Den fredfulle havnen

Salig er den mann som kjenner sin egen svakhet. Men ingen kan kjenne sin egen svakhet om han ikke i noen grad prøves av kroppens eller sjelens lidelse. Når han da sammenligner sin svakhet med hjelpen han får fra Gud, innser han hvor stor den hjelpen er. For når han betrakter sine anstrengelser - årvåkenhet, kyskhet, sjelens søken etter stillhet - med hvilke han forgjeves søker å inngi seg fortrøstning; når hans hjerte bever, fjernt fra ro og likevekt - da må han vite og forstå at all denne hjertets uro betyr og viser at han virkelig behøver hjelp fra noen annen. For hjertet vitner om at frykt har trengt inn i ham, kjemper med ham og viser at noe mangles ham. Det er sagt at bare Guds hjelp kan redde oss. Når et menneske vet at hun savner Guds hjelp, ber hun ivrigere. Og jo mer hun ber, desto mer blir hennes hjerte ydmykt. For man kan ikke be og bønnfalle uten ydmykhet. Så lenge hjertet ikke ydmyker seg, kan det ikke unngå det betydningsløse og tomme tanker. Men ydmykheten skjenker oss indre samling. Når mennesket ydmyker seg møtes hun med det samme av medlidenhet, og hjertet erfarer hjelpen fra Gud. Det fylles av en ny styrke, fortrøstens og tillitens styrke. Når mennesket på denne måten kjenner Guds hjelp, kjenner at Han er nær og kommer henne til unnsetning, da fylles hennes hjerte straks av tro, og hun innser at bønnen er den tilflukt der hun finner hjelp, frelsens kilde, fortrøstningens skatt, den fredfulle havnen, lyset for dem som vandrer i mørket, de svakes støtte, en beskyttelse i prøvens stund, hjelpen når sykdommen er som hardest, et skjold i striden og et våpen mot den indre fienden. Når mennesket har innsett alt dette, da har bønnen blitt hennes indre skatt.

(Isak Syreren 600-tallet)