Skriftemålets hemmelighet

Det finnes en skatt å gjenerobre for de som bekjenner Jesu navn, nemlig Skriftemålet! Det er dessverre blitt borte i de fleste sammenhenger, og dermed har mange mistet muligheten til å oppleve den frihet og glede som finnes i å bekjenne sin synd, og motta syndernes forlatelse. Jeg ber om at vi må gjenoppdage og gjenerobre den store bibelske sannheten som finnes nettopp i den forunderlige nåde som gis oss gjennom dette hellige sakramentet. Martin Luther sier at "om jeg visste at Gud var på et bestemt sted og ville tilsi meg forlatelse, så ville jeg hente den der så ofte jeg kunne. Men nå har han lagt den i menneskemunn, og derfor er det til stor trøst, for den engstelige samvittighet i særdeleshet, å få forlatelse på denne måten." (Om Skriftemål, syndsbekjennelse og avløsning i Luthers Nattverdsbok, Arken forlag 1980)

Skriftemålet inneholder to viktige deler: Den ene er at man bekjenner sin synd i påhør av andre, den andre er at man mottar avløsning eller syndstilgiveele av den man skrifter for. Hvor fantastisk er det ikke å høre disse salige ordene: "Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn." Vi befinner oss nå i den del av Kirkeåret som kalles Åpenbaringstiden, det er tiden fra Kristi åpenbaringsdag, som er første søndag etter nyttår og fram til Vingårdssøndagen. Og da lyder blant annet disse ordene om Jesus: "Se der Guds Lam som bærer verdens synd." (Joh 1,29) Jesus er det fullkommne offer som døde på korset for vår synd. Johannes skriver i sitt brev: "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1.Joh 1,7.9) Jesus led en stedfortredende strafflidelse, så legemiddelet ligger der klart til bruk, men det må tas imot. Og det kan det på ulike måter. En av dem er gjennom skriftemålet.

I skriftemålet har Guds nåde en personlig adresse. Den treffer den enkelte. Her taler Gud med den enkelte gjennom et annet menneske som om han talte med sin egen munn! I Joh 20,23 kan vi lese: "Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt." Den man skrifter for opptrer på Guds vegne når han tilsier deg dine synders nådige forlatelse. For det heter slik i Joh 20,21: "Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere." Her likestiller Jesus dem han har gitt et slikt oppdrag, med seg selv. De er sendt av Ham og skal gjøre og utrette nøyaktig det samme som Han selv, nemlig å forlate eller fastholde synd.

Wilfrid Stinissen kaller skriftemålet for "forsoningens sakrament". Og det er det sannelig. Det bringer oss Guds Farskjærlighet: en åpen favn for syndere til å komme, slik den fortapte sønnen kommer til Faderen i Luk 15.

Skriftemålet og boten var i flere århundrer et offentlig anliggende, utfra den oppfatning, at enhver synd, vi begår, ikke bare er en synd begått imot Gud, men også mot vår neste og hele det kristne fellesskap. Det personlige skriftemål derimot blir nærmest gjenoppdaget i det 4. århundre, tilskyndet av Johannes Chrysostomos, og da som en følge av påvirkningen fra klostrene, hvor munkene bekjente sine synder til abbeden. Nå må vi be om at det må gjenoppdages på nytt. Så min oppfordring er: finn deg en skriftefar som du kan bekjenne din synd for og motta syndernes forlatelse gjennom.

Lytt til disse ordene av David: "Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld." (Salme 32,5)