Den indiske Kristus-mystikeren Sadhu Sundar Singh, har i mange år vært en stor inspirasjonskilde for meg. Sadhu Sundar Singh er ofte blitt kalt for Indias apostel. Evangeliet ville han formidle i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form. Det lukkede land Tibet lå ham spesielt på hjertet. I sin typiske safrangule kjortel kjempet han seg fram i Himalayas ublide fjellverden for å bringe evangeliet om Jesus Kristus til tibetanerne. Det var da også på en reise til Tibet at han forsvant sporløst i 1929. Hva som har skjedd med ham: om han mistet livet ved en ulykke, eller om han ble en martyr, er det ingen som vet. Noen er av den oppfatning at han trakk seg tilbake for å leve resten av livet i bønn og kontemplasjon, og at han levde i en bortgjemt grotte i fjellene. På grunn av den dårlige helsen han hadde på denne tiden, er det faktisk ikke urimelig at dette kan være tilfelle. Sundar kan ha ment at bønn og bønn alene var den viktigste tjenesten han kunne utføre, og at bønnen derfor burde oppta ham helt.
Her følger en av de bønnene han bad:
Å, min Livgiver!
Du som har skapt mitt hjerte,
for bare å tilhøre Deg alene,
og ingen annen.
Derfor finner jeg ikke ro eller hvile
i noe annet eller i noen annen enn Deg.
En tid tilbrakte han i hvile i Shenbaganur. Her gikk han turer i det vakre landskapet og gledet seg over det han kalte "naturens bok." Naturen var dyrebar, den var Guds verk og viste hvordan Han arbeidet. Om og om igjen tok han eksempler fra naturen. Slik som de indiske slettene blir oversvømmet av det rene vannet fra Himalayafjellene, slik må også de kristne la Den Hellige Ånds kraft flomme ned over seg. Å ha stadig samfunn med Gud er like viktig for den kristne som det å stige opp til overflaten etter luft er det for noen typer fisk.
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettDette er fantastisk og inspirende å lese om =)
SvarSlett