"Menighetsfellesskapet skal være som en by som ligger på et fjell, med lys som skinner ut av vinduene ut over hele landet, så alle som ser det vil forstå: Det finnes en enhetens by, en enhetens kirke (Matt 5,14) Dette er Jesu kall til vår tid, at menigheter bygget på enhet, blir en virkelighet - forsamlinger hvis lys av perfekt enhet, rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd, lyser ut over verden." (Eberhard Arnold i Rhön Bruderhof, 12.august 1925)
"Vi ber Den Hellige Ånd om at Lysets og Kjærlighetens Kirke må skinne ned på oss gjennom århundrende, og at vi må være fullstendig forent med den. Vi ber om at Menighetens Ånd må bli utøst over oss med all sin kraft, slik at den setter oss i brann. Vi ber om at vi i vår ydmyke stand må bli brukt på en hvilken som helst måte Ånden ønsker av oss, ikke der hvor vi ønsker å være. Vi ønsker ikke å gjemme oss selv, men lengter etter å bli brukt hvor som helst Gud, som råder over verdens gang, ønsker å bruke oss. Vi ber om å bli ledet på en slik måte at ilden Han har tent i oss, må fullføre sin gjerning." (Eberhard Arnold i Rhön Bruderhof, 3. juni 1933)
Hei!
SvarSlettJeg er klar over at dette ikke er et debattforum, men finner bloggen, og spesielt trosvandringen din så interessant at jeg tillater meg å forsøke å stille noen spørsmål.
1. Hvis du på noen måte skal vektlegge den kirkelige tradisjon, kommer man ikke utenom å akseptere de Deuterokanoniske skriftene som en del av kanon.
www.katolsk.no har en artikkel om nettopp dette som klart og tydelig sier at dette nærmest er første bud om man ikke skal avskrive Tradisjonen. Og her snakker vi selvsagt før konstantin, og før det store skisma.
2. Hva slags forhold har du til katolsk, og ortodoks karismatikk?
En artikkel i dagens Vårt Land kan være et godt utgangspunkt.
For hvis du er positiv til dette, så må jo denne dimensjonen være en veldig berikelse som mangles totalt i den evangelikale verden.
Man kan nesten si at de evangelikale i tilfellet går glipp av hovedstrømningen innen karismatikk på verdensbasis.
Andre refferansepunkter kan være www.profeti.dk, og den ortodokse profetskikkelsen Vassula som jeg forstår at i dag er godkjent av Den Katolske Kirke, og hadde interessant nok en slags kampanje eller lignende i Københavns største pinsemenighet.
3. Hva mer konkret er din tanker rundt helgen-kultusen, og tilsvarende også dette med skyttsengler, og andre engler som åpenbarer seg i ortodoks, katolsk, og koptisk tradisjon og nåtid?
4. Dette er langt mer personlig. Kan du identifisere deg med Stigmata-fenomenet, og den katolske forståelsen av å "lide for kristus"?
Takk for svar på forhånd, men ikke slit ut helsa, eller psyken på å gi svar :-)
Spesielt det siste regner jeg ikke med noe svar på ettersom at det kan treffe punkter jeg selv ikke ser at er ømme.
Hei, takk for spennende spørsmål! La meg først si litt om min egen åndelige "utvikling". Jeg ble en kristen i 1972, og er et barn av den såkalte Jesusvekkelsen. I 1988 møtte jeg for første gang en ortodoks munk. Da hadde jeg allerede lest en del av romanene til Fjodor Dostojevskji og "En russisk pilegrims vandring", som er en bok om Jesusbønnen. En gryende lengsel, som bare er blitt sterkere med årene, etter uttrykk for sant autentisk kristenliv, var lagt. Gjennom årenes løp har jeg hatt den store glede av å lese mye ortodoks, katolsk, koptisk og keltisk teologisk litteratur, som har vært til stor berikelse for mitt eget kristenliv. Dette samtidig med at jeg har gjort noen dypdykk i mye av den litteratur som tilskrives den såkalte radikale delen av reformasjonen. Jeg er klar over at dette er en "salig blanding" av likt og ulikt, men det er likevel en del av min troshistorie. Samtidig er jeg glad for at jeg har møtt mange spennende menensker, som har etterlatt tydelige spor i mitt liv, spor som ikke kan viskes ut og som har fått prege meg om min egen utvikling. Mitt eget ståsted er blitt sikrere og jeg er tryggere på min egen overbevisning og tradisjon gjennom dette.
SvarSlettLa meg forsøke å svare på dine spørsmål:
1. Mitt forhold til de såkalte Deuterokanoniske skriftene er uavklart. Jeg forholder meg foreløpig til dem, som enkelte av reformatorene, at de er nyttige å lese. Derimot er jeg veldig glad for at jeg tidlig ble gjort kjent med både ørkenfedrene og ørkenmødrene, kirkefedrene og mye annet av den litteratur som tilhører den udelte kirke. Flere av disse, som Evagrios av Pontus og Isak Syreren er mine daglige følgesvenner. Fra det fjerde århundre var den egyptiske ørken et hjem for tusenvis av munker og nonner som gjorde ørkenen til et sted for Gudserfaringer. Det som er mindre kjent er at tusen år senere søkte like mange mennesker ut i de dype russiske skogene, for å søke ensomheten i den hensikt å leve i Gudsnærværet. Mye av det enkelte av disse menneskene har skrevet er rent forfriskende vann, som vel slukker din tørst, men skaper ny tørst etter mer!
2. Jeg har gjort egne erfaringer med dette i forbindelse med mine gode kontakter i Romania. Innenfor den rumensk ortodokse kirke finnes det en sterk fornyelsesbevegelse som kalles Herrens Arme. I denne sammenhengen vet jeg at 6-7 uhelbredelig syke med langt fremskreden kreft, ble momentant helbredet når noen munker la hendene på dem og ba, for en tid tilbake. Selv har jeg fått profetiske ord fra denne sammenhengen som har gått bokstavelig i oppfyllelse. Når jeg skulle slutte som pastor på Lillehammer, bad jeg Herren om en bekreftelse på at jeg valgte rett. Samme dag jeg tok beslutningen, en belslutning ingen andre enn meg selv kjente til og ingen visste heller at jeg hadde bedt om en stadfestelse, ringer telefonen kl. 21. En mann som tilhører Herrens Arme sier: "Jeg har bedt for deg, og Gud sa til meg at jeg skulle ringe deg. Gud sa du venter på en bekreftelse!" Da jeg spurte denne mannen om Herren hadde sagt noe mer til ham, svarte han: "Han sa du skulle slutte som pastor på Lillehammer, fordi Han har noe annet for deg." En uke senere ble dette profetiske ordet bekreftet av en vietnamesisk pastor jeg aldri tidligere hadde møtt, og som ikke visste noe om meg. Han gjentok nesten ord for ord det samme som min ortodokse venn fra Romania kom med! Jeg er enig med deg: Mange ortodokse, katolske eller koptiske brødre og søstre er rikt utrustet med Åndens gaver.
3.Jeg leser Hebr 12,1 om den store skyen med vitner vi har rundt oss, og tenker slik: Den himmelske og den jordiske menigheten er like verkelig. Mange av de som har gått foran oss, har etterlatt seg eksemplet av et hellig liv, verd vår takknemlighet og etterfølgelse. Når jeg står foran ikoner som forestiller hellige menn og kvinner, gir det meg inspirasjon til å overgi mitt liv på en enda dypere måte i Guds hender.
4.Ja, jeg kan identifisere meg med dette mysterium som kalles å lide for Kristus og kirken. Apostelen Paulus taler jo om dette i Kol 1,24: "Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken." To av de mest kjente tilfellene av stigmata er Frans av Assisi og Padre Pio. En av de som fikk stor betydning for den åndelige utviklingen til en av mine åndelige følgesvenner, Broder Charles av Jesus, var en giktbrudden katolsk prest i Paris. Av og til lar Herren oss gå igjennom mye lidelse, som vi ikke kan forklare. Hos noen går dette virkelig dypt i deres identifisering med den lidende Kristus.
Håper dette gav svar på noe av det du er inne på. Hører gjerne fra deg. Ønsker en ordveksling velkommen! Guds velsignelse over din egen vandring, ukjente!