Som bloggens faste lesere sikkert allerede har ant, holder jeg på med et studium av Frans av Assisi for tiden. Slike dypdykk fører gjerne til resultater på bloggen i form av noen artikler. Så også denne gang. Jeg studerer spesielt Frans sitt bønneliv. Den første som skrev en biografi om den hellige Frans av Assisi, Thomas av Calano, skrev dette om Frans som bønnens mann: ”Man kunne ikke lenger si om ham at han ba; han var blitt til bønn.” Det stemmer godt med det David sier i Salme 109,4: ”men jeg er bare bønn.” (Norsk Bibel 1988)
En moderne biograf, N.G. van Doornik, som selv er fransiskaner, skriver dette: ”Denne mannen, som ikke kunne se en blomst eller høre en bekk uten at hans hjerte sprang ut mot Gud, holdt aldri opp med det som er kalt ”sjelens åndedrett”. Hans liv var bømm, i den rike betydning av å ånde i det ”guddommelige miljø”. Når han uttalte et bønneformular, ble han rykket bort fra sansenes verden, fordi Guds virkelighet plutselig kom til syne bak ordene. Den som har kunnet trenge gjennom i Frans’ bevissthet, for så å uttale ordene i Fader vår med hans følelse for Guds overveldende nærvær, ville kanskje forstå hva Jesus mente da han sa: ”Slik kan dere be.”
Det er tankevekkende å lese den bønnen han avsluttet sin regel av 1221 med. Han mister på en måte selvkontrollen, stabler det ene ordet oppå det andre for å gi form til et Vesen som ikke har noen form. Det er som om han har grepet feil etter det bunnløse mysterium han ønsker å favne.
Han bad med hele legemet. Henført kunne han løpe dansende rundt mens han sang ut sin kjærlighet. ”Når han bad i ensomhet,” sier Celano, ”gjenlød skogen av hans sukk, fuktet han marken med sine tårer, slo han seg på brystet, - og som om han var gjemt i den innerste avkrok av et hus, utvekslet han endeløse samtaler med sin Herre.” Disse emosjonene er følgen av maktesløshet. Han kjemper med Den Uendelige, og han kan aldri få uttrykt med sitt legeme det som han erfarer i Ånden.
Dette står i fullstendig motsetning til hans egentlige ”mystiske bønn”. ”Da beveget han ikke leppene – det syntes som om hele hans oppmerksomhet var rettet innover, for å kunne konsentrere seg om den himmelske virkelighet – det var ikke lenger noe menneske som bad, det var et menneske som var blitt til bønn.”
Denne vedvarende kjærlighetsfulle tilknytning til Gud oppnådde ikke Frans på et eneste øyeblikk. Det kostet ham blod og tårer. Den som bare kan se ham som en sorgløs spillemann som dro gjennom skogene og lekte med dyrene, vet ingenting om den ubarmhjertige askesen som drev ham hele sitt liv.”
En moderne biograf, N.G. van Doornik, som selv er fransiskaner, skriver dette: ”Denne mannen, som ikke kunne se en blomst eller høre en bekk uten at hans hjerte sprang ut mot Gud, holdt aldri opp med det som er kalt ”sjelens åndedrett”. Hans liv var bømm, i den rike betydning av å ånde i det ”guddommelige miljø”. Når han uttalte et bønneformular, ble han rykket bort fra sansenes verden, fordi Guds virkelighet plutselig kom til syne bak ordene. Den som har kunnet trenge gjennom i Frans’ bevissthet, for så å uttale ordene i Fader vår med hans følelse for Guds overveldende nærvær, ville kanskje forstå hva Jesus mente da han sa: ”Slik kan dere be.”
Det er tankevekkende å lese den bønnen han avsluttet sin regel av 1221 med. Han mister på en måte selvkontrollen, stabler det ene ordet oppå det andre for å gi form til et Vesen som ikke har noen form. Det er som om han har grepet feil etter det bunnløse mysterium han ønsker å favne.
Han bad med hele legemet. Henført kunne han løpe dansende rundt mens han sang ut sin kjærlighet. ”Når han bad i ensomhet,” sier Celano, ”gjenlød skogen av hans sukk, fuktet han marken med sine tårer, slo han seg på brystet, - og som om han var gjemt i den innerste avkrok av et hus, utvekslet han endeløse samtaler med sin Herre.” Disse emosjonene er følgen av maktesløshet. Han kjemper med Den Uendelige, og han kan aldri få uttrykt med sitt legeme det som han erfarer i Ånden.
Dette står i fullstendig motsetning til hans egentlige ”mystiske bønn”. ”Da beveget han ikke leppene – det syntes som om hele hans oppmerksomhet var rettet innover, for å kunne konsentrere seg om den himmelske virkelighet – det var ikke lenger noe menneske som bad, det var et menneske som var blitt til bønn.”
Denne vedvarende kjærlighetsfulle tilknytning til Gud oppnådde ikke Frans på et eneste øyeblikk. Det kostet ham blod og tårer. Den som bare kan se ham som en sorgløs spillemann som dro gjennom skogene og lekte med dyrene, vet ingenting om den ubarmhjertige askesen som drev ham hele sitt liv.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar