Reformasjonens tredje og radikale gren del I

I den siste tiden har jeg blogget med en del mennesker som er interessert i husmenigeheter. Det har vært en veldig interessant debatt på mange måter. Nå er det vel ingen hemmelighet at jeg er interessert i kirkehistorie. Jeg synes det er spennende å grave for å finne våre røtter. I forbindelse med denne debatten har jeg tenkt mye på reformasjonens tre grener. To av disse grenene: den lutherske som representeres av de tyske delstats-kirkene i nord og tildels øst i Tyskland, stats- og nasjonalkirkene i Norden, Estland og Latvia, minoritetskirker i andre land, samt den reformerte grenen som lever i de reformerte nasjonalkirkene i Sveits, Nederland og Skottland, og i mindre kirker i Tyskland, Ungarn og i andre europeiske land er nokså godt kjent. Den tredje grenen som representerer de såkalte døperne er mindre kjent. Historien skrives som regel av seierherrene, så også mye av kirkehistorien. Fremdeles er det slik at i kjente kirkehistoriske verk, som også brukes ved teologiske institusjoner her til lands, så nevnes ikke døperbevegelsen med et ord. Dessuten er det fremdeles slik at man studerer Luthers skrifter, men man leser ikke døpernes. Og fremdeles er det slik at man sammenligner døperne med de såkalte svermerne, og mener at dette er to identiske grupperinger. Så er ikke tilfelle. Jeg mener at de som i dag er opptatt av husmenigheter, bør studere nøye historien til døperbevegelsen, fordi jeg tror at de der vil finne mangt og mye som er sammenfallende med deres egne synspunkter. Jeg kommer til å gjengi noen artikler om døperbevegelsen på bloggen, og håper det kan interessere mange.

Bildet som følger denne artikkelen på bloggen her, viser slottet Alzey. Her døde 350 anabaptister, eller gjendøpere som de ble kalt. De var bare en liten gruppe som måtte bøte med livet for sin trosoverbevisning. Tusenvis av mennesker har gitt sitt liv, enten de døde på et bål eller ble kastet i en elv, fordi de lærte noe annet enn den romersk-katolske, lutherske eller reformerte kirke. Den 4. januar 1528 utstedte den romersk-katolske keiseren i det tysk-romerske riket, Karl V, et påbud: Alle som lot seg døpe på nytt, skulle henrettes. Foreldre som ikke førte sitt nyfødte barn til presten for å døpes, skulle lide samme straff. Keiserens påbud ble stadfestet av riksdagen i den tyske byen Speyer året etter. Dette ble innledningen til en terror-periode i Sentral-Europa som var i over ett hundre år. Den fikk aldri sin egen slutt, men gikk til slutt opp i tredveårskrigens religiøst-politiske blodbad på 1600-tallet.

Grusomhetene som ble innledet vinteren 1528 i Nord- og Sentral-Europa, er motstykket til den katolske inkvisisjonen i Middelhavslandene. I motsetning til inkvisisjonen, som mange har hørt om, er disse grusomhetene nærmest gått i historiens glemmebok. Kanskje er tiden kommet da de bør bringes frem igjen, og at den lutherske, romersk-katolske og reformerte kirke bør stå frem og be om tilgivelse. For det som skjedde var en himmelropende synd! Terroren ble ledet av regjeringene i Sentral-Europa. På regjerningenes side stilte både de romersk-katolske, lutherske og reformerte kirkene seg i Sveits, Tyskland og andre land. Ser man nærmere på de mange dokumentene som finnes om disse hendelsene på 1500-tallet, er det nærliggende å sammenligne språkbruken med Hitlers "Endlösung", den endelige løsningen. I disse dokumentene fremgår det klart og tydelig at man ville utrydde døperne. Ordet "utrydde" går igjen og igjen. Det interessante er at det som opprørte og skremte regjeringene, var ikke det teologiske aspektet, men døpernes demokratiske ideal. Terroren mot døperne ble sluppet løs samtidig som sterke sentralmakter begynte å bli opprettet i de europeiske landene. Et veldig interessant trekk er at forfølgelsen av døperne gav myndighetene en mulighet til å komplettere byråkratiet med det vi kan sammenligne med idag, nemlig sikkerhetstjenesten. Et nettverk av agenter og angivere ble opprettet for å avsløre hvem døperne var.

Når vi først er inne på dette med demokrati, så er det viktig å understreke at døpernes kirke ble egentlig et desentralisert alternativ til de sentralstyrte og byråkratiske kirkene som de andre grenene av reformasjonen skapte. Det ble kirken "nedenfra", til forskjell fra den som kom "ovenfra". Døpernes lokale forsamlinger var helt selvstendige og demokratisk styrte. Jeg regner med at mine venner innenfor den nyere husmenighetsbevegelsen vil finne dette interessant.I neste artikkel skal vi se litt nærmere på forskjellen på den østlige og vestlige delen av døperbevegelsen, og dens organisering og teologi.