Behovet for kontemplasjon - og de svakes egenverdi

"Jo mer vi blir mennesker av handling og ansvarlighet i våre fellesskap, jo mer må vi være kontemplative mennesker. Hvis vi ikke gir næring til vårt dype følelsesmessige liv i bønn, skjult i Gud, hvis vi ikke tilbringer tid i stillhet, og hvis vi ikke vet hvordan vi skal leve av nærværet og godhjertetheten til våre brødre og søstre, står vi i fare for å bli forbitrede mennesker."

Dette skriver Jean Vanier. Det evangeliets lys som Jean Vanier representerer er den sannhet at de svake, de minste, iblant oss kan bli en kilde av liv for oss andre. Vi er så vant med å tenke at det er vi som skal gjøre noe for de minste i blant oss. Få er de som tenker at de minste har selv noe å bidra med, i kraft av å være de menneskene de er, og at vi trenger dem - for å bli hele mennesker. Hør hva Vanier sier selv:

"Mennesker med en utviklingshemming, så begrenset fysisk og intelektuelt, er ofte rikere enn andre når det kommer til hjertets språk og det handler om relasjoner. På et mystisk vis kan de lede oss til våre hjerters hjem. Deres intelektuelle handikap oppveies av en særskilt åpenhet og tillit til andre. Sosiale konvensjoner og ideer om hva som er viktig betyr ingenting for dem. De lever nærmere det som virkelig betyr noe. I konkurransesamfunnet, som legger vekt på makt og styrke, har de vanskelighet for å finne sin plass; de er tapere i enhver konkurranse. Men i sin tørst etter og sin evne og gave til vennskap og fellesskap, kan de svake i samfunnet berøre og forvandle de sterke, om de sterke er villige til å lytte til dem."

Dette gjør vi vel verd i å lytte nøye til.