Utilgjengelig for mennesker - tilgjengelig for Gud

Midt i en hektisk tid med mennesker rundt dem på alle kanter, sier Jesus til sine følgesvenner: "Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt." (Mark 6,31) Hvis noe fremfor noe annet skulle karakterisere en sann munk, må det være dette: Han er den som er gått avsides, for å være alene. Selve ordet munk kommer jo av monos som betyr alene, èn med Gud. En som har gått avsides for å finne stillhet til å be, til å kommunisere med Gud. Den som følger Kristus, vil etter hvert oppdage en hemmlighet. Søker man Jesus alene, dras man ikke lenger så mye til de aktivitetene som er synlige for andre, men man søker å leve det indre skjulte livet i Gud. Lærlingen vil lære av sin Mester, og Mesteren gikk avsides for å be. Hans oppvekstår var så skjult, at vi vet nærmest ingenting om dem. Etterat Han mottok sin utsendelse etter dåpen i Jordan, talte Gud og sa: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede." (Matt 3,17) Umiddelbart etterpå forsvinner Jesus inn i ødemarken for å tilbringe uker i avsondrethet og stillhet, og for å be. Og etterhvert som Hans tjeneste utfolder seg, leser vi igjen og igjen:

Jesus søker ensomheten og stillheten

"Da Jesus fikk høre om det, dro han derfra i båt over til et øde sted for å være alene." Matt 14,13. "Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be." (Matt 14,23) "Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene." (Matt 17,1) En munk går avsides fordi han ønsker å være en imitatio - en som imiterer Jesus. Han søker å være alene for å være med Gud. Han søker bevisst stillheten. Han lærer seg hva den indre dialogen handler om. Her - avsides med Jesus, lærer man seg at distanse er helt nødvendig for å få det rette perspektivet. Tid tilbrakt med Gud er aldri bortkastet. Selv om vi skulle bli borte fra scenen, og bli glemt av menneskene rundt oss, er vi hos Gud, og tiden vi tilbringer sammen med Ham er mer verdifull enn noen annen. Det vi utretter i stillheten, i omgangen med Gud i bønn og hvile, bærer rikere frukt, enn alt det vi gjør som er synlig for det menneskelige øye. Utilgjengelig for mennesker, men tilgjengelig for Gud. Skal vi være i harmoni med oss selv, med den vi virkelig er, så må vi gå avsides. Vi trenger å finne vår egen rytme, og bli kjent med vår indre verden. Det var først etter å ha tilbrakt år i den egyptiske ødemarken, at ørkenfedrene stod frem med et ord fra Gud. Et ord født i stillheten og ensomheten. Tenk hvor kraftfulle og margfulle slike ord er, sammenlignet med ord som kommer fra en uendelig strøm fra vår egen tomhet!