem. Salme 126 synes å understøtte en slik tanke: "Da Herren vendte skjebnen for Sion, var det som en drøm for oss. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: Stort er det som Herren har gjort mot dem. Ja, stort er det som Herren har gjort mot oss, og vi ble glade." (v 1-3) 

Uansett hva som er salmenes opprinnelse, er de alle sanger som uttrykker åndelig erfaring. De beskriver trinn for trinn en oppstigning til Gud, som må bestiges trinn for trinn. Disse 15 salmene kan bli til enorm hjelp langs pilegrimsleden. Noen ganger oppmuntrer de oss. Noen ganger rettleder de oss. Og noen ganger styrker de oss.

fortsettes

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 3

 Jeg klarer visst ikke helt å slippe tak i ordene fra Filipperbrevet kapittel 3 i denne innledningen til disse betraktningene over de 15 salmene som utgjør 'sanger ved festreisene'

Denne gangen stanser jeg ved vers 12: "Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det..."

Vi må passe oss så vi ikke utvikler en holdning av at vi har ankommet målet allerede. Hvis vi har denne mentaliteten, vil vi ganske raskt oppdage at vi står stille i vår åndelige utvikling. Det kan til og med hende at vi går bakover, når vi egentlig skulle gå framover. I følge apostelen Paulus skal vi alltid jage mot målet, vi er alltid på vei oppover.

Veldig ofte mens vi avanserer framover gjør vi ofte følgende erfaring: vi finner oss selv isolerte og alene. Hvorfor? Fordi åndelig erfaring er personlig, faktisk veldig personlig. Men det er likevel en side av dette vi ikke må glemme: den kristne livsreisen har også en annen dimensjon med seg: vi reiser sammen med andre. Det er en felles reise. Du går ikke gjennom det du går gjennom alene. På den ene siden er det det din opplevelse at du står helt alene, og alt det som skjer er intenst personlig, og du gjør som vi leser om i den første sangen ved festreisene, nemlig Salme 120,1: "Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg." Men etter hvert vil du oppdage at mange andre har gjort samme erfaring som deg. Og dette er årsaken til at innholdet i disse 15 valfartssalmene har felles troserfaringer.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 2

 'Sanger ved festreisene', kan også oversettes med: 'sanger ved oppstigning', for man går alltid opp til Jerusalem, som ligger på et høydedrag. Oppstigning i betydning steg, klatre oppover, stige opp. Noen mener å se at i disse 15 salmene finnes en gradvis oppstigning i selve strukturen. Et vers legger fundamentet for det neste som en stige. Andre har notert seg at mellom disse 15 salmene bygger den ene salmen på den andre slik at man gradvis stiger oppover, inntil toppen nås.

Er ikke vårt åndelige liv å ligne med en slik oppstigning. De åndelige erfaringer vi gjør med Herren kan beskrives som forskjellige nivåer, som en serie med steg, på varierende nivåer. Vi når ikke målet med det samme. Fra første dagen vi lærte Herren å kjenne har vi gått gradvis oppover, og det fortsetter vi med livet ut. Det kristne livet er en kontinuerlig vandring framover og oppover. Vi tar pauser, men blir ikke stående stille. For hvis vi blir stående stille i en erfaring eller på et nivå, vil vi finne at vårt åndelige liv lider og vi blir frustrerte. Vi skulle derfor alltid strekke oss framover. Akkurat slik Paulus oppfordrer oss til i Fil 3,13-14: "Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som ligger foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus."

Vi merker oss ordene: 'strekker meg etter' og 'jager fram mot målet'. Her er ingen passivitet å spore.

Jeg tror vi i disse 15 salmene finner prinsipper og steg videre på veien. Fra det øyeblikket vi bestemte oss for å følge Jesus begynte vi å bevege oss framover og oppover inntil vi en dag er hjemme hos Gud.

Et godt eksempel på dette er historien om israelsfolket, hvordan de etter å ha opplevd hvordan Gud reddet dem ut av Egypt, la ut på en vandring. De forlot Egypt som Herren av hærskarenes hær og marsjerte framover. De dro ut uten å vite hvor de skulle. Men fra Guds side var det annerledes. Når Gud førte dem ut av Egypt hadde han i tankene et land, Kanaan, som selve Løfteslandet. Israelsfolkets historie er en historie om hvordan de slo leir og brøt opp fra leiren. Hvis du leser 3.Mos 33 nøye, vil du finne ut at det er en opptegnelse av stadige oppbrudd. Fra utgangen av Egypt og fram til de kom fram til grensene av Kanaan, er det ganske nøyaktig 40 oppbrudd fra der hvor de slo leir. De fikk ikke Guds tillatelse til å være på et sted lenge. Noen ganger dreide det seg om noen få dager, andre ganger noen uker eller noen få måneder, før Gud ba dem om å bryte opp. Slik er det også med oss.

fortsettes

I lidelsens skole - vårt eget Getsemane

 

"Den som han til ære vil opphøye må i ydmykheten smeltes først. Den som aller dypest ned seg bøye som i himlens rike skal bli størst. Herren sine mest betrodde venner herliggjør igjennom bitter nød. Den som dypest Jesu omsorg kjenner mest kan smake sitt eget selvblivs død."

Disse verselinjene fra 1800-tallets svenske hellighetsforkynner Emil Gustafsson kom til meg i morgentimene denne første søndagen i fastetiden, hvor evangelieteksten er hentet fra Matt 26,36-45. Evangelieteksten handler om Jesu bønnekamp i Getsemane.

En av lesetekstene fra dagen er hentet fra Hebreerbrevet og gir oss et sjeldent innblikk i Jesu bønnekamp: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham." (Hebr 5,7-9)

Hvem kan fullt ut forstå Getsemane, er Oljepressen, som er navnets egentlige betydning? Ingen kan fatte dens dybder, vi kan bare ane. Getsemane er lidelsens skole, der Gud utdanner sine betrodde venner. Vi må alle innom vårt personlige Getsemane, hvor vi sønderknuses. I Salme 51,19 leser vi følgende: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte."

Jesus tar med seg disippelflokken sin til Getsemanehagen, et sted hvor han ofte pleide å be når han oppholdt seg i Jerusalem. Blant de 12 velger så Jesus ut tre. De har dannet den indre kretsen, og var også med opp på Forklaringens berg. De får beskjed om å våke og be, men Jesus kjemper sin ensomme kamp i Getsemane. Men de sovner de også. Ånden er villig, men kroppen er svak. Den åndelige søvnen er farlig, og kan bysse oss alle i søvn. Det er mulig å sovne i våkenettene. Men Jesus river de tre ut av søvnen, og er tydelig skuffet over dem. Kunne dere ikke våke, selv en time med meg? Også i dag, i denne vår tids Getsemane-time kaller Jesus oss til å våke med ham. Må han finne oss våkne.

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 1

 Salmenes bok er en samling - en guddommelig samling - av de uttrykkene for åndelige erfaringer erfart av Guds folk gjennom alle tider. I denne guddommelige samlingen av 150 salmer finner vi en egen gruppe av 15 salmer som har fått fellesbetegnelsen 'sanger ved festreisene'. Dette er Salme 120-134. I fastetiden som vi nettopp har innledet vil disse 15 salmene danne rammeverket for noen personlige betraktninger.

Utgangspunktet for disse betraktningene har jeg funnet i Fil 3,13-16: "Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud i det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. La oss bare så langt vi er kommet, fortsette i samme spor."

"og jager fram mot målet..." Apostelen Paulus beskriver kristenlivet som et løp. Det gjør han her i Filipperbrevet, og det gjør han også når han skriver til den kristne forsamlingen i Korint: "Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare en får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort." (1.Kor 9,24-27) Litt av en fastetekst, spør du meg. En idrettsmann eller idrettskvinne må forsake mye. Det er ikke annerledes for en kristen. Men vi må ha målet i sikte, vi løper ikke uten mål og mening. Vi løper for å vinne seiersprisen, vår himmelske belønning. Har man målet i sikte, er det lettere å betale omkostningene!

Vi skal i dagene som kommer se nærmere på hva vi kan lære om dette løpet i de 15 salmene som utgjør disse sangene til festreisene.

fortsettes

Korsmerket

 Jeg har som baptist et annet dåpssyn enn Den norske kirke.. Det var en av årsakene til at jeg valgte å melde meg ut av dette trossamfunnet på slutten av 1970-tallet og lot meg døpe på bekjennelsen av min tro, 25.september 1979 med full neddykkelse i iskalde Mjøsa. 

Men det er noe svært vakkert i dåpsliturgien til Den norske kirke, hvor det heter:

"Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn til vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham..."

Korsmerket. Jeg er korsmerket. Jeg tilhører en annen, nemlig Jesus. Jeg er kjøpt og betalt for med Hans dyrebare blod. For å uttrykke det med apostelens Paulus: "Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg." (Gal 2,19-20)

I går var det Askeonsdag, en dag til minne om vår egen dødelighet, hvor vi blir tegnet med et askekors i pannen. Korsmerket. Askeonsdagen innleder den 40 dagers lange fasten som munner ut i den strålende påskedagen. ¤0 dager til stille refleksjon, faste, bot og omvendelse. Hvilken gave! Paulus har mer å si om det korsfestede livet i Galaterbrevet, og vi avslutter dagens lille refleksjon med ordene fra Galaterbrevet 6,14: "Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden."

Kom, Herre Jesus, kom!

 Gud, kle oss i din rettferdighetskappe, dekk vår nakne, bare hud, vern oss mot de glupske ulver - det er natt og det er mørkt.

Drønnet av hover kommer nærmere, shofarer høres i natten. Det går som et ekko over Migiddosletten. Midnattsropet lyder: Se, Brudgommen kommer, gå ham i møte.

Lyset fra oljelampen flakker: er det olje nok, så det holder natten ut?

Min djupe lengsel er denne: kom, Herre Jesus, kom!

Daggryet varsler en evighet. Døden er ødelagt, av Lammet.

Gjøvik den 5.mars 2025

Bjørn Olav Hansen (c)

Gud er den store veveren

 "Må vevernes Herre hjelpe deg til å holde ut, nå og alltid. Må han gjøre det dag og natt, i glede og i sorg, i svakhet og i styrke, helt til den salige stund da verket kan betraktes i himmelens lysende sol og englene gleder seg over dets klarhet, letthet, skjønnhet og friskhet."

Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har, er min lengsel.

- Martin Lönnebo i boken: Veven, Verbum 2003, side 18.

Se, vi går opp til Jerusalem ved disse påsketider

 Jeg klarer ikke helt å slippe evangelieteksten for Fastelavnssøndag. Det er tre ting i teksten jeg merket meg: 

1) "Han tok de tolv til side..." (Luk 18,31) Som disippel må du regne med å bli tatt til side av Mesteren. Han har noe å si deg. 

2) "Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke noe av det han sa." (v.34) Det er ikke alt vi forstår, og det er så befriende. Nå har disiplene vært sammen med Jesus i nesten tre år. Likevel har de spørsmål. Det er jeg i grunn glad for. Det gjør det lettere for meg å stille spørsmål. Nå har jeg fulgt Jesus siden 1972, og spørsmålene blir ikke færre med årene. Jeg har stadig noe nytt å lære sammen med Jesus.

3) "...og alt det som profeten har skrevet om Menneskesønnen skal gå i oppfyllelse." (v.31) En av lesetekstene for Fastelavnssøndag er Jesaja 52,13-15: "Se, min tjener skal ha fremgang, han skal opphøyes og løftes opp og bli svært høy. Slik mange ble forferdet over deg - så ødelagt var han, han lignet ikke en mann, han så ikke ut som et menneske - slik skal mange folkeslag undres, for hans skyld skal konger lukke sin munn. For det som ikke ble fortalt dem, skal de se, og det de ikke hørte, skal de forstå." Dette er en av mange profetier som gikk bokstavelig i oppfyllelse ved Jesu lidelse og død.

Nå, i dag mandag 3.mars, starter for alvor oppstigingen til Jerusalem for denne påsketiden og vi har startet på den 40 dagers lange fastetiden.

Festen før fasten

 Vanligvis var det forbundet med glede og fest å gå opp til Jerusalem. Ikke så denne gangen.

Evangelieteksten for Fastelavnssøndag 2025 er hentet fra Lukas 18,31-34: "Han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp. Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa." 

Valfartssanger - eller 'sanger under festreisene', ble sunget når man gikk opp til Jerusalem i de bibelske høytidsdagene. Det er 15 i tallet, fra Salme 120-134. Denne gangen var det annerledes. To ganger tidligere hadde Jesus forsøkt å tale med sine disipler om hva som ventet dem når de gikk opp til Jerusalem. Han forberedte dem på lidelse og død. Men de ville ikke høre snakk om det. Lukas forteller at de ikke forsto det som skulle skje. Matteus, i Matt 16,21 flg, skriver at de ikke ville høre om lidelse, mens Markus, i Mark 10,32 flg, forteller at disiplene var oppskaket.

Vi er vel ikke annerledes vi heller, enn det disiplene var. Vi vil ikke høre om lidelse og død vi heller. Vi vegrer oss. Men Jesus kom ikke utenom lidelsen og døden på korset. Uten lidelse og død, ingen frelse for menneskeheten. 

Fastelavnssøndag er blitt kalt festen før fasten. Den er innledningen til den 40-dagers fasten eller Den store fasten som den også blir kalt. Fastetiden er en gave kirken har gitt oss til stillhet, undring og refleksjon over etterfølgelsens pris og omkostninger, og i den hører lidelsen med. En sann Kristi etterfølger tar korset sitt opp hver dag for å følge etter Jesus på hans vei til Golgata. Den ender i Jesu død på korset. Men det stanser ikke der, korset leder videre til den strålende Påskedagen, da Jesus ødela døden en gang for alle. 

Oppstandelsen feirer vi hver søndag, derfor kalles dagen 'festen før fasten', med stor glede. La oss disse 40 dagene som ligger foran oss, med start på Askeonsdag, følge Jesu fotspor til korset og til den tomme graven.

Sitte og titte

 

"Tenk hvor stor del av livet vårt vi bruker på å sitte! 'Sitt stille!' er noe av det første vi hører som barn. Som Guds barn er det en stor nåde å bare få sitte stille foran Ham. Å bare sitte og titte.

'Alles øyne venter på deg.' (Salme 145,15)

Å siie og titt uten å gjøre noe, uten å tenke og planlegge, uten å vente på noe eller å forvente seg noe, er det enkleste i verden - og derfor også det vanskeligste. Mange av oss lærer aldri å sitte stille, å bare sitte og titte, stille og rolig. Likevel gjelder apostelen Peters ord for alle Guds barn: 

'Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn.' (1.Pet 3,4) 

Hvis vi har somlet bort dette vidunderlige smykket, eller forlagt det et sted på reisen gjennom livet, er det bare å sette seg ned og bli sittende en stund. Da begynner vi å ane at det ikke kan være helt forsvunnet eller borte."

- Anders Arborelius. St.Olav forlag 2024, side 109-110.