Idag feirer vi minnet om den hellige Cuthbert av Lindisfarne, biskop og bekjenner, død 687. Jeg synes det er spesielt interessant å lese om arven fra kelterne, for det er jo herfra vi fikk den kristne tro til landet.
Som gutt gjette Cuthbert sauer i høydene over Leader Water. Som 17-åring hadde han i slutten av august 651 en visjon av engler som fulgte en sjel til himmelen. Senere fikk han høre at den hellige Aidan av Lindisfarne hadde dødd den kvelden i Bamburgh, og det fikk ham etter legenden til å innse sitt kall, men han ser ikke ut til å ha oppgitt verden fullstendig. Det har vært antydet at hadde blitt innkalt for å kjempe på northumbrisk side mot hæren fra Mercia, for da han kom til porten i klosteret Melrose og ba om å bli opptatt blant munkene, kom han til hest og bevæpnet med en lanse. Det skal ha skjedd senere i 651, men hvis han var soldat, var det trolig i krigen mot den hedenske kong Penda av Mercia (632-54), som endte med slaget ved Winwaed i 654, da Penda ble beseiret og drept.
Cuthbert ble ikke munk på det berømte Lindisfarne som man kunne ha ventet, men i deres datterhus Melrose ved elva Tweed. Der ble han munk under den hellige abbed Eata, og han ble spesielt ivaretatt av prioren, den hellige Boswell (Boisil), som han må ha kjent og satt pris på fra før, for det var på grunn av ham at han valgte Melrose. Eata var borte da Cuthbert ankom, men prioren sto tilfeldigvis ved klosterporten, og han sa til de andre munkene: «Se Herrens tjener». Det var Boswell som tok imot ham og underviste ham om Bibelen og mønstrene for et fromt liv. Da han hadde forsikret seg om hans kall, ba han abbeden om tillatelse til å gi ham tonsuren og ta ham opp i kommuniteten. Cuthbert satte seg fore å ikke bare følge det vanlige monastiske livet, men å overgå de andre. Men han kjente sine begrensninger: Han ga opp sterk drikke, men ikke sine måltider, og det var på grunn av det manuelle arbeidet han var forventet å gjøre.
I 660 fikk abbeden land til et nytt kloster av kong Alcfrid (Alcfrith) av Deira (656-64), som var medregent for Deira under sin far kong Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Klosteret Ripon ble bygd på en høyde der elvene Ure og Skell møtes. Eata dro dit som abbed i 661, og han utnevnte den ennå unge Cuthbert til en del av grunnleggergruppen. Han fikk den følsomme stillingen som gjestemester. Han passet bra i denne stillingen, for Beda beskriver ham som åpen og vennlig og han kom lett i kontakt med gjestene.
I likhet med mye av århundret var befolkningen på denne tiden jevnlig hjemsøkt av epidemier, «pesten». Da Eata og Cuthbert vendte tilbake fra Ripon fordi de ikke ville la seg påtvinge de romerske skikkene, ble Cuthbert rammet av pesten og var døden nær. Men Boswell, som hadde etterfulgt Eata som abbed av Melrose, profeterte at Cuthbert skulle overleve pesten, men at han selv skulle dø av den. Da Cuthbert hørte at munkene hadde holdt vigile hele natten for at han skulle komme seg, sto han opp av sykesengen, overbevist om at slike bønner ikke kunne være forgjeves. I virkeligheten sto han opp alt for tidlig, og hans helse skulle alltid lide under konsekvensene av det, men trolig var det hans ungdom som gjorde at han klarte seg gjennom det verste.
Men Boswell ble rammet av pesten. Han forutsa at han kom til å dø om syv dager, og i denne tiden leste han og Cuthbert sammen Boswells favoritt, nemlig Johannesevangeliet. Beda sier at de to unngikk kontroversielle spørsmål og heller konsentrerte seg om spørsmål om «tro bevirket gjennom kjærlighet». Før Boswell døde, kom han med sin mest berømte profeti, da han forutsa Cuthberts opphøyelse til bispeverdigheten og den store innflytelsen han ville få på den northumbriske Kirken, men dette holdt den unge mannen omhyggelig for seg selv.
Etter Boswells død den 7. juli 661 ble Eata igjen abbed og Cuthbert overtok som prior. Kanskje i en samvittighetsfull imitasjon av Boswell kombinerte han de neste årene et ivrig monastisk liv med lange misjonsreiser, på hesteryggen eller til fots, til de fjerneste delene av landet mellom Berwick og Galloway. Dette var for å betjene de spredtboende menneskene og holde kristendommens ånd levende blant dem, for på den tiden var landet herjet av en sykdom som var kjent som «den gule pesten», og Beda forteller at folk da begynte å ty til trolldom og amuletter igjen. Reisene varte fra en uke til en måned av gangen og hans åpenhet og manifesterte godhet vant mange for Kristus. Byen Kirkcudbright («church of Cuthbert») i skotske Dumfries and Galloway er vitne om utstrekningen av hans innflytelse. Andre stedsnavn som bærer hans navn er Cotherstone i North Yorkshire og Cubert i Cornwall.
En historie som fortelles om ham mens han var prior i Melrose, illustrerer hans målbevisste jakt på selvovervinnelse gjennom bønn og bot i det skjulte. Han var bedt av abbedissen av Coldingham om å besøke kommuniteten og snakke til dem om gudelige spørsmål. Cuthbert var alltid velvillig til forespørsler om hjelp fra kvinner, så han reiste til klosteret. Mens han var der, tilbrakte han natten i bønn som vanlig, men i den iskalde sjøen med vann opp til halsen. En annen munk, som var nysgjerrig på hva han drev med, hadde fulgt etter ham, og til sin forbløffelse så han at da Cuthbert kom opp av vannet, kom to otere for å tørke og varme hans lemmer, slik at han var klar til å være til stede ved tidebønnen i kirken.
Cuthberts biografer forteller om mange mirakler som hans medfølelse for andres lidelser fikk ham til å utføre, men tiltrekningen mot stille bønn begynte nå å dominere hans liv. Biografien av en munk fra Lindisfarne sier at han gjorde et forsøk på å bli eneboer allerede mens han bodde i Melrose, men at Eata ba ham om i stedet å bli med til Lindisfarne (nå Holy Island), en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann.
Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» (eller skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller «keltiske») kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. På den tiden var Oswiu konge av Northumbria (655-70). Som ung mann hadde han tilbrakt en tid i eksil i Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt i klosteret på øya Iona (Hy) i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. I Irland fikk han sønnen Aldfrid (Aldfrith) med den irske kvinnen Fina. Aldfrid ble senere konge av Northumbria (685-704).
Kong Oswiu hadde oppmuntret munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Det samme gjorde den hellige Finan av Lindisfarne (d. 661), som på det sterkeste motsatte seg fornyerne fra Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i resten av Europa. Finan motsto alle argumenter, men han gikk til slutt med på at den hellige Wilfrid av York fikk reise fra Lindisfarne til Roma.
Kongen innkalte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele England. Finans etterfølger, den hellige biskop Colman av Lindisfarne, var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, sammen med den mektige abbedisse Hilda av Whitby og biskop Cedd av Lastingham, som imidlertid prøvde å opptre som megler mellom de to sidene. Det romerske partiet ble ledet av den hellige Agilbert av Paris, som tidligere var biskop av Dorchester, men han ba Wilfrid, som han nylig hadde viet til prest, til å være hovedtalsmann på hans vegne, ettersom hans eget kjennskap til gammelengelsk var ufullkommen. Andre på den romerske siden var den hellige Ronan, dronningens kapellan Romanus og Jakob Diakonen, som hadde blitt værende i Swaledale etter at den hellige Paulinus av York flyktet fra Yorkshire.
Wilfrid talte varmt for den romerske og vesteuropeiske tradisjonen. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. Hilda og Cedd aksepterte avgjørelsen, noe som bidro til å hindre splittelse. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England. Men biskop Colman av Lindisfarne gikk av i protest mot vedtakene på synoden i Whitby og vendt tilbake til Iona sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske, og de tok den hellige Aidan av Lindisfarnes levninger med seg.
Den hellige Tuda ble konsekrert til northumbrisk biskop etter Colman, men han døde kort etter. Like etter ble det northumbriske bispesetet flyttet til York av Wilfrid og embetene som abbed og biskop ble skilt. Eata hadde akseptert vedtakene fra Whitby og etterfulgte Colman i 664 som abbed av Lindisfarne. Det var etter Colmans egen anmodning, siden Eata var en elev av Aidan. Cuthbert fulgte Eata til Lindisfarne og ble prior i klosteret der. Det skulle bli en vanskelig oppgave, for de gjenværende munkene var opprørte, uten at vi helt kjenner grunnen. De irske i Northumbria kan ha følt seg truet av Wilfrid og hans tilhengere, for han var også ivrig etter å innføre den hellige Benedikts regel, mens det var noen munker på Lindisfarne som heller ville holde seg til de gamle skikkene. Cuthbert gikk nå inn for de romerske skikkene i henhold til vedtakene i Whitby, og ved tålmodig standhaftighet vant han gradvis munkene over til sitt syn. Dermed var blitt et benediktinsk kloster(Ordo Sancti Benedicti – OSB).
Cuthbert utvidet sitt misjonsarbeid sørover til folket i Northumbria og Durham. Men av natur var han eneboer, og han bodde en tid alene på det som nå heter St. Cuthbert's Isle i umiddelbar nærhet av Lindisfarne. I 676 trakk han seg tilbake fra embetet som prior, og i forståelse med abbed Eata og de andre brødrene flyttet han til den lille isolerte øya Inner Farne, hvor Aidan hadde pleid å tilbringe fasten, for å leve i nesten fullstendig ensomhet. Cuthbert var spesielt interessert i fugler og dyr, og i sine ensomme stunder ble han venner med øyas ærfugler, som nå populært kalles St. Cuthbert's ducks, og med et kjælenavn i nordøst som «cuddy's chickens». Passende nok er alle Farne Islands, som en gang ble regnet å stå spesielt under Cuthberts beskyttelse, nå naturreservat for fugler, seler og andre dyrearter. De små skjellene som finnes bare på Inner Farne, er tradisjonelt kalt Saint Cuthbert's Beads (perler), og sjøfolkene sier at de er laget av ham. Denne tradisjonen er inkorporert i Sir Walter Scotts Marmion.
På landsiden av Inner Farne var det bare en steil fjellskrent, mens det på sjøsiden var en strand med en mulig havn, men ingen ting som brøt synet av horisonten i det fjerne. Men Cuthbert bestemte seg for at også den måtte fjernes. Han bygde seg et rundt hus, gravd så dypt ned i klippen at golvet var under bakkeplanet. Veggene var bygd så høyt at eremitten bare kunne se himmelen. Huset inneholdt to rom, et kapell og et oppholdsrom. Besøkende fortsatte å komme til ham på Inner Farne fra Lindisfarne og andre steder, og han bygde et større gjestehus nær øyas havn for å huse dem. I begynnelsen hjalp brødrene ham med å bygge husene og ga ham forsyninger, men han foretrakk å dyrke sin egen mat fremfor å bli betjent på andres bekostning. Jorden var skrinn så han kunne bare dyrke bygg, og det levde han av. Gjennom de besøkende ble hans fromhet og andre kvaliteter berømte.
Bare en gang forlot han øya, og det var i 684 for å møte den hellige Elfleda, kong Oswius datter, på Coquet Island. Han fortalte henne da at hennes bror, kong Egfrid (Ecgfrith) (670-85), ville dø innen et år og at hennes halvbror Aldfrid (Aldfrith) (685-704) ville etterfølge ham. Senere ble hun helbredet for en lammelse av Cuthberts belte. Under møtet på Coquet Island bønnfalt hun ham om å akseptere et bispesete som hennes bror kongen var ivrig etter å gi ham. Kort etter ble det holdt en synode i Twyford i 684 i nærvær av kong Egfrid og presidert over av den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury, og den valgte enstemmig Cuthbert til biskop av Hexham, etter at synoden like før hadde avsatt den forrige biskopen, Tunbert av Hexham (681-84).
Det ble sendt beskjed til Cuthbert, men eneboeren reagerte ikke, for han var uvillig til å forlate sin eneboerøy for det store northumbriske bispedømmet. Da dro kong Egbert sammen med den hellige biskop Trumwin av Abercorn og andre medlemmer av synoden til Inner Farne og bønnfalt ham i Herrens navn om å akseptere utnevnelsen. Da ga han motvillig etter og ble konsekrert i York påskedag 685 av erkebiskop Theodor i nærvær av seks biskoper. Imidlertid dro han rett derfra til Melrose for å møte Eata, som selv hadde vært biskop av Hexham fra 678 til han ble biskop av Lindisfarne i 681 og viste bedre enn de fleste hva man ba hans tidligere prior om. Han tilbød Cuthbert å selv overta bispedømmet Hexham og overlate sitt bispesete Lindisfarne til ham, kanskje fordi dette bispedømmet var mer avsidesliggende og kjent for Cuthbert, og dette gikk Cuthbert med på. Han ble bare biskop av Lindisfarne, ikke abbed for klosteret der. Eata døde allerede i 686 av dysenteri og Cuthbert selv døde året etter.
Som biskop fortsatte Cuthbert «å være den samme mannen som han var før», som drevet av nestekjærlighet viet seg helhjertet for sin flokk. Han forkynte, hjalp med almisser og råd, besøkte alle deler av sitt store bispedømme og tok seg av ofre for pesten som hjemsøkte landet. I sin samtid hadde han ry som en profet og undergjører i Guds navn, ved en anledning helbredet han en kvinnes døende spedbarn med et kyss. Han fikk i sin levetid navnet «Britannias undergjører», og dette navnet beholdt han etter alle miraklene ved hans grav. De rikelige samtidige kildene for hans liv og karakter viser en mann av usedvanlig sjarm og praktiske evner, som gjorde et dypt inntrykk på alle mennesker. Det er ikke for ingenting at Beda så ofte referer til ham som «Guds barn».
Få uker etter sin bispevielse besøkte han Carlisle på sin første visitasjonsreise. Da fikk han plutselig, ved en guddommelig åpenbaring, underretning om at Northumbrias hær ville bli slått og at kong Egfrid ville dø i slaget. Han forberedte dronning Ermenburga (Eormenburh) på dette, og etter at kongen falt i et slag mot pikterne i 685, ga han henne sløret. Ved sitt besøk i Carlisle i den anledning traff han sin gamle venn og eremittkollega, den hellige Herbert, for siste gang. De pleide å møtes en gang i året, men nå gjorde Cuthbert det klart at dette ville bli deres siste møte. Overveldet av sorg tryglet Herbert sin venn om å be om at de ville bli forent i døden som de hadde vært forent av vennskapsbånd mens de levde, og Cuthbert gikk med på det. De skulle få den nåde å dø samme dag og i samme time.
Cuthberts episkopat varte bare to år, og da følte han at døden nærmet seg. Han feiret julen 686 sammen med munkene på Lindisfarne som en farvelhandling, og deretter trakk han seg umiddelbart tilbake til ensomheten på Farne. Munkene så ham av gårde, og en av dem dristet seg til å spørre om når de ville se ham igjen. Han svarte: «Når dere bringer mitt døde legeme tilbake». De siste knappe tre månedene av sitt liv var han på Farne og forberedte seg på døden. Han fikk ofte besøk av munkene i denne tiden. Den 27. februar ble han syk, og morgenen etter kom abbed Herefrid innom for å si at han vendte tilbake til Lindisfarne. Han fant Cuthbert åpenbart syk, men trodde at han led av en gammel lidelse. Til hans forbauselse begynte Cuthbert å instruere ham om sin egen begravelse. Da han hørte dette, spurte han om han ikke skulle etterlate noen munker for å pleie ham, men Cuthbert nektet. Abbeden og munkene forlot øya, men Herefrid var urolig og ba kommuniteten om å be for sin biskop i hans siste timer.
Deretter hindret en storm i fem dager Herefrid fra å komme tilbake, men da han endelig kom i land på Inner Farne, fant han Cuthbert i gjestehuset ved havna, hvor han hadde krøpet til tross for stormen og sin egen svakhet. Han hadde gjennomgått harde prøvelser i den stormfulle periode på fem dager, men abbeden torde ikke å spørre om detaljer og hvorfor han hadde krøpet til gjestehuset. I stedet gjorde han hva han kunne for å dekke Cuthberts fysiske behov. Han ble båret tilbake til sitt eget hus. Han ønsket å bli gravlagt på øya, men han ga etter for abbedens og munkenes bønnfallelser, som ønsket at hans bein skulle hvile blant dem i klosteret. Han sa: «Dere skal gravlegge meg svøpt i det linkledet som jeg har lagt unna til liksvøp, av kjærlighet til abbedisse Werca [den hellige Ebba den Eldre], Guds venn, som ga det til meg».
Han mottok sakramentet og døde fredfullt, samme natt like over midnatt, den 20. mars 687, sittende med hendene løftet og øynene vendt mot himmelen. En munk klatret straks opp på toppen av klippen, der det i dag står et fyrtårn, for å signalisere nyheten til kommuniteten på Lindisfarne ved å svinge med fakler. Cuthbert ble gravlagt på Lindisfarne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar