Englene kjemper sammen med oss

"Er de (englene) ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?" (Hebr 1,14)

De siste dagenes strid for, ikke bare å holde stillingen, men rykke fram og kreve tilbake det som rettmessig er vårt på grunn av Jesu død og seier på korset, har på nytt gjort meg oppmerksom på at vi ikke har kamp mot mennekser, men mot "maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12) Midt oppe i dette er det viktig å vite at man står på den seirendes side, at Han har utrustet oss for kamp, og at Han sender sine engler med - sine mektige stridsengler. Vi er ikke alene! Dessuten forteller 1.Joh 4.4 oss følgende: "For han som er i dere, er større enn han som er i verden."

Mange kristne er fornøyd med at Bibelen inneholder mange løfter, men vi er også kalt til å ta disse løftene i eie og vandre i dem! Guds ord har vi fått for å bruke! Akkurat nå har vi hengt opp et spesielt bibelsted på kjøkkenet, som er det Guds løfte vi har grepet tak i, og som vi proklamerer høyt her i huset som en del av den åndelige striden vi er involvert i. I Jes 42,13 finnes det et fantastisk løfte som omhandler vår kamp mot maktene, myndighetene, verdens herskere og ondskapens åndehær å gjøre: "Herren skal gå ut som en mektig mann. Han vekker Sin nidkjærhet som en stridsmann. Han skal rope, ja rope høyt. Han viser Sin makt over Sine fiender." (Oversettelsen Bibelen Guds Ord)

Ellers lever vi her i huset i deler av Salme 18 for tiden, spesielt versene 29-35: "Ja, du lar min lampe skinne! Herren min Gud lyser opp mitt mørke. For ved deg stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer. Gud - hans vei er fullkommen. Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham. For hvem er Gud foruten Herren? Og hvem er en klippe, uten vår Gud? Den Gud som omspenner meg med styrke og gjør min ferd ulastelig, han gir meg føtter som hindene og setter meg på mine høyder, han lærer opp mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen."

Salme 18 viser oss at det er to åndelige utviklingstrinn når det gjelder åndelig krigføring. Forståelsen av dette er viktige nøkler for å kunne være en overvinner. For det første må vi tillate at Gud renser oss for våre synder. Det står her i Salmen at Gud er den som "gjør min ferd ulastelig". Det må til en større grad av renhet i våre liv. Alt det som ikke er Gud velbehagelig må vekk! Vi må ta et oppgjør med vår lettvinte omgang med synd, vi må bekjenne vår feighet når vi tar større menneskelige hensyn enn vi har ærefrykt for den tre ganger hellige Gud. Og for det andre så må vi kjempe i Herrens styrke - ikke vår egen. Vi må ikke løpe foran Gud, men akkurat som en hind (et hjortedyr) plasserer sin bakre fot nøyaktig i avtrykkene til sin fremre fot, så må vi lære oss til å sette våre føtter i sporene til Herren som har gått foran oss! Spesielt gjelder dette når Han setter oss på "sine høyder", med andre ord når vi trer inn på et høyere åndelig nivå i vår kamp.

Et av de viktigste våpen vi har fått er vår åndelige autoritet. Det er en forskjell mellom bønn og utøvelse av åndelig autoritet. Jeg tror fullt og fast på dette å utøse sitt hjerte i bønn til Gud, og å be Herren ta seg av djevelen. Å be om guddommelig hjelp i farens stund er både etter Skriften og også effektivt. Men det finnes også avgjort tider, når Herren krever av oss at vi utøver Kristi autoritet. I slike tilfeller, kan Den Hellige Ånd befale oss å forandre angrepsmetode: fra bønn i Jesu navn, til å konfrontere de demoniske maktene som kommer imot oss.

Men istedenfor å fungere i Kristi autoritet, så feiler vi i vår bedømmelse av den situasjonen vi står midt oppe i, og konfronterer dermed ikke fienden. Det er denne passive stillingen som hindrer oss oftest fra å være effektive i åndelig krigføring. Jeg tror at dette er den primære årsaken for den slitenhet mange opplever i Kristi forsamling idag. Enkelte av oss, slår oss til ro med den situasjonen vi er oppe i, istedenfor å rykke framover til seier. Vi ber Gud om å la djevelen vike fra oss; mens Herren på sin side ber oss om å sette etter våre fiender, og spre dem som støv! Du forstår at den holdningen vi er kalt til å ha som åndelige krigere, er blitt nøytralisert av vår passivitet. I det øyeblikket vi får et lite opphold i striden og opplever fred, så begynner vi å omgjøre våre sverd til plogskjær. Men Gud kaller oss til å være åndelige bønnekrigere. Det er interessant å se at de som virkelig vil stå opp for Herren i vår tid og kjempe, de blir foraktet og sett ned på av andre kristne. Enkelte ser på kristne som beveger seg i den autoritet som Kristus har gitt dem, som om det nesten er noe syndig over dem, og at de læremessig er helt ute på landet. Merkelig hvordan djevelen kan blinde oss, og etterlate oss sovende. Det å ha tillit til, og overbevisning om kraften i Guds ord, er ikke synd. Det å utøve sin tro er heller ikke uforsvarlig. Det å stå på Guds løfter når andre flykter, er heller ikke idioti eller overmot. Men slik er det blitt i enkelte sammenhenger. Så dypt er vi falt fra den bibelske standarden!

Vi må be med åpenbaring, mot og tillit, og på samme måte må vi handle når Herren kaller oss til strid, og stå ansikt til ansikt med vår fiende. Vi gjør dette ved at vi tar opp våre åndelige våpen og bruker dem aktivt.