Likhet og avbilde

Tidlig i dag våknet jeg med med setning av staretsen Serafim av Sarov på mine lepper. "Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Disse ordene passer så godt til det jeg preket om i Filadelfia Kolbotn i går. Da preket jeg om disse underlige, ja jeg vil si utfordrende ordene i Fil 2,12 hvor apostelen Paulus skriver: "..arbeid på deres egen frelse, skjelvende av ærefrykt." Sier ikke Den Hellige Skrift at frelsen er av bare nåde? Hvorfor skal vi da arbeide på noe som Bibelen sier er gratis? Til forsamlingen i Efesos skriver jo apostelen Paulus, i Ef 2,8-9: "For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv." Så hvordan henger dette sammen? Motsier ikke Paulus seg selv? Jeg tror vi må se Fil 2,12 i lys av tre andre skriftsteder, i det skrift forklarer skrift. 1.Mos 1,27 sier: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." Så leser vi i 2.Kor 3,18: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." Og i Kol 3,10: "og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde." Det første skriftstedet sier at vi er skapt i Guds bilde. Det andre at vi blir forvandlet til dette bildet og det tredje at vi blir fornyet etter vår skapers bilde. Med andre ord: disse skriftstedene skiller mellom ordene avbilde og likhet. Vi er altså skapt til Guds bilde og likhet. Men er vi dermed ferdig? Nei, på ingen måte. Vi er på vei. Vi er skapt i Guds bilde. Det er både en gave og samtidig vår store mulighet. I og med at vi er underveis, så er kallet vårt å å modnes til Guds likhet. Det er vårt hellige oppdrag, om du vil. Mennesket er, som Paulus sier, både i 2.Kor og Kol, utvalgt til å bli formet etter Hans Sønns bilde." Vi skal med andre ord vokse opp og bli Kristus lik - Han som er Guds fullkomne bilde.

Derfor er det å bli frelst noe mer enn å vende tilbake til den opprinnelige tilstanden, altså før syndefallet. Og det er noe mer enn å bli reddet fra noe. Det er fremfor alt å bli fornyet til å bli sin skapers bilde. Frelsen er noe mer enn å bli akseptert av Gud, og bli forsonet med Gud. Det greske ordet for frelse, sozein, har den dobbelte betydning gjenopprette og bevare. Når vi blir frelst blir fellesskapet med Gud leget og gjenopprettet, når vi lever i vår frelse og i dåpens realitet, da bevares vi i Kristus og modnes til gudlikhet - vi blir med andre ord frelst. Å arbeide på sin frelse, handler dermed om å bli lik Kristus. Dette handler om det lille, men dog så betydningsfulle ordet: helliggjørelse.

Gudlikheten er jo lagt ned i oss fra skapelsen av. Synden har tilsmusset dette bildet, så det ikke sees like klart og tydelig som det skulle. Ved å arbeide på vår frelse - altså ved å la Den Hellige Ånd fornye dette bildet i oss - trer Kristus klarere frem i våre liv. Paulus er inne på dette i 2.Kor 2,18 hvor han skriver: "og dette skjer ved Herrens Ånd." Med andre ord: dette skjer ene og alene ved å slippe Den Hellige Ånd til i våre liv, så Ånden får avsløre synd og falskhet i oss, slik at vi kan leve i lyset og bekjenne vår synd innfor Den Allmektige, og bli renset og ren.

Ordet for "arbeid" i teksten fra Filipperne, er ordet katergazomai som betyr å bringe noe frem til målet, å bevare noe frem til den endelige konklusjonen. Det er som om Paulus sier: ikke stans på halvveien! Fullfør! Fortsett inntil arbeidet på frelsen er helt fullført i dere. Ingen kristen skulle være tilfreds med noe mindre enn hele velsignelsen som evangeliet kan gi. Og Paulus sier at vi skal utføre dette arbeidet skjelvende av ærefrykt. Dette er ikke det samme som den frykt og den beven en slave har for sin herre. Heller ikke er det snakk om noen frykt og beven for noen avstraffelse. Det som det her er snakk om er at frelsen ikke er noe billig. Jeg blir virkelig bedrøvet over å se hvor selvfølgelig, lettvint, ja jeg vil si billig som frelsen fremstilles i enkelte sammenhenger i dag. Jeg tror det bedrøver Guds hjerte. Frelsen kostet Hans Sønn livet. Jesus bestalte en enorm pris med å dø på korset. Hebreerbrevet omtaler frelsen på denne måten: så stor en frelse. Det er når vi får se hva frelsen har kostet Gud og Hans Sønn, Jesus Kristus, at vi ikke tar lett på vår egen frelse. Da blir den noe kostelig. Det mest verdifulle av alt. Når vi ser hva vår frelse kostet har, da vil vi ikke bedrøve Gud. Da ser vi med bedrøvelse på vår egen synd, og skynder oss til korset, for å bekjenne den.