Sadhu Sundar Singh er ofte blitt kalt Indias apostel. Denne Kristus-mystikeren har hatt stor betydning for mitt eget kristenliv. Jeg tenker en del på denne mannens tjeneste i disse dager, når vi hører om uroen i Nepal. Nå var det det lukkede land Tibet som lå spesielt på sadhuens hjerte. I sin typiske safrangule kjortel kjempet han seg fram i Himalayas ublide fjellverden for å bringe evangeliet om Jesus Kristus til tibetanerne. Lik Hudson Taylor som kledde seg i kinesiske klær, ville Sundar Singh formidle evangeliet i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form og tradisjoner. Det var da også på en misjonsreise hit at han plutselig forsvant. Ingen vet noe om hans endelige skjebne her på jorden. Aviser over hele verden, fra Australia til Norge, fra Japan til Amerika, brakte nyheten om at saddhu Sundar Singh var savnet. Han var ikke kommet tilbake fra sin siste farefulle reise til Tibet. Man lette, bad og håpet, men han var og ble forsvunnet. Dette skjedde i 1929.
Sadhu Sundar Singh, som først og fremst var en bønnens mann, var også på besøk i Norge. På forsatsbladet i hans Nye testamente hadde han skrevet: "Nepal 7. juni 1914: Ved Kristi nærvær er mitt fengsel blitt til en velsignet himmel: hva skal da Hans nærvær gjøre for meg i himmelen som kommer?" Da han oppholdt seg i sitt hjem i Darjeeling (der den gode tea'en kommer fra!) delte han dagen sin inn i tre deler, som var typisk for hele hans liv: Den første delen brukte han til å preke i landsbyene i nærheten, den andre til å samtale med studentene ved St. Stephens College i Dehli som var på sommerferie der, og den siste delen av dagen brukte han til bønn og Kristusmeditasjon. Han ble en gang spurt av en forfatter som samlet stoff om denne Kristus mystikerens liv: "Hvis du hadde en uke helt for deg selv, hvordan ville du da bruke den? Ville du tilbringe den i bønn eller ville du reise rundt og evangelisere?" Sundar svarte: "Kan vi drikke bare vann eller spise bare mat en hel uke? Nei, vi trenger både mat og drikke."
En gang det var snakk om bønnens plass i det kristne livet, sa han: "En dag satt jeg på elvebredden og betraktet noen fisker som svømte opp til overflaten og åpnet gapet. Jeg trodde de gapte slik fordi de ville spise de mindre fiskene, men en som er ekspert på disse tingene, fortalte meg senere at de er nødt til å gå opp til overflaten etter luft selv om de til en viss grad kan puste under vann. Slik som disse fiskene, selv må også de kristne fra tid til annen heve seg opp over hverdagens mas og jag for å komme nærmere Gud, selv om de nok har forbindelse med Ham ellers også.." Han kunne fortelle at han kunne be både tre og fire timer daglig, andre dager mindre. Utgangspunktet for bønnen hans var et skriftsted, som dannet grunnlaget for meditasjonen, og meditasjonen ble avløst av en periode hvor han tenkte tilbake på hva som var skjedd med ham.
Jeg kommer tilbake til mer stoff om Sadhu Sundar Singh senere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar