Østkirkens største hymnedikter

I dag minnes vi den hellige Johannes av Damaskus (f.ca 675), kanskje den største hymnedikteren i Østkirken. Han var født i en velstående kristen arabisk familie, som sønn av Johannes Mansur, den innflytelsesrike kristne finansministeren ved kalifens hoff i Damaskus. Johananes ble døpt som barn, og ble oppdratt av Kosmas, en siciliansk munk, som muslimene hadde tatt til fange og ført til Damaskus. Han ble kjøpt fri av Johannes Mansur for en stor sum penger. Stillingen som finansminister så ut til å gå i arv, så Johannes etterfulgte faren og arvet også det navnet som araberne gav ham: al Mansur. Han var finansminister i noen år, men så inntar kalifen en mer fiendtlig holdning til de kristne, og Johannes drar sammen med sin adoptivbror, Kosmas Melodus til Israel, hvor de blir opptatt som munker i klostret Mar Saba i det ville bergområdet mellom Jerusalem og Dødehavet.

Snart var Johannes, sammen med broren, i all sin ledige tid svært travle som forfattere av både hymner og teologiske verker. Patriark Johannes V av Jerusalem ble snart oppmerksom på disse to meget begavede og høyt utdannede brødre, og ønsket å ha dem i sitt presteskap. Først gjorde han Kosmas til biskop av Majuma ved Gaza, ca 743, og deretter gav han Johannes prestevielsen, ca 726, for så å ta ham med til Jerusalem. Kosmas var biskop frem til sin død, men Johannes vendte tilbake til klosteret, og der levde han til sin død. Han skrev teologi og poesi. Ofte spurte patriark Johannes han om råd, og da stadig flere biskoper gjorde det samme, ble Johannes snart en av de mest innflytelsesrike menn i landet.

Det viktigste skrifet til Johannes av Damaskus er Pege gnoseos, "Kunnskapens kilde", som består av tre deler: Første del behandler filosofiske spørsmål, andre deler kjetteri og den tredje del, den ortodokse tro. Dette er den mest omfattende fremstilling av den kristne tro som er gitt av de greske kirkefedre, og den ble mye brukt og hadde stor innflytelse på vesten i middelalderen. Den omhandler blant annet treenigheten, inkarnasjonen, realpresensen i eukaristien.

Johannes av Damaskus var en ivrig forkjemper for ortodoks, khalkedonsk tro mot monofysittene. Hans salmer synges ennå i den greske liturgi. Da keiser Leo III (717-741) utstedte det første ediktet som beordet ødeleggelse av de hellige bildene, var Johannes sammen med patriark Germanos av Konstantinopel og pave Gregor II, en av hovedforsvarerne for bruken av dem i Gudsdyrkelsen. I den forbindelse skrev han: "Det er ikke bildet vi tilber, men det som det representerer, æren som blir bildene til del, går til den ene Gud som er avbildet." Han skjelnet klart mellom proskynesis (venerasjon) av ikoner, relikivier, hellige gjenstander og andre kristne, og latreia (tilbedelse), som gjelder Gud alene.

Johannes døde rundt år 749 i Mar Saba, angivelig 104 år gammel. Hans grav ble besøkt i Mar Saba frem til 1100-tallet. Deretter forsvant hans relikvier, muligens ble de brakt til Konstantinopel, men der gikk de tapt.