Frykt ikke det onde

I går ble jeg gående å tenke på følgende: Å gi opp alt for å følge Jesus innebærer ikke bare materielle ting, men også det vi holder fast på, det som binder oss. Det finnes festningsverker i oss. Tankebygninger som Skriften sier må rives ned, i lydighet mot Kristus." For våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk; med disse kan vi rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen om Gud, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5) Blant annet kan frykten ha bolig i vår sjels kjellerrom, og lamme oss. Å være Kristuslik betyr også at vi er fryktløs. Det finnes festningsverk av frykt i mange av oss, og vi må la Kristi herlighet skinne på disse områdene, slik at frykten kan drives ut av våre liv. Det finnes selvsagt en sunn form for frykt, som gjør at vi er på vakt mot farer. Men det finnes også en form for frykt som gir oss en følelse av at det som skjer, eller som vi tror skal skje, står utenfor Guds rekkevidde. Som gjør at vi føler oss alene. Gud vil ikke at vi skal leve med frykt, men leve med Ham. Men vi er også underveis som mennesker, vi har ikke nådd målet vårt ennå. Det finnes områder hvor Gud må arbeide med oss, og hvor vi må tillate Gud å komme til, slippe Ham inn, og oppgi våre rettigheter til dem, og la Ham få gjøre det Han vil. Gud peker på slike områder i mitt liv for tiden. Det er utfordrende, og smertefullt, men jeg er takknemlig til Gud for at jeg er under Hans behandling.

Jo mer vi blir lik Jesus, jo mindre fryktsomme blir vi. Det er avstanden vi føler til Gud - følelsen av å være etterlatt alene, som skaper frykt.

Men vi er ikke alene! Han er alltid med oss. Også i den vanskelige tiden. Noe av det vi opplever skjer med oss, kan traumatisere oss, og etterlate oss med sår. Dette må vi gi til Jesus, la Ham få komme til. Kanskje vi sliter med sykdom, som jeg gjør, og ikke blir helbredet. Men selv om jeg ikke er blitt legt, så har jeg Guds mange løfter om legedom, og jeg velger å holde fast ved dem, stå på dem, i tro på at Gud både kan og vil - i sin tid. Skulle jeg dø, så er også Gud med meg da. "Ja, selv om jeg må vandre igjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For Du er med meg ... Og jeg skal bo i Herrens hus til evig tid." (Salme 23,4 og 6a)

Hos apostelen Johannes leser jeg disse ordene: "Og vi har lært kjærligheten å kjenne og kommet til tro på kjærligheten, den som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham. Ved dette er kjærligheten gjort fullkommen blant oss: At vi kan ha frimodighet på dommens dag. For som Han er, slik er vi i denne verden. Det er ingen frykt i kjærligheten. Men den fullkomne kjærligheten driver frykten ut, for frykten regner med straff. Men den som frykter, er ikke gjort fullkommen i kjærligheten. Vi elsker Ham, fordi Han har elsket oss først." (1.Joh 4,16-19)

Vår kjærlighet til Gud er en konsekvens av at vi er elsket. Gud fant oss. Vi er Hans barn, og Han avviser oss ikke.

David skriver disse ordene når han er drevet på flukt av Saul og hans menn: "Lær meg Din vei, Herre, og led meg på en jevn sti, for mine fienders skyld. Overlat meg ikke til mine fienders onde sjelstilstand! For falske vitner har reist seg mot meg, og slike som fnyser av vold. Jeg hadde mistet motet om jeg ikke trodde at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land." (Salme 27,11-12)

Vi har våre fiender. Men midt i stormen, vil vi likevel tro. Vi velger å tro at vi skal se Herrens godhet her - i de levendes land, altså mens vi lever. Jeg vil ikke gå dit frykten tar meg, men ta imot det Gud har for meg.

Når vi ikke lever i tro, lever vi i stress. De som tror de går inn i Herrens hvile, og da begynner Gud å arbeide. Det er bibellæreren Bob Mumford som har sagt disse kloke ordene: "Når vi handler venter Gud. Når vi venter handler Gud." Vi skal ikke være venner med frykten, men vi skal være menn og kvinner som kjenner Herren!