Å leve enkelt slik at andre ganske enkelt kan få leve

Jeg har tidligere vært inne på Ray Simpsons undervisning på Korsvei i sommer. Et av bibelordene han brukte har surret rundt i hodet mitt siden. Plutselig har en setning fra Hebr 12,2 begynt å leve sitt eget liv i meg: "Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, OG synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss." Når jeg har lest, og prekt over, dette ordet før, så er det setningen "synden som henger så fast ved oss," jeg har stanset ved. Og "det som tynger" har jeg tenkt på som syndens konsekvenser eller våre bekymringer. Jeg har ikke tenkt på dette i sammenheng med at "alt som tynger", også kan bety våre eiendeler, alt det vi har å ta vare på, og som selvsagt fører til bekymringer. Vår familie har for mange år siden, tatt konsekvensen av at vi har ønsket å leve et enkelt liv. Derfor har vi de siste årene kjøpt nesten alle våre klær brukt. Organisasjonen "Ny start i Øst", som driver mange gjenbruksbutikker i området rundt Mjøsa, og skaffer inntekter til barnehjem, skoler, tiltak for funksjonshemmede, evangelisering etc, selger gode brukte klær til en svært rimelig penge. Det jeg står og går i, er derfor stort sett brukte ting. Det frigjør midler til andre som trenger dem i sin nød. Nå blir det ytterlige aktuelt å leve enkelt. I går fikk jeg beskjed om at jeg mister nesten 6000 kroner, av rehabiliteringspengene jeg får fra Trygdekontoret, på grunn av min sykdom. Det betyr at de 10.000 vi får derfra dekker husleie og lån, punktum. Nå blir det enda mer meningsfullt å be: Gud gi oss i dag vårt daglige brød, når du nesten ikke har penger til å kjøpe det. Men Gud skuffer ingen av sine, men sørger for dem. Det har vi erfart så mange ganger, så vi får nok mat å spise også. Og vi får rik anledning til å leve enkelt og forenkle ting.

"Mindre er mer", sa Robert Browning. I går skrev jeg om klostervekkelsen, og en av de tingene som kjennetegner denne radikale livsveien, er jo nettopp et enkelt liv. De fleste klostre tilkjemper jo en eller annen form for felles eiendom, akkurat som de første kristne gjorde: "Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles." (Apgj 2,44)

Fra første begynnelse har, for eksempel den fransiskanske bevegelsen, etterfølgerne av Frans av Assisi, tillempet en form for enkelhet som de har kalt den "frikostige livsholdningen." Denne livsholdningen henter sin inspirasjon fra Jesu måte å sende sine disipler ut i verden på: De skulle ikke ta med seg gull, sølv, kopper, vesker, klesskift, sandaler eller deres vandringsstav.

Frans av Assisi, ble av en av sine biografer beskrevet som "et veldig rikt fattig menneske". Frans levde i andre halvdel av sitt liv med veldig få eiendeler. Fra første stund av hans kristne liv og frem til hans død var hans eneste eiendeler en munkekappe, et rep til å ha rundt midjen og et par bukser, og det nøyde han seg med. De som brydde seg om Frans gav ham hele tiden klær for at han ikke skulle fryse i det kalde været, men det var forgjeves. Så snart Frans fikk se et menneske som trengte disse klærne, gav han dem videre til dem. En gang Frans gav en tigger noen klær sa han: "Vi fikk dem bare til låns, til vi fant noen som behøvde dem bedre enn vi." Når hans ordensbrødre klaget svarte Frans: "Den store Giveren Gud ser det slik at jeg stjeler, når jeg ikke gir det jeg har til noen som behøver det." Gjennom slike eksempler fremstod den dypere sannheten i budskapet til Frans om enkelhet tydelig: Å leve sitt liv selvopptatt, er ikke bare skadelig for en selv, men også for andre.

Jeg kjenner at ordene fra Hebreerbrevet og eksemplet til Frans av Assisi utfordrer meg skikkelig til å leve et enklere liv, og kvitte meg med "alt som tynger", slik at jeg uten hindringer kan leve det livet Gud har kalt meg til å leve. Jeg husker Edin Løvås sa en gang til meg: Nå skal jeg hjem og rydde i bokhyllene mine, og gi bort alle de bøkene jeg ikke trenger mer. Det er en start.