Her følger del 3 av det apostoliske manifest skrevet av den messianske jøden, Art Katz:
Den som har nådd frem til denne innsikt, vet og handler; han planlegger ikke med tanke på å bli pensjonist. Man ser ikke lenger på eksistensen her som om den er den aller beste av alle verdener, og der det gale som hender kommer til å bli rettet på med tiden som hjelp. Man forstår etter hvert mer, fordi mørkets makter, som vet at deres tid er kort, blir voldsommere og mer ondskapsfulle i sin opposisjon, mot dem som har skaffet seg denne innsikten. Om vi ikke har noe syn for Ånden, kommer våre dager å være uten verdi, som prosaisk monotoni uten betydning.
Her har vi det som bestemmer et apostolisk fellesskap. Det er et sendende fellesskap, fordi den eier den eneste virkelighet som Gud betror noen, med den hensikt at det skal formidles videre. Et slikt fellesskap har noe å kommunisere og formidle ut fra sitt eget felles liv. Det er bare i en slik sammenheng som håndspåleggelse blir noe mer enn en seremoni eller en ”bibelsk” rutine. Med utsendelsen tar de utsendte med seg virkelighetens og autoritetens dimensjon.
Åndens gaver er derfor funksjonell utrustning midt i et opprørt hav av aktiv fiendtlighet, forsamlingens oppgave har hast, og innbyr til verdens motstand. Den autentisitet og virkelighetsforankring som disse makter er tvungne å erkjenne har å gjøre med vår sanne atskilthet. Den er den eneste autoritet som de behøver å bøye seg for. Når det eneste vi har å komme med er en serie tankeløse knefall ved en botsbenk og krokodilletårer gjesper disse maktene oss like opp i ansiktet vårt. De er helt på rene med når noen i sannhet har overgitt seg og et liv helt og fullt er lagt ned for Gud. Et slikt folk lever bevisst og offervillig som utvalgt frelsesverktøy i Guds hånd for Israels folks sak.
Alt dette er grunnleggende i det apostoliske synet på forsamlingen. En forsamling som passer inn i den beskrivelsen jeg nå har gjort, klarer å kjenne igjen og omfavne sitt kall og oppgave i relasjon til Israels opprettelse midt i endetidens fødselsveer. Når vi ser dette forstår vi at et slikt syn på forsamlingen utelukker en hver tanke på at forsamlingen skal slippe unna den tid den trengs mest. Forsamlingens nærvær er blant annet å være en redning for jødene i ”Jakobs trengselstid”. (Jer 30,7) Denne måte å se tingene på kan ikke bare ses på som en biting i læren om forsamlingen, men er et sentralt tema i Guds primære endemål med forsamlingen.
Her har vi det som bestemmer et apostolisk fellesskap. Det er et sendende fellesskap, fordi den eier den eneste virkelighet som Gud betror noen, med den hensikt at det skal formidles videre. Et slikt fellesskap har noe å kommunisere og formidle ut fra sitt eget felles liv. Det er bare i en slik sammenheng som håndspåleggelse blir noe mer enn en seremoni eller en ”bibelsk” rutine. Med utsendelsen tar de utsendte med seg virkelighetens og autoritetens dimensjon.
Åndens gaver er derfor funksjonell utrustning midt i et opprørt hav av aktiv fiendtlighet, forsamlingens oppgave har hast, og innbyr til verdens motstand. Den autentisitet og virkelighetsforankring som disse makter er tvungne å erkjenne har å gjøre med vår sanne atskilthet. Den er den eneste autoritet som de behøver å bøye seg for. Når det eneste vi har å komme med er en serie tankeløse knefall ved en botsbenk og krokodilletårer gjesper disse maktene oss like opp i ansiktet vårt. De er helt på rene med når noen i sannhet har overgitt seg og et liv helt og fullt er lagt ned for Gud. Et slikt folk lever bevisst og offervillig som utvalgt frelsesverktøy i Guds hånd for Israels folks sak.
Alt dette er grunnleggende i det apostoliske synet på forsamlingen. En forsamling som passer inn i den beskrivelsen jeg nå har gjort, klarer å kjenne igjen og omfavne sitt kall og oppgave i relasjon til Israels opprettelse midt i endetidens fødselsveer. Når vi ser dette forstår vi at et slikt syn på forsamlingen utelukker en hver tanke på at forsamlingen skal slippe unna den tid den trengs mest. Forsamlingens nærvær er blant annet å være en redning for jødene i ”Jakobs trengselstid”. (Jer 30,7) Denne måte å se tingene på kan ikke bare ses på som en biting i læren om forsamlingen, men er et sentralt tema i Guds primære endemål med forsamlingen.
fortsettes
Inspirerende - selv om jeg vanskelig kan forstå den betydningen han gir staten Israel -
SvarSlettmen jeg leser og tenker. Jeg tror faktisk jeg husker Katz fra 60-70-tallet. Han var på banen også da. Var han da blant tidens såkalte helbredelsespredikanter? I alle leste jeg om han.
Jeg tror vi må se engasjementet som Katz legger ned for Israel, i lys av det siste han skriver i denne delen av manifestet. Der sier han: "Forsamlingens nærvær er blant annet å være en redning for jødene i ”Jakobs trengselstid”. (Jer 30,7) Denne måte å se tingene på kan ikke bare ses på som en biting i læren om forsamlingen, men er et sentralt tema i Guds primære endemål med forsamlingen." Dette er annerledes enn det en del Israelsvenner i Norge, og ellers, vi si.
SvarSlettJeg vet ikke om han tilhørte denne gruppen av helbredelsespredikanter på den tiden. Om så er tilfelle har han nok endret syn på lidelsen, i de siste årene. Jeg har hørt ham forkynne mye om dens betydning og mysterium. Selv ble han i fjor svært syk, og har vært det siden. Legene har arbeidet ut fra ulike teorier om hva det kan være, men de har ikke kommet så mye nærmere. Sannsynligvis har han pådratt seg en meget sjelden sykdom, på en av sine reiser. Han har kolossale smerter som forflytter seg i kroppen, opplever en stor grad av kraftløshet, må stadig ha blodoverføringer og har også fått diabetes. Katz blir nå pleiet av sin kone, og av medlemmene i det fellesskapet han var med å grunnla. Av og til sender han noen hilsener via nettet, om han orker å skrive.