Russlands syngende ikoner

Jeg har hørt den malmtunge lyden av kirkeklokker fra det kjente grotteklosteret i Petchory, og fra den vakre ortodokse domkirken i den 1100 år gamle byen Pskov, sør for St.Petersburg og fra små landsbykirker. Lyden gjør meg både glad og opprømt, og ikke minst høytidsstemt. Det som med rette er blitt kalt "Russlands syngende ikoner" kimer på ny. Det er i seg selv et stort under. Før den russiske revolusjonen i 1917 skal det ha vært over en million kirkeklokker som kimte fra drøyt 70 000 kirker over hele Russland. Da Russlands kommunistiske president Leonid Bresjnev ble gravlagt en novemberdag i 1982, ga Kreml ordre om at det skulle ringes med kirkeklokker i det daværende Sovjetunionen. Problemet var bare at det var knapt noen kirkeklokker å ringe med. I sin krig mot den kristne tro klarte kommunistene å ødelegge 99 prosent av alle kirkeklokkene. De ble smeltet om til våpen, kabler og andre metallgjenstander. Noen forsvant til utlandet - som for eksempel de vakre klokkene i Danilov klosteret. Nå ser det ut til at disse kirkeklokkene kan vende tilbake til Russland igjen. Man har lykkes, etter flere års forhandlinger med Harvard universitetet i USA, som har hatt disse klokkene til nå, å kjøpe dem tilbake etter nærmere 80 år i eksil. Viktor Vekselberg, en formuende russer, har kjøpt klokkene for en ukjent sum dollar, og planen er at kirkeklokkene skal være på plass i Danilov klosteret neste sommer. Det hadde faktisk vært verd en Russlands tur å være til stede da! Det var Josef Stalin som i sin tid solgte disse kirkeklokkene til USA, til den amerikanske industrimagnaten Charles Crane i 1930, for å skaffe til veie penger til sitt bolsjevikiske diktatur. Hva betydde vel da 18 vakre kirkeklokker?

Men det er ikke bare Danilov klosteret som får tilbake sine kirkeklokker. I nyrestaurerte gamle og i nybygde kirker over hele landet, kommer kirkeklokkene på plass. Det spesielle med disse klokkene er at ingen klokker er like! I Russland har hver eneste menighet en unik, tradisjonell melodi som assosieres med historien til den enkelte kirke. Det er også slik at i gjennomsnitt har en kirke mellom 20 og 25 klokker. De er laget for hånd, og hver enkelt av dem har spesielle ikoner, innskrifter og ornamenter.

Kirkeklokkene har en spesiell betydning i ortodoks tradisjon. De kalles som jeg nevnte "de syngende ikoner", og fungerer som et bindeledd mellom Gud og den troende. Og det er ingen tvil om at det er vakkert når klokkene kimer til bønn og gudstjeneste. De vitner om at Kirken har overlevd 70 års ateisme. Selv om kommunistene drepte titusenvis av prester og munker - blant annet ble alle munkene i Danilov klosteret likvidert i 1937, og tusenvis av kirker ble ødelagt eller gjort om til lagerhus eller fjøs, så lever og blomster den ortodokse kirken i Russland. Det er et Guds under.

Mens jeg skriver denne artikkelen om Russlands kirkeklokker, kommer jeg til å tenke på et dikt av lyrikeren Hans Børli, - en lyriker jeg setter stor pris på. Det handler om kirkeklokker og julen og passer godt nå like før klokkene kimer julen inn i byer og grender i Norge:

Je sitter og tenker på julekveld, mor -
je mins den så vel i frå før:
Når maten sto ferdig i skåp og på bord,
og høgtida knakket på dør,

da kom du frå fjøset i nyfallen snø
med kveldsmjølka skumkvit i spann.
Og tusentalls froststjerner tok til å strø
sitt sølv over helgstille land.

Du stanste på stien - du sto der og såg
Med sinnet mot høgtida spent.
Som alteret kvitduket Køsslia låg
og lys hadde stjernene tent.

Slik stod du der mangen en julekveld blå
på fjøsstien - lita og trøtt.
Men aldri hørte du klokkene slå
den kvelden da Jesus vart født.

Nei, malmljomen trøtnet mot granskog og tall
der langt bakom høgdenes ro.
Nærmere er det til Betlehems stall
for den som har enfoldig tro.

Om aldri et tårnklokke dirrende klang
til deg djupt i skogen fant inn,
så tonte dog viddenes julekvelds-sang
mildt mot ditt menneskesinn.

På noen av turene inn til Pskov har jeg overnattet i et hus, som tilhører den tidligere viseborgermesteren i byen. Dette huset vender ut mot de gamle bymurene, og til en falleferdig gammel ortodoks kirke. Ved siden av denne muren finnes det et like falleferdig hus. Der bor det en gammel dame. Hver morgen så jeg henne så tidlig opp, gå ut av huset, stille seg ved muren ved kirkeruinene. Der bøyde hun seg og tegnet seg med det hellige korsets tegn. Det var en vakker handling å se på, og et enormt vitnesbyrd om at troen overlever selv om kirkebygget faller i grus. Men det sier også mye om den ærbødighet de russiske troende verdsetter sin kirke med.