Et perspektiv på lederskap i en menighet, som jeg tror det er nødvendig å fokusere enda mer på, er rollen ved å være en åndelig far. I dag snakkes det mye om den apostoliske tjenesten, og mange ser for seg apostelen som menighetsplanteren, strategen, den tydelige lederen. Men det er en annen side ved dette som det er vel så viktig å se nærmere på, og det er den rollemodellen en god far representerer. Her om dagen minnet jeg om 1.Kor 4,15: "For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg gav dere evangeliet." Til forsamlingen i Efesos beskriver Paulus Gud som selve opphavet til alt som kalles far i denne verden: "han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord." For å forstå hva sant bibelsk lederskap er, så må vi forstå Guds Farshjerte. Hva dette farshjertet representerer er tydeligst og sterkest uttrykt i den fortellingen Jesus forteller i Luk 15, om den bortkomne sønnen, men som Henri Nouwen heller med rette ville ha kalt: "Den ventende faren." For egentlig handler denne lignelsen om Far som venter på sin sønn. Der kan vi blant annet lese: "Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen hans og kysset ham." (Luk 15,20b) En åndelig far er en som ved sitt levde eksempel viser hva en far etter Guds hjerte er: en mentor eller trener, som hjelper, veileder, legger til rette, myndiggjør og forløser sine åndelige barn til tjeneste. En åndelig far er ikke kontollerende, men gir gode vise råd, som han henter fra sin vandring med Herren, en vandring som har gitt ham erfaring, og han gir dette videre til sine åndelige barn. Han er villig til å øse alt det han kan inn i andre, og aktivt støtte dem videre i deres tjeneste. Vi ser et veldig godt eksempel på dette forholdet mellom en åndelig far og hans åndelige barn, i forholdet mellom apostelen Paulus og hans unge medarbeider Timoteus. Timoteus, som han kaller "mitt ektefødte barn i troen." (1.Tim 1,2)
Bildet av far er blitt ødelagt gjennom historiens løp, og det bibelske bildet må derfor restaureres. Skal vi kunne bli gode åndelige fedre selv, må vi - hver enkelt av oss, ha en dyp erfaring av selv å være elsket av vår himmelske Far. Uten den erfaringen har vi intet å bringe videre av evig verdi. Berøres vi av Fars kjærlighet til oss, vil vi også berøres av Guds medlidenhet, som er en del av Guds karakter. Gjør vi det vil vi se menneskene slik Gud ser dem, og berøre dem slik Gud ønsker at de skal bli berørt. Hadde lederskap i menighetene hatt sitt utgangspunkt i Guds farshjerte hadde det sett svært annerledes ut i mange sammenhenger.
Hei igjen Bjørn Olav.
SvarSlettJeg følger litt med på bloggen din, og føler med deg i denne tid med sykdom og plager. Du skriver at noen lyver om deg. Jeg antar at det er en tolkning, og jeg antar at det er motbør fra ekskluderte x-baptister du tenker på. I så fall: Det er kanskje urettferdig at all kritikken rammer deg personlig. Det virker som om du har fått en symbol-rolle pga at det var du som startet det som senere ble til en eksklusjon. Det du startet i forhold til predikantforeningen, ble svært vellykket, men jeg er ikke i tvil om at de egentlige aktørene her er de medlemmer av hovedstyret som egentlig var imot sitt eget forslag. Så: hvis det hjelper så skal jeg i framtiden prøve å skille mellom symbolroller og faktiske pådrivere. Men saken blir forhåpentligvis aldri lagt død.
Innlegget ditt i dag, synes jeg har mye for seg. Du skriver: ”Hadde lederskap i menighetene hatt sitt utgangspunkt i Guds farshjerte hadde det sett svært annerledes ut i mange sammenhenger.”
Jeg tenker at dette er en god analyse av DNBs mangler. Lederskapet viste seg som disiplinerende og straffende sjefer, som var opptatt av å roe ned den hjemmearbeidende og pliktoppfyllende broren. Hvor var generalsekretærend farshjerter som banket for de (etter hans mening villfarne) som hørte til i Oslo 3. Baptstmenighet?
Hilsen Ragnhild
Takk for medfølelse i en vanskelig tid. Det setter jeg stor pris på, Ragnhild. Min medvirkning i prosessene rundt O3B er nok betydelig overdrevet. En del av det som påstås at jeg har vært med på, stemmer ikke med virkeligheten.Jeg sier ikke dette for å fraskrive meg ansvar, men føler at jeg er blitt holdt ansvarlig for forhold hvor jeg ikke har vært inne i bildet i det hele tatt.Det er mangt og mye i det som har skjedd, som burde ha vært annerledes. Håndteringen av prosessene rundt O3B var ikke god, og på begge sider er det sagt og gjort ting, som ikke har vært bra.
SvarSlett