Sannheten og konsekvenser

Lederen i avisen Dagen i dag synes jeg er så viktig at jeg her videreformidler den til mine lesere:

Sannheten har trange kår i vår tid. Det meste gjøres til meninger, synspunkter , subjektive oppfatninger og spørsmål som kan diskuteres. Sannheten blir da relativ og personlig. Dessverre preges også teologi og forkynnelse av dette. Skal livet få mål og mening, må vi kunne regne med at det er en fundamental sannhet, kristent sett en sannhet som går ut fra den sanne Gud og finnes i Guds ord. Denne sannheten er kirken og alle kristne satt til å forkynne og vitne om - og lyde. Da må man handle i samsvar med den bibelske sannheten.

I Dagen for i går refererte vi fra en konferanse på Fjellhaug skoler i Oslo der "enhet og sannhet etter Lærdeemnda" var et sentralt tema. Knut Alfsvåg, førsteammanuensis ved Misjonshøyskolen i Stavanger, påpekte at den som vil innføre et nytt syn i homofilispørsmålet, ikke bare opptrer problematisk i forhold til kirkens enhet, men direkte splittende. Det er splittende fordi det legger andre kriterier for kirkens enhet enn det apostoliske fundamentet som ligger til grunn for kirkens bekjennelse. Man innfører en privatpraktiserende bibeltolkning som ser bort fra konkrete bibelske bud og formaninger i lys av flertydige prinsipper.

"Da dreier det seg ikke lenger om uenighet om teologiske enkeltspørsmål, men om uenighet om hva som gjør kirken til kirke," slo Alfsvåg fast. Det er godt at spørsmålet slik blir løftet opp på det planet der det hører hjemme, og ikke plassert mellom spørsmål man kan være uenige om, slik Lærenemda i praksis gjør.

Forlagssjef og tidligere prest i Den norske kirke, Asle Dingstad (bildet) fokuserte på sannhetsspørsmålet og det å følge sannheten og lyde. Det er et uhyre viktig moment. Kirken skal vitne om sannheten, og har på det punktet ikke noe valg.

"Skal kirken være kirke, må den ikke bare ytre seg om sannheten, men følge sannheten", understreket Dingstad. Det burde være en så selvsagt sannhet at det burde være unødvendig å si det, men det er faktisk blitt selve det springende punktet, og må derfor framheves med styrke. "Da blir det for meg dessverre slik at jo klarere noen ser sannheten og ytrer seg klart om sannheten, jo verre blir det når den ikke får konsekvenser i forhold til vranglæren. Da bidrar man ikke bare til forverring, men til å legitimere lærepluralismen som igjen fører til forfall, frafall og oppløsning av kirkens enhet," sa Asle Dingstad.

Med det satte Dingstad fingeren rett på det ømme og kritiske punktet. Det er her den fatale feilen ligger i Den norske kirkes behandling av homofilispørsmålet, og dessverre smitter det over på frikirker og på det frivillige misjonsarbeidet. Mange vil holde fast på sannheten, men tar ikke konsekvenser av det i forhold til bibelkritikken og vranglæren. Da undergraver man og sin egen troverdighet. Før biskoper, prester og kristenledere på alle nivåer som ønsker å være tro mot Guds ord, innser og tar konsekvensen av det Asle Dingstad her påpeker, kommer man ikke bibelsk til rette med homofilispørsmålet og man får ikke orden i Den norske kirke.