Fader Isidor - en av Russlands store staretser

I går hadde jeg på ny gleden av å tilbringe tid i bønnekoia mi. I løpet av vinteren er det hogget ut en del skog, så jeg har fått enda mer storslått utsikt til sjøen som ligger nedenfor koia. Mens jeg satt på trammen, ble jeg sittende å tenke på fader Isidor, en av Russlands siste store staretser, eller åndelige veiledere. Fader Isidor døde i 1908. Det finnes et bilde av ham sittende ved et bord utenfor den enkle hytta hans. Han har den karakteristiske ortodokse prestehatten på sitt hode, på russisk skufja og langt hvitt skjegg. Bildet er av så dårlig kvalitet, at det er umulig å gjengi her på bloggen. Men akkurat dette enkle bildet av fader Isidor ser jeg ofte for meg. Guds nærhet og Guds godhet stråler fra denne mannens ansikt. Han bodde under meget enkle forhold i Sergiev Posad, et samfunn 58 kilometer nordøst for Moskva, som er oppkalt etter den hellige Sergij av Radonesh. Her finnes også Sergij-Treenighetsklostret. Dette stedet ble under det gudløse sovjetregimet kalt Zagorsk. Fader Isidor holdt til litt utenfor Sergeij av Radonesh kloster, inne i skogen. Dette lille huset hadde vært bolig for starets Samuel fra Athos, prestmunk Ionnikij og deretter av fader Abraham, før fader Isidor tok over. Den fremstående russiske vitenskapsmannen og religionsfilosofen Pavel Florenskij, som også var prest og fader Isidor's åndelige sønn, har skrevet bok om fader Isidor. Den heter Jordens salt, og er utgitt på Artos. Pavel Florenskij er avbildet sammen med den russiske forfatteren Bulgakov, på bildet på dagens blogg. Jeg gripes stadig av hva jeg leser i den boken Florenskij skrev. Om fader Isidors totale overgivelse til Kristus, om hans store kjærlighet for alle som kom på besøk til hans enkle hytte. Alle fikk noe med seg, gjerne små håndskrevne lapper som kunne inneholde et bibelord eller en bønn. Han dyrket sine egne grønnsaker, levde helt i pakt med naturen, og forble stort sett på sitt sted. Men fader Isidor var en bønnens mann, og var derfor ikke begrenset av at han bodde avsides inne i skogen. Han levde med i kirkens bønneliv, både gjennom Jesusbønnen og ved å be Salmenes Bok, og selvsagt sine egne personlige bønner. Mange kom på besøk, og alle forteller om hvor berørt de ble av denne enkle mannens liv. Han utstrålte Kristus. Slike mennesker driver meg til å be om en større og dypere overgivelse til Kristus selv. Fader Isidor er også en stor inspirasjonskilde for det kall Gud har gitt meg. Ved siden av å be tidebønner i bønnekoia mi, fikk jeg i dag også tid til å henge opp et nytt Kristus ikon min kone kjøpte til meg i et ortodoks nonnekloster i Estland. Det gjør godt å se på det når en skal be.