Jeg anbefaler Lectio Divina

I boken "Fullkommenhetens vei" skriver Teresa av Avila: "Dere har bedt meg fortelle noe om bønnen.. Før vi snakker om den indre bønn, det vil si om bønn i egentlig forstand, må jeg si enkelte ting som er nødvendige for alle dem som trakter etter å vandre bønnens vei. Så nødvendige er de ... at man uten dem umulig kan oppnå kontemplasjon.."

En av disse helt nødvendige ting er det vi kaller for åndelig lesning. Skal man gjøre fremskritt i indre bønn så må man disiplinere seg til å drive med regelmessig åndelig lesning. Men åndelig lesning kan man ikke utføre på en hvilken som helst måte. For åndelig lesning er ikke for å holde oss orientert om tidens åndelige strømninger. Det kan være interessant i seg selv, men kan også både distrahere vårt bønneliv, og føre oss inn på veier som Gud ikke har kalt oss til å gå. Åndelig lesning burde være en lectio divina. Hva mener jeg med det? Med lectio divina forstår man en langsom, konsentrert lesning som direkte fører til bønn og egentlig allerede er bønn. En lesning som stadig avbrytes av korte opphold hvor man lytter til Den Hellige Ånd, som slik får anledning til å tale. Det var på denne måte Teresa av Avila leste åndelige bøker. Til sin skriftefar skrev hun en gang: "Jeg lengter alltid etter tid til å lese, for det har jeg alltid vært glad i. Men jeg leser svært lite, for så snart jeg tar en bok føler jeg meg trukket innover og dermed er jeg tilfredsstilt. Slik blir min lesning til bønn."

Lectio Divina hører med til den gamle klostertradisjonen, og klosterfedrene kaller denne lesningen en "meditatio" i ordets egentlige betydning, nemlig en stadig og tålmodig gjentagelse av samme ord. Cassianus kaller dette "volutatio cordis", som kan oversettes "hjertes gynging". Hva mener Cassianus med dette? Jo, han tenker på at hjertet går opp og ned lik et skip som driver på Åndens dønninger. Og slik bølger Guds ord fram og tilbake i vårt sinn for mer og mer å ta oss i besittelse. Enkelte har snakket om at man "drøvtygger" ordet, akkurat som kyrene fredelig og uten opphold drøvtygger sin føde. Det er egentlig et veldig godt bilde, fordi det taler om en ro, en helhjertet oppmersomhet.

Det er viktig å understreke at Lectio Divina ikke er snakk om å lære seg noe nytt. Tvert imot dreier dette seg alltid om ting man allerede lenge har kjent til og ofte hørt om. Her er det spørsmål om å forstå med hjertet det man tidligere har fattet med sin forstand. Jesus snakker jo om dette å forstå med hjertet i Matteus 13, hvor Han siterer Jes 6,10: "For dette folks hjerte er blitt sløvt, tungt hører de med ørene, og øynene har de lukket til, så de ikke skal se med øynene, ikke høre med ørene, IKKE FORSTÅ MED HJERTET og ikke vende om så jeg får lege dem."

Lectio Divina er en gave, ikke en intelektuell forståelse. Guds ord må ikke bare forbli i vårt hode, men trenge inn og ned i vårt hjerte. Når det gjelder Lectio Divina kommer selvfølgelig Den Hellige Skrift på førsteplass hva angår de skrifter man bør lese meditativt. Dernest ville jeg ha prioritert å lese Teresa av Avila, Johannes av Korset, Ørkenfedrene, Kirkefedrenes skrifter. Senere på bloggen vil du finne en liste over anbefalt litteratur til selvstudium.