Jeg er Guds favoritt

Da jeg var 12 år gammel døde min far. Fremdeles kjenner jeg på vemodet og savnet. Jeg husker skogsturene, det gode trygge fanget hans, smilet og latteren. Og det beksvarte mørket da han ble senket i grav, det mørket bar jeg inne i meg i mange år. Da jeg leste Det nye testamente for første gang, en forunderlig uke i 1972, mens våren satte inn, ble jeg fascinert og grepet av Jesus. Det som hadde med Den Hellige Ånd å gjøre skjønte jeg lite eller ingenting av. Gud derimot kjentes skremmende. Jeg kunne ikke forstå at Han hadde tatt den gode faren min fra meg. I årene som fulgte hadde jeg et problematisk forhold til Gud. Jeg følte ikke at Gud var glad i meg. Det måtte i såfall være når jeg leste i Bibelen min, og ba. Da tenkte jeg at Gud måtte være fornøyd. Derfor levde jeg med ambisiøse bibelstudieplaner, og brukte mye tid i bønn. Så lenge jeg klarte å leve opp til disse planene mine, tenkte jeg at Gud var fornøyd, men når noe kom i veien og jeg mistet en dag, tenkte jeg at Gud ikke var like glad i meg. Så da måtte jeg ta det igjen og komme a jour, slik at forholdet mellom meg og Gud var bra. Da var det annerledes med Jesus. Han talte jeg med titt og ofte, om det meste. Forholdet oss imellom var det ikke noe å si på. Det fungerte.

Slik hadde jeg det i mange år. Kristenlivet var som en berg og dalbane. Opp og ned, mest ned i grunnen. Men så skjedde det noe som forandret alt sammen. Når jeg leste i evangeliene, begynte jeg å oppdage det nære og fortrolige forholdet Jesus hadde til sin himmelske Far. Den Hellige Ånd brukte dette til å skape en djup lengsel i mitt liv, etter å oppleve det samme forholdet som Jesus hadde til sin Far. Etter hvert som jeg leste så jeg også at Jesus mange ganger understreket at Han var kommet, nettopp for å åpenbare hvem Far er. Dette fremkommer sterkest i Johannesevangeliet, som etterhvert ble mitt favorittlesestoff.

Nå begynte jeg å be konkret om at jeg også måtte oppleve Guds Farskjærlighet, og en dag møtte jeg Gud på denne måten. Overveldende, nært, - det var som om Gud tok meg opp og satte meg på sitt fang. Jeg la hodet inn til hans bryst, og kjente hjerteslagene som slo. Jeg vet ikke hvor lenge det varte, men i dette favntaket fantes det mye helbredelse. Nå visste jeg at jeg var elsket som den jeg er, ikke som den jeg prøver å være. Og jeg er like elsket når ting går i stykker, som når jeg lykkes.

Et resultat av dette var at jeg begynte å se meg selv i speilet om morgenen, og før noe som helst skjedde, så jeg meg selv djupt inn i øynene og så sa jeg: Hei, vet du hvem du er? Du er Guds favoritt! Gradvis forsvant fordømmelsen, krampaktigheten, frykten - og gleden og tryggheten sèg inn over meg.

Et bilde fikk avgjørende betydning i denne fasen av mitt liv. Rembrandts maleri av Den fortapte sønnen. Jeg begynte å lengte etter å se originalen av dette maleriet, som befinner seg i tsarens vinterpalass i St. Petersburg, og begynte å be konkret om å få komme til Russland.

En katolsk prest ved navn Henri J. M. Nouwen har i mange år betydd veldig mye for min åndelige utvikling, og modning. Jeg har lest mesteparten av det han har skrevet, og nå viste det seg at Nouwen hadde skrevet en bok om Rembrandts maleri. Jeg fikk skaffet meg den engelske utgaven. Heldigvis finnes den på norsk, og heter "Den bortkomne sønn vender hjem" ( løp å kjøp!). I denne boken lanserer Nouwen et nytt ord for denne kjente lignelsen til Jesus. Han sier den burde hete: Den ventende faren. Akkurat de ordene festet seg i djupet av mitt hjerte, og brakte ny legedom inn i mine sjelelige sår.

Så svarte Gud på mine bønner. Jeg kom meg til St. Petersburg, og jeg kommer aldri til å glemme da jeg gikk gjennom de enorme salene i tsarens vinterpalass og etter mye leting fant Rembrandts maleri. Jeg stod der som fjetret, og lot tårene renne og renne. Jeg så på faren i maleriet, og sønnen som kneler. Sønnen med slitte møkkete klær, og faren som holder ham ømt oppe på skuldrene. Da så jeg det! Rembrandt har malt faren med ulike størrelser på hendene! Den ene stor og kraftig, den andre liten og feminin. Dette stemte med det Gudsbilde jeg etter hvert hadde fått: Jeg så Guds både faderlige og moderlige karakter. Det forandret mitt liv, og min tjeneste totalt. I dag når noen spør hvem jeg er, sier jeg: Jeg er Guds favoritt, vel vitende om at jeg ikke er alene om å være det: Vi er alle Guds favoritter. Vi er skapt i Hans bilde, og Han lengter etter å bli lengtet etter, derfor har Han selv lagt lengselen etter seg selv ned djupet av våre hjerter.

Og dette budskapet sprer jeg overalt jeg får anledning. I Russland har jeg sett det har forandret fanger i fengsler, skitne og illeluktende gatebarn, og ensomme nyrike. I dette landet hvor det er så få fedre, har budskapet om Guds farskjærlighet en enormt gjennomslagskraft. Vær med å be om at jeg må få helsen igjen, slik at jeg kan reise på nye turer dit for å formidle budskapet om at vi er Guds favoritter. I disse dager begynner vi å se starten på et internasjonalt reiseteam. Mer om det senere.