Helt fra den aller første tiden som kristen, ble det lagt ned i mitt hjerte en kjærlighet til Israel og det jødiske folk. En klokker i Den norske kirke har mye av æren for det. Rolf Danielsen tok oss ungdommer med hjem, og underviste oss fra Den Hellige Skrift om det profetiske ord og om Guds pakter som gjelder for Guds utvalgte folk. Bladet Karmel Israels Nytt ble jeg kjent med tidlig på 1970-tallet, og fulgte ivrig med på det som skjedde i Israel. Tidlig ble også min store interesse for kirkehistorie vakt, og jeg husker enda i dag hvilket inntrykk erstatningsteologien, og kirkens svik mot sin jødiske arv, hadde på meg. I går ble jeg sittende å tenke på hvor takknemlig jeg er fordi Gud åpnet mine øyne for betydningen av Israel, paktene og det profetiske ord og for de menneskene som var redskaper til å hjelpe meg til å se disse tingene i Guds ord. Jeg har allerede nevnt Rolf Danielsen, som var klokker i Hunn kirke. Andre som må nevnes er Per Faye-Hansen, Derek Prince, Lance Lambert, Corrie ten Boom, Mor Basilea Schlink, Art Katz, Sverre Kornmo, Erling Strøm, Thoralf Gilbrant, Arthur Berg, Rees Howells. Det er interessant å se at det gjennom kirkens historie har gått to strømmer. På den ene siden det jeg vil kalle den urene strømmen, eller erstatningsteologien. På den andre siden den rene strømmen, representert ved ulike mennesker som velsignet og talte vel om Israel, og som var profetiske og så frem til at Gud skulle oppfylle sitt ord og sine løfter til Israels land og folk. Erstatningsteologien nøret opp om jødehatet, og legitimerte kirkens forfølgelse og drap av jøder, pogromer og Hitlers masseutryddelse i de forferdelige tilintetgjørlsesleirene. Martin Luthers hat mot jødene er velkjent. Mindre kjent er kanskje den lutherske teologen Gerhard Kittels jødehat. Gerhard Kittel er ingen hvemsomhelst. Han var en av de mest kjente ekspertene på Det nye testamente i sin tid. Hans teologiske ordbok til Det nye testamente finnes på hyllene i så å si hvert eneste teologiske seminar verden over, og brukes den dag i dag. I 1933 skrev denne teologen en bok hvor han beskrev hvordan hans hjemland Tyskland måtte takle "jøde-spørsmålet". Utryddelse ville ifølge Kittel være upraktisk. Sionisme kom overhode ikke på tale. Assimilasjon ville være den verste av alle løsninger. Det ville forderve den germanske rase! I stedet burde jødene, i følge Kittel, akseptere diskriminering og vanry som sin lodd i livet. De skulle behandles som "gjester" i et fremmed land, andreklasses gjester og adskilt. Slike uttalelser av en kristen teolog, med et slikt ry som Kittel har, er til å bli kvalm av!
Den rene strømmen
Hvor velsignet er det da ikke å lese om den rene strømmen! Om John Owen, den største av de puritanske teologene, som levde fra 1616-1683. I Owens levetid fantes det ikke snev av håp eller mulighet for at jødene skulle få komme tilbake til sitt land. Men John Owen trodde på Skriften. Han skrev: "Jødene skal bli samlet fra alle deler av jorden, der de er spredt, og de skal bringes tilbake til sitt hjemland." I forbindelse med deres betydning i Guds plan, skrev Owen disse bemerkelsesverdige ordene: "Det finnes ikke noe løfte noe sted om at det skal oppreises et rike for Herren Jesus Kristus i denne verden, uten at det enten er uttrykt eller klart indikert at begynnelsen til det må være hos jødene." Robert Leighton, en samtidig med John Owen, skrev følgende: "De glemmer et hovedpoeng med menighetens herlighet, de som ikke ber daglig om omvendelse for jødene... Det er ingen tvil om at det jødiske folk enda en gang skal få befaling om å reise seg i stråleglans, og deres tilbakekomst skal bli til rikdom for hedningene. (Rom 11,12) Og dette skal bli en herligere tid enn Guds menighet noen gang har sett." Samuel Rutherford, den puritaner som er husket best for sin kjærlighet til Herren, åpnet sitt hjerte i de hundrevis av brev som han skrev. Charles H. Spurgeon sa følgende om disse brevene: "Når vi er døde og borte, bør verden få vite at Spurgeon betraktet Rutherfords brev som noe av det mest inspirerte som finnes blant skrifter som er utelukkende menneskelige." Hva var det som gjorde Rutherfords skrifter så spesielle? Han hadde en dyp kjærlighet til Jesus, og han kjente sin Frelsers hjertelag. Fordi Jesus elsket sine egne, elsket Rutherford dem også. Han visste at jødene hadde en spesiell plass i Guds rike. Dette skrev Rutherford blant annet: "Jeg kunne holdt meg utenfor himmelen i mange år for å se den seirende og triumferende Herre utføre denne ene profeterte delen av sin sjels-erobrende kjærlighet, nemlig at Han henter inn i sitt rike den store søster, menigheten av jødene.... Å, for en glede og en herlighet jeg ville regnet dette som, om min himmel skulle bli utsatt til jeg fikk lov til å være vitne til det herlige bryllupet, og se Kristus ikle seg herligheten fra den siste bruden Han vies til, og Hans siste ekteskapelige kjærlighet på jorden. Når Han skal utvide sitt kjærlighets-leie, og sette det på toppen av fjellene, og hente til seg den eldre søster, jødene, og fylden av hedningene." Bortsette fra Jesu gjenkomst til jorden, kunne ikke Rutherford tenke seg noe mer herlig enn Israels gjenopprettelse: "Tenk å få se dette synet, bortsett fra Jesu gjenkomst i skyene, det herligste! Våre eldre brødre, jødene, og Kristus vil falle hverandre om halsen og kysse hverandre! De har lenge vært avskåret. De vil være gode mot hverandre når de møtes. Å, for en dag! Å, for en etterlengtet og herlig soloppgang! Å, herlige Jesus, la meg se det synet som vil være som liv av døde, Du og Ditt eldgamle folk i gjensidig omfavnelse." (fortsettes)
Den rene strømmen
Hvor velsignet er det da ikke å lese om den rene strømmen! Om John Owen, den største av de puritanske teologene, som levde fra 1616-1683. I Owens levetid fantes det ikke snev av håp eller mulighet for at jødene skulle få komme tilbake til sitt land. Men John Owen trodde på Skriften. Han skrev: "Jødene skal bli samlet fra alle deler av jorden, der de er spredt, og de skal bringes tilbake til sitt hjemland." I forbindelse med deres betydning i Guds plan, skrev Owen disse bemerkelsesverdige ordene: "Det finnes ikke noe løfte noe sted om at det skal oppreises et rike for Herren Jesus Kristus i denne verden, uten at det enten er uttrykt eller klart indikert at begynnelsen til det må være hos jødene." Robert Leighton, en samtidig med John Owen, skrev følgende: "De glemmer et hovedpoeng med menighetens herlighet, de som ikke ber daglig om omvendelse for jødene... Det er ingen tvil om at det jødiske folk enda en gang skal få befaling om å reise seg i stråleglans, og deres tilbakekomst skal bli til rikdom for hedningene. (Rom 11,12) Og dette skal bli en herligere tid enn Guds menighet noen gang har sett." Samuel Rutherford, den puritaner som er husket best for sin kjærlighet til Herren, åpnet sitt hjerte i de hundrevis av brev som han skrev. Charles H. Spurgeon sa følgende om disse brevene: "Når vi er døde og borte, bør verden få vite at Spurgeon betraktet Rutherfords brev som noe av det mest inspirerte som finnes blant skrifter som er utelukkende menneskelige." Hva var det som gjorde Rutherfords skrifter så spesielle? Han hadde en dyp kjærlighet til Jesus, og han kjente sin Frelsers hjertelag. Fordi Jesus elsket sine egne, elsket Rutherford dem også. Han visste at jødene hadde en spesiell plass i Guds rike. Dette skrev Rutherford blant annet: "Jeg kunne holdt meg utenfor himmelen i mange år for å se den seirende og triumferende Herre utføre denne ene profeterte delen av sin sjels-erobrende kjærlighet, nemlig at Han henter inn i sitt rike den store søster, menigheten av jødene.... Å, for en glede og en herlighet jeg ville regnet dette som, om min himmel skulle bli utsatt til jeg fikk lov til å være vitne til det herlige bryllupet, og se Kristus ikle seg herligheten fra den siste bruden Han vies til, og Hans siste ekteskapelige kjærlighet på jorden. Når Han skal utvide sitt kjærlighets-leie, og sette det på toppen av fjellene, og hente til seg den eldre søster, jødene, og fylden av hedningene." Bortsette fra Jesu gjenkomst til jorden, kunne ikke Rutherford tenke seg noe mer herlig enn Israels gjenopprettelse: "Tenk å få se dette synet, bortsett fra Jesu gjenkomst i skyene, det herligste! Våre eldre brødre, jødene, og Kristus vil falle hverandre om halsen og kysse hverandre! De har lenge vært avskåret. De vil være gode mot hverandre når de møtes. Å, for en dag! Å, for en etterlengtet og herlig soloppgang! Å, herlige Jesus, la meg se det synet som vil være som liv av døde, Du og Ditt eldgamle folk i gjensidig omfavnelse." (fortsettes)
Bjørn Olav,
SvarSlettDette er flott ! Jesu ord til den samaritanske kvinnen (ved brønnen): "Frelsen kommer fra Jødene" er utvetydig. Dette er ikke fullkomment oppfylt ennå, selv om Jesu død på Golgata bragte frelse og evig liv til alle som vil, gjenstår den gjenopprettelse hele skapningen skal oppleve når Jesus kommer igjen på Oljeberget og "tilkjennegir" seg for sine brødre, Jødene. Ap.gj.3.20,21:"..og han kan sende den for eder utkårede Messias, Jesus, 21 som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenoprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.
Mitt Israels -vennskap er en arv fra mine foreldre. De pekte alltid på Jødenes tilbakekomst til løfteslandet som det tydeligste tegn på Jesu snare komme.
Takk for i går.
Odd
Takk for oppmuntring, og takk for at du deler fra ditt personlige liv! Takk også for at du ble med til Kolbotn. Det satte jeg stor pris på!
SvarSlett