Apostolisk manifest del II

Her følger andre del av Art Katz apostoliske manifest:

Den apostoliske forsamlingen ønsker ikke å komme i berøring med verden annet enn da den absolutt må, og da skjer det med all reservasjon. Den ser verden tydelig definert med sitt system og falske verdigrunnlag og vegrer seg konstant mot å berøre noe som tilhører den sfæren. Den gir seg ikke til noe som hører den til. Derfor er en slik sammenheng, i den grad den er fri fra verdens innflytelse og dens verdigrunnlag, en budbærer og i seg selv et uttrykk for det rike som skal komme. Den bærer på en forsmak av og en forberedelse på den frihet som vi kommer til å oppleve i den verden hvor Kongen regjerer, da alt som er falskt kommer til å være utradert.

Den grad av frihet som forsamlingen opplever, bestemmer den evne til befrielse den kan tilby dem som er fanget, og er blitt slaver av systemet. Hun er fullt i stand til å befri, og sette i frihet verdens bedratte offer, ikke bare gjennom proklamering av evangeliet, hvilket i seg selv er av største betydning, men gjennom den frihet hun selv kan vise til, gjennom det hun er i seg selv. Man fylles av forundring innfor slike mennesker, og enda mer over det fellesskap og det samhold som eksisterer mellom dem. Den som kommer i kontakt med dem som hviler i denne merkverdige frihet fra verdens innflytelse med sine vurderinger og all sin tilgjorthet, den har funnet en åpen dør til en virkelig frigjort opplevelse, fordi disse utgjør et virkelig bevis på at det eksisterer et alternativ.

Å bli tilgodesett av denne vikelighet er ikke mulig uten et samvirkende fellesskap. Denne verdens makter, dets mørke, bedrag og ondskap, gjør det nødvendig at hele Kristi kropp er berett. Disse makters virksomhet må møtes med den styrke som følger dem som med samstemt sinn ber og søker råd hos Gud. Et slikt levende samspill, et slikt integrert liv, kommer til å bli motarbeidet av mørkets makter. Disse makter kan bare beseires med en annerledes visdom, et folk som er fridd ut fra deres innflytelse og som forstår hvor skjendige og ondskapsfulle disse maktene er.

Denne slags vandring kan ikke oppnås av enkeltstående individer, som ikke er avhengige av fellesskap med likesinnede hellige som har slått seg sammen i den hensikt å nå frem til dette. Det må være fullstendig klart at det kreves mer enn søndagsmøter og en samling på ukedagene. Vi er i behov av et tett fellesskap. ”…og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen.. (Apgj 2,46) Vi kommer til å trenge venners råd og være i en sammenheng der all slags synd kan identifiseres og kjennes igjen helt fra begynnerstadiet. Dette kan bare bli en virkelighet der det finnes et samspill og en samhørighet uttrykt i praktisk fellesskap ut fra bevisste valg og målsetninger.

Vi vil ikke vinne verdens anseelse gjennom dette, men vi vil ikke være ”kjent” av mørkets krefter om vi ikke avviser å bli aktet vel av mennesker. Disse kreftene vil vite det når vi har tatt den avgjørelsen. ”Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere?” (Apgj 19,15) Om vi vegrer oss for å gå i denne retningen, i følge dette kallet, spiller vi kristent liv, harmløst, uten salt og uten betydning i det kosmiske drama i hvilken forsamlingen er plassert. Dette drama innebærer en bevissthet om at vi beveger oss mot et klimaks som nå står for døren. En avslutning er nært forestående. En fullendelse kommer.

(fortsettes)