Jesus fikk ikke bønnesvar

For en tid tilbake satt jeg i stillhet i Getsemane. Strømmen av turister var borte. Solstrålene lekte med de grønne bladene på de eldgamle oliventrærne, og fikk det til å glinse i dem. Jeg hadde spasert nedover Kedrondalen, og passerte den vakre Stefanuskirken, med sine karakteristiske løkkupler. Her finnes også et veldig interessant kapell, som ligger noe lavere i terrenget. Kapellet er bygd over en klippe, og klippen sies å være det nøyaktige stedet for steiningen av Stefanus. Men det er til Alle Nasjoners kirke jeg er på vei, og etter å ha sittet i det sterke sollyset, går jeg inn. Det er ikke så lett å samle tankene ute. Alle nasjoners kirke gjør et uutslettelig inntrykk. Foran høyalteret er det en kalksteinsklippe omgitt av en smijernsinnramming som er formet som en tornekrone. Her sier tradisjonen at Jesus utkjempet sin dødskamp. Når man kommer inn i kirken er det skumt. Her er det kun svak belysning. Hensikten er å forsøke å bevare noe av stemningen skjærtorsdag. Jeg setter meg ned og blir stille – lenge.

Jeg blir sittende å tenke på den bønnen Jesus bad i Getsemane. Plutselig ser jeg det for meg. En ensomme skikkelsen som bøyer kne foran de knudrete oliventrærne. Svetten, blandet med blod, som drypper mot jorden. Hans menneskelige ønske kommer tydelig fram i den svære kampen som pågår: ”Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg.” (Luk 22,42) Vi kan bare ane hva det betydde å drikke dette lidelsens beger. Når kampen er over, gir Jesus seg hen til overgivelsens bønn: ”Men la ikke min vilje skje, men din!”

Jeg blir sittende å meditere over disse ordene, og jeg blir overveldet over denne tanken: Her ber Sønnen som ble menneske under tårer og får ikke hva Han ber om! Jesus vet altså hvor vanskelig det er å ikke bli bønnhørt. Andrew Murray skriver i sin bok: ”Med Kristus i bønnens skole”: ”For våre synder led Han under byrden av den ubesvarte bønnen.” I dette lærer Jesus oss hvordan den menneskelige viljen kan underordne seg helt og fullt Guds vilje. Vår bønn er vel heller, ”skje min vilje”, enn ”skje din”. Men går vi på den bønneskolen som kalles Getsemane-skolen, lærer vi oss til ikke å stole på våre tanker og vår vilje, men vi lærer å gå hjelpeløshetens vei. ”Skje min vilje” beseires dermed av ”ikke min vilje”. Jesu bønne-eksempel viser oss tydelig at Jesu vilje helt går inn under Faderens. ”Skje din vilje”, var Jesu altoverskyggende ønske. Å gå Guds vilje i møte, å gjøre Guds vilje, å kjempe for Guds vilje – alt dette er ikke vanskelig, før det blir spørsmål om hva jeg måtte ønske. Da dras linjene, da begynner kampen.

For mange år siden hørte jeg en mann fra New Zealand tale om ”Oljepressen”. Det er det Getsemane betyr. Vi må alle, før eller senere, gjennom oljepressen. Det er tider da vi ikke får det svaret vi ønsker på vår bønn. Stefanus, som også kjempet sitt livs kamp like i nærheten til der hvor jeg satt i Alle Nasjoners kirke, fikk heller ikke det svaret han håpet på. Han ble steinet til døde. Men i dødsøyeblikket fikk han se ”himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.” Det hender vi ikke får svaret vi ber om, men Gud har alltid en overraskelse på lur. Overgivelsens bønn, som også Stefanus ba: ”Herre Jesus, ta imot min ånd”, fører deg inn i nye, djupe erfaringer med Gud.