Sønderknuselse og enhet

I dag har jeg tenkt mye på noe som Francis Frangipane (bildet til venstre) har skrevet i sin bok "Herrens hus - Når Gud bygger og renser sin menighet". Der skriver han: "Det vil kreve en samlet menighet fra hele byen for å vinne krigen om byen. Våre anstrengelser vil ikke stanse flodbølgen av økende ondskap i våre byer hvis vi, som er Kristi menighet, isolerer oss fra hverandre." Ordene til Frangipane fikk ny aktualitet for meg i forbindelse med planleggingen av Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud 4.-7.mai i år. I dag møttes ledergruppen for konferansen, som består av Alv og Margareta Magnus, Günter Krallmann, Allison og Bernhard Brown og meg. Et sterkt fokus for årets bønnekonferanse vil være behovet for sønderbrudthet og enhet blant såvel bønnefolket, som menigheten. Mens vi bad sammen så jeg et bilde av et landskap med mange hauger, og på hver haug stod det en konge som skuet ut over sitt kongerike. Jeg opplevde at Gud gjennom dette enkle bildet talte til meg om våre ambisjoner for å bygge vårt eget, og at tiden nå er kommet for å legge ned egne prosjekter og få tak på hva Gud har av planer for vår nasjon. Dette dreier seg også om de ulike bønneinitiativene som finnes i Norge idag. Det er ikke noe galt med noen av disse, i og for seg, men istedenfor å samle kreftene og dermed utgjøre en virkelig trussel mot mørkets rike, så øder vi krefter. Jeg tror tiden er inne for en sterkere koordinering av bønnetiltakene som gjelder denne nasjonen, men da må vi være villige til å legge ned vårt eget, for at det Herren vil bygge kan bygges. Når jeg så dette indre bildet tror jeg også at jeg fikk ordene fra Hab 3,6: "Han stiger fram og ryster jorden. Han ser opp og folkene skjelver. De evige fjell sprenges i stykker. De eldgamle hauger synker sammen. Hans gange er som i eldgammel tid." Vi lever i en tid hvor Herren ryster alt, for at det ekte skal bli stående. "Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,26-29)

Skal vi se samordnede bønneinitiativ over hele Norge og for hele Norge er det mange ting som må rystes, og kanskje til og med legges ned. Til det trengs det både et Guds under og mye nåde, og ikke minst en djervhet hos bønnefolket til å gjøre det Herren vil. Kan vi stå sammen om at det underet kan skje? Skal Gud få gjøre noe i blant oss må Han knuse stoltheten vår. Religiøs stolthet er et fjell som må falle før vi blir forberedt på å ta imot hele Kristi fylde. Johannes Døperen proklamerte: "Hvert fjell og hver haug skal senkes." (Luk 3,5) Stolthet er et slikt fjell. I Luk 1,52 leser vi: "Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små."