Å røre ved Jesus

Å se Jesus? Nei, mer enn det: å røre ved Ham. "Det vi har sett med våre øyne, det våre hender følte på ... nemlig livets ord... skriver apostelen Johannes. Kvinnen som led av blødninger, sa til seg selv at om hun bare kunne røre ved kappen Hans, ville hun bli helbredet. Fryktsomt berørte hun bakfra Jesu kjortel, og hun ble befridd for sitt onde. Jeg ber om at det ikke må gå en dag uten at en kraft utgår fra Frelseren som pant på min frelse. Å røre ved Jesus: i det tause samværet med Ham, i vår kontakt med de menneskelige lemmene på Kristi legeme, som er Kirken - og i nattverdens mysterium. Man må ikke innbille seg at man har rørt ved Jesus fordi man har nærmet seg Ham. Men det tildeles oss visse benådede stunder da en uforklarlig skjelving, en overveldende visshet får oss til å utbryte: "Jeg rører ved Jesus..." eller bedre: "Jesus rører ved meg". Hvis slike øyeblikk er ekte, vil de slynge oss ned i en avgrunn av ydmykhet. - Herre, jeg er ikke verdig til å løfte mine øyne opp til Deg. Vær meg synder nådig.

I hvor stor grad forvirres vi ikke av hendelsene i Jesu liv! De svarer aldri nøyaktig til det vi forventer. Og dog rekker de langt videre - i en positiv mening - enn vår forventning. Josef av Arimatea gravla Jesus, men Jesus er den som ingen grav kan romme eller holde tilbake. Kvinnene bærer duftende urter til graven, men den Gud de gjør seg rede til å salve, er en allerede oppstanden Gud. En kvinne utgyter en krukke med duftende salve over Frelserens levende legeme til Hans ære, men Jesus sa at hun gjorde det for å forberede Ham til Hans begravelse.

Korset synes å tilintetgjøre forhåpningen. Men oppstandelsen utsletter fortvilelsen. De guddommelige handlingene, som river ned våre forestillinger, rekker langt ut over dem. Slik forholder det seg med enhver inngripen av Jesus i vårt personlige liv: Hver gang er det noe som rives i stykker, men samtidig åpner det seg for sjelen en mulighet til å svinge seg høyere oppover. Jesus hører ikke til innenfor våre rammer. Hans nærvær, Hans ord sprenger dem.

(Fader Lev Gillet - eller som han kalte seg: En munk fra Østkirken)