Fellesskap og tilbaketrukkethet

Dette er tanker jeg har tenkt idag, mens jeg har tilbrakt deler av den flotte sommerdagen på sykehuset:

En kristen vil alltid være uløselig knyttet til Kirken, til Kristi legeme. Det er ikke bare en selvmotsigelse, men en umulighet å leve på siden av Kristi legeme, og ikke være en del av Kirken. Samtidig er det slik at ønsker man å leve et liv i Guds nærhet, - søker man å leve et hellig liv, så betyr det at man velger et liv i tilbaketrukkehet. Det underlige er at det ikke er noen selvmotigelse i dette, men det er to sider av samme sak!

Kirkens hellige menn og kvinner har vært ensomme mennesker. Tilbaketrukkethet, eller avsondrethet, ser ut til å være prisen du må betale for sann hellighet. Det må til en villighet til å vandre langs stier, som få av dine samtidige velger å gå. Et menneske som har vært i Guds nærvær, vil ganske snart oppdage at få andre forstår hva han eller henne snakker om. Et virkelig sant åndelig menneske, blir av andre betraktet som en raritet. Han eller henne lever ikke lenger for seg selv, men for en Annen. Et slikt menneske trekker seg tilbake fra andres forsøk på å gi dem ære, for æren for dem, tilhører ikke dem, men Herren alene. Deres glede er å se at Herren blir opphøyet og æret og tilbedt som den Han er.

Tilbaketrukketheten, og ensomheten som følger med den, er en velsignelse, for den får deg til å bli helt og holdent avhengig av Guds vennskap. Søker du dette vennskapet, så se deg ikke tilbake om noen følger etter deg. For det er ikke sikkert at noen gjør det, fordi få er villige til å betale omkostningene!