Gud som sentrum

På bloggen onsdag siterte jeg noen vers fra Romerbrevert. Det siste av disse versene, var Rom 11,36: "For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen." I hver ledig stund i går, mediterte jeg over innholdet av det verset. Det slapp meg ikke. Et av problemene, kanskje selve hovedproblemet, med vår tids kristendom, er at mennesket er satt i sentrum, ikke Gud. Enten er Gud universets sentrum og vi må innordne oss deretter, eller så har vi satt oss selv i sentrum mens vi hele tiden forsøker å få alt til å dreie seg om oss. Når så sentrum er galt, må flesteparten av våre synspunkter og våre vurderinger bli gale. Mer enn noensinne trenger vi derfor å se tingene fra Guds synsvinkel. Bare da kan vi forstå å sette det hele i den rette evighetssammenhengen. Bare når vi begynner i Gud og får se Hans evige hensikt, kan vi få det rette utsyn, den rette oppfatning og forventning. Bibellæreren DeVern Fromke har sagt: "Når menighetens virke er menneskesentret, begynner med menensket, dreier seg om menneskets behov og velferd, og bare søker det som er til menneskets fordel, da har vi galt tyngdepunkt. Hvor meget enn Gud måtte ha gjort for mennesket og i det, så er mennesket likevel ute av kurs inntil dets dypeste og mest grunnleggende behov blir møtt. Og det største av alle menneskelige behov er en gang for alle å kunne bevege seg bort fra et livssyn som kretser som selvet til et livssyn der Gud er sentrum." Når Gud blir sentrum, blir alt annerledes. I dag dreier det aller meste seg om: Meg-Mitt-Mine. Hvordan skal Gud få velsigne meg? Hva får jeg ut av dette? Blir jeg velsignet av denne gudstjenesten? Dette er ikke ekte sann kristendom. Dette er selvets religion. Hva må til for at Gud blir sentrum i våre liv? At Gud blir nærværende i ett og alt som skjer med oss i våre hverdager? En har sagt det slik: "For Ham er våre liv med deres fortid og fremtid alle nærværende som nåtid. Våre gårsdager såvel som morgendager er alle NÅ for Ham."