Lesestykker i fastetiden: For Herren alene

Herren bød oss å passe på at verken våre bønner, våre almisser, vår faste, ei heller noen andre gode gjerninger blir sett av menneskene, slik at vi ikke blir som hyklerne som søker verdens pris. Vår himmelske Far "som er i det skjulte", og "som ser i det skjulte", har ikke behag i slike gjerninger, jfr Matt 6,1-18. Det er ikke bare evangeliet som formaner oss til å skjule vårt indre liv for de fremmedes blikk. Også vårt naturlige åndelige instinkt forbyr oss, som et slags "kategorisk imperativ", å blotte sjelens hemmelige liv med Gud. Angerens tårer innfor Den Allerhøyeste skjer i sjelens aller innerste rom. Dette føder et ønske om å dra seg unna slik at ingen verken ser eller hører oss, så sjelen blir ensom med Gud alene.... Jeg kunne ikke umiddelbart finne ord for mine erfaringer. Det gikk årtider før de ble utmyntet i en dogmatisk bevissthet. Når jeg foran Guds besøk hadde lest evangeliene eller apostlenes brev hadde jeg ikke forstått hvilken ontologisk virkelighet som skjuler seg bak disse ordene. Livet selv har vist meg at rent intelektuell kunnskap, uten en virkelig erfaring av Gud eller et møte med de "kosmiske" åndskreftene (jfr Ef 6,12), ikke leder frem til det som er selve meningen med vår tro - en opplevd kunnskap om den første Væren, det vil si om Gud. Med kunnskap mener jeg å tre inn i selve Hans evighet. "Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus." (Joh 17,3) I de stunder da den guddommelige kjærligheten rørte ved meg , "gjenkjente" jeg Gud i den. "Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham." (1.Joh 4,16) Etter besøket fra oven leste jeg evangeliet med en annen forståelse enn tidligere. Jeg opplevde en stor glede og en dyp takknemlighet når jeg fant min egen erfaring bekreftet.

Arkimandrit Sofrony (1896-1993). Etter sin omvendelse reiste han i 1925 til Athos, der han i mange år levde i nær kontakt med starets Siluan, som er blitt kalt 1900-tallets mest autentiske munk. Etter en vanskelig sykdomsperiode kom Arkimandrit Sofrony til England i 1959. Rundt ham vokste det en levende klosterkommunitet med menn og kvinner fra mange land. Denne klosterkommuniteten i Essex, er i dag en varmekilde for mange pilegrimer fra ulike deler av verden og med ulik kirkelig tilhørighet. Bildet er fra Sofrony's siste leveår.