tirsdag, september 12, 2006

Alfred Bosshardt, Hudson Taylor og Guds tilstrekkelighet



På vei hjem fra undersøkeler på sykehuset i går, dro jeg innom en forretning her på mitt hjemsted, som har et lite utvalg med antikvarisk kristen litteratur. Av og til finner jeg noen klenodier, som i går! En bok om en av pionermisjoærene til China Inland Mission tiltrakk seg min oppmerksomhet. Denne boken handler om Alfred Bosshardt, som i 1934, 12 år etter at han var kommet fra England til Kina for å begynne som misjonær, ble fanget av kommunistene og dømt til å dø. Han og hans kone Rose hadde da vært gift i tre år da de ble tatt til fange av Den røde arme, anklaget for å være spioner for en imperialistisk regjering. Rose ble sluppet fri, men hennes mann måtte bli med som kommunistenes fange under den berømte "lange marsjen" til Mao tse tung. Utmattet og syk ble han slept fra landsby til landsby og vist fram som spion og forræder. Dagen for henrettelsen var fastsatt til 9.mai. Alle hadde i ferskt minne hvordan to andre unge misjonærer, John og Betty Stam, ble brutalt skutt ned og kastet i en grøft av kommunistene. De arbeidet også for China Inland Mission. Den 9.mai kom, og åtte fanger ble henrettet. Et øyenvitne rapporterte at Alfred Bosshardt var en av dem. Men øyenvitnet hadde tatt feil. Hjemme i England var hundrevis av mennesker samlet for å be, også foreldrene og de sørgene i John og Betty Stams familie. Dette er en usedvanlig gripende fortelling om umenneskelige lidelser og stabasser, men også om tilliten til Gud som bærer gjennom alle prøvelser. For meg personlig virker det som om Gud hadde sørget for å få plassert nettopp denne boken i denne bokhyllen, akkurat denne dagen, da jeg trengte dens budskap som aller mest! For det gjør noe med meg å lese om Alfred Bosshardts trosvei, hans villighet til forsakelse og offer for den Herre Jesus han tjener, og samtidig se hvordan Gud sørget for ham hele veien han måtte gå. Og at Gud bærer igjennom alle lidelser, også alvorlig sykdom.

Bosshardt siterer Hudson Taylor (bildet), grunnlegeren av China Inland Mission, flere ganger. "Jeg har oppdaget at det er tre stadier," brukte Hudson Taylor å si: "Først, er det umulig, så er det vanskelig, og så er det gjort." Og så kunne han legge til: "Men korset er ikke behagelig." Når Taylor fikk kandidater til misjonsmarken i Kina, og dem var det mange av til tider, kunne det være mennesker med usedvanlige kvalifikasjoner som søkte. "Selv om vi er takknemlige for all lærdom kandidatene kan ha, legger vi langt større vekt på åndelige kvalifikasjoner," sa Taylor og la til:

"Vi vil ha mennesker som tror at det finnes en Gud og at Han både er intelligent og trofast, og som derfor stoler på Ham. Som tror at Han lønner dem som søker Ham, og derfor er bønnesjeler. Vi vil ha mennesker som tror at Bibelen er Guds Ord, og som godtar erklæringen: 'Meg er gitt all makt', og er beredte til å følge misjonsbefalingen etter beste evne: 'Gå... og lær', og stoler på Ham som har 'all makt' og lover å være med sine budbærere 'alltid'.

Når Alfred Bosshardt kom til hovedkvarteret for China Inland Mission i London første gang, fikk han se at over bønnerommet var det risset inn i stein: "HA TRO TIL GUD"

Mot slutten av sitt liv skrev Hudson Taylor: "Gud er villig til å gi oss alt vi behøver, som vi behøver det. Han utstyrer oss ikke for livsvarig tjeneste øyeblikkelig... Og hva enn Kristi tilstrekkelighet betyr for oss, gjelder den samme tilstrekkeligheten for alle dem vi leder til troen."

At boken, som jeg nå holder på å fullføre, er oversatt av Aage og Jan Aage Torp er også en hyggelig overraskelse. Thailandmisjonæren og bokhandleren Aage Torp sørget for å hjelpe meg til å finne fram til god kristen litteratur i Filadelfia-bokhandelen i St.Olavsgt i mange år, og jeg er ham stor takk skyldig for at han hjalp en da ung mann, til å bygge opp deler av mitt teologiske bibliotek med gode referansebøker, oppslagsverker og annet studiemateriale. Det hendte at han la godbitene til side i påvente at jeg skulle komme. Hans sønn, Jan-Aage har jeg hatt privilegiet å kjenne i noen år nå, et vennskap jeg setter stor pris på.

1 kommentar:

  1. Anonym3:02 p.m.

    Hyggelig å bli minnet om denne boken som pappa & jeg hygget oss med å oversette sammen da jeg var tenåring. Pappa er fortsatt mitt store forbilde! Han døde så altfor tidlig 24.november 1983 i en alder av 59 år. Takk, Bjørn Olav, for at du ærer hans gode minne!

    SvarSlett