Den udelte kirkes lære

Jeg føler behov for å komplettere det jeg skrev på bloggen tidligere i dag, med å slippe katta ut av sekken og si: Jeg er katolsk i min forståelse av sannheten, og jeg kan nå etter mange års søken si at jeg står for den udelte kirkes liv og lære. Dette trenger nok en nærmere forklaring! Ordet "katolsk" er avledet av den greske ordsammensetningen "katha" som betyr "i følge" og "holos" som betyr "hel". Begrepet "kath-holon" betyr da "det som overenstemmer med helheten." At dette ordet alt fra første tid av ble et viktig ord, ser vi i oversettelsen av trosbekjennelsen fra gresk til latin. Når man skulle beskrive kirkens sanne vese, valgte man både i den apostoliske og i den nikenske trosbekjennelsen å beholde ordet "katolsk", altså "catholicam" som låneord fra gresk. I den norske oversettelsen av disse trosbekjennelsene er dette ordet byttet ut med ordet "universalis", altså "alminnelig". Men dette blir ikke rett, hvis vi skal holde oss til trosbekjennelsen, slik den er gitt oss. For det er ikke slik at kirken er "alminnelig" i betydning alment forekommende blant alle mennesker, men den er katolsk fordi kirken til alle tider, og alle steder er forpliktet til å forkynne det samme, og dermed det sanne evangeliet. I den forrige artikkelen på bloggen her, skrev jeg om den betydningen tre personer har hatt i min troshistorie: Martin Luther, C.O. Rosenius og Bo Giertz. Nå var det aldri meningen at Luther skulle starte et nytt kirkesamfunn. I Den augsburgske bekjennelse, som er læregrunnlaget for den lutherske kirke, kan vi lese at selve anliggendet for de lutherske menighetene er at alle kristne igjen "kan bli forent og kan bli ført tilbake til den enkle sannhet og den kristne enighet, ... for at vi, likesom vi lever og strider under den samme Kristus, således også må kunne leve i enhet og samhold i èn kristen kirke." Dette står å lese i selve fortalen til Den augsburgske bekjennelsen, og det viser jo litt av vektleggingen reformatorene hadde.

Det er viktig å få med seg at kritikken av datidens romersk-katolske kirke ikke må forveksles med en avvisning av det katolske! Det protestantiske reformprogram understreker at reformasjonen ville vitne om troens klassiske uttrykk for derved å gjenvinne den katolske tro. Anklagene mot datidens romersk-katolske kirke var at den hadde fortegnet den opprinnelige vesterlandske katolisismen. Man ville tilbake til den udelte kirkes tro, den som var rådende før det store skisma i 1054.

Leser vi i Den augsburgske bekjennelsen fra 1530 så vil vi se at reformatorenes anliggende var sprunget ut av ønsket om å føre alle kristne tilbake til "den alminnelige (katolske) kirke.. slik som vi kjenner den fra kirkefedrene". Man ville pavestolens nye, i betydningen "ikke katolske" påfunn til livs. Det er veldig interessant å merke seg at den lutherske reformasjonen fremstilles i Augustana som et slags "gammelkatolsk" reformprogram for å venne tilbake til det opprinnelige. Man vil med andre ord den romersk-katolske kirkes misbruk av det opprinnelige til livs. Den Augsburgske bekjennelsen forstår ikke "det katolske" som identisk med "det romerske". Det er heller slik at i denne bekjennelsen settes nettopp arven fra den katolske kirke opp mot Romerkirkens nye misbruk. Dette ser man tydelig når man leser i Augustana at man anfører den greske kirkes praksis som et forbilde.

Jeg skal komme tilbake til hva som ligger i den udelte kirkes lære, og hvorfor denne læren, i de senere år har fått en slik betydning i mitt eget liv. Vennskapet med personer som fader Roald Nikolai Flemestad, fader Asle Ambrosius Dingstad og min "gamle" sogneprest, fader Arne Mathias Sky, i Den nordisk katolske kirke, har hatt stor betydning for den utviklingen. Mer om det senere.

Bildet på bloggen i dag er av klosterkirken på øya Iona.