Lesning i fastetiden: Herre, åpenbar Deg for meg

Det mennesket som går helt opp i et arbeide, enten det er for å sette seg inn i det eller for å videreføre en annens arbeid, eller det er for å skape et selvstendig verk - det menneske begrenser seg, blir 'enklere' og samler seg mot ett eneste mål. I en viss forstand murer han seg inne i det arbeide han er opptatt med. Slik forholder det seg også med den som vil lære Jesus å kjenne. Vi må lukke oss selv inne i Jesus og i Ham alle de andre, alt det øvrige. Gjennom det vil vårt kjennskap usynlig, som nåde, stråle tilbake på verden.

Herre, jeg er trett av å spekulere over Deg og diskutere Din person. Jeg har lest tilstrekkelig, hørt nok og talt nok. Jeg vil ganske enkelte gjerne være Deg nær. La meg lukke bøkene, så ikke noe annet mer skal komme mellom oss. La meg komme til Deg! La meg oppslukes av Ditt nærvær, fortape meg i det, så bare Ditt hjerte taler til mitt hjerte. Men Herre, hvordan skal mitt hjerte kunne lytte til Ditt, når kloke og skriftlærde strides om Ditt navn? Overdøver ikke larmen av Deres stemmer det du hvisker til meg i lønndom? Jeg gjentar Marias ord i haven: 'De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt Ham. Si meg hvor de har lagt Ham, så vil jeg ta Ham med meg.' Jeg vil også gjerne ta Deg med meg, Herre Jesus. Langt bort fra undervisningsantaltenes tumulter og de lærdes diskusjoner. Langt bort fra all misunnelsen og alt naget og den bitre tretten mellom disiplene om hvem som er størst. Langt bort for å tilbe Deg, se Deg, tale med Deg. Dette nærvær, dette inderlige samvær som jeg lengter etter, kan jeg finne hos Deg, Herre. Du kan gi Deg til kjenne for meg uten at dette nye samværet direkte har sammenheng med fortiden. Du kan også gjøre Ditt jordiske liv nærværende, aktuelt og nytt for meg. Du kan selv skrive et 'Jesu liv', på en gang gammelt og nytt, i min sjel. Herre, åpenbar Deg for meg som Evangeliets Jesus, men også som den som fyller mitt liv her og nå. En munk fra Østkirken