En fornemmelse av Gud

Det finnes et begrep på engelsk - awareness - som jeg leter etter et godt norsk ord for. Det nærmeste jeg har kommet er ordet 'fornemmelse'. Har bloggens lesere et annet forslag som er dekkende, er jeg takknemlig for innspill. I biologisk psykologi beskriver 'awareness' et menneskes eller dyrs oppfatning og kognitive reaksjon på en hendelse eller en betingelse. Det er ikke nødvendigvis noe vi opplever med forstanden, men mer en evne til å bli eller være seg bevisst noe eller noen, føle eller oppfatte og er derved nødvendigvis noe som oppleves forskjellig fra individ til individ. Hva eller hvor er det jeg vil med dette? I de mange årene som jeg har holdt på med bønneseminarer og gitt åndelig veiledning, så har jeg møtt mange mennesker som forteller at de synes det er vanskelig å be. At de, - til tross for alle sine anstrengelser, ikke synes å ha noen fremgang på bønnens område, og at det igjen gjør at bønn kan oppleves både kjedelig og frustrerende. Jeg snakker også med ledere på ulike plan, som kjenner på sin hjelpeløshet når de skal undervise om bønn, i særdeleshet når det gjelder å vise hvordan man kan oppleve tilfredstillelse og fullbyrdelse ved det å be. Noe av det som har vært til stor hjelp i eget liv, er noen vers fra talen som Paulus holdt på Areopagos. "Han er jo ikke langt borte fra eneste en av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til." (Apgj 17,27a-28) I noen vers tidligere i denne teksten, står det også: "Det er jo han som gir gir liv og ånde, ja alt til alle." (v.25) På gudstjenesten i Frikirken på Raufoss i formiddag sang lovsangerne: "This is the air I breed, your holy presence in me." Noen har sammenlignet det å be med det å puste. De gamle snakket om sjelens åndedrett. Den luft som kroppen trenger, omgir oss jo på alle kanter. Den vil selv inn i oss og trykker på. Det er vanskeligere å holde pusten enn å puste. Alt vi behøver er bare å åpne munnen, så går luften inn i lungene våre og gjør sin livgivende gjerning i hele kroppen. Når bønnen er sjelens åndedrett, handler det å be om å slippe Kristus inn. Det er vel Ole Hallesby som har sagt: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesby henviste til Åp 2,20 når han skrev dette: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." Det er dette Kristus inviterer oss til når vi ber. Så nært som et måltidsfellesskap, og aller nærmest kommer vi det i feiringen av eukaristin.

Jeg er enkel i mitt bønneliv, og jeg forsøker å formidle videre et forenklet bønneliv. For meg er det slik at bønnen i seg selv, bringer tilfredstillelse og helhet, og det er helt legimt å søke dette som en frukt av vår bønnepraksis. Noe annet jeg har lært gjennom disse årene, er at bønn er noe som skjer med og i hjertet, og mindre med hodet. Faktum er at jo at jo snarere du er til å unngå å be med hodet og ut fra ditt tankeliv, jo mer kan du glede deg over bønnen og jo mer nytte kan du dra av den. Mange forsøker med iver å finne ut med sitt hode hva de skal be for eller om. Da blir bønnen et slit, som består i hele tiden å skal komme på nye ting å be om.

For meg har Jesusbønnen revolusjonert mitt bønneliv. Å be: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder", samtidig som jeg puster inn og ut, - altså i takt med min pust, har skapt en glede og en ro jeg ikke har eid tidligere. Dette sammen med en fornemmelse av Guds nærhet, og en glede over å se min kropp som Åndens tempel, og kunne bruke kroppen og naturen som bønnerom, har gitt bønnen helt nye dimensjoner. Jeg har vært så vidt inne på dette med kroppen som Åndens tempel på bloggen tidligere, og vil om kort tid skrive noe mer om dette, blant annet om vår pust eller vår ånde, og Guds pust, Den Hellige Ånd. Den artikkelen kommer om en liten stund.

Imellomtiden kan du glede deg over dette at Gud er deg nær, og det er i Ham at du lever, beveger deg og er til. Det ligger en dyp hemmelighet i det mysterium som Paulus beskriver i Kol 3,3-4: "Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal dere bli åpenbart i herlighet sammen med ham." Smak litt på de ordene. Hva betyr de for deg? Er du der at du kan si at Kristus er ditt liv?