Går glipp av Kirkens største høytid

Påsken er Kirkens største høytid, og over hele verden går tusenvis av kristne inn i påskedramaet, og tar del i det som skjedde, denne langweekenden som forandret verden. De siste årene har jeg lagt merke noe forunderlig. I en del av de såkalte pinsekarismatiske menighetene i Norge, tar man påskeferie. Den eneste sammenkomsten man har er 2.påskedag, og da gjerne på kvelden. Det er sikkert ulike årsaker til dette. En av dem er at antallet unge mennesker som er medlemmer i disse menighetene, er forholdsvis stort, og disse skal til fjells for å stå på ski. Påsken for dem er Kvikklunsj, appelsiner, pølser og afterski. Så rekker man kanskje hjem til kveldsmøtet 2. påskedag. En annen årsak er at feiringen av kirkeåret har liten eller ingen betydning. Noen av dem vil vel også si at det blir vel religiøst å feire en høytid som påsken, og at man fokuserer på budskapet om oppstandelsen hele året. Disse menighetene ser bort fra at storparten av Norges befolkning reiser ikke til fjells i påsken, de er faktisk hjemme. De gir bort en fantastisk mulighet til å presentere det viktigste budskapet av alle, for alle de som nettopp sitter hjemme i påsken. De stikker seg også ut fra flesteparten av verdens kristne som feirer påske, og følger hele dramaet dag for dag. Og, sist, men ikke minst: menighetens medlemmer får sjelden, kanskje aldri, ta del i hva Skjærtorsdag og Langfredag innebærer, fordi det finnes ingen undervisning om dette i menigheten. Jeg synes det er trist, og for meg er det et vitnesbyrd om at ski, sol, brunfarge betyr mer, enn å ta del i den skatt som Kirken har ivaretatt siden begynnelsen. Personlig gleder jeg meg veldig til å ta del i gudstjenester, lese Evangeliene, og leve med i Jesu lidelseshistorie og Hans triumferende oppstandelse.