Sitivit sitiri Deus - eller hva Poustinia arbeider med

Det er mange som spør om vi kan presentere Poustinia, og siden vi feirer et aldri så lite jubileum denne måned, passer det at vi gjør det nå. Sitivit sitiri Deus, skrev Augustin: Gud tørster etter å bli tørstet etter. Disse ordene er en av årsakene til at vi startet Poustinia - et økumenisk fellesskap for mennesker som ønsker å leve i bønn og kontemplasjon. Til dette fellesskapet er det idag knyttet mennesker fra ulike kanter av landet, og med ulik kirkebakgrunn. Her finnes pinsevenner, lutheranere, pinsekarismatiske, noen fra husmenigheter, og Den Nordisk Katolske kirke. Denne bloggen, som er knyttet til Poustinia, leses ikke bare av nordmenn, men den leses også av mennesker fra Sverige, Danmark, Finland,Færøyene, Sør Afrika, Singapore, Spania, England, Nederland. Noen legger igjen en kommentar i ny og ne, mens mange skriver til oss på epost. Dette er et stort takkeemne for oss, som til daglig arbeider med Poustinia. Vi inviteres også inn i mange ulike sammenhenger med våre seminarer og enkeltstående møter, alt fra Misjonssambandet til den ortodokse kirke. Ordet Poustinia kommer fra russisk og betyr egentlig ørken. Det er et helt vanlig russisk ord. En russer ville for eksempel si: Saharskaya Poustinia, og med det mene å si: Saharas ørken. Men dette ordet har også en annen betydning: det betyr også 'ørkenen til Ørkenfedrene,' og henviser da til 200-300 tallet, da mange kristne begynte å søke ut i den egyptiske ørken, for å leve alene med Gud. Fra kristendommens begynnelse har nemlig ørkenen hatt en helt spesiell dragningskraft på mennesker. Den mest kjente av disse som dro ut i den egyptiske ørken var Antonius. Han er blitt kalt pioneren blant de såkalte ørkenfedre, og er også blitt kalt den første kristne eneboer. Etter 20 år i total isolasjon sto han frem som en forgrunnsfigur i den eneboervekkelsen som forvandlet den egyptiske ørken til en hellig by, og ble dermed forløper til klostervesenet. Når Antonius innledet sitt liv som eneboer på 270- tallet, gikk han først i lære hos en kristen eneboer som har forblitt anonym. Det viser at det altså fantes eneboere før Antonius, kanskje det finnes en kontinuitet tilbake til Døperen Johannes og Qumran-samfunnet.

Egypt, Syria og daværende Palestina har kjempet om å være det kristne munkvesenets opprinnelse. Vi vet ikke hvor det hele startet, men vi kjenner til at tusenvis av mennesker søkte ut i ørkenens ensomhet, enten for å leve der, eller for å oppsøke hellige menn og kvinner som levde der, og lære av dem. Bakom disse ørkenfedrene og ørkenmødrenes livsførsel ligger det en intensiv lengsel etter å virkeliggjøre et kristent liv og et fellesskap med Gud på bekostning av alt annet som drar mennesker til seg.

Mens historien om ørkenfedrene og ørkenmødrene er godt kjent, er det ikke like kjent at det samme skjedde i de dype russiske skogene. Det skjer tusen år senere, og vi snakker om et like stort antall mennesker som gjør det samme her. De søkte inn i skogene for å leve i små koier som eneboere, eller i små klostersamfunn med andre. Dette skjedde for det meste i de nordlige delene av Russland, og går under navnet: "Det nordlige Thebaid". Thebaid var kjent fra Egypt.

For en russer kan ordet "poustinia" bety et stille, ensomt sted som mennesker søker, for å søke Gud, i perioder av uken, eller i perioder av sitt liv. Det kan også bety virkelig isolerte steder som mennesker med et spesielt kall til å leve som solitære søker seg, for å leve i avsondrethet, bønn og stillhet, for resten av livet. Poustinia kan altså bety begge deler.En "poustinik" er en person som bor i en "poustinia". Det kan være hvem som helst: en bonde, en hertug, et medlem av middelklassen, lærd eller ulærd og alt innimellom dette. Å være en poustinik var ansett å være et definitivt kall: et kall fra Gud til å tre inn i stillhet med Gud, og i bønn for verden. Kjennetegnet på en poustinik var at det var noe spesielt gjestfritt over dem, som om de aldri ble forstyrret av noen av de som oppsøkte dem. Deres øyne synes å få spesielt liv over seg når de mottok en gjest. En poustinik var en person som lyttet, et menenske av få ord, han eller hun hadde en egen evne til å nettopp å lytte, og de som oppsøkte dem hadde en følelse av å virkelig bli forstått.

Vårt Poustinia er et arbeid som tar sikte på å hjelpe mennesker til å leve i stillhet, til å få hjelp til et regelmessig bønneliv tilpasset den enkelte. Vi tilbyr også til en viss grad åndelig veiledning, seminarer og retreater. Vår veiledning er bygget på den erfaring som ørkenfedrene og ørkenmødrene skaffet seg, samt andre vi kjenner tilhørighet til, som f.eks Julian av Norwick, Madame Gyuon, Teresa av Avila og Johannes av Korset. Vi har også hentet en del fra både ignatiansk og benediktinsk veiledningstradisjon. Vi arbeider økumenisk, og har sluttet oss til den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsene. Vi samarbeider også med ulike retreatsteder og klostre. Det er ingen medlemsavgift. Du er velkommen til å skrive til oss. Bruk da følgende adresse: aandeligveiledning@yahoo.no