Min personlige vei

En av bloggens lesere har utfordret meg, til å skrive mer om hvordan man kan leve i verden, men ikke av verden, og da med utgangspunkt i min egen personlige erfaring av dette. Jeg skal forsøke, og jeg tror jeg må gjøre det ved å fortelle hvordan, det jeg vil kalle "normaldagene" mine, ser ut. For det finnes jo unntak fra regelen. Jeg lever et enkelt liv. For meg har det vært viktig å ha struktur på dagen. Det hjelper meg til å leve mer konsentrert og enkelt. Dagsrytmen min ser slik ut: Det første jeg gjør, og det siste før jeg legger meg, er å tegne meg med korsets tegn. Dette er ikke bare en vakker gest. Ved å gjøre dette, bekjenner jeg både for meg selv, for Gud og for makter og myndigheter at mitt liv er viet til korset, at i Jesu Kristi kors finnes det tilgivelse og befrielse for synd, og jeg minner meg selv samtidig om at mitt liv skal leves korsfestet. Ved å tegne meg med korsets tegn sier jeg: "Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg." (Gal 2,19b-20) Av og til sier jeg dette høyt, mens jeg tegner meg med korsets tegn, i det langfinger, pekefinger og tommel knyttes sammen og jeg berører min panne, så fører jeg hånden ned til hjertet, berører så venstre skulder og så høyre og føres hånden frem til hjertet igjen. Dermed er hele kroppen tegnet med dette hellige tegn. Med de tre fingrene samlet bekjenner jeg samtidig at jeg tror på Den treenige Gud, og at jeg er Herrens eiendom. Han skal ha råderetten over mitt liv. Det å daglig tegne seg med korsets tegn minner meg om dette at jeg lever i verden, men er ikke lenger av verden.

Etter å ha spist, ber jeg mine daglige bønner. Vi leser om de første kristne at de holdt seg til "bønnene", altså flertall. Og vi vet at det både ble bedt frie bønner, og liturgiske bønner, i den første kristne tiden. Jeg veksler på med å be noen keltiske bønner som er formet av den åndelige veilederen Ray Simpson fra Lindisfarne, som jeg kjenner meg veldig godt igjen i, og tidebønnene slik de er blitt bedt fra Kirkens første tid. Til det bruker jeg en tidebønnsbok, men kan også benytte Salmenes Bok i Bibelen, som jo tidebønnene er bygget på. I forbindelse med denne bønnetiden på dagen ber jeg også frie bønner for ulike behov.

Med få unntak, følger nå en tid med Jesusmeditasjon. "Minutter med Jesus. 365 enkle øvelser i Jesusmeditasjon", av Edin Løvås har fulgt meg i mange år, og vært til stor glede og inspirasjon. I forbindelse med denne tiden med meditasjon over en tekst fra evangeliene, gjør jeg også noen små notater, som hjelper meg til å minnes og tenke igjennom teksten jeg har lest gjennom dagen.

Etter bønne- og meditasjonstiden følger så en arbeidsøkt med skriving, enten det er snakk om brevskriving, forbedredelser til prekener, undervisning eller seminarer, eller det det et bokmanus som jeg holder på med eller skriving på bloggen. Både nå og på kvelden tar jeg meg tid til åndelig lesning, det vil for mitt vedkommende si at jeg leser kirke- og ørkenfedre (og mødre), oppbyggelig litteratur fra ulike kirkelige tradisjoner, spesielt betyr det mye å lese ortodoks teologi, samt bøker fra keltisk og koptisk spiritualitet.

Ved 12.00-tiden ber jeg tidebønner, og ellers til andre fastsatte tider på dagen. Dermed får dagen en egen bønnerytme. Får jeg det til, og sykdommen ikke setter sine begrensninger, forsøker jeg å gå en tur, eller ta bilen å kjøre inn til bønnekoia mi. Der er det godt å være, og det er også godt å be utendørs, under en åpen himmel. Jeg har ulike bønnesteder jeg oppsøker, enten det er i skogen eller ved et vann. Når muligheten er der elsker jeg å gå turer i fjellet. I det hele tatt oppsøker jeg stillheten og stille steder helt bevisst. Men fordi sykdommen setter spor, trenger jeg nå ofte ledsager med meg. Men to kan også oppleve stillheten sammen!

I løpet av uken har jeg avsatt tid til samtaler og åndelig veiledning.

Nødvendige handleturer begrenses til det aller viktigste. Jeg unngår kjøpesentre når det er mest folk der, handler ikke på søndager, eller helligdager. Har funnet ut at det er veldig mye jeg ikke trenger. Kan gå igjennom en kjøpesenter og tenke at det meste av det som finnes der, klarer jeg meg uten!Når jeg har min stille stund tar jeg ikke telefonen. Denne stunden har jeg avsatt for Jesus. Jeg har fått meg nytt mobilnr, som bare familie og noen få venner kjenner til. Det ble for mye stress med å være tilgjengelig hele tiden, og jeg har også funnet ut at jeg ikke behøver å være det. Når jeg er hjemme alene spiller jeg ikke musikk, men nyter bare stillheten i huset. Spiller jeg musikk er det fordi jeg vil bruke musikken i en lovsangs- og tilbedelsestid. Da hender det jeg legger meg på gulvet, med en pute under hodet, og bare lytter, eller jeg gjør noen dansetrinn i stua!

Gjennom hele dagen følger Jesusbønnen meg. Den har forandret hele mitt liv. Den kan bes når som helst, og hvor som helst. Bønnesnoren min har jeg alltid med, enten i lomma eller i den lille ryggsekken min. I den finnes det også noen utvalgte bøker, så kan jeg sette meg ned, egentlig hvor som helst, å lese i dem hvis jeg venter på noe. Kanskje leder også Den Hellige Ånd en til å oppsøke mennesker, eller komme i prat med noen, slik at en kan få dele de gode nyhetene om Guds rike.

Ignatius av Loyola har foreslått at man skal reflektere over dagen. Derfor har jeg avsatt en tid på kvelden hvor jeg spør: Hva har Gud gjort for meg denne dagen og hva kan jeg takke for? Jeg tenker også over hva som har rørt seg i min indre verden, og hva jeg har tenkt, sagt og gjort. Trenger jeg å be om tilgivelse for noe? Hva bør jeg jobbe videre med? Så tenker jeg på den nye dagen, og legger den i Herrens hender.