Oxfordbevegelsens hemmelighet: Lev i lyset!

I mange år har jeg samlet bøker, artikler og snakket med mennesker som var aktivt med i den såkalte Oxford-bevegelsen. Den oppsto i England i 1908. Den amerikanske lutherske presten Frank Buchman (bildet), fikk i et syn se den korsfestede Kristus, mens han satt som tilhører i en kirke. Det talte så sterkt til ham at han opplevde en fullstenig fornyelse av sitt åndelige liv. Han erkjente sin svikt, sin synd, og fikk kraft til oppgjør og forsoning med andre mennesker. Dette var begynnelsen på en vekkelse med noen helt spesielle kjennetegn, som under Buckmans ledelse skulle få en overveldende tilslutning i de nærmeste tiårene. Frank Buchman organiserte team av medarbeidere, og sammen med dem besøkte han en rekke land, deriblant Norge, og vekkelsen spredte seg til store deler av verden, med universitetsbyen Oxford i England som hovedsenter.

Kjennetegnene på denne vekkelsen var den sterke betongen av å leve i lyset med sitt liv. Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: "Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap (samfunn) med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd." (1.Joh 1,7. Revidert oversettelse av 2005) Oxfordbevegelsen representerte en enkel, men kraftig vekkelseskristendom. Hovedmålet var å hjelpe mennesker til å innrette livet etter Guds ord i Det nye testamente. Bevegelsen virket gjennom gruppesamlinger, eller såkalte "houseparties", hvor deltagerne var med på korte vitnesbyrd, bønn og salmesang. Sentralt i forkynnelsen stod de såkalte fire absolutter: absolutt ærlighet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet og absolutt kjærlighet. Så prøvde man seg selv innfor Gud overfor disse fire absoluttene. Det førte til at man ærlig erkjente sin synd og gjorde opp for den overfor Gud og mennesker. Som det står i Jakobs brev: "Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet." (Jak 5,16) Dette kaltes "deling", ved at man bekjente synd for hverandre, og dette førte igjen til at mennesker ble forandret og kunne begynne nye liv.

I oktober 1934 kom Frank Buckman i spissen for Oxford-gruppenes internasjonale lederteam til Norge. De var blitt invitert av selveste stortingspresident C.J Hambro. Blant medlemmene i dette teamet var det gårdbrukere, videnskapsmenn, offiserer og folk i andre yrker - noen av dem også med adelige titler, i alt 30-40 stykker. De tok inn på Høsbjør Turisthotel i Furnes, ikke så langt unna der hvor jeg bor faktisk. Hotellet eksisterer den dag i dag, men under annet navn. Hit til dette hotellet ble 120 mennesker invitert, blant disse mange fremstående personer innen norsk kultur og samfunnsliv. Hit kom blant annet forfatteren Ronald Fangen, og fikk sitt liv totalt forandret. Det samme med den kjente og respekterte journalisten Fredrik Ramm, kjent fra nordpolferden med Roald Amundesen. Han sto fram og fortalte at han resten av sitt liv ville tjene Gud. Mange av de som reiste opp til Høsbjør, gjorde det med svært liten tro på denne nye bevegelsen. De var ytterst kritiske noen av dem, men de aller fleste ble fullstendig overbeviste. Det ble lest i Bibelen, mest fra Apostlenes gjerninger, holdt bibeltimer og sunget salmer av opptil 300-400 mennesker på enkelte av møtene. I tillegg til dette: de spontane vitnesbyrdene og syndsbekjennelsene, de var det mange av, hver dag.

Oxfordbevegelsen førte med seg noe vår tid trenger: en syndsbevissthet, og et ektefødt behov for å bekjenne sine synder, og få Guds tilgivelse. Jeg har tidligere skrevet om behovet for å gå regelmessig til skriftemål. Vi kan ikke få understreket godt nok dette store behovet i blant oss. Det er Guds hellige Ånd som overbeviser og peker på synd. Vi må la Ham slippe til, og gjøre jobben i våre liv. Vi må leve i lyset, for å få Guds tilgivelse, slik at vi kan være våkne i denne alvorlige tiden vi lever i.